Tor Hammerø

Trinelise Væring er en strålende dansk vokalist og låtskriver. Hun kommer fra jazzen, men hun trives også i herlige popaktige landskap.

Trinelise Væring har mye å fare med tvers av de fleste sjangre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Trinelise Væring (53) viste seg først frem på en større arena i samarbeid med jazzgiganter som Alex Riel, Bobo Stenson og Mads Vinding. Det var på 90-tallet, men i de senere år har hun utforska et univers som henter mye fra popens verden – fortsatt med de samme kvalitetskriterier i ryggmargen.

Nylig har vi møtt henne i samarbeid med sin kjære, den utmerkede saksofonisten Fredrik Lundin. Han er så definitivt også i nærheten denne gangen, men la det være klokkeklart med en gang: dette er Trinelise Værings verk fra a til å.

Sjefen har skrevet alt av både tekst og musikk. Tekstene er på dansk og for oss her oppe ved Nordpolen er det fint at alle tekstene er med i tekstheftet. Det gjør liksom verden så mye enklere for norske ører og de er med på å understreke at Væring er en historieforteller av meget solid kaliber.

Jeg opplever Væring i denne utgava som en utmerka singer/songwriter og, som veldig ofte her hjemme, så er musikanter på hennes nivå omgitt av jazzmusikere som er i stand til å skjønne det minste vink og alle intensjoner umiddelbart.

Væring skriver herlig og ettertenkbar hverdagslyrikk om temaer som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i og som befinner seg noen lysår på den rette sida av A4-tekstene som ofte preger popmusikken. Låtene er lette å komme under huden på raskt og de fine arrangementene med et fett komp og ditto blåserekke, gjør dette til sofistikert popmusikk som egner seg for folk som har levd ei stund.

Trinelise Væring bekrefter nok en gang, på tvers av en rekke sjangergrenser, at hun er en artist det er all mulig grunn til å tilbringe tid sammen med – mye tid!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det Oslo-baserte bandet Touché Monet tar på seg jobben med å videreføre stringswing-tradisjonen på sitt eget, friske vis.

Touché Monet gir oss livsbejaende og herlig stringswing.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det Hot Club de Norvège satte i gang med for flere tiår siden, har heldigvis fått flere avleggere og Touché Monet er av slaget som kan føre stafetten videre til stadig nye generasjoner.

Touché Monet består av gitaristene Johan Tobias Bergstrøm og Bård Helgerud, Meade Richter på fiolin og Fredrik Solberg på bass. Stort sett har kvartetten sett slik ut fra starten bortsett fra at amerikanske Richter, som er bosatt i Norge, har tatt over for Håkon Aase. Gutta befinner seg rundt 30 års merket og forteller oss med det at stadig nye generasjoner også digger stringswing-uttrykket som Django Reinhardt & Co unnfanga på 30-tallet.

Dette er den tredje skiva som har kommet min vei med bandet som bare het Touché til å begynne med. Det som er veldig hyggelig her er at de fortsatt skriver mye av materialet sjøl  – sju av de ti låtene er sugd av eget bryst. I tillegg får vi også «Kissimmee Kid», «This Can´t Be Love» og «That´s All» og på de to sistnevnte dukker også den meget lovende vokalisten Live Foyn Friis opp. Mandolinisten Magnus Wiik, også han en langt framskreden strengeplukker i diverse grenseland, står på gjestelista på tre av spora.

Touché Monet er et flott og livsbejaende band som samtidig som de er i tradisjonen også viderefører den. Her blir det ikke gjort noen forsøk på noe revolusjonerende – her skal det kun spilles musikk som de fire åpenbart elsker og som de ønsker å dele med mange. Det greier de på et herlig og personlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Touché Monet

Mosaic

Hot Club Records/Musikkoperatørene

 

 

Ulf Wakenius er en av jazzens aller beste gitarister. Det bekrefter
han her både sammen med sin sønn Eric og den finske mesterpianisten
Iiro Rantala.

Ulf Wakenius (60) har i flere tiår bevegd seg rundt jazzens toppsjikt
når det gjelder gitarspill i mange forskjellige stilarter. Det enorme
gjennombruddet kom da ikonet Oscar Peterson, som sjølsagt kunne velge
og vrake mellom «alle» musikanter på Tellus, valgte Wakenius som sin
samarbeidspartner fra 1997 til han la ned pianolokket for godt ti år
seinere.

Nå er det slik at Wakenius kan velge og vrake og når det har vist seg
at han har fått en sønn, Eric (30), som er bitt av den samme basillen
som han sjøl, så regner jeg med at valget var ganske enkelt i dette
tilfellet. Både far og sønn har jobba mye med den elektriske gitaren,
men nå har de altså funnet et felles ståsted ved hjelp av den
akustiske seksstrengeren.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det har ført til et herlig debutalbum der det er «bare» de to som
møter oss. Jeg kan love alle at det er mer enn nok. De to virtuosene,
sønnen står absolutt ikke noe tilbake for faren, leker seg gjennom et
repertoar bestående av Zawinuls «Birdland», «Vem kan segla förutan
vind», Ennio Morricones «Once Upon a Time in America», «Scarborough
Fair», Esbjörn Svenssons «Dodge the Dodo/When God Created the
Coffebreak», Beatles-låta «Eleanor Rigby», et par originallåter og Cat
Stevens´ «Father and Son», som Eric også synger på, og forteller oss
om musikalsk og personlig kjemi av det unike slaget, så er det ikke så
mye mer å kreve.

Det er altså et spenn i tilnærming og låtvalg som bekrefter en
oversikt av det helt spesielle slaget og når så musiseringa er av
samme kvalitet, så skjønner man at her er det mye å hygge seg med –
ofte!

Ulf Wakenius er definitivt Sveriges største gitarstjerne på sine felt.
Iiro Rantala nyter akkurat den samme anerkjennelsen hjemme i Finland
som pianist.

Ideen om å spille sammen dukka opp først i 2015, men fullbooka
ordrebøker på hver sine hold første til at det tok sin tid før planene
kunne realiseres. I mai i fjor var de, etter noen konserter rundt om
på kloden, klar for denne innspillinga og det vi får være med på er
stort sett første-tagninger. Øvelsene for de travle herrene hadde
stort sett foregått på lydprøver, men det ser ikke til å plage de to
nevneverdig. Det plager ikke oss lyttere heller.

Dette er så livsbejaende, friske, fyrrige og virtuose samtaler som vel
tenkelig basert på originalkomposisjoner, Bizets «Carmen», Puccinis
«Nessun Dorma», Stevie Wonders «Sir Duke», «What a Wonderful World»,
Coltranes «Giant Steps» og Stuffs «Love the Stuff» kobla med «Ain´t No
Mountain High Enough».

Her finnes det få om noen grenser overhodet og at de to har hatt det
moro sammen, formelig strømmer ut av høytalerne.

Eric og Ulf Wakenius og Iiro Rantala er alle mestermusikanter. Her gir
de oss to nye bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Perkusjonisten Jonas Sjøvaag og gitaristen Juhani Silvola har satt hverandre stevne i et mørkt, originalt og flott spenningsfelt.

Tidligere har vi hatt gleden av å møte de to i flotte settinger som Eple Trio og Karl Seglem og for Silvolas del sammen med fiolinisten Sarah Jane Summers. Dette er, såvidt jeg vet, første gang de gjør noe på tomannshender.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Til dette overraskende – for meg i alle fall – samarbeidet har Silvola og Sjøvaag tatt med seg impulser fra en rekke kilder; det betyr alle kilder de har hatt og har et forhold til som jazz, folk, elektronika, pop, impro og moderne kunstmusikk.

Med sine usedvanlig store ører og langt framskredne evner til å til seg det den andre har å melde, så har de to skapt et lydunivers bestående av fem låter. Likevel oppleves de fem låtene som en enhet der bildene flyter sømløst og elegant over i hverandre.

Musikken er åpen, løs og søkende samtidig som den er melodisk og ofte styggvakker. Silvola og Sjøvaag har tatt oss med til steder der de færreste av oss har vært før og det skal det takkes for.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi er med rette stolt av det som skjer i ung norsk jazz. William
Soovik og hans Grand Finale forteller oss at det kan svenskene være
også.

Undervisningsinstitusjonene fra nord til sør i Norge har de seineste
tiåra frembragt det ene store talentet etter det andre. Slik er det
også i Sverige, men vi hører sjeldnere om og til dem.

William Soovik (29) er en utmerket representant for det unge
Gøteborgs-miljøet. Første gang vi hørte han var i samarbeid med vårt
eget fiolintalent fra øverste hylle, Adrian Løseth Waade, i bandet
Bone Machine for tre år siden. Her møter vi han med eget band og egen
musikk.

Sammen med saksofonistene og klarinettistene Signe Dahlgreen og Malin
Wättring,  gitaristen Joel Fabiansson og bassisten Viktor Reuter, som
også var med i Bone Machine, inviterer Soovik oss inn i et friskt og
originalt musikalsk landskap med masse dynamikk, sult og livsbejaenhet
i seg.

William Soovik Grand Finale har all grunn til å smile.

Som de fleste unge musikanter på begge sider av Kjølen, så er det
tydelig at også Soovik henter impulser fra en rekke kilder. Musikalske
sjangere er heldigvis ikke noe den oppvoksende slekt er spesielt
opptatt av – de suger til seg det de synes er spennende og for Sooviks
del henter han hemningsløst fra frijazz til rock.

William Soovik Grand Finale er et fint og originalt band med nye
stemmer hos broderfolket. De er absolutt verdt å tilbringe tid sammen
med og oppegående festivalarrangører har her fått et fullstendig
gratis tips.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De som har levd ei stund husker Svein Finnerud Trio. Nå får alle muligheten til å oppleve «Plastic Sun» – trioens legendariske utgivelse fra 1970.

Svein Finnerud Trio – vi snakker heftige saker!
Svein Finnerud Trio, med lederen på piano, Bjørnar Andresen på bass og Rud på trommer, brøt med de fleste konvensjoner. De åpna opp til da totalt lukkede dører her hjemme og de fascinerte mange – og skremte bort like mange.
Det lå liksom ikke i korta at to fotballspillende kamerater på Frigg fra Oslo vest som spilte tradjazz, var de som skulle bli avantgardistene fremfor noen her til lands, men etter at Finnerud (1945-2000) og Andresen (1945-2004) hørte Paul Bley og hans trio i Oslo i 1965, så blei kursen staka ut i den retning som «Plastic Sun» skulle bli et strålende og evig bevis på fem år seinere.
Musikken er spilt inn på Henie-Onstad Kunstsenter, et sted som var et kraftsentrum for den grensesprengende musikken her til lands fra slutten av 60-tallet og et godt stykke ut på 70-tallet.
Rud, som kom fra Asker, hadde radarparet Finnerud og Andresen møtt på jazzklubben på studentbyen på Sogn i Oslo og den allsidige Rud blei raskt «godkjent» av Frigg-gutta. Etter tre år med en hel del jobber på klubber og festivaler, var det klart for skiveinnspillinga som det har gått gjetord i snart 50 år.
Her møter vi en frilynt trio som spiller to Annette Peacock-komposisjoner – hun var gift med Paul Bley på den tida – og en av Ornette Coleman, mens resten er originalmateriale. Innfallsvinklene til trioen spenner fra det funky og groovy, via det åpne og løsere til det totalt frie.
Dette var totalt «sjokkerende» da det kom ut i 1970, men har blitt stående som en viktig milepæl i norsk jazz siden. For stadig nye generasjoner har Finnerud-trioen og musikken de bragte til torgs vært en stor inspirasjon og med denne remastra nyutgivelsen, der Terje Mosnes´ covertekst er med på å sette den inn i den rette ramma, kan stadig nye sinn få muligheten til å oppleve disse tildels magiske 35 minuttene.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Finnerud Trio
Plastic Sun
Odin Records/Musikkoperatørene

Ikonet Zlatan Ibrahimović har millioner av fans kloden rundt. Veldig mange av dem vil nok få julepresangen de ønsker seg over alt på jord.

Zlatan Ibrahimović i ferd med å score et av sine aller mest spektakulære mål – for Sverige mot England.

Historia om Zlatan Ibrahimović, fra innvandrerbydelen Rosengård i Malmö til den ypperste tinde i den internasjonale fotballverdenen, er som tatt ut av ei eventyrfortelling. Den har alle ingredienser som skal til: fra en oppvekst i et tvilsomt nærmiljø som kunne ha ført han nær sagt hvor som helst, til ære og berømmelse på den store verdensscena.

Det er sju år siden biografien «Jeg er Zlatan» så dagens lys. Som så mye annet som Zlatan – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med sjøl om vi aldri har møtt han – har hatt fingrene, hodet eller føttene borti, så blei også det en kjempesuksess: bare i Norge solgte den over 100.000 eksemplarer.

Denne tjukke og tunge praktboka er noe ganske annet. De som vil ha den utfyllende biografien – frem til 2011 må vite – må gå tilbake til «Jeg er Zlatan». Det vi får her er ei bok som egner seg mye bedre til å bla i, lukte på og gjerne drømme seg bort i gjennom vel 200 strålende bilder. Det å lese den fra perm til perm går kjapt, men det betyr ikke at det er tynn suppe det som blir servert. Tvert i mot.

En rekke av dem som har betydd mest for Zlatan fra tida i Malmö fram til i dag – boka går helt fram til sjefens mål nummer 500 som blei scora så seint som i september i år – kommer med sine beskrivelser og sine tanker rundt fenomenet Zlatan. Det hele starter med Malmö-legenden Roland Andersson og slutter med hans fysioterapeut Rickard Dahan og mellom der får vi blant andre møte Thierry Henry, José Mourinho, Andrea Pirlo, Thiago Silva og Paul Pogba. Den vi veldig gjerne skulle ha «møtt» er Pep Guardiola som var Zlatans sjef i Barcelona – det eneste stedet han ikke lykkes. Hva var det som skar seg mellom dem? Det svaret venter en hel fotballverden fortsatt på.

Zlatan har samarbeida tett med forfatteren og journalisten Mats Olsson og vi får også Zlatans tanker rundt alle karrierevalgene og opp- og nedturene – ganske så usminka slik vi har lært han å kjenne. Sjøltillit har det jo aldri mangla hos vår mann; som han sa til det svenske kongeparet da de møttes i Paris ved en anledning: ta vare på Sverige til jeg kommer hjem!

For de statistikkopptatte er det også julekvelden. Alt du trenger å vite om Zlatans karriere, hvilken fot han scora med når, hvor han scora fra, hvor mange minutter han spilte hvor, hvor mange tilskuere som har sett han i aksjon, hvor ofte han har blitt bytta ut/inn – alt!

Den djupe og grundige biografien er altså ikke dette. Det er derimot et flott og rikt illustrert verk om og av et ikon som fotballverdenen neppe kommer til å oppleve igjen: Zlatan – han er fotball.

Zlatan Ibrahimović

Jeg er fotball

Font Forlag

Den norske kvartetten Chrome Hill har alltid hatt noe tøft og originalt å melde. Nå i større grad enn noensinne.

Atle Nymo, Roger Arntzen, Asbjørn Lerheim og Torstein Lofthus – Chrome Hill – låter tøffere enn noen gang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Chrome Hill, som tidligere gikk under navnet Damp, har eksistert siden 2000. Hele tida har bassist Roger Arntzen, gitarist Asbjørn Lerheim og trommeslager Torstein Lofthus vært viktige ingredienser, mens tenorsaksofonist Atle Nymo tok over for Jørgen Munkeby rundt 2015.

«The Explorer» er bandets femte cd, men den første etter at Nymo overtok saksofonansvaret. Gitarist – barytongitar for sikkerhets skyld – Lerheim står for alle komposisjonene og i løpet av de ni spora tar de oss med til en rekke steder. De viser enkelt og greit at Chrome Hill er et usedvanlig allsidig band som tar med seg impulser fra en rekke kilder og setter det sammen til sitt eget språk.

Lerheim har de seineste åra jobba en hel del med Quiet Quiet Project sammen med Lisa Dillan og flere Elvis-musikanter, blant andre hoffgitarist James Burton. Det er åpenbart at Lerheim har tatt med seg ting derfra også i sin videre musikkanskuelse og med sin personlige tone, der det finnes klare spor etter Terje Rypdal også, skaper han nydelige balladeunivers det er herlig å synke ned i.

Roger Arntzen og Torstein Lofthus – trommeslageren fra Øystese fikser altså det aller meste uansett sjanger – danner et perfekt fundament for det som skjer og «nykommeren» Nymo trøkker til som jeg sjelden har hørt han gjøre tidligere. Her er det elementer av både blues, rock, folk og mye jazz satt sammen av strålende jazzmusikanter som gjør at dette låter ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Chrome Hill låt tøft tidligere også – de låter altså enda tøffere nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chrome Hill

The Explorer

Clean Feed Records/MusikkLosen

Bandet Himmelhamn fra Haugesund befinner seg i landskap jeg sjelden oppsøker. De skal ha all ære for å ha invitert meg inn.

Himmelhamn viderefører tradisjonen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Himmelhamn, under ideologisk og musikalsk ledelse av Vigleik Winje, har tatt for seg tolv mer eller mindre ukjente salmetekster og gitt dem nytt og moderne tonefølge. Det kan åpne materialet for et helt nytt publikum – kristne som andre.

Årsaken til at jeg har kommet over Himmelhamns debut er følgende: den er utgitt på Kirkelig Kulturverksted – et selskap jeg har den største respekt for og som har ei lang historie med å utgi kvalitetsproduksjoner. Derfor var jeg også spent på hva Himmelhamn hadde å by på.

Kvintetten, som foruten Winje på vokal, gitar og andre strengeinstrumenter, består av Hanne Undheim Askeland på vokal, Kjell Magne Fauskanger på bass, Torleiv Fossum på banjo og pedal steel og andre strenge-saker og Jarle Kristoffersen på cello – pluss en rekke gjestemusikanter, hevder at de har skua bakover for å finne retninga fremover.

Til tross for at jeg ikke har noe forhold til salmeskatten som blir løfta fram her og heller ikke troa den stammer fra, så har jeg den største respekt for de som hører hjemme der. Der gjør åpenbart Winje & Co og når han har skrevet ny musikk i visepop- og americana-tradisjonen, så blir det plutselig et annet møte med et univers som for nye generasjoner kanskje oppleves som gammeldags.

Dette er ærlig og inderlig musikk framført av mennesker som tror på dette og som vil løfte det fram for andre. Det har de greid på et fint vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Himmelhamn

Himmelhamn

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Den islandske pianisten Agnar Már Magnússon har tatt turen til New York for å møte vår egen utvandra supergitarist Lage Lund. Det var lurt av han.

Lage Lund og Agnar Már Magnússon i aksjon i studio.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er neppe så mange her hjemme som kjenner til Magnússon (44) og hans pianistiske bravader. Slik er det også med Skiensgutten Lund (39) som utvandra rett etter videregående og som siden har gjort USA til sitt hjemland og New York til sin hjemby.

Mitt første møte med Magnússon var for vel et år siden – i trioformat. Etter studier i Nederland og lengre opphold i New York, med plateinnspilling med blant andre Bill Stewart og Ben Street, har Magnússon flytta tilbake til Island. Likevel holder han kontakten med andre miljø ved like og denne gangen har han altså satt vår egen gitargigant i New York, Lage Lund, stevne.

I løpet av en marsdag tidligere i år blei «Hending» tatt opp i det legendariske studioet Systems Two i Brooklyn hvor Lund er bosatt hvis jeg ikke tar feil. I bydelen altså – ikke i studioet.

Med ni Magnússon-komposisjoner på repertoaret tar de to oss med på eleverte, melodiske samtaler med røtter i alt fra et beboplandskap, via en ECM-estetikk til tydelige klassiske impulser.

De to leser hverandre som åpne bøker og utfyller og utfordrer hverandre på best mulig kammerjazzikalsk vis. Dette er musikk å synke ned i og finne den store ro hos. Herlig fra to glitrende instrumentalister.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Agnar Már Magnússon – Lage Lund

Hending

Dimma/dimma.is