Trompeteren Pohjola, som også benytter seg av elektronikk, og trommeslageren Kallio, som også spiller på gong, har stått i spissen for moderne finsk jazz i en årrekke nå. Vi snakker om to musikanter med få om noen grenser og i dette tilfellet har de gitt seg sjøl ei utfordring av helt spesiell karakter.
Vi har møtt de to tidligere også, men da i bandsammenheng – blant annet på Pohjolas Edition-debut «Pekka», en hyllest til Pohjolas far, den legendariske, nå avdøde jazzmusikeren Pekka Pohjola. Sjøl om det også var relativt åpent og løst, tar de to den mye lenger ut ved denne anledninga.
Utgangspunktet for denne innspillinga er filmskaperen Perttu Saksa sin poetiske dokumentarfilm om menneskets ønske om å bli et dyr. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste at mennesket hadde ei slik dragning, men aksepterer sjølsagt min uvitenhet og lar meg uansett fascinere av Pohjola og Kallio sin måte å skape musikk på til denne spesielle tematikken.
Saksa hadde skapt bilder, ideer og visjoner som Pohjola og Kallio etterhvert fikk se og som trigga de to til å kaste seg rundt. De har skapt seks stemninger og/eller bilder som helt sikkert har vært med på å løfte den ferdige filmen, men sjøl om jeg/vi ikke får sett den, så står musikken på alle måter på egne bein. Her er det bare å lage sine egne bilder og la fantasien ta deg akkurat dit den vil – på sitt mest dyriske.
Verneri Pohjola og Mika Kallio er to fremragende og uttrykksfulle musikanter. Her gir de oss nok et høyst spesielt bevis på det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det har ligget i korta ei stund, men nå er de delt ut: Steinar Raknes har laga noe som likner mistenkelig på et mesterverk sammen med noen av sine beste musikalske venner.
Steinar Raknes er en sjangerfri artist med stort internasjonalt snitt over seg.
Med det tredje skal det skje heter det jo. «Chasing the Real Things» er nemlig tredje cd ut i Stillhouse-universet til Raknes – Otrøyas store bassønn og etterhvert også vokalist i samme klasse. Helt fra han lanserte seg sjøl som vokalist med eget basskomp under Moldejazz for en hel del året siden, har denne sida av Raknes´ voldsomme talent skutt fart og gjennom utgivelsene «Stillhouse» fra 2012 og «Down South» fra 2016, innspilt i Argentina med lokale musikanter, har han klart og tydelig fortalt oss hvilken enorm bredde det er i hans uttrykk.
Stadig heftigere
Begge de nevnte utgivelsene holdt skyhøyt nivå. På debuten hadde han med seg blant andre Solveig Slettahjell og Unni Wilhelmsen til å skape et unikt americana-miljø og de to, pluss Ane Brun, er heldigvis invitert tilbake også denne gangen. Duettene de byr på skal ingen tvinge meg til å velge blant – vi snakker nemlig gåsehud hele veien og alle de tre fantastiske stemmene kler Raknes bortimot til perfeksjon, men på hvert sitt unike vis.
Når så festen blir krydra fra låt til låt med munnspillet til Willie Nelson-kompanjongen Mickey Raphael, saga (!) til Per Oddvar Johansen på «Sailing» – ja, akkurat den ja -, fela til Ola Kvernberg, tenorsaksofonen til kollegaen helt tilbake til The Core-tida, Kjetil Møster, og pumpeorgelet til Andreas Utnem, ja så har dette blitt en musikalsk godtepose av voldsomme dimensjoner.
Stemma og låtene
Raknes´ stemme og uttrykk har vært sammenlikna med en Bruce Springsteen fra Junaiten. Det unnslipper ikke Raknes denne gangen heller, men han gjør det med sin helt personlige tvist hele veien og både Raknes og vi på den andre sida lever veldig godt med det.
Som før så har Raknes miksa repertoaret med originallåter, sju i tallet denne gangen, og Julie Millers «All My Tears», «The Moon Is a Harsh Mistress» som Radka Toneff udødeliggjorde, Lee Hazlewood og Nancy Sinatras «These Boots Are Made for Walking», Gram Parsons «A Song for You», «Sailing» og Bob Dylans «Maggie´s Farm» og det har blitt til ei høytidsstund – intet mindre.
Steinar Raknes sin americana-verden har vært strålende tidligere også, men nå er det faktisk enda bedre. Åsom som det heter over there!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den vietnamesisk/amerikanske trompeteren Cuong Vu er skremt av det han ser rundt seg – ikke minst på hjemmebane i USA. Sammen med Bill Frisell gjør han noe med det.
Vi fikk gleden av å møte denne kvartetten, som i tillegg til de to nevnte består av elbassisten Luke Bergman og trommeslageren Ted Poor, for et års tid siden. Da tok de for seg engelskmannen Mike Gibbs´ musikk. Nå er det kun originalmusikk som står på programmet og det gjør det enda mer spennende.
Cuong Vu (49) er født i Vietnam, men flytta til USA som 6-åring og vokste opp i Seattle. I løpet sin etterhvert svært så innholdsrike karriere har han spilt med blant andre Pat Metheny, Laurie Anderson og David Bowie, men samtidig har han etablert seg som solo-artist med ei strålende trompetstemme.
Her møter vi Vu nok en gang sammen med Seattle-vennene Bergman, Frisell og Poor. En av verdens aller mest spennende gitarister, Frisell, har nå etter 30 år på vestkysten flytta tilbake til New York, men både den musikalske og den personlige relasjonen er så definitivt fortsatt på plass i fullt monn.
Denne gangen har alle de fire kameratene skrevet musikk og sjøl om alle har personlige ting å komme med som komponister, så er alt av det melodiske, men samtidig åpne og luftige slaget. De stortrives tydeligvis sammen og at de har jobba mye sammen på øvingsrommet når de har hatt fri fra «jobben» sin, er åpenbart.
Cuong Vu er skremt av det som skjer rundt seg, ikke minst i sitt hjemland. Han er virkelig skremt sier han, men håper han bare er paranoid. Kanskje er det naivt å tro at musikk kan gjøre noe med det, men Vu håper i alle fall at det er en forandring i lufta: «Change in the Air».
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den danske pianisten og komponisten Christian Balvig har laget musikk som er annerledes enn det meste – med hyggelig norsk hjelp.
Christian Balvig 6-tet egner seg både stående, sittende og liggende.
Dette er ikke første gang vi møter Christian Balvig – til tross for at han bare er 27 år ung. I fjor kom han med trioskiva «Associated with Water» og fortalte oss raskt at vi hadde med ei unik stemme å gjøre.
Det skjedde på det norske selskapet AMP og det er også de som står for Balvigs ferskeste melding til allmuen, men denne gangen i en ganske så ny setting.
Har jeg skjønt det riktig var Balvig bosatt og studerte i Oslo i en periode, men har nå flytta tilbake til sitt hjemland. Musikken hans, som har vokst fram gjennom tre år og viser flere flotte sider av Balvigs talent, har derimot ikke noen grenser.
Det vi blir servert er en slags kammermusikk der impulser fra både filmmusikk, jazz, pop og klassisk musikk finner sin naturlige plass. Der males det landskap, det skapes nydelige melodier og det trylles frem de herligste og varme stemninger.
Til å hjelpe seg med det har Balvig kalt på en jazztrio med seg sjøl på piano, «vår» ypperlige representant Siv Øyunn Kjenstad på trommer og bassisten Jens Mikkel Madsen samt en flott stryketrio med Maria Edlund på cello, Louise Gorm på fiolin og Mikkel Schrieber på bratsj.
Denne flotte og ganske så sjeldne instrumenteringa har sjølsagt ført til et helt unikt lydbilde – et lydbilde som kler Balvigs ideer og musikalske visjoner på et ypperlig vis. Det er lett å høre at bandet har jobba en hel del sammen de seineste åra og de har dermed utvikla et flott kollektivt sound samtidig som det er plass for individuelle prestasjoner på høyt nivå også.
Christian Balvig bekrefter at han er en musikant og komponist med noe unikt på hjertet.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den svenske visepopjazzvokalisten Lisa Ekdahl (47) har liksom vært der hele tiden, men nå er det lenge siden jeg har hørt henne. Hun forteller oss umiddelbart at hun fortsatt har det – denne tonen som er bare hennes.
De fleste kjenner nok Ekdahl igjen fra hennes monsterhit «Vem vet» – en klassiker på alle slags vis. Med sitt slentrende, barnlige uttrykk gikk hun rett hjem både hos broderfolket og her hos oss. Veldig av mye av det Ekdahl har gjort har foregått på svensk, men her tar hun steget over til engelsk – uten at hennes «stemme» blir noe mindre Ekdahlsk av den grunn.
Hun har skrevet ti sanger som tar for seg både hverdagslige og mer eksistensielle temaer og hun bekrefter nok en gang at hun både er en låstsnekrer og historieforteller av meget solid kaliber. Hun forteller oss hvorfor publikum både har blitt fascinert av hennes univers og stadig kommer tilbake til det.
Når hun så omgir seg med et strålende band med blant andre gitarist, og alt mulig annet, Mathias Blomdahl – som også har produsert og arrangert vellyden, sønnen Milton Öhrström på piano og vibrafon og Per «Texas» Johansson på saksofoner og litt til, så blir dette dandert akkurat så smakfullt som både Ekdahl og vi kunne ønske oss.
Det skader heller ikke på noen som helst måte at gjester som vår egen duettdronning Ane Brun og den libanesisk-franske stjernetrompeteren Ibrahim Maalouf dukker på noen av spora og gir de ekstra krydder med sine sterke personligheter og unike stemmer.
Det tok sin tid før Lisa Ekdahl kom for å hilse på igjen, men det er jo hun som vet når det passer. Nå har hun altså gitt oss mer av det gode – og der er det godt å være.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Etterhvert har de besøkt nesten det som er av knatter og knøs i dette rare landet. Likevel må jeg bryte sammen i tilnærma krampegråt og tilstå at våre veier ikke har kryssa hverandre. Nå har derimot Buicken kommet hjem til meg og jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe schwært no – veldig schwært.
Det har seg slik at Saabye Christensen har vært en av mine aller største forfatterfavoritter i mange tiår allerede. Når han så har slått sine lyrikk-kvaliteter sammen med en av de dyktigste og morsomste pennene i den norsk medieverdenen, Tom Stalsberg, så ligger jo veldig mye til rette for at et slikt møte skal bli bra – og vel så det. Det har det også blitt.
Saabye Christensen har aldri lagt skjul på sin store musikkfascinasjon. Han har tidligere jobba med bluesmusikere i bandet Norsk utflukt og i jazzsammenheng med Ole Henrik Giørtz og akkurat nå er han også hoffleverandør for Maj Britt Andersen til hennes nye univers. Stalsberg er en utilslørt rocker, men med klare blues-tilbøyeligheter og i Buicken-land har de satt hverandre og diktene stevne i et usedvanlig empatisk blueslandskap der de ikke har gått langt ned på lista akkurat for å finne reisefølge.
Tekstene er dels morsomme, dels ettertenksomme og hele tida veldig der at vi kjenner igjen pennene til de to. Både Saabye Christensen og Stalsberg leser med sin karakteristiske stemmer og med en timing som forteller oss at de er musikanter de også. De inviterer oss enkelt og greit inn i et herlig univers som både får oss til å humre og til å – tro det eller ei – til å tenke en gang til.
Når så Buickens univers er skapt sammen med et empatisk kremlag med bortimot ubegrensede kreative evner, trompeter, pianist og sanger Mathias Eick, fiolinist Ola Kvernberg, gitarist og sanger Amund Maarud, gitarist og munnspiller Knut Reiersrud og gitarist Geir Sundstøl – for et lag!!!! – samt at fotograf Lars Eivind Bones også har vært en viktig bidragsyter også i denne boksen, så har denne samlinga blitt en schwær manifestasjon på at lyrikk, humor, blues og jazz har fått et nytt, viktig og flott kapittel her hjemme.
Buicken priser altså veiene – jeg priser Buicken – veldig!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Alder ingen hindring heter det fra tid til annen og 78 år unge Candi Staton er et flott eksempel på at det stemmer. Her viser hun seg frem i ei mer funky utgave enn på år og dag.
Helt siden 1953 har Candi Staton vært en del av showbusiness. Hun har overlevd trender, kriger og fem ektemenn, og sikkert mye annet, men den flotte stemma og overbevisningen i det hun gjør og synger er minst like sterk nå som noen gang tidligere.
I stemma og uttrykket til Staton er det store doser blues, soul, funk, rhythm and blues og ikke minst gospel. I alle disse grenselandene har hun bevegd seg mer eller mindre sømløst i rundt 60 år og det er der vi finner henne fortsatt. Candi Staton er nemlig dette soundet og veldig lite tyder på at hun kommer til å flytte bort derfra.
Sammen med to av sine sønner på henholdsvis bass og trommer, et ellers supertight komp og ei feit blåserekke fra tid til annen, gir Staton oss ti låter som kanskje er mer uptempo og groovy enn på svært lenge. Hun påstår sjøl at dette er ei skive med glad musikk som spør om å bli dansa til. Mon det – uansett er det tøft, funky og så Candi Staton som vel tenkelig og nok et bevis på at alder kun er et tall – i alle fall i dette tilfellet.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
De som har hatt eller har et forhold til Jon Arild Eberson vil kjenne igjen hans karakteristiske ordbruk. Herlig hører hjemme der og det gjør også musikken han har skapt sammen med datter Marte.
Jon Arild og Marte Eberson – her snakker vi empati på alle plan.
Dette møtet mellom far og datter, popstjerner i hver sine tiår, er av det sjeldne og usedvanlig flotte slaget. 80-tallet med Jon Eberson Group og 10-tallet med Highasakite har satt sin uutslettelige spor og når de nå endelig har fått til å utfordre og utfylle hverandre nok en gang, så har det blitt et musikalsk visittkort av det som også kommer til å sette spor. Herlig!
Begge har vært travle i det siste og i tillegg har Jon Arild slitt med helsa, men hele tida har ambisjonen vært klar: en dag skal vi lage noe sammen igjen. For fire år siden ga de oss «Do the Dance» med Eberson Funk Ensemble – tøft og svett. Nå har de funnet sammen igjen og gitt oss noe helt annet.
Datter Marte har skrevet alle tekstene og sier sjøl at det er drømmende «dikt» om å prøve og forså og med håp om at det går bra til slutt sjøl om det har sett veldig mørkt ut. Etter ei nær fortid med masse Highasakite-bråk blant annet er det til å begripe. Marte synger usedvanlig vakkert, vi har i altfor liten grad fått høre vokalisten tidligere, og heldigvis er hun miksa langt frem i lydbildet.
Når de to så har skrevet musikken sammen så har de henta fra fars enorme erfaringsbank og oversikt og Martes kunnskap og erfaring fra moderne og hip popmusikk og skapt et eget lite univers der flott popmusikk møter fars jazzestetikk. Nydelig, vakkert og høyst personlig og det skader heller ikke at Mats Mæland Jensen på perkusjon, Kristoffer Lo på blås og Roar Nilsen på bass er hjertelig tilstede heller.
Det har seg slik at gitarlyden- og uttrykket til Ebers – blant venner – på sett og vis har vært lydsporet til livet mitt. Helt siden jeg hørte han for første gang med bandet Moose Loose langt tilbake i det forrige årtusenet har hans usedvanlige måte å uttrykke seg på vært en viktig del av det som har begeistra meg og gjort at jeg har sett frem til neste etappe så fort en har blitt avslutta.
Dette møtet mellom The Ebersons har blitt nok et høydepunkt i to herlige karrierer. Måtte det komme mye mer!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Arild Stavrum har gitt seg i kast med et risikabelt prosjekt. Han har skrevet biografien om Åge Hareide – en person han kjenner på godt og vondt fra sitt eget liv. Han lander svært trygt på begge bein.
Arild Stavrum har lykkes med et utfordrende prosjekt.
Åge Hareide (65) er en personlighet som veldig mange mener de kjenner etter at han har levd i offentlighet store deler av sitt voksne liv. Sjølsagt stemmer ikke det. Hareide er, som de fleste av oss, satt sammen av så mye mer enn det de fleste har fått kunnskap om. Stavrum har på et fint vis kommet under overflata og han har tatt ubehagelige tak også for å vise frem de aller fleste sider av en av de aller største fotballpersonlighetene her nord i verden.
Jeg iler til med en gang til for å fortelle at at jeg kjenner både Hareide og Stavrum – ikke som nære personlige venner, men etter å ha vært en del av den store fotballfamilien og samtidig komme fra 6400 Molde, som spiller ei sentral rolle på mange vis underveis i Hareides liv og virke, så har det heldigvis blitt slik.
Grundig
Stavrum, som spilte under Hareide i fem år og feira sine største triumfer som spiller under han både i Molde og i Helsingborg, har gått svært grundig til verks. Han har tatt turen til Hareid for snuse inn sjølufta der Hareide vokste opp og snakka med folk som var viktige i de formative åra. Han har også vært rundt om i Europa og snakka med «alle» som har hatt betydning for ned- og oppturer.
Her dekkes det nemlig ikke over noe. Vi får bli med på de emosjonelle berg- og dalbaneopplevelsene til følelsesmennesket Hareide. Han er, som alle med observasjonsevne har fått med seg, et menneske som er ganske så lett å lese: enten er han på av eller så er han av, enten er han blid og glad eller så er han forbanna og sur. Detter ikke mye midt i mellom med Åge Hareide og det har også prega han som fotballspiller, trener og sikkert også som menneske. Her er ingenting halvgjort – enten inn med alt eller så kan det være det samme.
Nesten-Åge blei suksess-Åge
Til tross for at det blei både 50 landskamper og proffliv i England, så var mye av karriera til Hareide prega av nesten til å begynne med. Han vant aldri noen tittel som spiller og med Norge kom han aldri til noe sluttspill – opplevelser han beskriver som arr som har vært med han gjennom resten av fotballivet. Men staheten og vinnerviljen har likevel aldri forsvunnet og som den eneste har han trent lag til seriemesterskap i både Danmark, Norge og Sverige og i sommer leda han Danmark – sjøl om han blei sett på som ei fjellape der sør – til sluttspillet i VM. Større blir det ikke og han og Danmark var bare et straffespark unna å nå en kvartfinale etter en dramatisk straffesparkkonkurranse mot Kroatia – som seinere skulle møte Frankrike i finalen….
Ikke kontrollfreak
Sjøl om Hareide er kjent for å være en person og trener som vil ha kontroll på det meste rundt seg, så har Stavrum tydeligvis fått frie hender til å presentere hele mennesket. Thomas Myhre forteller blant annet at han hater Hareide – den dag i dag – og det er mange eksempler underveis her på at Hareide kan være kynisk for å nå sitt mål: å vinne flest mulig fotballkamper.
Samtidig er det mange eksempler på at Hareide er en stor inspirator og en person som sprer glede og entusiasme rundt seg. Ole Gunnar Solskjær, som delte ut Kniksen-prisen til Hareide – fotball-Norges høyeste utmerkelse – er kanskje det beste eksemplet på det og han legger ikke skjul på hvor viktig han har vært for suksessen sin både som spiller og trener.
Sine venners venn
Åge Hareide er et sammensatt menneske. De som han mener fortjener hans tillit, får det – de som skuffer han og misbruker hans tillit, får vite det uten mellomlagspapir. Som de fleste av oss trives han bedre i medgang enn i motgang og bedre far og bestefar er det nok vanskelig å finne – hvis man ikke krasjer bilen hans da….
Arild Stavrum har greid balansegangen mellom nærhet og avstand på et flott vis. Det har sikkert ikke vært enkelt å skrive seg sjøl inn i – og ut av – historia, men det synes jeg han har makta på et godt vis. Skjønnhtetsfeil som at fru Annbjørg Hareide jobba i Vinge reklamebyrå når hun vitterlig jobba i Winge Reisebyrå burde sjølsagt vært unngått, men det viktigste står klart igjen: Arild Stavrum har greid å tegne et flott og balansert bilde av treneren, spilleren, ektemannen, faren, bestefaren og vennen Åge Fridtjof Hareide.
NB Jeg har sammen med Tore Ulabrand Johansen gitt ut bok på Kagge Forlag i høst – Stig-André Berge – Et bryterliv .
Far og sønn Bebo og Chucho Valdés, Gonzalo Rubalcaba og David Virelles er kanskje de mest familiære pianonavna som har kommet ut av den musikalske øya de seineste tiåra. De har definitivt vært med å legge lista høyt og etablere en tradisjon som stadig nye stemmer kan gå videre fra og med. López-Nussa (35) fra Havanna er en slik forlenger.
Som de andre nevnt over så er også López-Nussa en virtuos – det virker ikke som det er noen tekniske begrensninger, men sammen med fyrrigheten og heftigheten så har han også evnen og kunnskapen til å benytte seg av en stor dynamisk palett som gjør at uttrykket hans er både nedpå og voldsomt – og alt mellom.
Med seg i trioen sin har han to landsmenn, bassisten Gaston Joya og sin egen bror, Ruy Adrian López-Nussa, på trommer og perkusjon. Dette er åpenbart en usedvanlig samspilt trio med masse empati både i forhold til hverandre og overfor musikken og uttrykket. Alle tre er ganske så ukjente her hjemme, men jeg kan love at her er det herrer med en sjelden instrumentbeherskelse kobla med en djup musikalitet.
Repertoaret består i stor grad av originalkomposisjoner, men med klare røtter til både cubansk musikk og amerikansk jazz. Hele veien er det den sterke og vakre melodien som står i sentrum og sjølsagt spiller det rytmiske ei sentral rolle som alltid når cubanske musikanter er involvert.
Harold López-Nussa og musikken hans er et nytt og særdeles hyggelig bekjentskap.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
