Bugge med vennefest

Det blir ofte fest når Bugge inviterer venner. Denne gangen er så avgjort ikke noe unntak.

Bugge – det skjer alltid noe spennende med og rundt han.

Det er noen det er noe ekstra ved. Man bare ser det, hører det – merker det. Da “unggutten”Jens Christian Bugge Wesseltoft satt ytterst på vingen i Idrettens Hus i Molde i 1990 sammen med stjernelaget til Jan Garbarek da det legendariske bestillingsverket “The Molde Canticle” blei urframført, var det åpenbart – sjøl om han spilte ei ganske beskjeden rolle – at her var det en musikant med visjoner og mye unikt på hjertet. Det hadde han forsåvidt mer enn antyda i mange settinger allerede, men fra da av blei det stadig mer tydelig for mange.

Noen år seinere sjøsatte Bugge sitt “The New Conception of Jazz”. Der fusjonerte han en rekke impulser fra en rekke sjangre og inspirasjonskilder – grenser har aldri vært noe for Bugge. Og slik har det heldigvis fortsatt i mange forskjellige former og utgaver.

Bugge med noen av sine beste venner, Erik Truffaz, Jens Christian, Ilhan Ersahin og Joaquin “Joe” Claussell.

I 2011 inviterte Oslo Jazzfestival Bugge til å sette sammen et band som kunne forfølge egentlig alt Skiens største sønn, i alle fall siden Ibsen, hadde holdt på med fram til da. På sin utallige reiser kloden rundt hadde Bugge truffet musikanter som både utfordra og inspirerte han og noen av dem spurte han om å bli med – og alle svarte sjølsagt ja. Fra det store utland betyr det Joaquin “Joe” Claussell – en grensesprengende DJ fra New York med røtter fra Puerto Rico – som her bidrar med rytmer, diverse perkusjon og leker, effekter og programmering, den svensk/tyrkisk/amerikanske tenorsaksofoniosten Ilhan Ersahin og den franske trompeteren Erik Truffaz. Hjemmestyrkene består av Andreas Bye på trommer, Erik Holm på perkusjon og Marius Reksjø på basser samt Beady Belle og Torun Eriksen på vokal på hvert sitt spor.

Bare lagoppstillinga er nok til å fortelle oss at dette må bli en heftig miks med ingredienser fra både elektronisk musikk – Bugge spiller sjøl allehånde tangentinstrumenter må vite – clubmusikk, funk, soul og ikke minst jazz.

Musikken har fått anledning til å utvikle seg mye siden det første møtet i 2011 – når den er spilt inn både i Oslo og New York veit jeg faktisk ikke – og på mange vis er “Bugge & Friends” en naturlig forlengelse av “The New Conception of Jazz”.

Bugge, som har skrevet de fleste låtene, er en melodiker av guds nåde – “Breed It” er verdt inngansgspengene aleine – og sammen skaper dette kremlaget groover og stemninger som er så vanvittig behagelig og spennende å være sammen med.

Bugge Wesseltoft

Bugge & Friends

Jazzland Recordings/Universal

Olga + Per = Sant

Olga Konkova og Per Mathisen er strålende musikanter – både hver for seg og sammen. Her kommer det to ypperlige og forskjellige bevis på begge deler.

Per Mathisen, Olga Konkova og Gary Husband – en urheftig trio.

Den russiskfødte pianisten, komponisten og bandlederen Olga Konkova har bodd så lenge i Norge at vi tar sjansen på å kalle henne norsk. Her har hun gjort mye siden ektemann Per Mathisen “overtalte” henne til å bli med til furet værbitt – alt fra å spille med Jon Christensen til Øystein Sunde. Uansett i hva slags setting vi har møtt henne, så har hun vist oss hvilken eminent musikant hun er.

Mathisen møtte Konkova (45) – eller var det motsatt? – mens de studerte sammen på Berklee i Boston på begynnelsen av 90-tallet. Siden 1994 har de vært bosatt i Norge og gitt oss en rekke prov på hvilken kapasitet de er i besittelse av.

Med “The Goldilocks Zone” – en hyggelig sone et stykke ute i verdensrommet – har Olga Konkova i mine ører gitt oss sitt aller flotteste visittkort så langt. Både med suiten og med en del enkeltstående låter, som passer ypperlig inn i helheten, viser hun seg fram som en komponist i det aller øverste sjiktet. Musikken er søkende, vakker, melodisk og inderlig og ikke minst uhyre personlig.

Når Konkova, som stort sett spiller akustisk, men smakfullt elpiano også såvidt det er, har invitert med seg sin ektemann på bass og den engelske multiinstrumentalisten Gary Husband på trommer og perkusjon – han spiller stort sett tangenter i bandet til John McLaughlin – så ligger det meste til rette for at dette skal bli et høydepunkt både i plateåret 2015 og i Olga Konkovas karriere. Makeløst vakkert og bra er det!

Ruggero Robin, Gergo Borlai og Per Mathisen – blir ikke mye mer funky enn dette.

Sjøl om Konkova og Mathisen jobber mye sammen, så finner de også tid og plass til å gi seg sjøl andre utfordringer også. Per Mathisen er, i tillegg til å være en utmerka akustisk bassist, også en superfunky elbassist som stortrives i de fleste musikalske sjangre. Jazzrock, fusion eller hva man enn ønsker å kalle det, er så avgjort en av dem og på sine turer rundt omkring i Europa har han truffet to sjelsfrender som passer perfekt til slike samtaler. Ungarske Gergo Borlai på trommer og italienske Ruggero Robin på gitar, to helt ukjente størrelser for meg, er glitrende instrumentalister som passer som hånd i hanske med låtene som Mathisen i stor grad har skrevet.

“Ospitalità Generosa” – tittelen viser til all gjestfriheten reisende musikanter møter på over alt – er drittøff og urfunky jazzrock av internasjonal toppklasse. Ferdig snakka.

Olga Konkova og Per Mathisen hører med der oppe uansett hva slags parameter som blir brukt. Det er også sant!

Olga Konkova Trio

The Goldilocks Zone

Losen Records/MusikkLosen

Per Mathisen-Ruggero Robin-Gergo Borlai

Ospitalità Generosa

Alessa Records/MusikkLosen

Vakkert fra broderfolket

Peter Asplund er en trompeter, flügelhornist og vokalist som har vært der det er som mørkest. Nå smiler livet til han og det høres i musikken hans.

Peter Asplund har svært mye å komme med.

Peter Asplund (45) er ikke av typen som er redd for å dele både ned- og oppturer med oss. I tekstene som følger cden forteller han oss at den mørke perioden heldigvis er tilbakelagt og at han nå har funnet den store kjærligheten og fått ei datter som sjølsagt lyser opp livet hver eneste dag. Sjøl om jeg har støtt på den meget dyktige trompeteren ved noen anledninger tidligere, så har jeg på ingen måte full kontroll på karriera hans. Det gjør ikke så mye akkurat nå: med “Home Safe…and Sound” forteller han oss at Peter Asplund anno 2015 er en stilsikker, trygg og ikke minst livsbejaende musikant som har mye å dele.

Asplund er på mange måter en tradisjonalist. Han er en trompeter og flügelhornist med herlige røtter i beboptradisjonen og i tillegg viser han seg fram ved en rekke anledninger som strålende vokalist, både straight og som scatter, og det er ikke vanskelig å høre at han har et nært forhold til ikoner som Frank Sinatra og Mel Tormé.

Med seg har Asplund sitt faste band Aspiration som består av bassisten Hans Andersson og trommeslageren Johan Löfcrantz Ramsay. For anledninga er trioen utvida med den utmerkede danske pianisten Jacob Christoffersen samt Asplunds landsmann, den eminente Magnus Lindgren, på enten tenorsaksofon, klarinett eller fløyte ved flere anledninger.

Repertoaret er kjente standardlåter henta fra The Great American Songbook som “The Song Is You”, “Waltz for Debby”, som Bill Evans og Monica Zetterlund gjorde udødelig, “My Way”, “That Old Black Magic” og “Come Rain or Come Shine”. Alt er gjort på et inderlig og respektfullt vis med Asplunds friske arrangement og at det er en gjeng som stortrives i dette landskapet skinner tydelig gjennom.

Peter Asplund & Co sprenger absolutt ikke noen grenser her. De gir oss derimot herlig og ærlig musikk levert på et høyt nivå – det holder veldig lenge det.

Peter Asplund Aspiration

Home Safe…and Sound

Prophone Records/Naxos Norway

To kloke menn

Samarbeidet mellom Ketil Bjørnstad og Ole Paus går helt tilbake til 1973. Aldri har det vært bedre enn på denne reisen de tar oss med på til Froland.

Ole Paus og Ketil Bjørnstad – livet hadde vært fattigere uten de to.

“Blues for Pyttsan Jespersens pårørende” var første etappe på den vidunderlige og unike reisa som nå har kommet fram til nok et stoppested – og må det for all del ikke bli det siste, sjøl om Ole Paus har sagt at platekarriera hans er over. Da Bjørnstad slo på tråden og foreslo det som skulle bli “Frolandia” var det heldigvis ikke nei i Paus´ munn. Det forteller det meste om relasjonen mellom de to sjelsfrendene.

De to er hver for seg, og ikke minst sammen, to av de aller største historiefortellerne kongeriket har gitt oss – uansett sjanger og epoke. De har evnen, både med musikk uten og med tekst, til å vise oss en verden vi nok visste fantes der ute, men som de løfter opp og frem som ingen andre.

Bjørnstad har skrevet både musikk og tekst denne gangen og, etter 16 år som innbygger på Vestre Sandøya ved Tvedestrand, har han følt et behov for å hylle et landskap og et folk han nok møtte både titt og ofte mens han bodde der.

Froland og bygdene deromkring i innlandet i Aust-Agder er ikke akkurat det området som får mest oppmerksomhet her til lands – i alle ikke etter at Harald Eia og Bård Tufte Johansen skifta beitemarker. Gjennom disse 17 sangene har Bjørnstad gitt liv til både området og ikke minst folket som bor der. Overraskende, vakkert og ikke minst inderlig.

Det kunne nesten ikke vært noen andre enn Ole Paus som gikk inn i dette materialet og ga det liv slik som det har fått her. Hadde jeg ikke visst at det var Bjørnstad som hadde skrevet tekstene/historiene, så hadde jeg ikke blitt veldig overraska hvis det hadde stått Paus som tekstforfatter – begge har en unik evne til å fortelle historier som griper oss.

Musikken derimot er umiskjennelig Bjørnstad. For meg har han skrevet den samme melodien, men helt forskjellig, i mange tiår. Det betyr at han har skapt sitt eget univers med uttallige stoppesteder – det ene totalt forskjellig fra det andre. Ketil Bjørnstads musikk er så høyst personlig at det tar kun et anslag å slå fast at det er han som er skaperen. Slik også her. Når de så har fått utmerka Sørlands-assistanse fra Rolf Kristensen på gitar og irsk bouzouki, Ole Kelly Kvamme på elbass, ikke minst Annbjørg Lien på nykkelharpe og hardingfele og Tom Rudi Torjussen på trommer og perkusjon, så har “innpakninga” blitt så øm og vakker som vel tenkelig.

Hva visste jeg om Froland før jeg kom dit? Det er en strofe fra en av sangene og mitt svar er absloutt ingenting. Nå har jeg blitt invitert inn i et landskap og til et folk som har mye å melde og mye å fortelle. Absolutt ingen på denne kloden kan gjøre det bedre enn Ketil Bjørnstad og Ole Paus.

Ketil Bjørnstad & Ole Paus

Frolandia

Grappa/Musikkoperatørene

Grieg anno 2015

Pianisten Dag Arnesen løfter nok en gang fram noe av det vakreste som finnes av norsk musikk.

Dag Arnesen har et djupt og inderlig forhold til både Edvard Grieg og Geirr Tveitts musikk og univers.

Dag Arnesen (65) er så avgjort blant våre aller beste og mest kreative jazzpianister. Han kommer fra en by og et land der fotball-lagene Nest-Sotra og Åsane er i ferd med å overta hegemoniet. Der kom også Edvard Grieg fra og Arnesen har hatt et inderlig forhold til Griegs musikk helt fra han begynte å ta pianotimer som guttunge. Det har blant annet ført til tre utgivelser med Arnesen og enten Terje Gewelt eller Ellen Andrea Wang på bass og Pål Thowsen på trommer under tittelen “Norwegian Song”. Nå viderefører Arnesen denne tankegangen med Ole Marius Sandberg på bass og Ivar Thormodsæter på trommer og perkusjon og ikke minst med strykere usedvanlig smakefullt arrangert av Arnesen.

Denne gangen er det “Morgenstemning”, “Våren”, “Arietta”, “Kveldsang for Blakken”, “Gangar” og “Solveigs sang” som står på repertoaret fra Griegs unike univers pluss folkevisa “Håvard Hedde”, Geirr Tveitts “Vårteikn” og to egne Arnesen-komposisjoner som passer ypperlig inn i dette feltet.

Arnesen behandler alt med den største respekt, men lurer likevel på om Grieg ville ha likt måten han har tatt seg friheter med de udødelige melodiene. Det er jeg overbevist om at den store ville ha gjort. Dette er nemlig så smakfullt og vakkert som vel tenkelig, samtidig som det er satt inn i ei moderne ramme, noe Grieg, som visstnok var utstyrt med et åpent sinn, ville ha likt.

Rammene er på sett og vis ganske like som vi opplevde med de tre “Norwegian Song”-utgivelsene, men strykerne utgjør en vesensforskjell. Strykere i jazzsammenheng kan i mine ører oppleves som ganske søtsuppete, men det er så avgjort ikke tilfelle her. Arnesen vet nemlig hvordan han skal kle dette vakre melodiske stoffet på best mulig vis. Når så de nye samarbeidspartnerne Sandberg og Thormodsæter er akkurat der de skal være i sin tilstedeværelse og beskjedenhet, så blir “Grieg, Tveitt & I” nok en bekreftelse på at Dag Arnesen er en mester udi dette faget. Strålende vakkert – intet mindre.

PS I en engere krets er det kjent at Arnesen også er tilhenger av et fotball-lag som spiller i røde drakter i hans hjemby. Selv om de sliter nuh, så er det likevel overraskende at Arnesen har valgt å hylle den delen av landet jeg kommer fra med tittelen “Grieg, Tveitt & I” – eller som vi sier i Molde: “Grieg, Tveitt å i”. Velkommen skal han være!

Dag Arnesen

Grieg, Tveitt & I

Coco & Co/MusikkLosen

Den største av de store

Keith Jarrett er i mine ører den største nålevende musikeren. Her kommer to fantastiske bevis på det.

Keith Jarrett – hvilken unik stemme.

Den 8. mai runda Keith Jarrett 70 år. Helt siden han slo gjennom med Charles Lloyd på midten av 60-tallet, og seinere sammen med Miles Davis, var det åpenbart at det var et talent helt utenom det vanlige som hadde vist seg fram. Seinere har det gått slag i slag med hans egne band, både The American Quartet med Charlie Haden, Paul Motian og Dewey Redman og bandet som gikk under navnet Belonging-kvartetten, med Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek, hans solo-karriere og de seineste tiåra med trioen bestående av Jack DeJohnette og Gary Peacock. Uansett hvor vi har møtt Jarrett så har han vist oss et melodisk, harmonisk, improvisatorisk og kompositorisk mesterskap som har ført til at han er sin generasjons største jazzmusiker i mine ører. Her hjemme var vi vært og er vi sjølsagt svært så stolte over det Belonging-kvartetten ga oss på 70-tallet fordi Christensen og Garbarek spilte så viktige roller i bandet – og det med rette. For et band – for en musikk!

I forbindelse med Jarretts 70-års dag har Jarrett og hans plateselskap siden slutten av 60-tallet, ECM, bestemt seg for å markere den med to utgivelser. “Creation” er ni “låter” fra solokonserter han gjorde i 2014 i Toronto, Tokyo, Paris og Roma. Alt er fritt improvisert, men som vanlig når det gjelder musikk som kommer fra Jarretts unike sinn, så høres det ut som om det er gjennomkomponert. Vi får være med å feire Jarrett med låter på mellom sju og ni minutter og dette er Jarrett av beste merke – det skulle neste bare mangle når sjefen har plukka ut låtene sjøl.

Som om ikke dette var nok får vi også en bursdagspresang til fra Jarrett der han viser oss hvilken eminent klassisk pianist han er. Innspillingene er gjort i 1984 og 1985 i Saarbrücken i Tyskland og i Tokyo med høykompetente symfoniorkestre. Først er det Samuels Barbers “Piano Concerto op. 38” og fra Japan Béla Bartóks “Piano Concerto No. 3”. Jeg er på ingen måte noen ekspert på dette feltet, men Jarrett snakker uansett til meg på sitt høyst personlige vis. Når han så avslutter med en soloimprovisasjon i Tokyo som ekstranummer, så er dette nok et høydepunkt fra Keith Jarrett. For en klang, for en ro, for et uttrykk.

Keith Jarrett skal visstnok ikke være den enkleste å ha med å gjøre. Det slipper heldigvis de fleste av oss å bry oss med – vi kan bare nyte og flyte med i denne bursdagsfeiringa. Vi kan bare takke for presangene og gratulere med dagen til den største – Keith Jarrett.

Keith Jarrett

Creation

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Keith Jarrett

Barber/Bartók/Jarrett

ECM New Series/Grappa/Musikkoperatørene

På fest med Dee Dee

Tidligere har jazzdiva nummer 1, Dee Dee Bridgewater, hyllet både Ella Fitzgerald og Billie Holiday. Nå er det den livsbejaende kulturen i New Orleans som står for tur. Molde-publikummet har veldig mye å glede seg til om et par måneder.

Dee Dee Bridgewater foran The New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av Irvin Mayfield – vi snakker full fart.

De som har vært så heldige å oppleve vokalbomba Dee Dee Bridgewater (64) i levende live, vet hvilken minneverdig opplevelse det er. Vi snakker nemlig om en så total kontroll over instrumentet sitt, stemma, som vel tenkelig. Samtidig blir vi omfavna av en personlighet med en utstråling et par lysår foran gjennomsnittet. Det har ført til at Bridgewater, i tillegg til sine jazzprestasjoner, også har fått mye og fortjent oppmerksomhet for sine skuespillerprestasjoner både i Paris og på Broadway.

Nå er det altså jazzens vugge, New Orleans, som står for tur og det tar ikke lang tid å skjønne at Bridgewater har et dypt og ekte forhold til denne musikalske og kulturelle smeltedigelen også. Uansett hvilken setting vi har møtt henne i, det være seg sammen med vår egen Jens Christian Bugge Wesseltoft i ganske åpne farvann til mer tradisjonelle landskap i hyllester til blant andre Fitzgerald, Holiday og Horace Silver, så makter Bridgewater å sette sitt eget bumerke på musikken. Slik er det så avgjort denne gangen også.

Sammen med en av New Orleans´ ledende musikanter i dag, trompeteren, vokalisten og bandlederen Irvin Mayfield og hans store New Orleans Jazz Orchestra, har Bridgewater gitt seg i kast med viktige og sentrale deler av New Orleans-skatten. Man trenger ikke være med i de innerste jazzsirkler for å ha et forhold til låter som “What a Wonderful World”, “Saint James Infirmary”, Hoagy Carmichaels “New Orleans”, “Treme Song/Do Whatcha Wanna” fra den kjente TV-serien og “Do you Know What it Means” – mange av dem er nesten barnelærdom for millioner kloden rundt.

Bridgewater og Mayfield gir disse, og resten av låtene også for den saks skyld, noe nytt og helt personlig. De har flytta musikken ut av den tradisjonelle tilnærmingsmåten, men fortsatt å gjøre den tidløs, moderne og usedvanlig varm, melodiøs og ikke minst sjarmerende.

Dee Dee Bridgewater og Irvin Mayfield – god stemning.

Bridgewater er i besittelse av en stemmeprakt og total jazzkunnskap som få om noen andre. Hun synger og tolker tekst ganske så rett frem hvis det passer og hun scatter som bare Ella Fitzgerald kunne det når det er på sin plass. Dessuten flørter hun med sine medmusikanter, med musikken og med oss nesten uten stans, men uten at det blir kleint. Duetten hun gjør med New Orleans-veteranen Dr. John på legendariske “Big Chief” skader heller ikke for å si det sånn.

Når så Mayfield har satt sammen et storband i toppklasse med musikanter som kan alle fasetter av New Orleans-musikk, så er det ikke så mye mer å spørre om. Dette er så varm og livsbejaende musikk som vel mulig og som også egner seg for musikkelskere langt utenfor jazzmenigheten.

Tirsdag 14. juli er Dee Dee Bridgewater sammen med Irvin Mayfield & The New Orleans Jazz Orchestra på plass i Molde. Be there, som det heter i New Orleans.

PS Et lite tips til arrangørene av street paraden under festivalen. Her kan det være forsterkninger å hente et par dager!

Dee Dee Bridgewater/Irvin Mayfield & The New Orleans Jazz Orchestra

Dee Dee´s Feathers

OKeh Records/Sony Music

Over alle verdens hav

Hva kan skje når musikere fra Sverige og Australia møtes? Søt musikk kan sjølsagt oppstå.

Unge musikere fra Australia og Sverige har funnet hverandre på unikt vis.

Med bandet Svelia har det skjedd på flere plan. Den australske vokalisten Casey Moir har vært bosatt i Sverige siden 2007 og noe forteller meg at det nok har en del med Johan Moir, bassisten og ektemannen, å gjøre. Sammen med trompeteren Reuben Lewis, trommeslageren Aidan Lowe og pianisten og trekkspilleren Luke Sweeting, alle fra Australia, men Lowe bosatt i smeltedigelen Berlin, har de laga musikk som forteller oss at det skjer mye spennende like utenfor stuedøra vår – uten at vi aner det.

Nå har Odd Gjelsnes og hans Losen Records tatt ansvar og gitt ut bandets debutalbum uten at de har noen slags forbindelse med Norge. Det er modig og tøft gjort – noe forteller meg at det ikke har vært fortjenestepotensialet som har vært utslagsgivende her.

Kollektivet Svelia gir oss musikk som ikke er av den enkleste og, i første omgang, mest tilgjengelige. Jovisst er den låtbasert, vakre og søkende låter også, men ofte tar de fem oss med på frie og åpne ekskursjoner som krever vår fulle konsentrasjon. Gir vi Svelia og musikken det, så er det mye unikt i det de fem byr på.

Casey Moir vant Young Nordic Jazz Comet-prisen i 2013 og det er absolutt mulig å skjønne etter dette møtet. Hun er en spennende og annerledes vokalist som er på vei til å skape sitt eget unike uttrykk i en rekke grenseland. Hennes fire “medspillere” tilhører en liknende tradisjon. Svelia har noe eget å melde.

Svelia

Transitions

Losen Records/MusikkLosen

Mesterkrim

Linda – som i Lindadrapet er mitt første møte med dritsekken Evert Bäckström. Jeg vet jeg er seint ute, men uansett tid og sted er dette krim av øverste klasse. Tidløst er det også.

Leif GW Persson er krimforfatter av sjeldent kaliber.

Leif GW Persson (70) er en gigant innen svensk og internasjonal krimlitteratur. De fleste av oss har nok fått med oss litt, noe eller mye av eller med han enten som samfunnsdebattant eller forfatter. For min del er svaret noe, men dette er faktisk den første boka jeg har lest av han.

Grunnnen til at “Linda – som i Lindadrapet”, som blei lansert i 2005, har kommet ut på norsk igjen nå er at Schibsted har overtatt alle Persson-rettighetene i Norge. For at serien om politikommisær Bäckström skulle bli komplett, blei denne debuten med Bäckström gitt ut nok en gang.

For slike som meg har det vært intet mindre enn en åpenbaring. Møtet med den gjennomførte dritsekken Evert Bäckström – han har faktisk ingen sympatiske trekk – har ført meg inn i et forfatterskap jeg garantert kommer til å avlegge mange besøk i åra som kommer.

Persson skriver godt og lett – de knapt 600 sidene fyker avgårde – men aller viktigst er det at han kan faget. Da snakker vi både politifaget og forfatterfaget. Vi blir presentert for drapet på politiaspirant Linda allerede i det første kapittelet og Bäckström fra Rikskriminalen i Stockholm tar turen til den lille byen Växjö sammen med noen av sine eksperter i faget – oppklaring av mord. I utgangspunktet skal Bäckström samarbeide med det lokale politikorpset, men å kalle det samarbeid er vel å dra strikken svært langt.

Persson legger ut mange tråder og holder leseren “forvirra” lenge. Det aller meste vi blir presentert for er relevant for storyen, men noen kapitler og betraktninger kunne med fordel vært redigert bort/ned.

Persson kan politijobben, han kan media og hvordan de virker i slike saker og han kan å skrive. Når han så har makta å skru sammen et plot som er troverdig og spennende, så krever ikke jeg så mye mer. Dette er den første i serien om Bäckström, som nå har kommet opp i tosifra antall bøker. Det spørs om ikke jeg må kaste meg over resten også.

PS Det gjør forresten ingen verdens ting at storyen er 10 år gammel – den holder som ei kule i 2015 også, sikkert i 2025 også.

Leif GW Persson

Linda – som i Lindadrapet

Schibsted

Harr og Hartberg er jazz

Jazzfest er over for denne gang – Harr & Hartberg sørga for at det skjedde på best mulig vis. De fikk god hjelp av Hulbækmo/Jacobsens Familieorkester og urtøffe Mats Morgan Band fra Sverige også.

Harr & Hartberg – noe av det tøffeste møte mellom jazz og lyrikk kongeriket har opplevd.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Trondheim kan være stolt av sin lille, intime jazzfestival.

Thorbjørn Harr er jazz.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

De som har vært så heldige å få tilbringe tid sammen med skiva “Døden er dårlig gjort” med Thorbjørn Harr og Aslak Hartberg, ante nok hva de kunne få møte. Likevel var det en mer enn hyggelig overraskelse at møtet mellom Lars Saabye Christensens unike og kloke univers, en av våre beste skuespillere, Thorbjørn Harr, og noen av våre beste jazzmusikere, skulle bli en så flott liveopplevelse. Det blei det på alle slags vis – alle skal ha delt ære for det – men jazzmusikeren Thorbjør Harr var den som virkelig løfta det opp til det som kan bli en klassiker i møtet mellom norske tekster og jazz.

Det at jeg berømmer Harr spesielt er ikke til forkleinelse for noen av de andre involverte – tvert imot. Jeg vet hva bassist og komponist Aslak Hartberg, trommeslager Per Oddvar Johansen, trompeter Sjur Miljeteig, saksofonist Trygve Seim og pianist Jørn Øien er og står for – og det var de og gjorde de til gagns. De stortrivdes åpenbart i denne settingen. Det jeg ikke visste var hvordan Harr ville gjøre det i en slik sammenheng. Det viste seg veldig raskt at han ikke bare var stolt av å henge med disse jazzgutta – han er en av dem. Harr fraserer som en instrumentalist, han henger der det passer, han er akkurat passe frempå der det er riktig – han inngår enkelt og greit som en del av bandet. Når så tekstene til Saabye Christensen som alltid er kloke og tankevekkende, musikken til Hartberg passer perfekt og herrene er velkledde som 50-talls hipstere, så var dette et høydepunkt på Jazzfest som resten av landet fortjener å få besøk av.

-Du har det lille som skal til, du har meg. Jeg har det store som skal til, jeg har deg, heter det i en av tekstene. På Jazzfest hadde vi det aller største – vi hadde dem!

Hulbækmo/Jacobsens Familieorkester tok oss med på en flott utflukt.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Øverst i Østerdalen, nærmest bestemt Tolga, finnes det unik familie, nemlig Hulbækmo og Jacobsen. Nå er vel forsåvidt alle familier unike, men det mor Tone Hulbækmo og far Hans-Fredrik Jacobsen har frembragt gjennom seg sjøl og sine sønner Alf og Hans Hulbækmo, kan definitivt ingen andre familier bringe til torgs. Begge sønnene er utmerkede jazzmusikanter – Alf går på jazzlinja i Trondheim og har piano som hovedinstrument – mens Hans allerede er en langt framskreden trommeslager blant annet i et av klodens heftigste ensembler, Atomic.

I heimen på Tolga – eller heter det i Tolga ???? – har det nok stort sett dreid seg om musikk så langt tilbake som vel tenkelig. De stortrives tydeligvis sammen – noe de greide å få smitta over på publikum på Dokkhuset også.

Ekskursjonen de tok oss med på hadde røtter i store deler av verden og ved hjelp av et et titalls instrumenter fra berimbau, via sag til harpe, fløyte, saksofoner, trøorgel, trommer og sang – og mye humor – fortalte de oss om musikkglede og hva slike møter kan gi oss av livsglede og inspirasjon.

Mats Öberg og Morgan Ågren tok oss ut av Jazzfest 2015 med et smell.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest 2015

Jazzfest 2015 blei avslutta med hardtslående hjelp fra broderfolket i øst. Den unike tangentmannen Mats Öberg er av typen som kan alt – det være seg fra det myke, neddempa i samarbeid med saksofonisten Jonas Knutsson via full kontroll på repertoaret til Stevie Wonder og Frank Zappa til heavybandet han har med barndomsvennen Morgan Ågren på trommer – vi snakker mange trommer!!!

Det handler om kompromissløs musikk som henter like mye fra rockens tøffhet og energi som fra jazzens verden. Öberg er en unik musikant med et arsenal av lyder, ideer og mye humor i musikken sin og publikum – som nok i like stor grad kom fra rockefolket som fra noe annet sted, storkoste seg med øreproppene sine.

Jazzfest 2015 er historie. Ernst Wiggo Sandbakk og hans mange medhjelpere skal ha all slags ære for å ha laga en fin og intim festival som ser ut til å ha funnet sin form.