Tor Hammerø

Ine Hoem gir oss for første gang popmusikk med norske tekster. Der forteller hun oss at hun er en historieforteller av rang.

Ine Hoem (34) har vært der i mange år allerede. Hun har fronta det spennende sjangerfrie bandet PELbO, hun har sunget standardjazz – mitt siste møte med henne var i en Chet Baker-hyllest i Oslo like før jul – og hun var svært så sentral i «Klangen av Hoem» under fjorårets Moldejazz. Den gangen dreide det seg om feiring av hennes far Edvard Hoem i forbindelse med at han hadde runda 70.

Historier

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når det har seg slik at du er født og oppvokst sammen med en av kongerikets aller beste historiefortellere, så er det kanskje ikke noen stor overraskelse at man har arva ett og annet. I dette tilfellet er det slik at datter Ine har arva mye – svært mye –  når det gjelder å fortelle historier. Hun legger lista skyhøyt over der den pleier å ligge når norske popartister skal formidle noe. Ine Hoem har noe hun skulle ha sagt og hun vet hvordan hun skal si det på et poetisk og musikalsk vis.

Mor

Tekstuniverset som preger «Hundre dager» er unnfanga etter at Hoem blei mor for første gang for et par år siden. Det førte til at hun både blei inspirert til å se bakover på si egen historie på godt og vondt av typen tenk om, reflektere vakkert rundt akkurat det å bli mor samtidig som hun ønsker å skue fremover også. Rundt alt dette har hun skapt lyrikk – jo da, det hører hjemme i den kategorien – og du verden så flink hun er til å formidle sin personlige og viktige tanker.

Stemma

Hoem har som flere av de lengst framskredne popartistene her til lands sin bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Der har hun fått en ballast som gjør at stemma hennes løfter fram tekstene på best mulig vis og når hun så skriver låter som uten unntak kler tekstene, så har dette blitt til et visittkort som bør åpne enda flere dører for Ine Hoem.

Det skader heller på ingen måte at hun omgir seg et knippe toppmusikere som stepper inn i alle slags sjangre på det mest naturlige vis og leverer på skyhøyt nivå: David Wallumrød er enkelt og greit en av mine favorittmusikanter uansett sjanger.

Nytt

Pop på norsk er der Ine Hoem er akkurat nå. Der også egner hun seg utmerket med sin kvalitetsmusikk både når det gjelder tekst, musikk og fremføring. Hvor vi møter henne neste gang aner jeg ikke. Spennende blir det garantert uansett.  

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ine Hoem

Hundre dager

Slaraffensongs Recordings

Den amerikanske bassisten og komponisten Mark Dresser har de seineste åra i stadig større grad vist seg fram som bandleder. Det gjør han med stor suksess.

Mark Dresser (67) har siden 80-tallet vist seg som en fremragende bassist i band blant annet leda av avantgarde-giganter som Anthony Braxton og John Zorn. Årsaken til at de har benytta seg av professoren fra San Diego i California sine tjenester, er sjølsagt hans høyst personlige uttrykk og evne til å ta musikken i retninger hans sjefer har ønska.

Nå kommer han med oppfølgeren til «Sedimental You» fra 2016 som var debuten for hans fine og høyst originale septett. Den blei rundt om i diverse jazztidskrift kloden rundt kåra til en av fjorårets aller beste skiver og det er faktisk fullt forståelig. Hos meg har den blitt liggende til marinering i platebunkekøa helt til nå og den smaker fortsatt svært godt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sammen med kjente moderniststørrelser som trommeslageren Jim Black, altsaksofonisten og multiklarinettisten Marty Erlich og fløytisten Nicole Mitchell samt relativt ukjente herrer som trombonisten Michael Dessen, fiolinisten Keir GoGwilt og pianisten Joshua White, tar Dresser oss med på ei flott, spennende og høyst personlig reise.

Her får vi både hyllester til to av hans gode, avdøde venner Arthur Blythe og Butch Lacy, et klart spark til Trump i tradisjonen etter Mingus og solo bassintroer til de fleste låtene i et kammermusikalsk/avantagardistisk landskap som ikke likner på noe annet.

Veldig mye er melodisk ganske straight, noe er sjølsagt fritt og søkende og instrumenteringa fører det hele til en opplevelse utenom det vanlige. Mark Dresser viser nok en gang at han er en musikant med helt spesielle kvaliteter både som bassist, komponist, arrangør og bandleder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten og komponisten Fred Hersch er en av de viktigste stemmene i moderne jazz – synes jeg. Her møter vi han og musikken hans sammen med et av de beste storbandene på Tellus, tyske WDR Big Band.

Fred Hersch (64) har levd, som for så vidt de fleste av oss, et unikt liv. Han i kanskje større grad enn de aller fleste. De som var så heldige å få oppleve han i Molde sist sommer vil aldri glemme det. Den skjøre mannen bar tydelig preg av mye sjukdom. Han er kanskje den eneste jazzmusikeren som har stått fram som homofil og HIV-positiv og som et resultat av sjukdommen lå han også i koma et par måneder for noen år siden.

Den kreative krafta er det uansett ikke noe feil med og her kommer det et nytt og flott eksempel på det. Innspillinga er gjort for et år siden i Köln, på hjemmebanen til WDR Big Band, og for et samarbeid dette har vært mellom Hersch, storbandet og ikke minst superarrangør- og dirigent Vince Mendoza.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fred Hersch sammen med WDR Big Band. Foto: Jan Van Hecke

Her blir vi servert Hersch-komposisjoner som er henta fra store deler av hans karriere og vi får blant annet stifte bekjentskap med Hersch sin opplevelse av å være i koma. Nærere og tettere blir det ikke.

Slik er både låtene og pianospillet til Hersch og med det eminente storbandet, med blant andre den meget dyktige svenske Johan Hörlén på altsaksofon, og de fantastiske arrangementene til Vince Mendoza, så har «Begin Again» blitt et storband-visittkort som hører hjemme på aller øverste hylle. Strålende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chick Corea og Steve Gadd sammen. En drøm for svært mange musikkelskere og nå har det altså skjedd.

Tangentmaestro i ultraklassen, Chick Corea (78), og verdens mest groovete trommeslager, Steve Gadd (74), har i flere tiår vært trendsettere for hva som skulle komme til å skje på jazzfronten og tilliggende herligheter.

Det at de to skulle komme sammen igjen har jo vært av typen våt drøm for mange, spesielt de som husker tilbake til det magiske samspillet mellom de to på «My Spanish Heart» fra 1976.

Siden den gang har de to vært travelt opptatt på hver sine kanter kan man trygt si og statusen de har tilegna seg og bekrefta igjen og igjen, er av sorten voldsom og noe så vanvittig velfortjent. Vi snakker enkelt og greit om to av verdens ledende musikanter uansett sjanger.

For et par-tre år siden fant de to vennene ut at det hadde vært moro å komme sammen igjen for å jamme og for å sjekke ut om magien fortsatt var der. Og om den var!!

Corea fant like godt ut at han kunne skrive noen nye låter å jamme på også og så inviterte de med seg noen gamle og noen nye musikanter fra øverste til å leke seg sammen med.

Med Lionel Loueke fra det lille landet Benin i Afrika på gitar og stemme, Carlitos Del Puerto fra Cuba på basser, Luisito Quintero fra Venezuela på perkusjon og Steve Wilson på saksofon og fløyte samt Philip Bailey på vokal på «Return to Forever», er det ikke det minste overraskende at det blei en melodisk rytmefest av de sjeldne.

Det er altså godt over 40 år siden Corea og Gadd satte standarden. De fant kjapt ut alt fortsatt var på plass og de bestemte seg like godt for at de både måtte lage plate og dra på turné.

Nå er det ei stund siden «Chinese Butterfly» kom ut, men den kom altså ikke min vei før nå. Det gjør absolutt ingen verdens ting – dette er nemlig tidløs og urgroovy fusionmusikk fra de aller beste. Du verden så hipt dette låter og heldigvis så blei det også en dobbelt-cd.

PS Dessuten så synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjørn Klakegg er en kjent skikkelse i jazzmiljøet. En av musikkens Petter Smart her hjemme har også mange andre kvaliteter og her treffer vi han som sofistikert popmusiker.

Det er ikke akkurat dagligdags at man debuterer i popsjangeren som 61-åring. Så er ikke Bjørn Klakegg noen A4-musikant heller da. Han har bygget sine originale instrumenter gjennom en årrekke og musikken han har skapt som improvisator har alltid noe helt spesielt ved seg.

Om jeg blei overraska over at Klakegg dukka opp som rocke/pop-musiker med sitt eget band? Egentlig ikke. Han har hele tida pusha grenser og i forbindelse med at unggutten – i forhold til Klakegg i alle fall – Mattias Krohn Nielsen blei gitarelev hos Klakegg, så åpna det seg etter hvert nye dører.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Krohn Nielsen kom fra et helt annet musikalsk ståsted enn Klakegg og lærer/elev forbindelsen utvikla seg raskt til et vennskapsforhold. Og når to musikere blir venner er det ofte bare et spørsmål om tid før de begynner å skape musikk sammen.

Klakegg har skrevet alt av både tekster og musikk, men med klare innspill fra Krohn Nielsen hele veien. I tillegg til å være en framifrå gitarist – han var en del av det første kullet på jazzlinja i Trondheim – så viser Klakegg seg å være en fin vokalist også. Når han så er en historieforteller – på engelsk – et godt stykke forbi gjennomsnittet av poptekstskribenter, så har «Magpie and the Moon» bli et lite smykke av ei popskive.

Krohn Nielsen har også henta inn sine venner Tore Ljøkelsøy på trommer og perkusjon og Magnus Tveten på bass – det har ført til at Local Store har blitt et usedvanlig tett og fint popband.

Beatles, Dungen og Wilco har blitt brukt som referanser når det gjelder i hva slags landskap vi finner Local Store. Det er mulig det. I mine ører låter det som Local Store og Bjørn Klakegg har nok en gang utvida sin horisont på et flott vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsette så snart som mulig.

En god ting kan ikke gjentas for ofte: den spennende rockeartisten Kari Harneshaug fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått. Med sitt fjerde album på åtte år, tar hun nok en gang nye steg.

Kari Harneshaug – djupere og bedre enn noen gang.

Til tross for at Harneshaug, opprinnelig fra Harøya på Romsdalskysten, men bosatt i Trondheim, fortsatt er godt forplanta i første halvdel av 30-åra, så har hun altså siden 2012 gitt oss hele fire visittkort. Jeg fikk ikke hekta meg på før den forrige, «We Were Closer to the End» i 2016, men basert på den og  «Deeper/Further», så har vi med en artist med både store ambisjoner og et særpreg å gjøre som bør åpne stadig nye dører og ører.

Tekstunivers

Harneshaug gjør det på ingen måte lett verken for seg sjøl eller for oss. Gjennom sitt personlige tekstunivers, som alltid blir jobba frem før melodien blir unnfanga, inviterer hun oss til steder der det er ekte, men på ingen måte lyst og lystig hele tida. Heller tvert i mot. Det betyr samtidig at hun utfordrer oss og inviterer oss til å bli kjent med henne. Det er ikke hver dag pop/rock-tekster legger lista så personlig og så høyt.

Tøffe låter

Når de åtte tekstene så blir fulgt av like mange – tro det eller ei – melodier som er tøffe og som kler både den fine og sterke stemma til Harneshaug, tekstene og stemningene hun søker, så har «Deeper/Further» blitt en tilstandsrapport anno 2020 som forteller oss om en artist i stadig utvikling.

Tidligere har en artist som engelske PJ Harvey blitt nevnt i samme åndedrag som Harneshaug – eller var det omvendt? Det er mulig det har noe for seg, men slik jeg hører Harneshaug anno 2020 så står hun fjellstøtt på egne bein. Hun gir oss sterk, personlig og stemningsfull rockemusikk som hun har gitt liv til sammen med produsent og musiker Karl Klaseie og noen av Trondheimsmiljøets beste rocke- og jazzmusikere. 

Rettferdighet?

Hvis det finnes noen form for rettferdighet i musikkverdenen, noe jeg tviler sterkt på, så bør Kari Harneshaug få sitt definitive gjennombrudd med «Deeper/Further». Så bra har hun nemlig vokst seg til å bli nå.   

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kari Harneshaug

Deeper/Further 

Øra Fonogram/Musikkoperatørene 

Den tyske forfatteren Frank Schätzing er et nytt bekjentskap for meg. Det tar uansett bare noen sider før han har fanga min interesse – og skremt meg til å fundere over både dette og hint.

Frank Schätzing (62) har vært i aksjon siden midten av 90-tallet og har med «Sommerfuglens tyranni» skrevet sin bok nummer elleve. Det store internasjonale gjennombruddet kom i 2004 med «Svermen». Til tross for dette så har jeg altså makta å unngå hans forfatterskap – helt til nå.

Schätzing tar oss med til California, nærmere bestemte Sierra Nevada. Det er ikke langt unna Silicon Valley. Der forskes det som kjent på det meste og gründerne finner man i kjellere, på loft og i garasjer. Mange har store visjoner og noen av dem er skremmende – svært skremmende. Det er inn i en slik verden, eller kanskje rettere sagt slike verdener, Schätzing inviterer oss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det Schätzing makter i den fortettede fortellinga på 700 sider er å gi oss en framtidsthriller der både kunstig intelligens og parallelle univers spiller svært sentrale roller. Med slike perspektiver blir det sjølsagt en science fiction-fortelling også.

Schätzing har bedrevet en research som imponerer noe voldsomt. Likevel blir det også litt av fortellingas minus: Schätzing fyller på med detaljer i en slik grad at det fra tid til annen blir vanskelig å holde orden på alt. Fortellinga ville ha vunnet på å bli noe strammere redigert for å si det sånn.

Det er en veldig spennende thriller Schätzing gir oss. Samtidig er det altså skremmende tanker og perspektiver han drar opp. Vil det bli slik i en ikke alt for fjern fremtid? Jeg velger å ikke tro det både når det gjelder kunstig intelligens og parallelle univers, men måten Schätzing så levende beskriver det på er jeg søren meg ikke sikker lenger……

»Sommerfuglens tyranni» har blitt et fint møte med en spennende penn og et fascinerende intellekt. Dessuten har oversetter Eivind Lilleskjæret gjort en formidabel jobb. Hvis redaktøren hadde vært like streng, så hadde det blitt en enda bedre fremtidsroman.

Den japanske pianisten Aki Takase har overraska et norsk publikum allerede for mange år siden. Nå overrasker hun kanskje ikke så mye, men hun begeistrer like fullt.

»Ingen» visste hvem Aki Takase (71) var da hun inntok Molde Kino under festivalen i 1989 sammen med den portugisiske vokalisten Maria Joao og den danske basslegenden Niels-Henning Ørsted Pedersen. Ingen som var til stede under den konserten vil noensinne komme til å glemme den. Som Edvard Hoem måpende sa på vei ut fra kinoen: «Kva var det som skjedde her no?»

Siden har vi hatt anledning til å møte ustanselig søkende og kreative Takase, som har bodd i Berlin med sin mann, pianolegenden Alexander von Schlippenbach, siden 1987, ved en rekke anledninger og det er alltid en opplevelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Slik er det også denne gangen. I løpet av to konserter i Berlin sommeren 2018, ønska Takase å hylle den legendariske japanske maleren Katsushika Hokusai (1760-1849). Det gjør hun med egne komposisjoner og hun gjør det nesten helt aleine. Unntaka er en Bach-tolkning sammen med sin ektemann og så avsluttes festen sammen med den japanske dikteren Yoko Tawada som resiterer/rapper sammen med Takase.

Med sitt mesterskap og sin Monk-fascinasjon som fundament, tar Takase oss med til steder som har røtter både i klassisk musikk, frijazz og sjølsagt Monk. Det er masse temperament i uttrykket til Takase og hun er en mester i å benytte seg av dynamiske virkemidler.

Det er spennende og interessant å tilbringe tid sammen med Aki Takase og hennes musikk nok en gang. Det blir aldri kjedelig oig det er umulig å stille seg likegyldig til det Aki Takase har å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Megalodon Collective fikk mye oppmerksomhet fra første stavtak. Spellemannnominasjon og årets unge jazzmusikere var to av «hedersbetegnelsene» som kom bandets vei allerede ved første veikryss. Nå er bandet for sikkerhets skyld bedre enn noen gang.

Septetten Megalodon Collective, som er et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim, er ute med sin tredje skive og som tidligere så er det kun originalmusikk som står på programmet. Fire av de sju herrene står for låtene, men når det er sagt så er budskapet fra kollektivet akkurat det, nemlig en kollektiv beskjed.

Helt fra starten har bandet bestått av Karl Bjorå på gitar, Petter Kraft på tenorsaksofon, Henrik Lødøen og Andreas Skår Winther på trommer, Aaron Mandelmann på bass, Karl Hjalmar Nyberg på altsaksofon og Martin Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon. Det vil si ei befolkning som likner litt på Norge Rundt pluss tre heftige svenske innslag. På alle slags vis forteller de oss hvilken fantastisk møteplass og ditto utviklingssted jazzlinja har vært og er.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg får fra tid til annen, og spesielt i forbindelse med denne skiva, en slags Mingus-følelse når jeg hører Megalodon Collective. Det betyr ikke at det låter som Mingus, men det betyr at de har med seg viktig tankegods fra mesteren.

Her har det nemlig blitt kasta uante mengder med ingredienser opp i den musikalske stuinga; det varierer i alt fra det frie og løse, til det rocka og heftige, fra bossa til storbandliknende saker og en hel del annet.

Når man begynner å føle seg komfortabel, så er er det nesten som Megalodon-toget fornemmer det og staker ut en ny kurs. Dette skjer igjen og igjen – Megalodon Collective, som både er et originalt ensemble og som er befolka med sju utmerkede og uttrykksfulle solister, lar verken oss eller seg sjøl hvile et eneste sekund. Her kommer utfordringene på rekke og rad og Megalodon Collective leverer både utfordringer og «løsninger» på løpende bånd.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.