Tor Hammerø

Den tyske pianisten, komponisten og bandlederen Pablo Held har nå gitt ut sin tiende skive. Likevel er det mitt første møte med hans musikk. Det blir ikke det siste.

Sjøl om Pablo Held bare har rukket å bli 32 unge år, så har han rukket svært mye annet i løpet av disse åra. Trioen med Jonas Burgwinkel på trommer og Robert Landfermann på bass har gjennom de tolv åra de har holdt sammen oppnådd ei høy stjerne i hjemlandet og i dalstrøka rundt gjennom masse livejobbing og mange skiver.

I vår del av Europa har det likevel vært stille rundt Held & Co, men med debuten på det meget spennende og oppegående engelske selskapet Edition Records, der blant andre Eyolf Dale, Daniel Herskedal og Marius Neset også briljerer, bør det være muligheter for at dørene og ørene åpner seg for Held her hjemme også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Edition har, som ECM har vært i 50 år allerede, det siste tiåret vært en garantist for ny, spennende kvalitetsjazz fra flere destinasjoner på Tellus. Jazz med tyske artister har det ikke vært altfor mye av, men denne trioen forsvarer så avgjort plassen på dette kvalitetsselskapet.

Held står for alle komposisjonene og med et uhyre empatisk og samspilt lag, så byr han på moderne triojazz med masse energi og vilje og evne til å skape noe eget.

Når ECM blei nevnt, så er ikke det helt tilfeldig. Trioen befinner seg nemlig i et musikalsk landskap som har mange krysningspunkt med ECM-estetikken der de både som risktakere og fremovertenkere er med i et slikt «stort» fellesskap.

De tre fører eleverte musikalske samtaler på et svært høyt nivå. Mye av det er lyrisk og søkende, noe foregår i hetere tempi, men uansett så er de tre så samstemte og inspirerende overfor hverandre at det smitter over på oss som får gleden av å møte dem. Dette er enkelt og greit triojazz av meget høy klasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I dag starter hyllesten av en av de aller største når det gjelder å lage lyd for evigheten. Og det har han gjort gjennom et langt liv nesten uten å lage lyd sjøl – i alle fall ikke unødvendig. Jan Erik Kongshaug.

Fra i dag og til og med søndag står Norges jazzelite, og vel så det, i stram giv akt for å hylle lydmagikeren Jan Erik Kongshaug som Jack DeJohnette – i manges ører verdens beste trommeslager – mener har verdens «største ører». Alt tyder på at det kommer til å bli tre magiske kvelder på Cosmopolite i Oslo.

For alle som av en eller annen grunn ikke har anledning til å ta turen til Kongshaug-festivalen, så finnes det trøst. Hundrevis av ECM-innspillinger blant annet med Kongshaugs umiskjennelige bumerke vil være der for all evighet og så har mannen bak ideen, initiativet, bookingen og organiseringa av festivalen, ustoppelige Christer Falck, også laga en nydelig Kongshaug-boks i begrensa opplag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Boksen består av Kongshaugs to egne soloskiver, «The Other World» og «All These Years» – ikke utgitt på ECM, men det er ei anna historie,  og et fantastisk hefte med et strålende intervju med sjefen sjøl ført i pennen av Terje Mosnes.

I tillegg består heftet av 75 hilsener fra 75 av hans største fans, det være seg Jan Garbarek, Pat Metheny, John Scofield, Nils Petter Molvær, Jan Erik Vold, Ketil Bjørnstad, Arild Andersen, familie, journalister og venner.

Både festivalen og denne unike boksen har blitt den hyllesten Jan Erik Konshaug har fortjent for sin fantastiske innsats. Vi gratulerer Jan Erik Kongshaug med de første 75.

Med sine to forrige plater eller «reisebrev» har Daniel Herskedal tatt oss med på flotte ekskursjoner. Med «Voyage» inviterer han oss med på den aller flotteste av de tre.

Både «Slow Eastbound Train» fra 2015 og «The Roc» fra 2017 fortalte oss om en komponist med et vidsyn og ei vilje og evne til å suge til seg inntrykk fra sine mange reiser rundt om på kloden og ikke minst greie å sette sitt eget bumerke på musikken som kom ut av dem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Videreutvikla 

Om det er et bevisst valg eller ikke vet jeg ikke, men platene til Herskedal kommer altså med to års mellomrom. Den tida har han nok en gang brukt godt og igjen sammen med sine empatiske og usedvanlig dyktige medspillere, pianisten Eyolf Dale og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken, går Herskedal ned i dybden for å formidle både spenning, særegenhet og ikke minst skjønnhet. Bratsjisten Bergmund Waal Skaslien, som kom med fra «The Roc», er med på å gjøre dette til et helt spesielt lydunivers: sjelden eller aldri har vi vel hatt gleden av å møte en kvartett bestående av tuba/basstrompet, piano, perkusjon og bratsj. Når så den syriske oudspilleren Maher Mahmoud, som nå er bosatt i Danmark, bidrar med musikalsk krydder på to av spora, så blir vi fort hensatt til til et univers et godt stykke unna vårt eget. Det gjør oss så godt å bli tatt med til nye steder og Herskedal er nok en gang med på åpne sansene våre.

Instrumentalisten

Melodisk og rytmisk er dette spennende fra stort til mål og både ensemblemusikeren og spesielt solisten Herskedal, med sin fantastiske teknikk og ikke minst personlige uttrykk på både tuba og basstrompet, forteller oss nå at han hører hjemme i sfærer der lufta er tynn. 

Rundt om i Europa har allerede godorda om «Voyage» kommet fra mange hold og den store tyske radiokanalen NDR kåra plata til ukas jazzutgivelse i forrige uke i konkurranse med alt fra alle verdenshjørner. Det forteller en hel del om hvilken anseelse Daniel Herskedal nyter etterhvert – og det fullt fortjent.

Daniel Herskedal er nå en en musiker, komponist og bandleder i verdensklasse – sånn er det med den saken. «Voyage» er et strålende og vakkert eksempel på det.    

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten, komponisten, arrangøren og orkesterlederen Erlend Skomsvoll har skjemt oss bort i en årrekke. Nå gjør han det igjen – helt aleine.

De aller fleste av oss kjenner Skomsvoll som pianist og komponist i Come Shine eller som arrangør og orkesterleder for Trondheim Jazzorkester med musikken til giganter som Chick Corea og Pat Metheny som utgangspunkt og med de nevnte herrene som fremtredende «gjester» også.

Nå, for aller første gang, er det altså solopianisten Skomsvoll som byr på seg sjøl.Og som han gjør det! Blant alle de egenskapene vi allerede har nevnt så er det nok pianisten som har fått minst oppmerksomhet opp gjennom Skomsvolls karriere, men her tar han det igjen i fullt monn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med et repertoar bestående av en rekke egne låter, Bill Evans´ «Time Remembered», standardlåta «All the Things You Are» og bursdagssangen «Bukkenikkeneie» – hvem hadde trodd at den kom til å dukke opp i jazztapning???? -, bekrefter Skomsvoll at han er en pianist med helt spesielle kvaliteter også.

Her møter vi homo ludens – det lekende mennesket – og det er jo ikke overraskende for oss som har hørt og sett han noen ganger at det skjer. Vi får hilse på en rekke sider ved han: både den reflekterende, den sprudlende og ikke minst den humørfylte. Erlend Skomsvoll kler alle rollene på et strålende vis.

Erlend Skomsvoll er et utadvendt og samtidig reflekterende menneske som synes det er viktig å leke. Alt dette viser han oss med sin solodebut.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det herlige norsk-italienske samarbeidet Norwita forteller oss nok en gang at god jazzmusikk ikke kjenner noen grenser.

Den italienske bassisten Roberto Bonati har jobba med norske musikere tidligere, nemlig det Stavangerbaserte Bjergsted Jazzensemble. Derfra var ikke veien lang til videre musisering med de to ypperlige herrene Tore Johansen (trompet, flügelhorn) og Tor Yttredal (tenor- og sopransaksofon) – begge sterkt tilknytta jazzutdanninga i Stavanger.

Tor Yttredal, som mange vil kjenne igjen fra blant annet Trondheim Jazzorkester, er leder for jazzutdanninga i Stavanger. Bonati har en liknende jobb i Parma og det er nok trolig mye av grunnnen til at de to har «funnet» hverandre. Med seg fra Parma, vel mest kjent for skinke og fotball, har Bonati pianisten Mario Piacentini og trommeslageren Marco Tonin. Til sammen har det blitt en kvintett som holder høy standard i et vakkert, melodisk univers.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle de fem har har tatt med seg komposisjoner til bordet eller rettere sagt studio og vi blir servert melodisk musikk i alt fra et balladelandskap til heftigere tempi. Harald og Sonjas representanter viser oss hvilke strålende solister de er. Verken Johansen eller Yttredal er blant de vi hører oftest og akkurat derfor er det spesielt hyggelig å få bekrefta hvilket nivå de hører hjemme på.

Det italienske «kompet» matcher våre gutter på et jevnbyrdig vis – flotte ensemblemusikanter som griper solistsjansen når den byr seg. Norwita har vært et svært hyggelig og vakkert bekjentskap som igjen forteller oss at jazz er et grenseløst språk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten Georg Riedel er en av Sveriges største musikanter – uansett sjanger. Det er Adam Forkelid med og bekrefter.

Georg Riedel (85), og ikke minst hans musikk, er folkeeie hos broderfolket. Vi snakker om mannnen som blant annet har skrevet musikken til Pippi og Emil i Lønneberget – intet mindre enn ikonisk musikk for stadig nye generasjoner – også her hos oss.

I bunn og grunn er det uansett jazzmusiker Riedel er og i en årrekke har han hatt med seg den meget dyktige og ekspressive pianisten Adam Forkelid (39) i sine grupper. Nå syntes Forkelid det var på høy tid at Riedel blei løfta fram nok en gang gjennom nye komposisjoner som var spesielt tiltenkt Riedels tone, spillestil og uttrykk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med en utmerka trio, med Jon Fält – som blant annet overtok for Jon Christensen i Bobo Stensons trio, på trommer, serveres det en suiteliknende seanse bestående av seks låter der impulser fra både folkemusikk, klassisk musikk og jazz på et elegant og lekende vis smelter sammen.

Og lek er på mange måter det sentrale ordet både her og i hele Riedels enorme karriere. Sjøl om han kunne ha vært bestefaren til både Forkelid og Fält, så leker han på like fot med ungkalvene. Det har ført til et melodisk, vakkert og ustanselig søkende musikalsk landskap som blei innspilt da han var 83. Han er fortsatt i full aksjon den dag i dag og her kan man sikre seg et flott bevis på at man aldri er for ung/gammel hvis man er lekende og har noe å melde. Det har Adam Forkelid, Jon Fält og ikke minst Georg Riedel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bob Dylan – bare navnet er soundtracket til mange menneskers liv. Her kommer det to eksempler på hans storhet – et fra 1974 og et fra 2016.

Robert Allen Zimmerman, kanskje bedre kjent som Bob Dylan (77), er ikke den jeg har aller mest inngående kunnskap om. Likevel har han vært der for meg i flere tiår i større eller mindre grad og jeg kommer aldri til å glemme konserten han gjorde på Moldejazz i 1996. Da inviterte han for sikkerhets skyld Van Morrison til duetter – en uforglemmelig seanse på så mange måter.

Sjølsagt var Dylan ei megastjerne allerede den gangen og en av de mest minneverdige stoppestedene underveis var utvilsomt «Blood on the Tracks» fra 1975. Her var han på mange måter tilbake til der det hele starta med akustisk gitar, musikk med klare røtter til folk music og et svært nedstrippa band – ofte helt aleine eller bare sammen med bassisten Tony Brown.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For menigheta, og den består av mange millioner kloden rundt, så er «More Blood, More Tracks – The Bootleg Series, Vol. 14» julekvelden og vel så det. For alle oss andre også for den saks skyld. Her har det blitt funnet frem til alternative opptak gjort i løpet av fire septemberdager i 1974 som alle holder topp kvalitet sjøl om de ikke kom med på den opprinnelige utgivelsen av ymse grunner.

Som Miles Davis i jazzverdenen så var, og delvis er, Dylan en artist som har forandra og prega moderne musikk i stor grad helt siden 60-tallet. I mine ører er denne midt på 70-tallet versjonen av Dylan noe av det aller viktigste og beste av den store Sir Bob og disse versjonene av blant annet «Tangled Up in Blue», «Shelter from the Storm», «If You See Her, Say Hello» og «Idiot Wind» – som i stor grad aldri har vært hørt før – historiske bekreftelser på hans storhet som har vært skjult alt for lenge. Dette er enkelt og greit en utgivelse som er et møst for Dylan-tilhengere – store som små.

Hvis noen hadde så mye som antyda at Dylan skulle slå seg på standardskatten da denne musikken blei unnfanga på 70-tallet, så hadde det ført til intens hoderysting og vel så det, men det har han altså gjort.

Siden 2016 har jeg hatt «Fallen Angels» liggende og det er altså ei samling av et dusin av de mest kjente låtene i The Great American Songbook.

Med et band bestående av fire gitarister, blant andre Dean Parks, bass og trommer – samt blåsere –  tolker Dylan, som «kun» synger, låter som «Young at Heart», «Polka Dots and Moonbeams», «Skylark» og «Come Rain or Come Shine». Det er åpenbart at Dylan har et nært forhold til denne enorme skatten, noe det har kommet flere eksempler på etterpå, men «Fallen Angels» var altså på mange vis starten på denne delen av Bob Dylans univers.

Bob Dylan var, er og kommer til å forbli en av populærmusikkens aller største. Dette er to flotte bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Værnes har vært en av de store jazzrockgutta her til lands i rundt 35 år. Han er det så avgjort fortsatt.

Både som gitarist, komponist, bandleder og sjef for plateselskapet Curling Legs har Knut Værnes vært ei ledestjerne her hjemme for den til tider utskjelte «flinke» jazzrocken. Det er ikke den det blir store oppslag av i Jazznytt for å si det sånn – i alle fall ikke positive.

Det har Værnes heldigvis valgt å gi f i og med «Updates» kommer nok en bekreftelse på at han fortsatt er tro mot sine musikalske idealer – idealer i stor grad tufta på Weather Report, John McLaughlin, Jeff Beck og andre tilliggende herligheter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med et meget korrekt og dyktig lag bestående av Frode Berg på elbass – med bakgrunn i alt fra Filharmonien, Helge Lien Trio og Pettewr Wettre -, Knuts sønn Kasper S. Værnes på altsaksofon og allestedsnærværende Jørn Øien på allehånde tangenter og ikke minst legenden Omar Hakim på trommer, her snakker vi CV med Miles Davis, Weather Report, Sting, Madonna og Michael Jackson på lista, så har Værnes fått akkurat de omgivelsene han har vært ute etter.

Vi blir servert åtte «enkle» låter der det er svært liten tvil om hvor eneren er for å si det på den måten. Her er det plass for groover i mesterklassen og masse solorom der alle får anledning til å strekke ut.

Værnes benytter seg av den samme formelen som han har vært tro mot i store deler av sin karriere – og den funker fortsatt. Han er en utmerket gitarist i denne verdenen både på akustisk og elektrisk seksstrenger og ikke minst med en gigant som Hakim i ryggen, eller hvor som helst, så blir dette akkurat så hipt som det skal være. Overraskelsene stå ikke i kø, men hvorfor må de det hver gang? Her blir det servert god og uforfalska jazzrock som ikke gir seg ut for å være noe annet enn akkurat det. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Først en fest sammen med Arild Andersen og Daniele di Bonaventura, så setter Ole Gunnar Solskjær og Manchester United prikken over det meste. På en vanlig onsdagskveld i mars.

Evigunge, sultne og alltid like nysgjerrige Arild Andersen slutter aldri å overraske meg – heldigvis. For meg har han «alltid» hatt den evnen og møtet med den italienske ungkalven Daniele di Bonaventura (53) på bandoneon blei nok en bekreftelse.

Med et repertoar der de to bidro i like stor grad, pluss særdeles hyggelige overraskelser som Keith Jarretts «My Song» og udødelige «Hasta Siempre» – to låter som «ingen» tør å spille, men det ga heldigvis de to blanke i, blei dette en så vakker og empatisk kveld som vel tenkelig.

Hvis man kan forestille seg musikalsk varme strømme ut fra ei scene og ut av et lydanlegg, så var det akkurat slik disse bortimot 90 minuttene fortonte seg. Her blei det ført musikalske samtaler på et sjeldent nivå og at kjemien stemte er de flotte bildene til Francesco Saggio et herlig bevis på.

En ny musikalsk konstellasjon er født – måtte den få et langt og godt liv. Det har både Andersen, di Bonaventura og menneskeheten fortjent.

PS Når man i tillegg rakk hjem til de siste 20 minuttene av Ole Gunnar Solskjærs – og noen andres I have to say –  bragd i Paris, så blei dette en onsdagskveld jeg seint vil glemme!

Arild Andersen – Daniele di Bonaventura

Nasjonal Jazzscene Victoria

6. mars 2019

Alt er som kjent stort over there. Heldigvis lages det fortsatt stor storbandjazz også. Det sørger blant andre Ayn Inserto for.

Komponisten, arrangøren og storbandlederen Ayn Inserto er født og oppvokst i Singapore, men kom til USA som tenåring. Nå er hun assistent professor i jazzkomposisjon ved Berklee i Boston og her foreligger hennes tredje visittkort med egen musikk og eget band.

Til tross for dette er «Down a Rabbit Hole» mitt aller første møte med Inserto og hennes musikk. Det var på høy tid. Inserto har leda bandet helt siden 2001 og mange av medlemmene har vært med hele veien.

Inserto har skrevet all musikken, bortsett fra «I´ll Be There» som blant andre The Jackson 5 og Mariah Carey har gjort kjent, og arrangert alt. Det at hun blei tatt under vingene til sjølvaste Bob Brookmeyer i si tid for å studere komposisjon med han, forteller en del om hvilken anseelse hun nøt allerede fra ung alder og med musikken hennes i ørene er det ikke vanskelig å fatte hvorfor han blei begeistra.

Nå vil jeg tro at med base i Boston så kan Inserto med sin status velge og vrake blant bokstavelig talt tusenvis av toppmusikanter og kvaliteten både på ensemblet og på solistene hører hjemme langt der fremme.

Inserto er tydelig inspirert av Brookmeyers lange, melodiske linjer-tenking og hun er både en komponist og ikke minst arrangør på skyhøyt nivå i den melodiske og ganske så tradisjonelle storbandtradisjonen.

Når hun så har invitert med seg tre av Bostons store solister som gjester, så er det med på å høyne kvaliteten ytterligere sjølsagt. Trombonisten John Fedchock, tenorsaksofonisten George Garzone og trompeteren Sean Jones er ikke blant de aller mest kjente, men du verden for et nivå det er på alle tre.

Møtet med storbandmusikken til Ayn Inserto har vært av det særs trivelige slaget. Det er så avgjort stort mye av det som skjer over there.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.