Tor Hammerø

Fra Spania, via New York, kommer Marta Sánchez og gir oss original og spennende akustisk jazz anno i dag.

Marta Sánchez og hennes kvintett har gjort seg godt kjent på gatene i New York.

I 2011 satte den klassisk skolerte Marta Sánchez kursen for New York og siden har hun blitt der værende. Jazzen kom snikende etterhvert og siden slutten av 90-tallet har Brad Mehldau vært en viktig inspirasjonskilde. Det forteller oss en hel del om hvilken retning musikken hennes er på vei, men det skal raskt legges til at Sánchez har noe helt eget å by på.

Det hevdes jo at New York, nærmere bestemt Brooklyn for Sánchez´ del, er verdens største smeltedigel for nesten hva som helst. Kvintetten til spanske Sánchez er vel kanskje noe av det aller beste bevis på det. Med seg har hun Daniel Dor fra Israel på trommer, Roman Filiu fra Cuba på altsaksofon, Rick Rosato fra Canada på bass og Jerome Sabbagh fra Frankrike på tenorsaksofon – nærmere et musikalsk mini-FN er det vel vanskelig å komme.

Sánchez, som er en utmerket solist med et distinkt anslag og som samtidig er utstyrt med stor dynamisk dømmekraft, har skrevet all musikken her til dette som er hennes tredje cd under eget navn, men som er mitt første møte med hennes univers.

Sánchez benytter seg av referanser fra både jazzens, rockens og den klassiske musikkens verden og setter det sammen til noe som hun har satt sitt eget bumerke på, ofte med spesielle taktarter. Hennes medsammensvorne, som også er nye bekjentskaper for meg, holder alle meget høy standard som solister, samtidig som de er svært så solidariske og empatiske i forhold til Sánchez´ budskap.

«Danza Imposible» har blitt et meget hyggelig møte med ei helt ny stemme – Marta Sánchez.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marta Sánchez Quintet

Danza Imposible

Fresh Sound New Talent/martasanchezquintet.bandcamp.com

Alle som har hatt gleden av å oppleve Erlend Apneseth Trio enten live eller på plate, vet at musikken som kommer ut derfra er noe for seg sjøl. Slik er det også med oppfølgeren til debuten «Det andre rommet» – «Åra».

Erlend Apneseth Trio midt i naturen de sikkert føler seg hjemme i.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hardingfelespilleren Erlend Apneseth (27) fra Jølster i Sogn og Fjordane er utdanna ved Ole Bull-akademiet på Voss og er nå bosatt i Ål i Hallingdal. Det mer enn antyder et nært slektskap med noe som er rotekte norsk. Det fikk vi også et herlig bevis på gjennom trioens debut og med bestillingsverket til Førde-festivalen, «Nattsongar», som begge har kommet ut siden 2016.

Da «Det andre rommet» blei unnfanga var trioen ganske fersk og hadde lite live-erfaring å slå i bordet med. De usedvanlig søkende og improviserende musikantene Øyvind Hegg-Lunde på trommer og perkusjon og Stephan Meidell, her på akustisk barytongitar, live sampling og elektronikk – to utmerkede representanter for det oppegående Bergensmiljøet, var med første gangen og er fortsatt hjertelig tilstede. Nå har de mye mer ballast i ryggsekken, de har spilt mye live siden debuten og de har funnet fram til enda mer original og spennende musikk.

Med all erfaring og kunnskap om og kjennskap til hverandre, gikk de denne gangen til verket med en del skisser og melodisk materiale som de lekte seg med i dagene før opptak. De tok opp alle øvelsene og hørte gjennom alt for å sile ut det som fungerte og det som ikke funka.

Det har ført til knappe 40 minutter med 10 låter der impulser fra alt fra folkemusikk til samtidsmusikk, via impro og jazz har smelta sammen til noe helt eget. Hardingfela står hele tida sentralt og plutselig får vi også besøk av lyrikeren Erlend O. Nødtvedt som med sitt eget dikt «Lysne» tar det hele i ei ny retning på et spor.

Erlend Apneseth og hans trio var noe helt spesielt da de så dagens lys for et par år siden. De er fortsatt det og enda mer spennende og enda modnere nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Apneseth Trio

Åra

HUBRO/Musikkoperatørene

Engelske Django Bates har vært en av mine favorittpianister i en årrekke. Endelig får vi møte hans utmerkede trio også.

Django Bates´ Belovèd med Peter Bruun på trommer og Petter Eldh på bass under Oslo Jazzfestival.

De som har hatt ørene og andre sanser åpne for spennende jazz med utgangspunkt i fotballøya i vest, har vært oppmerksom på Django Bates (57) helt siden siden begynnelsen av 80-tallet. Med det store bandet Loose Tubes og de mindre Human Chain og den utmerkede kvartetten First House, markerte Bates seg raskt som en unik komponist og pianist, noe vi seinere også fikk oppleve i Sidsel Endresens band på hennes to ECM-utgivelser.

Bates, som vi sist møtte i en hyllest av Beatles-klassikeren «Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band» arrangert for storband, har i tillegg til ei flott karriere som utøvende musiker, også en langt framskreden CV som pedagog. I 2005 begynte han å undervise ved København prestisjetunge Rytmisk Musikkonservatorium og etter noen dagers vandring i gangene hørte han to «stemmer» i et øvingsrom som fikk han til å revurdere sin beslutning om aldri å sette i gang en tradisjonell trio med bass, piano og trommer. Bates mente det var mer enn nok av dem i jazzhistoria allerede. De to «stemmene» tilhørte den danske trommeslageren Peter Bruun (38) og den svenske bassisten Petter Eldh (34).

Heldigvis gjorde de to unggutta og studentene så stort inntrykk at trioen raskt blei en realitet – først på et fritt øvingsnivå, seinere for å gjøre egne versjoner av Charlie Parkers musikk for nå å dokumetere musikk stort sett ført i pennen av Bates. Det er to unntak her også, nemlig Parkers «Passport» og «This World» av Bates´ gamle samarbeidspartner, saksofonisten Iain Ballamy.

Det vi får oppleve med denne usedvanlig samspilte og empatiske trioen, er triojazz på sett og vis i tradisjonen etter Bill Evans: alle de tre instrumentene spiller ei like viktig rolle, men her framstår tre fantastiske lyttere og instrumentalister likevel som noe helt eget.

Tittelen «The Study of Touch» sier mye om hva slags musikalsk landskap vi beveger oss inn i her. Dette er ei melodisk reise så fintfølende, så klangrik og så uttrykksfull at den raskt beveger seg opp mot triotoppen på mi private liste. Det at den er spilt inn hos maestro Kongshaug i Rainbow i Oslo skader heller ikke og i Peter Bruun har det dukka opp en fargelegger som kanskje kan være Jon Christensens verdige arvtaker en dag. Herlig på alle vis er dette trio-visittkortet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Django Bates´ Belovèd

The Study of Touch

ECM/Naxos Norway

Jan Bang og Audun Kleive er to av våre mest innovative og spennende musikanter. Her møter vi dem sammen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Audun Kleive og Jan Bang – herlige og originale møter.

Siden Jan Bang og Erik Honoré etablerte den grensesprengende Punktfestivalen i Kristiansand i 2005, har det ført til mye, annerledes og spennende musikk. Herrene har vært eksepsjonelt flinke til å programmere og skape konstellasjoner få om noen hadde drømt om. Ikke minst har de, om ikke skapt, så i alle fall tatt live remix-sjangeren til et helt nytt nivå. Her får vi stifte bekjentskap med noen av remixene Bang og Kleive har gjort sammen på Punktfestivalen – både i Kristiansand og Praha, der det har dukka opp en avlegger.

Vi får være med på fire remxier gjort live som alltid og utgangspunktene er konserter gjort av artistene Eténèsh Wassié & Mathieu Sourisseau, Raster Notons Atom TM og Clarinet Factory & Floex – ingen av dem størrelser jeg har noe kunnskap om. Det betyr at jeg ikke har den minste anelse om hvordan «originalen» låt, så min vurdering blir utelukkende basert på hva Bang og Kleive har skapt.

Det er mer enn nok for meg. Grunnen er at de to har skapt fire flotte, unike og ikke minst imponerende stykker musikk i et lydlandskap ingen andre, på denne jord i alle fall, er i stand til å skape.

Perkusjonsforbildet Kleive er jo også en langt framskreden elektroniker, mens knotteskruer Bang er en lytter og en improvisator som hele tida sørger for at musikken og tankene beveger seg videre. Musikken er melodisk, søkende, spennende og hele tida annerledes – dette kunnne bare Jan Bang og Audun Kleive skapt.

Denne utgivelsen finnes kun på vinyl og digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Audun Kleive & Jan Bang

The Periphery of a Building

Gråtone/Musikkoperatørene

For nesten ti år siden blei den amerikanske trommeslageren og bandlederen Mike Reed og bandet hans «fanget» av en nazimob i den tsjekkiske byen Prerov. Her kommer Reeds historie og bandets musikalske tanker.

Mike Reed i spissen for sitt band People, Places & Things.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

På vei fra spillejobb i Tsjekkia til Krakow i Polen, blei Mike Reed, tenorsaksofonisten Tim Haldeman, bassisten Jason Roebke og altsaksofonisten Greg Ward – til sammen People, Places & Things – simpelthen lurt til å gå av toget på feil stasjon. Det skulle vise seg å være i Prerov og byen viste seg å være på bristepunktet på grunn av en stor samling av nynazister. Kvartetten til Reed, med to afroamerikanere og to hvite, blei raskt sentrum for stor «interesse» fra nynazistene og bandet frykta raskt for livene sine. Etter mange viderverdigheter, som Reed forteller sterkt om i omslaget til cden – slikt er vanskelig med strømming gitt, kom de seg unna, men opplevelsen har sjølsagt satt seg fast og blitt med de fire for resten av livet. Historia fikk enorm oppmerksomhet verden rundt – nå bør musikken til Reed og bandet hans få like stort gjennomslag, men jeg tviler aldri så lite.

Reed og kvartetten hans som kommer fra Chicago, og muligens derfor ikke har fått samme oppmerksomhet som et New York-ensemble ville ha fått, framstår som et supertøft band med solide røtter i den akustiske 60-talls arva fra Sambandsstatene, men satt inn i et musikalsk utrykk anno vår tid. Reed (43) er også et relativt ferskt medlem av musikerkollektivet AACM og musikken hans har så definitivt røtter i den tradisjonen også.

Marvin Tate, som resiterer sterke tekster med klare politiske over- og undertoner på noen av spora, kornettisten Ben Lamar Gay og bassklarinettisten Jason Stein, er også gjester og forteller oss veldig tydelig at det finnes mye strålende talent i Chicago som kommer oss for øre altfor sjelden.

Reed sier at «the music is a companion to my dream-like reflection on the ultimate contradiction of being and being other». Jeg har uansett fått en ny favoritt i Reed og hans musikk om han er seg sjøl eller ikke. Dette er tøft og flott på alle slags vis og historia er en nyttig påminnelse om at vi ikke må glemme verken vår nære eller litt fjernere fortid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Mike Reed

Flest & Bone

482 Music/mikereed1.bandcamp.com

Knut Bjørnar Asphol er en usedvanlig allsidig musikant. Her møter vi han i det ettertenksomme hjørnet.

Knut Bjørnar Asphol sammen med noen av sine beste venner.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Den ene dagen treffer vi Asphol i en øs pøs Toten-soulsetting sammen med Stjernekampvinner Knut Anders Sørum. Seinere får han Spellemannpris for beste barneplate sammen med kona og de to sønnene sine med Superbarnas «Hipp Hurra».

Knut Bjørnar Asphol stopper på ingen måte der. Med «The Awakening» gir han oss nemlig sin sjette solo-cd siden han debuterte med «Organic Ocean» i 2008. Med seg underveis på sine musikalske ekskursjoner har han fått kremmusikere som Jan Bang, Stian Carstensen, Arve Henriksen og Nils Petter Molvær. Nå har han derimot strippa startoppstillinga nesten inntil beinet.

Her dreier det seg i stor grad om Asphol – og kun Asphol. Han har komponert og produsert musikken og han spiller alle instrumenter som er involvert her – det vil si gitarer, tangenter, maskiner, computere og gudene vet hva. Asphol har tydeligvis veldig god kontroll på hva studioet han er utstyrt med hjemme kan levere. Med alle ideene på plass kun i sitt eget hode, har han skapt ambient og atmosfærisk musikk som noen ganger beveger seg, men som andre ganger står nesten stille.

Jeg får underveis bilder som tar meg med til yogatimer eller meditasjon – altså musikk som beveger seg lite og som beveger meg lite. Den oppleves på et vis som søvndyssende – egna til at den store ro skal senke seg. Det er for så vidt ikke noe feil med det, det er bare det at slike new age-liknende uttrykk ikke appellerer noe særlig til meg.

På noen av spora har Asphol med seg vokalistene Frida Amundsen og Petter Skippervold – som resiterer to dikt. Det er så avgjort med på å få bevegelse i musikken og Asphol viser oss ved flere anledninger at han både er en meget god gitarist og en melodiker av rang. Det er så avgjort når han beveger seg dit at jeg trives best med Knut Bjørnar Asphol og hans oppvåkning.

De som er ute etter ei stille og meditativ musikalsk reise, kan definitivt hyre på her. De som vil ha en ny dose av den heftige og rocka Knut Bjørnar Asphol skal leite helt andre steder.

Knut Bjørnar Asphol

The Awakening

Labels&Gentlemen/Musikkoperatørene

Den amerikanske gitaristen Scott DuBois tilhører den meget spennende underskogen i moderne amerikansk jazz. Her følger nok et eksempel på at han fortjener mye mer oppmerksomhet.

Scott DuBois er en meget original komponist og gitarist.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mitt første møte med Scott DuBois (39) var for to år siden da han ga oss «Winther Light». Det tok ikke lang tid å skjønne at vi hadde med en musikant å gjøre som hadde noe uamerikansk å fare med. To år seinere kommer altså oppfølgeren som en solid manifestasjon på at DuBois har fortsatt utviklinga fram mot seg sjøl.

Som sist har han med seg et ypperlig kollektiv med den meget etterspurte bassisten Thomas Morgan, den danske trommeslageren Kresten Osgood og den tyske tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Gebhard Ullmann.

Med «Autumn Wind» har komponisten DuBois gått bakover i kronologien fra vinter til høst og gjennom de 13 komposisjonene beskriver han sine opplevelser fra september til desember. Ideen fikk han på en tysk togstasjon etter en turné med bandet sitt: han ville bruke tre kvartetter til å skape en samtale mellom samtidsmusikk og moderne jazzlåter og improvisasjon.

Det førte til at han gikk i studio i København med jazzkvartetten sin først i februar i fjor og deretter med en strykekvartett og en blåsekvartett i New York i april. Det har ført til en organisk og unik musikalsk reise gjennom høstmånedene med stor bruk av dynamikk der forskjellige moderne uttrykk møtes og der vi får høre fire meget langt framskredne jazzmusikanter som tydeligvis har et nært og ekte forhold til hverandre etter å ha jobba mye sammen. Det at to kommer fra USA og to fra Europa har definitivt hatt sitt å si for det endelige uttrykket.

Scott DuBois framstår som en original, spennende og inderlig komponist, bandleder og ikke minste gitarist. Han fortjener mye mer oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scott DuBois

Autumn Wind

ACT/Musikkoperatørene

Randi Tytingvåg har gjennom flere år og en rekke plateutgivelser vist oss at hun har noe unikt å fare med både som vokalist og låtskriver. Her gjør hun det kanskje i større grad enn noensinne.

Randi Tytingvåg Trio samla rundt en mikrofon.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Randi Tytingvåg (39) fra Stavanger har vist oss gjennom konserter i inn- og utland og fem tidligere skiver at hun er i besittelse av en allsidighet og en stemmeprakt som gjør at hun skiller seg ut fra «alle» andre. Hun har også stått mye på teaterscena etter at hun vendte hjem etter jazzstudier i England rundt 2000.

Vi som har vært så heldige å få følge Tytingvåg gjennom hele hennes platekarriere har skjønt at hun henter inspirasjon fra en rekke kilder som til sammen blir tytingvågsk. Sammen med sin relativt ferske trio er dette tydeligere enn noensinne.

Med gitaristene, vokalistene, og en masse annet, Dag S. Vagle og Erlend E. Aasland som følgesvenner, tolker Tytingvåg et dusin egenkomponerte låter med tekster hun har skrevet sjøl. Det er stort sett så nedpå og så inderlig som vel tenkelig og vi nesten føler at de tre er samla rundt en enkelt mikrofon for å få den rette stemninga.

Jazz, blues, roots, folk og country er gjenkjennbare kilder til dette brygget og når så Knut Reiersrud og Nils Økland dukker opp som gjester på noen av spora, så er det enkelt å legge sammen at «Roots & Wings» må bli et kvalitetsprodukt. Aldri har Randi Tytingvåg vært mer Randi Tytingvåg enn nå – det sier ikke så reint lite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Randi Tytingvåg Trio

Roots & Wings

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Den italienske vokalisten Lorenzo Esposito Fornasari, med kunstnernavnet LEF, har samla et superlag med norske musikanter og den amerikanske bassgiganten Bill Laswell til et prosjekt som både rocke- og jazzfolket kan glede seg til.

LEF med et lag i ultrasuperklassen.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Jeg må bryte sammen og tilstå at Lorenzo Esposito Fornasari (40) er et nytt bekjentskap for meg, til tross for at han har jobba med mangt og mange innen moderne, sjangersprengende musikk i grenseland mellom rock og jazz. I bandet Berserk jobba han blant annet med Eivind Aarset og de ga ut sin debutalbum i 2013.

Her har LEF, som har skrevet all musikk og alle tekster, debutert under eget navn også med et meget ambisiøst multimediaproisjekt som har fått tittelen «Hypersomniac». Sammen med landsmannen Pier Luigi Rocca har han skrevet ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et sentralt aspekt og lydsporet til denne fortellinga er det altså det dreier seg om her. De som vil se fortellinga kan gå inn hypersomniacproject.com.

Innspillinga er gjort i Velvet Recording Studio i Oslo og det er egentlig ikke så overraskende når vi ser på lagoppstillinga: Kenneth Kapstad (ex-Motorpsycho) på trommer, Nils Petter Molvær på trompet, Ståle Storløkken (Supersilent, Elephant9 og Terje Rypdal) på orgel og andre tangenter og Eivind Aarset på gitar – her snakker vi de upperste av de upperste som Borgulfsen ville ha sagt det – pluss sjølvaste Bill Laswell (Motörhead, Herbie Hancock og Iggy Pop) på elbass og britiske Rebecca Sneddon (Free Nelson Mandoomjazz) på saksofon.

Musikken LEF har skrevet som en viktig del av dette prosjektet henter minst like mye fra beintung rock som fra improvisasjonsmusikk. Sammen med disse utmerkede og usedvanlig åpensinnede musikantene kan han føle seg fri til å ta budskapet sitt akkurat dit han vil – han vet han kan føle seg trygg på at her kommer det personlige bidrag som gjør det hele unikt – og det blir det!

LEF synger på engelsk og han synger rått og tøft og dette er musikk og et uttrykk som snakker i minst like stor grad til rockefolket som til jazzfolket. Det får publikum her til lands muligheten til å høre på Røverstaden (ex-Club7) den 20. april for første gang i Norge i alle fall – og kanskje også verdenspremiere – inntil da anbefales skiva på det sterkeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

LEF

Hypersomniac

RareNoise Records/MusikkLosen

Knut Anders Sørum har bergtatt folket på et imponerende vis – med inderlighet, skikkelighet og enorme mengder musikalitet. Her møter vi han der han trives aller best – sammen med sitt trofaste og stadig voksende publikum.

Knut Anders Sørum kom til sine egne og de tok vel i mot han.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det snakkes ofte om annus horribilis – at det meste har gått til helvete. For Knut Anders Sørum har nok de to seineste åra vært akkurat det motsatte. Etter å ha levd lenge i musikkens tjeneste, og fått et godt navn og rykte i både musiker- og bransjekretser, så tok det virkelig av med seier i NRKs Stjernekamp høsten 2016. Siden har pila bare fortsatt å peke oppover, publikum har tatt han til seg i stadig større grad og han har gjør det han elsker for fulle hus.

Det er nok mye han elsker i musikkens verden, men et uttrykk med masse soul og gospel i seg er ganske så nært kjerna i Knut Anders Sørums univers. Når han så legger si inderlige og usminka stemme på toppen av det hele – på totensk må vite – så blir det nesten automatisk fest når Sørum inntar ei hvilken som helst scene.

Med «Live» inviterer han noe så voldsomt til fest. Bandet hans med Knut Bjørnar Asphol på gitar og Iver Olav Erstad på tangenter i spsissen for en tett og superempatisk gjeng med tre korister for anledninga, tar oss med på tur gjennom signingsferden etter Stjernekamp der produsent Asphol og Sørum har plukka det beste av det beste fra en rekke konserter. Mesteparten er henta fra Kongsberg Jazzfestival og i tillegg til coverversjoner av Prøysens «Jørgen hattemaker» og «Visa om løgna» og OnklPs «Glir forbi», så er det Sørums egne låter og tekster som tar oss med til ei herlig avslutning på 2017.

Knut Anders Sørum er så gjennomført ekte i alt han foretar seg og det groover noe så inn i helvete av både stemma, uttrykket, låtene og bandet hans. Spesielt heftigere måte å si takk for i år på er ikke mulig å ønske seg!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Anders Sørum

Live

Drabant Music/Musikkoperatørene