Tor Hammerø

For noen uker siden skrev jeg om Skiensjazzdraget. Nå skal Merete Junker ha æren av egenhendig å ha etablert Telemarkskrimdraget med «Vannmannen».

Merete Junker ved Porsgrunnselva som spiller ei sentral rolle i «Vannmannen».

Det er bare å bryte sammen å tilstå: de aller fleste ting på jord har gått meg hus forbi. Slik vil det nok være i åra som kommer også. Merete Junkers forfatterskap, som fra 2008 til 2014 består av fire krimbøker, hører hjemme i den kategorien. Nå har jeg heldigvis fått hekta meg på og med «Vannmannen» introduserer hun like godt en ny helt, politietterforskeren Eline Torp, som akkurat har flytta hjem til Porsgrunn fra hovedstaden med mann og hund.

Porsgrunn og elva som renner gjennom byen, som de krangler om i Skien og Porsgrunn hva heter, er viktige ingredienser i denne flotte, spennende og godt researcha krimmen. Kanskje spiller den ei litt for sentral rolle: leserne fra området kjenner seg sjølsagt godt igjen og synes det er stas med alle detaljene, for oss andre blir det av og til forvirrende.

Merete Junker (58) er journalist og har levd av språket i store deler av sitt liv. Før i verden var det slik at det nesten var ensbetydende med at man beherska språket og det finesser – slik er det, i stor grad i alle fall, ikke lenger. Junker tilhører den gamle skolen som gjør det og det er et driv og en flyt i fortellinga som imponerer fra start til mål.

Torp og hennes kolleger på kammeret blir involvert i noe som raskt viser seg å være et dobbeltdrap der begge likene har havna i elva – i hver sin handlevogn fra KIWI. En småby som Porsgrunn inneholder mangt og mye, på godt og ondt, og sakte, men sikkert blir stadig flere hemmeligheter avslørt.

Alt er realistisk og plausibelt og Junker makter på et elegant vis å koble to historier sammen til én – her har det vært gjort et godt stykke tankearbeid under utarbeidelsen av plottet. Persongalleriet er også veldig godt og Junker makter også å legge ut snubletråder som gjør at spenninga holder seg helt til slutt.

Merete Junker har ikke noen bloddryppende måte å skrive krim på. Det trengs da heller ikke – hun makter på et personlig vis å skape fortetta spenning uten det og i Merete Junker har så avgjort krim-Norge fått ei flott stemme. Jeg lover ikke å skulke noen bøker i åra som kommer.

Merete Junker

Vannmannen

Gyldendal

Pianisten, komponisten og bandlederen Gerald Clayton hører så avgjort med til framtida i amerikansk jazz.

Gerald Clayton spiller mer enn i løse lufta.

Det er mulig Gerald Clayton (33) hadde et valg, men som sønn av bassist John Clayton og med saksofonist, fløytist og medbandleder i Clayton Brothers, Jeff Clayton, som onkel, så kom det ikke akkurat som noen bombe at det blei jazzmusikant av Gerald også. Både som sidemann sammen med blant andre Diana Krall, Michael Bubblé, Charles Lloyd og Ambrose Akinmusire, har Clayton vist oss at han er en usedvanlig allsidig og spennende pianist. Med sitt fjerde visittkort under eget navn, bekrefter han også at han har noe eget å komme med også som komponist.

Clayton, som har skrevet og arrangert all musikken her, inviterer oss inn i et akustisk, moderne hardbop-landskap med solide røtter tilbake til 60-tallet. Med ei to saksofon-frontrekke bestående av Logan Richardson og Ben Wendel, forsterka av Dayna Stephens på ett spor, og med Justin Brown på trommer og Joe Sanders på bass – toppen av den unge New York-kremen med andre ord – pluss perkusjonistene Henry Cole og Gabriel Lugo på flere av spora og med resitatørene/vokalisten Aja Monet, Carl Hancock Rux og Sachal Vasandani som originalt krydder, byr Clayton på ei annerledes, melodisk og utfordrende reise.

Solistisk holder «Tributary Tales» sjølsagt høy standard, men det er likevel det kollektive uttrykket som ofte er det mest tiltrekkende og originale. Gerald Clayton forteller oss med det at han er ei original stemme som lett kan være med å prege amerikansk jazz i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gerald Clayton

Tributary Tales

Motéma Music/Naxos Norway

Med sin kvartett Northern Concept bringer gitaristen og komponisten John-Kåre Hansen oss musikalsk varme i vinterkulda – for noen av oss.

Northern Concept gir oss vakker og melodiøs jazz.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For fire år siden kom «Days» med bandet Northern Concept min vei. Sjefen het John-Kåre Hansen (39), spilte gitar og skreiv musikken, og kom fra Alta, men var og er bosatt i Bodø. Den fortalte meg om et talent vi lenger sørpå har gått glipp av i all for stor grad. Derfor er det hyggelig å kunne melde at «January Insomnia» er en kjærkommen bekreftelse på at Hansen har makta å utvikle talentet sitt både som instrumentalist og som komponist.

Sjøl sier Hansen at låtene hans og musikken han ønsker å formidle handler om det arktiske: vinter, snø, mørketid og vår. Det er godt mulig det, men den uhyre melodiøse og groovete musikken bærer også bud om lys, varme, håp og masse smil.

Sammen med bassist Roger Arntzen, mest kjent fra In The Country, og pianist Eivind Valnes, som begge var med på «Days», og den ferske trommeslageren Arild Johnsen, tar Hansen og Northern Concept oss med ei herlig reise som er både varm, givende og personlig. Det er vel ikke akkurat noen grunn til å stikke under en stol at Hansen har hørt på både Pat Metheny og John Scofield. Det skal han ikke skamme seg over – Hansen og Northern Concept har nemlig makta å sette sitt eget bumerke på musikken likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS2 For noen av oss – henspeiler på at forfattaren sjølv befinner seg i Thailand for øyeblikket…..

Northern Concept

January Insomnia

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Ut i fra det store intet dukker det fra tid til annen opp en overraskelse i posten. Når den er av det uhyre vakre slaget, som i dette tilfellet, så gjør det absolutt ingen verdens ting.

Hvilket fantastisk samarbeid mellom Thomas Fonnesbæk og Justin Kauflin.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Birgitte Soffner Design

Musikkens veier er uransakelige. Den har heldigvis ført til at den danske bassisten og komponisten Thomas Fonnesbæk (40) og den amerikanske pianisten Justin Kauflin (31) har truffet hverandre – og du verden som de har truffet hverandre.

Kauflin, som mista synet som 11-åring, har det vært snakka om ei god stund allerede. Hans unike vennskap med den salige legenden Clark Terry har det til og med blitt film om og når Quincy Jones har forbarma seg over karriera hans, så er det noe som tyder på at det er noe spesielt på lur. Det er da også.

Fonnesbæk, som vi kjenner her hjemme blant annet i samarbeid med Helge Lien Trio, har allerede etablert seg i den stolte danske basstradisjonen etter Niels-Henning Ørsted Pedersen. Vi snakker om en instrumentalist med en stor og varm tone – i tillegg er Fonnesbæk en virtuos melodiker i rett nedadstigende linje fra NHØP.

De to, som begge «lider» av synestesi – det betyr at de for eksempel kan kjenne smaken av toner eller føle farger – derav tittelen, møttes for første gang våren 2015 på Jazzhouse Montmartre i København. Kjemien var på plass med en gang og både likhetene og ulikhetene i deres kultur- og musikktilnærming, var en stor inspirasjon for å videreføre samarbeidet. Denne innspillinga blei gjort i Gøteborg i løpet av to junidager i sommer.

Fonnesbæk, som har jobba i duo både med den danske vokalisten Sinne Eeg og den italienske pianisten Enrico Pieranunzi, kler dette formatet noe så voldsomt. Hans miks med både å være en strålende solist og samtidig være en usedvanlig lyttende følgesvenn, passer dette formatet som hånd i hanske.

Kauflin, med en teknikk i ultraklassen, har de samme lytteegenskapene som Fonnesbæk, er en melodiker av sjelden støpning, og når de så har gått sammen om å tolke Cole Porters «It´s All Right with Me», Lennon og McCartneys overnydelige og for sjeldent hørte «For No One», Oscar Petersons «Nigerian Marketplace» i tillegg til sju originalkomposisjoner på et helt eget vis, så har dette blitt et synestetisk møte som er egna til å skape ro i sjela og varme i hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Fonnesbæk & Justin Kauflin

Synesthesia

Storyville Records/MusikkLosen

Ola Kvernbergs nye storverk «Steamdome» blei sjøsatt under Jazzfest og Moldejazz i fjor – i hans to «hjembyer» Trondheim og Molde. Nå får alle kloden rundt muligheten til å skjønne hvor langt Kvernberg har kommet i sitt musikalske liv.

Ola Kvernberg i spissen for Steamdome – vi snakker bandet sitt!

Det begynner etterhvert å bli ei stund siden Frænas store musikksønn stod i Storgata under Moldejazz sammen med en kamerat og fikk folk til å stoppe opp. Her var det noe….

Det er ikke fullt ut så lenge siden en beskjeden unggutt stod på scena i Idrettens Hus sammen med Philip Catherine og Niels-Henning Ørsted Pedersen uten å bli tatt helt på alvor av de store.

Det skulle de ha gjort, for det Ola Kvernberg har gjort siden forteller oss om et megatalent med en allsidig tilnærming til det å skape minneverdig musikk som er sjelden – svært sjelden.

De av oss som har vært så heldig å få følge Kvernbergs utvikling, har sett, og ikke minst hørt, en formidabel progresjon. Helt fra stringswing-starten, via mer moderne uttrykk, «popmusikk» sammen med Kjersti Huke og Erik Nylander til fantastiske samarbeid ikke minst med Joshua Redman – den duoen MÅ ut i verden – og Kvernbergs egne prosjekter som «Liarbird» og «The Mechanical Fair», har gutten med fela og den karakteristiske sleiken – har den noe med Fræna å gjøre forresten? – vist oss at han er en musikant, komponist og, jeg vil også driste meg til å si, visjonær med kvaliteter i verdensklasse.

De som fikk med seg liveversjonene av «Steamdome», har garantert venta lenge på å få en versjon de kan hygge seg med i heimen – i tillegg til minnene. Har Kvernberg & Co makta å overføre magien fra scene til fonogram? I den grad det er mulig, så mener jeg han/de har greid det.

I dette perkusjonsdrevne energisamfunnet – vi snakker om tre av kongerikets aller heftigste unge trommeslagere med Børge Fjordheim, Hans Hulbækmo og Erik Nylander – samtidig!!! – som «Steamdome» er, får Kvernberg utløp for nok ei side av seg sjøl: den rocka, groovete, heftige, tøffe, svette og livsbejaende – det er han forsåvidt i alle andre sammenhenger også – der han forteller oss at hans musikk kan snakke til mange også langt utenfor jazzmenigheta.

Med Øyvind Blomstrøm, Nikolai Hængsle Eilertsen og Daniel Buner Formo som groovearbeidere, har Kvernberg funnet fram til helt riktig mannskap. Du verden så tøft det låter!

Det Kvernberg gir oss med denne ofte voldsomme utblåsninga, er en maktdemonstrasjon – nesten som et tog eller trailer som er umulig å stoppe. Kvernberg henter mer enn noen gang før inspirasjon fra et kreativt rockemiljø – han «bor» jo rett i nærheten av Motorpsycho blant annet. Det er en type energi i «Steamdome» som jeg tror Kvernberg aldri har vært i nærheten av før – ikke denne typen energi i alle fall. Lydbildet er stoooort, nesten brutalt fra tid til annen.

Hva med fiolinisten Kvernberg? Sjølsagt er han tilstede som bare det, men med den strålende «veggen» av lyd han har rundt seg hele tida, så blir han ikke så fremtredende som han ofte er. Her blir han mer en del av det totale bandet og det føler han seg åpenbart mer enn tilfreds med. Han er langt forbi det punktet i karriera og livet sitt der han har noe å bevise – nå gjør han det likevel og som den naturligste del av livet og musikken.

Mer makt – mye mer makt – til Ola Kvernberg!

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Ola Kvernberg

Steamdome

Grappa/Musikkoperatørene

Jon Balke er ei flott, søkende og samlende sjel. Med sin andre utgave av Siwan-prosjektet gir han oss nok en gang påfyll av noe viktig – veldig viktig. Og ikke bare musikalsk.

Jon Balke med sitt unike Siwan-prosjekt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Jonathan Vivaas Kise/Oslo World

Siwan-prosjektet til Jon Balke er enkelt og greit noe svært viktig – både musikalsk, emosjonelt og intellektuelt. Det hele starta for ti år siden og førte til bandets første skive to år seinere – «Amina Alaoui». Siden har Balke fortsatt «korstoget» med Andalusia – Spanias sørligste provins – som utgangspunkt, en smeltedigel og et møtested for kulturer, tanker, religioner, folkeslag, musikk – for mennesker.

Det er opp til flere saker som er spesielle med denne ECM-produksjonen. For det første er Jon Balke produsent – Manfred Eicher har ikke hatt en finger med i spillet – og dessuten har Balke skrevet en innsiktsfull covertekst som forteller oss om hans tanker og ambisjoner i forbindelse med Siwan-prosjektet.

Han setter prosjektet og musikken inn i en geopolitisk situasjon som er mer truende enn noe Balkes (62) og min generasjon kanskje har opplevd noen gang. Dere er i en slik situasjon og i en slik tidsalder verden og menneskeheten trenger at folk møtes – ikke splittes og settes opp mot hverandre som han nederst i alle mine anmeldelser benytter alle anledninger til – seinest Britain First-sitatene – til å gjøre.

Nok en gang har Jon Georg Balke, den fantastiske og kompromissløse pianisten og komponisten, satt sammen et band fra de forskjelligste deler av verden: vår egen, unikumet Helge Norbakken på perkusjon, den fantastiske vokalisten Mona Boutchebak fra Algerie, men bosatt i Frankrike, pluss Derya Turkan fra Tyrkia på feleliknende kemence og Pedram Khavar Zamini fra Iran på «tromma» tumbak og ikke minst Barokksolistene – her skal alle nevnes: lederen Bjarte Eike, Alison Luthmers og Øivind Nussle på fioliner, Milos Valent, Per Buhre og Torbjörn (feilskrevet hos ECM!!!!) Köhl på bratsj og Judith Maria Blomsterberg og Mime Brinkmann på cello og Johannes Lundberg på bass – for et ensemble – tilsammen har dette blitt et univers som er intet mindre enn magisk.

Balke har skrevet og arrangert musikk til tekster fra ofte den muntlige tradisjonen som sjølsagt overlevde inkvisisjonen som ellers ødela «alt» skriftlig materiale kulturene i Andalusia hadde skapt. Det er musikk som oppleves som henta ut fra en andalusisk tradisjonskultur, sjøl om jeg ikke kjenner mye til den, og som han har gitt ei ny og spennende innpakning med musikanter som har så mye musikk, så mye kultur, så store åpne sinn på plass at de kan åpne den videre opp for alle som vil lytte, lære og oppleve.

Balke skriver at det ikke er noe rom eller tid nå for en deling mellom dem og oss. Vi er dem og de er oss, sier han – kloke ord til klok, varm og viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS 2 Napoli heter Naples på engelsk Jon Georg:-)

Jon Balke ser, leter og finner.

Jon Balke Siwan

Nahnou Houm

ECM/Naxos Norway

For flere av oss tar livet uventede retninger. Anders Lillebo skulle bli jazzpianist, men plutselig blei det irsk tradisjonsmusikk som tok over.

Anders Lillebo bytta ut pianoet med trekkspillet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Verken jazzpiano eller irsk tradisjonsmusikk ligger vel ikke akkurat i korta hvis du er vokst opp i Drevsjø i Hedmark. For Anders Lillebo (30) skulle det likevel vise seg å være veien han skulle begi seg ut på og med «Departure» får vi hans første musikalske visittkort – fra Irland.

Jazzstudier ved Universitet i Agder var første etappe på veien for Lillebo, men en tur til en folkemusikkfestival i Irland «ødela» alle planer. Han blei enkelt og greit bergtatt av den irske tradisjonsmusikken, flytta dit bort et par år for å lære av kremen av musikanter i byen Galway blant annet, plukka fram trekkspillet – karriera hadde enkelt og greit tatt ei ny retning.

Nå er Lillebo tilbake i Norge og er bosatt i Oslo, men den livsbejaende irske musikken har tatt bolig i han for alltid – det tror jeg det hersker liten tvil om. Slik høres det i alle fall ut på denne herlige statusrapporten spilt inn i Irland med en rekke av læremestrene til Lillebo på plass. For meg er pianisten og produsenten Jack Talty, gitaristen og bouzouki-spilleren Caoimhín O Fearghail, perkusjonisten Tommy Hayes og klarinettisten/bassklarinettisten Matthew Berrill ukjente størrelser, men det tar kun kort tid for å skjønne at vi snakker om herrer av svært høy byrd. I tillegg har Lillebo også invitert med seg svenske Esbjörn Hazelius på fele og cittern på to spor – det skader heller ikke.

Lillebo tar for seg elleve folkemelodier bestående av jiggs, hornpipes, reels, hop jigs og fling samt to egne komposisjoner – en vals og en polska. Han spiller også piano og orgel på et par spor og viser oss at han definitivt ikke har glemt sin jazzbakgrunn heller. Anders Lillebo har absolutt skapt sitt eget lille univers basert på den irske tradisjonsmusikken – ganske langt fra Drevsjø, men veldig flott og tøft.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anders Lillebo

Departure

Just for the Records/Musikkoperatørene

Døgnet suksessforfatteren Dan Brown tar oss med på i Bilbao, Barcelona og Madrid og dalstrøka innafor, er noe av det mest forrykende leseopplevelse jeg har vært med på på svært lang tid.

Dan Brown har en sjelden evne til å trollbinde leseren.

Jeg begynner like godt med en innrømmelse: «Opprinnelse» er den første boka jeg har lest av Dan Brown. Det er jo synd – i alle fall for meg, basert på hva «Opprinnelse» har gitt meg. Jeg har med andre ord ingen problemer med å fatte hvorfor Dan Brown (53) har blitt en av verdens mest populære og mest leste forfattere siden han virkelig slo gjennom med «Da Vinci-koden» i 2003. Siden har han gitt oss «Det tapte symbol» og «Inferno» – «Opprinnelse» er altså den fjerde romanen med Robert Langdon, professor i symbologi og religiøs ikonologi ved Harvard, i hovedrolla.

I løpet av de knappe 500 sidene, som fyker unna med så lite søvn involvert som vel tenkelig, tar Brown – som heldigvis prioriterte litteratur fremfor musikk – oss med på ei filosofisk/religiøs-krimreise som vel har det meste. Fremtidsforskeren Edmond Kirsch, som er en tidligere stjernestudent av Langdon, skal legge frem oppsiktsvekkende funn som han er overbevist om vil forandre – alt!!! Spesielt blir alle former for religion mer enn skeptiske – de vet de kommer til å bli utfordra og de er livredde for hva det kan føre til.

Det går ikke bra med Kirsch, men det kommer ikke overraskende på forskeren. Det er egentlig da spenninga og historia, som involverer mange også helt til topps i det spanske monarkiet, virkelig tar fyr. Langdon, og kronprinsens forlovede som har samarbeida tett med Kirsch, begir seg ut på et farefullt døgn med fiender de ikke aner hvem er i hælene hele tiden. De har som ambisjon å fullføre vennen Kirsch sitt prosjekt og om de makter det er vi som lesere faktisk spent på nesten helt til siste side.

Dan Brown har foretatt en research på alle plan som det er bare er å gi seg ende over for. Nok en gang utfordrer han religiøse sannheter og han kommer garantert ikke til å bli mer populær i de kretser etter «Opprinnelse». For lesere av god, spennende og original krimlitteratur derimot vil han nok en gang høste fortjent jubel.

PS Jeg kommer ikke til å skulke noen Dan Brown-bøker i åra som kommer!

Dan Brown

Opprinnelse

Bazar Forlag/Cappelen Damm

Dave Douglas har i en årrekke vært en av de mest spennende trompeterne og bandlederne over there. Her møter vi han i en helt ny og annerledes setting.

Dave Douglas, med caps, The Westerlies og Anwar Marshall med trommestikkene.

Dave Douglas (54) har helt siden årtusenskiftet vært en retningsgiver i moderne amerikansk jazz. Han har samarbeida med alle fra John Zorn og Ravi Coltrane til Joe Lovano og han har gitt ut over 40 skiver under eget navn. Siden 2005 har han også drevet sitt eget plateselskap, Greenleaf Music, som har stått på utsida av alle de store kommersielle selskapene og som har gjort det bra både med Douglas sine egne utgivelser og en rekke andre artisters også.

En av de mest interessante aspektene ved Douglas´ kunst er at han ustanselig dukker opp med nye konstellasjoner og henter inspirasjon fra en rekke kilder, blant annet fra Balkan. Denne gangen møter vi han nok en gang i en totalt ny setting – en setting jeg i alle fall ikke så komme.

Sammen med en brasskvartett, opprinnelig fra Seattle, men nå bosatt i New York, bestående av trompeterne Zubin Hensler og Riley Mulherkar og trombonistene Andy Clausen og Willem de Koch, og trommeslageren Anwar Marshall, har Douglas nødvendigvis skapt et totalt originalt lydlandskap basert på tolv nyskrevne Douglas-komposisjoner.

Douglas har skrevet denne musikken etter at han hadde truffet de fem andre herrene. Den er med andre ord spesialkomponert og arrangert for denne besetninga og er inspirert av den amerikanske maleren Stuart Davis, en maler som er sterkt inspirert av jazz. En eksplosjon av lyse og klare farger mener Douglas og det er det mulig å være enig i.

Musikken er melodisk og rytmisk spennende og egenarta og The Westerlies er åpenbart en kvartett som både har en jazz- og en brasstradisjon innabords. Trommeslager Marshall er et helt nytt bekjentskap for meg, men tydeligvis en høyst lyttende og melodisk perkusjonist som passer utmerket i en slik setting.

Med «Little Giant Still Life» har Dave Douglas nok en gang fortalt oss hvilken stor solist, komponist, arrangør og bandleder han er. En mann som går sine egne veier – nok en gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Douglas

Little Giant Still Life

Greenleaf Music/greenleafmusic.com

På Tolga i Østerdalen har Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen oppfostra sønnene Alf og Hans Hulbækmo. Nå blir vi invitert på fest hjemme i stua til alle fire.

Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester – ikke akkurat noen A4-familie.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vokalisten, harpisten, og mye mer, Tone Hulbækmo og fløytisten, toraderspilleren, saksofonisten, og mye annet, Hans Fredrik Jacobsen, har vært sentrale musikanter i norsk tradisjonsmusikk i mange tiår. Med utgangspunkt i Tolga har de tatt for seg deler av tradisjonsskatten, satt sitt eget bumerke på den og tatt den videre. De har likevel hatt tid til en hel del andre saker også – blant annet har de skapt barna Alf og Hans. Begge er usedvanlig talentfulle musikanter som har lagt jazzlinja i Trondheim bak seg og er veldig i gang med egne karrierer. Eldstemann Hans, som i tillegg til å spille trommer også trakterer munnharpe og sag, har markert seg kraftig som en av landets aller beste trommiser uansett sjanger, noe han har fortalt oss i bandene Broen og Atomic og i Trondheim Jazzorkester sammen med Pat Metheny i Molde i sommer. Alf, som har piano som hovedinstrument, spiller også munnspill og altsaksofon og er på full vei også han.

Hjemme hos familien Hulbækmo/Jacobsen har jeg et visst inntrykk av at det svært sjelden er kjedelig når de fire samles. Med et arsenal av instrumenter og impulser henta fra folkemusikk, middelaldermusikk, jazz, impro, blues og afrikansk musikk, kommer de sikkert ofte sammen i stua – der denne skiva også er spilt inn – og har det luggomt, hvis det heter det på Tolga.

«På snei» tyder i alle fall på det. Her finnes det ikke akkurat musikalske generasjonskonflikter; det er heller slik at de to generasjonene henter fra hverandre, lytter til hverandre og skaper musikk i en rekke skjæringspunkt. Livgivende, morsomme og totalt unike er landskapene de fire har skapt.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester

På snei

Ta:lik/Musikkoperatørene