Den amerikanske saksofonisten Avram Fefer har vært med på mangt og mye. Likevel er dette mitt første møte med han. Det var på høy tid.
Avram Fefer, nummer to fra venstre, sammen med sin strålende kohort.
Avram Fefer (58), har jobba med moderne giganter som Archie Shepp og David Murray, og leda en rekke egne band. Jeg bryter altså sammen i lett hulken og innrømmer at dette er mitt første møte med globetrotteren som bor både i Paris og i New York.
I mange år han lede en trio bestående av bassisten Eric Revis og trommeslageren Chad Taylor og de platedebuterte allerede i 2009. De tre hadde funnet ei helt spesiell retning på samarbeidet sitt, men da muligheten dukka opp for å invitere med seg den grenseløse gitaristen Marc Ribot (Tom Waits, Elvis Costello, John Zorn) var det ingen tvil om at det måtte skje.
Midt oppe i forberedelsene til denne innspillinga, mista Fefer sin beste venn, den kjente journalisten Greg Tate. Etter en tung periode, brukte Fefer det til inspirasjon og bildet av Tate sto på pianoet da musikken vi blir presentert for blei skrevet.
Fefer, som vi møter både på tenor- og altsaksofon og bassklarinett og som har distinkte stemmer på alle horna, har skrevet ni låter som sørger for at alle fire får vist seg frem individuelt og ikke minst som kollektiv.
Noe er rocka, noe er fritt, noe er melodisk og vakkert, noe er åpent, men alt er høyst personlig og veldig tøft og spennende. Fefer er et usedvanlig spennende bekjentskap og de tre andre retningsgiverne er akkurat det – nok en gang.
Elin Furubotn er en låtskriver, gitarist og formidler som har noe ekte å melde hver gang hun gir lyd fra seg. Denne gangen har hun gått en spennende og annerledes vei.
Elin Furubotn en flott formidler.
Mange av oss har en barndom der rim, regler, sanger og vers har fulgt oss og ofte er de arva i ett og gjerne flere ledd i familien. Elin Furubotn fra Stavanger er avgjort ikke noe unntak. I motsetning til de fleste har hun derimot evnen til å gjøre noe med det og her foreligger et strålende eksempel på hva en kunstner med kvalitet kan få ut av det.
Tidligere har det i svært stor grad vært Furubotns eget materiale som har preget hennes åtte utgivelser. Denne gange er det altså arva etter mormor og rim og regler hun lærte av henne som har fenget henne. Noen, spesielt “Ride, ride ranke”, er godt kjent over hele landet og i mange generasjoner, mens de fleste andre tror jeg kun har ganske så lokal rogalandsk tilknytning.
Det gjør absolutt ingenting fordi Furubotn, som har satt nye melodier til alle disse rima og reglene og det utmerkede bandet hun har samla for anledninga gjør en framifrå jobb med å ta med dette tidløse materialet inn i vår tid med et tonespråk som henter inspirasjon fra en rekke verdenshjørner.
Det sier seg nesten sjøl når kremlaget består av Sigbjørn Apeland, Tuva Færden, Daniel Herskedal, Sverre Indris Joner – som også har arrangert og produsert, Morten Michelsen og Javid Afsari Rad, at det har blitt en bortimot grenseløs tilnærming til dette stoffet som det er så viktig både å ta vare på og videreføre.
Elin Furubotn er enkelt og greit en viktig og dyktig kulturformidler.
Elin Furubotn «Resirkulerte rim og regler» Furubotn Music/Musikkoperatørene
Den svenske saksofonisten, og pastoren, Andreas W. Andersson har skrevet vakker musikk til tekster av lyrikerne Adrian Plass og Ian Adams.
Andreas W Andersson byr på noe vakkert og inderlig.
Med utgangspunkt i de sakrale diktene til de engelske poetene Plass og Adams har pastor og jazzmusiker Andersson kombinert sine pasjoner på et inderlig vis. De sju diktene, med titler som “Absolution” og “I Watch”, og “Dance” som er instrumental, har definitivt en religiøs både over- og undertone, men kan avgjort nytes av folk med andre innfallsvinkler til livet også.
Andersson er en melodiker og lyriker og hele hans kompositoriske univers i forbindelse med “To Become” befinner seg i et vakkert ballade/mediumtempo-leie der flott bruk av dynamikk er med å løfte tekstene dit de skal.
Andersson er også en fin saksofonist, på både tenor og sopran, i Tore Brunborg-gata – et solid kompliment i mi bok. Dessuten har han med seg et særdeles empatisk lag med Anna Weister Andersson – ser ikke bort fra at vi snakker om nært slektskap her – på vokal, Mattias Hjorth på bass, Maggi Olin på tangenter, Kristoffer Rostedt på trommer og Almaz Yebio på vokal.
Neddempa, reflekterende, varmt og empatisk er assosiasjoner som renner meg i hu mens jeg hører på “To Become”. Det holder lenge det.
Vokalisten og låtskriveren Therese Ulvan har kalt den nye skiva si “I Am”. Det kan meldes at hun er på et flott sted.
Therese Ulvan har noe heftig å melde.
Therese Ulvan (43) fra Hitra på Trøndelagskysten, er bosatt i Trondheim. Hun har studert i Leeds, på Paul McCartney- akademiet og i Los Angeles. Med “I Am” gir hun oss sitt fjerde visittkort og det groover noe vederstyggelig i det funky landskapet fra start til mål.
Ulvan har skrevet all tekst og musikk og på sett og vis er det hele en slags tilstandsrapport – hvor hun er i livet både som musiker, menneske og mor. Ganske mye forteller meg altså at der er det ganske godt å være.
Hun tar blant annet et “oppgjør” med overfladiske verdier, bruk- og kast-mentalitet forsterka av sosiale medier og hvordan den mellom-menneskelige kontakten blir svekka av asosiale medier. Det gjør hun med ei sterk og tydelig og ikke minst groovy stemme som bærer tekstene på et herlig vis.
Ulvan har tatt turen til Sverige for å samarbeide med den svensk-portugisiske funkgitaristen Paulo Mendonca og hans svært så heftige venner. De har så avgjort funnet hverandre i et et tøft og livsbejaende landskap med masse funk, singer/songwriter-tradisjonen, rock og soul i seg, men også med jazzspor i krokene.
Therese Ulvan fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del så langt. “I Am” er det best tenkelige beviset på det.
De to norske selskapene Losen og AMP sørger for at vi får musikalsk påfyll fra en rekke steder vi ellers hadde hatt liten sjanse for å oppdage. Emiliano D´Auria og hans kvartett med den fremragende trompeteren Luca Aquino som gjest er et strålende eksempel på det.
Emiliano D´Auria med sitt strående band og med med Luca Aquino som gjest.
Trompeteren og flygelhornisten Luca Aquino, som også spiller trombone, kjenner jeg til fra flere tidligere møter. Det er på ingen måte overraskende at D´Auria, og mange andre, gjerne vil ha en av Europas aller fremste messingblåsere med seg på sine musikalske ekskursjoner.
Tangentisten, på både akustiske og elektriske utgaver av slaget, Emiliano D´Auria (48), gitaristen Giacomo Ancillotto, trommeslageren Ermanno Baron og bassisten Dario Miranda er derimot totalt nye bekjentskaper for meg og det tar kun kort tid å slå at Losen-sjef Odd Gjelsnes nok en gang har hatt nese for god musikk og særdeles dyktige musikanter.
D´Auria har skrevet all musikken og de godt og vel 45 minuttene byr på et originalt melodisk univers med konstant søken etter det vakre. D´Auria inviterer til at at man skal ta seg god tid, la ideene få tid til å utvikle seg og ved god hjelp av dynamiske virkemidler sørge for at vi på den andre sida får muligheten til å senke oss ned i de i ni landskapene.
De fem musikerne holder skyhøy standard og stortrives åpenbart sammen i denne varme og inderlige kohorten. Det anbefales absolutt å avlegge denne kohorten og denne musikken et besøk.
Volda og Norge har fått ei ny stemme som med debuten sin viser oss at hun har kommet for å fortelle oss noe unikt i en rekke grenseland. Navnet er Birte Slettevoll.
Birte Slettevoll – det er bare å merke seg navnet og stemma. Foto: Guro Sommer Værland
Når broren din heter Erlend Slettevoll og er en av kongerikets aller mest lovende jazzpianister og søskenbarnet ditt reagerer hvis noen sier Beate Slettevoll Lech eller Beady Belle til henne, så sier det seg nesten sjøl at de musikalske genene har gode vekstvilkår i familien til Birte Slettevoll (28).
Det ferskeste skuddet på Slettevoll-stammen har studert jazzsang på Musikkhøgskolen og sunget i blant annet det spennende vokalensemblet Oslo 14. Nå tar hun altså steget lengst frem på scena og det tar svært kort tid å skjønne ut hun har noe der å gjøre.
Slettevoll, som synger eller resiterer på uforfalska Volda-dialekt, har skrevet alle tekster og all musikk. Hennes håndskrevne tekster er også å finne på innsida av dobbelt- LP-en. For å være helt korrekt så strekker musikken seg over tre sider – den fjerde sida er et kunstneriske bidrag av Frida Engeset Løfoll.
Slettevoll uttrykker seg og synger på et vis som gjør at jeg tror på henne fra første runde. Hun forteller historier, nesten som små noveller og hun har evnen til å trollbinde. Tekstuniverset hennes befinner seg et godt stykke bortenfor popens a4-standard og når så melodiene, med et personlig pop-utgangspunkt som krydres med impulser fra både jazz, visesjangeren og rock, også er av det unike slaget, så blir det et høyst personlig spennende første visittkort fra Slettevoll.
Slettevoll spiller også piano i tillegg til å synge. Når hun så har invitert med seg Henriette Eilertsen på fløyter, Nora Hannisdal på valthorn, Kai von der Lippe på på synther og elpiano, Adrian Myhr på basser, Helga Myhr på hardingfele, Torstein Slåen på strømgitar, Øystein Aarnes Vik på trommer og perkusjon og Ola Øverby på sag – noen av våre aller mest spennende unge jazzmusikere blant annet – så mer enn antyder det at dette ikke er en debut vi får oppleve hver dag.
Birte Slettevoll har med sin flotte “dobbelt-LP” gitt beskjed om at hun allerede har mye å melde og at det helt sikkert kommer mye spennende derfra i åra som kommer også.
Birte Slettevoll «Det var ei tid» Birte Slettevoll Records/[email protected]
Den sør-koreanske vokalisten Song Yi Jeon og den brasilianske gitaristen Vinicius Gomes hilser oss for første gang med et originalt og spennende repertoar med brasilianske over- og undertoner.
Song Yi Jeon og Vinicius Gomes byr på et herlig møte.
Det er sjølsagt et stort privilegium å bli fora med musikk fra de fleste verdenshjørner ukentlig. Det betyr igjen at det dukker opp artister jeg aldri verken har hørt eller hørt om tidligere. Jeon og Gomes hører hjemme i den kategorien.
Jeon (38), med studier på Berklee bak seg, er bosatt i Sveits og det var også der hun møtte Gomes, som er bosatt i jazzens hovedstad, New York. Kjemien var umiddelbar og ønsket å samarbeide videre mot et album vokste raskt frem.
Med et repertoar bestående i stor grad av komposisjoner av begge to, pluss blant annet Keith Jarretts “Prism” og Jimmy Rowles-klassikeren “The Peacocks”, som her heter “A Timeless Place” med tekst av den engelske vokalsjerna Norma Winstone, blir vi invitert inn i et vakkert, melodiøst landskap med et brasiliansk musikalsk fundament.
Jeon synger stort sett ordløst, men også på et perfekt engelsk og Gomes spiller med ett elektrisk unntak, akustisk gitar.
De to fører eleverte samtaler på et usedvanlig høyt nivå. Empatien strømmer ut gjennom høyttalerne og de to utfordrer både hverandre og oss på et strålende vis.
Jeg har altså ikke hørt om verken Song Yi Jeon eller Vinicius Gomes før. Jeg lover å følge nøye med på hva de bringer til torgs fra nå av.
Song Yi Jeon + Vinicius Gomes «Home» Greenleaf Music/greenleafmusic.com
Fiolinisten og komponisten Inger Hannisdal platedebuterer under eget navn med et unikt og djupt personlig uttrykk.
Inger Hannisdal har noe unikt å by på.
Gjennom sin store interesse for arabisk musikk og mange års studier på universitetsnivå i Libanon, har Inger Hannisdal (31) tilegna seg en innsikt i det spennende tonespråket fra dalstrøka i Midt-Østen som er sjelden. Når hun så har den norske folkemusikken i ryggmargen og kombinerer det med impulser fra både jazz og samtidsmusikk, så er det lett å legge sammen at denne debuten har blitt noe helt for seg sjøl.
Med sin debut forteller hun oss umiddelbart at hun både vil og kan gå sine egne veier. De seineste åra har det kommet en rekke felespillere med tradisjonsmusikk som fundament som har staka ut egen kurs og Hannisdal føyer seg elegant inn i den rekka.
Her er det kvarttone-universet som blir avlagt et vakkert besøk og på et fascinerende, skakt og annerledes vis der mikrotonalitet og uvante rytmiske vrier spiller sentrale roller, bergtar Hannisdal & Co meg fra første strøk.
Bandet er av det empatiske og håndplukka slaget som har forstått Hannisdals intensjoner til fulle. Trommeslageren Michaela Antalová, fra Slovakia, men bosatt i Norge, trekkspillvirtuos Frode Haltli, den marokkanske altsaksofonisten og perkusjonisten Khalid Laaouam og bassisten Adrian Myhr utgjør en strålende kohort og er så avgjort med på å løfte frem Inger Hannisdals musikalske og kulturelle visjoner. Saker!
Inger Hannisdal «North South East West» OK World/Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
Charles Lloyd er en av de aller største nålevende jazzmusikerne. Med denne trippel-utgivelsen med tre forskjellige trioer forteller han oss at han fortsatt er i sin fulle kreative kraft.
Helt siden 60-tallet har alt- og tenorsaksofonisten, fløytisten, bandlederen og visjonæren Charles Lloyd (84) vært en musikalsk veiviser av sjeldent kaliber. Musikken hans har alltid vært unik og hans evne til å oppdage nye, store talenter og løfte dem frem har vært av samme klasse.
Da han stod på scena i Molde Kino i 1966 var det sammen med de totalt ukjente unggutta Jack DeJohnette på trommer og Keith Jarrett på piano og da han etter noen år i indre eksil blei lokka tilbake til aktiv musisering på 90-tallet, så var det den lille giganten Michel Petrucciani som var ansvarlig for det.
Siden den gang har Lloyd vært svært aktiv både i platestudio og på veien og i løpet av fjoråret viste han oss tre flotte sider av seg sjøl – sjølsagt sammen med tre forskjellige trioer.
Thomas Morgan, Bill Frisell og Charles Lloyd – en drømmetrio.
I Molde i fjor sommer møtte Lloyd oss med en kvartett med blant andre maestro Bill Frisell på gitar. Han er også en viktig bestanddel av trioen sammen med sin mer eller mindre faste bassist Thomas Morgan. Tre Lloyd-låter, Billy Strayhorns “Blood Count” og latinballaden “Ay Amor” innspilt live i Elizabeth Huth Coates Chapel – derav tittelen – i San Antonio i Texas, gir oss rundt 40 minutter med intim balladekunst slik bare de aller fremste kan frembringe.
Sammen med Gerald Clayton og Anthony Wilson stortrives Lloyd.
“Alle” vil sjølsagt spille med Lloyd og han er åpenbart ikke vanskelig å be sjøl heller. Han vil utfordre og den ustanselig nysgjerrige Lloyd vil også utfordres.
Han benytta blant annet nedstenginga under pandemien til en konsert i sitt eget nabolag, nemlig i Lobero Theatre i Santa Barbara i California. Med seg til å tolke fire originalkomposisjoner hadde han to fremragende jazzsønner, pianisten Gerald Clayton – sønn av bassisten John Clayton, og gitaristen Anthony Wilson – sønn av storbandlederen Gerald Wilson, og nok en gang er det kammerjazz i et neddempa leie, men helt forskjellig fra Frisell/Morgan-konserten vi får høre. Piano i stedet for bass sørger jo for et helt annet uttrykk, men minst like spennende.
Zakariassen Hussain og Julian Lage byr på noe helt annet sammen med mester Lloyd.
Trippelfesten blir avslutta med en helt annen trio og helt annet musikalsk univers. Den indiske mestertablaisten, perkusjonisten og vokalisten Zakir Hussain og den nye store gitarstjerna Julian Lage, dykker ned i et repertoar som består av både Hussain- og Lloyd-komposisjoner.
Innspillinga er gjort under Healdsburg Jazz Festival i California og er av Hussain-årsaker mye mer eksotisk enn de to andre. Lloyd spiller også det balkanske klarinett-liknende instrumentet tárogató og marakas og Lage forteller oss ustanselig hvorfor han er på vei til gitartoppen med sin vakre og høyst personlige tone.
Charles Lloyd har med disse tre triobudskapene nok en gang bekrefta at han er en visjonær og ei høyst personlig stemme med masse energi og store doser livsbejaenhet og personlighet. Charles Lloyd er en gigant.
PS Strålende coverheftetekster unnfanga av den langt framskredne engelske jazzjournalisten Stuart Nicholson, skader heller ikke.
Trios Charles Lloyd «Chapel» Blue Note/Universal MusicTrios Charles Lloyd «Ocean» Blue Note/Universal MusicTrios Charles Lloyd «Secret Thread» Blue Note/Universal Music
Kan kammerjazzuniverset til Terje Gewelt, John Surman og Erlend Slettevoll trå feil? Det er nok kanskje mulig, men de gjør det i alle fall ikke på cd-debuten “Dusk Till Dawn”. Svært langt i fra faktisk.
Erlend Slettevoll, John Surman og Terje Gewelt – for en kammerjazztrio. Foto: Avisa Hallingdølen
Bassøren Terje Gewelt (62) har vært ei viktig og flott stemme i norsk jazzliv i mange tiår. Nesten uansett sjanger har Gewelt, både på den store akustiske fela eller på elbass, vist en tilstedeværelse og en smakssans som har løfta alle konstellasjoner han har vært en del av, det være seg sammen med Karin Krog, Billy Cobham, Tommy Smith eller med Egil Kapstad.
Gewelt, opprinnelig fra Larvik, har etter mange år i Oslo slått seg ned i Hallingdalen. Om det er for å finne den store ro som hovedstaden ikke så ofte byr på, vet jeg ikke. Hvis dette musikalske møtet er en indikasjon på at han har foretrukket mer landlige omgivelser, så er det i alle fall et svært vellykka valg.
Gewelt har skrevet 11 låter som alle har henta inspirasjon fra timene mellom solnedgang og soloppgang. Timene da roen senker seg og tankene kan gis ekstra luft. Og du verden for noen fine utgangspunkt for tankeflukt Gewelt har skapt.
Sammen med Voldas store pianosønn Erlend Slettevoll, som også fargelegger med ymse elektriske tangentinstrumenter her, og en av de mest særprega sopransaksofonistene på Tellus, John Surman, som også spiller bassklarinett og såkalt bass recorder her, har Gewelt skapt unike stemninger i dette trommeløse universet.
Her møtes tre instrumentalister av meget høy byrd og med enorme lytte-egenskaper. Det har ført til vakker, søkende og inderlig kammerjazz som det bare er å flyte med i og drømme seg bort med.
Terje Gewelt «Dusk Till Dawn» Resonant Music/Musikkoperatørene
