Tor Hammerø

Det å måle hvem som er best eller mest lovende når det gjelder musikere, er heldigvis en gren som aldri kommer på det olympiske kartet. Uansett så hører Joakim Rainer Trio hjemme helt der oppe.

Joakim Rainer Petersen på piano og ansvarlig for alle komposisjonene, med Bodø som utgangspunkt, Alexander Riris på bass, opprinnelig fra Stavanger, og Rino Sivathas på trommer, fra Kleive i Molde, utgjør trioen som vant årets unge jazzmusikere-tittelen i fjor. Det er en utmerkelse som henger svært høyt og som har vist seg å være en døråpner for en rekke andre tidligere vinnere. Noe, eller veldig mye faktisk, forteller meg at det kan det blir for Joakim Rainer Trio også.

Følgende spørsmål kan sikkert stilles: er ikke verden mett på jazzpianotrioer nå? Svaret er et klart og utvetydig nei. I alle fall når “nye” og unike trioer som denne melder seg til tjeneste.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle tre befinner seg et sted mellom 25 og 30 og møttes på jazzlinja i Trondheim. Den er nå et tilbakelagt stadium for de tre og at de har fått med seg mye ballast derfra er det ikke mye tvil om.

Nå har sjefen og Sivathas gjort Berlin til sin foreløpige hjemby, mens Riris fortsatt oppholder i den fallerte fotballbyen ved Nidelvens bredd. Det betyr forhåpentligvis ikke at trioen har sett sine siste dager – her er nemlig potensialet voldsomt.

I et univers der komponist Petersen har henta mye inspirasjon fra pianostorheter som Paul Bley, Kris Davis og Andrew Hill og der de tre viser en modenhet og lytteevne og individuelle ferdigheter og et kollektivt uttrykk som forteller oss om store og modne personligheter.

Disse sju låtene, som klokker inn på knappe 35 minutter, er noe av det mest spennende og tidløse som har blitt skapt i dette formatet her til lands på svært lang tid. Det er ofte åpent og løst, men hele tida melodisk og med en klar retning og strøm i seg. Her er det åpenbart mulighet for å nå svært langt – de har absolutt kommet godt på vei i retning seg sjøl – med enda mer samhandling. Dette er nemlig en debut som vil sette spor og som vil bli huska – lenge.

Kjenner du på at savnet etter en steppdans-trio har blitt tungt å bære? Nå har alle dine bønner blitt hørt. One Small Step har tatt ansvar!

Jeg tror jeg bortimot kan garantere at du aldri har hørt eller opplevd noe i nærheten av dette: Bassist Roger Antzen, steppdanser Janne Eraker og fiolinist og vokalist Vegar Vårdal har nemlig skapt et univers så unikt at jeg føler meg ganske sikker på at det kommer til å gå ei uke eller to før noe liknende ser eller hører dagens lys.

Arntzen, som vi kjenner godt fra band som Ballrogg, Chrome Hill og In the Country, og Eraker har jobba sammen som duo helt siden 2011. Fem år seinere kom Vårdal inn i bildet – det blei ikke noe mindre unikt av den grunn, vil jeg tro.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med bakgrunn i folkemusikk, minimalistisk musikk og jazz/impro har One Small Step skapt sine egne musikalske landskap. Under pandemien, nærmere bestemt den 2. juni 2021, inntok de tre og lydtekniker Audun Strype Gol stavkirke på Folkemuseet i Oslo der treveggene og ikke minst tregulvet viste seg å være en perfekt setting for stepping med tonefølge fra fele og bass.

Fire totalt improviserte “låter” på fra to minutter til vel 16 minutter skaper stemninger, spenninger og musikk som fjetrer og som utfordrer – sikkert for de tre involverte også og definitivt for meg som lytter.

Det ligger i sakens natur at disse variasjonene er noe helt for seg sjøl både musikalsk og uttrykksmessig. One Small Step har forsøkt å skape noe unikt og har så avgjort lykkes med det.

Gitaristen Eirik Berg Svela viser seg frem for andre gang med nytt visittkort og det låter bedre for hver gang.

Mitt første møte med Berg Svela var debuten hans “Bits & Pieces” fra 2018. Der fortalte han oss, både gjennom låtene sine og gitarspillet sitt, at han hadde solid kontroll på den moderne jazzhistoria og ikke minst gitarismen. Sammen med den engelsk/norske tenoristen Dave Edge, trommeslageren Tore Thorvaldsen Sandbakken og den amerikanske organisten Sam Yahel, ga Berg Svela oss et godt prov på at her var det mye i vente.

For et par år siden kom det nok en bekreftelse på det gjennom en kollektivt unnfanga standard-repertoar ekskursjon sammen med bassisten Håkon Norby Bjørgo og den allestedsnærværende og alltid hardtswingende Hermund Nygård på trommer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå har Berg Svela (37) nok en gang invitert med seg Edge, mens trommeslager Roger Johansen og den engelske organisten Ross Stanley er nye stemmer.

Alt materialet er skrevet av sjefen og her møter vi de fire i et univers der det swinger hele tida, men der det er impulser fra både straight jazz, blues, gospel, singer-songwriter-tradisjonen, et nikk mot ECM-verdenen og funk. Om det blir for mye Møllers tran? På ingen måte. Berg Svela har nemlig makta å kombinere dette på et svært elegant vis sammen med sine utmerkede medsammensvorne.

I tillegg til dette har Svela også benytta seg av feltopptak og samples til både åpning og avslutning av ballet og til mellomspill underveis.

Eirik Berg Svela, som har studert og bodd i England i en årrekke, har etablert seg i Oslos jazzverden med stort engasjement og ditto gjennomføringsevne. Han er på veldig god vei til dit han ønsker å være og der er det særdeles hyggelig å tilbringe tid sammen med han.

Det herlige Stavanger-baserte Fint Fransk Orkester kommer med sitt andre visittkort og det er enda bedre enn det første. Det sier en hel del.

Det er ikke å ta for hardt i å påstå at jeg var mildt sagt begeistra for debuten til Fint Fransk Orkester, “Grand Cru”, for rundt tre år siden. Jeg har også benytta enhver anledning jeg har hørt vokalisten Eva Bjerga Haugen til å la meg bergta. Hun har et fantastisk flott uttrykk uansett hvilken setting hun møter opp i og, sjøl om det ikke trengs, så kommer det en ny bekreftelse her.

Sammen med Bjerga Haugen, som også plystrer og trakterer tangenter, består Fint Fransk Orkester av belgiske, men også Stavanger-bosatte Dominique Brackeva på vokal, trombone og trompet, Johan Egdetveit på trekkspill, Andreas Barsnes Onarheim på vokal, gitar, banjo, mandolin og cajon og bror Theodor Barsnes Onarheim på bass. Til sammen har de blitt en svært bra kohort som tar oss med så nært Frankrike det bare går uten å være der.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tradisjonell fransk bal-musette og chanson, blues, bossa – Bjerga Haugen har også sunget med Trio de Janeiro, er noen av de viktigste ingrediensene i den musikalske miksen som preger låtene som stort sett Brackeva, Egdetveit og Bjerga Haugen har skrevet, med litt ekstra påfyll fra Morten Abel – også fra Stavanger – og ikonet Serge Gainsbourg.

Bjerga Haugen synger på et like bra fransk som Brackeva, så vidt jeg kan skjønne, og det swinger ustoppelig av bandet. Cden, layouten og tekstinnlegget holder samme høye klasse.

“Tournée Générale” betyr noe i nærheten av fri bar – i alle fall én runde. Det er absolutt all grunn til å feire!

Jim Snidero er en amerikansk altsaksofonist som dukker opp i min bevissthet med alt for sjeldne mellomrom. Han leverer nemlig hver eneste gang og denne gangen sammen med den fremragende gitaristen Kurt Rosenwinkel.

Til tross for at Jim Snidero (64) har vært aktiv på den internasjonale scena i rundt 40 år og gitt ut mange skiver til stor jubel – topp score og 5 stjerner i DownBeat for den seineste “Live at The Deer Head Inn” – så har han aldri fått det store gjennombruddet. Spør meg ikke hvorfor – kvaliteten står det i alle fall ikke på.

I en tradisjon som henter mye fra en legende som Phil Woods, er Snidero absolutt en tradisjonsbærer med blikket retta fremover som med sin nydelige og varme tone og kompromissløshet fortjener å bli lytta til av mange flere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her har han tatt med seg panzertrioen fra liveskiva. Det vil si Orrin Evans på piano, Joe Farnsworth på trommer og Peter Washington på bass. I denne tradisjonen er det ikke mulig å be om så mye mer faktisk.

Overraskende er det kanskje at en av de store gitaristmodernistene Kurt Rosenwinkel er henta inn som gjest. Rosenwinkel har ved en rekke anledninger vist at han er i besittelse av en enorm allsidighet og Snidero satte seg ned i pandemi-perioden og skrev ny musikk spesielt med Rosenwinkel i bakhodet.

Det har vist seg å funke helt strålende. I tillegg til seks nyskrevne låter fra Snideros penn, så får vi også flotte tolkninger av balladene “It Might As Well Be Spring” og McCoy Tyners “Search for Peace” – alt gjort med empati og unik formidlingsevne.

Jim Snidero må gjerne inviteres til ei scene eller en festival her hjemme – inn til det skjer er “Far Far Away” mulig å hygge seg med både ofte og lenge.

Det er ikke lenge siden legenden David Crosby forlot tida. Heldigvis har ikke arva hans forlatt oss og sammen med The Lighthouse Band får vi bli med på en flott konsert i Port Chester i New York for litt over fire år siden.

Den 18. januar stilna en av de største stemmene i populærmusikken – David Van Cortland Crosby blei 81 år. “Alle” kjenner til historia hans fra Byrds og Crosby, Stills, Nash og til dels Young – David Crosby var enkelt og greit en retningsgiver i populærmusikken.

Kall det singer/songwriter, kall det pop, kall det rock, kall det folk – Crosby var en del av alt dette. Dessuten var han en stor jazzfan og likte å dele tida med jazzmusikere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I forbindelse med en Snarky Puppy-festival for noen år siden møttes Snarky Puppy-sjefen Michael League – vokalist, gitarist og bassist -, vokalisten og gitaristen Becca Stevens og vokalisten og tangentisten Michelle Willis og Crosby skjønte raskt og foreslo at de fire hadde noe å snakke om. Vi som hadde gleden av å oppleve de to damene i Molde for noen år siden, har stor forståelse for Crosbys ønske.

Det endte med at de turnerte en hel del og heldige er vi som får være med på denne konserten innspilt den 8. desember 2018. Den er utgitt før Crosby gikk bort og er sånn sett ikke noe forsøk på å tjene letttjente penger på hans bortgang.

De fire stemmene klinger nydelig sammen på de 16 spora og de fire får alle anledning til å skinne – Crosby var liksom ikke typen på å stjele rampelyset fra andre.

Det aller meste er nyskrevet materiale der alle fire har bidratt på skrivesida pluss at konserten blir avslutta med Joni Mitchells klassiker “Woodstock”. For de som sikrer seg den fysiske utgava så er også en dvd-utgave av konserten inkludert pluss små personlige historier fra alle fire om hvordan samarbeidet oppstod og utvikla seg.

Dette er vakkert, ekte og nedpå med nydelige harmonier – slik jeg gjerne vil huske David Crosby. For en kunstner – for en artist!

De fire herrene i bandet Wizrd kjenner nok de fleste reglene, men bryr seg ikke nevneverdig om dem. Her strøymer det nemlig på med heftig musikk i grenseland som rock, indie, jazz og prog – i en herlig musikalsk gumbo.

Elbassist og hovedvokalist Hallvard Gaardløs, tangentør og korist Vegard Lien Bjerkan, gitarist og korist Karl Bjorå og trommeslager Axel Skalstad, traff hverandre på den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim. Det betyr som kjent ikke at det blir reinhekla jazzmusikanter av dem – det finnes etter hvert utallige eksempler på det.

Til tross for at de fleste i denne kohorten har markert seg kraftig i en rekke langt fremskredne jazzband og på diverse festivaler og klubber i inn- og utland, så er de åpenbart utstyrt med et sinn som har plass til mye, mye mer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med fundament i tekstene som Gaardløs har skrevet og musikken de har unnfanga i fellesskap og jobbamed siden 2020, og ikke minst med den allestedsnærværende Martin Horntveth i produsentstolen – et kvalitetsstempel i seg sjøl, blir vi tatt med på en heftig utflukt der det meste blir kasta opp i potten, foredla på best mulig måte og kommer ut på tøft vis.

På ett av spora gjester også vokalisten James Petralli fra bandet White Denim. Det sier ikke meg noe som helst, men sier garantert mye mer om meg og min uvitenhet enn om Petralli – fint synger han i alle fall.

Dette er tøft, annerledes og grenseløst – her er det bare å skru opp til minst 11.

Det å kalle den franske klarinettisten, komponisten og bandlederen Sylvain Kassap ukjent, er en sannhet med mange modifikasjoner. I hjemlandet er han absolutt kjent, men for meg er han altså et nytt bekjentskap. Det var på tide!

Med stadig kortere avstander mellom oss, så skulle en tro at det å holde seg orientert om det som skjer ikke så langt unna oss skulle være relativt enkelt. I teorien er det jo det, men det er så mange om så få bein at det å nå opp til overflata viser seg å være vanskelig uansett.

Den sjøllærte saksofonisten og klarinettisten, som vi her møter kun med sine klarinetter, Sylvain Kassap (66) har vært ei viktig stemme i fransk jazz og samtidsmusikk siden begynnelsen av 80-tallet. Han har skrevet mye musikk for teater, film, dans og tv-produksjoner og han har samarbeida med de fleste i tetsjiktet blant moderne franske musikanter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her møter vi han med sin sekstett og det betyr Aymeric Avice på trompet og flygelhorn, Christiane Bopp på trombone, Sophia Domancich på akustiske og elektriske tangenter, Fabien Duscombs på trommer og Hélène Labarrière på bass. Sikkert ganske så ukjente navn for de fleste av oss, men jeg lover at her snakker vi meget solid kvalitet både individuelt og ikke minst kollektivt.

Kassap viser seg frem som en modernist med vidåpne ører. Musikken er en hyllest til oktober-revolusjonen i Russland i 1917 og blei altså skrevet for noen få år siden. Andre revolusjoner blir også hylla og så kan man jo mene hva man vil om akkurat de politiske hendelsene: musikken står definitivt på egne bein.

Her får vi impulser fra både samtidsmusikk, fri improvisasjon, progrock, straight jazz, spor av salme-universet til Albert Ayler og noe som likner på et rekviem. Her er det fortvilelse og her er det håp – som livet sjøl.

Sylvain Kassap, hans musikk og hans band har så avgjort vært et hyggelig og annerledes bekjentskap.

Det er snart seks år siden jeg møtte trioen Vrangs første plate, “Sæter Soul”. Jeg mente det skulle bli spennende å høre hvor de var hen ved neste korsvei. Nå foreligger svaret og det er godt.

Med utgangspunkt i Bærum Spelemannslag – nei, du leste ikke feil – og initiativtakeren Hallvard Kvåle, så Vrang dagens lys etter en utflukt til Island. Siden har Jon Hjellum Brodal, Tuva Færden og Maja Gravermoen Toresen – alle utstyrt med hardingfele pluss lyre og mandolin samt at alle synger, fortsatt sin søken etter noe unikt. De har kommet mye lenger på sin ferd med “Bare Folk”.

Denne gangen har de tre skrevet alt materialet, både tekst og melodi, sjøl. Det betyr på ingen måte at de har forlatt fundamentet fra tradisjonsmusikken – de har enkelt og greit gitt den sine egne farger og tar oss med til steder både nært og fjernt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med tekster som i stor grad handler om relasjoner oss tobeinte mellom, pakker de tre det hele inn med livsbejaende melodier med stort mangfold når det gjelder inspirasjon – her er toneganger fra både Brasil, Amerika, Skottland og Setesdal lett gjenkjennelig.

Produsent Mattis Kleppen, som også bidrar med sin elbass på et flott vis, har garantert vært med å ta det hele i ei personlig og unik retning og de tre dyktige musikantene har funnet hverandre i enda større grad enn for seks år siden. Noe annet skulle for så vidt bare mangle.

Det swinger av Vrang på så mange vis og de forteller oss at folkemusikk fra hvor den enn stammer, er en brobygger vi trenger i større grad enn noensinne.

Pianisten, komponisten og bandlederen Eyolf Dale tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Der må det være ganske fint å være – det er nemlig helt der oppe.

Jeg må ærlig innrømme at jeg lurer fælt på hva slags ingredienser det er i vannet i Skiensjazzdraget. Noe spesielt må det være siden den “lille” byen de seineste åra har frembragt jazzikalske storheter som Jens Christian Bugge Wesseltoft, Audun Kleive, Gard Nilssen, André Roligheten og Eyolf Dale. Det er nesten naturstridig, men like fullt et faktum og med “The Wayfarers” bekrefter Dale (37) nå at han, musikken og trioens hans er klar for de største scenene.

Noen stor bombe er det ikke at både Dale og musikken tar nye steg helt opp på det øverste trinnet. “Being”, som så dagens lys i 2021, var en meldepost som mer enn antyda at trioen, da som nå bestående av Audun Kleive på trommer og Per Zanussi på bass og sag, var på vei til sitt totalt unike sted og dit har de kommet i enda større grad nå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De tre har vokst sammen på et usedvanlig organisk vis i landskapene Dale har fundamentert. Det hele begynner høyst livsbejaende, friskt og overraskende med Dale på blant annet noe som heter hammerspinet og utflukten gir meg assosiasjoner til Lyle Mays´usedvanlige ekskursjoner for noen tiår siden. Seinere tar trioen oss gjennom hele det emosjonelle spekteret til det vakre, melankolske og ettertenksomme i blant annet “Fields of Kyiv”.

Vi har hatt gleden av å oppleve Dale i alt fra solo til stort ensemble på veien frem til “The Wayfarers”. Noe forteller meg at trioformatet likevel er der Dale og hans musikk trives aller best. Her finner vi spor av “alt” – det være seg norsk folkemusikk, Chopin og djupe jazzrøtter – til sammen har det blitt Eyolf Dales høyst personlige univers.

Når han så har fått best tenkelig hjelp til å skape universet av sjelsfrendene Kleive og Zanussi – sistnevnte fra Stavanger, men med italienske røtter – så har “The Wayfarers” blitt det endelig provet på at Eyolf Dale, hans musikk og hans trio nå hører hjemme blant de aller beste hvor vi enn leter. For noen lyttere – for noen musikanter.

“The Wayfarers” er intet mindre enn storveis – det samme er Eyolf Dale og trioen også.