Tor Hammerø

Blant alle de sakene jeg kan lite om er belgisk samtidsjazz om ikke i ei særstilling, så i alle fall høyt på lista. Trioen Ocean Eddie gjør et strålende forsøk på å rydde opp i dette avsindige misforholdet.

Hørt om pianisten og harmoniumisten Andreas Bral, trekkspilleren Stan Maris og saksofonisten Viktor Perdieus? Hvis svaret er nei, så er vi alle fall to. Siden jeg er så privilegert at jeg blir fora med musikk fra de fleste verdenshjørner, så er veien likevel ganske kort for min del til at jeg får stifta bekjentskap med musikere og musikk som ellers høyst sannsynlig ville ha gått meg hus forbi.

Her har vi med en unik kammertrio å gjøre med ei høyst sjelden besetning. Alle har bidratt som låtskrivere, enten hver for seg eller sammen.

Det har ført til stemninger, strøminger og/eller samtaler mellom tre likeverdige partnere som aldri lar det flyte ut. De elleve låtene er relativt korte – når de har sagt det som er å si så er samtalen over.

Noe av musikken er usedvanlig melodisk, nedpå og vakker – noe er åpent, fritt og søkende. Hele tida er det uansett retning i det Ocean Eddie holder på med.

Dette har blitt et fint, overraskende og annerledes møte. Herlig!

Sjøl om herrene i kvartetten Wako fortsatt bare befinner seg i begynnelsen av 30-åra, så har de allerede lang fartstid bak seg. Og foran seg. Vi har nemlig med noen av våre aller største talenter å gjøre.

Wako, et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim, feirer 10-års jubileum som band med sitt sjette – og beste – album. Trommeslager Simon Olderskog Albertsen, pianist Kjetil Mulelid, saksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Bárður Reinert Poulsen har, til tross for at de har bosatt seg på litt forskjellige steder, fortsatt å utvikle kollektivet Wako. Spesielt interessant er det å høre hvordan slike “organismer” får muligheten til å utvikle seg over tid uten utskiftninger på mannskapssida.

Nok en gang er det Mulelid og Myhre Olsen som deler broderlig på låtskriveransvaret i tillegg til en vakker ballade av Poulsen. Vi både hører, merker og kjenner at disse fire gutta har utvikla en spesiell kjemi. Det er en personlig og musikalsk empati til stede som bare kan utvikles mellom sjelsfrender og når alle fire befinner seg på et skyhøyt nivå, så er jo forutsetningene de aller beste for at dette kan fortsette til uante musikalske steder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det å kalle Wako et samspilt band er vel noe som likner på årets underdrivelse så langt. Her snakker vi en slags telepatisk kommunikasjon og forståelse og modenheten i uttrykket er av typen som ikke kan kjøpes eller læres; den må bare vokse og utvikles over tid. Det har Wako-gutta gitt seg sjøl muligheten til.

Det Wako gir oss nå er moderne, tøff og melodisk jazz anno begynnelsen av 2020-tallet. Nå er det bare å håpe at de forsetter samarbeidet og utviklinga.

Esbjörn Svensson i et opptak fra bare noen måneder før han gikk bort og Jan Lundgren på duo med bass-gigant Hans Backenroth – vi snakker pianisme på høyeste nivå.

Den 14. juni i 2008 fikk jazzverdenen sjokkbeskjeden om at Esbjörn Svensson hadde omkommet i en dykkeulykke – kun 44 år gammel. En av jazzens virkelige retningsgivere de par siste tiåra han fikk leve, hadde forlatt tida. e.s.t-trioen flytta grenser og inviterte et helt nytt publikum til det flotte og ytterst personlige uttrykket.

Bortgangen førte til lammelse i og rundt miljøet rundt Svensson i mange år, men kona Eva Svensson fikk i alle fall redda harddiskene hun fant i heimen. I 2018 var hun klar for å sjekke ut hva som fantes der. Og der fant hun gull!

Hennes mann hadde nemlig tatt opp en rekke sololåter i hjemmestudioet av komposisjoner – høyst sannsynlig – som verden aldri har fått oppleve tidligere. Fruen mente at de ni låtene skulle få navn etter det greske alfabetet, som Svensson kunne på rams.

Esbjörn Svensson ga aldri ut et soloalbum mens han levde – dette er hans aller første. Og for en solopianist han var også!. Det hersker aldri et millisekunds tvil om at det er Esbjörns totalt unike melodiske klo og klangverden som hilser oss og for en historieforteller han var.

Dette er så vakkert, så personlig og så inderlig som vel mulig. Esbjörn Svensson vil alltid være med oss.

Der Svensson var totalt unik i sitt uttrykk, har Jan Lundgren henta i større grad fra den store amerikanske jazztradisjonen og svensk folkemusikk. Med det som fundament har Lundgren lenge vist at han er en av de beste tradisjonsbærerne som finnes.

I mai i fjor blei Lundgren og svenskenes toppbassist Hans Backenroth invitert til ACT-sjef Siggi Lochs kunstgalleri i Berlin for en livekonsert med invitert publikum.

Sjøl om Lundgren og Backenroth har spilt mye sammen i diverse konstellasjoner, så var dette første gang de møttes på duo.

Med et repertoar bestående av Lundgren-låter, både norsk og svensk folkemusikk, Leonard Cohen-, Mozart- og Lennon og McCartney-låter og standardlåtene “Tricotism” og “Stella by Starlight”, gir de to oss en nydelig duokonsert med flotte samtaler som forteller oss at vi har med lyttere på aller øverste hylle å gjøre.

Denne konserten var altså den aller første duokonserten til Lundgren og Backenroth. De har heldigvis funnet ut at de vil fortsette denne utforskninga og her er det bare å glede seg til et livemøte. Inntil det skjer er “Jazz Poetry” en svært god erstatning.

Komponisten Lasse Thoresen fikk i oppdrag av verdens nordligste profesjonelle symfoniorkester, Arktisk Filharmoni, å skrive et verk inspirert av nettopp Arktis. Og for et verk det har blitt!

Jeg iler til og innrømmer at jeg føler meg som Bambi på isen når denne typen musikk skal omtales, men når jeg bekjenner med til Duke Ellingtons trosretning som inneholdt følgende postulat: det finnes bare to typer musikk – god og dårlig, så tar jeg sjansen likevel. Her snakker vi nemlig om typen god musikk. Veldig god musikk faktisk!

En annen årsak til at jeg kaster meg over denne innspillinga er at den er utgitt på kvalitetsselskapet 2L og med lydmaestro og Grammy-vinner Morten Lindberg ved spakene. Bedre garantist for god lyd – og god musikk – er det vanskelig å finne.

Etter først å ha takka nei til forespørselen, lot heldigvis Thoresen seg overtale av folket i nord. Etter flere turer til Svalbard med eksperthjelp fra Norsk Polarinstitutt, var inntrykkene voldsomme og inspirasjonen veldig på plass og den lar seg voldsomt høre i løpet av dette verket som varer i godt og vel en time og som består av seks satser.

Thoresen har makta å gjenspeile naturen, skjønnheten og dramatikken på et vis som nesten gjør at vi føler vi er i Arktis. Det er vakkert, sterkt og tidløst og jeg vil ikke bli overraska om dette verket vil få et laaangt liv også utenfor våre nordlige landsdeler.

Arktisk Filharmoni er noe så voldsomt på hjemmebane under ledelse av sjefdirigent Christian Kluxen og sjølsagt er opptaket, gjort av maestro Lindberg i Stormen Konserthus i Bodø, på det nivået vi alltid forventer derfra – på øverste hylle.

Da den unge engelske pianisten John Escreet, fra jazzmetropolen Doncaster, viste seg fram på Moldejazz i 2011, blei jeg sittende igjen med åpen munn.

Nå har Escreet rukket å bli 38 år og etter en del år i New York, så har han nå gjort Los Angeles til sin hjemby. Han kunne for så vidt vært bosatt hvor som helst – dette talentet hadde funnet veien til overflata uansett.

Den daværende Moldjazz-sjefen Jan Ole Otnæs er en mann med teft: han visste hva han gjorde da han booka den da bortimot ukjente Escreet til hans første jobb her til lands. Vi andre blei noe så voldsomt begeistra i løpet av den gode timen han ga oss sammen med Eivind Opsvik – også han bosatt over there – på bass og trommeslager Tyshawn Sorey.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her gir Escreet oss si første plate i trioformat til tross for at det er hans visittkort nummer ni under eget navn. Med en teknikk som overgår det meste og en innlevelse og et temperament av usedvanlig sjeldent kaliber, tar Escreet oss med på en utflukt der alt fra frie improvisasjoner til hans egne låter og Stanley Cowells klassiske “Equipoise”, som jeg husker tilbake til fra Strata East-plata til Cowell på 70-tallet, gir oss et strålende bilde av hvem John Escreet er i dag.

Det skader heller ikke at han omgir seg sine med-LA-ere Damion Reid (Robert Glasper, Rudresh Mahanthappa og Steve Lehman) på trommer og Eric Revis (Branford Marsalis og Peter Brötzmann) på bass. Til tross for at det er en ganske fersk trio, så låter det som om de har lytta på hverandre og spilt sammen lenge.

Det er åpent, det er fritt, det er melodisk, det er vakkert – John Escreet hører hjemme helt der oppe.

Mye av drivkraften med det å omgi seg med musikk – mye musikk – er å oppdage nye stemmer, ny musikk. Den italienske pianisten Alberto Dipace hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Etter å konsultert min høyst private harddisk, så tror jeg at jeg med stor grad av sikkerhet kan slå fast at at dette er mitt første møte med Alberto Dipace (35) og hans musikk. Og nok en gang er det svorske Anders Thorén, for tida bosatt i Japan, og hans selskap AMP som skal ha æra for det.

Det er jo sjølsagt ingen hemmelighet at musikk er grenseløs, men til tross for det så er det altså ikke hverdagskost at italiensk jazz blir servert her nord.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ante med andre ord ikke hva jeg gikk til i dette tilfellet, men med erfaring fra Thoréns kvalitetsbevissthet når det gjelder å hente “ukjente” størrelser, så ante det meg at lista befant seg ganske høyt.

Sammen med bassist Danilo Gallo, som også trakterer ymse leketøy, og trommeslager og perkusjonist Ferdinando Faraò, tar Dipace oss med på en improvisert utflukt som virker ganske så komponert.

Den Milano-baserte trioen forteller meg at de har spilt mye sammen og at de kan hverandre ut og inn. De tre reagerer på det minste vink og musikken, som har henta sin inspirasjon fra den russisk-franske maleren Vasilij Kandinskijs “Composition VIII” der de tre elementene trekantede former, ro fremkalt av horisontale linjer og bevegelse skapt av sirkler, er åpen, løs og fri, men samtidig veldig lyrisk, melodisk og inderlig.

Dipace er en klangmester og melodiker av rang og med en slik internasjonal introduksjon. vil det ikke overraske meg om ECM slår på tråden ved neste korsvei.

Noe av det aller mest spennende og morsomme med å omtale plater er når det dukker opp nye navn – spesielt norske. Thomas Bergsten hører hjemme i den kategorien.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, så i alle fall i lett hulken, og tilstår at jeg ikke kjenner til Thomas Bergsten (38) sitt kunstnerskap før disse to fonogrammene fant veien til postkassa mi og videre til pop-anlegget.

Jeg har skjønt at vi har med en skikkelig multikunstner å gjøre: performancekunst, lydinstallasjoner, billedkunst, teater og musikk – Bergsten har vært der eller er der. Og ikke minst musikk, må vite.

I år har det ført til ikke mindre enn fire plateutgivelser og to av dem har altså kommet min vei. Sjøl om det musikalske uttrykket er delvis forskjellig, så er det mange fellestrekk også.

Thomas Bergsten (38) trakterer alt fra gitar til sigarboks-harpe og er ellers en lydmanipulator og postprodusent som tar musikken veier på et vis Teo Macero gjorde med Miles Davis´ musikk på slutten av 60-tallet. Hvis noen får tanker om “Bitches Brew” nå, så er det helt korrekt.

All musikken her er henta ut av åtte timer med opptak gjort i løpet av to dager – type la tapen rulle. Bergsten kaller utgangspunktene en blanding av fri improvisasjon, skjult komposisjon, post-komposisjon og tradisjonell komposisjon – det får nesten bli opp til enhver hva som er hva.

Sammen med sjelsfrendene Tore Ljøkelsøy (trommer, perkusjon og hardingfele), Arnfinn Langesæter (saksofon, fløyte og perkusjon), Jakob Eri Myhre (trompet, elpiano, perkusjon og effekter), Simen Wie (bass og perkusjon), Øyvind Heilo (elpiano og perkusjon) samt Bjørn Klakegg som gjest på gitar på ett spor og Kristine Marie Aasvang på vokal på to spor, så tar Bergsten oss med til steder der de færreste av oss har vært tidligere.

Musikken befinner seg i en rekke grenseland og som Miles, så henter også Bergsten like gjerne impulser fra rock, jazz og impro.

Alt er ikke like spennende og retningsvisende, men det er mye her som vekker interessen og holder på den – gang etter gang.

Thomas Bergsten har på første forsøk fortalt meg at han er en uredd, søkende og kompromissløs musikant jeg gleder meg til å følge fremover.

Samplisten John Derek Bishop og tenorsaksofonisten Inge Weatherhead Breistein har skapt musikk som egner seg utmerket til å gå inn i det nye året med.

Mange har stifta bekjentskap med disse to herrene gjennom duoen Tortusa Breistein. Der har de møtt oss i et unikt elektro-akustisk landskap.

Denne gangen har Bishop fra Stavanger og Breistein fra Bergen av en eller grunn valgt å framstå under sine respektive navn, men musikken har ikke blitt noe mindre unik av den grunn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I 2020 inntok de to fem kirker i Rogaland kun iført en tenorsaksofon og en sampler bestående av ingenting – blanke ark. Bishop tok opp Breisteins saksofonfabuleringer basert på egne komposisjoner og skapte spennende lydskulpturer på, ved og rundt disse. De fem kirkenes akustiske egenart har også vært en viktig ingrediens i skapelsesprosessen.

Det har ført til ti meditative utflukter som egner seg strålende å møte det nye året med. Bishop og Weatherhead Breistein har tid noe som åpner for at at vi kan flyte med i tankerekkene og samtidig tenke våre egne tanker underveis – og kanskje etterpå

John Derek Bishop og Inge Weatherhead Breistein tar oss med til steder der det er godt å være og der det er mulig å finne ro.

Den danske bassisten, komponisten og tekstforfatteren Peter Danstrup avslutter året på et originalt vis.

Til tross for at Peter Danstrup (68) har jobba med alle fra Svend Asmussen til John Tchicai og Pierre Dørge, så bryter jeg sammen, ikke i krampegråt, men dog, og tilstår at min kunnskap om hans gjøren og laden er begrensa. Kanskje en god dag å gjøre noe med det akkurat i dag?

Da pandemien slo inn over Tellus, bestemte Danstrup seg for at han endelig skulle lese James Joyce´ ikoniske bok “Ulysses”. Det er som kjent ingen enkel øvelse, noe også Danstrup konkluderte med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da han kom til kapittel 15 fant han uansett mer enn nok inspirasjon til å skrive både tekster og musikk som har blitt en herlig døråpner til Danstrups kunstnerskap.

Med Nina Braun og Michael Rexen som vokalister og bortimot 20 av våre venner der sør sine beste musikanter – satt sammen i forskjellige konstellasjoner fra låt til låt – har Danstrup invitert oss inn i musikalske landskap på tvers av det meste.

Jeg vil ikke bli det minste overraska over om jazzmannen Danstrup har lytta mye på både klassisk musikk, Thelonious Monk, rock og Tom Waits. Det har ført til at han har skapt et livsbejaende, humoristisk og spennende musikalsk epos som forteller oss at Peter Danstrup er og har ei original stemme som bør lyttes til – gjerne ofte og mye.

Jeg har latt meg begeistre av originaliteten og utforskertrangen til bandet Billy Meier helt siden debuten i 2017. De forsetter å ta nye steg også på den vanskelige tredjerunden.

Til tross for at kvintetten Billy Meier – oppkalt etter en sveitsisk UFO-teoretiker, noe annet skulle forresten tatt seg ut – har eksistert i snart ti år, så hører befolkninga i dette universet hjemme i det som kan kalles den oppvoksende jazzslekt her til lands. De møttes på Norges Musikkhøgskole og gir oss nå sitt tredje visittkort – med uforandra besetning.

Ivar Myrset Asheim på trommer og trommemaskin, Henriette Eilertsen på fløyte og synth, Hans P. Kjorstad på fele og synth, Martin Morland på bass og synth og Sander Eriksen Nordahl på gitar og synth, ønsker å gi oss påfyll som kan ta oss bort fra en til dels ganske så traurig virkelighet om dagen. Det lykkes de absolutt med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med sin unike synthbruk tar de oss med på sin sfæriske utflukt der impulser fra rock, impro, folkemuskkk, jazz, den psykedeliske kulturen generelt – og sikkert mye annet – blir satt sammen til noe universet Billy Meier er totalt aleine om.

De fem kjenner hverandre åpenbart svært godt og vet hvordan de skal utfordre hverandre – og oss. De har fortsatt utviklinga fra “Introducing…Billy Meier” og “Sounds From Erra” på et svært så flott og søkende vis og gir oss med Billy Meier versjon 3.0 et prov på at vi har med et band å gjøre som ikke har planer om å bli stående på stasjonen.

Retrofuturistisk spacejazz kaller de brygget sitt. Mulig det – tøft og unikt er det i alle fall.