Jan Erik Vold er en legende. Denne praktboksen som blir lansert i forbindelse med hans 75 år dag er nok en bekreftelse på det.

Jan Erik Vold – det finnes bare en av det slaget.

Jeg synes jeg hører han: legende? nja, jeg synes ikke noe om slike betegnelser. Uansett – det må han tåle å leve med. Jeg kommer nemlig fra en generasjon som er bortimot født og oppvokst med Vold, hans lyrikk og det stort sett jazzmusikalske følget som har vært med han siden Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal la lista voldsomt høyt sammen med Vold når det gjaldt “fusjonen” mellom lyrikk og jazz i 1969 med “Briskeby Blues”.

Siden har stadig nye generasjoner fulgt denne unike stemma som med ujevne mellomrom har dukka opp og gitt oss nytt og tankevekkende påfyll.

Møtet med Chet Baker er et av høydepunktene i Jan Erik Volds karriere.

Foto: Randi Hultin

I denne tredelte boksen som består av seks cder, får vi stifte nytt bekjentskap med Volds egen lyrikk, hans tolkninger av andre forfattere og en avdeling av politiske leilighetsdikt. Vi får bli med helt fra “Briskeby Blues” og helt fram til samarbeidet med Come Shine i Operaen i mars i år. Mye av dette legenadariske stoffet har sjølsagt vært gitt ut tidligere, men mye er også nytt – på cd i alle fall.

Samarbeidet med Garbarek & Co, Egil Kapstad, Nisse Sandström, Terje Venaas, Arild Andersen og Bill Frisell og ikke minst møtet med Chet Baker i Paris i 1988, noen få måneder før trompetlegenden forlot tida, Knut Reiersrud, Alfred Janson og Frode Alnæs og mange, mange flere, er med her og du verden for en manifestasjon det er av hva og hvem Jan Erik Vold er! Vi snakker om så mye mer enn tyngden av ingenting.

Jan Erik Vold har vært og er ei viktig stemme i både norsk kunst og kultur og samfunnsdebatt. Når Vold “snakker” så lytter man – slik er det bare! Når så boksen inneholder ei flott “bok” med et glitrende portrettintervju skrevet av Kaja Schjerven Mollerin, så er det ikke så mye mer å be om – bortsett fra at den diskografiske oversikten til slutt er ganske så forvirrende.

Bedre bursdagsgave enn “ta VARE” kunne ikke Jan Erik Vold gitt oss. Vi kan bare takke og gratulere og fortsette å ønske oss mer Vold.

Jan Erik Vold

ta VARE

Grappa/Musikkoperatørene

Homo ludens – det lekende mennesket. Den betegnelsen passer utmerket på Jens Christian Bugge Wesseltoft. Her hygger han seg med to ganske nye lekekamerater.

Dan Berglund, Bugge Wesseltoft og Henrik Schwarz har skapt nye landskap.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helt siden Bugge Wesseltoft viste seg fram for den store hop sammen med Jan Garbarek i forbindelse med det legendariske bestillingsverket til Moldejazz i 1990, som seinere blei til cden ” I Took Up the Runes”, har han hatt ei svært sentral rolle i både norsk og internasjonal improvisasjonsmusikk.

Bugge, blant venner, har åpna stadig nye dører og samarbeida med en rekke nye musikanter uavhengig av sjanger. Det betyr at hver gang det kommer et nytt visittkort fra Bugge, så er det ny, spennende og original musikk på gang og “Trialogue” er definitivt ikke noe unntak.

En av de hippeste trioene på kloden i aksjon.

Sammen med den svenske bassisten Dan Berglund, som mange vil huske fra den fantastiske trioen est eller Esbjörn Svensson Trio, og den tyske computerkunstneren Henrik Schwarz, har Bugge denne gangen skapt musikk i nye vakre, melodiske og spennende grenseland.

Bugge og Schwarz, som er en meget ettertrakta produsent og lydskaper i electronicaverdenen, har samarbeida i flere år allerede og laga “Duo” sammen i 2011. Når de har utvida den eminente duoen til trio så er Berglund et bortimot perfekt valg med sin store, varme og lyriske basstone.

Musikken er, med unntak av en helt “ny” versjon av Thelonious Monks klassiker “´Round Midnight”, laga av de tre enten sammen eller hver for seg. Den er melodisk, groovete, moderne og unik. Den er skapt av tre lekende mennesker som tydeligvis stortrives i hverandres og musikkens selskap. Tøft – drittøft er det!

Wesseltoft Schwarz Berglund

Trialogue

Jazzland Recordings/Universal

Aldri hørt om Lumen Drones? Da er vi i alle fall to. Godt råd: Benytt anledninga så fort som mulig.

Lumen Drones er et spennende kollektiv med Ørjan Haaland, Per Steinar Lie og Nils Økland.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Etter å ha fulgt ECM mer eller mindre siden starten, så må jeg nesten innrømme at denne utgivelsen med det norske bandet Lumen Drones kanskje er noe av det mest overraskende jeg har opplevd. Trommeslageren Ørjan Haaland og gitaristen Per Steinar Lie kjenner de mest ihuga fra post-rock gruppa The Low Frequency In Stereo med base i Haugesund. Det ville nok gitt relativt høye odds om noen hadde ymta frampå om at de skulle havne i samme stall som Jan Garbarek og Keith Jarrett. Fiolinisten Nils Økland, også han bosatt i Haugesund, derimot har vært med i det gode ECM-selskap i mange år allerede og var sjølsagt en viktig fødselshjelper for Lumen Drones inn mot ECM.

Røttene til trioen strekker seg tilbake til 2008 da Økland blei invitert med som gjest på The Low Frequency In Stereos cd “Futuro”. De tre fant hverandre og har møtt hverandre seinere også og i 2010 foreslo Lie at de skulle lage band av det hele og i 2014 blir de altså lansert over hele verden på et av de mest prestisjetunge selskapene som finnes.

Fra innspillinga av debutalbumet til Lumen Drones.

Økland er jo kjent som en fiolinist som har røtter i tradisjonsmusikken, men som samtidig har et åpent sinn og uttrykker seg sterkt på tvers av sjangergrenser. Med sine forskjellige bakgrunner har de tre skapt musikk ulikt alt annet de har gjort tidligere. Her har de miksa post-rock, impro, elementer fra psychedelia og satt det sammen med soundet av Hardangerfela s- slikt blir det unik musikk av. Mye av musikken er dronebasert og groover på et originalt vis – her gir de tre seg den tida de trenger og lar musikken få flyte saaaakte fremover. Musikken er ofte nøye planlagt, men lar likevel improvisasjonene få ta styringa.

Lumen Drones er helt annerledes enn alt annet du har fått fra ECM – og fra andre selskap også for den saks skyld. Det er inderlig, sterk, mørk/lys og søkende musikk – Lumen Drones har enkelt og greit gitt oss en stor og spennende overraskelse.

Lumen Drones

Lumen Drones

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Jøkleba vært et unikt kraftsenter. Etter noen års pause er de på vei mot nye og andre høyder.

Audun Kleive, Per Jørgensen og Jon Balke – en unik organisme.

Helt fra starten i 1990 var det en begivenhet hver gang Jøkleba med Jon Balke på tangenter, Per Jørgensen på trompet og stemme og Audun Kleive på trommer og perkusjon, stod på scena. Publikum ante lite eller ingenting om hva som skulle skje – og slik var det med de tre på scena også. Vi hadde med tre fantastiske individualister å gjøre som gjennom dette laboratoriet hver eneste gang tok oss med på en kollektiv utflukt der alt var mulig og alt var lov. Nesten hver eneste gang førte det til unik musikk i de merkeligste grenseland – veldig ofte et sted mellom det komponerte og det fritt improviserte og spontant unnfanga. Etter hundrevis av konserter og fire skiver, var brønnen tom rundt 2003 og bandet, eller kanskje riktigere “prosessen” Jøkleba, tok ei pause som kunne bli alt fra uendelig til midlertidig.

Jøkleba i levende live – det er tøft det.

Heldigvis blei det ikke ei evig pause og i 2011 fant de tre ut at det faktisk var mer på tanken. En konsert som kom veldig kjapt på under Vossajazz blei starten på ei ny epoke med Jøkleba og med “Outland” debuterer organismen på ECM.

Tankemessig oppleves Jøkleba anno 2014 på et vis som Supersilent – et annet norsk kollkektiv som ingen vet hvor havner – aller minst de sjøl. Det låter sjølsagt helt forskjellig, men innfallsvinkelen til det å lage musikk er ganske lik.

Jøkleba har jeg ikke mistenkt for å øve nevneverdig. Jeg tror heller ikke det foreligger så mange avtaler de tre mellom før de går på scena eller i studio. De tre har en grunnbase å hente fra som er enorm og de kjenner hverandre så godt at de vet hvor de andre er på vei eller vil. De er alle utstyrt med så store ører at den minste detalj blir registrert, “behandla” og videreformidla. Med “Outland” gir de oss en mer eller mindre totalimprovisert tilstandsrapport som det er usedvanlig spennende å bli invitert med på og som forteller oss at brønnen på ingen måte er tom.

Jøkleba

Outland

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Aretha Franklin er intet mindre enn den største soulsangerinna gjennom alle tider. Nå er hun endelig tilbake, men ikke slik vi aller helst har ønska henne.

Ingen er i nærheten av Aretha Franklin – på sitt beste.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Helt siden midten av 60-tallet har den 72 år gamle Aretha Franklin vært The Queen of Soul. Hun har solgt over 75 millioner plater, hun har vunnet 18 Grammy-priser, hun har blitt kåra av magasinet Rolling Stone til The Greatest Singer of All Time og hun har fått USAs høyeste utmerkelse, The Presidential Medal of Freedom. Stort sett med andre ord. Nå har det vært stille fra den store siden 2003 da hun ga oss “So Damn Happy”. Noen millioner rundt om på Tellus har altså venta i stor spenning – noen vil helt sikkert bli fornøyd, men jeg er altså ikke blant dem. Grunnene kan nok være mange, men den aller viktigste er at dette “comebacket” er voldsomt overprodusert og hennes nære samarbeidspartner gjennom mange år, Clive Davis, har tydeligvis hatt et ønske om å bringe Franklin fram til et nytt og yngre publikum. Det lykkes de kanskje med, men mye av særpreget og storheten til Franklin forsvinner på veien.

Aretha Franklin i sine velmaktsdager.

Davis, og visstnok også Franklin, har ønska å hylle en rekke andre kvinnelige vokalister med denne utgivelsen. Det betyr at Franklin tar for seg Etta James´ “At Last”, Adeles “Rolling in the Deep”, Gladys Knights “Midnight Train to Georgia”, Gloria Gaynors “I Will Survive”, “Barbra Streisands “People”, Alicia Keys´ “No One”, Chaka Kahn/Whitney Houstons “I´m Every Woman”, Dinah Washingtons “Teach Me Tonight”, The Supremes´ “You Keep Me Hangin On” og Sinead O´Connors “Nothing Compares 2 U”.

Intet mindre enn ei imponerende liste, men når unge, hippe produsenter som Kenny “Babyface” Edmonds og André “3000” Benjamin får slippe til, så tar de bort mye av det som er Aretha Franklin for mange av oss. Ektheten og inderligheten er ikke der lenger – de skal få henne til å gjøre ting som ikke er henne. Dessuten presser hun den fantastiske stemma si slik at det blir en hel del remjing for å si det rett ut.

Aretha Franklin kan alt – gospel, spul, funk, rhythm and blues, jazz. Dessuten har hun fortsatt den mest uttrykksfulle og omfangsrike stemma av alle. Neste gang må hun få lov å bruke alle disse kvalitetene og ikke det andre som “industrien” gjerne vil at hun skal gjøre. Dronninga må få slippe det og dessuten er det andre som bør hylle henne – ikke den andre veien.

Aretha Franklin

Sings the Great Diva Classics

RCA/Sony Music