Nederland, ofte kalt Holland, har aldri greid å bli verdensmester i fotball. Bare nesten. Nå spørs det om ikke Dave Holland ordner opp med det på jazzfronten.

Dave Holland – bassist, komponist og bandleder i ultraklassen.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Tre finaler har det blitt på Nederland, eller Holland, men altså aldri noen VM-seier. Dave Holland Prism derimot er både i finalen uansett turnering og med det de viste oss i Stavanger er de også blant klodens heftigste jazzkollektiv for å si det slik. Her vil det aldri bli spilt noen finale, men det trengs heller ikke.

Dave Holland Prism – for et band!

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Med et band bestående av gitarist Kevin Eubanks, trommeslager Eric Harland og pianist/elpianist Craig Taborn, har den elegante engelskmannen Dave Holland, opprinnelig fra Wolverhampton, satt sammen nok et toppband.

Helt siden han tok turen over til USA fra fotballøya på slutten av 60-tallet for å bli Miles Davis´ bassist, har Holland vært en del av bassismens elitedivisjon. Slik er det fortsatt og jeg lurer faktisk på om Prism er et av de beste bandene Holland har hatt gjennom hele sin lange karriere.

Det blei ikke sagt mye fra scena, men smilene fortalte oss at også de fire hadde det storveis. Den eneste låta som blei introdusert var ekstranummeret “Breathe” av Harland, men jeg har mer enn en mistanke om at mesteparten er skrevet av far sjøl. De cirka 10 låtene gikk nesten i ett uten avbrudd og vi fikk oppleve en organisme som levde noe så voldsomt hele veien. Til tider er låtene nesten rocka og de fire stortrives også i et slikt landskap. Deretter følger hele spekteret av uttrykk og både kollektivt og individuelt -Taborn leverte et hinsides elpianokor der Harland skapte rytmiske spenninger, Eubanks fortalte oss hvor godt det var å få slippe energien løs etter mange år som TV-stjerne hos Jay Leno og Holland er intet mindre enn bautaen som holder det hele sammen og sender Prism ut i diverse retninger. Storveis – intet mindre. Holland har så avgjort vunnet – uansett hvilken tittel det er.

Karin Krog – dronningen tolket Billie Holiday.

Torsdagskvelden under årets MaiJazz blei innleda med en hyllest til Billie Holiday, som ville ha fyllt 100 år i april om hun hadde fått leve. Slik Lady Day levde livet sitt, var det nok ingen fare for det. Hun blei bare 44 år og døde i 1959. Bedre lag til å hylle jazzens kanskje største vokalikon enn svenske Jan Lundgren Trio med sjefen på piano, landsmann Hans Backenroth på bass og danske Kristian Leth på trommer som fundament og med den amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton og vår egen vokaldronning, Karin Krog, finnes knapt.

Scott Hamilton – midt i tradisjonen.

Etter en liten halvtime med kvartett, var det klart for Karin Krog. Hele veien var det utelukkende låter forbundet med Billie Holiday som stod på repertoaret – både kjente og ukjente. Til og med Krog sang ei låt for første gang denne kvelden – “Foolin´ Myself”. Vi blei servert alt fra Holidays tidligste sanger som “Easy Livin´” via mange av hennes mannehistorier – “My Man” til kjærlighetslåter som “You Don´t Know What Love Is”, “Lover Man” og “What a Little Moonlight Can Do”. “Some Other Spring”, som Krog også har gjort på plate med Dexter Gordon, var et av mange høydepunkt. Kvelden blei avslutta med et bevis på Holidays egenrådighet i “Ain´t Nobody´s Business What I Do” pluss legendariske “God Bless the Child” og “Fine and Mellow” som ekstranummer.

Det virker så urettferdig lett og ekte når slike giganter tar for seg dette klassiske materialet. Det er det sjølsagt ikke – lett altså, men med den historia og den ballasten de sitter på, så blir det slik.

Vi fikk være med på en strålende hyllest til “jubilanten” Billie Holiday – intet mindre.

Ibrahim Electric tok oss inn i natta.

Foto: Joakim Hagen Abrahami/MaiJazz 2015

Gitarist Niclas Knudsen, trommeslager Stefan Pasborg og organist Jesper Tuxen utgjør til sammen noe av det heftigste Danmark har å by på – Ibrahim Electric. Trioen er ei energibombe av et band – her blir det ikke spart på noe som helst – og vår lille svipptur innom Folken fortalte oss at danskene på alle vis hadde tenkt å løfte forsamlinga inn i natta. Tøff, groovy musikk ute et eneste hvileskjær.

Georg Riedel, Hans Backenroth og Bjørn Alterhaug – bassismen lever!

Foto: Tor Hammerø

Noe av det aller hyggeligste ved en festival som MaiJazz er at man treffer mennesker og musikanter også utenom scena. Før natta tok undertegnede traff vi tre av Nordens aller største bassister gjennom alle tider – Bjørn Alterhaug, Hans Backenroth og ikke minst 81 år unge Georg Riedel – mannen bak Pippi Langstrømpe-klassikeren og mye, mye annet – til et hyggelig møte.

Flott måte å avslutte en meget vellykka MaiJazz for min del – nå går turen til Trondheim og Jazzfest og nye rapporter derfra kommer gjennom hele helga.

Det populære kultbandet Snarky Puppy sørga sammen med Stavanger symfoniorkester for party av det storslåtte slaget på dag to av MaiJazz. Marilyn Mazur og Jim Beard bidro med toppkvalitet og mangfold.

Kultbandet Snarky Puppy sammen med Stavanger symfoniorkester bød opp til fest.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Party på MaiJazz i Stavanger.

Snarky Puppy er på alle vis et band, men samtidig er det nesten en slags bevegelse også. Bassisten Michael League starta galskapen på begynnelsen av 2000-tallet og de reiste rundt i åresvis og spilte for knapper og glansbilder. Etter at You tube “oppdaga” det lille storbandet for 2-3 år siden, har det skjedd store forandringer og nå ligger “hele verden” for bandets føtter. De 13-18 musikantene, besetninga varierer litt fra gang til gang, turnerer verden rundt for fullsatte hus og herrenes livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz til soul, til funk til rhythm and blues til jeg vet ikke hva, sørger for at det blir partystemning hvor de enn dukker opp.

Noen av You tube-heltene i Snarky Puppy.

Foto: Johnny Prøis/MaJazz 2015

I løpet av det siste året, etter at de besøkte MaiJazz og “rev ned” klubblokalet Folken i 2014, har bandet spilt inn ny skive med musikk skrevet for bandet samt det navngjetne Metropol Orkest i Nederland. Musikken og dirigent Jules Buckley tok de med seg til Stavanger og vidåpne Stavanger symfoniorkester tok utfordringa på strak arm.

Musikken var skrevet i seks satser og fra tid til annen blei det – uunngåelig – svært mye lyd. Det var tøft fra ende til annen, for all del, men av og til ble jeg sittende med en følelse av at dette var et stykke unna det partybandet Snarky Puppy egentlig er tufta på.

Når ekstranummerene trilla ut av sekken og Snarky Puppy slo seg løs på egen hånd, fikk vi virkelig oppleve hva og hvem dette fenomenet er: et helvetes tøft liveband uten hemninger som kan få hvem som helst til å røre på seg. Morsomt og groovy var det hele veien, men jeg foretrekker altså Snarky Puppy på egen hånd.

Marilyn Mazur Celestial Circle – en vakker musikalsk organisme.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Kvelden begynte med en av mine perkusjonsfavoritter, Marilyn Mazur og hennes Celestial Circle. Det betyr svenskene Josefine Cronholm på vokal og Anders Jormin på bass og den engelske giganten og gentlemannen John Taylor på piano.

Bandet har eksistert siden Mazur var Artist in Residence i Molde i 2008 og bandet har sitt navn fra konserten de gjorde i domkirka i den vakre byen i nordvest.

Marilyn Mazur – one of a kind.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Mazur har akkurat runda 60 og har bestemt seg for at hun skal spille et like stort antall konserter i jubileumsåret. Hvis de kommer til å holde samme kvalitet som MaiJazz-konserten, så har publikum rundt om på kloden mye å glede seg til.

For meg er musikken, stort sett skrevet av Mazur og Taylor, en slags organisk reise vi får lov å være med på. Disse eminente musikerne har ingenting å bevise og lar musikken få utvikle seg over tid. Jeg har vært så heldig å få følge Mazur hele veien i hennes karriere med blant andre Miles Davis, Wayne Shorter og Jan Garbarek og den Mazur jeg opplever nå tar seg bedre tid enn tidligere. Energien er så absolutt der, men på et annet og mer neddempa vis. Cronholm kan minne om Sidsel Endresen på mange vis, men mye mer rytmisk, Jormin er en melodisk og harmonisk gigant og Taylor er en lyriker og klangmester av verdensklasse. Sammen med Mazur gjør de Celestial Circle til en unik organisme.

Jim Beard og Nils-Olav Johansen stortrivdes sammen.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Kvelden blei for min del avslutta sammen med den meget dyktige amerikanske tangentmannen Jim Beard og et samarbeidsprosjekt med stort sett norske musikanter. Beard har i en årrekke spilt sentrale roller hos store bandledere som Michael Brecker og Wayne Shorter, men aldri tatt steget opp blant de store lederne sjøl. Han er enkelt og greit det som kalles musikernes musiker, men du verden så bra han er.

Svein Folkvord og Efrain Toro koste seg på vingen.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Tor Yttredal også en sentral brikke i samarbeidet med Jim Beard.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Folkvord på elbass, Nils-Olav Johansen på gitar og vokal, perkusjonisten Efrain Toro, opprinnelig fra Puerto Rico og Tor Yttredal på tenor- og sopransaksofon utgjorde sammen med Beard på allehånde tangentinstrumenter et vakkert hele. Her var det på ingen måte snakk om noen amerikanske stjerne som skulle spille med lokalt komp for å si det sånn – her var alle på like fot.

Musikken var i all hovedsak skrevet av Beard, som nok har lytta mye til Joe Zawinul i sitt liv – vi fikk blant to av låtene han skrev til to av Breckers soloalbum. Sjøl om musikantene kom fra forskjellige verdener og forutsetninger, så funka det utmerket.

Beard framstod som en usedvanlig sympatisk person – slik var også musikken. Når så Beard og Johansen tok´n ut med sistnevntes unike og morsomme vokal på “Lush Life” og “The Lady Is a Tramp”, så var det helt greit å trekke seg tilbake – med et smil om munnen.

Denne karen kom ikke inn på noen av konsertene i går, men fot fikk han. Han spurte forresten hvordan det stod til med Odd Børretzen. Helt ålreit, sa jeg.

Foto: Tor Hammerø

Det populære kultbandet Snarky Puppy sørga sammen med Stavanger symfoniorkester for party av det storslåtte slaget på dag to av MaiJazz. Marilyn Mazur og Jim Beard bidro med toppkvalitet og mangfold.

Kultbandet Snarky Puppy sammen med Stavanger symfoniorkester bød opp til fest.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Party på MaiJazz i Stavanger.

Snarky Puppy er på alle vis et band, men samtidig er det nesten en slags bevegelse også. Bassisten Michael League starta galskapen på begynnelsen av 2000-tallet og de reiste rundt i åresvis og spilte for knapper og glansbilder. Etter at You tube “oppdaga” det lille storbandet for 2-3 år siden, har det skjedd store forandringer og nå ligger “hele verden” for bandets føtter. De 13-18 musikantene, besetninga varierer litt fra gang til gang, turnerer verden rundt for fullsatte hus og herrenes livsbejaende musikk med røtter i alt fra jazz til soul, til funk til rhythm and blues til jeg vet ikke hva, sørger for at det blir partystemning hvor de enn dukker opp.

Noen av You tube-heltene i Snarky Puppy.

Foto: Johnny Prøis/MaJazz 2015

I løpet av det siste året, etter at de besøkte MaiJazz og “rev ned” klubblokalet Folken i 2014, har bandet spilt inn ny skive med musikk skrevet for bandet samt det navngjetne Metropol Orkest i Nederland. Musikken og dirigent Jules Buckley tok de med seg til Stavanger og vidåpne Stavanger symfoniorkester tok utfordringa på strak arm.

Musikken var skrevet i seks satser og fra tid til annen blei det – uunngåelig – svært mye lyd. Det var tøft fra ende til annen, for all del, men av og til ble jeg sittende med en følelse av at dette var et stykke unna det partybandet Snarky Puppy egentlig er tufta på.

Når ekstranummerene trilla ut av sekken og Snarky Puppy slo seg løs på egen hånd, fikk vi virkelig oppleve hva og hvem dette fenomenet er: et helvetes tøft liveband uten hemninger som kan få hvem som helst til å røre på seg. Morsomt og groovy var det hele veien, men jeg foretrekker altså Snarky Puppy på egen hånd.

Marilyn Mazur Celestial Circle – en vakker musikalsk organisme.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Kvelden begynte med en av mine perkusjonsfavoritter, Marilyn Mazur og hennes Celestial Circle. Det betyr svenskene Josefine Cronholm på vokal og Anders Jormin på bass og den engelske giganten og gentlemannen John Taylor på piano.

Bandet har eksistert siden Mazur var Artist in Residence i Molde i 2008 og bandet har sitt navn fra konserten de gjorde i domkirka i den vakre byen i nordvest.

Marilyn Mazur – one of a kind.

Foto: Lucia Krutakova/MaiJazz 2015

Mazur har akkurat runda 60 og har bestemt seg for at hun skal spille et like stort antall konserter i jubileumsåret. Hvis de kommer til å holde samme kvalitet som MaiJazz-konserten, så har publikum rundt om på kloden mye å glede seg til.

For meg er musikken, stort sett skrevet av Mazur og Taylor, en slags organisk reise vi får lov å være med på. Disse eminente musikerne har ingenting å bevise og lar musikken få utvikle seg over tid. Jeg har vært så heldig å få følge Mazur hele veien i hennes karriere med blant andre Miles Davis, Wayne Shorter og Jan Garbarek og den Mazur jeg opplever nå tar seg bedre tid enn tidligere. Energien er så absolutt der, men på et annet og mer neddempa vis. Cronholm kan minne om Sidsel Endresen på mange vis, men mye mer rytmisk, Jormin er en melodisk og harmonisk gigant og Taylor er en lyriker og klangmester av verdensklasse. Sammen med Mazur gjør de Celestial Circle til en unik organisme.

Jim Beard og Nils-Olav Johansen stortrivdes sammen.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Kvelden blei for min del avslutta sammen med den meget dyktige amerikanske tangentmannen Jim Beard og et samarbeidsprosjekt med stort sett norske musikanter. Beard har i en årrekke spilt sentrale roller hos store bandledere som Michael Brecker og Wayne Shorter, men aldri tatt steget opp blant de store lederne sjøl. Han er enkelt og greit det som kalles musikernes musiker, men du verden så bra han er.

Svein Folkvord og Efrain Toro koste seg på vingen.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Tor Yttredal også en sentral brikke i samarbeidet med Jim Beard.

Foto: Johnny Prøis/MaiJazz 2015

Stein Inge Brækhus på trommer, Svein Folkvord på elbass, Nils-Olav Johansen på gitar og vokal, perkusjonisten Efrain Toro, opprinnelig fra Puerto Rico og Tor Yttredal på tenor- og sopransaksofon utgjorde sammen med Beard på allehånde tangentinstrumenter et vakkert hele. Her var det på ingen måte snakk om noen amerikanske stjerne som skulle spille med lokalt komp for å si det sånn – her var alle på like fot.

Musikken var i all hovedsak skrevet av Beard, som nok har lytta mye til Joe Zawinul i sitt liv – vi fikk blant to av låtene han skrev til to av Breckers soloalbum. Sjøl om musikantene kom fra forskjellige verdener og forutsetninger, så funka det utmerket.

Beard framstod som en usedvanlig sympatisk person – slik var også musikken. Når så Beard og Johansen tok´n ut med sistnevntes unike og morsomme vokal på “Lush Life” og “The Lady Is a Tramp”, så var det helt greit å trekke seg tilbake – med et smil om munnen.

Denne karen kom ikke inn på noen av konsertene i går, men fot fikk han. Han spurte forresten hvordan det stod til med Odd Børretzen. Helt ålreit, sa jeg.

Foto: Tor Hammerø

For jazz- og musikkelskere generelt kommer garantert Maijazz i Stavanger høyt på lista over herlige vårtegn. Når så det hele dras i gang med Come Shine med Knut Reiersrud og Jan Erik Vold som gjester, Lars Danielsson Group og en ukjent, men svært lovende hjemvendt vokalist, så tyder det meste på full blomstring også i år.

Live Maria Roggen og Come Shine sammen med Knut Reiersrud og Jan Erik Vold sørga for en stor åpningsdag på årets Maijazz i Stavanger.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Maijazz i Stavanger er i gang for 27. gang.

Det hele skulle for en beskjeden moldenser begynne så strålende allerede dagen før åpninga av festivalen. Molde FK skulle bare ta turen til Stavanger og hente tre poeng mot Viking. Derfra og ut skulle det bare bli høydepunkt på høydepunkt. Not! I alle fall når det gjelder første del av planen. Mine utvalgte på Viking stadion gikk på en real smell, men basert på det som skjedde dagen derpå i løpet av åpningsdagens tre konserter, så ser det ikke ut til å legge noen demper på verken stemninga eller musikken under Maijazz. Det ville forsåvidt overraska meg også.

Lars Danelsson sammen med John Parricelli.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Mathias Eick – verdensklasse, ferdig snakka.

Foto: Johnny Prøis/Majazz 2015

La oss like godt ta det hele i kronologisk rekkefølge: Den fem dagers lange festivalen åpna med den svenske bassisten, cellisten, komponisten og bandlederen Lars Danielsson Group.

Jeg oppfatta første låta, Joni Mitchells klassiker “Both Sides Now”, som en hyllest til den norskættede opphavskvinnen som nå kjemper for livet på et sjukehus i USA. Bedre og vakrere stemningssetter for en glitrende åpningskonsert er det faktisk ikke mulig å ønske seg – Danielsson helt aleine med sin bass og en av de vakreste låtene jeg vet om. Vidunderlig vakkert og du verden så inderlig.

Deretter inntok et stjernelag med vår egen Mathias Eick på trompet, den engelske gitaristen John Parricelli, den franske pianisten Grégory Privat og Danielssons landsmann, Magnus Öström på trommer, scena.

Stor sett basert på Danielssons “Libretto”-utgivelser ga de et forventingsfullt publikum i det flotte konsertlokalet Stavangeren, et tidligere bedehus må vite, en pangstart på festivalen.

Homo ludens

Danielssons musikk befinner seg i mange spennende grenseland – det være seg jazz, klassisk eller folkemusikk. Med sitt transparente uttrykk kommer han nært på sitt publikum. Sammen med fire totalt forskjellige personligheter, der Parricelli og Privat var nye og svært hyggelige bekjentskaper, har Danielsson skapt et kollektiv man ikke glemmer på ei stund. Spesielt Grégory Privat var en pianoåpenbarelse som vi garantert kommer til å få mye glede av i åra som kommer. For et temperament, for en dynamikk, for en melodiker!

Det var også veldig hyggelig å høre Magnus Öström igjen. Etter at sjokket og sorgen over vennen og kollegaen Esbjörn Svenssons tragiske bortgang har kommet litt på avstand, er han heldigvis tilbake igjen og det groover like heftig av han som i ests storhetstid. Og så Mathias Eick da – han er intet mindre enn en trompeter i verdensklasse og viser med sin ydmyke tilstedeværelse og personlighet at han løfter alle musikalske settinger han er en del av. En monumental festivalstart av lekende musikanter – homo ludens.

Grégory Privat – intet mindre enn en pianoåpenbaring.

Den hjemvendte datter

Åpningsdagens største overraskelse stod vokalisten Hildegunn Gjedrem for. Etter å ha levd jazzdrømmen i USA i 13 år, har hun nå vendt tilbake til hjemlige trakter – det vil si Stavanger-området.

Samme med et fint band bestående av studenter fra jazzlinja i Stavanger, ga hun oss flotte prov på et særegent talent. Gjedrem hadde arrangert og tolka standardlåter som “Body and Soul” og “”What´ll I Do” på et høyst personlig og originalt vis og sammen med hennes egne låter – i et slags pop/jazz-grenseland – blei dette et fint møte med ei ny stemme – ny for meg i alle fall.

I løpet av sine år i New York hadde hun også jobba mye med det urheftige kultbandet Snarky Puppy og faktisk delt hus med sjefen Michael League i mange år i Brooklyn. Siden Snarky Puppy skal spille med Stavanger Symfoniorkester i kveld og allerede var i byen, var de sikkert lette å be. Fem av gutta inntok etterhvert scena, inkludert You Tube-helten Robert “Sput” Searight på trommer, og at det var gode venner vi hadde med å gjøre, skinte tydelig gjennom. Det varme og emaptiske gjensynet blei krona med nok en versjon av Leonard Cohens “Halleluja” – med kun Gjedrem og League på elbass. Denne versjonen var så avgjort innafor i motsetning til svært mange. Hildegunn Gjedrem – en flott overraskelse.

Hildegunn Gjedrem – en meget hyggelig overraskelse.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Knut Reiersrud – et unikum uansett instrument.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Pangavslutning

Starta det hele med et smell sammen med Lars Danielsson & Co, så blei ikke avslutninga noe dårligere – bare annerledes.

Heldigvis fant befolkninga i Come Shine ut, etter flere års pause, at de hadde mer på lager – mye mer. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen, bassist Sondre Meisfjord, vokalist Live Maria Roggen og pianist Erlend Skomsvoll har vært, og er, et av de mest originale og lekende bandene hvor vi enn skuer og lytter. Oppskrifta har hele tida – det vil si siden 1998 – vært å spille gamle sanger på nytt. Det vil si å gi et klassisk låtmateriale ny drakt og for å si det slik: Duke Ellingtons “In a Sentimental Mood” har aldri – ALDRI – vært der den var sammen med Come Shine, Knut Reiersrud og Jan Erik Vold.

I det flotte lokalte Stavangeren, med perfekt lyssetting og topp lyd ratta av Svein Graff, blei dette nesten som ei slags forestilling. Reiersrud kom inn etterhvert og løfta, som han alltid gjør med enhver setting han er en del av om det er på gitar, munnspill eller oud, festen til nok et nivå. Når så stemma til Jan Erik Vold kommer ut fra ingensteds og han inntar rommet som bare han kan – om det er skøyter, deportasjon av barn født i Norge eller Sigbjørn Obstfelder, så lytter og forhåpentligvis lærer man aldri så lite.

Solistisk holder Come Shine-innbyggerne skyhøyt nivå – høydepunktene for meg denne kvelden blei Mjåset Johansens “rocka” utblåsning og Skomsvolls hippe “In a Sentimental Mood”-ekskursjon. Når så Roggen er en så utadvendt, personlig og alltid like søkende vokalist, så framstår Come Shine anno 2015, som kanskje mer spennende enn noen gang.

Om det er Johnny Cash´ “The Man Comes Around” eller “tittellåta” “Come Rain Or Come Shine”, så er Come Shine noe helt for seg sjøl.

Stavanger er allerede tilgitt etter Moldetapet på mandag – nå kan det bare gå en vei!

Jan Erik Vold – man lytter når far taler.

Foto: Johnny Prøis/Maijazz 2015

Kurt Weill laga sanger som er like viktige den i dag som da de blei unnfanga. Det har stadig nye generasjoner oppdaga.

Kurt Weill Ensemble tar vare på en viktig tradisjon.

Cellisten Sigrun Eng og vokalisten Hilde Leite Gaupås har i mer enn ti år jobba med sanger fra Kurt Weills (1900-1950) univers. Leite Gaupås (43) sier at dette er musikk som har fulgt henne helt siden studetiden og, som for så mange av oss, så er det musikk vi aldri blir ferdig med.

Det er nesten 100 år siden mesteparten av disse sangene blei skrevet, stort sett i et Berlin som var midt mellom to grusomme kriger. Det preget sjølsagt den radikale jøden Kurt Weill. Som oftest samarbeida han med lyrikeren Bertolt Brecht og temaer som forelskelse, kjærlighetssorg og singlelivets ensomhet er gjennomgående. De var viktige den gangen og de er minst like viktige nå.

Det tar ikke lang tid å skjønne at Eng og Leite Gaupås har levd lenge med denne musikken og dette uttrykket. Leite Gaupås synger overbevisende både på tysk og engelsk. De viser oss hvor tidløs Kurt Weills verden er og når de så, når de endelig bestemte seg for å dele musikken på cd med oss for første gang, har invitert med seg Morten Michelsen på bassklarinett og Andreas Utnem på trøorgel, så stemmer det noe så voldsomt.

Kurt Weills univers er på alle måter tidløst. Mange av låtene har også blitt standardlåter i jazzeverdenen, blant andre “September Song” og “Lost in the Stars” – hvem kan glemme Radka Toneffs versjon? – som han skrev etter at han hadde slått seg ned i New York etter at at det blei umulig for han å leve i nazi-Tyskland.

Alt dette – og mer til – gir Kurt Weill Ensemble oss med djup innlevelse og inderlighet. Dette er musikk og sanger som aldri går ut på dato – aldri.

Kurt Weill Ensemble

Lonely Songs

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

I år er det 100 år siden ikonet Billie Holiday blei født. Det blir heldigvis markert på mange flotte vis – både med henne sjøl og andre som hyller henne.

Billie Holiday – intet mindre enn et ikon.

7. april 1915 blei Eleanora Fagan født. Etter hvert blei hun noe bedre kjent som Billie Holiday. Talentspeideren John Hammond oppdaga henne i Harlem som 18-åring og, til tross for at de første møtene mellom Holiday og Hammonds svoger Benny Goodman ikke blei noen suksess, så skulle det ikke ta lang tid før verden hadde oppdaga ei ny vokalstjerne. Kjært barn har som kjent mange navn og Lady Day og Lady in Satin, som tragisk gikk bort etter et hardt liv allerede i 1959, 44 år gammel, er enkelt og greit anerkjent blant mange som den største jazzvokalist gjennom alle tider.

I forbindelse med jubileet har selskapet som sitter på det meste av rettighetene til musikken hennes, Sony Music, gitt ut en hyllest som gir oss 20 av hennes milepæler. Perioden de er henta fra, 1935 til 1944, er av de fleste kjennere sett på som den beste og viktigste i hennes utrolige karriere og her får vi alt fra “What a Little Moonlight Can Do”, via “These Foolish Things”, “Summertime”, “Mean to Me”, “I Can´t Get Started” til “God Bless the Child” og “Strange Fruit” – alt i originalopptak.

Når hun så får tonefølge fra sjelsfrender som Teddy Wilson (piano), Lester Young og Ben Webster (tenorsaksofon), Buck Clayton (trompet) og Freddie Green (gitar), så veit de innvidde at dette er gull fra ende til annen. Holiday sa sjøl at hun ikke opplevde seg sjøl som sanger – hun følte at hun spilte et instrument. “What comes out is what I feel”, sa hun. Slik var det mens hun levde, slik er det i dag og slik vil det være for all fremtid.

Cassandra Wilson vet hvordan hun skal løfte Holiday videre til nye generasjoner.

“Alle” vokalister står i en slags takknemlighetsgjeld til Billie Holiday – uansett sjanger eller alder. Alle som vil at en tekst skal bety noe, kan eller bør ha henta fra Lady Day.

En av våre tiders aller største jazzsangerinner, Cassandra Wilson, har sagt det gjennom hele sin karriere – uten å si det. Wilson, med den mørke, unike stemma og uante mengder med blues i uttrykket, er i mine ører på mange vis Holidays naturlige forlenger inn i vårt årtusen.

Når Wilson bestemte seg for å gjøre en hyllest i forbindelse med 100 års-jubileet, så valgte hun sjølsagt ikke å lage noe tradisjonelt coveralbum. Hun gikk tvert i mot en helt ny vei – i Holidays ånd – og spurte produsent Nick Launay, med bakgrunn fra Nick Cave & The Bad Seeds og Yeah Yeah Yeahs blant andre, om å bidra med sin helt spesielle magi. Launay syntes heldigvis det var en god idé og tok med seg musikere fra begge de nevnte banda, altså langt utenfor den tradisjonelle jazzgata, og sørga for at mange av de mest kjente Holiday-låtene har fått en helt unik, vakker og mørk 2015-tapning. Et par Wilson-musikanter, gitaristen Kevin Breit og pianisten Jon Cowherd, er også med og du verden så spennende det er å høre dette materialet gjort med friske ører og tanker.

Alt materialet er Holiday-klassikere bortsett fra avslutningslåta “Last Song (For Lester)” som Wilson har skrevet. Holiday og hennes sjelsfrende Lester Young fikk aldri snakka ut etter en krangel og Holiday fikk heller ikke lov å synge i begravelsen hans – noe som var et stort slag for henne. Noen bedre til å uttrykke disse følelsene anno 2015 enn Wilson, finnes ikke.

I begynnelsen av juli synger Cassandra Wilson denne hyllesten til Billie Holiday i vakre Kongsberg kirke. Det er bare å sikre seg billett fortest mulig.

Rebecca Ferguson hyller Holiday på et tradisjonelt vis.

28 år unge Rebecca Ferguson fra Liverpool er et ganske nytt navn for meg. Borte på fotballøya derimot er hun intet mindre enn en kjendis etter at hun blei nummer to i X-Factor i 2010. Det har ført til at hun allerede har gitt ut tre skiver og solgt en hel del av dem til og med.

Det er hevet over tvil at Ferguson, med røtter fra Jamaica, har ei flott stemme med linjer tilbake til soul, rhythm and blues og funk. Men ideen om å hylle Billie Holiday var likevel ikke den beste. Ferguson blei satt på flyet til Los Angeles og omgitt av de flinkeste arrangørene, musikantene og produsentene i LA gikk til hun verket.

Ferguson, som har et uttrykk mye mer i gata til Aretha Franklin enn Billie Holiday, gjør alt fra “Don´t Explain”, “God Bless the Child” til “Willow Weep for Me” med masse strykere og stort band. Dessuten gjør hun hippe versjoner av “Get Happy” og “My Man” som ligger milesvis fra budskapet til Holiday.

Rebecca Ferguson, eller de som omgir henne, har ikke vært i nærheten av å se dybden i hva og hvem Billie Holiday var dessverre.

Billie Holidays budskap og musikk lever i beste velgående. Hennes egne versjoner er sjølsagt udødelige mens noen, som Cassandra Wilson, er i stand til å ta musikken videre.

Billie Holiday lives som det heter over there.

Billie Holiday

The Centennial Collection

Columbia Records/Legacy Recordings/Sony Music

Cassandra Wilson

Coming Forth by Day

Ojah Media Group/Legacy Recordings/Sony Music

Rebecca Ferguson

Lady Sings the Blues

Syco Music/RCA/Sony Music