Saksofonisten Dave Liebman har ei veldig stor stjerne – spesielt hos medmusikanter. Her møter vi han i en helt ny setting.

Tatsuya Nakatani, Dave Liebman og Adam Rudolph har skapt unik musikk.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dave Liebman (71) blei for alvor kjent da Miles Davis innlemma han i bandet sitt på begynnelsen av 70-tallet. Seinere har han fortsatt å vise oss hvilken original musikant han har vært og fortsatt er.

Liebman har hele tida vært en kompromissløs musikant. I ei årrekke la han også bort tenorsaksofonen og konsentrerte seg utelukkende om sopranen. Det var der han hørte stemma si og hadde noe å melde, følte han. Nå har funnet fram igjen tenoren og han har så avgjort noe å fortelle oss med det hornet også. På denne innspillinga og i dette spesielle møtet får vi høre Liebman på ymse fløyter, elpiano, recorder og piri – et koreansk tradisjonsinstrument.

Liebman hadde spilt med både Nakatani og Rudolph tidligere, men aldri sammen. De to sistnevnte hadde også skapt musikk sammen – de tre hadde altså møtt hverandre i en rekke konstellasjoner, men aldri som trio. Da denne muligheten for å gjøre ei innspilling dukka opp, var det Rudolphs forslag å invitere japanske Nakatani til bords og Liebman var velvilligheten sjøl.

Både Nakatani og Rudolph er trommeslagere/perkusjonister som bringer med seg elementer fra stort sett hele verden. De er musikanter som sokner i større grad til verdensmusikk-sjangeren enn til jazzen, men hvor går egentlig grensa?

De tre gikk i studio uten ei eneste låt på blokka eller uten noen form for avtaler. Det som skjedde mellom empatiske og lyttende venner, skulle bli helt avgjørende.

Det har ført til 13 "låter" på mellom tre og fem minutter. Jovisst er det fritt og løst, men det er både melodisk og rytmisk spennende og langt unna frijazz slik de fleste forbinder med begrepet.

"The Unknowable" er et møte mellom tre frisinnede og åpne musikalske sjeler som gir oss musikk vi ikke ante fantes. Godt for både kropp, sjel og sinn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Liebman – Tatsuya Nakatani – Adam Rudolph

The Unknowable

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Den unge gitaristen Jo David Meyer Lysne har invitert med seg den erfarne bassisten Mats Eilertsen. Det har det blitt nydelig musikk av.

Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den ser ikke ut til å ha noen ende denne strømmen av nye jazztalenter her til lands og hyggelig er det. Eilertsen (43) begynner jo å nærme seg veteranstadiet mens den 24 år gamle bergenseren Meyer Lysne så vidt er i gang med noe som tyder på kan bli ei strålende karriere.

Samla rundt Meyer Lysnes akustiske gitarer, med både seks og tolv strenger, og Eilertsens store fele – i tillegg til at begge benytter ymse effekter på en ytterst smakfull måte, tar de to for seg elleve låter som enten er skrevet av Meyer Lysne eller begge i samarbeid.

For mitt sanseapparat er det veldig mye natur i musikken. Den er vakker, den er dvelende, den er melodisk, den er luftig og den er hele tida søkende. Det er absolutt ingen tvil om at de to har "funnet" hverandre til tross for en viss aldersforskjell – denne drøye halvtimen er så tidløs og så sjangersprengende at de aller fleste grenser viskes ut.

Sjøl om musikken på "Meander" låter noe helt for seg sjøl, så tar jeg meg i å tenke på den guddommelige duoen Charlie Haden og Pat Metheny ga verden rundt årtusenskiftet. Det er nemlig mye av den samme empatien og måten å utfordre og leike med hverandre som gjennomsyrer dette møtet også.

Dette er mitt aller første møte med Jo David Meyer Lysne. Han forteller oss umiddelbart at han har mye både personlig og vakkert på hjertet og at det skal bli veldig spennende å følge han i åra som kommer. Mats Eilertsen er allerede en bauta og bekrefter nok en gang at han hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jo David Meyer Lysne & Mats Eilertsen

Meander

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Helt siden han dukka opp med Miles Davis på begynnelsen av 80-tallet har Marcus Miller vært den mest groovy av de groovy. Det er han fortsatt.

Marcus Miller gir oss akkurat det vi forventer.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi veit sånn cirka hva vi får hver gang Marcus Miller (58) melder seg til tjeneste. Det er urheftig musikk i grenseland mellom soul, funk, rhythm and blues, jazz og gudene vet hva. Slik er det så avgjort også denne gangen.

Det var nok en gang en viss Miles Davis som sørga for at et stort publikum blei oppmerksom på ei ny og viktig stemme: elbassist i superklasse og multiinstrumentalist Marcus Miller. Nevøen til Miles´ tidligere pianist Wynton Kelly var svært viktig for sjefens comeback på 80-tallet og plata "Tutu" både produserte han og skrev mye av musikken til.

Totalt i si karriere har Miller bidratt på rundt 1500 innspillinger i alle typer sjangre – han er enkelt og greit Musikant med stor M og vet hvilke knapper som skal trykkes på for at musikken beveger seg og beveger oss.

Etter at Miller var utsatt for ei stygg bilulykke på turné i Europa for noen år siden, er han heldigvis tilbake for fullt nå – både på veien og i studio.

Her tar han oss med på en musikalsk utflukt i samme gate som vi har opplevd tidligere med masse gjester og et smorgasbord, som amerikanerne jo kaller det, av retter med alle ingredienser Miller har blitt kjent for.

Vokalisten Selah Sue, Trombone Shorty, Jonathan Butler, sønnen Julian som er hip hoper og Take 6 er noen av gjestene. Dessuten omgir sjølsagt Miller seg med superkompetente herrer i bandet sitt og elbasspillet er som alltid av den klassen vi har blitt bortskjemt med. Det tar liksom et hundredels sekund å gjenkjenne Miller – noe som kjennetegner de aller største.

De som tror og håper de vil få oppleve noe nytt og revolusjonerende med Marcus Miller, må dessverre lete helt andre steder. De som vil ha mer av det de har blitt så begeistra for, har derimot kommet til rett sted.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marcus Miller

Laid Black

Blue Note/Universal Music

For tre år siden inviterte Vigleik Storaas og Tor Yttredal oss til å bli en del av samtalene sine. Nå gjør de det heldigvis en gang til.

Tor Yttredal og Vigleik Storaas fører svært eleverte samtaler.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

«Chamber» kalte de sitt første og inderlige møte. Nå heter det «Space in Between» og tittelen passer like godt nå som den gang.

Når en bergenser og en stordabu møtes på jazzlinja i Trodndheim, så ligger det vel i korta at de bare må alliere seg. Det skal vi i alle fall takke for at pianist Vigleik Storaas og sopran- og tenorsaksofonist Tor Yttredal gjorde.

Til tross for at Yttredal har bosatt seg i Stavanger og Storaas har blitt bofast ved Nidelven, så har de to holdt god kontakt i åra etter de gjorde seg ferdig på skolebenken.

Begge er 55 år unge og har pådratt seg mye livserfaring, kunnskap og empati. Ingen av dem har behov for å fremheve seg på bekostning av den andre – her er det de gode og meningsfulle samtalene mellom likeverdige venner som gjelder.

Noe forteller meg at musikken til de to skivene blei spilt inn samtidig i Udine i Italia. På den første var det originallåter pluss et par standardlåter som sto på programmet – her er det ni komposisjoner skrevet så broderlig som mulig av de to.

Hele veien er det vakre og sterke samtaler mellom to melodikere og klangsøkere av rang vi får ta del i. Jeg føler meg ganske trygg på at ingen av dem blir spesielt fornærma hvis jeg hevder at inspirasjon fra giganter som Bill Evans og Wayne Shorter er viktige ingredienser i deres musikkanskuelse og for å si det sånn: det kunne ha vært mye verre enn det!

"Space in Between" har blitt en flott og tidløs oppfølger til "Chamber". Herlig og vakkert!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vigleik Storaas & Tor Yttredal

Space in Between

Inner Ear/Musikkoperatørene

Engelskmennene Evan Parker, Barry Guy og Paul Lytton har holdt sammen siden 1980. De har fortsatt mye unikt på hjertet.

Barry Guy, Paul Lytton og Evan Parker – voksne herrer som fortsatt har det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Veldig mange kom opp i frijazzbevegelsen gjennom trommeslageren John Stevens borte på fotballøya. To av dem var bassisten Barry Guy og tenor- og sopransaksofonisten Evan Parker. Allerede i 1967 møttes Parker og trommeslageren Paul Lytton og de spilte sammen i flere konstellasjoner, blant annet i Barry Guys London Jazz Composers Orchestra. 13 år seinere oppsto trioen Parker – Guy – Lytton og her møter vi dem i en klubbopptreden på Vortex i London for knappe to år siden.

Det er med andre ord solide veteraner vi har med å gjøre. Herrene er mellom 71 og 74 år nå og har vært med på hele reisa til den europeiske frijazzen. De har aldri kompromissa på noe som helst og det virker det heldigvis ikke som om de har tenkt å gjøre i fremtida heller.

Den 14. juli 2016 inntok de klubben Vortex og de fire «låtene» som varer fra knappe tolv minutter til vel 24, forteller oss om tre svært langt framskredne og grensesprengende musikanter med vidåpne ører.

Dette er totalt fri musikk der garantert ingenting er avtalt på forhånd – det som skjer det skjer basert på de utallige initiativene som kommer fra de tre.

Her er det sjølsagt ikke noen tradisjonell melodikk eller rytmikk – dette er «låter» mer som abstrakte malerier der assosiasjonene strømmer på uten stans. Musikken er tilegna David Mossman, mannen som satte i gang Vortex og som har gjort det mulig for disse tre og mange andre å skape kompromissløs og spennende musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Evan Parker – Barry Guy – Paul Lytton

Music for David Mossman – Live at Vortex London

Intakt Records/Naxos Norway

Nok en gang blir jeg fascinert av musikk som kommer ut fra selskapet 2L. Denne gangen er det musikk for et eksklusivt og strålende brassensemble.

Bjørn Morten Christophersen klar med arrangementene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Morten Lindberg

Den norske komponisten og arrangøren Bjørn Morten Christophersen (42), som også underviser i begge deler på Universitetet i Oslo, har de siste 15 åra skrevet brasstykker i ymse stilarter. Nå dukka anledninga opp til å lage en helhet ut av det og du verden så originalt og vakkert det har blitt.

Jeg bryter nok en gang sammen og tilstår at mye av musikken som kommer ut på 2L ligger et stykke utenfor komfortsonen min. Samtidig er det en viktig inspirasjon – her handler det om å utfordre seg sjøl og sanseapparatet som til daglig er innstilt på ganske andre frekvenser.

Christophersen har skrevet 14 "låter" som varer fra under et minutt til knappe 14. Hans inspirasjon til å sette sammen denne collagen, er i stor grad hans nære forhold Jonas Haltlia – en relasjon så går tilbake helt til 2003. Haltia har her også alliert seg med to andre trompetere fra Oslo Filharmonien, Brynjar Kolbergsrud og Axel Sjöstedt, samt hornisten Jan-Olav Martinsen, trombonisten Thorbjørn Lønmo og tubaisten Frode Amundsen – alle fra Filharmonien. De dukker oppe i ymse konstellasjoner underveis – fellesnevneren er at det låter flott, originalt og spennende fra start til mål.

Christophersen henter hemningsløst fra en rekke kilder: klassisk og samtidsmusikk er sjølsagt hovedingrediensene og ut av dette har han skapt landskap som er hans egne og som han har framifrå assistanse til å levendegjøre.

Når så Morten Lindberg nok en gang benytter sitt mesterskap til å lage lyd av en annen verden, denne gangen i Jar kirke i Bærum, så er det ikke noen grunn til å holde seg utenfor dette flotte, sterke og originale universet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oslo Philharmonic Brass gjør en strålende jobb.

Foto: Morten Lindberg

Bjørn Morten Christophersen – Oslo Philharmonic Brass

Woven Brass

2L/Musikkoperatørene

Det er dessverre ikke mange jazzinteresserte som reagerer når navnet Charnett Moffett blir nevnt. Dumt – han er nemlig en bassist i ultraklassen.

Charnett Moffett er en bassist helt der oppe – på begge horna.

Charnett Moffett (50) slo gjennom med et lite brak på 80-tallet da han jobba sammen med brødrene Branford og Wynton Marsalis. Siden har han dukka opp her og der med ujevne mellomrom, men aldri fått den oppmerksomheten han virkelig fortjener. Her møter vi han i ymse konstellasjoner både fra studio og i levende live.

Moffett stammer fra en uhyre musikalsk familie. Hans far, Charles Moffett, spilte trommer med blant andre Ornette Coleman, Sonny Rollins og Archie Shepp. Sønnen har også spilt inn plater med Ornette og brødrene hans, trommeslager Cody og trompeter Mondre, er også veletablerte størrelser.

Moffett er både en akustisk og elektrisk bassist med tilnærma null tekniske begrensninger – han kan gjøre bortimot hva som helst på horna sine. Det får vi mange eksempler på her i en utgivelse som har kommet til for å markere at det er 30 år siden hans første plateinnspilling var en realitet.

Mitt forrige møte med Moffett som leder, må jeg helt tilbake til 1991 for å finne. På «Nettwork» spilte han blant annet med salige Kenny Kirkland som også produserte.

Her møter vi Moffett først fra studioinnspillinger i 2014 med trommeslager Mike Clark og gitarist Stanley Jordan. Året etter går han live med tangentist Cyrus Chestnut og trommeslager Victor Lewis og i en annen konstellasjon med Jordan, legenden Pharoah Sanders på tenorsaksofon og Jeff «Tain» Watts på trommer og til slutt fra en festivaljobb i Sveits med Chestnut, Jordan og Watts.

Hele tida beveger Moffett seg fra et landskap der det funky og fusionaktige er kombinert med det mer tradisjonelle og standardtro og du verden for en bassist vi har med å gjøre. På mange vis er han forlenger til Jaco Pastorius som fretless elbassist og med den store fela har han hele den moderne tradisjonen inne.

Etter dette nye møtet med Charnett Moffett er det vanskelig å skjønne hvorfor han ikke hører hjemme på aller øverste hylle i bassklassen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Charnett Moffett

Music from Our Soul

Motéma/Naxos Norway

Pianisten, komponisten og bandlederen Håvard Wiik er i mine ører en musikant i verdensklasse. Her kommer det nok et prov på det.

Håvard Wiik med Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen – trioen sin det!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Håvard Wiik (43) har i en årrekke fortalt og vist oss at han har noe helt eget å fare med på alle områder. Om det har vært i kruttsterke Atomic, i Motif, i sin egen trio, på duo med Håkon Kornstad eller i ymse konstellasjoner med fremmedlandske musikanter av høy byrd, ofte Ken Vandermark, så har Wiik fra Frei ved Kristiansund, nå bosatt i Berlin, kompromissløst hele tida vist oss at han har vært på vei i retning seg sjøl.

Ei av låtene, han har forresten skrevet alle åtte her, heter "Tudor Style". For meg er det slik at alt på denne skiva også er Wiik Style – hans klangverden låter bare som han sjøl og etter at å ha hatt gleden av å følge han i rundt 20 år, så er det fortsatt en sann fryd å slå fast at han er tro mot seg sjøl og i stadig utvikling.

Wiik er ikke typen musikant som gjør det enkelt verken for seg sjøl eller for oss på mottakersida. Han gir både seg sjøl og oss solide utfordringer, men med den teknikken og den formidlingsevnen han er i besittelse av, så blir det hele tida spennende og unikt å følge han på veien.

Når han så har invitert med seg sine gode "gamle" venner Håkon Mjåset Johansen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, blant annet fra Motif-bandet, så har han han faktisk det beste og mest empatiske reisefølget tenkelig på plass. Vi snakker lyttere, solister og kollektivister av internasjonal toppklasse og de kler Wiik og musikken og intensjonene på strålende vis. Vals eller ikke vals – det driter jeg i:-)

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Håvard Wiik Trio

This Is Not a Waltz

Moserobie Records/MusikkLosen

For fem år siden støtte jeg på den sveitsiske vokalisten Sarah Buechi for første gang. Her er hun tilbake – enda mer moden og enda bedre.

Sveitsiske Sarah Buechi er en vokalist, låtskriver og komponist det er vel verdt å bruke tid sammen med.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er liksom ikke hver dag vi har gleden av å stifte bekjentskap med sveitsisk jazz. Gjennom selskapet Intakt Records, med base i Zürich, har muligheten heldigvis dukka opp og Saran Buechi (36) er et eksempel på at kvaliteten er meget god.

Til tross for at Buechi er "kun" i midten av 30-åra, har hun vært bosatt, studert og jobba både i India, USA og i Afrika. Deretter har hun hatt stopp både i Irland, i London og studert i København, men nå er hun tilbake i Zürich og jobber med den samme trioen vi har møtt henne med tidligere: pianisten Stefan Aeby, trommeslageren Lionel Friedli og bassisten André Pousaz. Denne gangen har hun også skrevet nydelige arrangement for en stryketrio bestående av Estelle Beiner på fiolin, Isabelle Gottraux på bratsj og Sara Oswald på cello.

Her har hun skrevet alt av både tekster og musikk og hun framfører dem på et prikkfritt engelsk – i tillegg til en sveitsisk folkemelodi sunget på sveitsertysk, vil jeg tro.

Buechi er en historieforteller av rang og en melodiker av høy byrd også. Det er et vakkert landskap hun inviterer oss inn i og hun synger med en inderlighet og overbevisning som er få forunt.

Buechi er en lyriker både som tekstforfatter og som vokalist og det har vært en sann fryd å møte henne og musikken hennes igjen – i en enda mer moden utgave.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Buechi sammen med sine utmerkede medsammensvorne.

Foto: Lisa & Remo Ubezio

Sarah Buechi

Contradiction of Happiness

Intakt Records/Naxos Norway

Svein Tang Wa er intet mindre enn ei legende – i Rogaland. Det er på høy tid at resten av landet også åpner ørene for denne musikalske fortelleren

Svein Tang Wa har noe å melde og gjør det med snert.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Svein Tang Wa (72) er ikke det første og sikkert ikke det siste eksempelet på at er vanskelig å nå gjennom på nasjonalt plan hvis man synger på dialekt og hører hjemme et godt stykke utenfor hovedstaden.

I tillegg til å ha skrevet låter for band som Stavangerensemblet, Vamp og Leif og kompisane, har Tang Wa – han har kinesisk bestefar – gitt oss sju album under eget navn fra 1980 og fram til nå.

Jeg må innrømme at min kjennskap til Tang Was univers ikke er av den totale sorten. Jeg har hørt noen musikalske livstegn fra han med ujevne mellomrom og har alltid vært fascinert av det jeg har hørt. Nå, med hans sjuende plate og første på ti år, er det på høy tid å gjøre noe med det.

Sammen med storheter i det rogalandske musikklivet som tangentist Reidar Larsen, strengemester Arne Skage, trekkspiller Johan Egdetveit, trommeslagere Stein Inge Brækhus og bassistene Øystein Eldøy og Tor Mathisrud og korister som Britt-Synnøve Johansen og Randi Tytingvåg, gir låtskriver, tekstforfatter og vokalist Tang Wa oss 15 nye låter som bekrefter at vi har så mye mer enn en lokal storhet blant oss.

Tang Wa, i et viselandskap med både pop-, folk- og jazzimpulser i seg, forteller oss nemlig med all ønskelig tydelighet at han er en historieforteller av sjelden kapasitet. Han skriver og framfører fortellinger om både kjærlighet og andre av livets herligheter som vi alle kan kjenne oss igjen i på et vis som bare kunstnere med særpreg kan levere. Det er mye humor i tekstene til Tang Wa – bare gled dere til avslutningssporet "Eg sko ha hatt ein hit", men det er mye av det slaget før man kommer dit – men samtidig mye alvor unnfanga av en herre med en fantastisk observasjonsevne.

Det har tatt tid si tid før mitt første skikkelige møte med Svein Tang Was univers blei en realitet. Det var så avgjort på høy tid og jeg unner mange, også langt utenfor Rogalands grenser, gleden av å oppdaga hans unike stemme – på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Tang Wa

Perler fra Svein

Balder/Musikkoperatørene