Den skotske fiolinisten Sarah-Jane Summers har bodd, jobba og studert i Norge siden 2010. Det skal vi være veldig glad for.

Du verden for en klang det er i fela til Sarah-Jane Summers.

Jeg har hatt gleden av å møte på musikken til Summers ved flere anledninger de seineste åra. Ofte sammen med med den finske gitaristen Juhani Silvola, som hun deler det meste med på de fleste vis, ute på Nesodden ved Oslo.

Summers har tatt det store steget denne gangen og står frem mutters aleine enten med tradisjonell fele eller hardangerfele. Det har hun absolutt ingen grunn til å skjemmes over for å si det sånn. Med et repertoar bestående av i stor grad tradisjonsmusikk fra det skotske høylandet, samt en «Huldrelått frå Vang», så forteller Summers oss at hun er i besittelse av en bortimot totalt oversikt og forståelse for disse uttrykkene og disse tradisjonene.

Summers har studert både hjemme i Skotland og på Musikkhøgskolen i Oslo blant annet med mesterspillemann Håkon Høgemo og, som hos sistnevnte, så er Summers langt framskreden både når det gjelder å holde på tradisjonen, samtidig som hun er en spennende improvisator.

«Solo» er et sjeldent og flott visittkort som løfter frem og tar vare på en musikk og en kultur på begge sider av Nordsjøen som det er viktig at noen tar ansvaret for. Noen spesielt mye bedre enn Sarah-Jane Summers til å gjøre det finnes knapt; for en klang det er i felene hennes!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sarah-Jane Summers

Solo

Dell Daisy Records/Musikkoperatørene

Vokalisten Live Foyn Friis er i ferd med å etablere seg helt der oppe. Det bekrefter hun med sin beste skive til nå.

Daniel Sommer og Live Foyn Friis har funnet fram til en spennende kjerne i musikken.

Live Foyn Friis (33), fra Asker, men bosatt både i København og Oslo, har sakte, men sikkert nærma seg jazztoppen – kanskje spesielt i Danmark der hun både har studert og jobba mye de seineste åra. Fra tid til annen har hun vært å finne i et tilnærma poplandskap også, men det er jazzvokalist hun virkelig er og det viser hun oss med all ønskelig tydelighet med «Willow».

Mitt første møte med Foyn Friis går tilbake til 2011 da hun debuterte med Foyn Trio! og cd-en «Joy Visible». Den hadde sine røtter i Tromsø der Foyn Friis studerte før turen gikk til Danmark og videre studier. Talentet var udiskutabelt allerede der og gjennom tre seinere CD-er, med blant annet strykere og storband, så har hun tatt stadig nye steg i retning seg sjøl.

På «Willow», sammen med et ungt dansk stjernelag bestående av bassisten Anders «AC» Christensen, pianisten Nikolaj Hess og ikke minst trommeslageren Daniel Sommer, samt den tsjekkiske, men Danmark-bosatte saksofonisten og klarinettisten Luboš Soukup på fem av de 13 spora, forteller Foyn Friis oss at hun nå er i besittelse av en modenhet og personlighet i uttrykket sitt som gjør at vi vet at hun ville være med oss i mange tiår fremover.

Repertoaret er en blanding av standardlåter som «Willow Weep for Me», «Someone to Watch Over Me» og «Nice Work if You Can Get It» og seks egenkomposisjoner av Foyn Friis som alle hører hjemme i den samme tradisjonen. Spesielt balladetolkningene hennes er en strålende bekreftelse på at hun har tatt det store steget og sammen med dette empatiske bandet har hun en beskjed som scenene og festivalene rundt om bør merke seg med en gang.

Ornithopter er fin kvartett i fotspora til Ornette Coleman.

Hennes nære samarbeidspartner, trommeslageren Daniel Sommer, har også ganske mange fler jern i ilden. Med sin kvartett Ornithopter er han nå ute med bandets andre fonogram, «Tordenkaffe». Sammen med trombonisten Jens Bang, bassisten Jakob Retz og trompeteren Scott Westh, tar Sommer oss inn i et originalt landskap som åpenbart har henta inspirasjon fra Ornette Colemans harmolodiske verden. De tolv låtene blei unnfanga i løpet av tre dager høsten 2016 på den lille øya Fanø der det tydeligvis fantes ro og inspirasjon til å åpne nye og spennende musikalske dører.

Ornithopter består av fire musikanter som helt klart stortrives i hverandres selskap og både individuelt og ikke minst kollektivt låter det akkurat så spennende og originalt som de har hatt ambisjon om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Foyn/Hess/AC/Sommer

Willow

Foyn Records/Musikkoperatørene

Ornithopter

Tordenkaffe

Jaeger Community Music/jaegercommunity.com

Trompeteren Gunhild Seim hadde en fridag i New York for et par år siden. Den benytta hun på best mulig vis.

Gunhild Seim, David Rothenberg og Marilyn Crispell benytta fridagen godt.

Foto: John Lilja

Stavanger-bosatte Seim (45) har i en årrekke fortalt oss at hun har noe helt eget på hjertet som trompeter og improvisator. Da hun i 2016 var i New York i forbindelse med med innspilling av musikk til et barneprosjekt, så tenkte hun at en tur upstate til Woodstock, der venninna og pianisten Marilyn Crispell bor, ville være hyggelig. Det var det helt sikkert og ganske så unik musikk førte det også til.

Seim og den langt framskredne improvisatoren Crispell hadde kjent hverandre i cirka ti år etter at Seim var deltaker på et jazzkurs i Canada der Crispell underviste. De hadde holdt kontakten hele tida siden og da muligheten bød seg, lå det i korta at det blei et besøk hos Crispell. Noen plateinnspilling var absolutt ikke avtalt, men etter som praten gikk vokste tanken fram.

Et studio blei booka og Cripsells gode venn og kollega, klarinettisten og elektronikeren David Rothenberg som bor i nærheten, blei også invitert og involvert. Crispell og Rothenberg har blant anna gjort duoskiva «One Dark Night I Left My Silent House» på ECM i 2010.

Uten for mange føringer, vil jeg tro, satte de tre i gang og resultatet har blitt vel en time med musikk fordelt på åtte «låter». Når jeg bruker anførselstegn så er det fordi dette er relativt langt unna tradisjonelle komposisjoner; her dreier det seg om stemninger, groover, linjer og hva vet jeg som blir utvikla av tre åpensinna og likesinna musikanter utstyrt med store ører og ditto andre sanser også. Seim benytter også elektronikk i tillegg til trompeten og Crispells stemme er også hjertelig tilstede ved enkelte anledninger.

Musikken er tøff, spennende og konstant annerledes og unik – absolutt ingen andre kunne ha skapt dette universet. Her er det bare å åpne opp for nye inntrykk og nye impulser og la seg utfordre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gunhild Seim – Marilyn Crispell – David Rothenberg

Grenseland

Drollehålå Records/Musikkoperatørene

Chicago er et av de lengstlevende og, på sitt beste, heftigste bandene på kloden i mi bok. Her har dagens versjon gjennoppfriska albumet Chicago II fra 1970.

Chicago anno 2017/18 – ikke helt som før.

I forbindelse med bandets 50-års jubileum i 2017 tok Chicago turen til

akkurat byen som har gitt bandet navnet og spilte inn suksessalbumet

«Chicago II» akkurat i den samme rekkefølgen som på originalen. Det

gjorde de live foran et meget begeistra publikum som åpenbart hadde

været med bandet leeeenge.

Nå får alle vi andre også være med på festen som varer i knapt en time

og utgava som har kommet meg i hende inneholder både en cd-versjon og

en dvd-versjon. Så vidt jeg har skjønt finnes det også enn de

luxe-utgave med originalinnspillinga som en ekstra bonus.

Helt fra starten var Chicago et band med et helt spesielt særpreg.

Stemma til Peter Cetera og blåserekka skilte bandet ut fra alt og

alle, sjøl om band som Blood, Sweat & Tears, Steely Dan og Chase (opp

med hånda de som husker Chase!!!) på sett og vis hadde et slektskap

med Chicago.

Opp gjennom åra har det sjølsagt vært en hel del utskiftninger i

lagoppstillinga og den som savnes aller mest er kanskje den største

hjernen bak soundet, Terry Kath. Han forlot oss allerede i 1978, 31 år

ung, da han skjøt seg ved det som skal ha vært et uhell. Peter Cetera

takka for seg midt på 80-tallet for å satse på solokarriere.

Igjen fra originalbesetninga er hovedvokalisten og tangentisten Robert

Lamm, trompeteren og vokalisten Lee Loughnane og trombonisten James

Pankow – som faktisk har fått et band oppkalt etter seg her hjemme –

Mr. Pankow. Resten av dagens nimannslag har vært med i kortere eller

lengre perioder og noen har også takka for seg etter denne

innspillinga i fjor, blant annet trommeslageren Tris Imboden.

Jovisst er det både hyggelig og ikke minst nostalgisk å få både et

gjenhør og gjensyn med Chicago anno 2017. Låter som "Make Me Smile",

"Colour My World" og "25 or 6 to 4" er jo intet mindre enn udødelige,

men det hersker musikalsk sett ingen tvil om at originalversjonene var

bedre. For den ihuga Chicago-fansen der ute er det vel likevel ingen

vei utenom – denne utgava må også inn i samlinga. Det er til å forstå,

men man overlever altså uproblematisk uten. Musikken er uansett tidløs

– det forteller denne konserten oss også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chicago

Chicago II

Rhino/Warner Music

Tre unge herrer med jazzutdanning i Tromsø som felles utgangspunkt, gir oss et flott bevis på at det swinger godt i nord.

Tobias Solheim-Nilsen, Christo Stangness og Sigbjørn Innjord Thomassen – Dratapp – de må gjerne smile litt!

Trommeslageren Tobias Solheim-Nilsen (26) fra Tromsø, bassisten

Christo Stangness (28) fra Harstad og gitaristen Sigbjørn Innjord

Thomassen (28) fra Alta har åpenbart funnet hverandre i løpet av

studietida i Tromsø. Bandet Dratapps debutskive er det aller beste

beviset på det.

Fra sør til nord og fra vest til øst i kongeriket finnes det

etterhvert meget bra utdanningsinstitusjoner for vordende og håpefulle

jazztalenter. Tromsø er vel kanskje den «skolen» som har fått minst

oppmerksomhet så langt, men basert på kvaliteten til blant andre

vokalisten Live Foyn Friis og denne trioen, så er det absolutt på tide

å vie Nordens Paris stor oppmerksomhet også når det gjelder

jazzstudentene som kommer derfra.

Disse tre unge gutta sier de har henta inspirasjon fra gitarister og

artister som Pat Martino, Bill Evans, Steve Swallow og «nykommere» som

Jonathan Kreisberg og Gilad Hekselman. Det forteller oss at de finner

seg veldig godt til rette i et landskap med utgangspunkt i det

amerikanske 60-talls soundet og med spor helt fram til de to

sistnevnte gitaristene som har vært med å flytte den tradisjonen helt

inn i vår tid.

De tre unge gutta her er meget dyktige instrumentalister alle sammen

og det er også tydelig at de stortrives sammen. Innjord Thomassen har

skrevet seks av de ti låtene, Stangness to og i tillegg byr de oss på

standardlåtene «Solar» og «Nature Boy». De hygger seg – og oss – i

alle slags tempi og enkelt og greit så swinger heftig hele veien i et

ganske så tradisjonelt tonespråk. Ingen musikalske grensesteiner blir

flytta på her, men vi får uansett et herlig påfyll fra det høye nord

med klar beskjed om at det spirer og gror i jazzfamilien også der.

Hvorfor skulle det ikke det forresten?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dratapp

Globus

Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Den russiske pianisten Yelena Eckemoff har fått med seg et stjernelag med blant andre Arild Andersen.

Paul McCandless, Yelena Eckemoff, Peter Erskine og Arild Andersen – en overraskende kvartett.

Pianisten og komponisten Eckemoff har hatt USA som hjemland i mange år

nå. Fra sin base der inviterer hun mange av sine favorittmusikanter

til å skape noe eget sammen med henne. Denne gangen er det vår egen

mesterbassist Andersen, Weather Report-legenden Peter Erskine på

trommer og oboist, hornist, sopransaksofonist og bassklarinettist Paul

McCandless fra den helt spesielle gruppa Oregon.

Eckemoff, opprinnelig fra Moskva, flytta til USA i 1991 og har jobba

innenfor en rekke musikalske sjangre. Hennes første jazzplate kom i

2009 og hun har også spilt inn plater sammen med andre norske

musikanter som Tore Brunborg, Jon Christensen og Mats Eilertsen. Når

det i tillegg kan nevnes at store musikanter som Manu Katché, Ben

Monder, Billy Hart og Marilyn Mazur er blant Eckemoffs

samarbeidspartnere, så skjønner vi på hvilket nivå hun befinner seg.

Med denne kvartetten og med denne innspillinga, som er gjort i

Hollywood i desember 2015, men først utgitt nå, møter vi Eckemoffs

verden slik den høres ut akkurat i dette tilfellet i alle fall.

Musikken har en slags midtøsten-feeling over seg og sjølsagt gjør både

Andersen, Erskine og McCandless sine unike bidrag sitt til at dette

møtet har blitt noe spesielt.

Eckemoff er også poet og billedkunstner og gir oss prov på begge deler

gjennom omslagsheftet. Den melodiske og rytmisk spennende reisa har

noe annerledes over seg, men jeg er ikke like begeistra for alle

låtene – noen av dem er ganske så lett å glemme. Uansett har det blitt

et morsomt og annerledes møte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Yelena Eckemoff

Desert

L&H Production/landhproduction.com

Åge Aleksandersen er intet mindre enn et ikon. Mitt første møte med han og hans univers på mange år sørga for all den bekreftelse som trenges for å slå fast akkurat det.

Åge Aleksandersen og Sambandet – for en mann, for et band, for ett univers.

Foto: Tor Hammerø

Artisten Åge Aleksandersen (69) har vært en helt spesiell størrelse i bortimot 50 år. De godt og vel to timene på Rockefeller i Oslo – jeg fikk med meg den andre av to dager av denne tradisjonen som blei etablert i 2003 med Åge-konserter i Oslo akkurat denne helga – var en voldsom manifestasjon av hva og hvem denne usedvanlige mannen er og hvor han er anno 2018. Han er enkelt og greit på sitt aller beste sted.

Med et band som har vært med han i mange, mange år bestående av Steinar Krokstad på trommer – og flott og inderlig vokal på ei låt, Gunnar Pedersen på gitar og alt annet med strenger, Bjørn Røstad på saksofoner, tamburin og perkusjon, Skjalg Raaen på gitar, Morten Skaget på elbass og Terje Tranaas på tangenter, så tar far oss med på ei reise gjennom en skatt av bortimot utrolige proporsjoner. Det som er aller mest imponerende er at han og de gjør med en ekthet, inderlighet og livsbejaenhet som skulle tyde på at akkurat denne konserten var den aller viktigste i bandets historie. Når så Sambandet var forsterka med den utmerkede blåserekka Jens Petter Antonsen på trompet og flygelhorn, Christian Aftret Eriksen på trombone og Kåre Kolve på saksofon og fløyte, så var det ikke så spesielt mye å utsette på lydbildet for på si det sånn.

De godt og vel to timene gikk unna i ett sett uten ei eneste pause mellom låtene. Om det blei slitsomt ikke å få ta seg inn i igjen? På ingen måte: når Aleksandersen og hans sjelsfrender på alle slags vis er i stand til å holde dette tempoet, så skulle det bare mangle om ikke vi på mottakersida var i stand til å fikse det. Det usedvanlige empatiske publikummet, bestående av mennesker fra mange generasjoner, så ikke ut å plages nevneverdig for å si det slik.

Det hele begynte og slutta med «Levva livet» og når så folket fikk blant annet «4 pils», «Norge mitt Norge», «Dekksgutten», «Fremmed Fugl» – for ei låt, for en tekst, «Rosalita», «Lys og varme», «Dains med dæ», «Rio de Janeiro» og «Levva livet» kobla med «Min dag» til slutt, da var det både julaften og 17. mai for et publikum som fikk akkurat det de kom for – og litt til.

Åge Aleksandersen er akkurat så ekte, så jordnær og så til stede som han alltid har vært og når han leverer på dette nivået så var det en sann fryd og et herlig påfyll å ta med deg inn i høsten.

PS Dessuten var koreografien og trinna til blåserekka og tamburinspillet til Bjørn Røstad et ekstra krydder denne kvelden.

Åge Aleksandersen – for en artist, for en personlighet. Respekt!

Foto: Tor Hammerø

Rockefeller, Oslo 15. september 2018

To Halle sammen med tre særdeles fremadstormende ungkalver gir oss en flott start på høsten.

Morten Halle omringa av Gunnar Halle, Andreas Wildhagen, Christian Meaas Svendsen og Helge Lien – en herlig overraskelse.

Med et aldersspenn på godt og vel 30 år, kunne det kanskje blitt en

eller annen generasjonskløft her. Det har det på ingen måte blitt –

veldig langt i fra. Saksofonist og fløytist Morten Halle, 57-årgang,

trompeter Gunnar Halle, født i 73, pianist Helge Lien, fra 75-kullet

og bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen,

som begge ankom i 88, har funnet fram til en felles kjerne med base i

Morten Halles komposisjoner som gjør dette til en av årets store

overraskelser.

Morten Halle har vært der helt siden inngangen til 80-tallet – i en

rekke flotte konstellasjoner. Han har hele tida fortalt oss at han har

hatt noe ganske så spesielt på hjertet og han har gjort det på et

varmt, personlig og kompromissløst vis. Til tross for det har Morten

Halle fått alt for lite oppmerksomhet både for sitt spill og for sitt

kompositoriske univers. Det er sjølsagt leit, men med denne

overraskende kvintetten dukker det opp en ny mulighet til å få gjort

noe med det.

Halle har gjennom hele sin karriere vært en estetiker og en melodiker

av rang. Han har skapt og oppholdt seg i landskap det har vært både

spennende og ikke minst behagelig å være tilstede i. Slik fortsetter

det sjølsagt også her.

Halle har jobba i årevis med Norges Musikkhøgskole og har hatt

ansvaret for å "oppdra" stadig nye generasjoner jazzmusikere. "Kompet"

med Lien, Meaas Svendsen og Wildhagen har jeg en mistanke om kommer

fra ymse kull der, men Gunnar Halle, som ikke er i slekt med Morten,

har sin utdannelse fra København. Uansett så har sjefen Halle sett og

skjønt at her fantes det, for de fleste av oss i alle fall, skjulte

forbindelseslinjer. Spesielt unggutta Meaas Svendsen og Wildhagen har

etablert seg i langt friere og åpnere musikalske settinger, men du

verden som de fikser og trives i Halles melodiske og ofte lyriske

klangverden også. Lien er for meg en opplest og vedtatt pianist i

toppklasse uansett setting – her kommer nok et bevis.

Og så er de to Halle-ene da. Ei ny spennende og særdeles velklingende

frontrekke har oppstått. De to kler hverandre på aller beste vis og

forteller oss at to Halle blir så mye mer enn en hel. "Jazz Album

2018" og kvintetten Into the Wild Hills har blitt en av årets store

positive overraskelser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Into the Wild Hills

Jazz Album 2018

Curling Legs/Musikkoperatørene

Trioen Phronesis, med «norske» Anton Eger på trommer, er så avgjort blant Europas mest spennende og heftigste jazztrioer.

Anton Eger, Jasper Høiby og Ivo Neame – trioen sin det.

Foto: Peter van Breukelen

Siden 2005 har Phronesis, som blei satt i gang av den danske bassisten

Jasper Høiby, og som hele tida har bestått av Eger og den engelske

pianisten Ivo Neame, til nå gitt oss åtte studio- og liveskiver. De

har turnert kloden rundt og det er et kollektiv som sitter som ei kule

på alle mulige måter.

Esbjörn Svensson Trio satte i gang noe som likner på en "bevegelse" i

europeisk jazz med sitt sterke og flotte uttrykk som skapte noe helt

nytt med impulser fra både jazz og rock. Mange har fulgt i ests

kjølvann, dog uten å etterlikne den høyst originale svenske trioen.

Om Phronesis er et ektefødt barn av est vet jeg ikke, men at de, som

de fleste andre trioer som skaper musikk i ymse grenseland, har henta

mye inspirasjon derfra, er hevet over tvil. Likevel har Phronesis,

siden jeg hørte dem for første gang i alle fall, holdt på med noe helt

eget – og det gjør de fortsatt.

Fra starten var trioen, så vidt jeg har skjønt, i stor grad Høibys

band – eller det var han som skrev brorparten av musikken. Sakte, men

sikkert har trioen utvikla seg til å bli en stadig mer kollektiv

affære der alle tre bidrar i like stor grad.

"We Are All", bare tittelen sier vel en hel del om det, består i alle

fall av seks komposisjoner der alle bidrar med to hver. Å hevde at

denne trioen er samspilt, er noe i nærheten av årets underdrivelse så

langt: det og de låter som en enhet med masse empati og med tre herrer

med en instrumentbeherskelse i verdensklasse, så er dette storveis på

alle slags vis.

Phronesis-kollektivet er utstyrt med så mye energi at det nesten

bobler over, men samtidig har de blitt så "voksne" at de ikke skjemmes

for å ta´n helt ned også. Det er altså en dynamikk i

Phronesis-uttrykket anno 2018 som gjør at bandet framstår som mer

modent og viktigere enn noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Phronesis

We Are All

Edition Records/Border Music

Jeg har hatt et av og på-forhold til Susanne Lundeng gjennom mange år. Aldri skikkelig slutt, men nå er vi i alle fall veldig i gang igjen.

Susanne Lundeng – det gnistrer av både felespellet, stemma og øynene.

Susanne Lundeng (49) kom inn i norsk musikkliv som en virvelvind med

sitt livsbejaende felespill, si flotte stemme og sin utstråling av

samme kaliber. Folkemusikken var utgangspunktet for hennes uttrykk og

den ligger fortsatt i bånn. Med sin tiende utgivelse forteller hun oss

at hun har stadig mer å melde og det på et herlig vis med masse

dynamikk i sangstemma og felespillet.

Denne gangen møter vi for første gang Lundeng med egne tekster og det

er absolutt ingen tvil om at vi har med ei kvinne å gjøre som har et

levd liv å hente fra. Inderlighet, ekthet, skjørhet – det å stå frem

avkledd og likevel stolt og som den hun virkelig er, kommer tydelig

frem ikke minst i tekstene, men også i de skjøre og vakre melodiene.

Når hun så har fått veldig flott reisefølge av trommeslager Arnfinn

Bergrabb, tangentist Bjørn Andor Drage og lydmanipulator og

elektroniker Are Bredal Simonsen – alle med røtter i Bodøs rike

musikkliv – så tar de oss med inn i et lyrisk landskap med tydelige

avtrykk av folkemusikk sjølsagt, men også progrock, jazz og andre

herligheter har funnet sin naturlige og vakre plass.

Susanne Lundeng har kommet tilbake i min musikalske sfære – denne

gangen for å bli håper jeg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Susanne Lundeng

Det va nære på

Havella/Musikkoperatørene