Tidløst og hipt

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Snorre Kirk fra Ålesund gjorde danske av seg som 13-åring.  Det skal danskene være veldig glad for.

Snorre Kirk – stilig på alle slags vis.

Med sitt sjette album med eget band og egen musikk siden 2012 forteller og bekrefter Snorre Kirk (39) at han er kapasitet av internasjonalt kaliber både som bandleder, trommeslager og komponist. Flere av hans tidligere plater har blitt kåra til årets plate i Danmark og han har ved flere anledninger vært nominert til Danish Music Awards – danskenes svar på Grammy. Det vil ikke komme som noen overraskelse om han både blir nominert og vinner for “Going Up” også.

Kirk overrasker ikke på noen måte med med “Going Up”. Han følger nemlig den estetikken og den løypa han har staka ut for seg sjøl: han har et sterkt og inderlig forhold til musikken som kom ut av 30- og 40- tallet i USA og de som mener det finnes spor av både Duke Ellington og Count Basie og de musikalske slektningene deres i både låtene og spillet til bandet, har så avgjort et godt poeng.

Min kjære, som er en mer enn gjennomsnittlig oppegående jazzkjenner, spurte flere ganger om hva den og den låta het. Hun mente definitivt hun dro kjensel på både den ene og den andre standardlåta, men slik er det altså ikke.. Kirk har skrevet all musikken sjøl, men at inspirasjonen fra The Great American Songbook er klar og tydelig er det ingen tvil om. Det Kirk har gjort er å legge til høyst personlige farger og tatt denne tidløse musikken med seg inn i vår tid på et elegant og stilsikkert vis.

Når han så nok en gang omgir seg med sin usedvanlig empatiske kvartett bestående av bassisten Anders Fjeldsted, tenorsaksofonisten Jan Harbeck og pianisten Magnus Hjorth og igjen får gjestebesøk av den amerikanske tenoristen Stephen Riley (45), som debuterte både med Ray Charles- og Harry Connick sine band som 17-åring, og alle vil med sin svært så personlige stemmer akkurat den samme veien som Kirk, så har “Going Up” blitt akkurat så bra og tidløs som man kunne ane på forhånd.

Snorre Kirk har ikke det minste behov for å brøyte seg vei fram til rampelyset. Med sin milde autoritet og usedvanlige stilsikkerhet setter han musikken og uttrykket i fokus og det gjør han altså nok en gang på forbilledlig vis. Hipt og stilfullt.

Snorre Kirk Quartet with Stephen Riley
Going Up
Stunt Records/MusikkLosen

Ambisiøst storverk

I mer eller mindre 20 år har Ragnar Bjerkreim jobba med unnfangelsen og framveksten av materialet til musikalen “Himmel under hav”. Han har all grunn til å puste ut og nyte sitt storverk nå.

Eivind Aarset, Gjermund Silset, Kari Bremnes, Martin Abrahamsen, Ragnar Bjerkreim og Bengt Egil Hanssen – vi snakker a-lag. Foto: Alf Christian Hvidsteen

Ragnar Bjerkreim (62) har vært en viktig komponist og bakspiller i en rekke store film- og tv-produksjoner de seineste tiåra. Musikken til “Kamilla og tyven” er nok den som har fått størst oppmerksomhet. Bjerkreim har alltid vist at han aldri velger minste motstands vei – han gir seg sjøl store utfordringer og gir seg ikke før han har nådd de målene han har satt seg.

Noe forteller meg at rogalendingen med base i Oslo, men med solide og uslitelige røtter til der han er født og oppvokst, likevel aldri har gitt seg i kast med ei heftigere utfordring enn akkurat denne musikalen.

Ideen blei unnfanga allerede i 2001. Bjerkreim har som sagt et nært forhold til det som har skjedd og det som skjer utenfor fjøresteinene der han kommer fra. Det betyr livsgrunnlaget gjennom generasjoner for veldig mange der vest og samtidig kan det også være et svært ugjestmildt område som har krevd mange liv – om det er fiske, olje eller krig det handler om.

Bjerkreim har skapt et univers med dette og mer til som bakteppe. Tekstene har han og Ingvar Hovland samarbeida om og musikken har han eneansvaret for. Det er for så vidt en sannhet med flere modifikasjoner: han har fått med seg en rekke av kongerikets aller beste musikanter til å dandere utgangspunktene hans.

Handlinga er lagt til Underwater Bar – på bunnen av Nordsjøen. Man sier liksom ikke nei når Bjerkreim ringer og det betyr at blant andre Kari Bremnes, Bjørn Eidsvåg, Odd Einar Nordheim, Pål Rake, Tom Roger Aadland, Helene Bøksle og Anders Baasmo låner sine høyst personlige stemmer til en eller flere sanger. De er det forresten 31 av og dobbelt cden varer i en time og vel 40 minutter.

Når så toppmusikere som Rune Arnesen på trommer, Gjermund Silset på bass og Eivind Aarset på gitar er mer enn hjertelig tilstede ved flere anledninger, så forteller det det meste om hvor lista ligger også på det området.

Universet er stort og tematikken har med seg alt fra det onde og gode via krig, fattigdom og rettferdighet – eller mangel på sådan. Men alt er langt fra mørkt: varme, håp og kjærlighet er også viktige ingredienser. Musikken henter fra både pop, rock, jazz og sikkert mange andre kilder også. Dette er stort og altomfattende.

Målet er at dette en gang skal være mulig å få satt opp som musikal på ei stor scene eller i en konsertversjon. Ragnar Bjerkreim har det med å få til det han setter seg som mål og det vil helt sikkert bli en stor opplevelse. I mellomtida anbefales dobbelt cden med et flott teksthefte – bildene kan vi gjerne lage sjøl i godstolen.

Ragnar Bjerkreim
Himmel under hav
Trembling Records/platekompaniet.no

Flott overraskelse

Jeg føler meg overbevist om at jeg ikke er den eneste som aldri har hørt om saksofonisten og komponisten Randal Despommier. Debuten hans frister uansett til flere møter.

Randal Despommier er en musikant med mye spennende på tallerkenen.

Et av de store privilegiene med å omtale musikk er at postkassa blir fylt opp fra alle verdens hjørner med musikk fra musikere jeg ellers høyst sannsynlig aldri ville ha blitt kjent med. 38 år unge Randal Despommier fra Metairie ved New Orleans hører avgjort hjemme i den kategorien.

Jeg ante med andre ord absolutt ingenting om hva som skulle komme til å vederfare mitt sinn da denne cden inntok popanlegget, men det tok svært kort tid før det imaginære smilet meldte sin ankomst. Despommier serverer nemlig musikk med ingredienser fra blant annet jazz, blues, zydeco, rhythm and blues – alt som hører hjemme i en musikalsk gumbo fra New Orleans. Og ikke nok med det: Despommier henter også krydder fra rock, pop, gospel, kunstsang og gregoriansk vokalmusikk. De som aner at dette har blitt ei svært innholdsrik gryte, har altså helt rett.

Despommier har bodd og virka i New York siden 2013, men før den tid har han også bodd og studert kormusikk i Italia. Der fant han også det som skulle bli tittelen på debuten: “Dio C´è” – gud eksisterer på italiensk, men det skulle også vise seg at når uttrykket tagga rundt om så betydde det at heroin selges i nærheten.

Altsaksofonist Despommier har alliert seg med den tidligere Yellowjackets-bassisten Jimmy Haslip som co-produsent. Repertoaret, som i all hovedsak er skrevet av Despommier – ikke minst den strålende tittellåta med sjølbiografisk tekst tolka av en fantastisk vokalkvartett, men med herlige og annerledes innslag som den italienske filmmelodien “Almeno tu nell´universo” og 90-talls rockelåta “Big Empty” – fra bandet Stone Temple Pilots, der den framifrå gitaristen Ben Monder gjester så det kviner i svingene, sørger for at dette har blitt et ganske unikt og høyst personlig møte med Despommier som aldri har hatt noe mot saksofonister som Paul Desmond og Art Pepper.

Med seg har Despommier et meget empatisk og fint lag med tangentisten Jason Yeager i spissen og med gjestespill fra blant andre Haslip og den svenske flygelhornisten Oskar Stenmark – også han bosatt i New York.

Det er sjølsagt usedvanlig krevende å komme gjennom det trange nåløyet i New York og dalstrøka utafor også. Randal Despommier bør så avgjort få muligheten når verden en gang åpner dørene igjen – så bra er han nemlig.

Randal Despommier
Dio C´è
Outside In Music/outsideinmusic.com

Store Lillebjørn

Like før jul runda Bjørn Falk Nilsen, blant noen også kjent som
Lillebjørn, 70. Mange av hans samtidige og mange av hans etterkommere ville gjerne hylle han og det har de gjort på et inderlig vis.

Lillebjørn Nilsen – en av de aller største.

Noen få kunstnere og artister blir folkeeie gjennom sitt virke. Det er ikke mange av dem – Lillebjørn – vi har alle liksom lov å være på fornavn med han – er så avgjort blant de få “utvalgte”. For flere generasjoner nordmenn har han betydd veldig mye og heldigvis fortsetter han og hans udødelige skatt å gjøre det. De seineste tiåra har ikke Lillebjørn skrevet mye nytt, men du verden som det lever det han skrev fra 60-tallet og fram mot årtusenskiftet. Her får vi noen smakebiter i en ekte og dypfølt hyllest fra venner og kolleger.

Åtte sanger er jo bare å skrape borti overflaten av skatten til
Nilsen, men det blir i alle fall gjort på et ektefølt og nydelig vis.
Frida Ånnevik legger lista med “Crescendo i gågata” som åpning og sammen med Oslo-Filharmonien gir hun denne klassikeren nok en ny dimensjon – jeg tror jeg elsker deg.

Både deLillos og Lars Lillo-Stenberg, med Filharmonien, bidrar med hver si låt – “Bysommer” og “Far har fortalt” – og at Lillo-Stenberg har arva mye fra Vetlebjørn er det ikke mye tvil om. Sondre Lerches versjon av en av mine store favoritter, “Så nære vi var”, blir sjølsagt gjort på Lerches høyst personlige vis.

Åse Kleveland gjør “Ola Tveiten” sammen med Mannskoret – sterkt og kraftig slik klassikeren ber om. Kleveland gir seg heldigvis ikke med det og i Lars Klevstrands herlige tekst til og om Lillebjørn og deler av hans univers i “Lillebjørns franske vals”, møtes følgende damer og herrer: Kleveland, Klevstrand, Jan Eggum, Birgitte Grimstad, Finn Kalvik, Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde og Kari Svendsen. Blir vel ikke mer a-lag enn det vel????

Hyllesten blir avslutta med Tuva Livsdatter Syvertsens nydelige og inderlige tolkning av “God natt Oslo”. I disse uvirkelige tider der hovedstaden er hardere prøvd enn siden krigen, er denne hyllesten av både Lillebjørn og byen flottere og viktigere enn noen gang. Er det på tide at dette blir Oslos nasjonalsang kanskje?

Uansett har “Crescendo i gågata” blitt en flott og verdig hyllest av Lillebjørn Nilsen – og Oslo. Takk for skatten Lillebjørn – takk for deg!

Diverse artister
Crescendo i gågata – en hyllest til Lillebjørn Nilsen
Grappa/Musikkoperatørene

Herlige stemninger

Bak bandnavnet Mr. Mibbler skjuler det seg tre gode venner fra Sørlandet. Via vennskapet har de skapt noe vakkert og særdeles egenarta.

Vidar I. Ersfjord, Thom Hell og Jørn Raknes – gode venner, god musikk.

De fleste i kongeriket har nok et mer eller mindre nært forhold til Thom Hell – i alle hovedsak som singer/songwriter. Når det gjelder elektronikeren Vidar I. Ersfjord og gitaristen Jørn Raknes så er det nok i stor grad sørlendingene som har nytt godt av herrenes kvaliteter. De tre har altså funnet sammen som Mr. Mibbler og “The Long Journey” er trioens andre album.

Dette er mitt første med de tre og jeg hadde ingen anelse om hva som ville komme meg i møte. Det skulle vise seg å bli noe ganske så overraskende.

Hvis jeg har skjønt unnfangelsen av musikken rett, så har de tre sittet hver for seg og delt musikalske ideer med hverandre via dropbox. Alle har kommet med innspill slik at de to andre skulle få anledning til å reagere på det de hørte for så å ta det hele videre med nye ideer.

Hvis jeg igjen har skjønt metodikken rett så har Hell, som vi møter på et helt annet sted enn som singer/songwriter her, samla musikalske biter og lydlandskap herfra og derfra og etter flere uker med korrespondanse fram og tilbake, dukka nye melodier og harmonier opp og blei til et hele – et vakkert hele.

De tre har lekt seg og improvisert; de har altså benytta seg av jazzikalske hjelpemidler sjøl om dette ikke er jazz i tradisjonell forstand. Hva er det da? Si det – ambient er i alle fall et begrep som dukker opp mange ganger underveis i mottakerapparatet mitt. De tre har skapt usedvanlige vakre lydlandskap og stemninger som sørger for ro og plass til refleksjon. David Lynch og Twin Peaks-folka vil nok også legge deler av denne musikken inn i databasen sin skulle de kommer over den – her er det mulig å “se” for seg film underveis og musikk som skaper bilder er musikk med mening for meg.

Mr Mibbler har gitt meg vakker og spennende musikk som jeg ikke ante fantes. Jeg vil ikke gå glipp av eventuelle nye visittkort fra disse tre herrene.

Mr. Mibbler
The Long Journey
NXN Recordings/Naxos Norway

Lekent og spennende

Påfyllet av originale uttrykk i norsk samtidsjazz virker som det er ustoppelig. Ingenting – lite i alle fall – er hyggeligere og Knut Kvifte Nesheims debut som bandleder er nok en herlig bekreftelse på det.

Karl Hjalmar Nyberg, Adrian Løseth Waade, Knut Kvifte Nesheim og Martin Miguel Almagro Tonne på jakt etter den tapte akkorden.

Helt siden utdanningsinstitusjonene for jazz her til lands begynte å dukke opp mot slutten av det forrige årtusenet, så har kvantiteten når det gjelder utøvende jazzmusikanter økt voldsomt. Kvaliteten har det heller ikke vært det aller minste å si noe på. Det som etter hvert har blitt “problemet” er at på grunn av den nevnte kvantiteten så har det blitt stadig vanskeligere å få den oppmerksomheten den oppvoksende jazzslekt virkelig fortjener.

Med “Deliverables” får vi stifte bekjentskap med et bassløst univers bestående av daglig leder, bandsjef, komponist og trommeslager Knut Kvifte Nesheim (29), samt Karl Hjalmar Nyberg på tenorsaksofon, Martin Miguel Almagro Tonne på gitar og Adrian Løseth Waade på fiolin. Instrumenteringa er ikke akkurat a4 og det er heller ikke musikken og uttrykket – og godt er det.

Veldig mye av det som gleder spesielt med frem- og etterveksten i norsk jazz, er viljen og evnen til å åpne nye dører. Det gjør også denne kvartetten. Basert på fundamentet Kvifte Nesheim har servert, tar de fire initiativ som som gjør at sanseapparatet mitt skjerpes kraftig.

Rytmisk og melodisk vil jeg ikke se bort fra at en Ornette Coleman og hans univers har vært en solid inspirasjonskilde. Det løse, åpne og lekne preger også dette unike universet og fire svært lyttende og responderende unge herrer gir hverandre, og oss, flotte utfordringer ulikt det meste som har vederfaret oss tidligere.

Vi får møte fire stemmer som alle er på god vei til å finne sin solide egenart og både kvartetten og de fire hver for seg har potensial til å nå langt. Tøft og annerledes er “Deliverables” sjøl om ikke alle låtene er like minneverdige. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Knut Kvifte Nesheim
Deliverables
Taragot Sounds/Musikkoperatørene

Den ærligste musikken

Dette møtet med den italienske pianisten Enrico Pieranunzi og den danske bassisten Thomas Fonnesbæk er et strålende eksempel på hvor ekte, inderlig og ujålete musikk kan være.

Enrico Pieranunzi og Thomas Fonnesbæk fører usedvanlig vakre samtaler.

Siden 2015 har den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi (71) og kanskje den viktigste arvtakeren i Danmark etter bassguru Niels-Henning Ørsted Pedersen, Thomas Fonnesbæk (44), spilt mye sammen. Det har ført til liveinnspillinga “Blue Waltz” fra 2017 og en rekke konserter. I 2020 møttes de igjen under Copenhagen Jazz Festival og de benytta heldigvis også anledninga til å lage si første studioinnspilling.

Det at det har endt opp som en hyllest til det aller største forbildet til Pieranunzi, Bill Evans, kommer absolutt ikke som noen bombe. Gjennom samarbeid med andre storheter som Lee Konitz, Paul Motian, Chet Baker og Charlie Haden, samt en strålende trio med Joey Baron og Marc Johnson – Bill Evans´ siste bassist, fortalte Pieranunzi oss at slektskapet med stilskaperen Evans var av det sterke og inderlige slaget.

Her blir vi servert to Evans-komposisjoner, “Only Child” og “Interplay”, en av en annen amerikansk pianist, Phil Markowitz, samt resten egne låter som avsluttes med felleslåta “Bill and Bach” som neppe trenger mer forklaring.

Her møter vi to musikalske tvillingsjeler som på et vennskapelig vis erter hverandre, inspirerer og utfordrer hverandre samt siterer hverandre på et vis som forteller oss at her er det lyttere på et usedvanlig høyt nivå vi har med å gjøre.

Jovisst er det virtuost, jævli virtuost faktisk. men det er liksom underordna likevel. Her er det de musikalske samtalene som gjelder og ektheten og inderligheten i dem. De befinner seg uten stans på et skyhøyt nivå og de forteller oss at kohorten Enrico Pieranunzi og Thomas Fonnesbæk bør gi oss mye mer av liknende retter i åra som kommer.

Pieranunzi Fonnesbæk Duo
The Real You
Stunt Records/MusikkLosen

In Hos Solitude

Det er snart 90 år siden Duke Ellington skrev “In My Solitude”. Det har blitt en klassiker. Om Mats Eilertsens “Solitude Central” kommer til å oppnå samme status er vel tvilsomt, men at den hører hjemme helt der oppe hersker det ingen tvil om.

Mats Eilertsen – hvilken original og uttrykksfull musikant. Foto: [email protected]

Trondheim har fostra mye stort opp gjennom åra, men udi bassismens verden er det vel ingen som kan måle seg med Mats Eilertsen (46). Både Olav Tryggvason, Odd Iversen og Johannes Høsflot Klæbo kommer nok fortsatt til å ligge et stykke foran Eilertsen i allmuens bevissthet, men det tror jeg ikke bassøren bosatt på Eidsvoll bryr seg nevneverdig om.

Grunnen til at Eilertsen i stadig større grad bør løftes opp og frem er hans ustoppelige bidrag når det gjelder bassismens framvekst. I en rekke konstellasjoner og settinger viser han oss hvilket enormt høyt nivå han leverer på og nok en gang viser han oss det i kanskje den vanskeligste og mest utfordrende rolla – som solobassist.

Som for alle andre musikere så blei verden snudd på hodet den 12.3.20. Jobbene forsvant som dugg for sol og verken Eilertsen eller noen andre ante hva som venta dem. Heldigvis tok “noen” – det vil si Christer Falck – initiativ og i løpet av noen dager hadde han fått laga en jazzfestival på nett. Intet mindre enn voldsomt imponerende og en av artistene som stod på scena i Sentralen i Oslo den 30. mars var Mats Eilertsen, hans kontrabass og, ikkje eit brett med drinkar som Jakob Sande ba om da han ble spurt om å lese dikt i hovedstaden, men et brett med pedaler.

Det er denne drøye halvtimen vi får være på her. Eilertsen gir oss seks stadier av “ensomhet” og fører så eleverte samtaler med seg sjøl – og oss – at de færreste av oss har opplevd noe liknende. Han spiller med seg sjøl, mot seg sjøl og for seg sjøl. Han tar i bruk “alle” de kvalitetene den store fela er utstyrt med og legger hele sin personlighet og sjel inn i landskapene han maler på et usedvanlig vakkert og totalt unikt vis.

Med assistanse fra den nennsomme elektronikk-bruken, som nesten tar det hele til en rocka verden for en stakket stund, og den usedvanlig flotte og klokkereine tonen, gir Eilertsen seg sjøl og oss den tida og den lufta han trenger for å si det han ønsker og det er ikke reint lite.

“Solitude Central” er akkurat slikt påfyll vi trenger akkurat nå. Det er musikk perfekt til ettertanke og samtidig til sinnets forlystelse. Begge deler trengs nå.

Mats Eilertsen
Solitude Central
Hemli/Diger Distro

Nydelig Bro over til Henriksen

Den danske supergitaristen Jakob Bro har aldri hatt noe mot norske samarbeidspartnere. I mange år var det Jon Christensen – nå er det Arve Henriksen. Stryns store sønn klarer seg også utmerket på egen hånd i to andre settinger.

Jakob Bro omkransa av Jorge Rossy og Arve Henriksen – trioen sin det. Foto: Andreas Koefoed

Jakob Bro har tilhørt tetsjiktet, for meg i alle fall, blant moderne gitarister helt siden jeg oppdaga han i legenden Paul Motians Electric Bebop Band. Siden har han definitivt etablert seg på egen hånd med en rekke strålende ECM-innspillinger – mange av dem med Jon Christensen på trommer og eneren spilte en av sine siste konserter sammen med Bro på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo.

Nå møter vi Bro med et nytt kollektiv bestående av Henriksen på trompet og pikkolotrompet og den spanske trommeslageren Jorge Rossy, som mange vil huske fra et mangeårig samarbeid med pianosjef Brad Mehldau. Bro har skrevet all musikken som blei spilt inn i Eichers nye favorittstudio i Lugano i Sveits i fjor høst.

To av låtene er tilegna tidligere sjefer, legendene Lee Konitz og Tomasz Stanko, som begge muligens sitter sammen med Christensen og Motian der oppe og nikker fornøyd til det de får servert på “Uma Elmo”.

Da de møttes til plateinnspilling var det første gang de tre noen gang spilte sammen og det var faktisk første gang Bro og Henriksen overhodet hadde møtt hverandre ansikt til ansikt også. De kjente likevel godt til hverandre og den ro og den inderlighet de to og Rossy, som Bro hadde spilt med et par ganger tidligere, gir musikken og oss, er det bare noen få som kan formidle.

Vi har med tre lyttere i den ypperste verdensklasse å gjøre – lyttere med totalt distinkte stemmer som mer enn ante at de hadde noe å si hverandre – og oss. Det at dette er det aller første møtet mellom de tre er nesten ikke til å begripe, men det sier sjølsagt en hel del om Manfred Eichers mesterskap også: han ser det, han kjenner det og han vet hvordan han skal bringe det sammen – nok en gang.

Arve Henriksen er og har ei fantastisk stemme. Foto: Julia Marie Naglestad

Sjøl om Henriksen har bosatt seg i Göteborg, så veit han veldig godt hvor han kommer fra, nemlig fagre Stryn. I bygda som kan skryte av både Per Bolstad, brødrene Bø og Flo, finnes det et vakkert hus som i generasjoner har gått under navnet Walhalla Hotel. Fra området i og rundt dette hotellet, har Henriksen masse gode minner og disse minnene har han bearbeida og satt sammen til en hyllest som er så personlig som vel tenkelig.

Utstyrt med ymse trompeter og andre blåseinstrumenter, si unike stemme, tangentinstrumenter, trommer, sampling, elektronikk og feltopptak frå Stryn, har Henriksen i perioden 2016 til 2020 satt sammen melodier, lydlandskap og stemninger som tar oss med inn i dette flotte huset. Ingen andre, absolutt ingen andre, kunne ha gjort dette og disse historiske fablene er med på å understreke hvilken unik artist Henriksen er.

Denne innspillinga finnes kun digitalt på bandcamp.

Arve Henriksen og Ola Skjenneberg fører gode samtaler.

Henriksen stopper ikke der heller. Før turen gikk til Göteborg, så bodde han på Eidsvoll i mange år. Der møtte han nordlendingen, poeten og multikunstneren Ola Skjenneberg på en julejam på 90-tallet og siden har de holdt kontakten.

Etter hvert vokste tanken om å dokumentere “møtene” fram og Skjennebergs herlige hverdagsbetraktninger som han sjøl leser, blir fulgt på et så inderlig og lyttende vis som bare Henriksen kan skape. Med sitt voldsomme arsenal av instrumenter har han over flere år skapt lydlandskap og reisefølge til Skjennebergs lyrikk inkludert masse sampling av ymse kilder som passer akkurat der Henriksen har plassert dem.

Med cd-en følger også ei vakker bok som løfter dette samarbeidet til et sted som vil bli huska.

Arve Henriksen er en kunstner av helt spesiell byrd. Her får vi tre strålende eksempler på det. Hvilken stemme!

Jakob Bro/Arve Henriksen/Jorge Rossy
Uma Elmo
ECM/Naxos Norway
Arve Henriksen
Walhalla Hotel – Fables in the Haze of History
arvemusic/arvemusic.com
Ola Skjenneberg – Arve Henriksen
Farfars bibliotek
arvemusic/arvemusic.com

 

Salige Magnolia

Magnolia Jazzband har siden 1972 vist seg å være et tradjazz-kollektiv som hører hjemme i sjangerens elitedivisjon. Her kommer en bekreftelse på at de fortsatt er i strålende form.

Magnolia Jazzband anno nuh – en svært livskraftig nesten 50-åring. Foto: Ken Ingwersen

Da Magnolia Jazzband så dagens lys var det New Orleans revival jazz som stod på repertoaret. Slik fortsatte det i mange år, men herrene var sjølsagt også klar over at gospel og spirituals var nære musikalske slektninger og etter å ha spilt i den norske sjømannskirka i New Orleans ville de prøve å ta med seg dette “budskapet” hjem til kjempers fødeland også.

I 1981 spilte de kirkekonsert under Moldejazz og fra oppstarten av Oslo Jazzfestival i 1986 og hvert år fram til 2017 var de vertskap for kirkekonsert i hovedstaden også. På sett og vis kan nok Magnolia Jazzband gis en god del av æra for at kirka har blitt åpna opp for ymse musikkuttrykk de seineste tiåra.

Magnolia har spilt en rekke andre kirkekonserter også og det har ført til flere plater både fra Molde og seinest ei lita trekirke i Austmarka på Finnskogen – “In the Sweet Old Garden of Eden” i 2002. Med “Salige stund” er oppfølgeren sjøsatt og Magnolia-fans får nok en gang herlig påfyll.

Denne gangen har Magnolia Jazzband, som nå består av Anders Bjørnstad på trompet, Torstein Ellingsen på trommer, perkusjon og althorn, Børre Frydenlund på banjo, gitar og vokal, Gunnar Gotaas på trombone, Sebastian Haugen på bass, tuba og vokal, Morten Gunnar Larsen på piano og Georg Reiss på klarinett og altsaksofon, inntatt Sørkedalen kirke i Oslo.

De har nå vendt blikket hjemover i sin søken etter repertoar og både norske og svenske religiøse folketoner og bedehussanger samt litt egetskrevet materiale er fundamentet for “Salige stund”.

Som alltid er musikken behandla med den største respekt og inderlighet. Magnolia tar med seg sine kollektive røtter og forteller oss samtidig hvilke utmerkede solister bandet er besjela med. Veien fra tradjazzen til de nordiske folketonene er kort med det musikalske verktøyet de sju er i besittelse av og fusjonen de skaper er av det elegante og ekte slaget.

Morten Gunnar Larsen er tilbake på pianokrakken etter at Håkon Gjesvik, en flott kar på alle slags vis, gikk bort i fjor. Gjesvik var bandets pianist i 27 år og plata er tilegna han. Bedre hilsen kunne han nesten ikke fått.

Magnolia Jazzband
Salige stund
MJB/Musikkoperartørene