Fjoråret fortalte meg hvor djupt savnet av København som start på festivalsommeren har vært. I år var muligheten til stede igjen og du verden så godt det gjorde med en blanding av ferie, storby og jazzfestival i den danske hovedstaden.

Sjøl om Copenhagen Jazz Festival er en mastodont av en festival med rundt 1300 konserter i løpet av tre uker, så er den totalt forskjellig fra det vi forbinder med jazzfestival her i Norge.

Det aller meste er gratiskonserter som er å finne nesten over alt i den enorme byen. På gater og streder, i kjellerrom på sikkert på loft også, i hager, klubber restauranter, kirker og i konsertsaler – det er musikk nesten over alt. Likevel er det mulig å oppholde seg i København uten å bli utsatt for jazzmusikk – denne byen rommer alt og den har plass til alt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Danskene er som alltid blide og medgjørlige og de som er avhengige av slikt, satte åpenbart stor pris på fjellapene fra nord – altså vi nordmenn – var tilbake og la igjen ei krone eller ti.

Etter en forsiktig start der vi i solidaritet fulgte de danske drenge sin kamp om å nå EM-finalen, skulle den svensk-danske tenoristen Tomas Franck være vårt første møte med festivalen. Slik blei det tikke.

Franck hadde dessverre dratt på seg en forkjølelse og måtte kaste inn håndkleet. På kort varsel steppa en annen tenorist i toppklasse, Fredrik Lundin, inn og sammen med Ben Besiakov på piano, Francks bror Daniel Franck på bass og Jeppe Gram på trommer, tok han oss med på kvartettens første «øvelse».

Med et repertoar i et hardboplandskap alle fire kjenner seg svært godt hjemme i, ga de oss to sett der låter, tempi og toneart blei avtalt fra låt til låt. Det swingte som om de fire ikke hadde gjort noe annet enn å spille sammen og fortalte oss hvor tilpasningsdyktige jazzmusikere på dette nivået er.

Valget om nok en gang å avlegge denne flotte byen med den store festivalen et besøk, førte blant annet til at jeg gikk glipp av Arild Andersens Kongsberg-konsert. Synd må vite, men Andersens danske våpendrager gjennom flere år, pianisten Carsten Dahl, gjorde sitt ytterste for å dempe savnet. Det greide han definitivt på sitt unike vis.

Dahl, som også er en fremragende kunstmaler, malte musikalske landskap ut i fra der og da og med Dahls unike fantasiverden og med en teknikk som kan ta han, oss og musikken til fantastiske steder, så ga han oss to sett med unike opplevelser.

Alt var ikke totalt fritt komponert/improvisert og to av Dahls store inspirasjonskilder, Keith Jarrett – med «In Your Quiet Place» og Grieg, fikk sine flotte tolkninger.

Carsten Dahl er en solopianist som hører hjemme helt der oppe – uansett hvilke måleenheter som blir tatt i bruk.

I Svenska Kyrkan hadde den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi og bassisten Thomas Fonnesbæk satt hverandre stevne. Det har de gjort en rekke ganger tidligere både live og på plate. Dette var første gang jeg fikk muligheten til å oppleve dem live og du verden for et møte det blei.

Pieranunzi er ikledd ei fantastisk stemme og er intet mindre enn en musikalsk samtalepartner i ultraklassen. Jeg tror neppe han vil protestere hvis jeg antyder at Bill Evans og Chick Corea har vært viktige ledestjerner på hans vei mot seg sjøl og til seg sjøl har han så definitivt kommet.

Når så Fonnesbæk er den perfekte arvtaker etter geniet Niels-Henning Ørsted Pedersen med en musikalitet, lytteevne og teknikk verdig til å bli nevnt sammen med NHØP, så blei disse duosamtalene basert på musikk de to hadde skrevet, et virkelig høydepunkt under København-oppholdet.

Mangfoldet er stort også innen dansk jazz og pianisten, komponisten, arrangøren og storbandlederen Kathrine Windfeld (37), har på flere skiver mer enn antyda at hun har noe spesielt på fare med.

For første gang fikk jeg muligheten til å oppleve henne og musikken hennes live og det i gamle Copenhagen Jazzhouse. Windfeld er utstyrt med en utstråling og publikumstekke både verbalt og musikalsk som er ganske sjelden i jazzsammenheng og når hun så har skrevet spennende, moderne og tøff storbandmusikk og satt sammen et band som holder høy klasse både kollektivt og solistisk, så blei dette et storbandmøte som fortalte meg at Kathrine Windfeld blir ei viktig stemme å følge i åra som kommer.

Mitt København-opphold blei avslutta sammen med en av mine store danske favoritter, vokalisten Cæcilie Norby. I vakre Haveselskabets Have tok hun i mot oss med en meget bra trio, herlig strykekvartett og med den usedvanlig langt framskredne cellisten Andreas Brantelid som spesiell gjest.

Hun begynte det Helge med en skål til livet – «Here´s to Life», før hun blant annet ga oss herlige versjoner av «My Man´s Got Soul», «Summertime», Dylans «»How Does it Feel», et par helt nye originallåter og Bowies «Life on Mars».

Norby hadde publikum i sin hule hånd fra første takt og viste oss også at hun slekter godt på sin operasyngende mor. Norby hadde lengta veldig etter å komme ut til sitt publikum igjen og gjensynsgleden var åpenbart gjensidig.

Cæcilie Norby ga oss en perfekt avslutning for vår del på Copenhagen Jazz Festival 2021. Noe – ganske mye faktisk – sier meg at det blir ny Københavntur i juli neste år også.

Warren Wolf er en av dem som står klar til å ta over vibrafontrona etter Gary Burton som har gitt seg. “Reincarnation” er likevel i beste fall et kunstnerisk sidespor.

Fembarnsfar Warren Wolf (41) fra Baltimore i Maryland har i en rekke konstellasjoner, også som som trommeslager, fortalt oss hvilken voldsom kapasitet han er i besittelse av. Han har spilt og spiller med alt og alle og etter at vibrafonsjef Gary Burton meldte at han la køllene på hylla, så har sjefsposisjonen til instrumentet med den varme sounden stått ledig. Wolf har vist at han har den kreative kapasiteten og alt som trengs som instrumentalist til å overta.

Det er altså med solide forventninger alle møter med Wolf blir imøtesett, men “Reincarnation” oppleves dessverre som noe midt mellom et hvileskjær eller et forsøk på å tjene (sikkert velfortjente) penger i et mjukjazz-landskap som ikke har så mye veldig spennende å melde.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det Wolf gir oss her er radiovennlig, i USA i alle fall, musikk som inneholder funk, soul and sexual ballads (!) med tekster framført av vokalistene Imani-Grace Cooper og Marcellus “Bassman” Shepard og som kan få enkelte til å rødme.

Sammen med et funky band fra hjembyen sin viser likevel Wolf hvilket enormt potensial han har som vibrafonist. Det vil være å håpe at han benytter det til noe annet enn det “Reincarnation” byr på. Det kan kanskje være et fromt ønske at han tjener nok på denne utgivelsen til at han går tilbake til det virkelig spennende han definitivt er i stand til å skape.

Fusion fra Sørlandet som har ligget til marinering i flere år, har så avgjort ikke gått ut på dato. Det skader heller ikke at Fredrik Sahlander har fått med seg heftig assistanse fra Junaiten.

Bakgrunnen for denne innspillinga med trioen SAH!, er av av den litt spesielle sorten. Den svenske elbassisten Fredrik Sahlander, som har hatt Kristiansand som base i en årrekke, skulle nemlig ta sin PhD-grad. I den forbindelse tok han kontakt med sin store helt elbassisten Gary Willis fra bandet Tribal Tech. Derfra fikk Sahlander en rekke råd for å kunne gå videre i improvisasjonens irrganger og han fikk også kontakt med trommeslageren i Tribal Tech via Willis – Kirk Covington.

Ønsket om å gjøre ei innspilling i forbindelse med ferdigstillinga av PhD-graden vokste fram og Sahlanders tangent-sjelebror, Bernt Moen, var et åpenbart valg. Når så kontakten var oppretta med Covington og det viste seg at han kunne tenke seg en tur til Norge, så var det meste klart for en tur i studio i Kristiansand.

Bortsett fra åpningssporet, Joe Hendersons «Inner Urge» i en funky versjon, så har Sahlander skrevet all musikken. Med sin klart definerte Jaco-inspirerte tone i bassen, omgir Sahlander seg med et strålende reisefølge med Covington og Moen.

De tre har på alle måter forståelsen for hverandre og det groover fra tid til annen noe vederstyggelig, uansett tempo, av det som helt korrekt har fått navnet «Past Present Future». For mange av oss går nemlig ikke denne musikken ut på dato.

Samarbeidet mellom musikantene og pedagogene Roberto Bonati og Tor Yttredal har ført til mye fint. Nå møtes de for første gang som duo og samtalene går ikke i stå nå heller.

Møtene mellom tenor- og sopransaksofonist, bassklarinettist og fløytist Tor Yttredal og bassist Roberto Bonati strekker seg helt tilbake til 2013. De har spilt en rekke konserter sammen, spilt inn flere plater og det har ført til utvekslinger mellom jazzutdanningene i Parma og Stavanger som de to leder – hver for seg!

For de av oss som har fulgt dette samarbeidet relativt tett, så kommer det ikke akkurat som noen bombe at det er en spesiell kjemi og et unikt musikalsk språk de to nok en gang har skapt. Bonati har skrevet mesteparten av musikken, mens Yttredal har bidratt med ei låt og så er noe kollektivt unnfanga – der og da.

Det er to lyttere med begrensa behov for å tilrane seg rampelyset for noe annet enn det musikalske budskapet vi har med å gjøre. Inspirasjon fra en rekke kilder som impro, ymse jazz-uttrykk, ikke-europeisk tradisjonsmusikk, samtidsmusikk og klassisk musikk er mulig å avlese. Alt dette, og sikkert mere til, har de to fusjonert til et høyst personlig, nedpå, søkende og fascinerende uttrykk.

På to av spora er også elektronikeren fra Stavanger, John Derek Bishop, med og gir musikken andre retninger og farger. “Some Red Some Yellow” har blitt noe helt for seg sjøl – noe spennende, noe vakkert.

Møter med pianisten Kjetil Mulelid, både solo og som en viktig ingrediens i kvartetten Wako, er to solide bekreftelser på at her har vi med noe høyst personlig og veldig spennende å gjøre.

Wako er ute med sitt femte album – det første i liveformat. Helt siden unnfangelsen og debuten har trommeslager Simon Olderskog Albertsen, tangentist Kjetil Mulelid, saksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Bárður Reinert Poulsen – født og oppvokst på Færøyene, fortalt meg at både individuelt og kollektivt så har vi her med helt spesielle talenter å gjøre. De fire møttes på jazzlinja i Trondheim og, til tross for at de er noe spredd geografisk etter hvert, låter de nå modnere og mer sammensveisa enn noen gang.

Vi får møte Wako enten i straight kvartettformat fra Oslo Jazzfestival i fjor eller i forbindelse med slippkonserten for bandets fjerde plate på Victoria i november for et lite år siden sammen med de heftige gjestene Tore Brunborg (tenorsaksofon), Lars Horntveth (bassklarinett og steelgitar), Kyrre Laastad (perkusjon og elektronikk) og Adrian Løseth Waade (fiolin).

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fem av de ni låtene er skrevet av Myhre Olsen, mens Mulelid står for resten. Bandets umiskjennelige kollektive sound er tydeligere enn noen gang og solistisk holder de fire og de framifrå gjestene sjølsagt svært høyt nivå. Jovisst er det melodiske ekskursjoner vi blir invitert med på. og med fire par schwære ører bruker de alle de dynamiske triksene i boka, og noen til, for å skape vakre, unike og til dels luftige og frie stemninger. Tøft, flott og nok et steg for og med Wako.

Pianist Kjetil Mulelid (30), fra Hurdal som en annen pianogigant – Tord Gustavsen, har vist seg fram i andre settinger enn Wako også – blant annet med sin egen trio. Med “Piano” debuterer han som solopianist og du verden som han presenterer seg i dette universet også.

All musikken er egenkomponert og innspilt på et over hundre år gammelt Bösendorfer i Athletic Sound i Halden. Klangen i flygelet og i uttrykket til Mulelid er av den vidunderlig vakre og personlige sorten og Mulelid har absolutt ingen grunn til å bli fornærmet hvis jeg hevder at han slekter på både Keith Jarrett og Tord Gustavsen. Når han så allerede er på svært god vei til å etablere si egen stemme og stake ut sin egen kurs, så skulle det være mulig å begripe hvor solopianisten Kjetil Mulelid befinner seg anno 2021.

Gigant er han vel kanskje ikke per dags dato, men Kjetil Mulelid er så definitivt kapabel og klar for å føre arven etter de store solopianistene videre med sitt vakre, ofte romantiske og lyriske, men samtidig temperamentsfulle uttrykk.

Karriera til Daniel Herskedal går fra tinde til tinde. Konserten med Emilie Nicolas, Helge Norbakken og Eivind Aarset under årets Moldejazz vil trolig bli nok et høydepunkt, men før den tid er det bare å glede seg med «Harbour» – nok et strålende visittkort fra hans eminente trio.

Det skjer mye, veldig mye, med og rundt Daniel Herskedal om dagen. Det å bli tildelt Spellemannprisen i komponistklassen samt å bli plukka ut som låtskriver for reklamekampanje for et av verdens mest kjente varemerker, Coca Cola, mer enn antyder hvor Herskedal befinner seg i musikkverdenen akkurat nå. Langt der fremme.

Likevel har jeg en klar mistanke om at Herskedal setter aller mest pris på det pågående samarbeidet han har med et av verdens ledende plateselskap på jazzfronten, engelske Edition Records, og trioen han har hatt i noen år nå, bestående av pianisten Eyolf Dale og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

«Harbour» er trioens fjerde album og der de tidligere tilstandsrapportene har tatt for seg utflukter og inspirasjon fra mer eller mindre fjernere strøk, så mener Herskedal at «Harbour» handler mer om å finne hjem samtidig som blikket rettes i stor grad mot nye håp og nye drømmer. Alt dette har nok i stor grad sitt bakteppe i den tida vi alle har opplevd nå.

Der trioen tidligere har samarbeida med blant andre BBC Concert Orchestra og TrondheimSolistene, så er det inn til beinet denne gangen. Trioen med den unike besetninga kan og utfordrer hverandre på et helt spesielt vis etter hundrevis av konserter verden rundt. Det låter enkelt og greit som en helt unik organisme av den.

Daniel Herskedal er en melodiker på særs høyt nivå. Jovisst finnes det spor av både klassisk musikk, folkemusikk og musikk inspirert av de utallige reisene han har vært på – ikke minst på Balkan og i Midt-Østen – men aller mest er den vakre musikken prega av Herskedals klo og bumerke: det tar bare sekunder for å skjønne at vi nok en gang har blitt invitert inn i hans unike univers.

De tre fantastiske musikerne i bandet til Daniel Herskedal inviterer oss med på ei indre reise som er både spennende, original, søkende og ikke minst usigelig vakker. Denne musikalske havna er det veldig givende å tilbringe tid i.

Joni Mitchell er i mine øyne og ører en av de største største låtskriverne og formidlerne i moderne musikkhistorie. Her følger nok en bekreftelse på det.

Joni Mitchell, født Roberta Joan Anderson og med solide norske røtter både i Modalen utenfor Bergen på morssida og på Helgelandskysten på farssida, har rukket å bli 77 år – og veldig mye annet. Sjøl er Mitchell født og vokste opp i Canada, men har stort sett hatt base i USA de godt og vel 50 seineste åra. Hvilken betydning hun har hatt for sine samtidige og for stadig nye generasjoner er ikke mulig å sette ord på. En annen diskusjon som støtt og stadig dukker opp når det gjelder slike veivisere og retningsgivere, er hva som er deres beste låter, plater, produksjoner og perioder. Jeg er ikke i tvil om hva jeg mener og med denne vidunderlige samlinga i ørene og i hendene er konklusjonen enda enklere.

Det har vært sagt og skrevet mye om “Blue”, som feirer 50 års-jubileum i år, i det siste. Mitchell, som har vært plaget av sjukdom og ikke vært i stand til å spille på mange år, har også vært ute og sagt at hun synes det er stas at “Blue” endelig har blitt forstått. Nå synes jeg det er å ta ganske hardt i: veldig mange har jo ment at “Blue” er noe av det største som har vederfaret populærmusikken de seinest 50 åra og jeg er så avgjort blant dem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Blue” kom altså ut i 1971, men i den svært produktive perioden fra 1968 og før “Blue”, kom også “Song to a Seagull”, “”Clouds” og “Ladies of the Canyon”. Alt dette blei gitt ut på selskapet Reprise og er nå samla, fått nye mix og er delvis remastra og alt er oversett og godkjent av sjefen sjøl.

De tre første er for all del veldig bra, men for meg leda de opp til mesterverket “Blue” – med blant andre “Carey”, “River” og “A Case of You” – tre legendariske låter på ei plate!!! Når så de sju andre også er veldig bra, så førte/fører det til at dette er et evig høydepunkt i den moderne musikkhistoria.

Singer/songwriteren Brandi Carlile har skrevet en strålende tekst som setter Joni Mitchells og hennes univers inn i ei flott ramme. Dette er nemlig musikk og en boks som ethvert møblert hjem bør være utstyrt med.

Under tre måneder før sjefen over alle sjefer, Miles Dewey Davis III, la ned hornet for godt den 28. september 1991, turnerte han i Europa. Den 1. juli stod han på amfiscena til en av sine favorittfestivaler, i Vienne i Frankrike, og nå får vi alle bli med på avskjedskonserten hans der.

Som de aller fleste musikkinteresserte så er jeg også blant dem som har mange helter og inspirasjonskilder. Og så har det seg slik at det er en da som rager over alle andre – Miles. Sånn har det vært, sånn er det og sånn kommer det for alltid til å bli værende. Jeg fikk oppleve Miles tre ganger live – i 1984 og året etter i Molde, og jeg tror jeg kan gjenfortelle det meste av det som skjedde før, under og etter den magiske midnattskonserten i 84. Og så fikk jeg oppleve han i København med DR Big Band da Palle Mikkelborgs hyllest, “Aura”, blei urframført og muligens blei spilt live for første og siste gang. Noen har denne utstrålinga, denne tilstedeværelsen, denne magien som man bare må være født med – Miles var definitivt en av de få som var besjela med alt dette.

For oss som er ihuga fans, katten min het sjølsagt også Miles, så er alt som har Miles sitt stempel på seg, av enorm verdi og av stor betydning. Ofte i silke tilfeller blir plateselskapene mistenkt for å prøve og melke kilden ukritisk. At de ikke bryr seg nevneverdig om verken den musikalske eller tekniske kvaliteten på produktet. Ofte kan det nok være et poeng der, men heldigvis ikke i dette tilfellet. Miles, som rakk å bli 65 år og veldig mye annet også, var i så bra slag som han ofte var mot slutten av livet og det skinner veldig tydelig gjennom i løpet av disse 80 minuttene konserten varte at han trivdes i Vienne og i Frankrike – et land og et folk som hadde tatt varmt i mot han helt siden 1949.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Repertoaret på det som skulle hans siste tur til Europa var blant annet hitlåter som Marcus Millers “Hannibal” og “Amandla”, samt Cyndi Laupers “Time after Time”, Michael Jacksons “Human Nature” og de to Prince-låtene “Jailbait” og “Penetration”. Vi får lange og gode versjoner med strålende lydkvalitet der spesielt altsaksofonisten Kenny Garrett imponerer noe voldsomt.

Bandet var mindre på denne turen enn tidligere og besto av Foley på lead bass, Deron Johnson på tangenter, Richard Patterson på bass og Ricky Wellman på trommer. Funky så det holder, men uten de store personlige stemmene – bortsett fra Garrett.

Tekstheftet som følger denne dobbeltvinylen med masse flotte bilder fra konserten, har en framifrå tekst, med intervjuer av de involverte, ført i pennen av Milesolog Ashley Kahn. Her kommer det en rekke interessante betraktninger og et delvis nytt innsyn i Miles sin sfære og personlighet – interessant for både nerder og andre.

Denne konserten fra Vienne er et flott farvel med Miles – han har vi lov å være på fornavn med – sin Europa-epoke. Det var en svært viktig del av hans personlige og musikalske liv. Miles lever på så mange vis fortsatt!

En av den moderne jazzens mest spennende trommeslagere, Ches Smith, tar oss med til steder de færreste av oss har opplevd tidligere.

Ches Smith har de par siste tiåra vist seg fram som en særs innovativ og original trommeslager sammen med blant andre Tim Berne, John Zorn, Marc Ribot og Dave Holland. Alt dette har skjedd etter at Smith slo seg ned i New York, men han hadde så avgjort et musikalsk liv før det også.

Smith kommer nemlig fra California og bodde i en lengre periode i San Francisco. Der kom han via tilfeldigheter i kontakt med et miljø med kulturelle og ikke minst musikalske røtter i voodoo-miljøet fra Haiti. Smith blei umiddelbart fascinert og lærte mye fra en verden med et helt “nytt” rytmisk og melodisk uttrykk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Uten at den store verden visste så mye om Smiths forbindelser til dette miljøet, så holdt han kontaktene ved like fra tid til annen og i 2015 lagde han ei plate med røtter i dette universet, men musikken skreiv han sjøl mens vokalisten Daniel Brevil, fra Haiti, skrev tekstene.

Nå har Smith tatt et nytt steg sammen med Brevil og laget en forlengelse av budskapet fra 2015. Sammen med jazzmusikere som pianisten Matt Mitchell og altsaksofonisten Miguel Zenón og en rekke vokalister og perkusjonister fra Haiti, med Sirene Dantor Rene i spissen, tar Smith oss med på en vidunderlig og annerledes ekskursjon både harmonisk, melodisk og rytmisk.

Som en ekstra bonus i denne flotte boksen, med to teksthefter som forteller oss om Smiths vei inn i dette universet og en hel del om denne spesielle kulturen, er også innspillinga fra 2015 med.

Dette er tøft, annerledes og ikke minst overraskende. Herlig nytt påfyll!

Bassisten, cellisten, komponisten og bandlederen Lars Danielsson kommer med stadig nye bekreftelser på hvilken fantastisk flott stemme han er og har. Ingenting er hyggeligere enn det.

Lars Danielsson (62) har benytta sitt musikalske liv og virke til å fortelle oss i en rekke sammenhenger hvilken stor og viktig musikant han er. Han er av typen som er både ustanselig kreativ og samtidig usedvanlig produktiv og det er alltid med stor forventning nye visittkort fra han blir mottatt i heimen.

Nå er det hans fjerde statusrapport med bandet Liberetto som står på kjøreplanen og, sjøl om nummer III gikk meg hus forbi bokstavelig talt – intet mindre enn en skandale sjølsagt, så har det vært en sann fryd å følge hans Liberetto-ekskursjoner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Reiser og landskap er beskrivelser som har vært brukt, og til dels misbrukt, i forbindelse med musikkomtaler. I denne sammenhengen med “Cloudland” er disse betegnelsene likevel både riktige og på sin plass. Danielsson henter nemlig tydelig inspirasjon fra sine utflukter rundt om i verden til sine komposisjoner – det være seg Midt-Østen eller latinske breddegrader. Og sikkert mange andre steder også.

Uansett hvor Danielsson har henta det fra så har han satt det sammen til noe usigelig vakkert og sammen med et band bestående av den engelske gitaristen John Parricelli, den franske pianisten Grégory Privat – to ukjente storheter her hos oss – og Rymden- trommeslageren Magnus Öström – han har skjemt oss bort lenge allerede, og med gjestene Kinan Azmeh fra Syria på klarinett og uforliknelige Arve Henriksen på trompet på noen av spora, har sjefen, som også trakterer piano, orgel, wah-wah cello og gimbri, skapt et varmt, godt, inderlig, av og til virtuost og av og til helt nedpå univers som det gjør godt å dykke ned og bli værende i.

I min desperate, men likevel mislykka leiting i platebunken etter “Liberetto III”, så fant jeg likevel en annen alt for lenge oversett liten gullklump med Danielsson. Sammen med den italienske mestertrompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu skapte Göteborgs store sønn “Summerwind” i 2018. Hvis noen tror at den har gått ut på dato, så tar de veldig – VELDIG – feil.

Denne lyriske perla bringer sammen to musikanter som ikke har det minste behov for å tilrane seg rampelyset for sin egen del. De er kun ute etter å skape musikalsk lyrikk – ute etter å skape noe vakkert med sine flotte og varme stemmer.

I et repertoar der de to har skrevet det meste og satt det sammen med blant annet “Autumn Leaves” og Bachs “Wachet auf, ruft uns die Stimme”, har de skapt noe som er egnet for å skape sjelefred både nå og for all fremtid.

Lars Danielsson er en musikalsk gigant – ferdig snakka.

PS Nå begynner definitivt jakta på “Liberetto III”.