For 16 år og en dag siden stod Charlie Haden på den samme scena som Ellen Andrea Wang i dag. Hvis hukommelsen ikke svikter meg totalt så stod han omtrent på samme kvadratmeteren som henne. Han var den store inspirasjonskilden for musikken til Closeness-bandet. Alt henger som kjent sammen med alt.

For noen år siden fikk Wang i oppdrag av den tidligere Moldesjefen Jan Ole Otnæs å skrive musikk og sette sammen et band med rot i Charlie Hadens univers. I utgangspunktet skulle også Hadens datter også være med i bandet, men av diverse årsaker skjedde ikke det. De som blei med var den svenske trommeslageren Jon Fält – arvtakeren til Jon Christensen i Bobo Stenson Trio – og den engelske gitaristen Rob Luft. Det var intet mindre enn et mer enn lykkelig valg – både live på turné og på plate i etterkant. Inntil de to «utlendingene» dukka opp i Molde i går, var Wang usikker på om det skulle lykkes å samle denne fantastiske trioen for første gang på et år. Heldigvis gikk det i mål!

Closeness Duets 

Haden (1937-2014) var en ekte Moldevenn. Hans plate «Closeness Duets» fra 1976, der han spiller duett med en rekke andre storheter, har vært en viktig retningsgiver for Wang, og en del av musikken vi fikk høre var henta derfra. Noe av dette finnes også på hennes «Closeness»-album, men Hadens hyllest til sin ekskone «Ellen David» fikk de ikke lov å spille inn. Vi fikk derimot høre den og du verden så vakkert de tre tolka den.

Sjelden har det vært så åpenbart at musikere synes så veldig om å treffes igjen som denne kvelden – smila og empatien var så tydelig som vel tenkelig og om det var Hadens låter, Ornette Coleman – som også har stått på den samme scena – sin underskjønne «Lonely Woman», David Bowie og Pat Methenys «This Is Not America», med vokal og koring, eller Wangs hyllest til sin datter, «Waiting for Ellinor», så var alt uten unntak like flott, inderlig og ekte. Og så Hadens «Silence» da, med ordløs vokal. Makeløst! 

Wang har sin egen tone og sitt eget uttrykk og er på ingen måte noen Haden-kopi. Fält er utstyrt med en musikalitet og lekenhet som Jon Christensen ville ha ment er jævla show og Luft er en gitarist med et voldsomt, unikt og personlig potensial – sjøl om han definitivt har henta fra både Pat Metheny og John Scofield. Hvem har ikke det forresten?     

Jeg hadde gleden av å kjenne Charlie Haden ganske godt. Jeg vet at han ville ha satt pris på denne hyllesten eller forlengelsen. Mange ganger mens vi rusla gjennom Storgata under diverse festivaler så spurte han om jeg kunne introdusere han for mange – helst kvinner. Jeg sa stort sett at jeg ikke kjente de han tenkte på – det var en annen måte å si nei på. Hadde han spurt om jeg kunne introdusere han for Ellen Andrea Wang, så hadde svaret vært ja. De hadde hatt svært mye å prate om.

Trioen med Wang, Fält og Luft ga oss en nydelig opplevelse. Når de får muligheten til å treffes på vanlig vis igjen kommer de garantert opp med nytt materiale også. Da blir 5 lett til 6 på terningen!

Ellen Andrea Wang Closeness

Ellen Andrea Wang – bass, vokal

Jon Fält – trommer, kor

Rob Luft – gitar, kor

Bjørnsonhuset – ca 250

5 prikker

Artist in Residence under Moldejazz, Ellen Andrea Wang, har akkurat lagt ut på sin mest spennende musikalske ekskursjon. Første holdeplass var med det unike Kontrabassorkesteret og bedre start kunne verken hun eller vi fått.

Et slikt oppdrag som Wang har fått dette året, gir henne muligheten til å drømme stort. Da hun foreslo for Moldejazz at hun ville starte festen med et kontrabassorkester var heldigvis svaret et klart og tydelig ja. Et slikt voldsomt prosjekt, med 13 bassister – ni av dem med fortid fra NTNU i Trondheim – med hver si store fele og kanskje verdens største bass – en såkalt octobass på rundt 3,5 meter, er av praktiske og økonomiske årsaker bortimot umulig å forestille seg på noe annet vis enn under en slik festival. Det er også det som er med å gjøre Moldejazz til den helt spesielle festivalen den er.

Spesialskrevet

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Wang hadde bedt kollegene Sigurd Hole, Hanna Paulsberg, Guro Skomsnes Moe, Ole Morten Vågan og Jon Balke om å skrive ny musikk for dette helt spesielle ensemblet og du verden så flott, annerledes, variert og spennende det låt.

Kollektivet låt som ei kule, alle fikk fortelle hvem de var og det blei ført musikalske samtaler på kryss og tvers blant musikantene som kom fra forskjellige deler av bassverdenen. Her var det ingen som hadde behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av noen av de andre – her var det det store VI som gjaldt og du verden for en verdenspremiere det blei.

Dessuten sang både Skomsnes Moe og Wang – både Dolly Partons «Dumb Blonde» og egne tekster. Mannskor blei vi også møtt av – herlig, begge deler.

Hvilke gjester!

Når så bassmaestro i superklassen – the man in black, Arild Andersen, like blid, nysgjerrig og spillekåt som da han entra den store scena på 60-tallet, og hans Masqualero-kollega Jon Balke, som igjen viste oss hvorfor han gikk under tilnavnet perkusJon for noen tiår siden, dukka opp og løfta festen til nye høyder, så var det bare å slå fast at dette var nok en åpningskonsert for historiebøkene.

Tone Myskja med flotte visuelle bidrag og lydmagikeren fra nord, David Solheim, var viktige – veldig viktige – bidragsytere til at dette blei akkurat den åpningskonserten både Ellen Andrea Wang, publikum og Moldejazz kunne ønske seg da drømmen blei unnfanga. 

«Call Me» sang og spilte Wang mot slutten – det bør arrangører over hele verden gjøre. Dette var nemlig en unik opplevelse med et unikt orkester.

Terningkast 6

Helt siden han viste seg fram på den store scena første gang som 18-åring, har Chris Potter vært en av de store nålevende saksofonistene. Det er han definitivt fortsatt.

Tenor- og sopransaksofonist, klarinettist, fløytist, samplist og tangentist Chris Potter har rukket å bli 50 år. Han har rukket ganske mye annet også – han har spilt med alt og alle og alle har spilt med han siden han blei oppdaga som tenåring i den lille hjembyen Columbia i South Carolina av bebop-legenden Red Rodney.

New York blei raskt Potters nye base og talentet var altså så åpenbart at forespørslene stod i kø. Her hjemme har vi hatt gleden av å oppleve han en rekke ganger – blant annet sammen med Dave Holland og Zakir Hussain og Mathias Eick hadde han også med som gjest under Moldejazz for en del år siden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I 2019 møtte vi hans nye trio med det nye tangent-stjerneskuddet James Francies og trommeslageren Eric Harland – en av de definitivt hippeste i klassen. Da blei trioens første skive sjøsatt på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records og fortalte oss om nok en milepæl i Potters spennende karriere.

Etter at det aller meste blei lagt på is etter mars 2020, så hadde heller ikke Circuits Trio mulighet til verken å turnere eller møtes. I september 2020 dukka det endelig opp en mulighet i New York – ei lysning i coronamørket – og den benytta trioen til å spille inn denne skiva i løpet av én dag.

Potter hadde brukt lockdownen til å skrive ny musikk for dette bassløse kollektivet – Francies tar seg av bassansvaret på best mulig vis forresten – og du verden for en sulten og spillekåt trio vi møter. Her var det mye oppsamla energi og kreativitet som skulle ut og de tre virtuosene utfordrer både hverandre og oss på et heftig og tøft vis.

Her er det låter som varer i bortimot 25 minutter og det skjer mye underveis i dette spennende melodiske og rytmiske universet. Chris Potter har funnet det perfekte reisefølget for sine visjoner og han bekrefter at han er en av de viktigste saksofonistene anno 2021.

Bodø-bandet Elsk forteller ei sterk historie egna til ettertanke både for troende og alle oss andre.

Mye er merkelig med denne anmeldelsen. Den har er et utgangspunkt i ei tro jeg ikke deler. Den har et budskap der påska spiller ei sentral rolle – ei stund unna midten av juli kan man si. Den musikalske innpakninga har tydelige elementer av viseballader og tung rock – et stykke unna der jeg i stor grad befinner meg musikalsk. Nå har det seg likevel slik at jeg har stor respekt for det Kirkelig Kulturverksted bedriver og sjøl om denne utgivelsen har ligget til marinering noen måneder, så fortjener den oppmerksomhet.

Låtskriver og gitarist Chris Slettvoll har tatt tak i de store spørsmåla og har skrevet på uforfalska Bodø-dialekt som gjør at de er lett å få med seg og de er egna til ettertanke og til å ta en ny runde om hvem vi egentlig er. Det har vi godt av uansett hvilket trosted vi kommer fra.. Jo da, påskebudskapet er utgangspunktet i tekstene/tankene til Slettvoll, men de er like gode å hente fram når som helst året gjennom – så gode og allmenngyldige er de. Når så Aleksander Emilsen og Kim Lie, samt flere gjestevokalister, makter å løfte dem frem på et fint vis, så har dette blitt ei fin melding som kan plukkes fram mange ganger.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Låtene er lettfattelige om enn ikke like minneverdige alle sammen, men egner seg sikkert ypperlig til sceneversjonen som hadde sin premiere i Bodø i 2019. Av årsaker vi alle kjenner så alt for godt, har den blitt liggende på is de seineste åra. Det er er å håpe at den kommer opp og står igjen til refleksjon for både troende og alle oss andre. Det trenger vi mer enn noen gang – å finne veien hjem.

Italiensk-svenske Alberto Pinton har markert seg i en rekke konstellasjoner etter at han gjorde svenske av seg. Her kommer han med en ny kvartett – spennende det også.

Etter studier i USA, valgte Pinton (59) Sverige som sitt neste stoppested. Det skal vi her nord i verden være veldig glade for. Det har garantert ført til at vi har fått høre mer av og med Pinton enn om han hadde reist tilbake til Italia. De seineste par tiåra har vi nemlig fått gleden av Pintons stemme i en rekke band og konstellasjoner og uten unntak så har han fortalt oss at han er i besittelse av ei unik og sterk stemme.

Denne gangen møter vi Pinton, som i tillegg til sin “vanlige” baytonsaksofon, også trakterer tenor- og sopransaksofon denne gangen, sammen med gitaristen Johan Berke, bassisten Vilhelm Bromander og trommeslageren Fredrik Rundqvist. Med et repertoar bestående av åtte Pinton-låter, inviterer kvartetten oss med på en ekskursjon basert på jobbing sammen gjennom et par år og det høres også at dette er et gjeng som kan hverandre godt og som vil den samme veien.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Pinton er en usedvanlig uttrykksfull saksofonist som jeg foretrekker på baryton – jeg føler han er mest hjemme der – og sammen med den andre fremtredende solisten, Johan Berke – som er et nytt og særdeles spennende bekjentskap for meg, skaper de et fint delvis melodisk, delvis fritt uttrykk på topp. Når så Bromander og Rundqvist er det perfekt lyttende og supplerende fundamentet, så har dette blitt en flott debut for denne fine kvartetten.

Alberto Pinton trenger ikke å bekrefte noe som helst, men gjør det likevel: han forteller oss at han er en musikant, komponist og bandleder på svært høy hylle.

Felespilleren Erlend Apneseth er en fantastisk og sjangersprengende musikant. Her kommer det to flotte prov på det; både med trioen hans og sammen med folkesangeren Margit Myhr.

Hardingfelespilleren Erlend Apneseth (30) har blant annet brukt det siste tiåret til å etablere seg helt der oppe som en musikant som har tatt med seg tradisjonsmusikken og løfta den inn i vår egen tid. Det er ingen tvil om at han har folkemusikken i sitt DNA, men få om noen har makta å fusjonere den med improvisasjonsmusikk og elektronikk slik at stadig nye ører har blitt oppmerksom på disse landskapene og skattene.

“Lokk” er det fjerde visittkortet fra trioen til Apneseth – noen med gjester og andre uten. Her er det kjernetroppene med Øyvind Hegg-Lunde på trommer, perkusjon og elektroniske trommer og Stephan Meidell på akustisk barytongitar, sampler og elektronikk som ledsager, utfyller og utfordrere Apneseth, som i tillegg til hardingfele også spiller moraharpe.

Kroppens rytmer når den er i bevegelse har vært inspirasjonen og tar trioen og oss med til helt nye steder i et elektroakustisk univers ingen av oss har vært i før. Det er tøft, det er innovativt, det er annerledes og det forteller oss at Apneseth, Hegg-Lunde og Meidell har noe høyst personlig å melde – nok en gang.

Apneseth, opprinnelig fra Jølster, men nå bosatt i Hallingdalen, har flere prosjekt og utgivelser på gang. Sammen med kvederen Margit Myhr har han tatt for seg den solistiske utøvertradisjonen i et tradisjonsmateriale med røtter i Hallingdalen.

Hver for seg dykker de to ned i tradisjonen og med all mulig respekt for sine forgjengere, setter de sitt stempel anno 2021 på musikken – Apneseth har også skrevet en del nytt materiale til denne slåttesamlinga.

Apneseth har en nydelig klang i hardingfela si og det samme kan en så avgjort si om stemma til Margit Myhr også. På et inderlig og flott vis tar de vare på en herlig og tydeligvis livsfrisk tradisjon.

Aldri hørt om den tyske vokalisten Laura? Da er vi minst to, men det er bare å åpne opp ørene og alle andre sanser så raskt som mulig. Laura kommer nemlig til å gjøre seg gjeldende i åra som kommer.

Da mannen med kanskje den største nesen for talent innen populærmusikk, Quincy Jones, hørte den nå 25 år unge Laura Kipp for fire år siden, så uttalte han at “she is amazing and I´m sure we will be heraring more from her in the future”. Også i dette tilfellet hadde Q helt rett og med debutalbumet hennes i hendene og ørene, så nøler jeg ikke med å si at her vi har med en fremtidig verdensstjerne å gjøre.

Laura, som nå er bosatt i Paris, skriver tekstene og bassisten og arrangøren Jens Loh, som blant annet har samarbeida med en Nils Petter Molvær, har skrevet låtene. De to forener sine kreative evner i et veldig mangefasettert univers der jazz spiller ei veldig rolle, men der også pop, soul og chanson-tradisjonen er viktige ingredienser.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Med sin flotte stemme, perfekte engelskuttale, klare særpreg og unike uttrykk, tar det Laura bare en runde eller to i musikkmaskina for å fortelle oss at hun er i besittelse av noe helt spesielt som gjør at hun vil kunne få ei viktig rolle å spille på den store scena i åra som kommer.

Det er sjølsagt bøttevis av tilfeldigheter som avgjør hva og hvem som breaker der ute, men hvis kvalitet og særpreg er avgjørende så bør Laura absolutt ha muligheten. “Quiet Land” er nemlig en sjeldent bra debut.

Laget er nesten så nordisk som mulig, mens Norge spiller en viktig bakrolle.

Sverige er representert med altsaksofonisten Hannes Bennich og bassisten Arvid Jullander, Danmark stiller med trommeslageren Emil Norman mens Island har sendt pianisten Anna Gréta Sigurðardóttir. Debutalbumet til kvartetten er for sikkerhets skyld spilt inn i FinlandStudio i Århus. Da er det vel bare rett og rimelig at det norske selskapet AMP tar seg av utgivelsen.

Til tross for at de fire er bosatt rundt om i Skandinavia, så har de av fullt hørbare årsaker funnet fram til hverandre og har jeg skjønt det riktig befinner alle fire seg i slutten av 20-åra og har dermed ei veldig spennende karriere foran seg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har så vidt stifta bekjentskap med et par av disse musikantene tidligere og talentet har vært åpenbart, men her tas det nye steg både individuelt og kollektivt. Alle fire har bidratt på låtskriversida til et melodisk vakkert univers der Belonging-kvartetten sin estetikk ganske så sikkert har vært til stor inspirasjon.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men det viktigste her er stemmene som er under utvikling og evnen og viljen til interaksjon – til å skape noe sammen. Vi har med fire lyttere med langt framskredne egenskaper på det området – også når det gjelder å drive musikken fremover – sammen.

Kanskje kommer Shrine til å bli stedet de fire kommer til å markere seg de nærmeste åra. Kanskje blir det helt andre steder. Uansett føler jeg meg sikker på at disse fire stemmene kommer vi til å høre mye fra i åra som kommer.

Sjøl om det bare er en liten båttur for å komme seg til Danmark, så er det mangt og mye vi likevel har gått glipp av når det gjelder musikk og kultur derfra.

Trommeslageren, perkusjonisten og bandlederen Emil de Waal (54) hører dessverre med i gruppa som har gått meg hus forbi – helt til nå. Da vet jeg sjølsagt ikke hva jeg har gått glipp av, men basert på “Vente” så kan det ha vært mye musikalsk hygge.

Sammen med en flott kvartett bestående av organisten Dan Hemmer, den svensk-danske multiinstrumentalisten Gustaf Ljunggren på blant annet gitar og klarinett og veteranen Elith “Nulle” Nykjær, som har passert 84 med glans, på klarinett, så tar de Waal oss med inn i varme og inderlige landskap med røtter i alt fra swingjazz, via americana og country til noe som viser seg å bli de fires helt unike uttrykk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I tillegg til originalmusikk fra de involverte blir vi også servert flotte versjoner av urlåta “Peg o´My Heart” fra 1913, Charlie Hadens “First Song” og Ellington/Strayhorn-komposisjonen “Such Sweet Thunder” – sistnevnte henta fra kvartettens debutkonsert på Copenhagen Jazz Festival i 2018. Dette er på ingen måte hverdagskost, i alle fall ikke her hjemme, og når det så er gjort så store doser empati og inderlighet som de fire framviser, så blir det musikalsk hygge på høyt nivå ut av det.

Emil de Waal og hans medsammensvorne mener virkelig det de spiller her og de gjør det på et vis som sprer smil og glede ved tastaturet. Det er jeg helt sikker på at “Vente” gjør ute blant allmuen også. Det er absolutt ikke noe å vente med lenger – sjekk ut Emil de Waal.

Jeg stopper aldri å la meg begeistre over tilveksten av unge norske jazzmusikere og deres evne til å skape ny, original og spennende musikk. Trioen Damata føyer seg elegant inn i den stolte rekka.

Med røtter på Nøtterøy, bassist Karl Erik Horndalsveen, Otta – gitarist Torstein Slåen og Hedal i Valdres – trommeslager Ola Øverby, forteller de tre oss at de har evner og visjoner til å strekke seg mot stadig nye mål.

Årsaken til at jeg nevner hvor de tre kommer fra, er at det er et hyggelig faktum at talentene i stadig større grad kommer fra over alt. Møter oppstår, ofte på utdanningsinstitusjonene, og det skapes konstellasjoner og musikk som stadig flytter grenser.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Damata er av den sorten og når de sjøl hevder at de henter inspirasjon fra så forskjellige kilder som Maria Kannegaard, Brian Eno, Supersilent, Aphex Twin og Olivier Messiaen, så skal det ikke mye fantasi til for å begripe at Damata tar oss med til tidligere uoppdagede steder.

De tre har allerede tilegna seg noe som i stor grad begynner å utkrystallisere seg som egne stemmer og musikken er åpenbart basert på lekenhet. Noe oppleves som ganske så fritt, mens andre deler er ganske så groovete og mer låtbasert.

Dette er tøft, annerledes og hipt. Det er skapt av et spennende kollektiv med flotte individuelle stemmer på god vei til noe som skal bli svært spennende å følge.