Uansett hvilken side av Atlanterhavet vi møter Jens Wendelboe på så framstår han som en storbandkomponist-, leder og solist av meget høy byrd. Hans ferske visittkort fra Sambandsstatene er nok et bevis på det.

Jens Wendelboe (65) er ikke av typen som lar seg stoppe. Det veit vi fra tida hans her hjemme både med store og små band, som komponist, arrangør, leder og solist. Det Wendelboe satte seg fore, det fikk han til – sånn var det med den saken.

Man skulle kanskje tro at å videreføre mer eller mindre det samme etter at han flytta over dammen for vel 20 år siden, kunne bli en smule vanskelig. De som kjenner Jens Wendelboe mer enn ante at det ville gå helt fint og det har det da også gjort. Wendelboe har hatt rimelig mange jern i ilden, blant annet som musikalsk leder for Donna Summer og som trombonist i Blood Sweat & Tears i en årrekke blant annet, men storband-Jens, som han også blir henta over til kjempers fødeland for å være på Stjernekamp hvert også, har han heldigvis aldri lagt bort.

Planene om å lage plate med nyskrevet storbandmusikk var mer enn klare da Covid-19 gjorde sin brutale ankomst over there, men det stoppa ikke Wendelboe sjøl om alt måtte gjøres på et alternativt vis. Det var helt umulig å møtes til øvelser og til neste steg, innspilling. Rådyr var gode, men de fantes. Kompet var heldigvis spilt inn før det sa pang og etter hvert kunne blåseseksjonene møtes, men hver for seg og på ærbødig avstand. Noe blei også spilt inn i hjemmestudio og dyktige folk sørga for å skru det hele sammen til ei storbandinnspilling av meget solid kaliber.

Wendelboe sprenger ingen grenser kompositorisk. Han har fullt grep om hele jazzhistoria og benytter det på et framifrå vis – han lager musikk det skal swinge av og du verden som det gjør det i relativ tradisjonell, moderne storbandtapning.

Bandet består av helt ukjente musikanter – for meg – men du verden for en kvalitet det er over hele rekka. Ikke overraskende finnes det “noen” også der borte i det forjettede land som kan håndverket sitt til fingerspissene og solistisk holder alle samme nivå som sjefen – helt der oppe altså.

Ekstra morsomt er det at Wendelboe har invitert sin gode venn Kari Iveland til å skrive et par tekster som Stephanie Harrison foredrar og tolker på utmerka vis.

Jens Wendelboe har altså mot de fleste odds fiksa å skru sammen et meget bra storbandalbum i disse høyst spesielle tider. Det overrasker ikke oss som har fulgt karriera hans fra lenge før han satte kursen over dammen.

Trioen Fem Drager er et helt nytt bekjentskap for meg, men forteller meg umiddelbart at de har noe eget på hjertet.

Rundt om på alle de strålende utdanningsinstitusjonene for unge håpefulle jazzmusikere her i landet dukker det stadig opp nye og spennende band, ideer og enkeltmusikere. Fra Stavanger-miljøet har Fem Drager blitt unnfanga og trommeslageren Olav Abilgaard, bassisten Vetle Aakre Laupsa og vokalisten Andrea Opdal har i løpet av de seineste åra skapt noe som de er helt aleine om.

Sju av de åtte historiene er kollektivt skapt av de tre både når det gjelder tekst og musikk. Den åttende er basert på et dikt av Inger Hagerup, “Første varsel”.

Det er åpenbart tre unge musikanter som stortrives i hverandres selskap vi møter. De synes om å leke sammen, de synes om å utfordre hverandre og de synes om å utfordre oss på den andre sida.

Tekstene, som Opdal i stor grad trakterer på umiskjennelig nordnorsk – noe som gir det hele en ekstra dose ekthet, tar for seg en rekke både store og små spørsmål både for de tre og sikkert for mange av oss andre også. Vi snakker typen hvem, og hvorfor, er jeg? og kan jeg spise eple uten at det forstyrrer noen?

Når så dette er gjort både på et melodisk spennende og luftig vis kobla med en lekenhet som gjør at de ikke tar seg sjøl for alvorlig, men likevel seriøst, så har debuten til Fem Drager blitt av typen som fører til at undertegnede vil ha mer i åra som kommer.

Konstellasjonen piano og gitar er ikke akkurat hverdagskost, men når det er Sylvie Courvoisier og Mary Halvorson som trakterer instrumentene, så er det all grunn til å skjerpe sansene.

I mine ører er den sveitsiske pianisten Sylvie Courvoisier (52), som har vært bosatt i New York i over 20 år, og gitaristen Mary Halvorson (41) to av de aller mest spennende og mest fremtidsretta stemmene i moderne amerikansk jazz. Det har de fortalt oss i en rekke settinger de seineste åra og som duo debuterte de i 2017 med “Crop Circles”.

Debuten kom etter at de to hadde spilt kun én konsert sammen og der de tok for seg låter som lå der og venta. Nå har de to spilt mange jobber sammen, også i Europa, og begge har skrevet nytt materiale spesielt for denne duoen. Det har ført til totalt unike samtaler.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mange har ment at piano og gitar ikke kler hverandre – at de går i veien for hverandre. Bill Evans og Jim Hall viste verden med “Undercurrent” at det ikke var tilfelle – i alle fall ikke med to så framifrå musikanter og lyttere. Slik er det også med Courvoisier og Halvorson, men med et helt annet uttrykk.

Rytmisk og melodisk har Courvoisier og Halvorson funnet frem til sitt ganske så unike tonespråk. De er lyttere av rang og vet intuitivt hvor de skal “si” noe og hvor de skal legge av. Når så spesielt Halvorson har utvikla en helt spesiell sound og et helt spesielt uttrykk i og med sin gitar, så har dette blitt en forlengelse av piano/gitar-universet som har ført til at “Undercurrent” har fått en verdig arvtaker.

Unni Wilhelmsen både er og har ei flott stemme. Dette konsertopptaket er nok en bekreftelse på det.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha full oversikt over Unni Wilhelmsens gjøren, laden og karriere, men via alle de uregelmessige møtene opp gjennom åra så har jeg til stadighet latt meg forføre, begeistre og imponere. Hun er enkelt og greit en artist med en integritet og retning i det hun gjør som er en skatt i det norske musikkmiljøet.

I min begrepsverden er historieforteller, enten det dreier seg om instrumentalmusikk eller et vokalbasert univers, en hedersbetegnelse. Unni Wilhelmsen er en historieforteller som befinner seg på øverste hylle blant disse. Om tekstene hennes, ofte nesten som små noveller å regne, er skrevet på engelsk eller norsk, så makter Wilhelmsen ofte som sitt store forbilde Joni Mitchell å formidle noe viktig, ekte og tidløst.

Denne liveinnspillinga fra Ibsenhuset i Skien i fjor høst inneholder ni låter på vinylen og fem ekstra digitalt. Opptaket er varmt og nært og tonefølget sørget for av Reidar Frugård Opdal og Ronny Yttrehus er av typen empatisk, nedpå og veldig korrekt.

Vinylen inneholder også en morsom bildecollage som sier mye om Wilhelmsens karriere og ikke minst ei herlig samling som viser oss hvilken original og spennende billedkunstner hun er. Tekstene er også med og gjør vinylen til ei totalpakke å glede seg over ofte og lenge.

Unni Wilhelmsen har noe viktig, unikt, flott, kompromissløst og høyst personlig å melde. Holder ei god stund det.

Er det slik med deg også at du sliter litt med å være oppdatert på gresk gitarmusikk? Da er vi minst to, men Giorgos Tabakis og åtte-strengeren hans gjør en strålende innsats for å få en orden på dette.

Blant de usedvanlig mange greiene jeg kan lite eller ingenting om har musikk fra Hellas for solo åttestrengers gitar om ikke en særstilling, så i alle fall en plass svært høyt oppe på lista. Da er det heldigvis slik at gitaristen og komponisten Giorgos Tabakis (41) har bestemt seg for å forbarme seg over meg og gjennom plata “hEre nOw theN” – spør meg ikke om om bakgrunnen for de små og store bokstavene – opplyse mitt sinn og faktisk sørge for flere timer med spenning og velvære.

Tabakis har klassisk bakgrunn i bånn for sitt uttrykk. Etter hvert har det blitt stadig mer improvisasjon og jazz i hans univers og de ti låtene her henter inspirasjon fra hele spekteret: moderne klassisk musikk, moderne jazz, avant garde og sikkert mange andre herligheter også – alt med en tydelig dose gresk melodikk og rytmikk i fundamentet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det at han spiller på en spesialbygd åttestrenger gir han sjølsagt også en helt egen sound. Giorgos Tabakis er enkelt og greit en unik musikant med et høyst personlig uttrykk som egner seg til å varme opp mørke og kalde høst- og vinterdager. Noe forteller meg at musikken egner seg til andre årstider også – alle vil jeg faktisk tro.

Petter Vågan har i en rekke forskjellige settinger fortalt oss at han har noe helt spesielt på hjertet. Nå i større grad enn noensinne.

Hva som befant seg i frokostblandinga til familien Vågan i Brønnøysund, der Ole Morten og Petter vokste opp, aner jeg ikke, men at det var noe som stimulerte fantasien og skaperevnen- og lysten er jeg absolutt overbevist om. De håndfaste og hørbare bevisene på det har stått i kø de siste åra og denne gangen er det lillebror Petter som sørger for nytt påfyll.

Petter (39), er både gitarist, vokalist og låtskriver, og har fortalt oss via band som Peloton, Vertex, Marvel Machine og ikke minst The Fjords – og som medspiller hos blant andre Kirsti Huke og Ola Kvernberg, at han er en veldig original og spennende kraft.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvem er han og hvor befinner så Petter Vågan seg på sin første soloutgivelse under eget navn? En herre som har en mastergrad i elektroakustisk friimprovisasjon og som har vist seg som en framifrå popkunstner i og med The Fjords er nødvendigvis en musikant med et voldsomt bredt nedslagsfelt og det blir ikke noe smalere i og med “Dead Pixel”.

Med de fire låtene som klokker inn på knappe 37 minutter, så er det lett å legge sammen at at det ikke er kommers- eller radiovennlig pop vi har med å gjøre. Likevel er det popmusikk av usedvanlig høy byrd vi blir møtt med og der historiefortelleren Vågan på et utsøkt vis kler tekstene med låtene sine på et vis som går utenpå det meste man vil forbinde med tradisjonell pop.

Vågan synger nydelig og høyst personlig, spiller gitar på et annerledes vis enn ellers i popuniverset og når han så allierer seg med jazzkamerater fra klasse A med Eirik Hegdal, Eivind Lønning, broder Ole Morten, Tor Haugerud, Erik Nylander, Tomas Järmyr og Egil Kalman, samt en strykekvartett av samme kaliber, så sier det seg nesten sjøl at “Dead Pixel” hører hjemme helt der oppe i det ypperste selskap der musikalske skjæringspunkt finnes.

Petter Vågan skal og må lyttes til og nytes på tvers av de fleste sjangerpreferanser. Du verden som han fortjener det.

Jan Eggum runder 70 i desember. Det gjør han garantert på eggumsk vis med stil og stor musikalsk feiring. Memoarboka passer også utmerka inn i markeringa av et unikt liv i musikkens tjeneste.

Jan Eggum (69 – enn så lenge) er en musiker, tekstforfatter, personlighet og ikke minst formidler som de aller fleste som har levd ei stund i dette landet har et forhold til. Jan Eggum er ikke en type man stiller seg likegyldig til liksom. Han har hatt evnen til å skrive låter som har betydd mye for mange generasjoner og han har helt siden han meldte seg til tjeneste på 70-tallet hatt evnen til å fornye seg samtidig som han har vært noe så inn i helvete produktiv.

Av mange grunner har jeg en iboende skepsis til folk som gjerne vil skrive sine memoarer – det er noe med sjølbildet som melder sin ankomst hos meg da – men i tilfellet Jan Eggum så synes jeg faktisk det er helt på sin plass. Han er blant de få som virkelig har noe å melde.

Ved hjelp av pennefører Geir Rakvaag, en av kongerikets aller mest kunnskapsrike, beste og mest etterrettelige musikkjournalister, forteller Eggum så vidt jeg kan skjønne den fulle og hele historia fra oppvekst i Laksevåg i Bergen som enebarn – noe som tydeligvis har vært med å prege han gjennom livet – til han i dag er bosatt i et slags vekselbruk i Bergen, Skien og Oslo.

Om det er den usminka og totale historia vi får vite? Jeg vil tippe at i Eggums liv, som i alle andres, så er det noen som vil komme med innsigelser, tolkninger og korrigeringer. Eggum har jo levd et relativt offentlig liv på mange vis, så det finnes sikkert mange med meninger, men her er det altså Eggums versjon vi får og den virker ærlig og oppriktig på meg.

Han legger ikke skjul på at han har levd et slags “alternativt” familieliv i en årrekke med et åpent forhold med sin første samboer gjennom 20 år. Han prøver heller ikke på noen måte å legge skjul på at han har hatt et alkoholforbruk som har vært på vei ut av kontroll heller. Begge deler skriver han om – boka er skrevet i jeg-form – på et usentimentalt og ærlig vis.

Boka, som er rikt illustrert med en bitte liten del av det samleren Eggum har tatt vare på opp gjennom åra, er delt inn i 70-80 korte kapitler som er både informative, av og til humoristiske og lettleste.

De som mener de “kan” sin Jan Eggum, vil få seg både en og to a-ha-opplevelser underveis. Undertegnede har i alle fått fått en bekreftelse på at evighetshjulet Jan Eggum både har hatt, har og kommer til å ha mye og stor innflytelse på det som skjer i norsk populærkultur – i alle fall den med substans.

Sjøl om “Mutual Isolation” er den fjerde utgivelsen til den utvida duoen Burnt Belief, så er det mitt første møte med dem. Det var på høy tid.

Burnt Belief består av den australsk/engelske bassisten Colin Edwin og den amerikanske gitaristen Jon Durant. Ikke de mest kjente navna her hjemme, men Edwin har mange stifta bekjentskap med via band som Porcupine Tree og O.R.k. sammen med blant andre King Crimson-trommeslageren Pat Mastelotto. Sammen med medbassist Lorenzo Feliciati har Edwin også et spennende “danseband”-prosjekt, Twinscapes.

Joe Durant er derimot et helt nytt navn for meg, men det viser seg raskt at herren som trakterer både tradisjonell strømgitar og noe så uvanlig som båndløs gitar, cloud gitar i følge han sjøl, har opp til mye originalt å melde.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sammen med seg har de perkusjonisten Andi Pupato, trommeslageren Vinny Sabatino og trompeteren Aleksei Saks som gjester på en del av spora som de to sjefene har unnfanga i fellesskap.

Alt er spilt inn i coronatida og det betyr at bidragene har strømma inn fra England, USA, Sveits og Estland for så å bli skrudd sammen av sjefene på begge sider av Atlanterhavet. Slik har mange jobba nå – blant andre Mino Cinelu og Nils Petter Molvær, og resultatet bærer på ingen måte preg av at musikerne ikke har vært sammen i studio.

Hvor befinner så Burnt Belief seg i det msuikalske landskapet? Ikke så lett å ordfeste, men hvis begreper som prog, jazzrock, ambiente stemninger, smakfull bruk av elektronikk og litt etnisk krydder blir satt sammen til en gumbo, så er vi ikke så langt unna.

Musikken er vakker, fascinerende og særprega – ingen andre enn Burnt Belief kunne ha unnfanga akkurat dette musikalske barnet.

Vi er mange som har vokst opp med Lillebjørn Nilsen og hans særegne stemme og flotte univers. Det gjør det godt å bli minna på gjennom denne konsertutgivelsen fra 1994 – ute for første gang.

Få har hatt større betydning for mange generasjoner nordmenn og deres musikksmak enn Lillebjørn Nilsen. Han har liksom vært der sammen med oss siden midten midten av 60-tallet og titusener kan referere til minner som Lillebjørn – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – har vært fødselshjelper for. Siden Gitarkameratene pakka sammen for noen år siden har det vært relativt stille fra VetleBjørn og nye sanger er det også ei god stund siden han har gitt oss.

Av disse og mange andre grunner er det veldig hyggelig med dette liveopptaket fra Bø den 13. august i 1994. Lillebjørn og den irske folkveteranen, vokalisten og multiinstrumentalisten Andy Irvine, som runder 80 neste år, hadde møtt hverandre 17 år tidligere i Sveits og fant raskt ut etter at de hadde jamma litt backstage at de måtte gjøre noe sammen en gang. De to forhasta seg ikke på noe slags vis, men etter en invitasjon fra Telemarksfestivalen blei det endelig en realitet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Øvingstida blei ikke akkurat plagsom, men det skulle likevel vise seg at empatien og kontakten som var etablert 17 år tidligere var noe så veldig på plass og det var noe et begeistra publikum satte hørbar pris på.

Her møter vi en Lillebjørn i storslag med et repertoar med mange av hans mest kjente schlägers som “Alexander Kiellands Plass”, “Hav og himmel”, “Valle Auto og Bensin”, “Vidvinkelstev” og “Fort gjort å glemme”. Både stemma, gitarspillet, hardingfeletrakteringa og seljefløytespillet er Lillebjørn slik veldig mange av oss liker å huske han. Når så Irvine på vokal, munnspill, mandola og bouzouki leverer på akkurat samme hylle, så har denne konserten fra Bø i 1994 blitt av det varme. gode og tidløse slaget som vil være med oss for all evighet.

PS Festen avsluttes med Lillebjørn aleine med “Ola Tveiten”. Slik skal en konsert avsluttes!

Marius Klovning er en gitarist som dukker opp i stadig nye settinger. Det er fullt forståelig og nærmere kjernen enn på denne på soloekskursjonen kommer vi neppe på ei stund.

Om det er i de originalene bandene Flukten og Skadedyr eller mutters aleine, så viser Marius Klovning (34) fra Voss oss at han i stadig større grad nærmer seg si egen stemme. Det er jo akkurat det alle improviserende musikere ustoppelig leiter etter og som noen i større eller mindre grad finner: det høyst personlige uttrykket.

Klovning har, som flere andre som har funnet dette spesielle, også gått på jazzlinja i Trondheim. Om de har noen spesialformell for slikt ved Nidelvens bredd vet jeg ikke, men det er i alle fall åpenbart at mange av de største talentene finner veien dit og at forholda blir lagt til rette for at de skal finne sin helt personlige vei videre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Allerede for vel to år siden debuterte Klovning også som sitt one man band med plata “Hagebyen”. Med kun egenkomponert materiale tok han oss med inn i vakre stemningsleier på tvers av en rekke sjangre.

Nå fortsetter han på den samme kursen, men som en enda mer moden personlighet. Utstyrt med en rekke akustiske gitarer og 13 nye låter, tar han oss med til smakfulle og melodiske steder der han implementerer sine røtter i jazz, folk, blues og sikkert mange andre herligheter til noe varmt, reflekterende, inderlig og ikke minst ekte.

Marius Klovning har og er ei stemme som det er godt å lytte til og som det skal bli spennende å følge videre.