Et sterkt og høyst personlig møte

De som har fulgt norsk musikk tett de seineste tiåra, kjenner tangentøren Stein Austrud godt fra en rekke settinger – ikke minst D´Sound og nå seinest sammen med Mari Boine. Nå har han tatt et megasteg i retning seg sjøl – og for et steg det har blitt.

Stein Austrud, eller bare Stein, har noe viktig og flott å dele med oss.

Stein Austrud (52) har ikke akkurat fighta for å få det skarpeste rampelyset på seg. Han har åpenbart trivdes med å spille den viktige sidemann-rolla der han har løfta fram en rekke artister. I det mer eller mindre skjulte har han derimot jobba med sitt eget prosjekt og når det nå først kommer ut så fortjener det så mye rampelys som vel mulig. Dette er nemlig schwært – veldig schwært.

På veien frem til nå har Austrud tatt med seg et liv med masse erfaringer på godt og mindre godt, han har bygd seg en instrumentpark av de sjeldne, han har skapt lyder, stemninger og lydlandskap som er bare hans og han har stifta bekjentskap med og tatt opp masse kor og korstemmer – fordi han han har vært og er fascinert av urinstrumentet, den menneskelige stemma.

Her møter vi stemmer i mange avskygninger, fra en til 900!!! Til, med og hos disse stemmene improviserer Stein på allehånde tangenter og for noen stemninger han og de inviterer oss med til.

Alt er ytterst personlig, inderlig og vakkert – på et vis som gjør at det ikke er noe annet enn å bli med på ferden man har lyst til. Sjølsagt har Stein henta inspirasjon herfra og derfra, noe forteller meg blant annet at han har lytta en time eller to på Joe Zawinul i sitt liv, men han har skapt sitt eget univers ut i fra alle disse kildene.

I tillegg til den flotte og unike musikken, så er vinyl-produksjonen besjela med et fotohefte som er med på å gjøre dette møtet med Stein Austrud og hans verden og visjoner til både noe høyst overraskende og veldig flott. Takk for invitasjonen.

Stein
«We Meet, We Touch, I Am – Part One – The Singing People from the North»
Real Emotions Records/musicbystein.com

Spennende og unikt

Chamber 4 er en portugisisk/fransk kvartett som låter annerledes enn alt annet som har kommet både din og min vei.

Chamber 4 låter unikt fra alle vinkler.

For godt og vel fire år siden fikk jeg høre debutplata til Chamber 4, “City of Light”, sjølsagt spilt inn i Paris – live. Det tok ikke mange runder – kun én faktisk – for å skjønne at dette kollektivet var noe helt for seg sjøl.

Med de franske brødrene Théo og Valentin Ceccaldi på henholdsvis fiolin og cello, og portugiserne Marcelo dos Reis og Luís Vicente på akustisk gitar og trompet – jeg tror ikke det finnes mange band på Tellus i alle fall med ei slik besetning – måtte det det nesten bli et lydbilde av de sjeldne. Det blei det da også.

De fire har holdt sammen siden den gang og møtet vi blir invitert med på nå er fra nok en festival-konsert, Jazz ao Centro Festival i Portugal i oktober i fjor. Besetninga er akkurat den samme og den musikalske filosofien er også det.

Musikken er fullstendig fritt improvisert – her finnes det ikke en eneste avtale; det som skjer det skjer basert på de initiativ som blir tatt av de fire både individuelt og kollektivt.

De tre “låtene” varer mellom fem og 24 minutter, totalt knappe 41 minutter, og her slutter de når de fire ikke har mer på hjertet. Her snakker vi om fire meget dyktige instrumentalister med langt framskredne lytteegenskaper som skaper lydlandskap så langt bortenfor tradisjonelle melodikk og rytmikk som vel tenkelig.

Dette er musikk for de med åpne sanser og med ønske om å utfordre seg sjøl.

Chamber 4
«Dawn to Dusk»
JACC Records/jacc-records.com

I Kanaans land

Kanaan er en ung norsk powertrio som krysser grenser som andre spiser brødskiver.

Powertrioen Kanaan sparer ikke på noe som helst.

Kanaan er er et band som har eksistert siden 2016 og som har gitt ut fire plater de siste tre åra. Det sier en hel del om energien og trøkket i bandet og viljen til å skape noe heftig noe. Og du verden så heftig, tøft, tungt og kompromissløst dette er.

Sjøl om dette er visittkort nummer fire fra Kanaan, så er det mitt første med dem. Det hevdes at denne tilstandsrapporten er den tyngste av de fire og det tviler jeg ikke et sekund på; mye tyngre enn dette går det neppe an å framtrylle musikken.

De tre fullstendig kompromissløse herrene, som virkelig har kasta seg ut på 70000 favners djup her, er Eskild Myrvoll på bass ++, Ask Vatn Strøm på gitar ++ og Ingvald André Vassbø på trommer ++. Det er alle navn og kapasiteter vi kjenner igjen fra en rekke jazz- og jazzassosierte settinger.

Jazz- og impro DNA-et har de avgjort tatt med seg til Kanaan også, men her det den rocka delen av personlighetene som får spille hovedrolla. Inspirasjonskilder som Motorpsycho, Hawkwind og Colour Haze blir nevnt og da er det vel mulig å ane i hva slags landskap vi befinner oss.

Musikken er beinhard, men dynamikken er absolutt til stede også, ungdommelig, frisk, kompromissløs og forteller oss om et kollektiv som ikke blir stoppa av tjukke murvegger eller andre hindre av kraftig dimensjon.

Rock for jazzfolk eller jazz for rockere – Kanaan kan definitivt snakke til mange.

Kanaan
«Earthbound»
Jansen Records/Musikkoperatørene

Det er i Scheen det scheer!

Scheen Jazzorkester med Ambrose Akinmusire og Live Maria Roggen – for et band og for noen gjester. Foto: Tor Hammerø

Det kommer ikke som noen bombe akkurat, men et nytt maktsentrum i norsk jazz bekrefta sin eksistens i løpet av en strålende konsert med Scheen Jazzorkester og gjestene Ambrose Akinmusire og Liva Maria Roggen.

De som har fulgt godt med i norsk jazz noen tiår vet at Grenlandsområdet har vært et arnested for mangt og mye i norsk jazz lenge. Guttorm Guttormsen, Audun Kleive og Jens Christian Bugge Wesseltoft har vært de mest fremtredende ledestjernene og når heiagjengen på fullsatte Victoria bestod av Eyolf Dale, Gard Nilssen og André Roligheten, så er det lett å legge sammen hvor viktig denne regionen har vært og åpenbart er.

Sjøl om Scheen Jazzorkester har eksistert noen år og gitt ut flere mer enn lovende plater, så var dette mitt første livemøte med ensemblet. De og det imponerte både kollektivt og individuelt – med solister som Rune Klakegg (piano), Thomas Johansson (trompet), André Kassen og Guttorm Guttormsen (saksofoner og fløyte) og ikke minst Audun Kleive på trommer,  så var ikke det den største overraskelsen.

Ambrose Akinmusire er en av verdensjazzens største trompetere anno 2021. Foto: Tor Hammerø

Repertoaret bestod av originalmusikk enten skrevet eller arrangert av noen av bandets egne innbyggere eller av gjestene Akinmusire eller Roggen. Dette var langt fra storbandmusikk i tradisjonell betydning, men musikk for stort band og du verden så friskt og unikt det låt.

For de av oss som har levd ei stund var det en sann fornøyelse og inderlig glede å oppleve Guttorm Guttormsen og Audun Kleive igjen i en slik setting etter alt for mange års fravær. Herlig rett og slett og når det gjelder Kleive så byr han på en tilstedeværelse og lydhørhet som er av en annen verden.

Live Maria Roggen fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått. Virkelig! Foto: Tor Hammerø

Gjestene Akinmusire og Roggen hører begge hjemme helt der oppe sjøl om det bare er den amerikanske stjernetrompeteren som har fått den anerkjennelsen de begge fortjener. For noen unike stemmer og hvilke formidlingsevner de to er i besittelse av.  «Samtalen» Akinmusire, som åpenbart storkoste seg i like stor grad som publikum på Victoria, hadde med Thomas Johansson mot slutten, var bare ett av mange høydepunkt. Stemmekunstneren og fargeleggeren Live Maria Roggen fortalte oss nok en gang at hun fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del så langt.

De to gjestene, Scheen Jazzorkester og publikum storkoste seg – veldig mye mer kan man vel ikke forlange da fra det nye maktsenteret Scheensjazzdraget.

Scheen Jazzorkester med Ambrose Akinmusire og Live Maria Roggen

Victoria Jazjonal Jazzscene – 12.11.21

Fullt

Sjefen over de fleste sjefer

I mange, mange tiår har Carlos Santana vært en av mine store gitarhelter. Det er veldig hyggelig å kunne slå fast at han holder koken på alle vis fortsatt.

Carlos Santana er fortsatt en av de aller største sjefene.

Carlos Santana har rukket å bli 74 år, men du verden så mye mer han har rukket også. I rundt 50 av disse åra har han satt sitt umiskjennelige preg på moderne musikk på tvers av en rekke sjangergrenser. Det har han gjort med en sound, et uttrykk og en personlighet det hele tida har tatt cirka et hundredel å avsløre. Han fant svært tidlig fram til det “alle” er på leit etter: sin egen stemme.

Nå begynner det å bli noen år siden Santana ga lyd fra seg, overfor meg i alle fall, og da innrømmer jeg glatt at jeg lurte på om han fortsatt hadde det. Svar: noe så vederstyggelig!

Med sin signatursound og enorme teknikk intakt, inviterer Santana oss på en rundtur i mange av de grenseland han har bevegd seg innenfor/utenfor de seineste 50 åra. Her er det rock, heavy metal, latin, jazz, pop, r&b og andre herligheter i en nydelig gumbo.

Jeg tror ikke veldig mange takker nei når Santana tar kontakt for å høre om de har lyst å bidra til ei innspilling. Det betyr at denne gangen er gjestelista av det urheftige og til dels overraskende slaget: barna Salvador og Stella Santana bidra på hvert sitt spor både tangenter og vokal, singer/songwriterne Chris Stapleton og Rob Thomas likeså, den unge vokalisten Ally Brooke og Corey Glover fra Living Colour dukker også opp og fra den mer etablerte generasjonen møter vi Steve Winwood i intet mindre enn “Whiter Shade of Pale” og Metallicas Kirk Hammett i en beintøff gitarduell og festen blir avslutta med noen av det siste Chick Corea gjorde sannsynligvis i et samarbeid med kona også, Gayle Moran Corea.

Kona til Santana, den langt framskredne trommeslageren Cindy Blackman Santana, viser på flere av spora hvilken enorm musikant hun er, og til sammen har dette blitt en times lang godtepose for Santana-fans og for gitarheads uansett hva slags sjanger de bekjenner seg til. Carlos Santana leverer så avgjort også anno 2021.

Carlos Santana
«Blessings & Miracles»
Starfaith/BMG Rights/Warner Music

En nydelig hyllest

Pandemien har blitt brukt til så mangt. Fløytisten og komponisten Patrick Shaw Iversen har benytta den til å skrive musikk til Inga Juusos joik. Svært fornuftig bruk av tida spør du meg.

Kjetil Dalland, Patrick Shaw Iversen og Roger Ludvigsen har laga en praktfull Inga Juuso-hyllest.

Den grensesprengende og stilskapende joikeren Inga Juuso gikk ut av tida i 2014. De siste åra hadde hun jobba mye med jazzmusikere som Steinar Raknes, som hun gjorde flere plater med, og Patrick Shaw Iversen som hun turnerte med i ti år fram til sin bortgang. Hun satte voldsomme spor og stemma og hennes unike uttrykk lever godt videre.

I løpet av tiåret Juuso og Shaw Iversen samarbeida, blei det gjort en rekke opptak av hennes joiker. Dette materialet har blitt liggende urørt frem til nå. Heldigvis har Shaw Iversen aldri glemt det og tida var inne til å gjøre noe med dette unike stoffet nå.

Shaw Iversen satte seg ned og skrev musikk til ti joiker. Han har, samtidig som han har hatt stor respekt for tradisjonen Juuso kom fra, satt det hele inn i et moderne tonespråk og uttrykk anno 2021 som går på tvers av en rekke musikalske grenser. Noe forteller meg at Juuso ville ha vært usedvanlig begeistra for “innpakninga” joikene hennes har fått.

Når så Shaw Iversen, som trakterer en rekke fløyter i tillegg til elektronikk og tangenter, har med seg den musikalske landskapsmaleren Roger Ludvigsen på gitar, tangenter, programmering og perkusjon og Kjetil Dalland på bass, så har han valgt på øverste hylle for å skape musikken han hadde hørt for seg. Raknes og flere andre bidrar også på enkelte spor.

Dette er flott, sterkt, innovativt, respektfullt og unikt. Bedre hyllest enn dette kunne ikke Inga Juuso ha fått.

Patrick Shaw Iversen – Kjetil Dalland – Roger Ludvigsen
«Inga Juuso Tribute»
DAT/dat@dat.net

Gitaristen sin det!

Lionel Loueke fortalte oss ved første oppmøte at han var og kom til å bli værende en av de store gitaristene i mange tiår fremover. Her følger nok en bekreftelse.

Lionel Loueke er en totalt unik gitarist. Foto: JB Millot

Lionel Loueke (48) fra det lille landet Benin i vest-Afrika, har fulgt en relativt utradisjonell rute fram til verdenstoppen som jazzmusiker. Etter at han begynte å spille gitar så seint som 17-åring, så gikk turen raskt til USA via Frankrike og når han kan skrive Herbie Hancock, Dave Holland og Chick Corea på lista si over bandledere, så er det lett å begripe hvor på hylla han befinner seg.

Med sin helt særegne gitartone og ditto uttrykk, som har med seg mye av hans afrikanske arv og som han samtidig har fusjonert med store deler av den moderne jazztradisjonen, så har Loueke fortalt jazzverdenen at han har noe helt eget å by på.

Det har vi fått høre i en rekke settinger, blant annet i Hancocks hyllest til Joni Mitchell, “River: The Joni Letters”, i hans egen hyllest til Hancock, “HH”, og sammen med sine studievenner Massimo Biolcati og Ferenc Nemeth, som han kom til Norge og Molde med første gang og som han fortsatt spiller mye sammen med. Vår egen Sissel Vera Pettersen har også jobba mye med Loueke og bekrefter igjen hvilket enormt nivå hun befinner seg på.

Her får vi møte Loueke, som veldig ofte spiller kun eget materiale, i nok en triokonstellasjon og der det står kjente og kjære låter fra standarskatten på spillelista. Musikken kom opprinnelig ut kun på vinyl i 2018, men denne nyutgivelsen på cd og digitalt har også tre nye låter med seg: Coltranes “Countdown”, Hoagy Carmichaels “Skylark” og Monks “We See”.

Med seg til å utforske låter som “Footprints”, “Moon River”, “Solar”, “Body and Soul” og “Naima” har Loueke ingen ringere enn Eric Harland på trommer og Reuben Rogers på bass – to av Sambandsstatenes aller beste og som mange vil kjenne igjen fra bandet til Charles Lloyd.

Sjøl om dette er “utspilt” materiale, så greier sjølsagt Loueke med sin helt spesielle innfallsvinkel til det å skape musikk å tilføre dette stoffet noe helt unikt. Harland og Rogers er lyttere i ultraklassen og bidragsytere på samme nivå. Det har ført til at “Close Your Eyes” har blitt nok en bekreftelse på at Lionel Loueke hører hjemme helt der oppe.

Lionel Loueke
«Close Your Eyes»
Sounderscore/sounderscore.com

Hip og fascinerende lo fi

Jazztrompeteren Kristoffer Eikrem har ved flere anledninger vist oss at han har mange kvaliteter. Her følger to flotte eksempler på det.

Kristoffer Eikrem beveger seg på tvers av så mangt.

En av Moldes store jazzsønner, Kristoffer Eikrem, har etter hvert vist seg frem i en rekke konstellasjoner og stilretninger. Mitt første skikkelige møte med han var sammen med pianisten Kjetil Jerve og den amerikanske saksofonisten Jimmy Halperin under Moldejazz for noen noen år siden. Der fortalte han alle med åpne ører at han var en mer enn lovende cooljazz-trompeter.

Seinere har jeg fått med meg at Eikrem har åpna opp flere andre musikalske dører også – gjerne som DJ. Med sin første soloutgivelse, “Afternoon Assortment” – som kun finnes digitalt, møter vi Eikrem i et såkalt lo-fi-univers som per definisjon fremhever støy og analoge forvrengninger egna til å skape nostalgisk, melankolsk og varm stemning.

Eikrem har laga beats med hjelp av sine allehånde maskiner, men har på ingen måte lagt vekk den varme trompettonen sin. Til sammen har det blitt en knapp halvtime med varm, lett og nedpå musikk som garantert egner seg for eleverte dansegulv og hippe barer kloden rundt der en gumbo med hip hop, r & b og jazz spiller avgjørende roller.

Egentlig burde ikke denne solo-debuten komme som noen stor overraskelse for de som har fulgt Eikrem tett den siste tida. I februar kom nemlig kassett-utgivelsen “Dawn/Dusk” sammen med den sør-koreanske artisten Beautiful Disco ut. De to hadde truffet hverandre på nettet og har jeg skjønt det rett så har de fortsatt ikke møttes.

Etter å ha lytta en del til hverandres musikk, skjønte de at her var det potensiale til noe mer og de begynte å skape beats, som det heter i den verdenen, sammen. Noen beats blei til mange og resultatet blei til “Dusk/Dawn”.

Det er et klart slektskap mellom musikken på disse platene, men sammen med Beautiful Disco dukker det også opp både norske og sør-koreanske rappere og vokalister samt pianisten Arne Torvik.

Kristoffer Eikrem viser stor bredde, smaksans og stilsikkerhet med disse to utgivelsene. Hvor vi møter han neste gang er heldigvis et helt åpent spørsmål.

Kristoffer Eikrem
«Afternoon Assortments»
Kindbrew Records
Kristoffer Eikrem – Beautiful Disco
«Dusk/Dawn»
Mutual Intensions

Den nye storbandsjefen?

Japanske Miho Hazama overtok det musikalske ansvaret for Danish Radio Big Band for vel to år siden. Danskene, med norske Birger Carlsen i spissen, visste veldig godt hva de gjorde da hun blei ansatt. Her følger et strålende bevis på det.

Miho Hazama kan godt vise seg å bli den nye storbandsjefen.

Miho Hazama (34) begynte å spille piano som 3-åring og talentet blei raskt avslørt. Studier, spesielt i klassisk musikk, fulgte før hun satte kursen for New York i 2010. Da hadde jazz tatt en stadig større plass i hennes utvikling og hun begynte blant å studere med Jim McNeely, en tidligere leder for Danish Radio Big Band. Hazama fikk raskt et solid navn over there og den særs oppegående Birger Carlsen, kunstnerisk leder for DRBB, fikk sjølsagt det med seg.

Da McNeely ga seg seg som leder for danskenes storbandstolthet, et band som storheter som Thad Jones og Bob Brookmeyer har styrt tidligere, skal vi vel ikke se bort fra at McNeely også la inn et godt ord for sin elev. Det var i tilfelle veldig på sin plass og de to åra som har gått har vist at det var et usedvanlig godt valg.

Hazama har etter hvert blitt godt kjent med DRBB og på denne utgivelsen har hun skrevet både låter og arrangement med spesielt dette kollektivet og disse solistene i tankene. Det betyr blant andre saksofonister som Peter Fuglsang, Hans Ulrik og Karl-Martin Almqvist, trompeteren Mads la Cour, veteran-trombonisten Vincent Nilsson og norske Annette Saxe på basstrombone og en heftig rytmeseksjon med Per Gade på gitar, Henrik Gunde på piano, Kaspar Vadsholt på bass og Søren Frost på trommer. Et strålende kollektiv og meget dyktige solister – vi snakker et storband i ypperste verdensklasse.

Hazama har på et ytterst personlig vis tilegna seg hele den moderne storbandtradisjonen og samtidig viser hun oss her at hun så avgjort er i stand til å sette sitt høyst personlige preg på både komposisjoner og arrangement. Kjemien mellom henne og DRBB – engasjementet har nylig blitt forlenga med flere år – er noe så voldsomt til stede (på nettet er det mulig å se en video av hvordan hun blei tatt i mot av bandet da hun kom til Kastrup første gang) og til sammen har de skapt storbandmusikk som hører hjemme helt der oppe og som alle andre i faget har å strekke seg mot i åra som kommer. Og svaret på spørsmålet i overskriften? Det kan godt være ja.

Miho Hazama
«Imaginary Visions»
Edition Records/Border Music

I sine ess

Maj Britt Andersen, Lars Saabye Christensen og Geir Holmsen – og KORK. Det kan ikke gå galt det – og det gjør det da heller ikke. For noen møter!

Geir Holmsen, Maj Britt Andersen og Lars Saabye Christensen – for en kohort! Foto: Jo Michael

-Kaller Maj Britt og Geir på meg igjen, så er jeg klar, sa Lars Saabye Christensen da “trioens” første plate, “Et stille sted”, så dagens lys for tre år siden. Noe sier meg at det ikke tok lang tid før røyksignalene blei sendt fra residensen til Andersen og Holmsen i Asker i retning Saabye Christensen på Fagerborg i Oslo om en videreføring av det særdeles vellykka samarbeidet.

Samarbeidsforma var allerede etablert og nye tekster tok raskt veien vestover til Asker der Holmsen raskt fant den rette melodien, den rette temperaturen og den rette stemninga til mester Saabye Christensen sine dikt. Når så begge de to herrene hadde uttrykket, stemma og varmen til Maj Britt Andersen i bakhodet når både tekst, melodi og arrangement blei unnfanga, så var forutsetningene noe voldsomt til stede for at oppfølgeren skulle bli av det storslåtte slaget.

Nå har det seg slik at her er tre av mine favorittkunstnere samla på et brett. Det trenger på ingen måte bety at summen av det blir tilsvarende, men i dette tilfellet har det altså blitt det. Saabye Christensen sier at det å synge, komponere og skrive er høyst personlig, men at de samtidig har hatt et ønske om at vi på den andre sida skal kunne gå inn i dette universet med våre erfaringer og våre liv. Disse sangene er sjølve livet opplevd fra de tre, i følge forfatteren, og når vi blir invitert inn og kan ta med våre egne liv og erfaringer, så har dette blitt en ny milepæl i kunstnerskapet til alle tre. Intet mindre.

Når så Norges beste band, Kringkastingsorkesteret eller KORK, nok en gang har stilt seg til disposisjon for å fargelegge dette universet, så har Holmsen skrevet akkurat de arrangementene som diktene, låtene og stemma og uttrykket til Andersen har bedt om. Dette har blitt et møte mellom giganter på alle nivå – giganter som vil hverandre godt og som løfter hverandre til steder som jeg sjelden har opplevd. Dette er lyrikk, musikk og sang vi kan leve med og på i årevis og heldigvis har de tre allerede meldt at dette er del av to av en trilogi. Vi har mer å glede oss til med andre ord.

PS Alfred Hitchcock skrev alltid seg sjøl inn i ei lita rolle i filmene sine. Saabye Christensen dukker også med fire linjer:

Det er for mange helter

Vi trenger en ekte pyse

Som kan feie for egen dør

Og som ikke tør å slå på lyset.

Da er det ikke spesielt mye mer å legge til. Storslått, flott, varmt og ekte. Det får holde.

Maj Britt Andersen
«Et snev av evig»
Grappa/Musikkoperatørene