Pandemien har ikke ført mye godt med seg. Heldigvis finnes det unntak. Block Ensemble og “Bugs & Hugs” er et av de aller beste eksemplene på det.

Ikke overraskende har det skjedd mye i mange kreative sinn i løpet av de to siste helvetes årene. Ideene har stått i kø rundt om, noen har det blitt noe av og noen har det blitt noe veldig spennende ut av. Saksofonisten Kristoffer Alberts, som mange vil kjenne fra bandet Cortex og fra samarbeid med lydskulptøren Lasse Marhaug, har vært initiativtaker, kurator, organisator, redigerer – og sikkert mye mer – for å få dette unike prosjektet på beina. Etter hvert har også Marhaug kommet inn i bildet som co-produsent og med ansvar for mix og mastering.

Om det finnes bandbilde av Block Ensemble? Det gjør det ikke og grunnen er ikke at man glemte å ta bilder. Nei, grunnen er enkelt og greit at “bandet” aldri har møttes.

Musikken, som består av to “låter”, blei nemlig til ved at Alberts inviterte noen av de mest spennende stemmene han vet om til å sende han improviserte strekk unnfanga hvor de nå enn befant seg. Deretter blei de sendt med brevdue eller på en annen dertil egna måte til Alberts som så satte det hele sammen med hjelp av en ganske så avansert klipp- og lim-metode.

Noe forteller meg at Alberts, som ikke spiller sjøl her, har lagt svært få føringer på hva de inviterte skulle komme opp med. Hvorfor i alle verdens dage skulle han det forresten når de inviterte er Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og Stine Janvin Joh på vokal, Britt Pernille Frøholm på hardingfele, Didrik Ingvaldsen på trompet, danske Mette Rasmussen på altsaksofon, Lene Grenager og Tanja Orning på cello, nederlandske Jasper Stadhouders på gitar, kologo og mandolin, svenske Mats Äleklint på trombone, Nils Henrik Asheim på orgel, Frode Haltli på trekkspill, Ingebrigt Håker Flaten og Per Zanussi på bass og Dag Erik Knedal Andersen på trommer? Vi snakker et kremlag av modernister som har tatt oppgava på største alvor og som har gitt Alberts ei solid utfordring med å skru alle bidragene sammen.

Her fantes det sjølsagt ingen fasit og det kunne garantert blitt løst på tusen forskjellige vis. Jeg synes imidlertid radarparet Alberts/Marhaug har skapt et usedvanlig spennende lydlandskap som, hadde jeg ikke visst bedre, hadde vært spilt inn med de involverte sammen i studio.

Her her mange store improvisatorer fra en rekke land, og ikke minst postproduksjonen til Alberts og Marhaug, skapt et verk som er av det unike slaget. Inntil alle disse stemmene kan møtes i det virkelige liv, for et band det ville vært, så er “Bugs & Hugs” en særdeles flott og spennende holdeplass å vente på.

For et par år siden fikk jeg en herlig og tøff påminnelse om noe av det spennende som skjer i ung norsk jazz gjennom platedebuten til trioen Pangpang. Nå foreligger oppfølgeren og den låter enda tøffere.

Trommeslager Ivar Myrset Asheim, bassist Håkon Norby Bjørgo og gitarist Sander Eriksen Nordahl, fra henholdsvis Stavanger, Lier og Oslo. møttes på Norge Musikkhøgskole og de møttes så heftig at Pangpang oppsto raskt allerede i 2014 og er fortsatt i full gang. Ikke bare i gang: vi snakker om en heftig trio i stadig utvikling i retning seg sjøl.

Som på debuten så er det Norby Bjørgo som har skrevet all musikken. Det har han gjort på et vis som sørger for solide utfordringer både for hver enkelt av de tre, for kohorten Pangpang og for oss på mottakersida. Akkurat slik det skal være i oppegående og fremoverlente musikalske settinger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det vi åpenbart har med å gjøre her er tre åpensinnede og altetende musikanter som henter hemningsløst fra alle de kilder de har møtt på i sine liv. De betyr igjen en voldsom dynamikk i uttrykket – en dynamikk basert fascinasjon fra både det heftigste rocketrøkket til mer fabulerende jazz – og det meste midt mellom og på utsida av det også.

Vi har med tre framifrå lyttere å gjøre som, hvis vi bruker sportsterminologien, virkelig makter å spille hverandre gode. Det betyr at alle tre får godt med individuell plass, men jeg digger også det kollektive uttrykket som de tre har brygga sammen – heftig.

Her er det mye å glede seg over for et jazzhjerte, men rockefolk med åpne ører og ditto sinn vil finne mye tøft her også – Pangpang er på mange vis hele pakka.

Blant alt du ikke visste du savna til jul er plystrende italiensk musikk noe som kommer ganske høyt på lista vil jeg tro. Elena Somarè har heldigvis sørga for å gjøre noe med det.

Det har seg altså slik at postmannen min bringer meg de mest overraskende godsaker fra de fleste verdenshjørner. Nå er vel ikke Roma og Italia blant de fjerneste av diss hjørnene, men det den 47 år unge fotografen og, i denne sammenheng, plystreren Elena Somarè bringer til heimen og høyttalerne er uansett av det svært sjeldne slaget.

Siden Somarè var seks år gammel har hun plystra schwære operaarier. Ikke akkurat dagligdags på noe som helst slags vis vil jeg mene, men desto mer spennende. Jeg kjenner absolutt ikke til noe som helst når det gjelder Somarès karriere. Dette er vårt første møte og det er så avgjort spennende og fascinerende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med et repertoar bestående blant annet av låter signert Nick Drake, Brian Eno, Betales-klassikeren “Blackbird”, King Crimson, Enya, Doors og Elton John, samt litt eget stoff og noe komponert av den svenske gitaristen Mats Hedberg, som bokstavelig talt spiller ei sentral rolle på denne innspillinga, tar Somarè oss med på en ekskursjon ulik de aller fleste jeg har vært med på i alle fall.

Litt perkusjonshjelp fra kjente stemmer som Morgan Ågren og Pat Mastelotto fra King Crimson, samt litt harpe og litt annet krydder, er med på å gjøre dette til noe ganske for seg sjøl. Uansett er det Somarès klokkeklare “stemme” og Hedbergs empatiske reisefølge på ymse gitarer som er det viktige fundamentet i denne musikalske utflukten som egner seg ypperlig på en dag som denne.

Riktig god jul alle musikkelskere – og alle andre.

I min fødeby Molde har vi noe som heter Svenskebyen. Den kom som et resultat av flott hjelp fra svenskene etter krigen. De seineste åra har det kommet masse god musikalsk hjelp fra svenskene også – Joel Ring er avgjort en av dem.

Mange håpefulle svenske jazzmusikere har tatt turen over Svinesund og satt kursen mot enten jazzlinja i Trondheim eller Musikkhøgskolen i Oslo. Ryktet om gode og kreative utdanningsmiljøer og muligheter for å finne nye og spennende konstellasjoner for å forske videre i har garantert vært gode lokkemidler. Enda hyggeligere sett med norske ører er at mange av disse mer enn lovende musikantene har blitt værende her hos oss.

Cellisten, bassisten, komponisten og bandlederen Joel Ring (33) hører hjemme i den kategorien. Vi har lært han å kjenne i originale kohorter som Wendra Hill, trioen Pumkin med Ole Morten Vågan og med Andreas Røysum Ensemble. Derfor kommer det ikke akkurat som noen overraskelse at også hans debut under eget navn og med eget band er av den unike sorten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med et band bestående av trommeslagerne Anton Jonsson og Bror Tomas Sandström, Heida Karine Johannesdottír Mobeck på tuba, Karl Hjalmar Nyberg på tenorsaksofon og klarinett og Milton Öhrström på piano – folk fra begge sider av Kjølen der altså – som alle åpenbart er musikalske sjelsfrender av Ring og som følger hans intensjoner på best mulig vis, så har dette blitt en debut Ring kan være svært så bekjent av.

Ring, som spiller kun cello her, sier han er inspirert av teksturer og mønstre vi opplever i våre hverdagsliv. Det har ført til at vi blir servert alt fra melodiske ganske så straighte jazzlåter, store og åpne lydlandskap og en fri tilnærming til det å skape musikk. Her får vi alt fra det reflekterende og nedpå til det ekspressive og kompromissløse med stemmer og motstemmer – musikk som kan låte kaotisk ved første møte, men som viser seg å ha ei klar og tydelig retning etter hvert. Musikk som beveger seg og som har evnen til å bevege oss.

Joel Ring skal være velkommen til å bli her værende så lenge han måtte ønske. Han skal være velkommen til å fortsette sitt virke med å skape spennende og original musikk også.

Joni Mitchell er i mine ører, og for resten av mitt sanseapparat, en av de aller største artistene her på Tellus – uansett sjanger eller uttrykk. Denne trippel-lp-en fra hennes debutkonsert i Carnegie Hall i New York er med andre ord noe av det beste presang som kan komme min vei.

Joni Mitchell, født Roberta Joan Anderson og med djupe røtter i Norge både på Vestlandet og på Helgelandskysten, har rukket å bli 78 år. Hun har definitivt rukket mye mer også. Blant annet har hun skapt en katalog som ingen andre singer/songwritere kan måle seg med. Gjennom mange tiår, før hun blei ramma av et hjerneslag i 2015, etablerte hun seg som en av de aller største sangerne og formidlerne vår samtid har vært besjela med.. En annen ting Mitchell har vært svært opptatt av er å ta kontroll over sin egen karriere. Her kommer et fantastisk flott resultat av det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som en rekke artister så har også Mitchell vært plaga av bootleg-utgivelser gjennom karriera si. Det har hun ønska å gjøre noe med og hun har ved flere anledninger de seineste åra gitt ut materiale hun har hatt kontroll på sjøl. Denne gangen er det altså hennes debutkonsert i sjølvaste Carnegie Hall den 1. februar 1969 som blir utgitt for aller første gang. Mor og far Anderson, Bill og Myrtle, hadde tatt turen fra Saskatoon i staten Saskatchewan i Canada, men mor, skriver den daværende kjæresten Graham Nash i den fine, lille coverhefteteksten, var ikke særlig fornøyd med datterens hippiekjole. Joni sier også at “It´s a long way from Saskatoon, Saskatchewan to Carnegie Hall” mot slutten av denne særdeles vellykka konserten, så Åge A kom nok et stykke etterpå med sin lange tur til Royal Albert Hall.

Det mor bør ha vært mer fornøyd med er de nærmere 80 minuttene dattera ga sitt hengivne publikum. Hun spiller gitar sjøl, eller litt piano, som hun blir så nervøs av sier hun, og derfor kommer det også en a cappella-versjon. Litt sjenert småprat mellom låtene kommer det også fra 26-åringen, som åpenbart allerede i 1969 hadde et stort publikum i sin hule hånd.

Her får vi servert en rekke av henne aller største hits som “Both Sides Now”, “The Circle Game” og “Night in the City” pluss en rekke av hennes andre gjennombruddslåter. Festen starter med “Chelsea Morning” og avsluttes med “Urge for Going”. Sjøl om Mitchell sier hun var nervøs for denne debuten, så låter hun glitrende; hun synger fantastisk og hun spiller glitrende gitar. Vi får også være med på hennes utallige gitarstemminger – spennende i seg sjøl.

Bedre julepresang kan ikke Joni Mitchell-fans verden rundt tenke seg. Andre musikkelskere uansett hva de sokner til vil også ha funnet det de søker her. Dette er nemlig gull – sjeldent gull.

Helt siden den svenske pianisten Johan Lindvall la ned sin første akkord her til lands for mange år siden, så har det vært åpenbart at han har vært i besittelse av ei høyst spesiell stemme. Det er han definitivt fortsatt.

Pianisten, komponisten og bandlederen Johan Lindvall (31) hadde ikke runda 20 en gang da han tok den viktige avgjørelsen om å flytte til Norge for studier og forhåpentligvis fremtidig samarbeide med norske musikere. Det skulle vise seg å være et lykkelig valg for både Lindvall og alle oss musikkelskere på denne sida av Kjølen.

I løpet tida Lindvall har vært her hos oss, så har vi hatt gleden av å møte han i en rekke konstellasjoner – i alt fra solo til Trondheim Jazz Orchestra. Uansett hvor stoppestedet har vært så har det kommet stadig nye bekreftelser på hvilken unik stemme Lindvall er og har.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I fjor sommer kom høyst sannsynlig høydepunktet i Lindvalls karriere så langt. I 2019 blei han utnevnt til Moldejazz sin høythengende JazZtipendiat noe som betyr at han med solid økonomisk støtte i ryggen fikk anledning til å sette sammen sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra, skrive musikk for orkesteret og få det fremført på Moldejazz.

Det skjedde i fjor sommer og i oktober i fjor blei verket spilt inn i studioversjon. De to vokalistene og elektronikerne Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garner, fiolinisten Eira Bjørnstad Foss og cellisten Marianne Baudouin Lie, klarinettisten Klaus Ellerhusen Holm og altsaksofonisten Mette Rasmussen, gitaristene Christian Skår Winther og Lars Ove Fossheim, perkusjonisten Matilda Rolfsson og trommeslageren, vibrafonisten og elektronikeren Kyrre Laastad samt Lindavll sjøl på piano og synth, tar oss med på en høyst egenarta utflukt som låter totalt annerledes enn alt annet som har kommet ut av disse ztipendiatene.

Lindvall er en visjonær, han er en melodiker, han er en maksimalistisk minimalist, har en søker og han er åpenbart totalt kompromissløs. Alt dette har det kommet usedvanlig spennende og inspirerende musikk ut av – dette er så avgjort Johan Lindvallsk musikk.

Mer eller mindre samtidig med Moldejazz-verket, så dukker det også et nytt visittkort med trioen til Lindvall. Det betyr Adrian Myhr på bass og Andreas Skår Winther på trommer – de samme herrene som var med da trioen debuterte med “No City, No Tree, No Lake” i 2019.

Det mer enn antyder at det er en liten kohort som har vokst sammen over tid og som har tatt nye musikalske steg – sammen. Sjøl om det låter ganske så annerledes enn trioen til Bill Evans, så er deler av filosofien den samme: her spiller de tre musikerne like viktige roller.

Sjøl om Lindvall har skrevet all musikken, bortsett fra ei låt, så får alle satt sine umiskjennelige bumerker på tolkningene av disse nedpå, fabulerende, vakre og melodiske utgangspunktene. De ti første låtene er studioinnspillinger – avslutningssporet er live fra Glenn Miller Café i Stockholm.

I to helt forskjellige utgaver viser Johan Lindvall oss nok en gang hvilken særegen, søkende og finnende musikant han er. Så flott at han valgte å komme hit til oss.

https://www.nettavisen.no/plateanmeldelse/musikk/julemusikk/jula-swinges-heldigvis-inn-igjen/r/5-95-362146

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tida strekker ikke til for å lage en versjon av denne julemusikkanmeldelsen, men det er bare å kopiere denne lenken så popper den opp!

Kurt Elling har vært blant Tellus´ aller mest sentrale og beste jazzsangere i en årrekke. Nå møter han oss i ei urfunky utgave og du verden som han fikser det også.

Kurt Elling (54) har helt siden han debuterte på den store scena i 1995 med “Close Your Eyes” vært blant ledestjernene innenfor det relativt straighte jazzuttrykket. Nå fremstår han i en helt annen musikalsk dress enn jeg kan huske han.

Elling har hatt for vane å skrive tekster til instrumentale melodilinjer. Det fortsetter han med til en viss grad med her også. Både Wayne Shorter og Carla Bley er “bidragsytere” her mens Tom Waits´ og Kathleen Brennans tekst til “Circus” har fått ny musikalsk innpakning – her har altså Elling snudd på flisa med at teksten har blitt beholdt mens musikken er fersk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den store forandringa her er altså at Elling nå, for the time being i alle fall, har forlatt jazzuttrykket som han har blitt kjent og elska for. Sammen med trommeslager og perkusjonist Corey Fonville, tangentist DJ Harrison og Charlie Hunter på sin hybridgitar, blir vi invitert med på en jazzikalsk funk-ekskursjon som virkelig tar tak.

Bortsett fra Hunter er dette ukjente folk for meg, men at Elling har rekruttert fra øverste funkhylle hersker det ikke særlig tvil om.. Hippere og tightere trommespill finnes for eksempel ikke på denne sida av Nate Smith og Charlie Hunter, som det har vært relativt stille rundt ei stund, bekrefter igjen hvilken groooovy plekterfører han er på sin 7-strenger.

Og Elling da? Jo da, han har ei stemme og et uttrykk som stortrives i dette funky landskapet også. Kurt Elling er blant de hippeste gutta i klassen og hiphetsfaktoren blir ikke noe mindre av dette nye sporet. Tøft!

Med brødrene Isach og Lauritz Skeidsvoll fra Kleive i Molde som svært viktige ingredienser, så har gruppa Bear Brother tatt ytterligere flotte steg i retning noe veldig lovende med sitt andre visittkort.

Det var på vårparten 2018 det første livstegnet på plate så dagens lys fra Bear Brother. Sammen med brødrene Skeidsvoll, på henholdsvis piano og saksofon, var også trompeteren Erling Skorpen fra Ålesund. De tre hadde møtt hverandre for første gang i Jazzlogen under Moldejazz og tatt steg ut i den store utdanningsverdenen og møtt Håkon Norby Bjørgo og Martin Heggli Mellem, begge fra Lier ved Drammen. Debutalbumet, som het «Bear Brother», fortalte oss veldig tydelig at de fem hadde funnet frem til noe veldig spennende og med ei veldig klar retning i seg.

I forbindelse med plateslippet for debutplata blei Bear Brother booka til spillejobb på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo og de ønska i den forbindelse å pynte kaka litt ekstra. De ville veldig gjerne ha med seg en gjest og den eneste de alle tenkte på var den svenske stjernetrombonisten Mats Äleklint. Han har gjesta kongeriket en rekke ganger blant annet sammen med Paal Nilssen-Love i hans Large Unit og har etablert seg svært høyt oppe på lista over verdens mest uttrykksfulle moderne trombonister.

Møtet på Victoria var av typen vellykka og da Bear Brother skulle spille inn oppfølgeren i januar i fjor så blei Äleklint invitert tilbake.

Med et repertoar der pianist Isach Skeidsvoll har skrevet fem av de sju låtene og Skorpen de to andre, blir vi tatt med på en energisk og heftig utflukt. Jovisst er dette ganske så langt fra det vi forbinder med Jazzlogen, men skulle den dukke opp i ei moderne utgave en gang, så er dette musikk som ville ha egna seg ypperlig.

Det er en livsbejaenhet, et trøkk, ei samhandling og en energi i Bear Brother pluss Äleklint, som henter inspirasjon i alt fra gospel og New Orleans-tradisjonen til ganske så frie og kollektive uttrykk, som vi sjelden opplever på bygdene nå til dags.

Mats Äleklint har åpenbart vært akkurat den inspirasjonskilden de fortsatt unge gutta i Bear Brother var ute etter. Til sammen har de skapt en musikalsk vitaminpille som vil varme også de mest forfrosne nå om dagen.

Akkurat i det nyhetene blir mørkere og mørkere og dagene kortere og kortere, så dukker det opp en liten musikalsk lykkepille fra Göteborg. Perfekt timing.

Musikk dreier seg ofte om møter – møter der empatien er helt avgjørende for at resultatet skal bli vellykka. Gitaristen Rolf Jardemark (61) har jeg hilst på ved tidligere innspillinger og han fortalte meg raskt at Göteborg hadde mer på det gitaristiske området å skryte av enn Ulf Wakenius. Vokalisten Lilleva Berglund (49) er derimot et nytt bekjentskap, men det er åpenbart at Jardemark og Berglund har mye godt, varmt og musikalsk å dele med oss.

Denne ep-en, som varer i rundt 20 minutter, funker som en slags teaser. Jeg har spilt den en rekke ganger og vil gjerne ha mer og da funker den vel slik den er tenkt da?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med kjente låter som “Devil May Care”. “Some Other Time” – en av mine virkelige favorittlåter, “I Will Wait for You” og “On the Sunny Side of the Street”, tar de to – Jardemark på både akustisk og strømgitar – oss med på en flott ekskursjon. Berglund har ei fin stemme og et uttrykk som har henta inspirasjon fra både Monica Zetterlund og ikke minst Alice Babs – det aller beste av den svenske vokaltradisjonen.

Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein. Her skal det “kun” serveres god og varm musikk og det gjør de to på et fint og inderlig vis. De gir oss enkelt og greit påfyll av lys i mørket – det holder lenge det.