Unni Wilhelmsen både er og har ei flott stemme. Dette konsertopptaket er nok en bekreftelse på det.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha full oversikt over Unni Wilhelmsens gjøren, laden og karriere, men via alle de uregelmessige møtene opp gjennom åra så har jeg til stadighet latt meg forføre, begeistre og imponere. Hun er enkelt og greit en artist med en integritet og retning i det hun gjør som er en skatt i det norske musikkmiljøet.

I min begrepsverden er historieforteller, enten det dreier seg om instrumentalmusikk eller et vokalbasert univers, en hedersbetegnelse. Unni Wilhelmsen er en historieforteller som befinner seg på øverste hylle blant disse. Om tekstene hennes, ofte nesten som små noveller å regne, er skrevet på engelsk eller norsk, så makter Wilhelmsen ofte som sitt store forbilde Joni Mitchell å formidle noe viktig, ekte og tidløst.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne liveinnspillinga fra Ibsenhuset i Skien i fjor høst inneholder ni låter på vinylen og fem ekstra digitalt. Opptaket er varmt og nært og tonefølget sørget for av Reidar Frugård Opdal og Ronny Yttrehus er av typen empatisk, nedpå og veldig korrekt.

Vinylen inneholder også en morsom bildecollage som sier mye om Wilhelmsens karriere og ikke minst ei herlig samling som viser oss hvilken original og spennende billedkunstner hun er. Tekstene er også med og gjør vinylen til ei totalpakke å glede seg over ofte og lenge.

Unni Wilhelmsen har noe viktig, unikt, flott, kompromissløst og høyst personlig å melde. Holder ei god stund det.

Er det slik med deg også at du sliter litt med å være oppdatert på gresk gitarmusikk? Da er vi minst to, men Giorgos Tabakis og åtte-strengeren hans gjør en strålende innsats for å få en orden på dette.

Blant de usedvanlig mange greiene jeg kan lite eller ingenting om har musikk fra Hellas for solo åttestrengers gitar om ikke en særstilling, så i alle fall en plass svært høyt oppe på lista. Da er det heldigvis slik at gitaristen og komponisten Giorgos Tabakis (41) har bestemt seg for å forbarme seg over meg og gjennom plata “hEre nOw theN” – spør meg ikke om om bakgrunnen for de små og store bokstavene – opplyse mitt sinn og faktisk sørge for flere timer med spenning og velvære.

Tabakis har klassisk bakgrunn i bånn for sitt uttrykk. Etter hvert har det blitt stadig mer improvisasjon og jazz i hans univers og de ti låtene her henter inspirasjon fra hele spekteret: moderne klassisk musikk, moderne jazz, avant garde og sikkert mange andre herligheter også – alt med en tydelig dose gresk melodikk og rytmikk i fundamentet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det at han spiller på en spesialbygd åttestrenger gir han sjølsagt også en helt egen sound. Giorgos Tabakis er enkelt og greit en unik musikant med et høyst personlig uttrykk som egner seg til å varme opp mørke og kalde høst- og vinterdager. Noe forteller meg at musikken egner seg til andre årstider også – alle vil jeg faktisk tro.

Petter Vågan har i en rekke forskjellige settinger fortalt oss at han har noe helt spesielt på hjertet. Nå i større grad enn noensinne.

Hva som befant seg i frokostblandinga til familien Vågan i Brønnøysund, der Ole Morten og Petter vokste opp, aner jeg ikke, men at det var noe som stimulerte fantasien og skaperevnen- og lysten er jeg absolutt overbevist om. De håndfaste og hørbare bevisene på det har stått i kø de siste åra og denne gangen er det lillebror Petter som sørger for nytt påfyll.

Petter (39), er både gitarist, vokalist og låtskriver, og har fortalt oss via band som Peloton, Vertex, Marvel Machine og ikke minst The Fjords – og som medspiller hos blant andre Kirsti Huke og Ola Kvernberg, at han er en veldig original og spennende kraft.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvem er han og hvor befinner så Petter Vågan seg på sin første soloutgivelse under eget navn? En herre som har en mastergrad i elektroakustisk friimprovisasjon og som har vist seg som en framifrå popkunstner i og med The Fjords er nødvendigvis en musikant med et voldsomt bredt nedslagsfelt og det blir ikke noe smalere i og med “Dead Pixel”.

Med de fire låtene som klokker inn på knappe 37 minutter, så er det lett å legge sammen at at det ikke er kommers- eller radiovennlig pop vi har med å gjøre. Likevel er det popmusikk av usedvanlig høy byrd vi blir møtt med og der historiefortelleren Vågan på et utsøkt vis kler tekstene med låtene sine på et vis som går utenpå det meste man vil forbinde med tradisjonell pop.

Vågan synger nydelig og høyst personlig, spiller gitar på et annerledes vis enn ellers i popuniverset og når han så allierer seg med jazzkamerater fra klasse A med Eirik Hegdal, Eivind Lønning, broder Ole Morten, Tor Haugerud, Erik Nylander, Tomas Järmyr og Egil Kalman, samt en strykekvartett av samme kaliber, så sier det seg nesten sjøl at “Dead Pixel” hører hjemme helt der oppe i det ypperste selskap der musikalske skjæringspunkt finnes.

Petter Vågan skal og må lyttes til og nytes på tvers av de fleste sjangerpreferanser. Du verden som han fortjener det.

Jan Eggum runder 70 i desember. Det gjør han garantert på eggumsk vis med stil og stor musikalsk feiring. Memoarboka passer også utmerka inn i markeringa av et unikt liv i musikkens tjeneste.

Jan Eggum (69 – enn så lenge) er en musiker, tekstforfatter, personlighet og ikke minst formidler som de aller fleste som har levd ei stund i dette landet har et forhold til. Jan Eggum er ikke en type man stiller seg likegyldig til liksom. Han har hatt evnen til å skrive låter som har betydd mye for mange generasjoner og han har helt siden han meldte seg til tjeneste på 70-tallet hatt evnen til å fornye seg samtidig som han har vært noe så inn i helvete produktiv.

Av mange grunner har jeg en iboende skepsis til folk som gjerne vil skrive sine memoarer – det er noe med sjølbildet som melder sin ankomst hos meg da – men i tilfellet Jan Eggum så synes jeg faktisk det er helt på sin plass. Han er blant de få som virkelig har noe å melde.

Ved hjelp av pennefører Geir Rakvaag, en av kongerikets aller mest kunnskapsrike, beste og mest etterrettelige musikkjournalister, forteller Eggum så vidt jeg kan skjønne den fulle og hele historia fra oppvekst i Laksevåg i Bergen som enebarn – noe som tydeligvis har vært med å prege han gjennom livet – til han i dag er bosatt i et slags vekselbruk i Bergen, Skien og Oslo.

Om det er den usminka og totale historia vi får vite? Jeg vil tippe at i Eggums liv, som i alle andres, så er det noen som vil komme med innsigelser, tolkninger og korrigeringer. Eggum har jo levd et relativt offentlig liv på mange vis, så det finnes sikkert mange med meninger, men her er det altså Eggums versjon vi får og den virker ærlig og oppriktig på meg.

Han legger ikke skjul på at han har levd et slags “alternativt” familieliv i en årrekke med et åpent forhold med sin første samboer gjennom 20 år. Han prøver heller ikke på noen måte å legge skjul på at han har hatt et alkoholforbruk som har vært på vei ut av kontroll heller. Begge deler skriver han om – boka er skrevet i jeg-form – på et usentimentalt og ærlig vis.

Boka, som er rikt illustrert med en bitte liten del av det samleren Eggum har tatt vare på opp gjennom åra, er delt inn i 70-80 korte kapitler som er både informative, av og til humoristiske og lettleste.

De som mener de “kan” sin Jan Eggum, vil få seg både en og to a-ha-opplevelser underveis. Undertegnede har i alle fått fått en bekreftelse på at evighetshjulet Jan Eggum både har hatt, har og kommer til å ha mye og stor innflytelse på det som skjer i norsk populærkultur – i alle fall den med substans.

Sjøl om “Mutual Isolation” er den fjerde utgivelsen til den utvida duoen Burnt Belief, så er det mitt første møte med dem. Det var på høy tid.

Burnt Belief består av den australsk/engelske bassisten Colin Edwin og den amerikanske gitaristen Jon Durant. Ikke de mest kjente navna her hjemme, men Edwin har mange stifta bekjentskap med via band som Porcupine Tree og O.R.k. sammen med blant andre King Crimson-trommeslageren Pat Mastelotto. Sammen med medbassist Lorenzo Feliciati har Edwin også et spennende “danseband”-prosjekt, Twinscapes.

Joe Durant er derimot et helt nytt navn for meg, men det viser seg raskt at herren som trakterer både tradisjonell strømgitar og noe så uvanlig som båndløs gitar, cloud gitar i følge han sjøl, har opp til mye originalt å melde.

Sammen med seg har de perkusjonisten Andi Pupato, trommeslageren Vinny Sabatino og trompeteren Aleksei Saks som gjester på en del av spora som de to sjefene har unnfanga i fellesskap.

Alt er spilt inn i coronatida og det betyr at bidragene har strømma inn fra England, USA, Sveits og Estland for så å bli skrudd sammen av sjefene på begge sider av Atlanterhavet. Slik har mange jobba nå – blant andre Mino Cinelu og Nils Petter Molvær, og resultatet bærer på ingen måte preg av at musikerne ikke har vært sammen i studio.

Hvor befinner så Burnt Belief seg i det msuikalske landskapet? Ikke så lett å ordfeste, men hvis begreper som prog, jazzrock, ambiente stemninger, smakfull bruk av elektronikk og litt etnisk krydder blir satt sammen til en gumbo, så er vi ikke så langt unna.

Musikken er vakker, fascinerende og særprega – ingen andre enn Burnt Belief kunne ha unnfanga akkurat dette musikalske barnet.

Vi er mange som har vokst opp med Lillebjørn Nilsen og hans særegne stemme og flotte univers. Det gjør det godt å bli minna på gjennom denne konsertutgivelsen fra 1994 – ute for første gang.

Få har hatt større betydning for mange generasjoner nordmenn og deres musikksmak enn Lillebjørn Nilsen. Han har liksom vært der sammen med oss siden midten midten av 60-tallet og titusener kan referere til minner som Lillebjørn – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – har vært fødselshjelper for. Siden Gitarkameratene pakka sammen for noen år siden har det vært relativt stille fra VetleBjørn og nye sanger er det også ei god stund siden han har gitt oss.

Av disse og mange andre grunner er det veldig hyggelig med dette liveopptaket fra Bø den 13. august i 1994. Lillebjørn og den irske folkveteranen, vokalisten og multiinstrumentalisten Andy Irvine, som runder 80 neste år, hadde møtt hverandre 17 år tidligere i Sveits og fant raskt ut etter at de hadde jamma litt backstage at de måtte gjøre noe sammen en gang. De to forhasta seg ikke på noe slags vis, men etter en invitasjon fra Telemarksfestivalen blei det endelig en realitet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Øvingstida blei ikke akkurat plagsom, men det skulle likevel vise seg at empatien og kontakten som var etablert 17 år tidligere var noe så veldig på plass og det var noe et begeistra publikum satte hørbar pris på.

Her møter vi en Lillebjørn i storslag med et repertoar med mange av hans mest kjente schlägers som “Alexander Kiellands Plass”, “Hav og himmel”, “Valle Auto og Bensin”, “Vidvinkelstev” og “Fort gjort å glemme”. Både stemma, gitarspillet, hardingfeletrakteringa og seljefløytespillet er Lillebjørn slik veldig mange av oss liker å huske han. Når så Irvine på vokal, munnspill, mandola og bouzouki leverer på akkurat samme hylle, så har denne konserten fra Bø i 1994 blitt av det varme. gode og tidløse slaget som vil være med oss for all evighet.

PS Festen avsluttes med Lillebjørn aleine med “Ola Tveiten”. Slik skal en konsert avsluttes!

Marius Klovning er en gitarist som dukker opp i stadig nye settinger. Det er fullt forståelig og nærmere kjernen enn på denne på soloekskursjonen kommer vi neppe på ei stund.

Om det er i de originalene bandene Flukten og Skadedyr eller mutters aleine, så viser Marius Klovning (34) fra Voss oss at han i stadig større grad nærmer seg si egen stemme. Det er jo akkurat det alle improviserende musikere ustoppelig leiter etter og som noen i større eller mindre grad finner: det høyst personlige uttrykket.

Klovning har, som flere andre som har funnet dette spesielle, også gått på jazzlinja i Trondheim. Om de har noen spesialformell for slikt ved Nidelvens bredd vet jeg ikke, men det er i alle fall åpenbart at mange av de største talentene finner veien dit og at forholda blir lagt til rette for at de skal finne sin helt personlige vei videre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Allerede for vel to år siden debuterte Klovning også som sitt one man band med plata “Hagebyen”. Med kun egenkomponert materiale tok han oss med inn i vakre stemningsleier på tvers av en rekke sjangre.

Nå fortsetter han på den samme kursen, men som en enda mer moden personlighet. Utstyrt med en rekke akustiske gitarer og 13 nye låter, tar han oss med til smakfulle og melodiske steder der han implementerer sine røtter i jazz, folk, blues og sikkert mange andre herligheter til noe varmt, reflekterende, inderlig og ikke minst ekte.

Marius Klovning har og er ei stemme som det er godt å lytte til og som det skal bli spennende å følge videre.

Samarbeidet mellom far og datter Eberson har utvikla seg til et fantastisk spennende og ikke minst fascinerende univers. Du verden som jeg digger det!

I det Jon Arild Ebersons umiskjennelige og tøffe gitartone virkelig drar i gang åpningssporet “Dream Walking”, får jeg en følelse av at en viktig del av lydsporet til mitt liv nok en gang har kommet på besøk. Det har seg nemlig slik at helt siden Moose Loose-dagene, så har Ebers – blant venner, noen greier seg også med Eber – og hans musikk satt uutslettelige spor og lite gleder meg mer enn at han og musikken hans fortsetter å gjøre det.

Ebers har siden 70-tallet vært med å skape musikalsk historie på så mange områder. Om vi snakker standardjazz, frijazz, pop, fusion og hva det enn skal være, og ikke minst som pedagog, så er det usedvanlig mange som har blitt påvirka og underholdt og har lært mye av den totalt kompromissløse og retningssikre Ebers.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når det så har vist seg at den ene dattera etter Borghild og Jon Arild, Marte, var en mer enn talentfull tangenttør, så har det ført til at hun på sett og vis har blitt en forlenger av det far har lagt fundamentet for. Det at de skriver musikk og spiller sammen viser oss at de er samstemte og vel så det og oppfølgeren til deres “Empathy” fra 2018 er faktisk tøffere enn toget.

Eberson inviterer oss til steder der det rocka, heftige og beintøffe møter det ettertenksomme og luftige – slik som livet er det. Det er masse trøkk, men samtidig masse dynamikk i uttrykket og med strålende medsammensvorne i Rune Arnesen på perkusjon, Jo Berger Myhre på bass og Axel Skalstad på trommer – alle tre nye siden “Empathy” -, så har “Between Two Worlds”, der de to har skrevet all musikken sammen, blitt en fantastisk tilstandsrapport anno 2021.

To bratsjister, en bassist og en trommeslager? Tror det må være første gang et slikt møte har vederfaret mitt sinn i alle fall. Slik er det med musikken også.

Det forventes ikke veldig mange hender i været om spørsmålet hadde vært stilt i hvilken som helst forsamling. Jeg har ikke drevet dybderesearch, men tror nok dette kanskje kan være debuten for akkurat ei slik besetning. Bratsjene blir håndtert av New York-bosatte Mat Maneri, som noen vil huske fra en høyst fri og spennende ekskursjon med Ola Kvernberg på Moldejazz for noen år siden, og Tanya Kalmanovitch, opprinnelig fra Canada, men nå pedagog på anerkjente New School i tillegg til å være utøvende.

Bass og trommer blir traktert av to københavnere: bassist Tomo Jacobson, opprinnelig fra Polen, og trommeslager Kresten Osgood. Til sammen har de fire skapt et univers de er helt aleine om.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I mangel av et bedre begrep er det greit å kalle dette kammerimpro. De fem variasjonene, som varer i vel 35 minutter, er totalt frie fabuleringer langt bortenfor all tradisjonell melodikk, harmonikk og rytmikk.

Det er med andre ord åpne samtaler med fire flotte og usedvanlig lyttende hoder og stemmer som intuitivt vet når de skal si noe og når de skal holde kjeft, vi har med å gjøre.

Maneri og Kalmanovitch kjenner hverandre godt etter å ha gjort ei duoskive for noen år siden – “Magic Mountain”. Om de fire har møtt hverandre før som kvartett vet jeg ikke, men det høres uansett ut som om de stortrives sammen med å utfordre hverandre, seg sjøl og oss. Flotte variasjoner i løse og frie luftlag.

Stian Carstensen er et musikalsk geni. Jeg har for så vidt ment det lenge, men her kommer den heftigste bekreftelsen på det gjennom hele hans liv. Du verden!

Stian Carstensen har rukket å bli 50 år, men akk så mye mer han har rukket også i løpet av disse tiåra. Jeg har hatt gleden av å følge svært mye av det han har drevet på med på relativt nært hold og antallet hakeslipp det har ført til har jeg mista tallet på for lenge siden. De første store møtene var med Farmers Market, noe som toppa seg i Molde i 2003 da den amerikanske stjernesaksofonisten Michael Brecker fikk ønsket sitt oppfylt – å få spille med Farmers. Det var garantert en opplevelse som satte spor i både Brecker og alle andre som var til stede.

Etter et lengre opphold er Carstensen nå heldigvis tilbake og det er usedvanlig hyggelig å kunne melde at han er tilbake mer kreativ, sprudlende og musikalsk gal og altetende enn noen gang.

Carstensen har ikke lagt skjul på at han har vært gjennom en tøff periode – tittelen på skiva sier også sitt om det. Det at noe ondt kan føre noe godt med seg er også denne knappe timen et uendelig godt prov på. Jeg har også vært så heldig at jeg har fått smakt på det ferdige resultatet noen måneder og at det har vokst er ikke å ta for store ord i bruk. Dette er nemlig et mesterverk fra en genial kunstner – et mesterverk som dermed har evighetens stempel på seg.

Musikalske grenser finnes knapt på dette verket. Carstensen har tatt med seg ingredienser fra alt han har hatt fingrene og hodet sitt borti gjennom hele sin karriere og laga sin totalt unike musikalske gumbo av det. Om det er kunstmusikk, bulgarsk folkemusikk, jazz eller tilliggende herligheter som spiller hovedrolla er uvesentlig; det er det nye brygget Carstensen har skapt og som han spiller et tjuetalls instrumenter, nesten alle like virtuost, for å fargelegge og ta oss med til steder vi aldri har vært i nærheten av å besøke tidligere, som griper meg på et vis som bare unik musikk kan.

Når han så har invitert med seg nære venner som Torbjørn Dyrud, Ola Kvernberg, Todd Terje og Jarle Vespestad, samt at Jacob Collier og Mike Patton får “lov” å synge på hver sin låt, så sier det seg sjøl hvor lista ligger: skyhøyt. Og her er det aldri snakk om å rive!

Musikken skaper bilder og vi blir invitert til å lage våre egne. Den er dramatisk, den er voldsom, den er kompleks, men den er samtidig lett tilgjengelig og ustanselig fascinerende og spennende. Den er akkurat slik jeg har lært Stian Carstensen å kjenne. Geniet!