Det heftige lille storbandet Cosmic Swing Orchestra med røtter fra
jazzlinja i Trondheim fortsetter å imponere med ei herlig liveplate.

Det er vel to år siden jeg fikk høre Cosmic Swing Orchestra og det
sjøltitulerte debutalbumet deres for første gang. De og det imponerte
på direkten og noe fortalte meg at bandet og ideen til pianisten,
komponisten og renessanse-mennesket Petter Dalane (30) fra Bergen
ville være en urheftig liveopplevelse.. Nå bekreftelsen på den
antakelsen – du verden så tøft det låter!

2023

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bandet, som så dagens lys i 2018, gjorde en rekke konserter i 2023 og
denne tilstandsrapporten er henta fra flere av disse. Musikken, som i
all hovedsak er skrevet av Dalane, men med et par bidrag av Øyvind
Mathisen og Jørgen Bjelkerud, er en herlig gumbo av alt fra swing, via
ballroom til Kurt Weill og Sun Ra og gudene vet hva! Alt er drita
seriøst, men tilsatt akkurat store nok doser galskap og humor.

Jazzlinja

Dalane har mer enn en tanke og visjon bak det han gjør. Han er en
engasjert ung mann som vet hvor han vil med seg sjøl og musikken sin
og det har han fått utmerka assistanse til å sette ut i livet av gode
venner og mer eller mindre samtidige fra jazzlinja i Trondheim. Dalane
spiller i tillegg til piano også elpiano og klarinett, bassjobben blir
delt mellom Kertu Aer og Alexander Riris, Jørgen Bjelkerud på
trombone, Even Brodwall trakterer valthorn og wagner tuba, Ola Lømo
Ellingsen og Øyvind Mathisen på trompet, Sara Fjeldvær på vokal, Jenny
Frøysa på barytonsaksofon og bassklarinett, Erlend Vangen Kongtorp på
tenor- og sopransaksofon og klarinett, Aksel Rønning på altsaksofon,
klarinett og fløyte, Bjørn André Syverinsen på trommer og Zakarias
Meyer Øverli på tenorsaksofon og strupesang. Det vil si noen av de
aller mest lovende vi har her hjemme og de stortrives åpenbart i
Dalanes unike univers.

Dette er tøft, utadvendt, herlig og sprudlende – direkte livsbejaende
faktisk. Petter Dalane og Cosmic Swing Orcehstra er en slags norsk
forlenger av Sun Ras musikalske livsanskuelse – intet mindre.

Ser ikke bort fra at det er flere enn meg som ikke kjenner til
pianisten Hayoung Lyou. Det er på høy tid å gjøre noe med det for
flere av oss.

En av de aller hyggeligste delene av å få drive med videreformidling
av musikk slik jeg gjør, er å møte ny musikk skapt av, for meg i alle
fall, nye stemmer. Sør-koreanske og New York-bosatte Hayoung Lyou
(32), hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Lyou begynte med klassisk musikk som 5-åring og hadde ei solid
karriere på det området med heftige priser på hjemmebane før jazzen
tok henne. Da gikk veien til Berklee i Boston med blant andre Helen
Sung og Joanne Brackeen som mentorer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Runde to

Lyou debuterte under eget navn med “Metamorphosis” i 2020 – ei plate
som blei kåra til årets jazzplate i Sør-Korea. Oppfølgeren er altså
mitt første møte med henne og det er en usedvanlig frisk og original
musiker vi har med å gjøre.

Lyou har tatt med seg sitt klassiske fundament og fusjonerer det med
elementer fra swing, ragtime, blues, moderne jazz og samtidsmusikk på
et vis jeg ikke kan huske å ha hørt før.

Noe er gjort solo. Da er det gjerne mer meditative ekskursjoner hun
inviterer oss med på. Det aller meste er på trio med trommeslageren
Steven Crammer og bassisten Thomas Morgan – kanskje New Yorks mest
ettertrakta udi bassfaget og som vi kjenner godt her hjemme fra blant
annet samarbeidet med Bill Frisell. Bare Morgans tilstedeværelse er
anbefaling god nok for meg.

Hayoung Lyou er en temperamentsfull, dynamisk og teknisk langt
framskreden pianist og komponist som snakker veldig til meg, og som
like gjerne kunne inntatt ei scene på Ultimafestivalen som på Oslo
Jazzfestival. Tipset er helt gratis!

Lars Martin Myhre forlot oss for bare to dager siden. Bedre farvel enn
hans siste visittkort “Lønn” er ikke mulig å tenke seg.

I begynnelsen av november dukka det opp en cd i postkassa med en liten
gul post-it lapp inni. Lars Martin Myhre ville at jeg skulle få høre
hans nye plate så fort som mulig. Det varma veldig. Men sjøl om jeg
visste at Lars Martin, som jeg er stolt av å ha vært på fornavn med i
mange tiår var sjuk, så visste jeg ikke at hans kreftsjukdom var så
stygg at han måtte vinke farvel så raskt. Jeg hadde tenkt å hygge meg
med musikken nå i mellomjula og hadde håpt at Lars Martin skulle få
med seg tankene mine.

Jeg er lei meg for at jeg er så bakpå, Lars Martin, men vet at du
ville smilt det gode smilet ditt av ei slik melding.

Historiefortelleren

Lars Martin rakk ikke å bli mer enn 68 år. Men i løpet av disse åra
greide han så mye mer enn de aller fleste. Sjøl om “alle” i musikk- og
jazzmiljøet kjente godt til vokalisten og ikke minst gitaristen Lars
Martin lenge før det store gjennombruddet kom sammen med Odd Børretzen
og “Noen ganger er det all right” i 1995, så blei et enormt publikum
oppmerksom på han fra da av.

Både frem til Børretzen gikk ut av tida i 2012 og i tida etter, så har
Myhre hatt si egen karriere og til stadighet vist oss at han har vært – og
er – en historieforteller av sjeldent kaliber. Svært sjeldent. Og det
er så fint og vemodig å kunne si at dette avskjedsbrevet fra Myhre,
innspilt denne sommeren og høsten da Myhre visste at timeglasset var i
ferd med å renne ut, kanskje er det aller beste han noensinne har
gjort. Musikk og tekst skapt i en livsfase ingen ønsker å være i. Det
er så imponerende og reint ut sagt fantastisk, så jeg nesten mangler
ord. Jeg er så lei meg for at jeg ikke fikk fortalt deg det, Lars
Martin!

Samarbeid

Myhre skriver i coverhefteteksten: hva gjør man når man blir kraftig
påmint om at man ikke er udødelig? Jeg spiller inn plate. Mye av
musikken har Myhre skrevet sjøl, dog med litt elegant hjelp av Johan
Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel. Tekstene har han også
hovedansvaret for, men hans faste medsammensvorne Ingvar Hovland har
så avgjort levert herlige bidrag også denne gangen.

Det er livskraftige og kloke betraktninger om å skåle for døden og om
at livet skal leves Myhre gir oss sammen med sine strålende musikalske
kjernevenner Perry Stenbäck, Geir Sundstøl, Terje Johannesen, Terje
Norum, Olaf “Knerten” Kamfjord, Jon K. Rosslund, Eirik Hansen, Øystein
Trollsås, Anette Gilje og Ingunn Sørli Øksnes.

Lars Martin Myhre møtte sin skjebne på en sterk, modig, vakker og
fortrøstningsfull måte. Og han gjorde det på et musikalsk og verbalt
vis som sørger for at han blir værende en av de største musikalske
historiefortellerne.

Jeg er ikke blant de troende i verden, men synes uansett at det er
hyggelig å kunne leike meg med tanken om at Lars Martin og Børretzen
kan møtes igjen over et staup og en story. Noen ganger er det virkelig
all right å tenke slike tanker.

For et liv, synger Lars Martin underveis! Jeg istemmer og sier, tusen,
tusen takk!

Saksofonisten Immanuel Wilkins er definitivt en av de aller mest
spennende stemmene på verdens jazzscene.

Den 27 år unge/gamle altsaksofonisten, komponisten og bandlederen
Immanuel Wilkins har siden han flytta til New York for ti år siden
nærma seg den ypperste jazztrona med stormskritt. Om det har vært
sammen med mentorer som Ambrose Akinmusire og Jason Moran eller sammen
med Bill Frisell som i Molde i sommer, eller med egne band og
utgivelser, så har Wilkins fortalt alle med åpne ører og
sanseapparetet i orden, at han har noe helt spesielt å melde.

Tredjerunden

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Blues Blood” er hans tredje studioalbum. I stor grad er det et
meditativt tilbakeblikk inspirert av hans barndom – en multimedia
produksjon om arva han tar vare på og røttene som strekker seg frem
til i dag. Meshell Ndegeocello har vært medprodusent og grunnkompet
består av Rick Rosato på bass, Kweku Sumbry på trommer og Micah Thomas
på piano.

Vokalistene Ganavya, June McDoom og Yaw Agyeman spiller viktige roller
i Wilkins´ fortelling og gjestene Cécile McLorin Salvant på vokal,
Marvin Sewell på gitar og Chris Dave på trommer sørger for at dette
har blitt Wilkins´aller mest ambisiøse utgivelse til nå.

Dette er første gang Wilkins inkluderer vokal på sine prosjekter. Det
gjør det sjølsagt “lettere” å skjønne hvor Wilkins vil og han er så
avgjort en ung mann med et sterkt og ekte forhold til hvor han kommer
fra og hva som er viktig å ta vare på.

Ikke lettvint

Wilkins har skrevet vakker og krevende musikk til tekstene som blir
fremført på svært forskjellig vis av de fire vokalistene. De forlanger
mye av musikerne og oss lyttere, men gir oss nettopp derfor veldig mye
tilbake.

Immanuel Wilkins bekrefter på alle vis at han er en av de viktigste
nye amerikanske jazzstemmene.

Den samiske innovatøren Torgeir Vassvik og den finsk-norske gitaristen
Juhani Silvola har skapt univers forskjellig fra alt annet som har
kommet min vei.

Jeg har hatt gleden av å følge den samiske artisten og joikeren
gjennom en rekke plateproduksjoner. Han har hele tida imponert og
fascinert meg med sin unike måte å tilnærme seg sin musikk og sitt
uttrykk på. Det fortsetter han så definitivt med på denne utgivelsen
også, sammen med gitaristen og elektronikeren Juhan Silvola,
opprinnelig fra Finland, men med så lang fartstid i Norge at vi nesten
kan regne han som norsk nå.

Uttrykket de to har kreert sammen er uansett så internasjonalt som vel tenkelig.

Lydlandskap

De åtte låtene vi blir presentert for er alle kollektivt unnfanga og
arrangert av de to i fellesskap og innspilt i det samme rommet. Det
forteller meg at de to, fra ganske så forskjellig musikalsk ståsted og
erfaringsbakgrunn, har funnet hverandre i en søken etter noe unikt –
og det har de funnet.

Vassvik, som i tillegg til å joike på et høyst personlig vis også
spiller gitar, munnharpe og govvadas – en samisk rammetromme, har i
utgangspunktet ei svært personlig stemme uansett hva han tar i. Når
det så kobles sammen med Silvolas like personlige stemme og sløye bruk
av elektronikk og preparert gitar, så blir det en herlig
avantgardistisk joik-noir ut av den musikalske gumboen.

Her tas det bøttevis med sjanser, her lyttes det kraftig til hverandre
og her stakes det ut en kurs med fremtid i seg.

“White” er et personlig visittkort fra to uredde herrer med blikket
retta fremover.

Lille, store Michel Petrucciani var en stor helt. Det samme gjaldt Roy
Haynes og Gary Peacock. Nå er alle borte, men du verden som de er her
likevel.

Michel Petrucciani (1962-1999) blei bare 36 år gammel. Han led av en
sjelden genetisk sjukdom som førte til beinskjørhet og han visste at
han ikke kom til å få et langt liv. Han bestemte seg derfor tidlig for
å få det meste og beste ut av sine tilmålte år på Tellus og du verden
som han makta det.

Blant Petruccianis store “bedrifter” var det å få Charles Lloyd
tilbake til musikken. Det var nemlig slik at det var “ingen” som sa
nei når den lille giganten kom med sine forslag. Det gjorde sjølsagt
heller ikke de to andre gigantene her, trommeslageren Roy Haynes
(1925-2024) og bassisten Gary Peacock (1935-2020).

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mot slutten av av 80-tallet turnerte de en hel del sammen som trio og
det låt ofte, som her på legenadariske Montmartre i København den 3.
juli 1988, intet mindre enn kanon.

To sett

På denne dobbelt cd-en, der musikken altså har blitt liggende på ei
hylle i 36 år, får vi bli med på to herlige sett. Repertoaret består
av mye standardstoff pluss “Giant Steps”, Ornettes “Turnaround” og en
rekke Petrucciani-låter.

Det er en trio som snakker sammen på et usedvanlig høyt nivå; her
lyttes det med verdens største ører, her kommer det individuelle
bidrag blant annet i form av noen Haynes-trommesoloer som er av typen
hakeslepp og når det likevel er slik at ingen ønsker å tilrane seg
rampelyset på bekostning av de andre – ingen av de tre trenger det -,
så har dette blitt en klubbkveld som kommer til å huskes lenge.

Høydepunkt

Jeg har vært så heldig å få oppleve mangt og mye på nært i hold i
jazzverdenen. Et av minnenen jeg aldri kommer til å glemme var da jeg
blei spurt om å bære Petrucciani en kveld i Molde på midten av
80-tallet. Han ville nemlig ta seg et glass eller tre etter konserten
og var redd for å støte borti noen eller noen – det førte ofte til at
bein blei brukket. Vi hadde det jævli moro, men det som skjedde i
Molde, stays in Molde!

For en virtuos lille, store Michel Petrucciani var! Takk for en herlig
påminnelse.

Blant de usedvanlig mange sakene jeg er bortimot blank på, er belgiske
pianotrioer med bassist bosatt i Norge nesten i ei særstilling. Donder
har absolutt gjort noe med appetitten.

Ingen julaften blir fullbrakt før en belgisk pianotrio inntar heimen.
Regner med at det er slik i de fleste møblerte hjem – en viss standard
må det jo være!

Det store spørsmålet er: hvordan kommer slike trioer seg til gards
eller til heimen? I dette tilfellet er det slik at bassisten Stan
Callewaert har vært bosatt i Oslo og Norge siden 2019 der han bruker
tida si til å undervise, plukke sopp og lære seg å gå på bortoverski
samt å studere samtidsmusikk på Musikkhøgskolen. Utdanninga si har han
ellers fra konservatoriene i Antwerpen og København – før altså
kjempers fødeland blei hans neste og, hva vet jeg, permanente
stoppested.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ti år

Sammen med Callewaert finner vi pianisten Harrison Steingueldoit og
trommeslageren Casper Van De Velde – alle tre født i 1995, fortsatt i
20-åra med andre ord.

Donder har eksistert siden 2015 og har gitt ut fire plater før denne.
Til tross for herrenes unge alder så er det altså en erfaren kohort vi
har med å gjøre.

Det bekrefter de her på denne femte tilstandsrapporten til bandet. De
har en original innfallsvinkel til det å skape musikk. Vi har faktisk
med melodiske frijazzere å gjøre som snakker veldig godt og lavmælt
sammen. Alt er kollektivt unnfanga bortsette fra to poplåter, blant
annet John Lennon og Yoko Onos “Oh My Love”.

Det vi får servert er veldig langt unna tradisjonell triojazz. Her
plystres det melodier og her synges det på norsk!!! Og her leikes det
frem flotte og originale strekk som forteller oss at Donder har mye
spennende å fortelle.

Herlig julaftenmusikk – og garantert til mange andre dager også.
Deilig å være belgisk i Norge!

Den engelske pianisten Joe Webb har jeg såvidt hørt tidligere. Her
slår han ut i full blomst.

Det eneste møtet med walisiske Joe Webb (35) tidligre var på
gitaristen i Ellen Andrea Wang Trio, Rob Luft, si debutskive “Riser”.
Jeg skal ikke ta på meg min lave hatt å påstå at jeg hørte at i Webb
lå det et schwært talent allerede der, men med debuten under eget navn
i boks er det ikke vanskelig å avsløre akkurat det.

Spesielt brygg

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med ei besetning som inneholder Joe Webb på piano, Sam Jesson på
trommer og Will Sach på bass, så skulle man kanskje tro at det er en
ganske tradjsonell piano-trio ekskursjon vi blir invitert med på. Slik
er det ikke.

Webb er nemlig inspirert av alt fra brit-pop fra 90-tallet til
walisisk tradisjonsmusikk og når han så henter opp både Fats Waller og
Thelonious Monk og stridepiano av posen, så bør det være lett å
skjønne at dette er et godt stykke unna trad pianotrio.

Humor

Jeg har Joe Webb mistenkt for ikke å ta seg sjøl, men musikken høyst
alvorlig. Det er nemlig veldig mye humor i uttrykket og måten de tre
kommuniserer på forteller meg at de har det usedvanlig morsomt sammen.

Dette har vært et svært så hyggelig førstemøte med en original og
fyrrig pianist og musikken hans – alt er originalt bortsett fra Fats
Wallers “Squeeze Me”.

To av klodens aller mest uttrykksfulle vibrafonister og marimbaister
har satt hverandre stevne. Det har det blitt totalt unik musikk av.

For noen tiår siden blei jeg fullstendig bergtatt av et band som het
Double Image på Moldejazz. Jeg så frem til å høre bandet igjen, men
det skjedde aldri. Bandet var fronta av to fantastiske vibrafonister,
David Friedman og Dave Samuels. Samuels dukka opp igjen i flere
settinger, men Friedman hørte jeg lite til eller fra.

Så har det vist seg at amerikanske Friedman har bosatt seg i
smeltedigelen Berlin. Når så en annen amerikaner, som vi regner som
norsk etter hvert, Rob Waring, har vært lykkelig bosatt i Oslo i flere
tiår, så var det vel bare mer enn rimelig at de to gamle
Juilliard-studentene fra New York har videreutvikla kontakten – og
musikken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Klassisk

Begge studerte klassisk slagverk ved Juilliard, men begge hadde
samtidig ei dragning mot improvisasjon. Det er i disse musikalske
landskapene vi finner de to her.

Bevæpna med seks låter de to har skrevet enten hver for seg eller
sammen, samt Bobby Timmons´klassiker “Moanin´”, så bytter de på å
spille vibrafon eller marimba. Det første instrumentet med
metallstaver, det andre med trestaver.

Det har ført til en nydelig kammeraktig klangverden som jeg i alle
fall aldri har opplevd maken til tidligere. De to leser og skjønner
hverandre som tvillingsjeler der de tar oss med til steder de aller
færreste har vært noen gang.

Inntil noen oppegående arrangører her hjemme sørger for å få de to opp
på norske scener, så skal jeg hygge meg mye med denne fantastiske
innspillinga. For en gangs skyld snakker vi om ekte og heftige vibber!

Lars Jansson har i flere tiår vært blant mine favorittpianister – helt
siden epokene sammen med Radka Toneff og Jan Garbarek. Her gir han oss
to prov på at han fortsatt har det – og vel så det.

Det var opp til flere gode grunner til at Lars Jansson (73) befant seg
lengst fremme i køa hos de aller mest framskredne norske artistene på
80-tallet. Han var en lyriker av rang, det swingte av han og han ga
enhver setting han var en del av noe høyst personlig med sitt uhyre
elegante og følsomme anslag. Så av grunner som overgår min beskjedne
fatteevne så forsvant Jansson bort fra våre scener her til lands i
stor grad i mange år, men produktiviteten og kvaliteten har det
likevel aldri stått på. Etter en sjukdomsperiode er han heldigvis på
beina eller på krakken igjen.

Årets kvartett

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Postmannen har vært så hyggelig denne gangen at fra Janssons bostad i
Ljungskile på den svenske vestkysten så dukka det opp to cder. Årets
utgave er ei fin kvartettinnspilling med gitaristen Erik Söderlind, en
plekterfører med en varm og rund tone i hornet som er et relativt
ubeskrevet blad hos meg, og bassisten Niklas Fernqvist og Janssons
hardtswingende og følsomt trommespillende sønn, piloten Paul Svanberg.

Jansson spiller både orgel og strømtangenter i tillegg til piano mens
Söderlind bytter mellom akustisk og elgitar der det passer seg.
Jansson har skrevet sju av låtene, mens Söderlind har ansvaret for fem
resterende.

Alt er vakkert, melodisk og nedpå og spesielt liker jeg godt de litt
funky, nesten karibisk-inspirerte låtene fra Jansson.

Smakfull duo

For to år siden kom det også på det danske selskapet Arts Music ut ei
plate med Jansson og den danske saksofonisten og fløytisten Thomas
Agergaard. Her spiller også Jansson orgel, mens Agergaard trakterer
tenor- og sopransaksofon og altfløyte. Bortsett fra en nydelig versjon
av “I Loves You Porgy”, så har de to skrevet all musikken enten hver
for seg eller sammen.

De to suitene “Birds Flying” står sentralt og herrene fører fine,
djupe og høyst personlige kammersamtaler. Mye er skrevet, men det er
også godt med rom til ekskursjoner innefor rammene og det er åpenbart
to ekstremt gode og uselviske lyttere vi har med å gjøre.

Dette er kammerjazz av svært høy byrd som egner seg ypperlig å nyte
mutters aleine eller sikkert med en armkrok i nærheten også.

Lars Jansson er minst like bra som han alltid har vært.