Den samiske innovatøren Torgeir Vassvik og den finsk-norske gitaristen Juhani Silvola har skapt univers forskjellig fra alt annet som har kommet min vei.
Det er mange farger i musikken til Torgeir Vassvik og Juhani Silvola.
Jeg har hatt gleden av å følge den samiske artisten og joikeren gjennom en rekke plateproduksjoner. Han har hele tida imponert og fascinert meg med sin unike måte å tilnærme seg sin musikk og sitt uttrykk på. Det fortsetter han så definitivt med på denne utgivelsen også, sammen med gitaristen og elektronikeren Juhan Silvola, opprinnelig fra Finland, men med så lang fartstid i Norge at vi nesten kan regne han som norsk nå.
Uttrykket de to har kreert sammen er uansett så internasjonalt som vel tenkelig.
Lydlandskap
De åtte låtene vi blir presentert for er alle kollektivt unnfanga og arrangert av de to i fellesskap og innspilt i det samme rommet. Det forteller meg at de to, fra ganske så forskjellig musikalsk ståsted og erfaringsbakgrunn, har funnet hverandre i en søken etter noe unikt – og det har de funnet.
Vassvik, som i tillegg til å joike på et høyst personlig vis også spiller gitar, munnharpe og govvadas – en samisk rammetromme, har i utgangspunktet ei svært personlig stemme uansett hva han tar i. Når det så kobles sammen med Silvolas like personlige stemme og sløye bruk av elektronikk og preparert gitar, så blir det en herlig avantgardistisk joik-noir ut av den musikalske gumboen.
Her tas det bøttevis med sjanser, her lyttes det kraftig til hverandre og her stakes det ut en kurs med fremtid i seg.
“White” er et personlig visittkort fra to uredde herrer med blikket retta fremover.
Torgeir Vassvik & Juhani Silvola «White» Eighth Nerve Audio
Lille, store Michel Petrucciani var en stor helt. Det samme gjaldt Roy Haynes og Gary Peacock. Nå er alle borte, men du verden som de er her likevel.
Michel Petrucciani – den store, lille giganten.
Michel Petrucciani (1962-1999) blei bare 36 år gammel. Han led av en sjelden genetisk sjukdom som førte til beinskjørhet og han visste at han ikke kom til å få et langt liv. Han bestemte seg derfor tidlig for å få det meste og beste ut av sine tilmålte år på Tellus og du verden som han makta det.
Blant Petruccianis store “bedrifter” var det å få Charles Lloyd tilbake til musikken. Det var nemlig slik at det var “ingen” som sa nei når den lille giganten kom med sine forslag. Det gjorde sjølsagt heller ikke de to andre gigantene her, trommeslageren Roy Haynes (1925-2024) og bassisten Gary Peacock (1935-2020).
Mot slutten av av 80-tallet turnerte de en hel del sammen som trio og det låt ofte, som her på legenadariske Montmartre i København den 3. juli 1988, intet mindre enn kanon.
To sett
På denne dobbelt cd-en, der musikken altså har blitt liggende på ei hylle i 36 år, får vi bli med på to herlige sett. Repertoaret består av mye standardstoff pluss “Giant Steps”, Ornettes “Turnaround” og en rekke Petrucciani-låter.
Det er en trio som snakker sammen på et usedvanlig høyt nivå; her lyttes det med verdens største ører, her kommer det individuelle bidrag blant annet i form av noen Haynes-trommesoloer som er av typen hakeslepp og når det likevel er slik at ingen ønsker å tilrane seg rampelyset på bekostning av de andre – ingen av de tre trenger det -, så har dette blitt en klubbkveld som kommer til å huskes lenge.
En kveld med Michel Petrucciani. Foto: Randi Hultin
Høydepunkt
Jeg har vært så heldig å få oppleve mangt og mye på nært i hold i jazzverdenen. Et av minnenen jeg aldri kommer til å glemme var da jeg blei spurt om å bære Petrucciani en kveld i Molde på midten av 80-tallet. Han ville nemlig ta seg et glass eller tre etter konserten og var redd for å støte borti noen eller noen – det førte ofte til at bein blei brukket. Vi hadde det jævli moro, men det som skjedde i Molde, stays in Molde!
For en virtuos lille, store Michel Petrucciani var! Takk for en herlig påminnelse.
Michel Petrucciani Trio «Jazz Club Montmartre – CPH 1988» Storyville Records/storyvillerecords.com
Blant de usedvanlig mange sakene jeg er bortimot blank på, er belgiske pianotrioer med bassist bosatt i Norge nesten i ei særstilling. Donder har absolutt gjort noe med appetitten.
Donder har noe spennende og friskt å by på. Fot: Bjorn Comhaire
Ingen julaften blir fullbrakt før en belgisk pianotrio inntar heimen. Regner med at det er slik i de fleste møblerte hjem – en viss standard må det jo være!
Det store spørsmålet er: hvordan kommer slike trioer seg til gards eller til heimen? I dette tilfellet er det slik at bassisten Stan Callewaert har vært bosatt i Oslo og Norge siden 2019 der han bruker tida si til å undervise, plukke sopp og lære seg å gå på bortoverski samt å studere samtidsmusikk på Musikkhøgskolen. Utdanninga si har han ellers fra konservatoriene i Antwerpen og København – før altså kjempers fødeland blei hans neste og, hva vet jeg, permanente stoppested.
Sammen med Callewaert finner vi pianisten Harrison Steingueldoit og trommeslageren Casper Van De Velde – alle tre født i 1995, fortsatt i 20-åra med andre ord.
Donder har eksistert siden 2015 og har gitt ut fire plater før denne. Til tross for herrenes unge alder så er det altså en erfaren kohort vi har med å gjøre.
Det bekrefter de her på denne femte tilstandsrapporten til bandet. De har en original innfallsvinkel til det å skape musikk. Vi har faktisk med melodiske frijazzere å gjøre som snakker veldig godt og lavmælt sammen. Alt er kollektivt unnfanga bortsette fra to poplåter, blant annet John Lennon og Yoko Onos “Oh My Love”.
Det vi får servert er veldig langt unna tradisjonell triojazz. Her plystres det melodier og her synges det på norsk!!! Og her leikes det frem flotte og originale strekk som forteller oss at Donder har mye spennende å fortelle.
Herlig julaftenmusikk – og garantert til mange andre dager også. Deilig å være belgisk i Norge!
Den engelske pianisten Joe Webb har jeg såvidt hørt tidligere. Her slår han ut i full blomst.
Joe Webb er en herlig og original pianist.
Det eneste møtet med walisiske Joe Webb (35) tidligre var på gitaristen i Ellen Andrea Wang Trio, Rob Luft, si debutskive “Riser”. Jeg skal ikke ta på meg min lave hatt å påstå at jeg hørte at i Webb lå det et schwært talent allerede der, men med debuten under eget navn i boks er det ikke vanskelig å avsløre akkurat det.
Med ei besetning som inneholder Joe Webb på piano, Sam Jesson på trommer og Will Sach på bass, så skulle man kanskje tro at det er en ganske tradjsonell piano-trio ekskursjon vi blir invitert med på. Slik er det ikke.
Webb er nemlig inspirert av alt fra brit-pop fra 90-tallet til walisisk tradisjonsmusikk og når han så henter opp både Fats Waller og Thelonious Monk og stridepiano av posen, så bør det være lett å skjønne at dette er et godt stykke unna trad pianotrio.
Humor
Jeg har Joe Webb mistenkt for ikke å ta seg sjøl, men musikken høyst alvorlig. Det er nemlig veldig mye humor i uttrykket og måten de tre kommuniserer på forteller meg at de har det usedvanlig morsomt sammen.
Dette har vært et svært så hyggelig førstemøte med en original og fyrrig pianist og musikken hans – alt er originalt bortsett fra Fats Wallers “Squeeze Me”.
Joe Webb «Hamstrings and Hurricanes» Edition Records/Border Music
To av klodens aller mest uttrykksfulle vibrafonister og marimbaister har satt hverandre stevne. Det har det blitt totalt unik musikk av.
David Frirman og Rob Waring har noe unikt å melde.
For noen tiår siden blei jeg fullstendig bergtatt av et band som het Double Image på Moldejazz. Jeg så frem til å høre bandet igjen, men det skjedde aldri. Bandet var fronta av to fantastiske vibrafonister, David Friedman og Dave Samuels. Samuels dukka opp igjen i flere settinger, men Friedman hørte jeg lite til eller fra.
Så har det vist seg at amerikanske Friedman har bosatt seg i smeltedigelen Berlin. Når så en annen amerikaner, som vi regner som norsk etter hvert, Rob Waring, har vært lykkelig bosatt i Oslo i flere tiår, så var det vel bare mer enn rimelig at de to gamle Juilliard-studentene fra New York har videreutvikla kontakten – og musikken.
Begge studerte klassisk slagverk ved Juilliard, men begge hadde samtidig ei dragning mot improvisasjon. Det er i disse musikalske landskapene vi finner de to her.
Bevæpna med seks låter de to har skrevet enten hver for seg eller sammen, samt Bobby Timmons´klassiker “Moanin´”, så bytter de på å spille vibrafon eller marimba. Det første instrumentet med metallstaver, det andre med trestaver.
Det har ført til en nydelig kammeraktig klangverden som jeg i alle fall aldri har opplevd maken til tidligere. De to leser og skjønner hverandre som tvillingsjeler der de tar oss med til steder de aller færreste har vært noen gang.
Inntil noen oppegående arrangører her hjemme sørger for å få de to opp på norske scener, så skal jeg hygge meg mye med denne fantastiske innspillinga. For en gangs skyld snakker vi om ekte og heftige vibber!
David Friedman & Rob Waring «Wayfarers» Malletmuse/malletmuse.com
Lars Jansson har i flere tiår vært blant mine favorittpianister – helt siden epokene sammen med Radka Toneff og Jan Garbarek. Her gir han oss to prov på at han fortsatt har det – og vel så det.
Erik Söderlind og Lars Jansson, de to til venstre, med sin fine kvartett.
Det var opp til flere gode grunner til at Lars Jansson (73) befant seg lengst fremme i køa hos de aller mest framskredne norske artistene på 80-tallet. Han var en lyriker av rang, det swingte av han og han ga enhver setting han var en del av noe høyst personlig med sitt uhyre elegante og følsomme anslag. Så av grunner som overgår min beskjedne fatteevne så forsvant Jansson bort fra våre scener her til lands i stor grad i mange år, men produktiviteten og kvaliteten har det likevel aldri stått på. Etter en sjukdomsperiode er han heldigvis på beina eller på krakken igjen.
Postmannen har vært så hyggelig denne gangen at fra Janssons bostad i Ljungskile på den svenske vestkysten så dukka det opp to cder. Årets utgave er ei fin kvartettinnspilling med gitaristen Erik Söderlind, en plekterfører med en varm og rund tone i hornet som er et relativt ubeskrevet blad hos meg, og bassisten Niklas Fernqvist og Janssons hardtswingende og følsomt trommespillende sønn, piloten Paul Svanberg.
Jansson spiller både orgel og strømtangenter i tillegg til piano mens Söderlind bytter mellom akustisk og elgitar der det passer seg. Jansson har skrevet sju av låtene, mens Söderlind har ansvaret for fem resterende.
Alt er vakkert, melodisk og nedpå og spesielt liker jeg godt de litt funky, nesten karibisk-inspirerte låtene fra Jansson.
Thomas Agergaard og Lars Jansson har mye å snakke om.
Smakfull duo
For to år siden kom det også på det danske selskapet Arts Music ut ei plate med Jansson og den danske saksofonisten og fløytisten Thomas Agergaard. Her spiller også Jansson orgel, mens Agergaard trakterer tenor- og sopransaksofon og altfløyte. Bortsett fra en nydelig versjon av “I Loves You Porgy”, så har de to skrevet all musikken enten hver for seg eller sammen.
De to suitene “Birds Flying” står sentralt og herrene fører fine, djupe og høyst personlige kammersamtaler. Mye er skrevet, men det er også godt med rom til ekskursjoner innefor rammene og det er åpenbart to ekstremt gode og uselviske lyttere vi har med å gjøre.
Dette er kammerjazz av svært høy byrd som egner seg ypperlig å nyte mutters aleine eller sikkert med en armkrok i nærheten også.
Lars Jansson er minst like bra som han alltid har vært.
Lars Jansson – Erik Söderlind «What the Moment Brings» Arts Music/artsmusic.dk
Lars Jansson-Thomas Agergaard «Garden of Sounds» Arts Music/artsmusic.dk
Det er vel to år siden WIZRD med fire av kongerikets aller heftigste unge musikanter fortalte oss hvem og hva de var. Her kommer de med en suveren bekreftelse på det.
Når lagoppstillinga består av Vegard Lien Bjerkan på tangenter og vokal, Karl Bjorå på gitar og vokal, Hallvard Gaardløs på bass og hovedvokal og Axel Skalstad på trommer, så nikker en stor del av jazzmenigheta, i alle fall de yngre delene av den, gjenkjennende til de fire. Alle fire kommer fra jazzlinja i Trondheim, men som med veldig mange andre også som har tilbragt tid ved Nidelvens bredd, så har de utvikla seg til å bli så mye mer enn jazzmusikere.
Debuten
Gutta har holdt sammen siden 2020 og slapp altså debuten “Seasons” for vel to år siden. Den var produsert av Martin Horntveth, men nå har herrene tatt på seg også det anvaret sjøl. Mye er kollektivt denne gangen – også låtskrivinga – men tekstene som er både på engelsk og norsk/dialekt har jeg en mistanke om at Gaardløs har hatt mer enn en finger med i spillet på. Når de så har med seg korister som Sara Fjeldvær og Rohey Taalah, så sier det det meste om hvilken hylle vi befinner oss på.
Utvikla seg
WIZRD har brukt de to åra siden sist til å bli enda mer WIZRD enn sist. De har garantert vært ute og spilt mye sammen og dermed utvikla en sterkere identitet og de låter nå som en beintøff enhet i skjæringspunktet mellom progrock, indie og rock tilsatt noe klyper jazz for den gode smakens skyld.
Er du godt forsynt med julemusikk nå, så har WIZRD så definitivt et heftig alternativ å by på.
Stasere enn dette blir det ikke for jazzfolket og andre med sansen for god musikk. Nesten seks timer med stort sett tidligere uutgitt materiale med Miles Davis fra hans konserter i Frankrike i 1963 og 1964. Du verden!
Miles Davis fra perioden denne musikken blei unnfanga.
For alle musikkelskere som er i beit for julegavetips enten til noen de liker svært godt eller til seg sjøl, så er svaret på alle bønner her. Nesten seks timer med unik musikk fra sjølvaste Miles Davis fra åra 1963 og 1964, først fra Antibes og så fra Paris, er nå for første gang samla i en praktutgave og satt i så flott lydmessig stand som vel tenkelig.
Den fantastiske bootleg-serien til Columbia Records/Legacy Recordings har tatt for seg det meste fra perioden 1955 til 1985, men hittil har altså årene 1963 og 1964 blitt liggende i dvale. Musikalsk har det jo sjølsagt ikke vært noen grunn til det; Miles var i stadig utvikling og på god vei til sin The Second Great Quintet. Her får vi være med på forløperen i 1963 og mer eller mindre sjøsettinga av den store kvintetten året etter.
Festen begynner med tre døgn på utendørsscena i den vakre byen Antibes/Juan-les-Pins – helt ved Middelhavs-stranda. Bandet, bestående av Ron Carter på bass, George Coleman på tenorsaksfon, Herbie Hancock på piano og 17 år gamle Tony Williams på trommer, blir introdusert av André Francis med så fransk aksent som vel tenkelig.
Såvidt jeg vet så er dette det eneste bandet Miles aldri spilte inn studioplate med – dette er med andre ord høyst sannsynlig den eneste skikkelige dokumetasjonen av George Coleman sammen med Miles og Coleman, som også er intervjua i coverheftet sammen med Carter, låter kanon dag ut og dag inn.
Repertoaret består av kjent Miles-materiale som “So What”, “Walkin´” – trommesoloen til Williams her er verdt inngangspengene aleine -, “Bye Bye Blackbird” og “Milestones”, men det er nesten helt nytt repertoar fra dag til dag.
Det aller mest interessante både her og på Paris-konserten året etter, er at Miles åpenbart stortrivdes i Frankrike. Han blei respektert på et helt annet vis enn på hjemmebane og opplevde ikke rasisme. Han fikk spille på virkelig store scenene og publikum og presse var fra seg av begeistring.
Det førte til at disse tolkningene viser oss Miles i et herlig up-tempo humør der melankolien er lagt igjen over there. Her går det unna så det griner og som det swinger med de unge ulvene i kompet! Og jubelen fra publikum er så voldsom at det ikke er noen tvil om at begeistringa var gjensidig.
Paris-festival
Etter de tre julidagene i Antibes/Juan-les-Pins, med sukess av en annen verden, så blei Miles invitert tilbake til Paris Jazz Festival året etter og de to konsertene i Salle Pleyel den 1. oktober 1964, får vi her høre for første gang.
Sam Rivers erstatta George Coleman etter sommeren 1963 en kort periode. Miles var klar på at det var kun for at Wayne Shorter skulle gjøre seg ferdig med forpliktelsene sine hos Art Blakey. I 1964 var Shorter klar og, sammen med det samme superkompet som året før, så var The Second Great Quintet et faktum.
Shorter utfylte og utfordra Miles på et vis som ingen andre siden John Coltrane hadde gjort. Repertoaret er mer eller mindre det samme med “Autumn Leaves”, “Stella By Starlight”, “Joshua” og “My Funny Valentine” blant annet, men Shorter er med på å sette ei helt ny farge på disse maleriene.
Miles – han er en av de vi har lov å være på fornavn med – og kvintetten spilte altså to konserter denne dagen i Paris. Det var de vant til hjemmefra, men ingen av låtene fra første konsert blei gjentatt seinere på kvelden.
Alle i jazzuniverset har sin favoritt-epoke med Miles. Helt til han gikk bort i 1991 så var han jo mer eller mindre nyskapende. Personlig sliter jeg med å bestemme meg for favoritt-Miles – jeg digger enkelt og greit alt. Det som skjedde live i Frankrike disse åra er i alle fall helt der oppe for min del. Dette er musikk på aller, aller øverste hylle. Miles lives!
Miles Davis Quintet – «Miles in France 1963 & 1964 – The Bootleg Series, Vol. 8» Columbia Records/Legacy Recordings/Sony Music
Singer-songwriteren Ellen Sofie Hovland har nå etablert seg helt i toppen blant historiefortellerene her til lands.
Ellen Sofie Hovland er strålende historieforteller. Foto: Ole Kristian Losvik
Jeg lovte meg sjøl da jeg skreiv om Hovlands forrige visittkort, “Og solen renner over”, at jeg aldri skulle gå glipp av nye tilstandsrapporter fra henne. Hun imponerte meg nemlig voldsomt og jeg mente jeg hadde fått meg en ny favoritt. Det var i 2018 og nå, seks år seinere, bekrefter Ellen Sofie Hovland (45) med et levd midtliv at hun er en historieforteller av meget solid klasse. I mine ører er hun faktisk hjemmehørende helt der oppe og hun skriver tekster som har alt i seg til å bli værende med oss i lang, lang tid fremover.
Hovland jobber til daglig som psykolog. Det betyr at hun bør ha en innsikt i mennesinnet et godt stykke over gjennomsnittet til Ola og Kari. Basert på de elleve tekstene så gir hun oss all mulig slags bekreftelse på det. Det hevdes at Hovlands univers handler om kryssende følelser, stress, frihetstrang, erkjennelse av livets nyanser og av at ting aldri ordner seg – fullt og helt i alle fall. Jeg har ingen problemer med å stille meg bak alt dette og føyer mer enn gjerne til at hun snakker veldig direkte til både hjertet og hodet mitt. Jeg tror på henne, rett og slett. Det er det største komplimentet jeg kan gi en artist, faktisk.
Flott trupp
Hovland har ingen stor stemme, men hun løfter frem tekstene på et intimt og nært vis. Det får hun utmerka hjelp til av Roger Arntzen på bass, Johannes Martens på cello og ustoppelige Knut Reiersrud på gitar – som også Hovland spiller – og munnspill. Det er en helt korrekt og nydelig setting for Hovland og hennes historiefortelling.
Historieforteller
Det er nemlig det Ellen Sofie Hovland er – en historieforteller. Jeg skrev sist at hun egentlig skriver små noveller og det fortsetter hun så definitivt med her også. Hadde det vært noen rettferdighet i musikkverdenen, så hadde Ellen Sofie Hovland og musikken hennes vært skrevet ut på blå resept slik at maaaange kunne fått hørt henne. Jeg er redd det ikke er slik, dessverre.
En del av meg venter
og vil alltid vente på deg
synger Hovland i “Venter der fortsatt”. Slik er det med mangt og mye i livet til oss alle. Jeg vil også vente på mye, forhåpentligvis tålmodig, også neste etappe i Ellen Sofie Hovlands musikalske univers.
Ellen Sofie Hovland «Hva med det i midten?» Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Bill Evans har vært en av mine aller største favoritter gjennom store deler av livet. Jeg fikk oppleve han liive i Molde bare noe nå få uker før han gikk bort. Her møter vi han i storfom fra Kongsberg ti år tidligere.
Bill Evans sammen med Eddie Gomez og Marty Morell – Kongsberg-trioen.
Bill Evans (1929-1980) hører kjemme i jazzens ikonhimmel. Helt siden “alle” fikk ørene opp for han på slutten av 50-tallet på grunn av innsatsen på Miles Davis-klassikeren “Kind of Blue”, så befant Evans seg på pianotronen helt til sin bortgang kun 51 år gammel. Evans hadde ikke levd noe eksemplarisk liv; han hadde enkelt og greit herja med seg sjøl. Det var en tydelig fysisk prega Evans som spilte en fantastisk konsert i Molde med Marc Johnson og Joe LaBarbera, men ti år tidligere var han åpenbart i bedre fysisk form med en annen trio.
Ved hjelp av Åge Hoffart og Kristian Ludvik-Bøhmer fra Kongsberg-festivalen og Terje Hellem fra NRK har denne “hemmelige” tapen fra den 26. juni 1970 blitt funnet fram og satt i stand på best mulig vis. Superprodusent Zev Feldman fra Elemental Records, som har spesialisert seg på å finne skatter i diverse arkiv verden rundt, var sikkert over seg av begeistring da denne henvendelsen kom fra Kongsberg, Det har i alle fall ført til den tolvte Evans-utgivelsen fra selskapet og for en skatt det har vist å være.
Fra Montreux
Trioen, bestående av bassist Eddie Gomez og trommeslager Marty Morell som var reisefølget til mester Evans fra 1968 til 1975, hadde akkurat spilt på den store Montreux-festivalen i Sveits. De opplevde det å komme til lille Kongsberg som et fantastisk pustehull – både Gomez og Morell skriver fine tekster i coverheftet og bekrefter at de opplevde atmosfæren som herlig og at både repertoaret og konserten blei deretter.
Vi får bli med på hele konserten – nesten 80 minutter. Her får vi mye tradisjonelt Evans-repertoar som”34 Skidoo” og “Emily”. For meg er høydepunktene blant høydepunktene Michel Legrands “What Are You Doing the Rest of Your Life” og “Some Other Time”. Den som blir sittende igjen uberørt av diss tolkningen må oppsøke hjelp hos proffer – for meg er dette musikk som fremkaller kjærlighet, intet mindre. Bare de første taktene av “Some Other Time”……..
Coverheftet
Coverheftene til Elemental Music er ei historie i seg sjøl og verdt innganspengene aleine. I tillegg til Gomez og Morells minner, så får vi også et intervju Randi Hultin gjorde med Evans dagen etter konserten, minner fra pianisten Roy Hellvin som var i salen og fra Evans-etterkommerne Eliane Elias, Aaron Parks og Craig Taborn med interessante perspektiver rund baut.
Dette konsertopptaket er ikke noe annet enn ei perle. Nå er det bare å håpe på mer gull fra Kongsberg-arkivene. Enn så lenge er det mulig å kose seg med denne diamenten både ofte og lenge.
Bill Evans «In Norway» Elemental Records/elemental-records.com
