Den amerikanske komponisten og arrangøren Mark Masters har invitert
trompeteren Tim Hagans til å løfte musikken og det gjør han.

Mark Masters (66) er et navn jeg har hørt og lest om, men “Sui
Generis” er det første møtet med musikken hans. Til tross for at han
er en voksen herre med en solid cv og masse innspillinger, så har han
altså ikke nådd frem hit før nå, Det var definitivt på høy tid. Hva
grunnen er til det? Masters er bosatt og virker i stor grad på
vestkysten i USA og som her hos oss, hvis man befinner seg utenfor
jazzhovedstaden New York, så er det vanskelig å få nasjonal og
internasjonal medieoppmerksomhet og turnémuligheter til Europa for
eksempel.

Egen musikk

Masters er opprinnelig trompeter, men har jeg skjønt det rett så har
han etter hvert prioritert komponering, arrangering og bandledelse
framfor hornet. Jeg vet ikke hva trompetismen har gått glipp av i den
forbindelse, men basert på “Sui Generis” så har det vært et klokt
valg.

Tidligere har Masters arrangert musikk av Gershwin, Dewey Redman,
Mingus, Alex Wilder og Ellingrton, men i stadig større grad har han
skrevet egen musikk og invitert storheter som Jimmy Knepper, Lee
Konitz (plata er tilegna hans minne), Billy Harper, Gary Bartz, Oliver
Lake og Mark Turner til å være gjester med sitt vestkystband bestående
av meget dyktige, men totalt ukjente folk for meg.

Tim Hagans

Det er ikke vanskelig å skjønne at dette dreier seg om Jazz med stor J
– veldig stor J. Den strålende trompeteren Tim Hagans, som har jobba
ganske mye i Skandinavia også, har vært en stadig tilbakevendende
samarbeidspartner for Masters. Musikken her er skrevet med han i
bakhodet og vel så det og Masters har skrevet ni låter der Hagans er
solist på alle og hans sju manns kammerensemble, som han kaller det,
med fire blås og straight komp gjør en flott jobb og viser også at det
er solister av høy klasse der vest også.

Sui generis

Navnet på skiva er latin og betyr noe sånt som i egen klasse. Det sier
en hel del om hva Masters mener om trompeter Hagans og det er ikke
vanskelig å være enig med han. Dette er musikk det swinger av. Det
blir ikke brutt ny mark her – kun skapt strålende Jazzmusikk med stor
J og for meg holder det lenge.

Popikonet Frank Hammersland forlot tida i fjor. Før han tok farvel
makta han å skape dette nydelige og tidløse musikalske avskjedsbrevet.

Frank Hammersland (1969-2023) sørga for å gi menneskeheten mer skjønnhet
gjennom sin musikk enn de aller fleste andre som har besøkt Tellus.
Spesielt via Pogo Pops og Popium ga han oss noe av det vakreste som
kan tenkes av popmusikk gjennom flere tiår. Og sjøl om han visste det
gikk mot slutten, så greide han altså å gi oss et ekstra påfyll som jeg
og garantert veldig mange andre vil ta med oss i åresvis og som vil
bli lagra i minnebanken som en ekstra flott farvelhilsen fra en av de
aller største popskaperne her til lands, Frank Hammersland.

Ti perler

Jeg kjente ikke Hammersland, men etter det jeg har skjønt fra de som
gjorde det så var han en prins, en solstråle og en inspirator. Det
skinner så absolutt gjennom i musikken hans også. Til tross for at han
var klar over sin skjebne så hadde han altså ikke bitterhet, men
vakker popmusikk på lur helt til kvelden meldte seg.

Hammersland skapte harmonier og låter så vakre som vel tenkelig. I
tekstene fortalte han også mye om seg sjøl – totalt usentimentalt.
Sammen med gode venner rakk han å spille inn det aller meste av
musikken han hadde unnfanga. Han greide på sitt umiskjennelige og
personlige vis å synge på åtte av de ti spora også, mens Marthe Wulff
og Sargeant Petter garantert med glede og respekt synger på de to
gjenværende.

Flott karriere

Frank Hammersland makta på sine 53 år å gi oss en arv som blir stående
i norsk pophistorie som noe av det aller vakreste og flotteste. Som
sagt så kjente jeg han ikke personlig, men gjennom flere musikalske
møter og ikke minst denne fantastiske avskjeden så føler jeg likevel
at jeg har fått møte ei nydelig ånd som bare hadde noe vakkert å
melde. Frank Hammersland vil aldri bli glemt.

Mot svært mange odds så ser det ut til å bli jul i år også. Joni
Mitchell kommer til å sørge for at den blir bra for alle som liker den
ikoniske artisten som nå gir oss 40 tidligere uutgitte versjoner av
kjent materiale. Timer med magi – intet mindre.

Joni Mitchell, med solide slektsrøtter både i Modalen utenfor Bergen
og på Sømna på Helgelandskysten, runder 81 før jul. Etter at hun ble
ramma av hjerneslag for en del år siden, så har hun nesten på et
mirakuløst vis kommet seg på beina igjen og skal faktisk gjøre to
store konserter i Hollywood Bowl denne helga. Av forskjellige årsaker
så er det mange av oss som ikke har muligheten til å være der, men du
verden så flott erstatning hun har gitt oss med denne samlinga med
fire LP-er henta fra perioden 1976 til 1980 – som mange ser på som
hennes beste periode – med innspillinger “ingen” har hørt før.

Tatt kontroll

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Joni Mitchell, med Anderson som fødenavn, tok kontroll over sin
katalog for lenge siden. Det er det sjølsagt mange gode grunner til og
en av dem var at hun ville komme bootleggerne i forkjøpet. Det har
blant ført til at hun foreløpig har gitt ut fire fantastiske samlinger
i sin Archives-serie og det aller beste, i følge henne sjøl, ligger
fortsatt til marinering. Mer om det litt seinere.

Hejira og Mingus

Denne gangen har hun fullt fokus på det som skjedde på slutten av
70-tallet da albumene “Hejira”, “Don Juan´s Reckless Daughter” og
“Mingus” så dagens lys. I mine ører er de alle legendariske.

I forbindelse både med studioinnspillingene og turneene som fulgte
rundt disse platene blei det tatt opp mye som aldri har kommet ut før.
Det er det også sikkert flere grunner til, blant annet at det er
demoer her som var ment som akkurat det.

Nå har altså Mitchell gått gjennom alt og synes det er på sin plass at
folket også skal få ta del i det som skjedde. Det har digitalt ført
til 98 låter som varer over sju timer. Færre på de fire LP-ene av
plassårsaker, men den er uansett å foretrekke, ikke minst på grunn av
lydkvaliteten og tekstheftet med et ferskt og flott intervju med
Mitchell der hun snakker åpent og usminka om denne heftige perioden.

Ikke i mål

Sjøl om det altså har kommet fire herlige samlinger til nå, så
forteller Mitchell oss i intervjuet at hun mener at det eller beste
fortsatt er på lur. Denne samlinga avsluttes med noen låter med jazz
a-laget Don Alias, Michael Brecker, Pat Metheny, Lyle Mays og Jaco
Pastorius og Mitchells store jazz-fascinasjon er jo ingen hemmelighet.
Robben Ford, Herbie Hacock og ikke minst Wayne Shorter var også blant
de som Mitchell jobba mye med og hun lover oss at “Joni´s Jazz” – mitt
favorittalbum uansett, sier hun sjøl – er på beddingen.

Det er bare å glede seg med andre ord, men enn så lenge så er hyggen
sikra med dette herlige historiske og tidløse tilbakeblikket.
Julepresangen eller ønsket er også i boks for mange, vil jeg tro.

Noe, eller ganske mye forresten, forteller meg at Terje Formoe er et
lekende menneske – homo ludens. Denne gangen viser han oss det med
sitt ferske album som handler om å elske, miste og finne mening.

Terje Formoe (74) har med sin enorme Kaptein Sabeltann-suksess lett
kunne lagt beina på bordet og skua utover hva han enn måtte ha ønska å
skue utover. Jeg kjenner ikke Formoe, men han forteller meg gjentatte
ganger at det er ikke slik han er skrudd sammen. Han må åpenbart
skape, han må videre. Det skal vi være svært glad for.

Historieforteller

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Formoe har fortalt oss før at han er en historieforteller av meget
solid klasse og denne gangen bekrefter han det i større grad enn
noensinne. Jeg har langt i fra hørt alle de 400 visene han har
skrevet, men her opplever jeg at han har kommet dit i livet at han
ønsker å være så inderlig, personlig og ærlig som han kanskje aldri
har vært tidligere.

Kjærleiken

Formoe forteller på et enkelt og liketil vis om kjærlighet mellom to
på samme sted, mellom voksne og barn og omsorgen vi bør ha for jorda
vi er i ferd med å ødelegge. Med sin nedpå måte å synge på løfter han
frem tekstene slik at vi blir “tvunget” til å lytte og når han så har
noe å melde så er det slik det skal være.

Arrangementene varier fra låt til låt og kler tekstene på et varmt vis
med forskjellig besetning plukka ut med fingerspirzgefühl.

Inger Hagerups dikt på “En liten vise” snakker til meg i spesiell grad
– sikkert fordi livet ikke alltid spiller på lag: “Så er min hånd
igjen blitt tom – Den holdt bestandig nesten om de ting jeg ville
verne”. Dette og mye mer formidler Terje Formoe til hjertene.

Terje Formoe: Ikke hvil deg plagsomt mye på ei god stund ennå!

Tysk-østerrikske Tobias Hoffmann er en mye mer enn lovende storbandkomponist- og leder. Han er avgjort både en nåtidas og fremtidas storbandmann.

Tyske, men Østerrike-bosatte Tobias Hoffmann (36) er et nytt bekjentskap for meg. Heldigvis har han og det tyske plateselskapet Mons Records fått med seg Nettavisen og Tor de Jazz sin eksistens og det har igjen ført til at postvesenet i både Østerike og Norge har samarbeida slik at Hoffmanns to første plater med hans eget storband har funnet veien til kjempers fødeland. Det er jeg svært glad for.

Solid bakgrunn

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hoffmann, som skal være en mer enn dugande saksofonist, har studert både i Tyskland, Nederland og Østerrike. Han har åpenbart vært tiltrukket av store ensembler i lang tid og før disse to storbandskivene, den første fra 2022 og den andre fra i år, så ga han også ut “Retrospective” med egen nonett.

Her dreier det seg om et moderne storbanduttrykk som har store deler av historia inne. I tillegg er Hoffmann sterkt influert og inspirert av både klassisk musikk og minimalisme og åpningssporet og tittellåta er en hyllest til rockebandet Queen som Hoffmann har digga siden han var guttunge. Det sier seg sjøl at musikken Hoffmann har skapt har en solid miks i seg og han har satt den sammen på et fascinerende vis.

Hipt band

Har jeg skjønt det rett så har Hoffmann, som her står for låtene, arrangementene og pekinga og lar saksofonen ligge, henta inn mannskapet fra både Østerrike og Tyskland. Det har i alle fall ført til at vi har med et storband å gjøre som hører hjemme helt der oppe både ensemblemessig og solistisk.

Begge platene er full av tøff, spennende og høyst personlig storbandmusikk som spenner fra de vareste ballader til heftige up-tempo utblåsninger og det swinger uten stans av musikken og bandet til Tobias Hoffmann.

Ellen Andrea Wang er en av de mest smakfulle og og retningssikre
musikantene jeg vet om. Den andre utgivelsen med hennes internasjonale
trio er nok en bekreftelse på det.

Noe, eller rettere sagt mye, forteller meg at bassist, vokalist og
låtskriver Ellen Andrea Wang (38) befinner seg på et fantastisk sted i
livet for tida. Det har seg nemlig slik at hun har funnet lykken på ny
og snart kommer barn nummer to også. Siden jeg har vært så heldig å få
følge Wangs karriere mer eller mindre fra start, og her snakker vi
mange høydepunkt, så mener jeg å oppleve nye store, varme og inderlige
steg med “Closeness II” – Ellen Andrea Wang har på mange vis funnet
hjem.

Mange stoppesteder

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ellen Andrea Wang har møtt oss i en rekke konstellasjoner opp gjennom
karriera si. Den norske trioen med Erland Dahlen og Andreas Ulvo,
Gurls med Hanna Paulsberg og diverse vokalister – med og uten
Trondheim Jazzorkester og den internasjonale trioen med svenske Jon
Fält på trommer og engelske Rob Luft på gitar er de viktigste stolpene
og så er det sjølsagt opp til hver enkelt å bestemme seg for hva man
setter aller høyest.

De seinere åra har jeg i alle fall latt meg forføre av den sistnevnte
trioen. Det lekne og alltid like oppfinnsomme trommespillet til Fält
og den nydelige og varme gitarsounden til Luft kler utrykket,
basspillet og vokalen til Wang på et herlig vis – nå i større grad enn
noensinne.

I stua og på kjøkkenet

Denne plata og denne musikken handler i stor grad om mennesker og
steder som har betydd og betyr mye for Wang. Når så den utkårede er
studiotekniker av svært høy byrd, Marcus Forsgren, så passa ingenting
bedre enn å spille inn musikken i det vakre trehuset til Wang på
Ottestad ved Hamar – Wang på kjøkkenet og de langveisfarende i stua
for best mulig balanse og sound.

Varmen og inderligheten kommer ut gjennom musikken og samtalene mellom
de tre når frem til til oss ved høyttalerne på et sjeldent melodisk og
personlig vis.

Dette er det universet Ellen Andrea Wang befinner seg i nå og der er
det utvilsomt godt og vakkert å være. Det er usedvanlig godt og
vakkert å bli invitert inn i det universet også. Tusen takk for
invitasjonen.

Svenske Lina Nyberg har ei strålende karriere bak seg. Med Kurt
Weill-hyllesten “Lost In the Stars” forteller hun oss at hun har ei
glimrende fremtid i vente også.

Lina Nyberg (54) bekrefter med sitt album nummer 24 at hun er en
vokalist med et solid særpreg og ei flott retning i sitt kunstnerskap.
Allerede i 1995 vant hun sin første Grammis og seinere har hun plussa
på med utmerkelser som Gyllene skivan og Jan Johansson-stipendet. Hun
er enkelt og greit høyt verdsatt på hjemmebane og her til lands
begynner det absolutt å løsne for Nyberg som også er førsteamansuensis
ved Griegakademiet i Bergen.

Gode kilder

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nyberg, som gjerne nevner Ella Fitzgerald og Radka Toneff som
inspirasjonskilder – solid bredde der med andre ord, har i løpet av
både sin plate- og livekarriere vist oss mange innfallsvinkler til
sitt musikalske uttrykk. Nå inviterer hun oss inn i Kurt Weills
spennende univers og mange vil sikkert minnes Radka Toneffs versjon av
tittellåta.

Med Radka som inspirasjon, tar sjølsagt både den og andre Weill-låter
som “Mack the Knife” – ref Ella, “Bilbao Song” og “Speak Low”, helt
andre retninger enn både Radka og Ella viste oss. Det er akkurat slik
inspirasjon skal brukes.

I tillegg har Nyberg skrevet flere egne låter som passer utmerket inn
i dette landskapet.

Perfekt reisefølge

Med seg på denne tidløse utflukten har Nyberg med sitt personlige og
varme uttrykk bassisten Mauritz Agnas, trommeslageren Peter Danemo og
tangentør Daniel Karlsson. Det vil si hennes faste og svært langt
framskredne trio og i tillegg bidrar multisaksofonist Fredrik
Ljungkvist, som Nyberg kjenner bedre enn de aller, aller fleste, og
vår egen trompeter og bukkehornist i særklasse, Hildegunn Øiseth, på
et vis som hever “Lost In the Stars” til et visittkort som garantert
vil bli stående som ett av mange høydepunkt i Lina Nybergs karriere.

Jan Eggum har i 50 år vært med å prege norsk musikk. Med sitt 25.
album forteller han oss nok en gang hvilken enorm personlighet og
historieforteller han er.

Jan Eggum (72) har alltid vært med oss virker det som. Han har levert
og levert på aller øverste hylle og det er en personlighet og ekthet i
det Eggumen serverer som gjør at jeg, og mange med meg, gleder oss til
hver gang han melder.

Og det gjør han heldigvis relativt ofte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

«Observatør» har alt i seg til å gå inn i klassikerklassen til Eggum.

Historiefortelleren

Jan Eggum har sittet mer på både kafé og café enn de aller fleste. Der
har han tenkt, lest, notert og ikke minst observert. Alt dette har
ført til bøttevis av tekster og låter som han i stor grad har gitt oss
via sitt helt unike uttrykk, men han har så definitivt bidratt veldig
til mange andres repertoar også.

Nå har han unnfanga elleve nye sanger som alle er så eggumske som vel
mulig – altså på det samme høye nivået som han har skjemt oss bort med
i tiår etter tiår. Eggum er en observatør og historieforteller som få
om noen andre i norsk populærmusikk og det genet har han tatt vare på,
på et fantastisk vis.

Den samme sangen

Jeg har sagt og skrevet det om Ketil Bjørnstad før og det samme kan
sies om Eggum også: De skriver egentlig den samme sangen om igjen gang
etter gang. Men det som er så unikt for begge to er at de gjør det på
et nytt vis – hver gang.

Jeg vet hva Eggum skriver om, men han tar tak i meg og fascinerer meg
nok en gang uansett. Jeg vet at mange av disse låtene vil være med meg
i lang tid fremover som mange av de andre fra 1975 og fremover: «Eg
hadde damen i mitt liv – det virker veldig lenge siden no», synger
Eggum og vi er nok mange som kjenner oss igjen, men jeg tar sjansen på
å skrive om siste verset: «siste ord er ikke sagt, i aller siste akt».

Stemma til Eggum har, tror det eller ei, blitt eldre sammen med
eieren. Den låter stadig mer levd og den har fått en ny patos som kler
han perfekt.

A-laget

Når han så har fått med seg de aller, aller beste til å dandere denne
fine skatten, så krever jeg faktisk ikke mer. Hva sies om Anders Engen
på trommer, gitar og på kor, Audun Erlien på elbass, Bendik Hofseth på
tenorsaksofon, Nils Petter Molvær på trompet og Jens Christian Bugge
Wesseltoft på tangenter? Ikke mulig å finne noe bedre til den prisen,
vil jeg mene.

Du verden så flott og inderlig det låter og bare trompettonen til
Molvær er verdt inngangspengene aleine.

Jan Eggum er og blir en gigant og med «Observatør» har han gitt oss
nok et mesterstykke. Alt blir bra synger han på «Ønsk meg godt». Det
er faktisk veldig bra allerede.

I dag er det verdensdagen for psykisk helse og den amerikanske
saksofonisten Darius Jones markerer det med et flott og sterkt
visittkort.

Altsaksofonist, komponist, bandleder og professor Darius Jones (46) er
en musikant jeg har hørt mye mer om enn av. Årsakene er helt sikkert
flere og sammensatte, men siden han hører hjemme i den amerikanske
modernismen og avantgardismen som er relativt lite eksponert her i vår
del av verden, så er nok det mye av årsaken. Kvaliteten på det han
gjør og er og originaliteten i budskapet og uttrykket står det i alle
fall ikke på.

Mental helse

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne innspillinga er den sjuende av ni – et prosjekt som blei satt i
gang allerede i 2009. Jones har ikke lagt skjul på at han har slitt
med mentale utfordringer i livet og han har fått behandling som har
hjuplet han mye. I forbindelse med dette kapitlet i sin karrire og
sitt liv har Jones fått støtte på forskjellig vis fra to mental
helse-organisasjoner og sju skribenter med hvert sitt utgangspunkt har
også bidratt med interessante tekser som løfter både tematikken og
musikken.

Sterke saker

Med sine to sjelsfrender gjennom mange år, trommeslageren Gerald
Cleaver og bassisten Chris Lightcap, som vi kjenner fra en rekke
konstellasjoner blant annet med Terje Rypdal og Matt Wilson, tar Jones
oss med på en akkordfri ekskursjon med melodiske, men samtidig åpne,
frie, luftige og ikke minst sterke ut- og innspill som på sitt vis
forteller historier om mental helse.

Dette har blitt et personlig, sterkt og flott møte med Darius Jones
som garantert mange vil ha godt av på så mange vis.

Alle gode ting er fem kan man trygt si når det gjelder kohorten Robert
Vennström og Heine Bugge. Den svenske viseskalden og den norske
trekkspilleren har skapt noe helt eget sammen.

I tre tiår har Robert Vennström, låstskriver, sanger og gitarist, vært
bosatt i Bergen. Det betyr sikkert at han har fått et godt forhold
både til regn og Søstrene Hagelins fiskekaker, men det betyr på ingen
måte at han har gitt slipp på den stolte og strålende svenske
visetradisjonen. Den har han både tatt vare og satt sitt eget
umiskjennelige preg på.

Samarbeid som varer

I Bergen kan jo som kjent det meste skje. Blant annet har det ført til
at Vennström har møtt en av Moldes store sønner, Heine Bugge, som også
har bosatt seg i Brann-land til tross for at han var et stort talent
for Molde FK og var svært nær a-laget en kort periode. Nå endte det
altså med trekkspill, blant annet i Polka Bjørn og Kleine Heine, og
Bergen i stedet og så får det være opp til hver enkelt å vurdere om
det var rett prioritering.

Med fasit i ørene

Nå fikk vi aldri vite hvor langt Bugges fotballkarriere ville nådd i
verdens vakreste by, men med det femte visittkortet til Vennström &
Bugge på repeat en rekke ganger så er det mye som tyder på at det ikke
var noe dumt valg å gå for musikken.

Vennström er en god og morsom låtskriver. Smilet ligger ustanselig på
lur og noe, eller ganske mye, forteller meg at Vennström har latt seg
inspirere en hel del av Cornelis Vreeswijk. Andre lyrikere, som Barbro
Hörberg og Gustaf Fröding, har også sluppet til og med bassist Ole
Amund Gjersvik som et flott tredje hjul på vogna og en rekke
gjestemusikere fra Shockheaded Peter-forestillinga på Den Nationale
Scene i Bergen, har dette blitt nok et fint visittkort fra Vennström &
Bugge.