Pianisten, komponisten og tangoisten Håkon Skogstad har både fascinert og imponert meg ved et par tidligere møter. Det fortsetter han så avgjort med på sin ferske tango-ekskursjon også.

“8 Concepts of Tango” er nemlig avslutninga på Håkon Skogstad (34) sin trilogi med forskjellige innfallsvinkler til tangoens uendelige rike. Skogstad fra Trondheim blei bergtatt av det fantastiske og fyrrige uttrykket allerede i tenårene og har siden brukt det aller meste av våken tid til å komme nærmere kjernen av dette spesielle uttrykket.

Fra solo til stort orkester

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det hele begynte med et solo-album i 2018 som en forlenger av Astor Piazzollas univers. Oppfølgeren i 2021 var en egenkomponert pianokonsert pluss arrangementer for fiolin og strykeorkester med Atle Sponberg og TrondheimSolistene.

Hele tida har målet vært å utvikle tango i kjølvannet av Piazzollas nuevo tango og her har Skogstad henta inspirasjonen fra “Octeto Buenos Aires” av, akkurat ja, Astor Piazzolla. Det har ført til åtte verk for åtte musikanter og i mine ører, som det skal innrømmes ikke er tangoeksperter, så har Skogstad nådd målet sitt, nemlig å utvide den nye tangoens landskap.

Superlag

Med Marit Aspaas på cello, Anders Larsen og Sveinung Lillebjerka på fiolin, Andreas Rokseth og Åsbjørg Ryeng på bandoneón, Ole Schøyen Sjölin på bass og Bergmund Waal Skaslien på bratsj pluss sjefen sjøl på piano, så har dette blitt nyskapende og fyrrig musikk med masse dynamikk og herlige stemninger i seg.

Alle har skjønt hvor Skogstad vil med ideene sine og bidrar på framifrå vis til at disse åtte konseptene har blitt en flott og variert opplevelse. Skogstads impulser fra både tango, klassisk musikk og jazz skinner gjennom både i pianospillet og i komposisjonene og sørger for at Skogstad befester sin posisjon som en verdig Astor Piazzolla-viderefører.

John Scofield har vært, er og kommer til å bli værende en av mine absolutte favoritter – uansett sjanger, uansett instrument. Hvorfor? Det er bare å høre på denne strålende dobbelt-cden så skjønner du det.

Jeg har hatt gleden av å følge kunstnerskapet til John Scofield (72) fra før han blei Miles Davis´ betrodde plekterfører i 1984. Det inderlige og bortimot religiøse midnattsmøtet med han og Mesteren i Molde det året kommer aldri til å bli glemt og slik er det med mye av musikken han gjorde både før Miles – og etter. Den strålende kvartetten med Jon Christensen, Palle Danielsson og Knut Riisnæs er bare et av mange høydepunkt på veien.

Mange settinger

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Scofield har dukka opp i en rekke settinger – fra solo og oppover. Sjangermessig har han også vært veldig vanskelig å båssette – og godt er det. Scofield er i mine ører en sann americana-elsker og tolker – han har vært og er stadig innom det meste av det amerikansk musikk er bygd på. Bare starten med Bob Dylans “Mr. Tambourine Man” og avslutninga med Grateful Deads “Uncle John´s Band” sier mye om det.

Gode venner

John Scofield er blant den gruppen jazzmusikere som kan velge og vrake på aller øverste hylle når han skal sette sammen band. “Alle” vil spille med Sco – som han gjerne kalles – mannen med den umiskjennelige, varme og høyst personlige sounden i gitaren.

Likevel er det slik at Scofield gjerne foretrekker mange av de samme som han har samarbeida med i en årrekke og som han “snakker” veldig lett med. Denne gangen er det trio som gjelder og når Vicente Archer på bass og Bill Stewart på trommer utgjør “resten”, så veit vi hvor lista befinner seg. Mer lyttende bassist og musikalsk trommeslager er det vanskelig å høre for seg og du verden som trioen låter sammen – som én organisme.

Låtvalget

Når så Sco gir oss ei blanding av standardlåter, egne saker og kjente pop/rock-låter som Neil Youngs “Old Man”, så er det lett å slå fast at dette har blitt et reelt smorgasbord som det heter over dær.

Helt uvanlig i ECM-sammenheng er det også at artisten beskriver med et par linjer alle låtvalga – noe som i mine øyne bare er med å høyne verdien.

Dette har enkelt og greit blitt årgangs-Scofield. Det betyr verdensklasse gigante det.

Både som trombonist, komponist og arrangør har Øyvind Brække noe unikt å melde. Her kommer det nok et prov på det.

Pågangen av nye utgivelser fra inn- og utland langt overgår det jeg er i stand til å få lytta på og få skrevet om. Det betyr at jeg blir sittende med en stor dose dårlig samvittighet som jeg til stadighet prøver å legge bak meg. Noen utgivelser sprenger seg heldigvis opp til overflata sjøl om de har blitt liggende i den tjukke bunka til marinering alt for lenge og Øyvind Brække Sextet sin “From Now On” hører hjemme i den kategorien.

Store forventninger

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha fulgt Øyvind Brække (53) og hans karriere i flere tiår, så var det stor stas da han endelig viste seg fram som leder med “Wilderness”, debuten med sekstetten, og “Aller Anfang ist Schwer” for solo-trombone, for vel tre år siden. Fram til da hadde Brække vært den perfekte sidemann, men han hadde åpenbart mer å by på.

Mange kjenner Brække fra The Source og fra flere utgaver av Trondheim Jazzorkester. Han har åpenbart trivdes godt i større settinger og det var sånn sett ingen stor overraskelse da “Wilderness” så dagens lys at Brække hadde skapt et fint univers med ei spesiell frontlinje med trombone, saksofon og bratsj. Her fortsetter han i den samme, spennende gata, men med to utskiftninger og et helt nytt pandemirepertoar.

Brukt tida godt

Brække blei, som de fleste av oss, både rastløs og frustrert under pandemien. Når det er sagt, så brukte han tida godt og skreiv og arrangerte de seks låtene vi får møte her. Her forteller han oss nok en gang at han har et sterkt og personlig grep på det meste innen et kammeruttrykk med røtter både innen jazz og klassisk musikk.

Saksofonist Jørgen Mathisen har erstatta Knut Riisnæs, som ikke var i slag lenger da skiva blei spilt inn og som siden har forlatt oss, mens Bárður Reinert Poulsen har overtatt bassrolla etter Per Zanussi. Eller består bandet fortsatt av Erik Nylander på trommer, Bergmund Waal Skaslien på bratsj og Jacob Young på gitar. Et usedvanlig langt framskredent lag både kollektivt og solistisk.

Spesielt med Waal Skasliens bratsj-stemme blir det et helt spesielt sound av bandet og musikken til Øyvind Brække. De skaper spenninger og stemninger som det er veldig fint å bli en del av og Øyvind Brække slår igjen fast at han er blant kongerikets mest interessante trombonister, komponister og arrangører.

Den unge danske gitaristen Jacob Djursaa gir oss inderlig musikk som varmer på kalde vinterkvelder. Sikkert ellers også.

Jacob Djursaa (29) er et nytt navn for meg. Nysgjerrigheten blir ofte vekket av nye navn og når det danske kvalitetsselskapet Jaeger Community Music står bak, så blir ikke forventningene mindre. Det skulle vise seg å holde stikk også denne gangen.

Base Aarhus

Jaeger har sin base i Aarhus og har i løpet av de seineste åra fortalt oss at det skjer masse spennende i dansk jazz også utenfor København. En rekke nye navn har kommet opp til overflata på det viset og Jacob Djursaa føyer seg elegant inn i den fine rekka.

Etter studier flere steder i Danmark og flere studieturer over til The Big Apple for timer med blant andre Gilad Hekselman, Ben Monder og vår egen Lage Lund, så er Djursaa nå på svært god vei til å fortelle oss at han har kommet langt i sin søken etter sin høyst personlige stemme.

Drømmetyderen

Djursaa sier at han i store deler av sitt liv har drømt mye – og huska store deler av drømmene sine. Slik har også mye av musikken kommet til han og det betyr at Djursaa må ha opplevd gode, harmoniske og “melodiske” drømmer. Slik fremstår i alle fall musikken og gitarspillet hans.

Noe er løst og svevende, drømmeaktig kanskje, mens det meste er veldig melodisk og svært vakkert. Når så Djursaa, med en varm og rundt tone i gitaren sin, har med sjelsfrendene Nikolaj Bangsgaard på trommer, Thomas Fryland på trompet, Dan Hjorth på piano og Samuel Kiel på bass til å tyde drømmene sine, så har “Drømmesyn” blitt et spennende og varmt førstemøte med Jacob Djursaa og hans musikalske univers. Jeg gleder meg allerede til flere musikalske drømmer fra det Djursaaeske hold.

Det strøymar på så eg knapt kan anda med nye, unge norske jazztalent. Bandet Firvel med pianisten og komponisten Fride Nøstdahl Hjelle i spissen føyer seg elegant inn i den rekka.

Fra de framifrå utdanningsinstitusjonene for jazz som vi finner fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord, kommer det et så stort antall kvalitetsmusikere at en bekymringstanke faktisk har slått meg: hva skal de leve av alle disse strålende unge musikerne? Er det plass og rom til alle? Så vidt jeg har skjønt så har det enn så lenge gått bra. Her kommer det et nytt påfyll og nok en gang er det solid kvalitet og unik personlighet over det som blir presentert.

Oslo

Denne gangen er det Musikkhøgskolen i Oslo som er møtepunktet for de fem i Firvel. Ålesundsjenta Fride Nøstdahl Hjelle (26) er pianisten og hovedkomponisten og med seg har hun trompeteren Jan Tobias Jarlvang, pedal steel-gitaristen Øyvind Kløve Kjernlie, bassisten Joachim Mørch Meyer og trommeslageren Vegard Staum – åpenbart fem unge musikanter som stortrives sammen i det musikalske universet Nøstdahl Hjelle har skapt fundamentet til.

Inspirasjon

Den uvanlige frontrekka med pedal steel-gitar og trompet gir det hele en unik lydpalett. Med inspirasjon fra den nordiske, melodiske jazz-tradisjonen, har Nøstdahl Hjelle & Co skapt vakker, melodisk og lyrisk musikk – musikk det er herlig å dukke ned i og la seg forføre av.

“First Flight” – altså bandets aller første utflukt – er en flott indikasjon på at her ligger det mye på lur. De store solistiske personlighetene har ikke slått ut i full blomst ennå, men potensialet er så absolutt til stede. Jeg gleder meg allerede til neste avgang.

Trioen Shalosh kommer fra og er bosatt i Israel. Sjølsagt er ikke det noen grunn i seg sjøl til ikke å omtale dem og musikken deres. Heller tvert i mot.

Diskusjonen om politisk korrekthet dukker raskt opp i disse krigs- og krisetider. Her hjemme snakkes og skrives det ofte om vi skal handle israelske varer for eksempel. En betimelig og viktig diskusjon jeg støtter fullt ut. Når det kommer til kunst- og kulturuttrykk så er det en helt annen diskusjon vi har med å gjøre, synes jeg.

Klar ambisjon

Disse tre herrene i begynnelsen av 30-årene, Matan Assayag på trommer, David Michaeli på bass og Gadi Stern på piano, har spilt sammen som Shalosh siden 2013. Michaeli kom inn litt seinere, men siden har gutta, som ikke spiller i andre band og som bor tett sammen i Tel Aviv, utvikla et språk og en ambisjon med ei klar retning.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne plata og denne musikken, som blei spilt inn før det hele eksploderte i Israel og Gaza i begynnelsen av oktober, har som ambisjon og ønske at den skal være som et tilfluktsrom i en verden full av kriser, konflikter og krig. De tre håper at den kan gi styrke, trøst og inspirasjon og med fasit i ørene og i kroppen så ser jeg ikke bort fra at det kan skje.

Utopi?

Musikken, som er kollektivt unnfanga av alle tre, men som absolutt ikke har noe med med spontan frijazz å gjøre, har henta inspirasjon fra både det gamle testamentet og fra gresk mytologi. Det hele ender opp i en livsbejaende marokkansk-liknende bryllupssang inkludert allsang der trioen har invitert en rekke venner til å bidra.

Om det er utopisk at musikk kan bidra til fred? Jeg er muligens så naiv at jeg tror på kraften som finnes i alle kunstuttrykk – god og inderlig jazzmusikk som dette er intet unntak. Uansett hvor den kommer fra. Shalosh, som henter inspirasjon fra så forskjellige kilder som jazz, klassisk, grunge, rock, techno og folk – har på det viset skapt et unikt univers som veldig mange, både i Israel og mange andre steder, vil ha veldig godt av.

Lena Nymark både er og har ei flott stemme som vi får høre alt for sjelden. Her kommer et nytt prov på det.

Mer enn én gang har jeg lurt på hva det er i lufta, frokostblandinga eller vannet i Langevåg like utenfor Ålesund. Årsaken er sjølsagt at det ut fra den relativt lille bygda så har det kommet et uforskamma stort antall kvalitetsmusikere gjennom flere generasjoner. Mye av æren tro jeg skal tilfalle Jens Arne Molvær og flere andre fra hans etterkrigsgenerasjon.

Veldig hyggelig

Uansett så er det veldig at inspirasjon og gode lærekrefter har ført til dette faktum og vokalisten, saksofonisten og fløytisten Lena Nymark (43) er så avgjort en viktig del av dette fantastiske byggverket. Det siste tiåret har jeg hatt gleden av å møte i alle fall tre av hennes tilstandsrapporter og “Utrøna” fra 2017 er faktisk utgitt sammen med Jens Arne Molvær, som er far til akkurat: du tok a´n ja!

Tar jeg ikke mye feil så flytta Nymark tilbake til hjembygda etter flere år i Oslo-bygda og i Ålesunds-traktene har hun blitt en sentral del av et kreativt miljø.

Til Bergen med musikk

I forbindelse med unnfangelsen av “Papirfly” tok hun med seg mye nyskrevet tekst – på langevågsk, må vite – og musikk til Bergen og superprodusent Jørgen Træen. Sammen inviterte de med seg et kremlag fra byens jazzmiljø og tilliggende herligheter: Øyvind Hegg-Lunde og Øyvind Skarbø på trommer og perkusjon, innflydd fra Oslo Erik Johannessen på trombone og piano, Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofon, klarinett og bassklarinett og perkusjon og Træen sjøl på synth.

Ut av Nymarks utgangspunkt og denne gjengen har de skapt et høyst spesielt og spennende lydbilde med solide jazz-, pop- og electronica-impulser. Alt kler Nymarks vokal på et fint vis og tekstene til de åtte spora byr på fine hverdagsbetraktninger som er lette å forstå – i alle fall for en romsdaling. Det hadde likevel ikke skada om tekstene hadde vært trykt på innercoveret til den vakre gule vinylen.

Lena Nymark forteller nok en gang at hun er ei stemme som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del. Hun har mye å melde.

Rich Halley? Ikke det, nei. Da er vi minst to som starter på bar bakke med denne 76 år unge veteranen fra Portland i Oregon. Han er vel verdt å bruke tid sammen med.

Det at Halley bor og virker i stor grad i Portland kan helt sikkert ha en hel del med saken å gjøre. Hvis man bor litt utenfor allfarvei også her i steinrøysa, så viser det seg at det er vanskelig å nå gjennom det trange medienåløyet. Det er garantert ikke noe annerledes over there. Tenorsaksofonist og bandleder Halley har i løpet av si karriere gjort cirka 25 plater under eget navn og dette er den tredje med denne kvartetten. Og hvilken kvartett er ikke dette!

Til New York

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med jevne mellomrom de seineste åra har Halley nemlig lagt turen til The Big Apple for å møte trommeslageren Newman Taylor Baker, bassisten Michael Bisio og pianisten Matthew Shipp – til sammen og hver for seg noen av de heftigste på den noe alternative scena i jazzhovedstaden.

Kvartetten har gjort to innspillinger før, “The Shape of Things” – ganske sikkert et aldri så lite hint der – og “Terra Incognita”, og at det er fire modne retningsgivere som møtes igjen, er ikke vanskelig å begripe.

Fem låter

Det vi blir servert her er fem “låter” fra knappe fem minutter til knappe 16 minutters varighet. Alle er oppgitt som komponister og sjøl om det altså er et klart låtpreg over det hele, så sier det aller meste meg at dette er unnfanga der og da i Park West Studios i Brooklyn den 12. juli i fjor.

Her snakkes det sammen på et elevert, spennende og høyt nivå, med en instrument- og lyttebeherskelse av sjeldent kaliber.

Dette er flott, annerledes og høyst personlig musikk skapt av fire langt framskredne herrer som vi ikke hører så mye til her på bjerget.

Pianist, komponist og pedagog Arne Torvik har latt seg inspirere av sin ukrainske elev Roman Mohylevyts ved Molde videregående til å skrive vakker og usedvanlig inderlig musikk.

Arne Torvik (42) fortalte oss allerede med debuten «Northwestern Sounds» i 2016 og triodebuten «Northwestern Songs» (2020) at han er en melodiker og lyriker av rang. Om det skulle være behov for noen form for bekreftelse så er «Songs for Roman», Torviks beste og flotteste visittkort til nå, akkurat det.

Ukraina i bakhodet

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Torvik hadde besøkt Ukraina før krigen brøt ut og fått et godt forhold til landet og folket. Sjokket blei desto større da Russland gikk til en fullskala krig og møtet og samtalene med Roman Mohylevyts desto viktigere. Inspirert av alt dette har Torvik skrevet sju låter egna til å gå inn i det grusomme med gode intensjoner, tanker og melodier.

Klangen

Torvik har et nydelig klangideal – et ideal som passer melodiene og triouttrykket perfekt. Når så Bjørnar Kaldefoss Tveite og Øystein Aarnes Vik har fått bli med å videreutvikle dette uttrykket gjennom flere år og en rekke konserter, så «sitter» det bedre og tydeligere enn noen gang. Det tre snakker utmerket sammen, noe som er basert på langt framskredne lyttegenskaper.

Musikken befinner seg i stor grad i et ettertenksomt ballade- og mediumtempo-landskap. Det er der vi har blitt kjent med Torvik også tidligere, men nå har han foredla låtskriver- triogenet sitt ytterligere. Det er også der tankene får aller best plass til å bli med på ferden. I Kaldefoss Tveite og Aarnes Vik har Torvik funnet to sjelsfrender som jeg håper han fortsetter å utvikle samarbeidet med. Dette er ikke et uttrykk som finner seg sjøl i løpet av en jamsession for å si det slik – her trengs det tid. Det har Arne Torvik så avgjort innsett og de har benytta tida godt. De er enkelt og greit på veldig god vei mot seg sjøl.

Arne Torvik Trio anno 2024 er noe av det bedre kongeriket har å by på i denne klassen og der er «konkurransen» knallhard. Vi befinner oss med andre ord på internasjonalt høyt nivå.

En trio som begynner å nærme seg 20 års levetid bør det være noe spesielt ved og med. Det er det da også med svorske Trespass Trio – denne gangen med portugisiske Susana Santos Silva som strålende gjest.

Trespass Trio, det vil si Martin Küchen for anledninga på “kun” baryton- og sopraninosaksofon, Raymond Strid på trommer og Per Zanussi på bass, platedebuterte allerede i 2007. Da jeg omtalte bandets “The Spirit of Pitesti” i 2017, så skrev jeg noe sånt som at jeg håpet at bandet ville fortsette i mange år til. Jeg tviler vel egentlig på om det var mi oppfordring som førte til at trioen har funnet grunn til å fortsette, men uansett så er det veldig hyggelig at det har skjedd. Jeg håper jeg ikke tar munnen eller tastaturet for fullt: denne innspillinga er nemlig henta fra en konsert under Blow Out-festivalen i Oslo i august 2018.

Løst, men komponert

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De tre herrene er jo godt kjent fra relativt frie settinger, men sjøl om dette er både løst og åpent, så er det i veldig stor grad basert på låter som Martin Küchen har en finger eller tre med i spillet på – låter i stor grad kjent fra trioens tidligere utgivelser.

Det som denne gangen høres ut som en kvartett som har jobba sammen i årevis, er altså det aller første møtet mellom trioen og Susana Santos Silva, stjernetrompeteren som nå er bosatt i Sverige, og som støtt og stadig er på besøk her hos oss i kjempers fødeland, blant annet sammen med Hedvig Mollestad.

Blow Out som fødselshjelper

Om det var Blow Out-general Ståle Liavik Solberg sin idé å initiere dette møtet, vet jeg ikke. Det ville ikke ha forundra meg, men god var den uansett. Her føres det inderlige og spennende samtaler der lytte-egenskapene er helt avgjørende. Alle de dynamiske virkemidlene i verktøykassa blir tatt i bruk og musikken snakker ustanselig til meg.

Garantert en stor kveld på Blow Out og ei flott stund i heimen også.