Dette er mitt tredje møte med viseformidleren Erik Lukashaugen. Jeg var storvettes begeistra de første gangene og er minst like fascinert ved denne korsveien.

En Hans Børli-hyllest var mitt første treff med Elverums store visesønn Erik Lukashaugen. Med sitt geografiske og kulturelle utgangspunkt skulle Lukashaugen ha et godt utgangspunkt for å skjønne og tolke Børli og du verden som han gjorde det.

Nå tar han nye steg i retning seg sjøl og når jeg kalte han historieforteller, en av de største hedersbetegnelsene i mi bok, i forbindelse med Børli-hyllesten, så bekrefter han det i enda sterkere grad her.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mesteparten av tekstene har han skrevet sjøl og der Odd Nordstoga hyller farfar, der løfter Lukashaugen frem mor i åpningssporet på et vis som alle mødre hadde blitt rørt og stolt av. Slik fortsetter Lukashaugen og hyllesten av Elverum kan lett bli en ny nasjonalsang der øst i skogens rike.

Litt teksthjelp har han fått også denne gangen. Børli, Tom Roger Aadland og Sigbjørn Obstfelder – ikke de dummeste å lene seg på og når så Lukashaugen har skrevet all musikken – enkle og funksjonelle melodier, men ikke nødvendigvis så minneverdige alle sammen, så har dette blitt en strålende tilstandsrapport fra en av de viktigste bevarerne og forlengerne av en flott og stolt norsk visetradisjon.

Det skader heller ikke at Lukashaugen med nennsom hånd har plukka de riktige medmusikantene til de forskjellige spora. Ingen nevnt, ingen glemt bortsett fra Tarjei Nysted – hvilken eminent multiinstrumentalist.

Uansett aller viktigst – den strålende historiefortelleren Erik Lukashaugen som gir oss ei plate som er veldig langt fra midt på treet.

Den franske altsaksofonisten Pierrick Pédron og den cubanske pianisten Gonzalo Rubalcaba hadde aldri møtt hverandre eller snakka sammen før de inntok Oktaven Studio i New York to junidager i 2022. Ikke til å tro!

Gonzalo Rubalcaba (60) kom som et skudd på jazzens stjernehimmel mot slutten av 80-tallet. Castro beholdt fortsatt sitt jerngrep på Cuba og bestemte hvem som kunne få ta seg en tur ut av øya og hvem som ikke fikk lov. Rubalcaba hadde fått lov og jeg glemmer aldri da jeg spurte han på en pressekonferanse i Molde i 1992 om forholdene på Cuba. Da blei det helt stille og det blei raskt spurt om neste spørsmål. Fire år seinere var han bosatt i den “cubanske” staten i USA, Miami.

Rubalcaba viste seg raskt som en pianist i den ypperste verdensklasse der han fusjonerte impulser fra cubansk musikk med moderne jazz og klassisk musikk. I 1992 spilte han sammen med Charlie Haden og den cubanske trommeslageren Julio Barreto og du verden for en opplevelse det var. Senere har “alle” stått i kø for å spille med Rubalcaba og hans seineste trioskive er med Ron Carter og Jack DeJohnette.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Pierrick Pédron (54) er ikke et like kjent navn i vår del av verden, men på hjemmebane er han intet mindre enn ei jazzikalsk superstjerne. Han har vunnet det som er av prestisjetunge priser i Frankrike og det tar kun kort tid å skjønne hvorfor. Vi har nemlig med en virtuos å gjøre – en virtuos med et høyst personlig uttrykk.

Med et originalt repertoar som inneholder store ytterpunkt i jazzhistoria fra Sydney Bechet til George Russell og Carla Bley, alt arrangert for anledninga av Laurent Courthaliac, får vi bli med på et smått utrolig møte mellom to storheter som altså aldri hadde møttes eller snakka sammen før det lyste rødt i studio.

Her føres det nemlig så eleverte, dynamiske og intime samtaler som vel tenkelig og som skulle tyde på at de to kjente hverandre svært godt. Her snakker vi intuisjon på et helt spesielt nivå og den eller de som kom opp med ideen om dette møtet bør gi seg sjøl et klapp på skuldera. Dette er nemlig mye av det som jazz handler om: møter, forståelse og samtaler.

Bassisten og komponisten John Børge Askeland løper ikke ned dørstokkene verken på jazzklubbscener eller i platestudio. Sammen med et superlag forteller han oss at han burde gjøre det i mye større grad.

Jeg er redd det ikke er så mange i jazz-Norge som rekker hånda i været hvis de blir spurt om hvem John Børge Askeland er. Det sier uansett ganske mye om hvilken anseelse han nyter når kremlaget bestående av pianist Eyolf Dale, trompeter Arve Henriksen og trommeslager Helge Andreas Norbakken garantert var raske med å svare ja da Askeland tok kontakt med forespørsel om de ville være med på debutskiva hans under eget navn.

Moden debut

John Børge Askeland (60) har altså ikke forhasta seg med å presentere sitt første visittkort for allmuen. Etter å ha gått på jazzlinja i Trondheim for noen tiår siden, så har den særs smakfulle bassisten – både med og uten strøm – fra Hermannsverk i gamle Sogn og Fjordane, tilbragt mye av sin tid til undervisning. De seineste åra har jeg også møtt hans eminente bass-spill på duo med gitaristen Hallgrim Bratberg og i Eik Trio. Nå tar han altså ytterligere steg i retning seg sjøl og det er intet mindre enn fantastisk flotte steg.

Medsammensvorne

Med et repertoar bestående 13 egenskrevne låter, alle av det vakre, søkende og melodiske slaget, og med et reisefølge bestående av Dale, Henriksen og Norbakken – tre av våre aller tydeligste, mest personlige og beste stemmer på sine respektive horn og lyttere av en annen verden – så har Askeland skapt fantastisk vakre, transparente og ofte unike landskap der jeg egentlig for første gang får høre hvem han er. Det er mye, det er inderlig og det er høyst personlig.

Det skulle altså ta si tid før John Børge Askeland meldte seg, men når han først gjorde det så skjedde det på et svært flott vis.

Wilco har vært, er og kommer til å forbli et av mine favoritt-rockeband. Her følger det flere eksempler på hvorfor – inkludert en kremutgivelse av “Yankee Hotel Foxtrot” med hele 82 tidligere uutgitte spor.

Jeg er på ingen måte noen Wilco-ekspert og har heller ikke full oversikt over alt de har gjort siden bandet så dagens lys i 1994. Jeg har vært litt til og fra – egentlig av uforståelige grunner. Det har seg nemlig slik at jeg har vært like begeistra hver gang Wilco-døra har åpna seg.

Nels Cline

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg må også innrømme at fascinasjonen fikk seg en ekstra dytt i 2004 da jazzgitaristen Nels Cline meldte sin ankomst i bandet. Cline har ved siden av Wilco vært veldig opptatt av hva som skjer i moderne norsk jazz og har spilt både live og på skive med flere av våre egne jazzister. Seinest i fjor sommer fikk vi oppleve Cline i Molde sammen med Hedvig Mollestad og Even Helte Hermansen i Mollestads Terje Rypdal-hyllest. Cline er med på de tre ferskeste utgivelsene her, mens “Yankee Hotel Foxtrot” er fra 2002.

Høydepunktet?

Som for alle band og alle artister vil det alltid være en uendelig diskusjon om hva som var/er høydepunktet, hva som var/er bandets beste plate. Wilco er på ingen måte noe unntak og når de har eksistert så lenge de som de har, så er det stadig nye generasjoner som har sine preferanser. Uansett så er det mange som vil ha “Yankee Hotel Foxtrot” svært høyt oppe på lista blant de 13 visittkorta som har dukka opp mellom 1995 og 2023.

Denne boksen som er ute nå inneholder det originale albumet, remastra må vite, pluss følgende: tre cder med alternative opptak og saker som aldri blei fullført, en cd med demoer, ideer og instrumentalversjoner – alt som var med på å lede opp til det endelige albumet. I tillegg får vi en cd med et langt radioprogram med hele bandet gjort like etter innspillinga der de spiller live i studio også. Mer krem følger: en hel konsert fra St. Louis med mye av repertoaret fra plata.

Og dett var vel dett? Nei, langt i fra! Ei strålende 84 siders bok med flott bildemateriale og med hele storyen bak og rundt innspillinga ført i pennen av Bob Mehr samt et ferskt intervju med Wilco-sjefen Jeff Tweedy og Glenn Kotche og Jim O´Rourke om tilblivelsen av, tro det eller ei, “Yankee Hotel Foxtrot”.

Tre andre perler

Nonesuch Records har gjort en formidabel jobb med back-katalogen til Wilco – ikke bare med den omtalte boksen. På vakker himmelblå-vinyl – hva ellers? – får vi “Sky Blue Sky” fra 2007, et dobbeltalbum utgitt i begrensa opplag.

Disse to utgivelsene har også fått meg til å plukke frem “Ode to Joy” fra 2019 og dobbelt cd-en “Cruel Country” fra 2022. To fine utgivelser som viser utviklinga til Wilco – et band som har det meste av amerikansk populærmusikk i seg fra country, folk og rock og med krydder fra mangt og mye annet.

Wilco har aldri vært og kommer aldri til å bli superstjerner. Det tror jeg Jeff Tweedy, Nels Cline og de andre er svært godt fornøyde med. Bare de får fortsette med sitt americana-univers som de har skapt gjennom 30 år, tror jeg både de sjøl og fansen kloden rundt er mer enn fornøyde. Jeg er i alle fall det.

Atle Nymo har lenge vært en av de mest spennende treblåserne vi har her hjemme – og vel så det. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Først blei vi oppmerksom på det enorme talentet til storebror og altsaksofonist Frode Nymo (48) fra Valnesfjord i Nordland. Han var tidlig en gigant og de som var til stede under Moldejazz i 2003 og opplevde Urban Connection sammen med Michael Brecker kommer aldri til å glemme det. Vi snakker aldri! Av grunner bare Frode Nymo kjenner godt valgte han å legge saksofonen på hylla for en del år siden. For oss som digga spillet og uttrykket hans noe så vederstyggelig, så var det ikke noe annet enn veldig leit.

Det som er desto hyggeligere er at lillebror Atle Nymo (46), som her trakterer både tenorsaksofon, bassklarinett og kontrabassklarinett, holder familefana skyhøyt og stadig gir oss ny og spennende musikk i ymse konstellasjoner.

Andre med trioen

Etter at Nymo triodebuterte med “Solo for Trio” i 2019, og fortalte oss at han, den slovakiske, men Norge-bosatte trommeslageren Michaela Antalová og bassisten Mats Eilertsen fortalte oss at de hadde noe unikt å melde i dette akkordfrie samfunnet, så kom en pandemi inn i bildet og ødela for den videre utviklinga av dette universet også.

Nå har de endelig fått anledning til å plukke opp hansken igjen og rundt enten Nymos enkle melodiske “forslag”, pluss ei låt av Eilertsen og tre kollektivt unnfanga forløp, makter de tre både individuelt og kollektivt å utvikle ideene som blir lansert. Her er det lytting og musisering på høyt nivå – her føres det åpne og til dels løse samtaler som det er et stort privilegium å bli invitert med som tilhører til.

Sjette I.P.A.

Et samarbeid som går enda lenger tilbake i tid, er den norsk-svenske supergruppa I.P.A. “Med “Grimsta”, navnet på et berømt svensk skogsområde i nærheten av trompeter Magnus Broos hjem i Stockholm, gir bandet oss sitt sjette visittkort – det tredje på det amerikanske selskapet Cuneiform Records.

I tillegg til Broo og Nymo på tenorsaksofon og kontrabassklarinett, så tar fortsatt Ingebrigt Håker Flaten på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Mattias Ståhl på vibrafon seg av resten av instrumentparken på best mulig vis.

Broo, Nymo og Ståhl står for låtene og at det er en gjeng full av energi og vilje og evne til å skape igjen etter pandemioppholdet, tyter ut av høyttalerne. Dette er melodisk, åpen og usedvanlig søkende musikk skapt av en høykompetent gjeng som høres ut som om de møtes for første gang. De har i alle fall veldig mye å fortelle hverandre – og oss.

Atle Nymo leverer både her og der – om noen skulle være i tvil.

Den danske trioen bestående av Sven Dam Meinild, Jacob Anderskov og Kasper Tom tar oss med til steder verken vi eller de har besøkt tidligere.

Da altsaksofonist, klarinettist og fløytist Sven Dam Meinild, pianist Jacob Anderskov og trommeslager Kasper Tom møttes for første gang som trio i et galleri i København, ante de lite eller ingenting om i hvilken retning musikken ville ta dem.

Resultatet var en fri, elevert og spesiell opplevelse som de raskt fant ut at de ville forlenge.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Totalt åpent

Som utgangspunktet for galleriopptredenen, så var også møtet i The Village-studioet, i det som snart er Kongens by, i april for knapt to år siden også basert på totalt frie tilnærminger. Bortsett fra en rekke spennende og originale innspillinger med Anderskov, så er dette møtet med de to andre noe av det aller første jeg har hørt fra den kanten.

Bassløst samfunn

Fraværet av bass gjør åpningene og mulighetene mye større for de tre. Når vi har med langt framskredne lyttere av dette kaliberet å gjøre, så betyr det at de fyller de romma som trengs å fylles og lar de andre stå åpne.

Her føres det nemlig eleverte samtaler – veldig ofte nedpå og uten bruk av voldsomme virkemidler. De trengs ikke for å få frem sterke og flotte budskap i disse fem “låtene” som varer akkurat så lenge de tre føler at de har noe å melde.

Play what you hear, har blant andre Chick Corea benytta som en leveregel. Det gjør denne trioen også – og de hører noe høyst personlig.

Strømmen av nye store jazztalent her til lands er åpenbart uendelig. Ingenting – lite i alle fall – er hyggeligere enn det. Peders Hode er foreløpig et av de siste skudda på stammen og her bys det på spennende saker fra start til mål.

Det som har skjedd på, ved og rundt jazzlinja i Trondheim er intet mindre enn magisk. Det har vært så enorme ringvirkninger at sjøl ikke den største optimisten ville ha trodd på noe slikt. Og heldigvis så virker det som om snøballen bare fortsetter å rulle videre

Førskolen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En av ringvirkningene fra jazzlinja har vært “førskolen” ved Sund Folkehøgskole på Inderøy litt lenger nord og vest i Trøndelag enn der den tidligere fotballbyen Trondheim befinner seg. Hvor mange som har gått et “modningsår” på Sund før de kom innpå jazzlinja aner jeg ikke, men det er i alle fall svært mange.

Sjefen i Peders Hode, gitaristen og komponisten Peder Overvik Stuberg (27), både kommer kommer fra Inderøy og underviser nå på Sund etter å ha gått på jazzlinja fra 2017 til i fjor. Han har med andre ord fått med seg mangt og mye av det som skjer på jazzlinja og dalstrøka rundt og du verden som han har sugd til seg inspirasjon og videreforedla den til noe som er på god vei til å bli noe ganske unikt.

Sharrock og Parker

Overvik Stuberg er absolutt i ferd med å utvikle si egen stemme både som gitarist og komponist. Han legger dog ikke skjul på at han har henta inspirasjon fra retningsgivere som Sonny Sharrock, Jeff Parker og Mary Halvorson – noen av de betydeligste blant de gitaristiske modernistene over there.

Når han så har implementert ingredienser fra brasiliansk musikk, electronica og prog-rock i gumboen, så er det ikke vanskelig å skjønne at Peders Hode har noe eget og spennende ved seg.

Mye av æren for det må Overvik Stuberg dele med de medsammensvorne vennene fra jazzlinja, Alf Svendsen Høines på bass, Ask Morris Rasmussen på tenorsaksofon og Elias Tafjord på trommer. Her er det absolutt mye rom og tilbud for alle fire til å ta ting i sine retninger og det gjør de da også – sjøl om det kollektive uttrykket hele tida står sentralt.

Eksamen

Fem av de 14 spora serveres av en oktett og er henta fra repertoaret til Overvik Stuberg i forbindelse med hans eksamenksonsert på jazzlinja. Der har Amelia Gòmez Snerte på vokal, Håvard Aufles og Anna Ueland på tangenter og Martin Heggli Mellem på trommer kommet til og sørger sjølsagt for flere ekstra dimensjoner.

Om det er som kvartett eller oktett, så er Peders Hode et usedvanlig spennende sted å befinne seg i.

Eyolf Dale er en av mine favorittpianister – i en rekke utgaver. Nå møter han oss i nok en ny setting og du verden som han imponerer både som “klassisk” pianist og som kammer-komponist.

Om det er som solopianist, sjef for egen trio, med sitt store ensemble Wolf Valley, i Daniel Herskedals ypperlige trio, i duoen Albatrosh sammen med André Roligheten eller sammen med Hayden Powell eller Scheen Jazzorkester, så setter Eyolf Dale (38) sitt umiskjennelige stempel på musikken i løpet et anslag eller to.

Nytt landskap

Sjøl om dette er ei ny utgave av Dale – for meg i alle fall – så overasker den for så vidt ikke. Årsaken er enkelt og greit Dale alltid har vært og er ei søkende sjel med en enorm palett å hente fra. Denne gangen har det altså ført til at Dale ut i fra ideer han lasta ned på mobilen sin sommeren 2019, har skrevet en pianokonsert med “hjembygdas” Telemark Chamber Orchestra som medspillere og med seg sjøl som improviserende solist. Her viser Dale oss at også i dette universet er og har han ei totalt unik stemme.

Lagspill

Hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd at Dale var en erfaren klassisk komponist på skyhøyt nivå, men dette er altså noe av det første han har gjort i sjangeren – om ikke det aller første. Kammerorkesteret, under ledelse av Per Kristian Skalstad, har åpenbart skjønt Dales intensjoner ned til minste detalj og måten orkesteret, bestående av fire fiolinister, to bratsjister, to cellister og en bassist, “snakker” med Dale er intet mindre enn vakkert – en opplevelse, rett og slett.

Improvisert?

Det høres nesten ut som om pianostemma er skrevet ut også, men det er den sjølsagt ikke. Dale er jo en improvisator av svært sjeldent kaliber og du verden som han bekrefter det i dette universet også.

Med denne pianokonserten har Eyolf Dale tatt nok et steg i retning – akkurat, Eyolf Dale.

Gitaristen Marius Noss Gundersen har gleda og imponert meg med sin innsikt i og fascinasjon for brasiliansk musikk. Det har han åpenbart tenkt å fortsette med.

Ved flere anledninger de seineste åra har Marius Noss Gundersen (50) fra Horten vist oss hvilken eminent gitarist og komponist han er. Han har også vært svært trofast overfor sine musikalske idealer og heldigvis ser han ingen grunn til å lefle med det nå heller. Her gir han oss sin tredje plate med musikk basert på komponisten Marco Pereiras univers.

Vi har alle vårt

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De fleste musikere har inspirasjonskilder som har betydd mye for dem og som de absolutt ikke prøver å skjule. Når det gleder brasiliansk musikk, som ikke minst gitaristen Tom S. Lund har gjort mye for å løfte frem her hjemme, har Noss Gundersen valgt en noe annen vei. Med sin klassiske bakgrunn har han siden han møtte Marco Pereira i 2007, og raskt utvikla et nært mentor/vennskapsforhold til, gått virkelig djupt inn i den anerkjente komponistens musikalske landskap.

Arbeidsstipend

For rundt fem år siden fikk nemlig Noss Gundersen et treårig arbeidsstipend som satte han i stand til å dokumentere Pereiras univers sett med “norske” øyne. Dette har blitt det tredje av tre album som et resultat av stipendet. Først kom originalkomposisjoner for sologitar, så arrangementer for gitar av hovedsakelig brasiliansk musikk og så denne som inneholder ti av Pereiras komposisjoner for ulike kammermusikalske besetninger.

Strålende reisefølge

Noss Gundersen bekrefter nok en gang hvilken eminent gitarist han er. Når han så har fått med seg blant andre Tora Augestad, cellisten Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, Oslo Strings og en rekke andre framifrå musikanter som har skjønt både Pereira og Noss Gundersens intensjoner, så har dette blitt nok en inderlig utflukt i en varm, spennende og sjangersprengende verden der alt fra kammermusikk, samba og jazz – og veldig mye mer – er involvert.

Med dette har Marius Noss Gundersen fullført sitt store Marco Pereira-prosjekt og det med glans. Da er det bare å glede seg hvor neste stoppested vil bli – Brasil kommer ganske så sikkert til å være involvert.

Her hjemme er vi av forståelige årsaker begeistra over det lille storbandet Sharp 9 som Staffan William-Olsson har losa fram til stadig nye høyder. Svenskene har sitt eget meget dugelige motsvar i Klas Lindquist Nonet.

Som kjent så har William-Olsson svensk stempel i sitt pass. Om det er slik at det ligger i svenske jazzgener å bli tiltrukket av slike mellomstore format vet jeg ikke, men både det Sharp 9 og Klas Lindquist Nonet byr oss tyder nesten på det. Og oppskrifta har veldig mange av de samme ingrediensene i seg: det er hardstwingende, melodisk jazz med røtter solid tilbake i jazzhistoria og samtidig med et tidløst preg over seg.

Ingen nykommer

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Klas Lindqvist (48) er nok ikke den mest kjente svenske jazzmusikeren her hjemme, men han er på ingen måte noen novise. Bare med dette ensemblet har han nå tre skiver å slå i bordet med, “Lift Off” fra 2008 og “You Need It” fra 2010. Sjøl om skiveproduksjonen har hatt ei solid pause siden den gang, så er besetninga eksakt den samme som i forna dar og det betyr ei klassesamling av svenske musikanter i denne tradisjonen.

Det betyr i tillegg til sjefen sjøl på altsaksofon og klarinett, Daniel Fredriksson på trommer, Nils Janson på trompet, Fredrik Lindborg på barytonsaksofon og bassklarinett, Robert Nordmark på tenorsaksofon og fløyte, Karl Olandersson på trompet og flygelhorn, Kenji Rabson på bass, Petter Carlson Welden på piano og Magnus Wiklund på trombone.

Skrevet for de involverte

Siden Lindquist kjenner alle de involverte så godt så har han tatt med seg den kunnskapen inn i låtskrivinga. Hver av låtene er skrevet med solisten for øre/øye – inkludert han sjøl. En gjest er også invitert inn på et spor, nemlig organisten Leo Lindberg, i hyllesten av Joey DeFrancesco.

Og så er det ei låt Lindqvist, nemlig “Nilsie”, ikke har ført i pennen. Den er nemlig skrevet av en av bandets store tilhengere, legenden Alice Babs. Lindquist arrangerte den for bandet og komponisten fikk høre den før hun gikk bort.

Ikke noe nytt

Dette visittkortet fra Klas Lindquist flytter ingen merkesteiner. Den byr kun på drivende god og herlig jazzmusikk servert av et svært godt kollektiv og med dyktige solister. Det holder mer enn lenge det!