Onur Aymergen folkens? Ikke det, nei. Da er vi minst to som kan få en ny flott gitar- og jazzopplevelse – denne gangen fra Tyrkia.

Av de mange tinga på jord jeg kan forsvinnende lite om, står tyrkisk jazz om ikke i ei særstilling, så befinner den seg langt oppe på lista. Nok en gang kommer Odd Gjelsnes og Losen Records oss til unnsetning.

Andre gang

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er ikke første gang Onur Aymergen dukker opp på Losen Records. For fire år siden ga Losen ut ei skive med det russisk/tyrkiske bandet Nevi der Aymergen også spilte ei sentral rolle, men den gikk meg dessverre hus forbi. Nå stiller han til start med sitt eget band og sin egen musikk.

Alt på plass

Onur Aymergen (43) er en fremragende plekterfører som har hele den moderne jazztradisjonen innabords. Vi forbinder vel ikke Tyrkia først og fremst med jazzmusikk, men det er jo en lang og god festivaltradisjon i de store byene og jeg tipper Aymergen har plukka opp både dette og hint fra alle de store som har gjesta landet.

Til å sette sammen musikken så ser jeg ikke bort fra at Aymergen også har henta en dose eller to med inspirasjon fra hjemlige musikktradisjoner, uten at jeg kan sette en spesifikk finger på hvor det skinner gjennom.

Høyt nivå

Musikken er melodisk, tøff, fremoverlent og groovete. Noen ganger leder den ut i frie landskap også, men Aymergen drar det fort inn igjen.

Med seg har Aymergen trommeslageren Turgut Alp Bekoğlu, trompeteren Tolga Bilgin, pianisten Can Çankaya og bassisten Apostolos Sideris – ukjente størrelser for flere enn meg vil jeg tro, men en strålende bekreftelse på hvor høyt nivå det er også på tyrkisk jazz.

Nok en gang skal Odd Gjelsnes, og ikke minst Onur Aymergen, ha all mulig slags ære for å løfte frem musikk vi neppe hadde fått høre ellers.

For de aller fleste er RÜ et nytt navn, men 21-åringen fra Sveio ved Haugesund var en kjent artist allerede fra hun var 12 år ung. Nå får hun hjelp av sjølvaste Kim Ofstad til å innta voksenverdenen.

Hvis den yngre garde skrur klokka vel 10 år tilbake, så er det mulig opp til flere husker ei lita jente som kalte seg Vicky og som gjorde det stort på MGP jr. Jeg var nok ikke i målgruppa den gangen, så for meg er dette det aller første treffet med RÜ, som er det nye artistnavnet.

Herlig miks

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter flere års pause fra musikken for å fokusere på helt andre ting, så har RÜ altså bestemt seg for å satse skikkelig. At hun har mye å fare med med si særegne, mystiske og forførende stemme er hevet over tvil. Med sin evne til å skape tøffe låter med røtter i alt fra jazz fra «gamle» dager, ny R&B og hip hop, forteller RÜ oss umiddelbart at hun er ei stemme for både nåtid og fremtid.

Det grooooves

RÜ tør å fortelle oss hvem hun er i tekstene sine og med Kim Ofstad, fra D´ Sound og Madcon blant mye annet, i produsentstolen, så er det ikke veldig overraskende at det har blitt et hipt og groooovete lydbilde rundt RÜs besnærende vokal.

«SupaSTAR» heter ei av låtene. Jeg vil ikke bli veldig overraska over om RÜ er på vei dit – også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Den danske tenorsaksofonisten Andreas Toftemark har jeg møtt i det hippe bandet A Plane to Catchog med sin egen kvartett. Nå dukker han opp i sistnevnte univers – et tidløst sådan.

Andreas Toftemark (32) har rukket mye i sine relativt få år her på Tellus. Han debuterte under eget navn for to år siden med «A New York Flight» – inspirert av jazzhovedstaden han hadde bodd i en periode. Han har også tilbragt tid i både Paris og Nederland, men er nå hovedsakelig å finne hjemme i Danmark.

Tradisjonen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gjennom både sine utenlandsopphold og sikkert gjennom arva som har oppstått etter at en rekke av jazzens storheter har bodd i og inspirert det danske jazzmiljøet, så har Toftemark gjennom sine åtte komposisjoner her vist oss hva som er viktig i hans musikkanskuelse.

Det amerikanske 60-talls hardbop-uttrykket og ikke minst inspirasjonen fra den melodiske John Coltrane er viktige ingredienser i Toftemarks musikalske DNA. Det har ført til vakker, melodisk og hardtswingende musikk som aldri kommer til å gå ut på dato.

Sjelsfrender

Med pianisten Calle Brickman, bassisten Matthias Petri – ny siden debuten og trommeslageren Andreas Svendsen, har Toftemark funnet det perfekte reisefølget for å skape disse musikalske landskapene.

Valget av engelskmannen og trompeteren Gerard Presencer, en av de aller beste i dette faget her i Europa i alle fall, som gjest på seks av de åtte spora, er av typen korrekt for å si det mildt. Presencer og Toftemark danner et perfekt og svært så tidsriktig frontledd.

For de som har fulgt dansk ei stund, så føyer Andreas Toftemark og hans tidløse og hardtswingende musikk, med låter i alt fra ballade til heftige tempi, seg inn i en fantastisk fin og tidløs tradisjon. Både danskene og alle vi andre kommer til å få mye å glede oss over fra Toftemark i tiåra som kommer.

Vokalisten og låtskriveren Line Dybedal er et nytt bekjentskap for meg. Nå har hun uansett kommet veldig hjem på alle slags vis.

Det aller meste vet jeg altså ingenting om. Line Dybedal (35) hørte så definitivt hjemme i den kategorien helt til denne plata inntok heimen for ei god stund siden. Den har altså gått gjennom en solid marineringsperiode og den har Dybedal og musikken hennes tålt godt.

Hjem igjen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å har reist fra Nordfjord til Bergen for å bli rockestjerne, så har Dybedal nå gått motstrøms og flytta hjem til Selje igjen. Der er det mye som tyder på at hun trives og på sin uforfalska nordfjordsdialekt forteller hun oss hvor stor pris hun setter på røttene sine der ute ved det værharde Stadhavet.

Visepop

Dybedal er en fin historieforteller og med sin fine, lyse stemme formidler hun stemninger på et inderlig vis. Låtene er også helt ok, men ikke spesielt minneverdige – det er ikke alle som setter evige spor, skal jeg være ærlig.

Med et fint band, blant annet med jazzgitaristen Mathias Marstrander, skaper Dybedal & Co vakre og ofte drømmeliknende lydbilder det er godt å synke ned i i turbulente tider.

Line Dybedal har så avgjort kommet hjem og det er veldig hyggelig å komme på besøk til henne også.

Det har tatt si tid, men nå har jeg endelig fått ørene opp for Robert Glapser. Det takka være en nyutgivelse og for første gang på vinyl.

Det er jo ingen hemmelighet at Blue Note sitter på ei skattkiste av unikt materiale som strekker seg helt tilbake til 1940-tallet. Selskapet, og Universal Music, har vært flinke til å forvalte skatten også og har støtt og stadig fora oss med nyutgivelser av “glemt” gull. Nå er de i gang med en ny serie, som har sine røtter i vårt eget årtusen.

Blue Note Classic Vinyl Edition

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne gangen har Blue Note-sjef Don Was & Co sett på sin nære historie og en av skivene som har blitt funnet verdig til å bli med på denne runden, og altså på vinyl for første gang – dobbelt LP også for sikkerhets skyld, er Robert Glasper (45) sin “In My Element” fra 2007.

Glasper, med sin unike bakgrunn fra det hippe og veldig mangefasetterte miljøet i Houston rundt årtusenskiftet der jazz, gospel, hip hop, rnb og andre herligheter gikk opp i en større enhet, er en pianist, komponist og visjonær som har gått sine egne veier med alt dette i bagasjen.

Triojazz med nogo attåt

Her møter vi altså den knapt 30 år gamle Glasper i en forrykende triosetting sammen med bassisten Vicente Archer og trommeslageren Damion Reid. Jovisst er det jazzpianisten Glasper, sterkt influert av sin mentor Mulgrew Miller – som også har fått ei låt tilegna seg, vi møter, men her er det også kraftige impulser fra andre samarbeidspartnere som Q-Tip og en medley med beats fra den store avdøde hip hop-produsenten J Dilla. Når alt dette blir miksa med låter av Herbie Hancock, Radiohead-akkorder og Sam Rivers´ “Beatrice”, så er det lett å legge sammen at her får Robert Glasper vist seg frem i full bredde.

På Blue Note Classic Vinyl Edition er det mye å glede seg til i tida som kommer.

Multiinstrumentalisten Magnus Wiik har jeg truffet på og blitt begeistra for i en rekke konstellasjoner de siste åra. Ganske mye forteller meg at trioen Open String Department uansett er hjertebarnet.

Magnus Wiik (38), opprinnelig fra Trondheim, men bosatt i Rauland – midt i folkemusikkhjertet, er en høyst unik musikant med ei spesiell rute frem til hvem han har blitt som musikant.

Etter å ha falt i gitargryta som unge mann, var veien til jazzlinja i hjembyen kort. Wiik har etter det lagt veien innom Norges Musikkhøgskole etter at fascinasjonen for ymse folkemusikkuttrykk blei vekka. Og det er i disse skjæringspunkta vi finner han og vennene hans her.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flotte skjæringspunkt

Med denne solide og ganske så unike bagasjen inviterer Wiik & Co oss inn i et herlig, friskt og livsbejaende landskap der bluegrass møter jazz og sikkert krydres med en hel rekke andre ingredienser også.

Wiik har skrevet all musikken og de to tekstene som blir nydelig framført og tolka av Selma French, som mange kanskje kjenner best som fiolinist. Om det skulle være noen tvil: hun synger praktfullt også.

Empatiske herrer

Wiik, som stort sett trakterer banjo, mandolin og dobro underveis pluss gitar på ei låt, har fortsatt med seg det empatiske reisefølget Espen Bjarnar Gjermo på gitar pluss mandolin på ett spor og Aksel Jensen på bass. En utmerka liten trupp.

Her ligger spillegleden og empatien utenpå i tjukke lag og Open String Department byr enkelt og greit på virtuos, livskraftig, annerledes og tidløs musikk i et eget landskap.

Her er det bare å takke for påfyllet.

Den amerikanske pedal steeel-innovatøren Susan Alcorn har gjennom samarbeidet med chilenske Septeto del Sur skapt noe nytt og unikt.

De seineste åra har jeg fått stadig nye prov på hvilken unik musikant pedal steel-gitaristen Susan Alcorn (70) er. Med sitt fysiske og musikalske utgangspunkt i Texas var det countrymusikken som tiltalte henne fra starten og sikkert for hennes valg av instrument også, men Alcorn har definitivt utvida spekteret kraftig etter hvert

Stor bredde

Klassisk musikk, samtidsmusikk, moderne jazz, impro og verdensmusikk er noen av arenaene Alcorn har vært med å bidra på og uten unntak har hun vært med å sette sitt eget bumerke uansett hvilken setting det har vært snakk om.

Til Chile

De to siste tiåra har Alcorn besøkt Chile ved en rekke anledninger. Der har hun blitt stadig mer opptatt av landets kultur, historie og musikk. Ikke minst har det som skjedde da landet kom under åket med Augusto Pinochet i spissen mellom 1973 og 1990 satt voldsomme spor og løfter hun da også frem med denne musikken.

Fra Victor Jara til Septeto del Sur

Alcorn har skrevet all musikken bortsett fra Victor Jaras «El Derecho de Vivir en Paz», som blir sunget bandets bassist Amanda Irarrazabal. Når hun så har alliert seg med det fremragende chilenske bandet Septeto del Sur som består av både folkemusikere og jazzmusikere, så har hun og de skapt et univers som fusjonerer chilensk tradisjonsmusikk, frijazz og noe midt i mellom på et vis jeg i alle fall aldri har hørt maken til tidligere.

Susan Alcorn slutter aldri å overraske med sin musikktilnærmelse, sitt musikalske uttrykk og sin originalitet.

Karl Seglem er en musiker, komponist og visjonær jeg har den største respekt for. Med “Mytevegar” har han skapt sitt største verk – et verk som vil bli stående lenge. Svært lenge.

Jeg har hatt gleden av å følge Karl Seglem (62) i store deler av hans karriere. Uten stans har han fortalt og vis oss hvilken kompromissløs, søkende og originale artist og kunstner han er. Som alle karrierer så har det vært variasjon i hva vi har blitt servert, men nå har altså Seglem nådd sitt absolutt høydepunkt.

Konseptalbum

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er mulig konseptalbum er et forslitt uttrykk, men uansett er det sjelden det har passa bedre enn i forbindelse med utgivelsen av dobbeltalbumet “Mytevegar” – myth, path, hope på fremmedlandsk.

Seglem forteller oss både gjennom ord og toner at han er en kunstner som bryr seg – dette er ikke noe som er påtatt, detter er EKTE. Jovisst er det ei tydelig videreføring av hva Seglem har drevet på med gjennom hele si karriere, men her fullender han prosjektet på mange vis.

Naturen og folkemusikken

Dikta Seglem skriv, og i stor grad resiterer sjøl, handler nok en gang om hans redsel for naturen og for miljøet vi er i ferd med å ødelegge. Verken Seglem eller jeg er så naiv at vi tror våre ord kan redde verden, men det er uansett lov å håpe at alle bidrag hjelper og noe forteller meg at Seglem ikke har noen som helst intensjon om å gi seg med dette korstoget.

Seglems unike jazzmusikk med røtter i norsk og annen folkemusikk, er stadig mer fascinerende. Her har han samla et herlig kremlag far en rekke deler av sin mangslungne ferd gjennom musikkens kronglete jungel, og sammen skaper de et lydlandlandskap og et univers ulikt alt annet.

Det er enkelt og greit ingen og ingenting som likner på det Karl Seglem har å bringe til torgs anno “Mytevegar”. Det er ikke så veldig mange som har slikt på cv-en sin.

Musikkens Jon Fosse – ja, de er gode venner – fortjener også en stor pris.

Vokalisten og låtskriveren Hannah Svensson viser seg skikkelig frem for undertegnede med “The Other Way Around”. Det var på høy tid.

Bortsett fra fjorårets juleplate “Snowflakes in December”, er dette mitt første møte med Hannah Svensson (37) og hennes musikalske univers. Med sin sin mjuke og varme stemme smyger hun seg innpå deg og smører øregangene på et herlig vis.

Jazzfamilie

Svensson har jeg en sterk mistanke om at falt i jazzgryta usedvanlig tidlig. Faren hennes, den fremragende gitaristen Ewan Svensson, har sikkert introdusert sin datter for mangt og mye i oppveksten og han gjør også en strålende jobb på denne skiva. Her er det ikke plagsomt med generasjonsmotsetninger, for å si det sånn.

Når Hannah så er gift med den langt framskredne pianisten Jan Lundgren, som også bidrar på et flott vis sjølsagt, så sier det sjøl at mye har handla og handler om jazz i Svenssons liv.

Trommeslageren Zoltan Csörsz og bassisten Matz Nilsson sørger for at det swinger på et fint vis sammen med “familien” Svensson.

Tøffe tak

Svensson som har skrevet alle tekstene og all musikken, bortsett fra Bob Dylans “It´s All Over Now Baby Blue”, legger ikke skjul på at mye av tekstmaterialet er unnfanga i en periode av livet hennes som ikke var så enkel. Det gjør at vi kommer ganske så nært innpå henne og hun har greid å se lyset i stadig større grad. Dessuten er låtene i veldig stor grad varme, lette, melodiske og livsbejaende.

Triumviratet

I Norge har vi Silje Nergaard i dette landskapet. Danmark har Cæcilie Norby og nå har Sverige fått Hannah Svensson. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Det å finne sin egen stemme er det improviserende musikere er på jakt etter hele livet. Perkusjonisten Ingar Zach har så avgjort funnet sin.

Jeg har hatt gleden av å være med på mange deler av Ingar Zach (52) si karriere. Den har uten unntak vært spennende, annerledes og totalt unik. Vi snakker enkelt og greit om en kompromissløs kunstner – en voldsom hedersbetegnelse i mi bok.

For seg sjøl

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har hatt fornøyelsen av å møte Zach i band som Dans les Arbres og Huntsville, men etter at han flytta til Spania for en del år siden – hvor jeg tror han fortsatt har base – så er det mye som soloartist han har stilt til start.

Unikt oppsett

Med det spanske “nasjonalinstrumentet” gran cassa – spilt på liggende – kassa altså – med vibrerende høyttalere, skarptromme og timpani, skaper Zach nok en gang totalt unike lydunivers.

Noe er rytmisk spennende og heftig så det holder, noe er impulser som leder til puls. Noe bygges opp til noe meningsfullt, for så å oppløses – av og til organisk, av og til plutselig.

Hvordan det er og ikke er, så er det Ingar Zachs unike bumerke på dette visittkortet fra han nok en gang så tydelig og høyst personlig som vi er blitt vant med at han frister oss med – hver gang.