Ingrid Bjørnov runda den anstendige 60-års bøya med solgangsbris og veldig fin fart i skuta. Det har hun hatt i mesteparten av si karriere og jubileumsvisttkortet sammen med Norges beste band, KORK, er akkurat så flott og så staselig som det sømmer seg en av kongerikets flotteste artister.

Ingrid Bjørnov har, helt siden vi møtte henne første gang sammen med barnehagevenninna Benedicte Adrian fra Oppsal på Oslos østkant, vist oss en enorm bredde i sitt kunstnerskap. Om det har vært komponisten, vokalisten, pianisten, ordkunstneren eller humoristen – og mye mer, så har hun skjemt oss bort noe så vederstyggelig. Det som likevel har imponert meg aller mest med Bjørnov er kvalitetskravet hennes – hun har konsekvent lagt lista skyhøyt og hun har alltid gått over.

Det å jobbe med KORK

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Alle” norske musikere med respekt for seg sjøl må ha minst et samarbeid med KORK på cv-en før de de kan si at jo, vi har vært med på det meste i norsk musikkliv – i alle fall det som “betyr” noe. Hvem sin idé det var i dette tilfellet vet jeg ikke, men usedvanlig god var den i alle fall.

Med arrangører som Sverre Indris Joner, Lars Erik Gudim, Lars Andreas Aspesæter og Helge Sunde samt at det hele blir produsert av Javed Kurd, blir noen av Bjørnovs musikalske perler fra hele hennes karriere løfta fram på et framifrå og glitrende vis – et vis som kler både musikken og stemma til Bjørnov på best mulig vis.

Historieforteller

Bjørnov sier sjøl at hun har ønska å tone ned humoristen ved dette veiskillet. Mulig det, men hun har bare delvis lykkes. Her er det nemlig masse underfundig og intelligent humor fra start til mål og når det så er kobla sammen med en observasjonsevne et godt stykke over gjennomsnittet, så har dette blitt en fantastisk dokumentasjon på hva og hvem Ingrid Bjørnov – 60-something – er. Det er mye og det er veldig bra.

Når hun så hyller sin gode venn Marius Müller med å avslutte ballet med en herlig versjon av “Den du veit” – inderlig arrangert av Helge Sunde og like flott spilt av KORK under ledelse av Ingar Bergby, så kunne dette nesten ikke gjøres bedre innen sjangeren Ingrid Bjørnov.

Jeg gleder meg til de neste 60!

Tenorsaksofonisten og bandlederen Alex Hitchcock er en av de mest lovende stemmene i engelsk jazz. Dette trippel-albumet er nok en bekreftelse på det.

Jeg har hatt fornøyelsen av å høre Alex Hitchcock (32) i et par sammenhenger. Først var det med et band som kalte seg seg AuB og for to år siden kom Hitchcock med “Dream Band” under eget navn. Det var en litt misvisende tittel siden sjefen faktisk hadde invitert med seg tre forskjellige band i studio. Nå har han videreført ideen og invitert med seg tre band til klubben Vortex i London. Alle bandene får hver sin kveld og alle er av kvaliteten framifrå.

Ingen gjengangere

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den eneste som har sluppet gjennom nåløyet til tenorsaksofonist og komponist Hitchcock og fått bli med alle kveldene er – akkurat, Hitchcock. Ellers er alle nye også fra studiosessionen. Ikke nok med det: alle låtene er også nye og ingen blir gjentatt med de to andre bandene heller! Det sier en hel del om Hitchcock som komponist og som aldri stillestående kreativ sjel.

Ikke egotripp

Hvis noen tror at dette derfor har blitt et stort utstillingsvindu for Hitchcock og kun det, så er ikke det riktig. Jovisst får han vist frem langt framskredne kvaliteter i et landskap der den sterke melodien dyrkes og der han sier at han både har store deler av den moderne jazzhistoria innabords, men samtidig har blikket retta solid fremover.

Når han har invitert med seg andre storheter fra fotballøya som gitaristene Ant Law og Rob Luft, trompeterne James Copus, Mark Kavuma og Alexandra Ridout, pianisten Kit Downes, bassistene Conor Chaplin og Orlando le Fleming, vokalisten Liselotte Österblom og trommeslagerne Marc Michel, Jamie Murray og James Maddren – vi snakker et ungt a-lag av typen Premier League, så har det blitt akkurat så bra som lagoppstillingene antyder .

Tre fulle hus

Fra 9. til 11. august 2022 stod jubelen i taket på tre fullsatte Vortex-hus og publikum var åpenbart begeistra. Det skjønner jeg veldig godt. Dette er nemlig tøff, moderne, åpen og melodisk jazz med røtter både til det som skjedde i Junaiten for noen tiår siden og det som har skjedd i vår del av verden fra ECMs unnfangelse fram til vår tid.

Tøffe saker – Alex Hitchcock tar stadig nye steg og bør settes høyt opp på lista over navn som bør følges med argusører i åra som kommer.

Mange, veldig mange bør få ørene og resten av sanseapparatet opp for singer-songwriteren Anette Askvik. Her har vi nemlig med ei høyst personlig og unik stemme å gjøre.

I 2016 stifta jeg bekjentskap med Anette Askvik (40) for første gang i forbindelse med skiva “Multiverse”. Da hadde jeg gått glipp av debuten “Liberty” i 2011. Hun fortalte meg umiddelbart at hun var og hadde ei stemme med noe høyst personlig på hjertet. Siden den gang har det vært stille fra Askvik – jeg hadde nesten “glemt” henne faktisk.

Dobbelt opp

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når hun først melder seg på igjen, så gjør hun det noe så voldsomt. I løpet av seinhøsten serverte hun oss like godt to album – et på engelsk og et på norsk, retter sagt på velklingende stavangersk. Med begge to – forskjellige som de er – kommer det en fantastisk bekreftelse på at i Anette Askvik har kongeriket en skjult skatt som fortjener mye oppmerksomhet.

Engelsk først

Først ga hun oss “With Every Cell”, ei samling på ti til dels strålende pop/rocke-låter, som tar oss med inn i et stort og underfundig univers både melodisk og tekstmessig. Lydbildet er omfattende og distinkt der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det er veldig produsert – av Askvik – men på den fine måten. Alt bygger opp om og rundt Askviks nydelige stemme, som kan minne om Björk fra tid til annen, men som mest av alt minner om, akkurat, Anette Askvik. Et smykke av en tilstandsrapport, intet mindre.

Hjem igjen

Like før jul kom for sikkerhets skyld “Lyden av snø”, et nydelig, ettertenksomt og nedpå visittkort der Askvik på et helt annet vis opplyser oss om hvilket uomtvistelig “talent” hun er. Hun forteller inderlige historier på sin uforfalska dialekt og et par av låtene kan i fremtida sikkert gå inn i julesangrepertoaret til alle som er ute eller ei flott, ny låt med substans.

Når så Øystein Sevåg har skrevet strykearr, Jørn Erik Ahlsen Alkanger spiller gitar og ikke minst Mathias Eick sprer sine fantastiske gulltanker- og toner utover noen av låtene, så har “Lyden av snø” blitt nok en bekreftelse på hvilken stor stemme Anette Askvik er og har.

PS Jeg lover at jeg ikke kommer til å “glemme” henne en gang til!

Emil Ingmar er på ingen måte leder for et svensk danseband. Pianisten Ingmar skriver derimot vakker musikk som det er lett å forsvinne inn i. Men mye av den er lett å glemme også.

33 år unge/gamle Emil Ingmar har hatt musikk i ryggmargen bortimot så lenge han kan huske. Svensk pop fra 90-tallet var starten før pianoet blei den naturlige forlengeren. Studier ved Musikhögskolan i Stockholm blei nok et naturlig stoppested, men så skulle livet ta en slags u-sving og Ingmar utdanna seg til psykolog. Det kombinerte han med å frilanse som musiker og han opplevde at han levde to parallelle liv og det førte til at han skrev sin master om musikk-psykologi.

De to livene møttes

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I forbindelse med masteroppgava møttes de to livene for første gang. Samtidig møtte han også bassisten Fredrik Jonsson og trommeslageren Calle Rasmusson og det førte til en inspirasjon som har leda fram til flere fruktbare innspillinger og de to er også med på “Pleiades”. Tittelen henspeiler på ei bok om stjernekikking fra 1902 som Ingmar har vært fascinert av i mange år.

Kontemplativt

Med sin usedvanlig vakre melodiske åre skaper Ingmar musikk som jeg er ganske så sikker på vil egne seg perfekt til akkurat stjernekikking. Mesteparten er veldig nedpå, nesten meditativt, men i mine ører blir det altså litt blodfattig og kjedelig i lengden. Men av og til, med stort band, til å ta budskapet videre, tar musikken skikkelig grep og løfter seg kraftig. Da viser Emil Ingmar ei annen side av seg sjøl og det blir mye mer musikalsk kjøtt på beinet.

Jeg finner altså en del å glede meg over her, mens noe er fort glemt. Det som uansett står igjen er at Emil Ingmar er og har ei musikalsk stemme det skal bli hyggelig å følge i tida som kommer.

Lage Lund er i mine ører en av jazzens aller mest spennende og interessante gitarister. Sammen med sitt stjerneband bekrefter han det nok en gang med “Most Peculiar”.

Helt siden Skiensgutten Lage Lund (46) forlot kongeriket i 1995 og først satt kursen for Berklee i Boston og seinere jazzens hovedstad New York i nesten 20 år, har han tatt stadig nye steg i retning jazzens aller øverste hylle. Med sin personlige og høyst kompromissløse uttrykksmåte har Lund oppnådd en voldsom anseelse både blant musikere og publikum verden rundt. Da pandemien slo til fant Lund heldigvis ut at han ville returnere til Norge med kone og to små døtre. Norge var enkelt og greit et tryggere sted for en familie med små barn.

Hjemmeskole

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For en musiker med hele verden som scene og med mulighet til å spille med “alle” slik Lund hadde vært vant til i mange år, så blei sjølsagt pandemien en spesiell periode. Skolene blei stengt og det førte til en hjemmetilværelse han aldri hadde kjent på før.

Sammen med kona Joy Dragland, definitivt med norske røtter, bestemte de seg for å lage hjemmeskole for de to håpefulle. Det førte til at de bestemte seg for å undervise i en rekke temaer og Lund skrev daglig musikk som passa til temaet. Etter det laga de også videoer som passa til tema og musikk. Noe forteller meg at de to frøknene hadde en særdeles morsom, lærerik og annerledes pandemitid.

Criss Cross ville ha mer

Sjefen for det nederlandske plateselskapet Criss Cross Jazz, Jerry Teekens, som overtok etter at faren Gerry Teekens gikk bort i 2019, ville mer enn gjerne følge i sin fars gode fotspor og spurte Lund om han kunne tenke seg å lage album nummer seks for selskapet som er et reinhekla kvalitetsselskap med Jazz med stor J på plakaten.

Lund var lett å be og etter en dags øvelse så bar det rett i studio med en dag opptak i New York sommeren 2022. Lund tenkte umiddelbart på et band han satt sammen i 2014 og at det var en god tanke å spørre bassist Matt Brewer, pianist Sullivan Fortner og trommeslager Tyshawn Sorey om en liten gjenforening, skinner noe så voldsomt gjennom på dette strålende albumet.

Ti Lund-komposisjoner, ikke alle fra pandemitida, forteller oss også at Lund er en meget original komponist der det ligger rytmiske og melodiske spenninger i lufta nesten uten stans.

Når så både Lund og de tre medsammensvorne, tre av jazzens ledende instrumentalister på sine respektive instrumenter nesten uansett sjanger, digger åpenbart Lunds utfordringer noe så voldsomt. Når de tar låtene i retninger neppe Lund hadde forestilt seg heller, så har denne musikken med utgangspunkt i hjemmeskolen i Lier ved Drammen blitt nok en bekreftelse på hvilket enormt nivå Lage Lund befinner seg på og hvor glad vi bør være for at han har flytta kohorten sin hit.

Sjøl om pianisten, komponisten og bandlederen Darrell Grant er et nytt navn for meg, så er han bortimot for en veteran å regne. Her hyller han både Modern Jazz Quartet og sin egen trommeslager, Carlton Jackson.

Det bør sjølsagt ikke komme som noen overraskelse at det skjer mye flott og spennende på jazzfronten også utenfor de store byene i USA. Problemet, i den grad det er et problem, er at det er vanskelig å nå gjennom støymuren. Men det finnes heldigvis såkalte agenter i jazzuniverset som er i stand til å gjøre slike som meg oppmerksom på musikk og artister vi ellers ikke ville ha fått møte.

Portland, Oregon

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Darrell Grant (61) er professor ved jazzutdanninga i Portland. Det er kjent som en by med stor jazzaktivitet. For ti år siden fikk han tilbud fra byens jazzfestival om å spille en hyllestkonsert til et av jazzens lengstlevende og viktigste band, Modern Jazz Quartet. Grant var åpenbart ikke vanskelig å be og han satte sammen et band bestående av Mike Horsfall på vibrafon, Carlton Jackson på trommer og Marcus Shelby på bass – ytterligere tre musikanter jeg aldri har hørt om før.

Kvaliteten på musikerne er det definitivt ikke noe å si på og kvaliteten på konserten var også av typen som frista til å ta det hele videre.

Utvida repertoaret

Med den samme besetninga som MJQ så var det jo naturlig at noe av repertoaret også var henta fra inspiratorene Percy Heath, Milt Jackson, Connie Kay og John Lewis. “Bag´s Groove”, “Versailles” og “Autumn in New York”, som MJQ spilte inn allerede i 1956, er med. I tillegg har Grant skrevet musikk inspirert av MJQ, henta inn impulser fra både klassisk og brasiliansk musikk og plussa på med Terence Blanchards “Wading Through”.

Sin egen Jackson

MJQ hadde jo legendariske Milt Jackson på vibrafon, mens Grant hadde trommeslager Carlton Jackson med fra start til denne innspillinga blei gjort i 2018. Tre år seinere la Jackson ned trommestikkene for godt og derfor er skiva også blitt en hyllest til han, som nå har blitt erstatta av Cecil Brooks III.

Dette har vært et hyggelig møte med både Darrell Grant, hans band samt en påminnelse om hvor flotte ideene og universet til Modern Jazz Quartet var og er.

Marthe Lea er blant våre aller mest spennende musikanter – uansett sjanger. Her kommer det nok en bekreftelse på akkurat det.

Marthe Lea der hun trives aller best – i naturen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hørte mye om tenorsaksofonisten, fløytisten, pianisten, vokalisten, udunguisten, perkusjonisten, låtskriveren og bandlederen Marthe Lea før jeg hørte noe særlig av og med henne. De seineste åra har det heldigvis blitt ei forandring på det.

For et par år siden laga vi et Tor de Jazz-radioprogram sammen. Da var Lea akkurat i ferd med å kjøpe seg hus i Rollag i Numedal et stykke nord for Kongsberg – hun ville legge Oslobyen bak seg og var litt spent på hva flyttinga kom til å føre til.

Miljø

Det var jo ikke akkurat tilfeldig at det blei Rollag som blei neste stopp for Lea. Deler av miljøet rundt Motvind Kulturlag hadde også funnet ut at Rollag både var et fint sted å bo og til å videreutvikle ideene og kulturen de var i ferd med å skape. Med fasit i hånd, og i ørene og resten av kroppen, så er det åpenbart at denne nye smeltedigelen har blitt, for Marthe Leas del i alle fall, den inspirasjonskilden hun trengte for å gå videre.

Unikt lag – unik musikk

Sammen med Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og stemme, Egil Kalman på bass, modulær synth og stemme, Hans P. Kjorstad på fele, perkusjon og stemme og Andreas Røysum på klarinett, bassklarinett, kontrabassklarinett, fløyte, perkusjon og stemme – intet mindre enn et unikt lag av kompromissløse musikanter fra en rekke utgangspunkt som skaper helt spesielle lydlandskap – har Lea skapt livsbejaende og original musikk i ymse grenseland som impro, folkemusikk fra en rekke kulturer og jazz. Gumboen har blitt både herlig, høyst personlig og altså nok et prov på at Marthe Lea allerede har satt voldsomme preg på musikk anno 2023 og garantert kommer til å gjøre det i åra som kommer også.

For å omskrive avslutningssporet “Aldri ska eg glemma livet” aldri så lite: Aldri skal jeg glemme Marthe Lea.

Low-Fly Quintet fra skøytebyen Hamar fikser den musikalske tredjerunden på et svært fint og elegant vis.

Det er vel fem år siden jeg fikk hilse på den originale kvintetten Low-Fly for første gang. De fortalte umiddelbart at de hadde funnet sitt eget uttrykk med ganske så spesiell besetning også. Det var med debut-skiva “Stop for a While”. I 2019 kom “Winter Love Song” som dessverre gikk meg hus forbi. Men debuten på norsk har jeg heldigvis fått muligheten til å hygge meg med i jula.

Fra engelsk til norsk

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bandet, med tilhørighet ved Mjøsas bredd altså, blir som alltid fronta av vokalisten Camilla Tømta (48). Har jeg skjønt det rett så har hun både amerikanske og norske røtter og viste allerede på debuten at hun og bandet hadde et nært og inderlig forhold til den amerikanske 20-tallstradisjonen. All vokal var også på engelsk. Nå har de tatt en u-sving i så henseende og all tekst, skrevet av Tømta, er altså på norsk. Hun er en flink historieforteller som med sine fine og personlige stemme formidler alt fra melankolske stemninger til stor eufori.

Eget sound

Fortsatt møter Low-Fly med Siri Snortheim på cello, Ole Gjøstøl på piano, Skjalg Lidsheim på trommer og perkusjon og Uri Sala på bass, der alle bortsett fra Lidsheim bidrar på kor også, og det betyr nok en gang at låtene, som er skrevet av bandets medlemmer, fortsatt har røtter tilbake til jazzens opprinnelse, men nå har de også tatt opp i seg mer moderne uttrykk. Og med celloen i ei så sentral rolle så blir det sjølsagt et eget og personlig lydbilde.

Low-Fly Quintet forsetter å utvikle seg og Camilla Tømta synger bedre enn noen gang – på norsk.

Krafttrioen Kanaan dukker opp med hyppige mellomrom og de sparer verken på kruttet eller energien. Om det er rock, impro eller jazz? Ikke godt å si, gitt. Men beintøft er det.

Jeg har ikke greid å følge med i det vanvittige utgivelsestempoet som Kanaan har satt opp. Da skal du i tilfelle stå opp tidligere om morran enn meg – og legge deg seinere om kvelden. Når jeg først får hekta meg på det bassist og synthesist Eskild Myrvoll, gitarist Ask Vatn Strøm og trommeslager og organist Ingvald André Vassbø gir seg i kast med, så blir jeg alltid like fascinert. Her snakker vi om tre unge og totalt kompromissløse herrer som uten stans kaster seg ut på 70000 favners djup – og det uten redningsvest.

Utfordre

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne gangen dreier det seg om et møte i et grenseløst landskap der det er store doser rock, impro, jazz og gudene vet hva, unnfanga av de tre der og da live i studio. Kanaan-gutta har åpenbart lyst å utfordre seg sjøl for å se hvor musikken havner og de fem spora får lov å leve så lenge det er tegn til intelligent liv der. Samtidig vil de sjølsagt også utfordre oss på den andre sida og de som er upåvirka etter dette møtet, må nesten søke hjelp andre steder.

Samme språk

De tre framifrå instrumentalistene, definitivt med ei solid jazzbakgrunn, har spilt myyye sammen, både live rundt om i Europa og i studio. De vet hvor de har hverandre og de vet hvilke knapper de skal trykke på for at noe skal skje – og det gjør det. Her gir de seg sjøl og musikken den tida den trenger for å komme videre og det er så herlig å oppleve musikere og musikk som gir seg sjøl, og oss, tid.

Eget univers

Kanaan har definitivt greid å skape noe helt eget siden de så dagens lys i 2016. Det er å håpe at de fortsetter å videreutvikle språket sitt videre – denne tilstandsrapporten tyder i alle fall ikke på at de har gått tom for ideer.

For knappe to år siden møtte jeg den argentinsk-danske singer-songwriteren Lyonne for første gang. Nå tar hun oss med til New York.

“Last Night” het den første plata som kom min vei fra København som har blitt Vanina Lion Hansen, som hun sikkert også reagerer på, sin nye hjemby. Det var en “debut” som viste oss ei fin stemme og som frista til flere møter.

Rundreise

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lyonne har gjennom sine 44 år vært mye og bodd i storbyene Buenos Aires, New York og København. De har vært med på å forme henne rett og slett. Nå gir Lyonne oss første del av sin trilogi der hun “besøker” disse tre byene. Buenos Aires blir del to og ballet skal avsluttes med København.

Historieforteller

Lyonne, som synger på et sjarmerende og fint engelsk, er en dyktig historieforteller. Hun tar oss med til hva New York har vært og er for henne og det er det både spennende og interessant å være med på.

Fint band

Nok en gang har Lyonne et fint band med seg som kler musikken hennes på et vis som gjør at vokalen får den sentrale plassen den fortjener. Her er det pop, rock, soul og andre ingredienser i miksen, blant annet en dose jazz. Forrige gang hadde Lyonne invitert med seg saksofonisten Jan Harbeck, denne gangen er det trombonisten Lis Wessberg som tar jazzansvaret.

Sjøl om ikke alle de elleve låtene er like minneverdige, så er New York-ekskursjonen til Lyonne absolutt spennende å delta på.