Den danske nasjonaldikteren Piet Hein har inspirert alt og alle i mange tiår. Ikke minst jazzmusikere. Nå skjer det igjen på et strålende vis sammen med Johannes Gammelgaards Orkester fra Aarhus.

Piet Hein (1905-96) og hans gruk har fått legendarisk status langt utenfor Margrethes grenser. Han presise observasjoner der alvor, humor og spissfindigheter eksisterer side om side har betydd mye for mange opp gjennom årene og denne utgivelsen forteller oss om grukenes tidløshet og genialitet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her har altså en ny generasjon tatt tak i dette universet. Plateselskapet Jaeger Community Music, med base i Aarhus, har gjennom en rekke kvalitetsproduksjoner, både når det gjelder musikk, design og innpakning, vist oss at også i Danmarks nest største by finnes et spennende og oppegående jazzmiljø og Johannes Gammelgaards Orkester er med og bekrefter det på alle slags vis.

Tenorsaksofonist, komponist og bandleder Johannes Gammelgaard (31), som nå er bosatt og virkende i Stockholm, har satt sammen et ensemble bestående av sju sjelsfrender som har skjønt Gammelgaards intensjoner til fulle. Musikken har vokst frem over tid og alle åtte har bidratt kraftig til at den har fått den formen vi møter på “Ting Tar Tid”.

De sju er Jonas Andreasen på barytonsaksofon, Johannes Berg på trommer, Frederik Hagner på bass, Jeppe Hjøllund på trompet, Jonathan Bruun Meyer på trombone, Rikke Nybo på vokal og Daniel Robinson på piano. Alle nye navn for meg så vidt jeg kan huske, men uten unntak fine stemmer både som kollektiv og som solister.

Nybo løfter frem Heins gruks på et herlig vis og det er en sann fornøyelse å møte på dette universet igjen etter flere års pause. Temaer som tid, skjebne og evigheten finnes gjerne i Heins poesi og alle tekstene er å finne i omslagsheftet og her kommer titteldiktet:

T.T.T.

Husk de tre

T.T.T.

Slid men vid:

Ting Tar Tid

Musikalsk har Gammelgaard henta inspirasjon fra store deler av jazzhistoria og fra verdensmusikk. Det meste er usedvanlig melodisk og lett å bli venn med, men Gammelgaards inspirasjon fra band som Fire! Orchestra og Yun Kan 10 gir oss også åpnere og friere passasjer.

“Ting Tar Tid” har blitt en strålende påminnelse om hva Piet Heins poesi er og betyr. Johannes Gammelgaard og hans edsvorne menn og kvinne har behandla Hein på et inderlig og originalt vis.

Hvis du tror du vet hvem Tor Einar Bekken er som musiker, så må du tro om igjen. Med sin sekstrengers gitar viser han oss nok ei ny side.

Tor Einar Bekken (58) har vært og er en sentral skikkelse i det norske blues-miljøet. Hans pianospill har fascinert mange i inn- og utland med sitt livsbejaende uttrykk med spor fra boogie woogie, stride, jazz, blues, cajun og sikkert mye mer også. Folkemusikk har også vært en stadig viktigere ingrediens i Bekkens uttrykk og univers. I 2019 blei han også tildelt den høythengende bluesprisen på Notodden Bluesfestival.

Pianoet har vært instrumentet Bekken, også kjent som Dr Bekken, har gjort til sitt varemerke. Det har i mange år i alle fall vært ukjent for den gemene hop at Bekken også har vært en mer enn habil gitarist, men utstyrt med sin finske Landola C-25 med nylonstrenger, kjøpt på auksjon på nettet for nesten ikke no´, så forteller han oss at han langt i fra er noen novise med gitar heller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bekken er en usedvanlig produktiv herre. Han spyr ut cder, kassetter og digitale innspillinger omtrent som vi normale spiser brødskiver. Nå er det en digital/kassett-utgivelse det dreier seg om og det er altså gitaristen Bekken som stiller til start.

Det han serverer oss er to frie improvisasjoner på til sammen vel 27 minutter. Jovisst er det impro, men melodikeren Bekken fornekter seg ikke uansett og sjøl om han hevder at det er et Derek Bailey-filter på musikken, så står Bekken også her svært så godt på egne bein.

Det er jo langt i fra første gang han møter opp med gitar, men likevel er dette ei ganske så ny side av Bekken for min del. Her er det ikke noe miksing, mastering eller redigering involvert – what you hear is what you get. Det er en fin lyd i den finske vennen til Bekken og han fascinerer nok en gang med sin ustoppelige skapertrang- og evne.

En kuriositet, sier han sjøl om denne utgivelsen. Ja vel, men det er definitivt en spennende og morsom sådan.

Kjetil Husebø er en tangentør og komponist jeg har fulgt med stor glede noen år nå. Her møter vi han i et ganske så nytt landskap – like spennende det også.

Kjetil Husebø (48 – i dag), møter oss med sitt femte visittkort siden 2014. Det er mulig det har vært flere også, men for min del så er det i alle fall det femte møtet. Når det er slik at jeg ser frem i spenning til hva som skal komme, så sier det meg at det som har skjedd har pirret min nysgjerrighet – slik har det vært med Kjetil Husebøs løypemeldinger helt siden 2014.

Årets tilstandsrapport inneholder åtte låter, eller kanskje rettere stemninger, i et ambient, drone og impro/jazz-landskap. Utstyrt med ex antall synther, samplere, live sampling, FX og elektronikk, som Husebø har spilt inn, programmert og redigert mellom april 2021 og februar 2022, samt fått utmerka landskapsmaler-assistanse fra Eivind Aarset og Arve Henriksen – gitarist og trompeter pluss pluss i ultraklassen når det gjelder å skape stemninger som tar bolig og som sørger for å bli værende, har “Years of Ambiguity” blitt Husebøs viktigste og sterkeste vitnebyrd til nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er sakte voksende musikk som trenger og fortjener mange runder. Her avdekkes nemlig stadig nye lag og stadig nye bilder dukker opp på den indre netthinna underveis. Stemningene er både åpne og lyse og mørke og tette – som et tverrsnitt av livet på mange måter.

Lydskulpturene Husebø & Co har unnfanga er annerledes enn det meste annet som har kommet i alle fall min vei. De er luftige, fascinerende, spennende og høyst personlige.

Mitt råd er å ta seg god tid og gjerne mange ganger sammen med “Years of Ambiguity”. Da kan kanskje den store ro senke seg og nytt påfyll av tankegods kan få plass. Det skader sjelden det.

Duoen April Twelves består av fiolinisten, og mye mer, Alice Barron og strengeleikeren Ole André Farstad. Sammen har de skapt original og unik musikk.

Engelske Alice Barron, som har jobba mye sammen med storheter som Nigel Kennedy, Jean-Luc Ponty og London Sinfonietta, trakterer her i tillegg til fiolin også bratsj, loop pedal, preparert fiolin og buet sarod. Farstad, som møtte Barron i London mens han tok sin mastergrad, spiller også på det indiske klimpreinstrumentet sarod, en hindustani slide-gitar og styrer også elektronikk i tillegg. De som nå aner at dette låter lett indisk og veldig annerledes enn alt som har vederfaret eders sinn til nå, har helt rett.

Barron og Farstad fant hverandre i en felles interesse for tradisjonell indisk musikk og indiske instrumenter. Det har leda fram til dette treffet der de via en rekke improvisasjoner har lekt seg fram til åtte låter eller stemninger som har fått navn etter åtte farger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi blir invitert til stemningsfulle treff som ber om full konsentrasjon og som egner seg ypperlig til at den store ro kan senke seg. Farstad, opprinnelig fra Hustadvika utenfor Molde, men bosatt i Bergen, har på alle vis søkt seg fram til et inderlig og flott uttrykk og Barron er det perfekte reisefølget.

Det indiske tonespråket er et solid og fint fundament for disse improvisatoriske ekskursjonene som stort sett foregår saaaaakte. Det føres innholdsrike og givende samtaler på et vis jeg aldri har hørt tidligere og det er altså en sann fryd å få være med på ferden.

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Nana Rashid er et nytt bekjentskap for meg. Det tar kun kort tid å slå fast at vi har med ei helt spesiell stemme å gjøre.

Det er veldig mye å glede seg over i “anmelderyrket”. Strømmen av kvalitetsmusikk fra alle verdens hjørner som ender opp i postkassa er av typen som fører til dårlig samvittighet fordi jeg på ingen måte får lånt øre til alt. Mye mer enn aner jeg hvordan låter – det er artister jeg hørt en eller flere ganger og som ofte bekrefter det gode inntrykket jeg allerede sitter med.

Det som ofte er enda mer interessant og spennende er når det “nye” artister som banker på døra. Jeg stiller med blanke ark og aner ikke hva jeg kan forvente. Slik er det med Nana Rashid og du verden for en fin opplevelse det har vært å følge henne på hennes debut-cd, “Music for Betty”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Musikk dreier seg ofte for min del om jeg tror på artisten og budskapet den eller de har å komme med. Nana Rashid har et uttrykk, ei stemme og et budskap jeg tror på fra første sekund. Det er sjølsagt vanskelig å fortelle eller beskrive hvorfor det er slik – det er bare en følelse som tar bolig i kroppen som overbeviser meg om det.

Rashid har noe helt eget på hjertet både som tekstforfatter, vokalist og ikke minst som formidler. Hvis noen vil si at de får en følelse av et slektskap med Nina Simone og Radka Toneff, så skal ikke jeg ta fra dem den intuisjonen. Likevel er det slik at Rashid har noe noe helt eget – noe høyst personlig i formidlinga si.

Hun er en historieforteller av rang og hun skriver tekster som går i dybden om temaer som er viktige for henne og som forteller oss mye om henne. Peggy Lees “Johnny Guitar”, standardlåta “No Moon at All” og Sades “Pearls” passer alle også perfekt inn i totalen.

De transparente og luftige arrangementene kler uttrykket til Rashid på et strålende vis og når reisefølget hennes er trioen Little North, som jeg møtte på egen hånd for kort tid siden, så er det som hånd i hanske for Rashids måte å uttrykke seg på. Little North, bestående av Benjamin Nørholm Jacobsen på piano, Lasse Jacobsen på trommer og Martin Brunbjerg Rasmussen på bass, har spilt sammen i årevis og slik låter de da også. De er en kohort bestående av meget dyktige lyttere som vet når de skal kommentere og når de skal holde igjen.

Vi blir invitert inn i et vakkert, melodisk og fra tid til annen melankolsk landskap der Nana Rashid forteller oss at hun er en formidler, låtskriver og vokalist vi skal få mye glede av i åra som kommer.

For meg er det intet mindre enn en begivenhet hver gang Susanne Sundfør gir lyd fra seg. Denne gangen i større grad enn noensinne.

Jeg er ikke veldig opphengt i eller opptatt av musikalske sjangre. Jeg støtter følgende Duke Ellington-postulat fullt ut: det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Susanne Sundfør (37) har alltid befunnet seg i den første kategorien og svært lite tyder på at hun har tenkt å forlate den. Nå har hun tatt seg ei seks års platepause og latt livet få styre henne i ei ny retning. Slik vil jeg tro det er for de aller fleste når de blir mor for første gang.

Sundfør har aldri tatt lett på noe som helst. Hun har stilt tydelige krav til sine omgivelser, men hun har først og fremst stilt knallharde krav til seg sjøl. Slik er det sjølsagt fortsatt og denne usedvanlig ambisiøse kjærlighetserklæringa til sin datter er i mine ører hennes beste og mest vellykka visittkort og tilstandsrapport så langt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Blómi er et norrønt ord som betyr å blomstre og det er akkurat det Sundfør og musikken hennes gjør. Jeg skal ikke nødvendigvis skryte på meg at jeg skjønner hva hun sier og hvor hun vil til enhver tid – spesielt når det blir resitert på tysk, men stemninga hun setter meg i med det unike budskapet sitt og den fantastiske originaliteten både som lyriker, låtskriver og ikke minst som formidler, er på et nivå hun er helt aleine om.

Susanne Sundfør befinner seg fortsatt i sitt helt egne landskap som jeg ikke har tenkt å bruke en kalori på å båssette – for meg er det enkelt og greit sundførsk. Når hun så befolker samfunnet sitt med musikerne André Roligheten, Nikolai Hængsle, Gard Nilssen, Ståle Storløkken, Jørgen Træen og Erlend Viken, så sier det seg sjøl de musikalske lerretene blir dandert på best mulig vis.

Det er på mange måter en lysere, mer optimistisk og livsbejaende Susanne Sundfør vi møter denne gangen. Hun er og har ei stemme som er sjelden, vakker, sterk og nydelig. Og jeg synes hun oppsummerer Susanne Sundfør anno 2023 helt til slutt: “ja er hjertets ord – ja til alt”.

Susanne Sundfør

«blómi»

Blómi Records/Warner Music

Da Ralph Towner fortalte verden for noen tiår siden om sitt unike gitaruttrykk via en gjestespot med Weather Report og ikke minst med bandet Oregon, og sammen med Jan Garbarek, var det et helt nytt musikalsk univers som åpenbarte seg. Slik er det fortsatt.

Ralph Towner har rukket å bli 83 år. Til tross for voksen alder, så er han fortsatt besjela med den unike teknikken og ikke minst musikaliteten. Musikken blei spilt inn for vel et år siden i Manfred Eichers nye favorittstudio i Lugano i Sveits. Det vil igjen si ikke så langt fra Towners adopterte hjemby, Roma, som han har vært bosatt i i ganske mange år nå.

Her møter vi Towner kun iført sin akustiske seks strengers akustiske gitar. Det holder sjølsagt herfra til evigheten det. Med sitt utgangspunkt i klassisk musikk, har han skapt et tonespråk som fusjonerer den delen av seg med improvisert musikk på et totalt unikt vis.

Det er en sound i gitaren til Towner som er så umiskjennelig hans og som jeg heller ikke kjenner til noen som har prøvd å ta etter. Jeg tror det ville vært fånyttes også. Det han gir oss er så varmt, inderlig og nedpå, men samtidig så virtuost uten å bli høy på seg sjøl, at det er intet mindre en sann nytelse og fantastisk påfyll å tilbringe kvalitetstid sammen med Towner og musikken hans.

Bortsett fra nydelige tolkninger av “Make Someone Happy”, “Danny Boy” og “Little Old Lady”, blir vi servert åtte Towner-komposisjoner. Alle med det spesielle særpreget Towner alltid besjeler sin låter med.

“At First Light” er mitt første møte med Ralph Towner på mange år. Den skal bli tatt vare på som den lille juvelen den er og kommer til å bli spilt ofte når kropp og sjel beror noe som kan føre ro og inderlighet med seg.

Den nederlandske tangentøren, komponisten og bandlederen Robert Rook har samarbeida i rundt 30 år med den norske, men Nederland-bosatte bassisten Thomas Winther Andersen. Der har ført til mye og tøff musikk.

Mitt første med de to var på skiva “Hymn for Fall” fra 2006. Da spilte Rooks trio kun låter av Winther Andersen som har vært bosatt i treskolandet siden 1988. Det hevdes jo at Berlin, København og Paris er de store smeltediglene for jazzmusikk og beslekta uttrykk i Europa, men ganske mye forteller meg at Amsterdam absolutt fortjener en plass på den lista også.

Siden har jeg støtt på Winther Andersens musikalske uttrykk en rekke ganger, ikke minst i bandet WintherStorm sammen med gitarist Håkon Storm. I all hovedsak fra 2006 til i dag har det vært i et akustisk, relativt coolt landskap. Denne gangen er det et ganske så annerledes uttrykk som gjelder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Winther Andersen spiller nemlig utelukkende elbass på dette veiskillet og det passer musikken til Rook særdeles godt. Tittelen “New Era” mer enn antyder at nå blir det staka ut ei ny musikalsk retning og Rook har blitt så fascinert av sjangre som fusion, jazzrock, acid jazz og EDM og musikalske veivisere som Miles Davis, Herbie Hancocks Headhunters og Robert Glasper, at han ville utforske dette musikalske terrenget sjøl.

Det har Rook gjort med et dusin originalkomposisjoner, en elektronisk groovebox som sørger for mye av fundamentet for musikken og sitt elektriske piano. Når han så omgir seg med særdeles dyktige og empatiske medsammensvorne som har skjønt Rooks intensjoner fullt ut; Winther Andersen på elbass, trommeslageren Bart van Helsdingen og tenor- og sopransaksofonisten Efraïm Trujillo, som har hørt et kvarter eller to på Wayne Shorter, så har dette blitt en heftig musikalsk miks som det både er lett å trives med og bli utfordra av.

Jeg trivdes med herrene Robert Rook og Thomas Winther Andersen i 2006 og det fortsetter jeg også med i den funky 2023-utgava.

Stort mer ikonisk enn det Chet Baker var – og er – er det vel ikke mulig å bli? Det er også en av grunnene til alle utgivelser fra den plagede mesteren gjerne blir som en skatt å regne. I alle fall når de er så bra som ved denne anledninga.

Chesney Henry Baker, Jr., definitivt bedre kjent som Chet Baker (1929-1988), hadde solide norske røtter, men var født og oppvokst på bondelandet i Oklahoma, USA. Røttene er faktisk så norske at åtte generasjoner bakover så hadde Baker og Jan Garbarek samme stammor fra Rennebu i Trøndelag. Utrolig? Ja! Sant? Ja!

Mange her hjemme har hatt og har et nært og godt forhold til Baker – en musiker og et menneske som levde livet som om enhver dag var den siste og som spilte som om hver eneste tone også var den siste. Det var ingen hemmelighet overhodet at Baker hele livet hadde store dop-problemer og da han omkom etter et fall fra et hotelvindu i Amsterdam den 13. mai 1988, dukka det raskt opp mange teorier om hva som hadde skjedd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her hjemme var det mange som hadde sett fram til å høre Baker på Moldejazz i 1988 etter at “Blåmann! Blåmann!”- plata med Jan Erik Vold, Egil Kapstad, Terje Venaas og Philip Catherine hadde blitt spilt inn i Paris knappe tre måneder før han gikk bort. Slik gikk det altså ikke, men det dukker heldigvis fra tid til annen opp nye Baker-skatter og denne fra to anledninger i Hilversum i Nederland i 1979 er blant dem som vil bli stående.

Selskapene Jazz Detective og Elemental Music, under ledelse av jazzarkeologen Zev Feldman, skal både i dette tilfellet og ved flere andre anledninger spesielt når det gjeldet Bill Evans- og Ahmad Jamal-skatter, ha all mulig slags ære for å finne frem til opptak som har ligget godt skjult i et eller annet arkiv rundt om på kloden.

Opptakene har blitt satt i tipp topp stand og utstyrt med sjeldne bilder og strålende teksthefter med betraktninger av den aller mest interessante sorten. Denne gangen gjelder det Baker-biografen Jeroen de Valk, plate-produsenten og researcheren Frank Jochemsen, produsenten av opptakene Edwin Rutten, de gjenlevende musikerne Eric Ineke, Phil Markowitz og Jean-Louis Rassinfosse og trompeterne og til dels vennene Randy Brecker og Enrico Rava. Strålende!

Det er også musikken der Baker er toppform – i alle fall på opptakene fra april som er sju av de elleve låtene. Der spiller også Baker med sin “faste” kvartett, mens november-opptakene er med en nederlandsk trio Baker ikke kjente fra før og der han kom ganske så uforberedt til studio – og for seint.

Her får vi møte trompeteren, tekstformidleren og scatteren Baker – alt like uforliknelig og så høyst unikt og personlig som bare Chet Baker kunne gjøre det. Jovisst har vi hørt Baker tolke både “Oh, You Crazy Moon”, “Blue Room”, “Nardis”, “Candy”, “My Ideal” og “Old Devil Moon” rimelig mange ganger før, men som alltid greide han også ved disse anledningene i 1979 å tilføre dem noe ganske så nytt.

Om noen skulle være i tvil: Chet Baker lever!

I løpet av de 10 åra Fire! Orchestra har eksistert, har denne mastodonten av en musikalsk skapning skapt noe bortimot utenomjordisk og totalt unikt. Med “Echoes” har de tatt alt nok et steg videre.

I 2009 fant herrene Johan Berthling (bass), Mats Gustafsson (saksofon og fløyte) og Andreas Werliin (trommer) ut at et triosamarbeid under navnet Fire! ville være en relativt god idé. Du verden så rett det skulle vise seg å være. I 2013 blei ideen om Fire! Orchestra ogå sjøsatt – og den skulle vise seg å være minst like god.

Det er altså ti år siden denne utrolige og bortimot ugjennomførbare giganten av et orkester så dagens lys – den første utgava bestod av 28 av deres nærmeste venner og kolleger fra rundt om i Skandinavia – og bedre måte å markere “jubileet” på enn å gi oss som har vært med på hele utflukten, og sikkert mange som har meldt seg på underveis også, en fest av en dobbelt-cd eller trippel-lp med cirka 110 minutter med livsbejaende, uroriginal og heftig musikk, er nesten ikke mulig å tenke seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her til lands har vi en ustoppelig kreativ kraft ved navn Paal Nilssen-Love. Sverige har en i samme klasse, nemlig Mats Gustafsson. I begge tilfeller snakker vi et oppkomme av ideer, en energibank som virker utømmelig og en gjennomføringsevne som man nesten ikke skulle tro var av denne verden.

Fire! Orchestra har altså vokst til 43 for anledninga og her er det ikke ei eneste stemme til overs. Fire! har inviterte med seg mange av sine aller beste venner, Harald og Sonja er forresten representert med Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og Andreas Røysum på bassklarinett, klarinett og fløyte, og til sammen har det blitt et univers med en kollektiv kapasitet og med solistiske prestasjoner på et skyhøyt nivå.

Låtene er stort sett unnfanga av de tre kjernemedlemmene i Fire! og har “alt” i seg. Her er det drittøffe melodier, her er det rocka groover, her er det frijazz i upperste potens, en rekke spor av etnisk musikk – alt elta sammen til en musikalsk gumbo av voldsomme proporsjoner.

Her kunne og burde kanskje alle 43 vært nevnt, men jeg er for lat og oppfordrer heller alle til å sjekke ut the real thing sjøl enten på vinyl eller cd med alle opplysninger som trengs. Jeg lover at det er verdt det – maaaaange ganger!