Tor Hammerø

Mye har vært sagt og skrevet om gitaristen Mary Halvorson det siste tiåret – og det med rette. Her kommer hun med to visittkort som forteller oss hvor unik hun er både som komponist og gitarist.

Mary Halvorson (41) har på sitt unike vis markert seg kraftig med en tilnærming til både gitaren og musikken hun har skapt som ikke har likna på noe annet eller noen andres. Det er ikke hver dag det skjer og siden Pat Metheny, John Scofield og Bill Frisell fant sine egne stemmer og la lista skyhøyt for etterkommerne, så har de ikke akkurat stått i kø.

Det er sjølsagt ikke så veldig merkelig. Retningsgivere er ikke av slaget som dukker med jevne mellomrom, men når det gjaldt Halvorson så tok det ikke lang tid å skjønne at her var det noe helt spesielt i emning. Hun har jobba med viktige stemmer som Anthony Braxton, Jason Moran, Marc Ribot, John Zorn og vi har også opplevd henne på duo med Bill Frisell. Det mer enn antyder hvilken anerkjennelse hun nyter blant sine medmusikanter. Når hun også har vunnet DownBeats kritikeravstemning en rekke ganger og blitt tildelt MacArthurs «genistipend» så er det bare med på å understreke hennes heftige status.

Her møter vi henne både som gitarist og komponist og det i to ganske så forskjellige, men samtidig litt like settinger. På «Amaryllis» er det med en sekstett bestående av noen av New Yorks aller mest interessante undergroundere, Patricia Brennan på vibrafon, Nick Dunston på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Jacob Garchik på trombone og Adam O´Farrill på trompet samt strykekvartetten The Mivos Quartet, pluss Halvorson sjøl på gitar må vite. De tolker seks av hennes nyskrevne komposisjoner. Melodisk, søkende, åpent, originalt, fritt og med solister i toppklasse – bare Halvorson-sounden på avslutningssporet «892 Teeth» er verdt inngangspengene.

«Belladonna» byr på fem andre Halvorson-komposisjoner og denne gangen er det sjefen «kun» sammen med strykekvartetten som stiller til start. Fiolinistene Maya Bennardo og Olivia De Prato, cellisten Tyler J. Borden og bratsjisten Victor Lowrie Tafoya har så avgjort skjønt Halvorsons intensjoner og kombinasjonen gitar, som sjølsagt er mye mer fremtredende her enn på «Amaryllis», og strykekvartett – ikke hverdagskost akkurat – klinger akkurat så unikt og spennende som det høres ut.

Mary Halvorson er en strålende gitarist og komponist med ei helt spesiell stemme. «Amaryllis» og «Belladonna» er kanskje de aller beste eksemplene på det til nå.

Etterveksten i norsk jazz har det ikke vært mye å si noe på de seineste tiåra. Bandet Soft City forteller oss at også på bluesområdet er mye i den skjønneste orden også på det feltet.

Ryktet om Oslo-bandet Soft City har svirra i lufta ei god stund – jeg har blitt “advart” for å si det sånn. Når det har skjedd av folk jeg gjerne lytter til så var det med ganske så store forventninger bandets debutplate blei satt i omdreining. Det skjedde både til trening og til avslapning og “”Settle for the Moon” passa utmerka til begge deler.

Sjøl om det er relativt unge musikanter som befolker Soft City så har bandet eksitert siden 2018 og du verden som det høres at de har spilt mye sammen. Som kollektiv låter det som ei kule og at bandet, som i fjor blei utnevnt til Norsk Bluesunions Unionsband på Notodden Bluesfestival, stortrives i dette blueslandskapet med heftige soulovertoner og med en viss jazzinspirasjon også, skinner tydelig gjennom fra første takt.

Stemma til Thea Sørli Paulsrud bærer budskapet på et herlig vis. Den er tøff, passe rå og hun formidler budskapet som gjør at jeg tror på henne – hun melder noe ekte og troverdig. Hun har da også skrevet alle tekstene, mens musikken er unnfanga av hele bandet.

Trommeslager Bård Jønland Berg, tangentør Håvard Ersland – ofte på groooovete orgel, heftig gitarspillende Ask Vatn Strøm og elbassist Kim André Tønnesen, skaper til sammen et tøft og moderne univers som det er vanskelig å sitte stille til. Det skader heller på ingen måte måte at røysta Carsten Loly og mestergitarist Knut Reiersrud bidrar på hver sin låt.

Soft City bekrefter med “Settle for the Moon” at bluesarva, med tilliggende herligheter, er tatt vare på på aller beste måte.

Over hele jazzuniverset blir Charles Mingus hylla i 2022 i forbindelse med at det er 100 år siden han blei født. Her er det bassisten Ethan Philion fra Chicago sin tur.

Lenge før Charles Mingus gikk ut av tida i 1979 på grunn av ALS, kun 56 år gammel, var legendestatusen på plass. Heldigvis, og sjølsagt, har verken Mingus eller musikken hans blitt glemt på noe som helst slags vis og den har dukka opp i nye og spennende tapninger med jevne mellomrom i mange år – og spsielt i 2022, må vite.

Ethan Philion (30), som er en langt framskreden bassist med mye Mingus både i tonen, attacket og og uttrykket sitt, har arrangert åtte Mingus-låter for et ti manns/kvinners ensemble. Han har avgjort funnet sin egen vei, men hele “festen” er definitivt i mesterens ånd fra start til mål.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Versjonene, som varer i vel et kvarter på det lengste, av låter som “Haitian Fight Song”, “Prayer for Passive Resistance”, “Meditation for a Pair of Wirecutters”, “Remember Rockefeller at Arrica” og “Better Git It In Your Soul”, som avslutter ballet, er strålende arrangert og så får alle godt med plass til å vise seg frem.

Som Philion så er de andre i bandet også fra Chicago og det bør jo ikke komme som noen overraskelse at kvaliteten er skyhøy også i den storbyen. Likevel er det slik at vi, i alle fall jeg, kjenner mye dårligere til miljøet der enn for eksempel i New York. Max Bessesen (tenor- og altsaksofon og fløyte), Geof Bradfield (tenorsaksfon, bassklarinett og fløyte), Victor Garcia (trompet), Rajiv Halim (altsaksofon), Dana Hall (trommer), Russ Johnson (trompet), Alexis Lombre (piano), Norman Palm (trombone) og Brendan Whalen (trombone) befolker dette framifrå kollektivet og solistisk er altså nivået helt der oppe.

Ethan Philion er et helt nytt navn for meg. Han etablerer seg umiddelbart som en Mingus-tolker på alle øverste hylle.

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Sandra Borøy platedebuterte allerede i 2016. Nå har hun tatt nye og høyst personlige steg.

Sandra Borøy har ennå ikke rukket å passere 30 års-merket, men hun har rukket ganske mye annet. Med sitt album nummer to forteller hun oss at hun er en formidler som det i stadig større grad er spennende å følge på veien.

Nok en gang velger Borøy å melde seg på norsk gjennom sine tekster. Hun forteller historier som små noveller der betraktninger som sikkert baserer seg på mer eller mindre sjølopplevde hendelser er sentrale. Det fører til at Borøy, opprinnelig fra Gjøvik, men som har endt opp i Oslo etter studier i Kristiansand og Gøteborg, kommer oss nærmere sjøl om norsk ikke er det litterære språket det swinger mest av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det musikalske landskapet Borøy har skapt rundt tekstene eller fortellingene sine har røtter på så mange steder. Den såkalte nordiske jazzen finnes der og det gjør også singer/songwriter-tradisjonen, soul samt en lite dose impro, sjøl om det hele er ytterst melodisk fra start til mål. Til sammen har det blitt et personlig og varmt brygg, men jeg savner litt større bredde i låtuttrykket.

Denne gangen har hun fått reisefølge av Asle Bråten på bass, Marius Trøan Hansen på trommer og perkusjon, John Rune Jakobsen på saksofon, Idar Eliassen Pedersen på trompet og flügelhorn og Simen Skrebergene på gitar – med unntak av Trøan Hansen helt nye bekjentskaper for meg, men som alle har mye å bidra med og som har skjønt hvor Borøy vil med budskapet sitt.

“Paralleller” er nok et personlig og vakkert visittkort fra Sandra Borøy som også spiller elpiano underveis. Hun bekrefter at hun er en låtskriver, vokalist og formidler som det er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med.

Mark Lockheart er en engelsk saksofonist, komponist og bandleder som har vært der lenge, men som fortjener mye mer oppmerksomhet enn som har blitt han til del.

Jeg kjenner Mark Lockheart (61) fra det legendariske storbandet Loose Tubes som Django Bates tok initiativet til på begynnelsen av 80-tallet. Seinere har jeg møtt han i trioen Malija sammen med bassisten Jasper Høiby og pianisten Liam Noble gjennom utgivelsen “The Day I Had Everything” fra 2015 også det på Edition Records pluss noen møter med Polar Bear.

Uansett har jeg åpenbart tilbragt alt for lite tid sammen med Lockheart og hans musikk. Han har blitt kåra til årets jazzmusiker på fotballøya i 2010, han har altså spilt i det spennende bandet Polar Bear og han har vært i studio på plater med Radiohead, Prefab Sprout og Stereolab, for å nevne noe Lockheart har bidratt til og med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ti av de tolv låtene er skrevet av Lockheart mens de to siste er kollektivt unnfanga. Lockheart har både hatt sine tre unge medsammensvorne og muligens noen drømmer i bakhodet da musikken så dagens lys – musikk som Lockheart mener er både uforutsigbar og overraskende. Det er det ikke vanskelig å være enig med han i.

Når han har kalt inn noen av Elizabeths beste herrer fra en generasjon yngre enn han sjøl, nemlig tangentør Elliot Galvin, som vi kjenner fra Dinosaur og Elliot Galvin Trio, bassgitarist Tom Herbert fra band som Polar Bear og The Invisible, og trommeslager Dave Smith, som blant annet har jobba mye med Robert Plant, og samtidig har drømt at John Zorn, Burt Bacharach, Duke Ellington og Kraftwerk – hvilken miks – var inspirasjonskilder, så er det ikke så vanskelig å legge sammen at dette brygget har blitt noe helt for seg sjøl.

Det har altså tatt si tid før jeg har fått stifta skikkelig bekjentskap med Mark Lockheart og hans musikalske univers. Det var virkelig på høy tid at det skjedde nå.

Fiolinisten og komponisten Sarah Bernstein har skrevet og lagt til rette for unik musikk for strykekvartett – på tvers av så mangt.

Det har kanskje vært slik lenge, men jeg opplever at det i stadig større grad er slik at sjangergrenser betyr stadig mindre der søkende – og finnende – musikanter befinner seg. New York-baserte Sarah Bernstein hører så avgjort hjemme i et slikt univers.

Dette er første gang jeg hører Bernstein som sjef. Tidligere har hun jobba med innovatører som Anthony Braxton, Tomeka Reid, Adam Rudolph og Yusef Lateef. Da bør det uansett ikke komme som noen stor overraskelse at at det er en musikant som liker utfordringer vi har med å gjøre.

Bernstein, opprinnelig fra San Francisco, har “alltid” vært nysgjerrig på alt: kammermusikk, jazz, rock og impro, popmusikk og poesi.

Her har hun skrevet og arrangert musikk for en strykekvartett med likesinnede, bestående av Leonor Falcon på bratsj, Nick Jozwiak på cello og Sana Nagano på fiolin. Her møtes de i landskap som mikser strengt komponerte og arrangerte sekvenser og låter med impro – hvor det ene eller det andre starter og slutter er ikke så lett å få øre på, men så er det også det som gjør denne musikken så spennende og interessant.

Musikken er til tider usannsynlig vakker og like etter tøff, hard og aggressiv – som livet altså. Sarah Bernstein og hennes langt framskredne venner stortrives i dette universet – det gjør jeg også!

Alle musikanter med ambisjoner er alltid på leit etter si egen stemme. Noen finner den delvis, noen finner den aldri. Kim Myhr har så avgjort funnet si usedvanlig sterke og personlige stemme.

Gitaristen, organisten, bassisten, synthesisten, stemmeskulptøren og trommemaskinisten Kim Myhr (40) har det siste tiåret tatt stadig nye steg i retning seg sjøl. Det er nesten ufint å hevde at han har kommet i mål, det gjør nemlig aldri musikere av Myhrs kaliber, men at han har nådd frem til et svært viktig, riktig og flott sted på sin ferd bør det ikke herske den minste tvil om.

Om “Sympathetic Magic” er en naturlig forlenger av Myhrs tidligere musikk og utgivelser vet jeg ikke. Den oppleves nemlig i stor grad som et “verk” som står veldig på egne bein og som forteller at Myhr i større grad enn tidligere framstår som en melodiker det gjør usedvanlig godt å tilbringe kvalitetstid sammen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For mennesker med behov for at tankene skal finne ro er dette universet til Kim Myhr et perfekt sted å starte. Han gir musikken, seg sjøl og oss nok tid, rom og luft til at roa kan senke seg og slik at det er mulig å flytte inn i disse vakre landskapene og bare nyte dem.

Når han har fått reisefølge av Michaela Antalová, Hans Hulbækmo og Ingar Zach på allehånde perkusjon – hvilken usedvanlig lyttende. allsidig og virtuos perketrupp! -, broder Adrian Myhr på bass og gitar, Anja Lauvdal på tangenter og Håvard Volden og David Stackenäs på gitarer – en fantastisk kohort på alle slags vis, så har det ført til et en nydelig lydskulptur fra en komponist og visjonær av et voldsomt format.

Kim Myhr er en kompromissløs musikant og ikke minst komponist som har vokst og vokst i min bevissthet gjennom godt og vel et tiår. Her skaper han og hans medsammensvorne musikk og stemninger som gjør meg inderlig godt og som jeg vet jeg kommer til å plukke frem igjen mange ganger når behovet melder seg. Det vil det gjøre for meg og alle andre før eller siden.

Den spennende treblåseren Josh Sinton tar for seg seks Steve Lacy-etuder kun iført sin barytonsaksofon. Høyst originalt.

Josh Sinton har noe helt spesielt på hjertet.

Josh Sinton (50) er en musikant jeg har fått stifte stadig nærmere og oftere bekjentskap med de seineste åra. Han er åpenbart en sentral skikkelse i New Yorks spennende undergrunnsmiljø og hvorfor han tiltrekker seg mye oppmerksomhet får vi nok et glitrende og høyst originalt eksempel på her.

På begynnelsen av årtusenet var Sinton elev av visjonæren Steve Lacy (1934-2004) ved New England Conservatory i Boston. Inspirasjonen har han tydeligvis tatt med seg videre i sitt musikalske liv og av tittelen er det mulig å tolke at det kommer flere Lacy-avleggere seinere også.

Blant det Lacy skapte var en rekke etyder som han mente kun var til eget bruk – øvelser og studier for sopransaksofonen som var Lacys instrument. Til Sinton sa Lacy at han trodde dette var musikk det var umulig å spille på barytonsaksfon, men etter å ha hørt sin student så forandra Lacy oppfatning.

Sinton har brukt de to tiårene etter Boston-tida til virkelig å komme under huden på disse etydene eller portrettene som Lacy også kalte dem. Babs Gonzalez. Sonny Stitt og James P. Johnson er tre av de seks som er hylla – musikere fra tre ganske så forskjellige sjangre og uttrykk.

Sinton, som altså er mutters aleine i disse versjonene som varer i vel 11 minutter for den lengste, utnytter så vidt jeg kan skjønne de aller fleste mulighetene en baryton har å by på. Han forteller oss også at han har en enorm sjangeroversikt og mikser alt på et høyst unikt vis.

Dette er nok ikke musikk som vil gå hjem over alt, men for de med åpne ører og andre sanser på vidt gap, har Josh Sinton veldig mye å by på.

Den svenske trommeslageren, komponisten og bandlederen Jakob Klang debuterer med egen musikk på det norske selskapet AMP. Det gjør han på et svært vakkert og melodisk vis.

Det at det finnes ører og sanseapparat der ute som plukker opp talenter og musikk vi ellers neppe ville hørt eller hørt om, skal vi være sjeleglade for. Det norske plateselskapet AMP med Anders Thorén i førersetet har jeg gitt mye kred for innsatsen sin på dette feltet og her kommer nok et ferskt eksempel på akkurat det.

Sjøl om jeg mener at jeg følger rimelig godt med på hva som skjer i våre naboland på jazzens område, så er dette første gang jeg hører om Jakob Klang – en åpenbart talentfull 34-åring bosatt og virkende i Stockholm. Det samme gjelder hans medsammensvorne Jonas Grumstedt på bass, Johannes Jareteg på piano, Erik Tengholm på trompet og flygelhorn og Filip Tunevi på trombone. Unge, sultne og dyktige instrumentalister alle sammen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Klang har skrevet åtte melodier til denne debuten og med litt overdubbing med vibrafon, perkusjon og diverse tangenter, så har det blitt en varm, lettflytende og personlig musikalsk utflukt.

Klang – hvilket navn for en musiker forresten – er utvilsomt en skjønnhetsøkende melodiker med mange og varme tanker han ønsker å formidle musikalsk. Det gjør han og hans empatiske medpassasjerer på et flott vis.

I mine ører blir likevel noe av musikken litt for snill – det blir litt for lite motstand i uttrykket for meg. Som alltid er dette sjølsagt en høyst personlig betraktning – jeg har full forståelse for de som stortrives i dette musikalske landskapet.