Tor Hammerø

Vil den ingen ende ta denne voldsomme strømmen av unge, spennende norske jazzmusikere? Veldig lite tyder heldigvis på det og Sigrid Aftret føyer seg inn i denne rekka på et høyst personlig vis.

For kort tid siden stifta jeg bekjentskap med bassisten Henrik Sandstad Dalen sitt band Passe Planta. Det var en hyggelig overraskelse og i bandet fikk jeg også høre saksofonisten og fløytisten Sigrid Aftret for første gang.

Nå er det Sigrid Aftret (30) sin tur til å ta over ansvaret. Lillestrømlingen bruker kun kort tid til å fortelle meg, og andre med et åpent sanseapparat, at hun har veldig mye vakkert og originalt på hjertet og bandet Bêl er en utmerket kohort til å formidle det i.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Aftret, med studier både i Stavanger og Paris samt på Musikkhøgskolen bak seg, har skrevet all musikken bortsett fra ei låt. Der forteller hun oss om ei solid retning i hvem hun er og hva hun ønsker å melde.

Jeg får en kammerjazzfeeling fra musikken til Aftret/Bêl. En moderne kammerjazzfeeling der alt fra Jimmy Giuffre og Paul Bley til Chicago-kollektivet AACM kan ha vært inspirasjonskilder – eller kanskje ikke. Sigrid Aftret er nemlig på veldig god vei til å finne sitt eget, høyst personlige uttrykk – sine relativt få år på Tellus til tross.

Musikken er til dels åpen, fri og løs, men samtidig melodisk og med sterkt fokus. Den franske alt- og den sjeldent spilte C-melodisaksofonisten Sol Léna-Schroll, trommeslageren Tore Ljøkelsøy, tubaisten Magnus Breivik Løvseth og cellisten Joel Ring er mer eller mindre jevnunge med Aftret og har noe så voldsomt forstått hvor Aftret vil med musikken sin. Dessuten gir den uvanlige besetninga musikken et høyst annerledes preg.

Både individuelt og kollektivt, det er mye kollektiv improvisasjon underveis her også, holder Bêl svært høyt nivå. Jeg gleder meg til å følge Bêl og innbyggerne i dette samfunnet i åra som kommer. Potensialet skal det ikke stå på.

Det nærmer seg tre år siden jeg oppdaga det allsidige og heftige trønderske kollektivet Gras. Nå har de heldigvis gitt lyd fra seg igjen. Godlyd – masse godlyd.

Jeg er blant de privilegerte som som blir overøst med mye og god musikk fra de fleste verdenshjørner – inkludert Trøndelag. Det betyr at det er ganske mye som ikke når opp til overflata.. Dumt – ikke minst for meg.

Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å kaste meg over debuten “Våryr”. Det kan være at jeg blei trigga over gitarist Tora Dahle Aagård, som kjente godt til allerede, sin tilstedeværelse. Uansett så blei jeg begeistra over det flotte budskapet og uttrykket til Gras – et uttrykk på tvers av mangt og mye.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har Dahle Aagård forlatt skuta, men mannskapet bestående av Ingrid Elise Andersen på på vokal og ymse småinstrumenter, Jeanette Hoseth på vokal, Solveig Salthammer Kolaas på vokal, tangenter, fløyte og harpe, Anne Merete Kveldstad på vokal og fiolin og Kathrine Rømmen på gitar og trekkspill samt lettmatrosene Andreas Helland på trommer og Jan Inge Tjørhom på bass, holder fortsatt stø kurs og Gras har så definitivt fortsatt mye flott å by på.

Med et repertoar unnfanga av Andersen, Hoseth og Salthammer Kolaas, blir vi invitert inn i et univers der impulser fra folkemusikk, viser, rock, klassisk musikk tilsatt krydder fra en rekke andre herligheter også, tar oss med til usedvanlig vakre stoppesteder.

Når så Frode Fjellheim bidrar med joik og tangenter og Knut Anders Vestad har skrevet arrangement for sjølvaste TrondheimSolistene, så har “Barfot” blitt nok et visittkort både det vokal- og instrumentalsterke kollektivet Gras har all grunn til å være stolte av. Og det formidles på trøndersk, må vite.

“Barfot” er enkelt og greit et herlig påfyll til mørke høstkvelder – og sikkert til vinterkvelder og vår- og sommernetter også.

I høst er det 50 år siden et av kongerikets heftigste rockeband, Popol Ace, lanserte si første plate. Bedre anledning til å hente frem to tidligere uutgitte konserter finnes knapt.

For oss som har levd ei stund så vekker Popol Ace, tidligere kjent som Armand Sumpe Dur-Express og Popol Vuh, svært gode minner. I bandets storhetstid på 70-tallet var det så avgjort landets heftigste og beste progrockband – et band som satte spor i mange tiår etter at de slutta å eksistere.

Årsakene til det var nok mange, men stemma og uttrykket til en Jahn Teigen, de strålende musikantene som befolka bandet og det sjeldne trøkket de leverte live, var nok noen av de viktigste ingrediensene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå har musikkarkeologene funnet fram to liveopptak fra henholdsvis 1974 i Sveriges Radio og en gjenforeningskonsert på Rebekka West i Oslo i 1994 og her viser de oss hvorfor de oppnådde den statusen de nesten var aleine om.

Spesielt 1974-konserten er av skyhøy standard. Bandet var enkelt og greit på sitt beste og med hitlåter som “Hunchback”, “Queen of All Queens” og Joe Cocker-hiten “Feelin´ Alright”, holdt de på å rive ned studioene i Sveriges Radio.

I 1977 var det hele over etter at Jahn Teigen begynte å prioritere solo-karriera si. Likevel var det duka for flere comeback og i 1994 var det det herlige utestedet til Knut Helgaker, Rebekka West, som var stedet for gjenforeninga. Kvaliteten var vel vel ikke helt den samme, men Thor Andreassen (trommer), Pete Knutsen (gitar og tangenter), Terje Methi (bass), Arne Schulze (gitar og synth) og Jahn Teigen (vokal) syntes åpenbart det var moro å komme sammen igjen og at de kom til sine egne er hørbart og vel så det.

“All We Have Is the Past” og de andre hitlåtene er med også her og denne praktutgivelsen bestående av tre lp-er i flott innpakning og Andreassens egne ord om hele Popol Ace-historia, er spennende lesefølge til musikken som var tøff i i 1974 og 1994 – og i 2022.

For litt over et halvt år siden omtalte jeg Dave Douglas´ “Secular Psalms”. Nå kommer det for sikkerhets to oppfølgere. Den første er i alle fall framifrå.

“Secular Psalms” var et bestillingsverk til 600 års-jubileet til ei berømt altertavle i Gent i Belgia. Douglas satte sammen et band med hovedsakelig belgiske musikere, men av pandemiårsaker måtte innspillinga gjøres uten at de seks musikerne møttes. Det blei uansett løst på et formidabelt vis.

Den usedvanlig produktive Dave Douglas (59) blei så inspirert av arbeidet med musikken at han ønska å videreføre det. Med utgangspunkt i tekster i Salmenes bok i Bibelen skreiv Douglas like godt 15 nye låter pluss en til som ikke er forbundet med Salmenes bok.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Douglas har delt det hele opp på to plater. Den første er utgitt på tradisjonelt vis mens den andre er forbeholdt abonnentene til Douglas´ Greenleaf Music. Høres ut som en glimrende kommersiell idé, spør du meg.

Basert på “Book 1 : Degrees” vil jeg tro at mange nye abonnenter vil søke opp Greenleaf Music. Douglas mener at musikken er vesensforskjellig på de to platene sjøl om kvintetten er den samme, og jeg ser ingen grunn til å tvile på det Mr. Douglas sier.

Han er nemlig en tvers gjennom ærlig musikant som aldri kompromisser med noe som helst. På grunn av pandemien måtte samme oppskrift som på “Secular Psalms” følges: musikken måtte spilles inn uten at musikerne møttes. I dette tilfellet var det nok “lettere” enn ved det forrige møtet. Musikerne kjente nemlig hverandre svært godt etter å ha samarbeida i en årrekke og spilt inn flere plater på den vanlige måten tidligere.

Nå blei det gjort slik at Douglas spilte inn sitt bidrag først, sendte det rundt til de andre og så kom de med sine “kommentarer” som Douglas så skrudde sammen til en helhet. De som med hånda på hjertet påstår at de hører at de fem ikke har vært samla samtidig, tror jeg enkelt og greit ikke på.

Med nydelige, melodiske, men også åpne komposisjoner har Douglas, tenor- og sopransaksofonist og klarinettist Jon Irabagon, pianist Matt Mitchell, bassist Linda May Han Oh og trommeslager Rudy Royston skapt nok et kapittel i Dave Douglas´ diskografi som bekrefter at han hører hjemme i toppsjiktet blant dagens modernister.

PS Jeg skjønner at jeg må vurdere et Greenleaf Music-abonnement – det er altså måten å få hørt “Songs of Ascent Book 2: Steps” på.

Trioen Delish byr på noe jeg aldri har vært i nærheten av tidligere. Det er jo det som gjør musikk så spennende, utfordrende og ikke minst givende.

Når det er Natali Abrahamsen Garner, Johan Lindvall og Magnus Skavhaug Nergaard som skjuler seg bak navnet Delish, så tar det ikke mange skunder for de som har fulgt aldri så lite med i randsonene i norsk musikk de seineste åra å begripe at her er det original musikk på vei.

Med fartstid i band som Propan, Torg og Monkey Plot så sier det seg nesten sjøl at det Delish skaper, hører hjemme på steder der musikk ikke har oppholdt seg tidligere. Slik har det da også blitt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne EP-en, i gjennomsiktig oransje vinyl må vite, består av ni låter og varer i knappe 16 minutter. Det betyr låter som varer fra 31 sekunder til tre minutter og 21 sekunder på det lengste. Spesielt? Ja, men usedvanlig fascinerende.

Grunnene til at dette altpop, electronica, impro-universet er så fascinerende er mange. Abrahamsen Garners usedvanlig vakre, inderlige og luftige stemme er en av dem og Lindvall og Skavhaug Nergaards evner til å skape eksperimentelle og spennende lydlandskap i og rundt tekstene og uttrykket til Abrahamsen Garner er de to viktigste.

Til sammen skaper de tre noe høyst personlig i grenseland ingen andre har besøkt tidligere. Tøft, annerledes og veldig fascinerende.

Når sola tar seg ei lang pause i nord, gjør det godt å varme seg på fin musikk. Sverre Gjørvad & Co veit alt om dette og du verden som musikken sørger for varme – nok en gang.

Trommeslager, komponist og bandleder Sverre Gjørvad (56) har tatt mange og store sprang i sitt liv og i sin karriere. Med utgangspunkt i Stathelle i Telemark, har ferden gått via jazzlinja i Trondheim til det aller høyeste nord, nemlig til Hammerfest der han har vært bosatt og virkende i en årrekke nå.

Det at Gjørvad er å finne et bitte lite stykke utenfor jazzens hovedsteder i Norge, har så avgjort ikke lagt noen demper på hans skaperkraft – kanskje tvert i mot. Fire plater på fire år sier det meste om akkurat det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I stor grad har Gjørvad skrevet musikken – flotte, melodiske og søkende låter med fine utfordringer til fire i bandet – men han har også “invitert” inn en del favorittlåter fra annet hold, blant annet Ulf Risnes´ “Faren min” og Paul Simons “Dazzling Blue”.

Det er garantert flere årsaker til at dette “prosjektet” med de fire kapitlene har blitt så vellykka, men at kjemien og den tydelige empatien blant de fire som har vært med hele veien er en av de viktigste, tror jeg ikke det hersker noen tvil om.

Bassist, fugleplystrer og vokalist Dag Okstad, gitarist og vokalist Kristian Svalestad Olstad, pianist og vokalist Herborg Rundberg – alle med base i Tromsø – gjør alle strålende fra seg og forteller oss at de stortrives i Gjørvads univers. Gjesteopptreden av Eirik Hegdal, Gjørvads samtidige på jazzlinja i Trondheim, skader heller ikke i noen særlig grad.

Sverre Gjørvad er en musikant på stadig søken og som veldig ofte finner også. “Here Comes the Sun” kan så avgjort være med å gjøre både høsten og vinteren kortere.

Den mer enn lovende svenske pianisten Martin Jutéus tar oss med på nok en vakker ekskursjon.

For knapt to år siden stifta jeg bekjentskap for første gang med det unge svenske bandet Lumi med base i Malmö. Det låt intet mindre enn veldig lovende og i bandet befant blant andre pianisten Martin Jutéus (35) seg.

Nå er det Jutéus´ tur på egen hånd, sjøl om de samme musikerne fortsatt er hjertelig tilstede. Det betyr trommeslageren Pontus Häggblom, bassisten Alex Littorin, saksofonisten Emil Nerstrand samt bassisten Aaron Mandelmann på to spor.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nok en gang er det den ustoppelige svorske plateselskapsmannen Anders Thorén som sørger for at vi får møte musikk og musikere som ellers neppe ville hatt så stor sjanse til å komme over diverse grenser.

I dette tilfellet er det en lyrisk pianist og komponist vi får møte både solo, på trio og kvartett. Det går ei sterk melodisk åre gjennom Jutéus som i stor grad har komponert det meste, men krydrer det hele med standardlåta “Try a Little Tenderness” og “Ack, Värmeland du Sköna”.

Jutéus er åpenbart en empatiker som vil gi de med åpne ører og et utvikla sanseapparat ellers noe vakkert å hygge seg med. Det har han og hans medsammensvorne greid på et flott vis. Dette er musikk som vil egne seg perfekt til å ta frem når høst- og vinterstormene herjer. “The Poet Speaks” vil garantert varme.

Marilyn Mazur har vært, er og kommer til å forbli noe høyst for seg sjøl. Den ferske forlengelsen av hennes store kvinnekollektiv Shamania er nok et bevis på det.

Perkusjonisten og orkesterlederen Marilyn Mazur (67) er av typen som satte spor fra det første møtet. For min del var Miles Davis-konserten i Molde i 1985 av det slaget. Miles så Mazur sitte på gulvet rett ved scenekanten og vinka henne opp. Seinere blei hun med i bandet til sjefen samt i bandene til blant andre Gil Evans, Jan Garbarek og Wayne Shorter. Vi snakker med andre ord a-laget her.

Mazur har også samarbeida med en rekke andre norske musikere som Jon Balke, Audun Kleive, Nils Petter Molvær, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Eivind Aarset og i stadig større grad har hun prioritert sine egne prosjekter. Det store bandet Shamania blei etablert i 2015 og der samla hun det ypperste av hva Danmark, Norge og Sverige har å by på av musikalske krefter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Anno 2022 består bandet av danske Lotte Anker på tenor- og sopransaksofon, svenske, men Danmarks-bosatte Josefine Cronholm på vokal, danske Lisbeth Diers på congas og perkusjon, danske Ida Gormsen på elbass, japanske, men Danmarks-bosatte Makiko Hirabayashi på tangenter, svenske Anna Lund på trommer, norske Sissel Vera Pettersen på stemme og altsaksofon, danske Lis Wessberg på trombone og norske Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn og med sjefen på perkusjon, balafon og kalimba. I tillegg synger alle ti.

Med 16 Mazur-komposisjoner som fundament, skaper denne Mazur-stammen et musikalsk univers der rytmer, kropp og stemmer er viktig for for å finne de felles musikalske “ståstedene”. Her er det masse energi, sterke individualister og flotte “samtaler” – herlig, forfriskende og livsbejaende musikk kun Marilyn Mazur kunne ha vært fødselshjelper for.

Britt-Synnøve Johansen overrasker mange med ei herlig og livsbejaende plate. Egentlig burde vi ikke bli så veldig overraska faktisk.

Britt-Synnøve Johansen? Ei klokke eller to ringer sikkert hos flere enn meg når navnet nevnes, men hvor var det nå? For den store hop så er det slik at vi må tilbake til 1989 da Britt-Synnøve Johansen (52), en ukjent 18-åring fra Karmøy ved Haugesund, gikk bort og vant Grand Prix. Sjølvaste Grand Prix!

Til tross for at talentet var voldsomt og åpenbart, så blei det aldri noen stor nasjonal karriere på Johansen, men i nærområdet som etter hvert fikk Stavanger som base, så har hun skapt seg ei flott karriere og “Mørk salong” forteller oss at hun så absolutt fortjener mye oppmerksomhet – langt utenfor Rogalands grenser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg lurer seriøst på hva det er med Stavanger og usedvanlig dyktige vokalister i grenselandene som også Britt-Synnøve Johansen befinner seg i. Eva Bjerga Haugen og Randi Tytingvåg er to andre som løfter det flotte miljøet i den vakre byen opp til det aller øverste sjiktet i kongeriket.

Jeg har lest meg til at Johansen har sunget mye Piaf de seineste tiåra. Det overrasker på ingen måte når jeg hører “Mørk salong” – sjøl om materialet er originalt. Johansen har skrevet tekstene, som blir framført på uforfalska Karmøy-dialekt og med Piaf r-er som klinger nydelig, og med musikk skrevet av Ragnvald Wernøe.

Melankoli, varme, lys, inderlighet, om å ta sjansen når den byr seg – ikke utsette avgjørelsene. Det er nå som gjelder. Med masse dynamikk og drama i stemma formidler Johansen tekstuniverset sitt tonesatt på et flott fransk chanson-vis med impulser av Django Reinhardts jazzverden av Wernøe. Jeg tror på henne – det er et gedigent kompliment i mi bok.

Et høykompetent band, Salongorkesteret, med Bendik Andersson på trommer, Magnus Røed Haugland på bass, Vidar Kenneth Johansen på klarinett og bassklarinett, Bjarte Mo på fiolin, Rasmus Solem på piano, Allan Vigre på gitar og andre strengeinstrumenter samt Sebastian Gruchot som gjest på fiolin, er det perfekte reisefølget for Britt-Synnøve Johansen.

Det betyr med andre ord at “Mørk salong” er et mørkt-lyst visittkort som egner utmerket til å ta med seg videre inn i høsten, i vinteren, våren, sommeren og….

Troy Andrews, bedre kjent som Trombone Shorty, er en funky multiinstrumentalist fra New Orleans som det grooover noe infernalsk av.

De som har hatt gleden av å oppleve Trombone Shorty (36), som altså ikke er blant de aller største fysisk sett, i levende live, vet at det blir bydd opp til party. Trombonisten, som også spiller trompet, orgel, tuba, trommer og synger, har hele den moderne amerikanske musikkhistoria innabords og her kommer det nok et strålende eksempel på det.

Trombone Shorty er av typen som sprer glede og godt humør med musikken sin. Om det er jazz? Om det er funk? Om det soul? Om det er rhythm and blues? Svaret er ja på alt det der og mye mer – det er en ekte musikalsk New Orleans gumbo Trombone Shorty serverer denne gangen også.

I tillegg til sitt eget band Orleans Avenue, har Shorty invitert med seg en del gjester. Bluesens supergitarist Gary Clarke, Jr. briljerer, vokalisten Lauren Daigle trøkker til og New Breed Brass Band tar oss veldig med til New Orleans.

Det skjer absolutt ikke noe oppsiktsvekkende eller nytt på “Lifted”. Det som skjer er uansett ei herlig partystund som er egna til å få frem smil og varme på kalde og sure høstdager.