Tor Hammerø

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Sandra Borøy platedebuterte allerede i 2016. Nå har hun tatt nye og høyst personlige steg.

Sandra Borøy har ennå ikke rukket å passere 30 års-merket, men hun har rukket ganske mye annet. Med sitt album nummer to forteller hun oss at hun er en formidler som det i stadig større grad er spennende å følge på veien.

Nok en gang velger Borøy å melde seg på norsk gjennom sine tekster. Hun forteller historier som små noveller der betraktninger som sikkert baserer seg på mer eller mindre sjølopplevde hendelser er sentrale. Det fører til at Borøy, opprinnelig fra Gjøvik, men som har endt opp i Oslo etter studier i Kristiansand og Gøteborg, kommer oss nærmere sjøl om norsk ikke er det litterære språket det swinger mest av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det musikalske landskapet Borøy har skapt rundt tekstene eller fortellingene sine har røtter på så mange steder. Den såkalte nordiske jazzen finnes der og det gjør også singer/songwriter-tradisjonen, soul samt en lite dose impro, sjøl om det hele er ytterst melodisk fra start til mål. Til sammen har det blitt et personlig og varmt brygg, men jeg savner litt større bredde i låtuttrykket.

Denne gangen har hun fått reisefølge av Asle Bråten på bass, Marius Trøan Hansen på trommer og perkusjon, John Rune Jakobsen på saksofon, Idar Eliassen Pedersen på trompet og flügelhorn og Simen Skrebergene på gitar – med unntak av Trøan Hansen helt nye bekjentskaper for meg, men som alle har mye å bidra med og som har skjønt hvor Borøy vil med budskapet sitt.

“Paralleller” er nok et personlig og vakkert visittkort fra Sandra Borøy som også spiller elpiano underveis. Hun bekrefter at hun er en låtskriver, vokalist og formidler som det er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med.

Mark Lockheart er en engelsk saksofonist, komponist og bandleder som har vært der lenge, men som fortjener mye mer oppmerksomhet enn som har blitt han til del.

Jeg kjenner Mark Lockheart (61) fra det legendariske storbandet Loose Tubes som Django Bates tok initiativet til på begynnelsen av 80-tallet. Seinere har jeg møtt han i trioen Malija sammen med bassisten Jasper Høiby og pianisten Liam Noble gjennom utgivelsen “The Day I Had Everything” fra 2015 også det på Edition Records pluss noen møter med Polar Bear.

Uansett har jeg åpenbart tilbragt alt for lite tid sammen med Lockheart og hans musikk. Han har blitt kåra til årets jazzmusiker på fotballøya i 2010, han har altså spilt i det spennende bandet Polar Bear og han har vært i studio på plater med Radiohead, Prefab Sprout og Stereolab, for å nevne noe Lockheart har bidratt til og med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ti av de tolv låtene er skrevet av Lockheart mens de to siste er kollektivt unnfanga. Lockheart har både hatt sine tre unge medsammensvorne og muligens noen drømmer i bakhodet da musikken så dagens lys – musikk som Lockheart mener er både uforutsigbar og overraskende. Det er det ikke vanskelig å være enig med han i.

Når han har kalt inn noen av Elizabeths beste herrer fra en generasjon yngre enn han sjøl, nemlig tangentør Elliot Galvin, som vi kjenner fra Dinosaur og Elliot Galvin Trio, bassgitarist Tom Herbert fra band som Polar Bear og The Invisible, og trommeslager Dave Smith, som blant annet har jobba mye med Robert Plant, og samtidig har drømt at John Zorn, Burt Bacharach, Duke Ellington og Kraftwerk – hvilken miks – var inspirasjonskilder, så er det ikke så vanskelig å legge sammen at dette brygget har blitt noe helt for seg sjøl.

Det har altså tatt si tid før jeg har fått stifta skikkelig bekjentskap med Mark Lockheart og hans musikalske univers. Det var virkelig på høy tid at det skjedde nå.

Fiolinisten og komponisten Sarah Bernstein har skrevet og lagt til rette for unik musikk for strykekvartett – på tvers av så mangt.

Det har kanskje vært slik lenge, men jeg opplever at det i stadig større grad er slik at sjangergrenser betyr stadig mindre der søkende – og finnende – musikanter befinner seg. New York-baserte Sarah Bernstein hører så avgjort hjemme i et slikt univers.

Dette er første gang jeg hører Bernstein som sjef. Tidligere har hun jobba med innovatører som Anthony Braxton, Tomeka Reid, Adam Rudolph og Yusef Lateef. Da bør det uansett ikke komme som noen stor overraskelse at at det er en musikant som liker utfordringer vi har med å gjøre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bernstein, opprinnelig fra San Francisco, har “alltid” vært nysgjerrig på alt: kammermusikk, jazz, rock og impro, popmusikk og poesi.

Her har hun skrevet og arrangert musikk for en strykekvartett med likesinnede, bestående av Leonor Falcon på bratsj, Nick Jozwiak på cello og Sana Nagano på fiolin. Her møtes de i landskap som mikser strengt komponerte og arrangerte sekvenser og låter med impro – hvor det ene eller det andre starter og slutter er ikke så lett å få øre på, men så er det også det som gjør denne musikken så spennende og interessant.

Musikken er til tider usannsynlig vakker og like etter tøff, hard og aggressiv – som livet altså. Sarah Bernstein og hennes langt framskredne venner stortrives i dette universet – det gjør jeg også!

Alle musikanter med ambisjoner er alltid på leit etter si egen stemme. Noen finner den delvis, noen finner den aldri. Kim Myhr har så avgjort funnet si usedvanlig sterke og personlige stemme.

Gitaristen, organisten, bassisten, synthesisten, stemmeskulptøren og trommemaskinisten Kim Myhr (40) har det siste tiåret tatt stadig nye steg i retning seg sjøl. Det er nesten ufint å hevde at han har kommet i mål, det gjør nemlig aldri musikere av Myhrs kaliber, men at han har nådd frem til et svært viktig, riktig og flott sted på sin ferd bør det ikke herske den minste tvil om.

Om “Sympathetic Magic” er en naturlig forlenger av Myhrs tidligere musikk og utgivelser vet jeg ikke. Den oppleves nemlig i stor grad som et “verk” som står veldig på egne bein og som forteller at Myhr i større grad enn tidligere framstår som en melodiker det gjør usedvanlig godt å tilbringe kvalitetstid sammen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For mennesker med behov for at tankene skal finne ro er dette universet til Kim Myhr et perfekt sted å starte. Han gir musikken, seg sjøl og oss nok tid, rom og luft til at roa kan senke seg og slik at det er mulig å flytte inn i disse vakre landskapene og bare nyte dem.

Når han har fått reisefølge av Michaela Antalová, Hans Hulbækmo og Ingar Zach på allehånde perkusjon – hvilken usedvanlig lyttende. allsidig og virtuos perketrupp! -, broder Adrian Myhr på bass og gitar, Anja Lauvdal på tangenter og Håvard Volden og David Stackenäs på gitarer – en fantastisk kohort på alle slags vis, så har det ført til et en nydelig lydskulptur fra en komponist og visjonær av et voldsomt format.

Kim Myhr er en kompromissløs musikant og ikke minst komponist som har vokst og vokst i min bevissthet gjennom godt og vel et tiår. Her skaper han og hans medsammensvorne musikk og stemninger som gjør meg inderlig godt og som jeg vet jeg kommer til å plukke frem igjen mange ganger når behovet melder seg. Det vil det gjøre for meg og alle andre før eller siden.

Den spennende treblåseren Josh Sinton tar for seg seks Steve Lacy-etuder kun iført sin barytonsaksofon. Høyst originalt.

Josh Sinton har noe helt spesielt på hjertet.

Josh Sinton (50) er en musikant jeg har fått stifte stadig nærmere og oftere bekjentskap med de seineste åra. Han er åpenbart en sentral skikkelse i New Yorks spennende undergrunnsmiljø og hvorfor han tiltrekker seg mye oppmerksomhet får vi nok et glitrende og høyst originalt eksempel på her.

På begynnelsen av årtusenet var Sinton elev av visjonæren Steve Lacy (1934-2004) ved New England Conservatory i Boston. Inspirasjonen har han tydeligvis tatt med seg videre i sitt musikalske liv og av tittelen er det mulig å tolke at det kommer flere Lacy-avleggere seinere også.

Blant det Lacy skapte var en rekke etyder som han mente kun var til eget bruk – øvelser og studier for sopransaksofonen som var Lacys instrument. Til Sinton sa Lacy at han trodde dette var musikk det var umulig å spille på barytonsaksfon, men etter å ha hørt sin student så forandra Lacy oppfatning.

Sinton har brukt de to tiårene etter Boston-tida til virkelig å komme under huden på disse etydene eller portrettene som Lacy også kalte dem. Babs Gonzalez. Sonny Stitt og James P. Johnson er tre av de seks som er hylla – musikere fra tre ganske så forskjellige sjangre og uttrykk.

Sinton, som altså er mutters aleine i disse versjonene som varer i vel 11 minutter for den lengste, utnytter så vidt jeg kan skjønne de aller fleste mulighetene en baryton har å by på. Han forteller oss også at han har en enorm sjangeroversikt og mikser alt på et høyst unikt vis.

Dette er nok ikke musikk som vil gå hjem over alt, men for de med åpne ører og andre sanser på vidt gap, har Josh Sinton veldig mye å by på.

Den svenske trommeslageren, komponisten og bandlederen Jakob Klang debuterer med egen musikk på det norske selskapet AMP. Det gjør han på et svært vakkert og melodisk vis.

Det at det finnes ører og sanseapparat der ute som plukker opp talenter og musikk vi ellers neppe ville hørt eller hørt om, skal vi være sjeleglade for. Det norske plateselskapet AMP med Anders Thorén i førersetet har jeg gitt mye kred for innsatsen sin på dette feltet og her kommer nok et ferskt eksempel på akkurat det.

Sjøl om jeg mener at jeg følger rimelig godt med på hva som skjer i våre naboland på jazzens område, så er dette første gang jeg hører om Jakob Klang – en åpenbart talentfull 34-åring bosatt og virkende i Stockholm. Det samme gjelder hans medsammensvorne Jonas Grumstedt på bass, Johannes Jareteg på piano, Erik Tengholm på trompet og flygelhorn og Filip Tunevi på trombone. Unge, sultne og dyktige instrumentalister alle sammen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Klang har skrevet åtte melodier til denne debuten og med litt overdubbing med vibrafon, perkusjon og diverse tangenter, så har det blitt en varm, lettflytende og personlig musikalsk utflukt.

Klang – hvilket navn for en musiker forresten – er utvilsomt en skjønnhetsøkende melodiker med mange og varme tanker han ønsker å formidle musikalsk. Det gjør han og hans empatiske medpassasjerer på et flott vis.

I mine ører blir likevel noe av musikken litt for snill – det blir litt for lite motstand i uttrykket for meg. Som alltid er dette sjølsagt en høyst personlig betraktning – jeg har full forståelse for de som stortrives i dette musikalske landskapet.

For tredje gang har jeg fått gleden av å møte den japanske pianisten Megumi Yonezawa – og nok en gang i et nytt triounivers.

De seineste åra har jeg hatt gleden å treffe på en rekke kvinnelige japanske pianister – i stor grad kvinner. Mye av årsaken er nok at de har en solid klassisk bakgrunn fra svært ung alder av – et strålende fundament før jazzen gjør sitt inntog.

Megumi Yonezawa har med sine trioer, en heljapansk og en med amerikansk reisefølge, vist oss at hun har mye unikt å fare med. Mye har hun sikkert tatt med seg fra Japan, mye har hun garantert tilegna seg i løpet av sine år på Berklee og mye har også blitt videreutvikla i jazzhovedstaden New York der hun har vært bosatt noen år nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I The Big Apple har hun blant annet jobba mye med den norske, men NY-bosatte gitaristen Jostein Gulbrandsen. Fra det samarbeidet har hun også tatt med seg trommeslageren Mark Ferber og bassisten Mike McGuirk – to fremragende ensembleherrer og ditto solister.

Yonezawa har absolutt et eget uttrykk, men at hun har lytta en halvtime eller to på ikoner som Bill Evans, Keith Jarrett og Brad Mehldau, tror jeg neppe hun vil nekte på. For å si det sånn: det finnes mye verre inspirasjonskilder enn det!

Med et repertoar bestående av en rekke egne låter, som alle er i den melodiske triotradisjonen, pluss Coltranes “Countdown” og standardlåtene “Body and Soul”, “Everything I Love” og “All Or Nothing at All”, inviterer Yonezawa og hennes edsvorne menn oss på en svært så trivelig trioutflukt – nok en gang.

Musikkmiljøet som er skapt i den lille bygda Kleive på Moldes østkant er intet mindre enn unikt. Leiv Skeidsvoll skal ha mye av æra for det – svært mye faktisk. Her kommer to av sønnene hans og forteller oss at blomstringa bare fortsetter og fortsetter.

Ikke nok med Lauritz Skeidsvoll, som er den definitive sjefen her, og bror Peder: Lille Kleive kan skryte av nok en bror, nemlig Isach, og trommeslager Rino Sivathas som vinner priser i hytt og pine om dagen. Vi snakker om noe som likner et lite mirakel og minner meg om lille Sula utenfor Ålesund som har oppfostra brødrene Førde, Nils Petter Molvær og brødrene Tafjord – og mange flere.

Nå er det Lauritz og hans fascinasjon for dyrelivet i havet, havstrømmer og elementer fra filmmusikkens verden det skal handle om. Saksofonist og komponist Skeidsvoll har samarbeida med forsker Heidi Ahonen ved Norsk Polarinstitutt som har bidratt med et spennende lydunivers fra under havoverflata.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er lyd fra dyrelivet, fra is og fra masser i bevegelse som Skeidsvoll på et ytterst personlig vis har inkorporert i sitt vakre og melodiske univers.

Spennende innfallsvinkel

Lauritz Skeidsvoll har valgt en annerledes og utfordrende innfallsvinkel til sine musikalske landskapsmalerier. De fem komposisjonene glir elegant over i hverandre og på det viset blir vi innlemma i en ekskursjon som aldri stopper – før den stopper. Skjønner?

Hans mer enn lovende og empatiske medmusikanter, Henrik Sandstad Dalen (bass), Fride Nøstdahl Hjelle (piano), Steinar Mossige (trommer) og Peder Skeidsvoll (trompet) har så avgjort skjønt hvor Skeidsvoll vil med utflukten sin og om det er som ensemble eller som solister så er de med og krydrer reisa på et inderlig vis.

Skeidsvollene

De seineste åra har brødrene Isach, Lauritz og Peder Skeidsvoll i stadig større grad markert seg på den nasjonale jazzscena som skikkelser og størrelser som allerede er med på å prege norsk jazzliv i dag og som samtidig forteller oss at de vil være viktige stemmer i tiåra som kommer.

«Ocean Currents» er det heftigste, vakreste og tydeligste provet på det til nå.

Fra tid til annen dukker jeg ned i bunka for å se eller rettere sagt, høre på, noe av den musikken som har gått meg hus forbi. Der dukka heldigvis Knut Riisnæs opp med kvartetten sin etter å ha ligget i marinade i nesten tre år.

Noe er jeg helt sikker på både når det gjelder denne innspillinga og hva det enn er Knut Riisnæs har foretatt seg: det låt like fint da det blei spilt første gangen som når det blir henta frem igjen. Årsak: Knut Riisnæs er konstant like bra og like tidløs.

Tenorsaksofonist, bandleder og tidvis komponist Knut Riisnæs (76) har vært en av mine store favoritter, uansett hvilket målbånd som benyttes, i flere tiår. Jeg har slutta å undre meg over hvorfor han ikke har fått den internasjonale oppmerksomheten han virkelig fortjener – jeg benytter heller muligheten til å nyte hans musikk så ofte det lar seg gjøre i stedet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det kommer ikke til å bli noen vane å hente frem plater som har levd noen år, men jeg har altså ikke det minste problem med å gjøre et unntak denne gangen. Grunnen er nemlig at jeg enkelt og greit både har gleda meg til og faktisk glemt dette kapitlet i Riisnæs´ diskografi – nå skal denne glippen rettes opp i!

Med sin umiskjennelige, sterke og varme tone og et uttrykk som er noe så definitivt hans eget, tar Riisnæs oss med på en stilsikker og personlig musikalsk utflukt der idealet er det samme som det alltid har vært, nemlig basert på et jazzuttrykk med røtter i det amerikanske hardbopuniverset fra 60-tallet.

Riisnæs er en lyriker som evner å ta´n helt ned og som samtidig kan trøkke til så det holder når han føler for det. Det viser han oss nok en gang her med et repertoar med originalkomposisjoner og lite spilte låter av Kenny Dorham, Wayne Shorter, Cedar Walton og Horace Parlan.

Når han så omgir seg med sin faste kvartett med Jens Fossum på bass, som også har skrevet låta “Living Next Door to Hjallis” – hvilken tittel!!!, trommeslager Tom Olstad og pianist Anders Aarum, som også har bidratt med åpningssporet “Around the Kernel”, så er både Riisnæs, musikken og vi i de aller beste hender. Mer empatisk, lyttende, swingende og stilsikkert reisefølge er det ikke mulig å skaffe seg seg i den prisklassen, som salige Knut Conrad Borge ofte ordla seg.

“The Kernel” blei altså gitt ut i 2019. Jeg ser at jeg jeg kan beskyldes for at jeg har aldri så lite tungt for det og at det ikke går unna med lynets hastighet bestandig. Jeg ber i tilfelle om tilgivelse for det – uansett er dette visittkortet fra Knut Riisnæs verdt ventetida. Det låt sikkert kanon i 2019, det låter kanon i dag og det kommer til å låte kanon om ti år også.