Prog/jazz-trioen SOT har eksistert siden 1992 og feirer 30 års jubileum på et svært livsfriskt vis.
SOT trøkker til nok en gang.
Til tross for at SOT altså har holdt det gående i imponerende 30 år, så har bandet passert under alt for mange radarer. Dette er gruppas fjerde visittkort siden 2012 og personlig har jeg bare fått med meg “Redwings Nest” fra 2014.
Har jeg skjønt det riktig så har SOT helt fra starten bestått av Lars Andreas Haug på tuba pluss en hel del andre instrumenter også og Skjalg Reithaug på gitar og ymse. Ny på laget til denne fjerderunden er trommeslageren Arild Nyborg. I tillegg har Haug og Reithaug invitert med seg flere familiemedlemmer på noen av spora, blant andre sønn i det Haugske hus, den mer enn lovende trompeteren Oscar Andreas Haug.
Tittelen “Monster Master”, og coverbildet, sier sitt om at SOT har mer enn et musikalsk budskap å komme med. Det er åpenbart en gjeng med et klart og solid engasjement – det er en dybde både i engasjementet og musikken.
Bandet med den høyst spesielle besetninga gir oss livsbejaende og tøff musikk der det skrevne møter det improviserte på et flott vis. Om det er progrock eller jazzrock? Ja takk, begge deler – og mere til.
SOT byr på rock for jazzfolket og jazz for rockefolket. De forteller oss med all ønskelig tydelighet at de fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt bandet til del de første 30 åra!
SOT «Monster Master» Sotanic Sounds/Musikkoperatørene
Den canadiske, men New York-bosatte, bassisten Rick Rosato er nok et nytt navn for de fleste her hjemme. Hans debut under eget navn bør absolutt gjøre noe med det.
Canadiske Rick Rosato fører flotte samtaler med seg sjøl.
De som har fulgt spesielt godt med på den “nye” New York-jazzen har muligens fått med seg navnet og bass-spillet til Rick Rosato (34) sammen med bandledere som Joel Ross, Dayna Stephens og Immanuel Wilkins. Vi snakker med andre ord om noen av de ledende fremadstormende stemmene i moderne amerikansk jazz og med “Homage” i ørene så er det lett å forstå at Rosato har blitt en ettertrakta bassør.
I løpet av pandemien blei det, som for alle musikere, mye aleinetid også for Rosato. Den benytta han åpenbart på et veldig bra vis og tok en tur tilbake til sin egen musikalske fortid og blei igjen oppmerksom på hvor mye blues hadde betydd og fortsatt betyr for han.
Med sin varme, flotte og store tone i bassen inviterer han oss inn i sitt univers, helt aleine, med åtte låter som utgangspunkt. Ingen passerer fireminuttersgrensa – Rosato sier det han har på hjertet uten å skli ut i “tørrprat”.
Det mest overraskende her er låtvalget. Etter at han åpner med sin egen tittellåt, så får vi tre Skip James-låter, en av Muddy Waters og en av Mississippi John Hurt pluss Thelonious Monks “Crepuscule with Nellie” og Elvin Jones´ “Elvin´s Guitar Blues”!!!! Et spesielt låtvalg av en en jazzmann kan man trygt si og den sistnevnte Elvin-låta så jeg definitivt ikke komme!
Rick Rosato er avgjort ei bass-stemme som bør følges med argusører i åra som kommer – “Homage” er en særdeles flott debut.
Noe av det aller morsomste med å omtale musikk og plater er møtet med totalt ukjente stemmer og musikk. Det amerikanske bandet Gadadu hører hjemme i den kategorien.
Det norske selskapet AMP Music & Records med svenske Anders Thorén i spissen har vært veldig dyktig når det gjelder å kaste sitt nett både vidt og bredt. De har introdusert oss for musikk og musikere fra en rekke land og sjangre, men så vidt jeg vet er Gadadu det første helamerikanske bandet de introduserer.
Jeg har verken hørt om Gadadu, som har to skiver på samvittigheten før denne, eller musikerne i bandet. De to kjernemedlemmene er vokalisten og bratsjisten Hannah Selin og pianisten og synthesisten Nicki Adams – et solid par på alle mulige måter – som også har skrevet all musikken sammen.
Ellers består denne utgava av Gadadu av trompeteren Patrick Adams, tenorsaksofonisten Ayumi Ishito, bassisten Dan Stern og trommeslageren og perkusjonisten Arthur Vint.
Musikalsk inviterer denne kohorten oss inn i et univers de er helt aleine om. Det er absolutt mye jazz i det vi blir servert, men via de akustiske og elektriske instrumentene, elektronikken, stemmen og såkalte field recordings blir totalen original med elementer fra klassisk musikk, pop og rock og andre herligheter også.
Det Gadadu gir oss er original, fascinerende og spennende musikk i mange grenseland. Nok en gang skal Thorén & Co ha all ære for å ha løfta frem musikk mange av oss ellers neppe ville ha blitt utsatt for og blitt kjent med.
Gadadu «The Weatherman Is Wrong» AMP Music & Records/Musikkoperatørene
Hva med 4.6 kilo Clapton under juletreet? Det er nemlig vekta på denne fantastiske samlinga med Eric Clapton-klassikere fra 1980- og 90-tallet.
Eric Clapton bjuder på.
Dette har lenge vært en av de viktigste inntektskildene til både plateindustrien og mange av de store stjernene: det å forvalte katalogen på best mulig måte. Pakke den inn på en attraktiv måte, freshe opp lyden og gjerne spe på med alternative opptak og ting som ikke slapp gjennom på den opprinnelige utgivelsen.
Det har også skjedd i dette tilfellet. Noen må gjerne mene dette er å melke kua til siste dråpe – jeg er blant dem som synes dette er flott og så får det være opp til hver enkelt om de vil spandere de kronene som kreves.
Denne praktutgava av Clapton-musikk fra hans storhetstid koster flesk, men du verden for en gullklump som blir servert da! Innholdet er som følger: “Money and Cigarettes” fra 1983, “Behind the Sun” fra 1985, “August” fra 1986, “Journeyman” fra 1989, “From the Cradle” fra 1994, “Pilgrim” fra 1998 pluss “Rarities 1983 – 1998” – blant annet med en del sjeldne liveopptak.
Gitaristen, med den særegne blå tonen i hornet, vokalisten, med den helt unike stemma, og komponisten, med et høyst personlig låtskriver- og blues-gen i bagasjen, serverer her bortimot seks timer med noe av det beste han har skapt – det sier ikke reint lite. Her står hitlåtene i kø og hele tida omgir han seg med kremmusikere. som sørger for at dette har blitt en katalog av det totalt tidløse slaget.
Dette er julepresangen til noen du er spesielt glad i – eller til deg sjøl. Denne boksen, som blir lansert i et begrensa opplag, kommer garantert til å bli et samleobjekt blant de mange ihuga Clapton-tilhengerne rundt om på Tellus. Hard pakke på 4.6 kilo er ikke det verste å finne under juletreet. God Clapton-jul – og vel så det!
Eric Clapton «The Complete Reprise Studio Albums – Volume 1» Reprise Records/Warner Music
De som var tilstede i Bjørnsonhuset under Moldejazz den 18. august 2020 og fikk oppleve sjøsettinga av Hedvig Mollestads bestillingsverk “Maternity Beat”, vil aldri glemme det. Nå foreligger også studioversjonen og du verden så tøft det låter fortsatt.
Hedvig Mollestad sammen med Trondheim Jazz Orchestra – du verden! Foto: Veronica von Groningen
Jeg måtte slå opp i arkivet for å lese min egen anmeldelse av konserten for Romsdals Budstikke dagen etter premieren på Mollestads særs ambisiøse verk denne vakre kvelden i like vakre Molde. Jeg kunne raskt slå fast at jeg er usedvanlig enig med meg sjøl. Det låt fantastisk den gangen i liveversjon og det låter minst like bra denne gangen unnfanga i smått legendariske Athletic Sound i Halden i oktober i fjor.
Jeg har vært så heldig å få følge Mollestads karriere mer eller mindre fra starten og den utviklinga hun har stått for siden hun blei tildelt talentprisen under Moldejazz i 2009 og fram til hun nå skal være Artist in Residence under Moldejazz i 2023, er intet mindre enn formidabel. Bestillingsverket “Maternity Beat”, skapt av tobarnsmora Hedvig Mollestad (40) midt under pandemien og innspilt også før verden hadde åpna skikkelig opp igjen, er intet mindre enn et verk for evigheten og som et stort publikum hvor som helst på Tellus bør få anledning til å oppleve.
“Maternity Beat” er av typen verk som har det meste i seg. Det er voldsomt, det er nedpå, det er melodisk, det er rocka, det er fritt, det er åpent, det er tatt i bruk enorme dynamiske virkemidler – det er enkelt og greit jævlig tøft i godt og vel 63 minutter.
Gitaristen Hedvig Mollestad har skjemt oss bort i en årrekke allerede og fortsetter å bekrefte den delen av seg sjøl. Her imponerer komponisten og arrangøren i minst like stor grad og riffmesteren er sjølsagt noe veldig på plass også denne gangen.
Når hun så har håndplukka Ingebjørg Loe Bjørnstad (vokal), Ellen Brekken (bass), Thomas Johansson (trompet), Trine Knutsen (fløyter), Petter Kraft (tenorsaksofon), Torstein Lofthus (trommer), Martin Myhre Olsen (sopran-, alt- og barytonsaksofon), Mai Elise Solberg (vokal), Ståle Storløkken (tangenter), Ingvald André Vassbø (perkusjon), Adrian Løseth Waade (fiolin) pluss Erlend Skomsvoll som dirigent for herligheten, så er alt i de beste hender og hoder – du verden som de har skjønt Mollestads intensjoner og tilført “Maternity Beat” alt både Mollestad og vi kunne ønske oss.
Bedre oppspill til det som skal skje under neste års Moldejazz er faktisk vanskelig å tenke seg. Hedvig Mollestad har tatt et megasteg i retning verdensherredømme med dette verket. Forventningenes bue blir spent veldig nå, men jeg er ikke i den minste tvil om at Hedvig Mollestad kommer til å leve opp til dem.
PS For dere som kanskje stusser aldri så lite over tittelen Årre steikande de, så er forklaringa som følger: I Mollestads hjemby Ålesund er det et kraftuttrykk når man virkelig setter pris på noe.
Hedvig Mollestad & Trondheim Jazz Orchestra «Maternity Beat» Rune Grammofon/Musikkoperatørene
Vibrafonisten og multiinstrumentalisten Karl Berger har fått alt for lite oppmerksomhet her hjemme. Møtet med den “unge” kornettisten Kirk Knuffke bør få en orden på det.
Karl Berger, Jay Anderson, Kirk Knuffke og Matt Wilson – kohorten sin det. Foto: John Drechsler
Vibrafonist, pianist – både akustisk og elektrisk – og melodica-spiller Karl Berger, opprinnelig fra Heidelberg i Tyskland, men bosatt i USA i flere tiår, har rukket å bli 87 år. Han har rukket mye mer også, blant annet har han skapt nydelig musikk sammen med kornettisten Kirk Knuffke (42) som han altså nesten kunne ha vært bestefar til. Når denne utmerkede kvartetten blir komplettert med bassisten Jay Anderson (67) og trommeslageren Matt Wilson (58), så sier det seg sjøl at dette er et generasjonsmøte av de sjeldne – et svært vellykka sådan.
Sjøl om Berger, som har vært en sentral skikkelse i det moderne og til dels alternative miljøet i New York og dalstrøka nordafor – inkludert Woodstock, er en musikant jeg har hørt mye om, så er dette med skam å melde den første skiva her i heimen med Berger som leder. Det er bortimot årets underdrivelse å hevde at det var på høy tid.
Sjøl om Berger er en svoren modernist som har jobba mye med folk som Don Cherry, Steve Lacy, Pharoah Sanders, Ornette Coleman, Carla Bley, Anthony Braxton og Lee Konitz, så er han en tilhenger av at det skal swinge. Det gjør det her fra ende til annen i komposisjoner av Cherry, Lacy, Sanders samt flere bidrag fra både Berger og Knuffke – en strålende kornettist med hele jazzhistoria innabords.
Når så den framifrå bass-trommer-kohorten Jay Anderson og Matt Wilson – ingen av de hadde spilt med Berger før denne innspillinga – holder toget i gang på et utmerket vis, så har dette blitt en hyggelig overraskelse der vi får nok et eksempel på at jazz ikke kjenner noen grenser – heller ikke aldersgrenser.
Karl Berger – Kirk Knuffke «Heart Is a Melody» Stunt Records/sundance.dk
Jeg har fått med meg at Charlotte Dos Santos har fått stor oppmerksomhet i de hippe kretser de siste åra. Med “Morfo” henger også uhippe meg på. Det er intet mindre enn veldig bra.
Charlotte Dos Santos har noe flott og høyst personlig å by på.
Charlotte Dos Santos (32), med brasiliansk og norsk opphav, har fått mye oppmerksomhet blant annet for ep-en “Cleo” som kom i 2017. Både her hjemme og internasjonalt blei ørene sperra opp og godorda sto i kø. Nå debuterer hun med en full-lengder og det er absolutt ingenting som tyder på at oppmerksomheten kommer til å avta. Tvert i mot!
Dos Santos har brukt pandemitida godt. Hun har skrevet mye ny musikk og samarbeida med en rekke produsenter for å skape de lydlandskapa hun har vært ute etter.
Med si inderlige, flotte og ofte sensuelle stemme og ditto uttrykk tar hun oss med inn i et univers som henter hemingsløst fra soul, funk, r&b, samba og tilsatt en dose jazz også. Seinest i høst samarbeida hun også på duo med Tord Gustavsen under Bærum Jazzfestival – ryktene skal ha det til at det var både spennende og vellykka.
Temamessig er det kjærlighet av både det slaget som fører noe godt med seg og den smertefulle det handler om – inkludert tillit og svik. Hun synger om og formidler et levd liv.
De nesten 43 minuttene forteller oss om ei stemme og et uttrykk med potensial til å nå nesten hvor som helst. Charlotte Dos Santos er en verdensartist i mine ører.
PS Hvem som spiller hva underveis her, kan jeg dessverre ikke fortelle. Coveret er fritt for slike opplysninger – bortsett fra produsentene. Ikke bra!
Charlotte Dos Santos «Morfo» Because Music/Universal
Den unge skotske saksofonisten og komponisten Matt Carmichael tar oss med både til hjemlandets kystlinjer og til høylandet. Der forteller han oss at det både er dramatisk og vakkert.
Matt Carmichael der han trives aller best.
Det har seg ofte slik at hvis det dukker opp ei ledestjerne på et område i et land, så følger det ofte mange etter. Se bare på hva som skjedde med norske alpinister etter at giganter som Kjus og Aamodt tok steget opp til det øverste trinnet. Det kom et ras av andre storheter og det fortsetter det å gjøre. Eller se hva som skjedde på jazzfronten i Norge etter at Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal åpna dørene på 60-tallet. Kvaliteten og kvantiteten har vært voldsom – intet mindre.
I Skottland etablerte saksofonisten Tommy Smith seg som en gigant allerede som tenåring. Andre så at det var mulig å ta steget opp og ut og etter hvert har det kommet flere fra Skottland i hans kjølvann. Det ferskeste skuddet på stammen er Matt Carmichael (23) – et sjeldent talent.
Han debuterte under eget navn så seint som i 2021 med “Where Will the River Flow” – ei plate som gikk meg hus forbi. Dave Stapleton & Co i det fremragende engelske selskapet Edition Records fikk både den og det store talentet til Carmichael med seg, signa han og nå foreligger altså hans oppfølger på et selskap med verdensomspennende distribusjon.
Carmichael er allerede i besittelse av en personlig tone både i tenorsaksofonen og ikke minst som komponist. Han har tatt med seg masse inspirasjon fra den livsbejaende skotske folkemusikken – det betyr et musikalsk uttrykk som er både vakkert og vilt.
Med seg har han ei gruppe med særs empatiske unge landsmenn. Den eneste jeg kjenner fra før er pianisten Fergus McCreadie – fremragende både med egen trio og her som sidemann med mange glitrende bidrag. Trommeslager Tom Potter, fiolinist Charlie Stewart og og bassist Ali Watson sørger for at Carmichaels komposisjoner og intensjoner blir fulgt opp på best mulig vis.
Det er mange høydepunkter underveis her, men tittellåta “Marram” som har det vakre og melankolske skotske på og ved seg og som i tillegg minner meg om Abdullah Ibrahim på det vakreste, har alt i seg til å bli en klassiker.
Matt Carmichael er så vidt i gang med karriera si. Det aller meste tyder på at den kommer til å bli like flott som det skotske høylandet og den skotske kystlinja.
Matt Carmichael «Marram» Edition Records/Border Music
Mimmi, som også reagerer vil jeg tro hvis etternavnet Tamba blir nevnt, viser nok en gang hvilket særpreg hun er utstyrt med både som låtskriver, sanger og formidler.
Mimmi har mye unikt på hjertet.
Sanger, låtskriver og skuespiller Mimmi Tamba (31) kler mange roller og hun kler dem veldig bra også. I disse dager er hun i prøveperiode med en teaterversjon av “Semper Eadem” – albumet hun ga ut for to år siden og som blei nominert til Spellemannpris i åpen klasse. Hun har også vært nominert til Heddapris for sin rolle i David Bowie-musikalen “Lazarus” – begge deler på Det Norske Teatret.
Med “Titanic” tar hun oss med inn i et popunivers der hun også henter fra mangt og mye annet, blant annet afrikanske toneganger og gospel. Tekstmessig, på engelsk for det aller meste, men også med et lite nordnorsk innsmett, er det en personlig og fascinerende drømmeverden Mimmi trekker opp for oss.
Mimmi skriver fine, iørefallende låter som det er lett å flytte inn i og bli begeistra for. Den smakfulle og nedpå innpakninga, som hele tida løfter opp stemma og budskapet til Mimmi, med universalgeniet Geir Sundstøl ofte i ei viktig rolle med sine allehånde strengeinstrumenter og strykearrangement av Ole Henrik Moe, er med på å gjøre “Titanic” til ei popinnspilling langt utenfor a4-formatet.
Hvem er Mimmi? Hvor vil hun? Dette er spørsmål hun søker svar på gjennom “Titanic”. Hun gir seg sjøl og oss mange og fine svar.
Mimmi
»Titanic» Subsonic Society Audio/Musikkoperatørene
Den danske gitaristen Morten Haugshøj er et ganske så nytt bekjentskap for meg. Møtet med han, bandet og musikken hans frister til påfyll.
Morten Haugshøj, til venstre, og hans empatiske kohort The Street Doctors.
Sjøl om det bare en kort tur med dans(k)ebåten før vi fjellaper ankommer det yndige land, så er et veldig mye sjøl de som mener seg godt oppdatert om dansk jazz ikke vet. Jeg hører hjemme i den kategorien, men heldigvis blir jeg med jevne mellomrom fora med hyggelige påminnelser om dette. Slik som denne fra Morten Haugshøj (43) – en særdeles kompetent gitarist med base i Aarhus.
Av naturlige årsaker har det vært slik at vi kjenner best til det som skjer i København, men de seineste åra har jeg i stadig større grad blitt gjort oppmerksom på et blomstrende miljø også i Aarhus – Danmarks neste største by. Der hører også Morten Haugshøj hjemme og med sitt andre album med dette bandet, føyer han seg elegant i en sterk dansk tradisjon med sterke røtter til amerikansk jazz der bebop og 60-tallsjazz er viktige ingredienser, men samtidig tilsatt med nordiske farger anno 2022.
Det er en varme og inderlighet i Haugshøjs spill og låter som er av det tidløse slaget. En av låtene er tilegna den nylig avdøde gitarmaestroen Pat Martino og da skjønner vel mange hvor denne musikken befinner seg.
Med seg har Haugshøj og hans Gibson ES 175 pianisten Simon Eskildsen, trommeslageren Espen Laub von Lillienskjold, tenorsaksofonisten Jesper Løvdal og bassisten Thomas Sejthen. Et høykompetent lag som åpenbart stortrives i selskap med Haugshøj og hans musikk.
Det flyttes ikke musikalske merkesteiner med “Double Up”, men det serveres derimot masse god, hardtswingende og varmende musikk. Det holder veldig lenge det!
Morten Haugshøj Group & The Street Doctors «Double Up» Gateway Music/mortenhaugshoej.dk
