Tor Hammerø

På alle mulige slags vis så spirer og gror det uten stans i norsk jazz. Cosmic Swing Orchestra er nok et eksempel på allsidigheten og mangfoldet blant den oppvoksende slekt.

Ryktene har gått ei stund om at det finnes et stort band med røtter i jazzlinja i Trondheim som det ryker av. Jeg blir gjerne med på å spre ryktet videre og nå er det også basert på bandets debut-cd med det sprudlende navnet “Cosmic Swing Orchestra”.

For noen tiår siden gikk jeg inn dørene på den legendariske, men nå nedlagte klubben Sweet Basil i New York for å oppleve Sun Ra and His Arkestra for første gang. Også den gangen hadde ryktene gått i forveien og du verden for en opplevelse det var.

Dette møtet med det tolv manns/kvinners-bandet Cosmic Swing Orchestra har mye av det samme i seg. Når så initiativtaker, pianist, gitarist og komponist Petter Dalane mer enn villig innrømmer at ideen bak bandet definitivt har henta bøttevis med inspirasjon fra Sun Ra og hans galaktiske univers, så er vel ikke det så merkelig kanskje.

Bandet er kjent for heftige liveshow og i tillegg til det musikalske så bryr de seg mer enn gjennomsnittlig og hørbart om viktige temaer som sosiale ulikheter, masseutryddelse av arter og klimakrisen. Jeg digger både musikken og det herlige og viktige ungdommelige pågangsmotet.

Musikken er skrevet av Dalane, barytonsaksofonist Jenny Frøysa, Thelonious Monk – “Let´s Cool One”, Fletcher Hendersons arr på “Limehouse Blues” og med tekster av Dalane og vokalist Sara Fjeldvær. Når så trompeterne Ola Lømo Ellingsen og Øyvind Mathisen, hornisten og wagnertubaisten Even Brodwall, trombonisten Astrid Ombudstvedt, saksofonistene og fløytistene Cecilie Grundt og Aksel Rønning, bassist Alexander Riris og trommeslager Martin Mellem er så innforstått med hvor Dalane & Co vil hen med ideene sine og tilfører både kollektivet og solistisk store porsjoner med inderlighet, kreativitet og personlighet, så har dette blitt en akkurat så meningsfull musikalsk fest som vel tenkelig.

Det tok si tid før jeg fikk hørt Sun Ra live. Cosmic Swing Orchestra har “bare” vært i live siden 2018 så der bør mulighetene være en god del bedre. Jeg gleder meg i alle fall!

I 2015 dukka saksofonisten Mette Henriette opp fra det store intet på sjølvaste ECM med debuten under samme navn. Så har det vært stille ganske lenge, men nå er hun blant oss igjen – på sitt unike, stillfarende vis.

For å si det slik: det er ikke hver dag Manfred Eicher åpner dørene for en 25-åring uten noen meritter overhodet og gir vedkommende muligheten til å debutere – med en dobbelt-cd. I tilfellet Mette Henriette gjorde han altså det – og med god grunn. Mette Henriette, som sikkert reagerer hvis navnene Martedatter Rølvåg blir brukt også, kommer fra Trondheim og har nå rukket å bli hele 31 år. Hun har rukket mye mer også. Veldig mye mer.

Uttrykket, som sist, er nedpå, søkende og underfundig. Låtene hennes er som små skisser som hun gir et stort lerret. Som en kunstmaler skaper hun sine bilder på et vis som gir oss lyttere en mulighet til å gå sakte inn i bildene, bli der værende og få muligheten til å utforske dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Umiddelbart kan det kanskje oppleves som om det ikke skjer så mye i den ganske så minimalistiske musikken til Mette Henriette, men gir man den tid og plass så vil man raskt oppdage at her er det mange, spennende lag.

Som sist så er trio hennes foretrukne format. Nok en gang er pianist Johan Lindvall mer enn hjertelig til stede og denne gangen er det den australske cellisten Judith Hamann som har tatt over for Katrine Schiøtt. Tenorsaksofon, piano og cello er sjølsagt en ganske så unik konstellasjon, men du verden så flott de tre instrumentene klinger sammen.

Mette Henriettes vakre, lette og luftige tenortone spiller sjølsagt ei viktig rolle i dette kammermusikalske landskapet, men de to andre er så avgjort meget sentrale bestanddeler i uttrykket også. Til sammen har de skapt nok ei lita perle i Mette Henriettes historie.

Tre av svenskenes aller beste jazzmodernister har fått med seg en av Oppdals aller beste bassister. Det har det blitt storveis jazzmusikk av.

Trommeslageren Konrad Agnas, for anledninga “kun” klarinettisten, bassklarinettisten og kontrabassklarinettisten Per “Texas” Johansson og vibrafonisten og marimabaisten Mattias Ståhl har jobba sammen som trio i over ti år. Det er lett å forstå og lett å høre. I en rekke andre konstellasjoner også for den sakens skyld – både live og på skive.

Når de nå fant at de vil ta et nytt steg så skal både de og vi prise oss lykkelige for at Ingebrigt Håker Flaten, nå hjemvendt fra Junaiten til Trondheim, hadde fire timer til overs mellom to turneer og befant seg i Stockholm. Fire slike store musikalske personligheter har sjølsagt alt i seg til å skape magi på kort varsel og du verden som de har gjort det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det virker som om de har åtte ferdigskrevne låter på menyen her, men slik er det altså ikke. Alt er kollektivt unnfanga der og da, men inspirasjonskilder som Lee Konitz, Warne Marsh, Lennie Tristano og Charlie Parker er både åpenbare og innrømmet. De fire stortrives både kollektivt og solistisk i dette landskapet og både Agnas, som jeg kjenner alt for lite til, Håker Flaten med sin voldsomme tilstedeværelse, de annerledes og ustoppelig spennende stemmene til Johansson og Ståhl, har ført til et tøft, hipt og moderne visittkort med solide røtter i tradisjonen.

Kan noen sørge for å få denne kvartetten på ei klubb- eller festivalscene her til lands så fort som mulig? Takk for oppmerksomheten – tipset er helt gratis. I mellomtida er “All Slow Dream Gone” en svært god erstatning.

For vel et år siden hørte jeg debuten til det nordiske bandet Shrine med Hannes Bennich som en del av det lovende kollektivet. Nå debuterer han under eget navn og bekreftelsen på det store talentet lar ikke vente på seg.

Altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Hannes Bennich (28), fra Norrköping, men med base i Malmö, har i tillegg til Shrine også vist seg fordelaktig frem i danske Kathrine Windfeld Sextet. Forbindelsen mellom Malmö og København er jo ganske enkel geografisk – også musikalsk er det mye som stemmer mellom de to byene med Broen mellom seg.

Det overrasker på ingen måte at Bennich etter hvert har blitt en ettertrakta “medspiller”. Hans friske, herlige tone og utadvendte uttrykk har noe spennende og “internasjonalt” ved seg. Låtene hans, fine melodiske saker med alt fra folkemusikalske inspirasjonskilder via klassiske toneganger til straight jazz med både amerikanske og nordiske vibber, sørger for flotte utskytingsramper for en fin kvartett.

Med seg har Bennich den danske trommeslageren Emil Norman, den svenske bassisten Tomas Sjödell og den estiske pianisten Britta Virves. Alle med store hjerter for Bennichs tanker og musikk og de er med å løfte det hele til noe veldig flott. På ett spor er også vokalisten Helen Salim med og gir det hele flott krydder.

Hannes Bennich er en mer enn lovende saksofonist og komponist som det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

Ikke hørt om pianisten, komponisten og bandlederen Runa Viggen? Da er vi minst to. Men det er bare å gjøre klar ørene og resten av sanseapparatet

Jeg har med et lite smil rundt munnen kalt Moelv nord for Hamar for en jazzmetropol når jeg har skrevet om den framifrå pianisten Helge Lien som har sine røtter der. Når Runa Viggen (36) også kommer fra Moelv, så er det vel på tide å tørke av seg gliset. Bygda har så avgjort to jazzpianister å være stolt av nå.

Med denne debuten møter Viggen, som jobber som kirkeorganist til daglig, oss med en ganske så unorsk innfallsvinkel til det å skape et jazzlandskap. Hun har skrevet all musikken sjøl bortsett fra et transponert parti av Rachmaninovs “Italian Polka” og her møter vi en musikant som henter hemningsløst fra både klassisk musikk, rock, jazz og krydrer det med sigøyner- og arabiske skalaer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med et følsomt og samtidig temperamentsfullt uttrykk gir Viggen oss et personlig visittkort innspilt i Stable Studios i Oslo hos Leif Johansen. Bortsett fra ei låt som er gjort solo, så har Viggen med seg to utmerkede sjelsfrender fra Mexico, elbassisten Fermin Fortiz og trommeslageren Enrique Nativitas.

Hvordan de har funnet hverandre vet jeg ikke, men at de to mexicanerne har skjønt Viggens intensjoner til fulle er det overhodet ingen tvil om. I dette personlige fusionlandskapet stortrives de tre åpenbart og det er også veldig hyggelig å tilbringe kvalitetstid sammen med dem.

Jazzmetropolen Moelv ruler!

Det tyske selskapet ACT runder 30 år i musikkens tjeneste og det er bare rett og rimelig at Nils Landgren står i sentrum for jubileet. Han har på alle vis vært selskapets viktigste støttespiller i 28 av disse åra.

Da den tyske plateselskapsveteranen Siggi Loch (82) fant ut at han ville sjøsette et nytt jazzselskap på begynnelsen av 90-tallet, så skulle det vise seg at det skulle bli en kjempesuksess. Loch hadde da vært en svært sentral herre i den kommersielle platebusinessen og var blant annet sjef for Warner Music i Europa i en årrekke.

Sjøl om han jobba i den kommerse delen av bransjen så var det alltid jazzen som lå Lochs hjerte nærmest og i åra siden 1992 har Loch løfta fram masse ny musikk og nye musikanter fra store deler av verden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da de satte seg ned i kontorene til ACT i Berlin for å finne ut hvordan jubileet skulle markeres, så tipper jeg at det ikke tok lang tid før Nils Landgrens navn dukka opp. I løpet av Landgrens tid med ACT så har han nemlig gitt ut 40 plater som leder pluss 20 som produsent eller som gjest. Intet mindre enn voldsomt imponerende.

ACT ønska at Landgren skulle invitere noen av sine nærmeste musikalske venner for både å oppsummere og se fremover med ACT-familien. Landgren var ikke vanskelig å be og i løpet av tre dager i juni, med mye logistikk i tida mellom møtet i februar og innspillinga, var alt klart for usedvanlige mange møter med representanter for tre generasjoner ACT-musikere.

30 spor – noen av dem er henta fra konserter tidligere i ACT-historia – med tyske storheter som Joachim Kühn, Wolfgang Haffner og Michael Wollny, finske Iiro Rantala, svenske Lars Danielsson, Ida Sand, Viktoria Tolstoy og Jan Lundgren, danske Cæcilie Norby, franske Vincent Peirani og Emile Parisien og vår egen Marius Neset, sørger for en usedvanlig sammensatt og heftig feiring av musikken og av ACT,

Her får vi alt fra inderlig modernistisk duosamarbeid med Kühn og Landgren, via herlige ballader til heftig, opptempo jazz og til funky utflukter som Landgren styrer bedre enn de fleste på denne sida av Atlanterhavet.

“3 Generations” har blitt ei herlig feiring av 30 års-jubilanten ACT – og av Nils Landgren.

Med platetittelen “Kim Åge Furuhaug” er det ikke så mye tvil om hvem som sitter i sjefsstolen. Det er trommeslageren i trioen Orions Belte, Kim Åge Furuhaug.

Orions Belte, bestående av gitarist Øyvind Blomstrøm, trommeslager Kim Åge Furuhaug og bassist Chris Holm, er ikke akkurat som andre band. Medlemmene i kohorten er åpen for det aller meste av musikalske ideer og da forslaget om å lage tre soloalbum med de tre i hvert sitt førersete dukka opp, så var det liksom helt normalt at det blei noe av det.

Jeg har ikke hørt Chris Holms indiepopskive eller Øyvind Blomstrøms bokstavelig talt soloskive – han gjør visstnok absolutt alt sjøl -, men noe – ganske mye faktisk – forteller meg at de tre visittkortene er totalt forskjellige.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Furuhaug har skrevet all musikken sjøl, men har garantert fått mye hjelp av bandets faste produsent, Matias Tellez, underveis. Det har ført til sju fine låter, med herlig titler som “Langeland Frukt & Tobakk”, “Haraldsvik Camping” og “Det aandelige kompasset er i vater”, som er fine utgangspunkt for jazzikalske utflukter med et håndplukka kremlag. For å si det sånn: jeg tror Furuhaug fikk ja fra de aller første han tok kontakt med!

Kjernetroppa består nemlig av Andreas Ulvo på piano og Ole Morten Vågan på bass – vi snakker de beste det er mulig å få tak i til den prisen på bygdene nå til dags. Krydderavdelinga med Lars Horntveth, Matias Tellez og Stein Urheim, til sammen på et titalls instrumenter, sørger for at dette har blitt et svært innholdsrikt statement fra Furuhaug.

Det er ei nydelig stemning over dette albumet. Alle låtene er nok ikke like minneverdige, men jeg koser meg mer og mer for hver gjennomlytting i dette nedstemte og melodiske universet. Kim Åge Furuhaug har så avgjort fått satt ideene sine ut i livet og han har fått gjort det på et framifrå vis.

PS Er du blant de som “må” ha alt, så finnes også disse tre albumene i en fellesboks.

Uansett hvor våre preferanser befant seg, så var det umulig ikke å bli begeistra for uttrykket og inderligheten til vinneren av The Voice 2021, Erlend Gunstveit. Nå platedebuterer han og bekrefter inntrykket på alle slags vis.

Erlend Gunstveit (27) fra Grimstad var ikke den åpenbare folkehelten da The Voice blei sjøsatt i fjor, men han vokste seg større og større fra opptreden til opptreden. Til slutt var det altså han som stod igjen som vinneren – folkets vinner.

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at country-musikk ikke er det som fyller heimen min hver eneste dag. Men det er slik Duke Ellington så klokt uttalte en gang: There are only two kinds of music – good and bad. Gunstveit hører så avgjort hjemme i den andre kategorien og jeg stortrives i hans univers og selskap.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med si djupe og store stemme så har Gunstveit det aller viktigste for meg: jeg tror på han. Det er ekte, inderlig og gjort på et vis som gjør at vi kommer tett på en formidler av sjelden kvalitet.

Mye ære skal også produsent og en av de som har bidratt med flest låter underveis her, Knut Bjørnar Asphol, ha. Han har helt sikkert vært en nøkkelperson når det gjelder å skape et flott country-pop landskap rundt den flotte stemma til Gunstveit. Når så sjølvaste Stian Carstensen bidrar med steelgitaren sin og nylig avdøde Iver Olav Erstad helt til det siste viste hvilken usedvanlig groovy tangentør han var, så har det ført til at “Coming Home” og Erlend Gunstveit har kommet for å bli – lenge.

Den amerikanske plateprodusenten Zev Feldman er en av jazzfamiliens virkelige arkeologer eller detektiver. I en årrekke har han funnet frem ukjente og uutgitte konsertopptak, satt dem i strålende teknisk stand og utstyrt dem med coverhefter av sjelden kvalitet. Denne gangen overgår han nesten seg sjøl.

For nerder så har Feldmans navn dukka opp i forbindelse med Resonance Records som har gitt oss masse unik livemusikk med blant andre Bill Evans, Charles Mingus og Sonny Rollins. Veldig ofte har kilden vært kringkastingsopptak som har ligget godt gjemt djupt i diverse arkiv.

I forbindelse med Record Store Day, alle skal jo ha sin dag og den hardt pressede bransjen plateforretninger er sjølsagt ikke noe unntak, har Feldman funnet frem til nytt gull, pusset det opp og satt det i perfekt stand inkludert coverhefter av samme kvalitet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne gangen er det Ahmad Jamal (92), født Frederick Russell Jones, som blir trukket frem og grunnen til at han var blant Miles Davis´ absolutte favorittpianister er ikke vanskelig å skjønne. Jamal konverterte til islam allerede da han var i begynnelsen av 20-åra og skifta raskt navn.

Her møter vi Jamal i hans favorittformat trioen på klubben The Penthouse i Seattle i løpet av en rekke engasjement fra 1963 til 1966 samla på to doble cd-er. Mer smakfullt pianospill serveres faktisk ikke på bygdene nå til dags!

Miles skrev i sin sjølbiografi at han blei slått ut av Jamals bruk av luft, hans florlette touch og hans måte å frasere på. Jamals lyriske uttrykk tiltalte også Mr. Davis veldig. Det er bare å si seg enig i alt dette. Ahmad Jamal er intet mindre enn en lyrisk magiker.

Med seg her har Jamal enten Richard Evans eller Jamil Nasser på bass og på trommer enten Vernel Fournier, Frank Gant eller Chuck Lampkin. Spesielt Fournier og Nasser har fulgt Jamal gjennom store deler av hans lange karriere.

Her viser Jamal, og Feldman, oss kvalitet så det holder på alle slags vis. Nydelige tekster av pianokollegaer som Kenny Barron, Jon Batiste og Ramsey Lewis er også med å løfte det hele nok et hakk.

Gratulerer med dagen Ahmad Jamal, Zev Feldman og Record Store Day!

Endelig er også Vestnorsk Jazzensemble oppe og står og bedre internasjonal lansering enn med Per Zanussis verk “Li (and the Infinite Game)” er vanskelig å høre for seg.

Ingenting – ikke så mye i alle fall – er hyggeligere enn at det kommer avleggere etter det fantastiske som skjedde på begynnelsen av årtusenet med etableringa av Trondheim Jazzorkester. Samarbeidet mellom Midtnorsk Jazzsenter og Moldejazz har ført til fantastisk mye flott musikk og enorme muligheter for TJO og enkeltmusikere både nasjonalt og internasjonalt. Sakte, men sikkert har dette ført til liknende ensembler både i øst, sør og nord og nå også i vest-Norge.

Under ideologisk og kunstnerisk ledelse av Kjetil Møster har det, som det har vært tradisjon for siden starten med TJO, blitt satt sammen en pool av musikanter som kan egne seg til de forskjellige prosjektene som blir unnfanga. Denne gangen har store deler av kremen av musikere fra Bergen og Stavanger funnet sammen – og du verden for et møte det har ført til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dusinet fullt er denne utgava av VNJE og her skal alle være nevnt – ingen glemt: Kristoffer Alberts på saksofoner, Gro Austgulen på fiolin, Thomas Dahl på gitar, Børge Fjordheim på trommer, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Didrik Ingvaldsen på trompet, Heidi Kvelvane på saksofoner, Kjetil Møster på saksofoner, Øyvind Skarbø på trommer, Elisabeth Lid Trøen på saksofoner og Jørgen Træen på elektronikk pluss sjefen, Per Zanussi, på bass. Vi snakker et skikkelig a-lag med stort sett veletablerte navn samt noen “nye” – slik skal det være.

De 12 edsvorne blir gitt masse herlige utfordringer i Zanussis musikk. Verket er nemlig usedvanlig sammensatt med bare pluss-fortegn. Zanussi har henta inspirasjon fra veldig mange kilder. Med en fantastisk dynamisk innfallsvinkel beveger musikken seg fra det frie og åpne til det strukturerte og nesten straighte, fra kilder med verdensmusikk i bunn til det nesten rocka og spaca. Noe er veldig på plass, noe er ganske kaotisk – som livet, der altså.

Per Zanussi har vist oss ved en rekke anledninger, ikke minst med Zanussi 13, hvilken voldsom komponist-kapasitet han også er. Med dette verket og dette ensemblet har han tatt nok et megasteg i retning seg sjøl.