Det er ikke akkurat hver dag den flotte vokalisten Helle Brunvoll gir lyd fra seg. Nå gjør hun det heldigvis og nok en gang snakker vi vellyd.
Helle Brunvoll gir oss noe ekte og inderlig.
Frem til 2009 var det få i jazz-Norge som hadde hørt om Helle Brunvoll. Da platedebuterte hun med sin ektemann Halvard Kausland (1945-2017) og seinere ga de ut to plater til sammen med originalmateriale. De tre platene etablerte Brunvoll som ei flott, ny stemme på den norske jazzvokalscena.
Av forståelige årsaker har det tatt si tid før Brunvoll tok nye steg etter at den eminente gitaristen og hennes sjelevenn gikk bort, men nå følte hun seg heldigvis klar.
Denne gangen har hun valgt å dedikere plate til Kausland. Det gjør hun med et knippe låter hun har henta fra sin favorittvokalist, Shirley Horn. Det betyr en rekke mer eller mindre kjente standardlåter som “Day by Day”, “Wild Is the Wind” og “You Won´t Forget Me”. Alt befinner seg i ballade- eller maks medium-tempo og der passer Brunvolls uttrykk perfekt.
Det er en tålmodighet, luft og modenhet i uttrykket og den varme og inderlige stemma til Brunvoll som forteller oss om et levd liv. Vi snakker ekte vare her.
Når hun så har invitert med seg Magne Arnesen på piano – faktisk Brunvolls eget piano som har vært med henne i store deler av hennes liv – Magnus Sefaniassen Eide på trommer og Jens Fossum på bass – noen av de aller beste som er å oppdrive i den prisklassen og Hans Mathisen på gitar som esktra krydder på Nick Drakes “River Man”, så har hun fått med seg et så empatisk og lyttende lag som vel tenkelig.
Det flyttes ikke en eneste merkestein på dette inderlige møtet med Helle Brunvoll. Det serveres derimot nesten en time med nydelig og personlig musikk. Det holder veldig lenge det!
Helle Brunvoll «How Am I to Know?» Naxos Jazz Norway/Naxos Norway
Gitaristen, vokalisten og låtskriveren Doug Wamble har dukka opp med alt for sjeldne mellomrom. “Blues in the Present Tense” er et strålende bevis på det.
Doug Wamble har mange strenger å spille på.
Jeg blei veldig begeistra da Doug Wambles “Bluestate” ankom heimen i 2005. Siden har det garantert ikke vært stille fra Wamble, men jeg har ikke fått med meg det han har servert allmuen. Nå har både Doug Wamble (50) og jeg tenkt å gjøre noe med det.
The New Yorker har brukt betegnelsen a one-man compendium of avant Americana om Wamble. Det har de avgjort dekning for og det er intet mindre enn en overlegen beskrivelse av hva og hvem han er.
Med Charley Drayton (Paul Simon, Bob Dylan, Fiona Apple og Ivan Neville) i produsentstolen, har Wamble skapt et herlig univers med masse blues i seg. Ikke nok med det: Wamble henter uhemma fra de fleste amerikanske musikk-kilder og setter det sammen til noe flott og ytterst personlig.
Dessuten synger han fint og skriver tekster som betyr noe – det er ekte, det er inderlig og det egner til solid ettertanke. Wamble er svært opptatt av hva som skjer i hjemlandet sitt, The Us of A, det være seg hat, hykleri, ekstremisme og Trump. Som far til et LGBTQ-barn, er det ikke mye tvil om at han vet hva han snakker/skriver/synger om.
Med den for meg ukjente saksofonisten Prometheus (for et navn) Jenkins, og stjernekompet Eric Revis på bass og Jeff “Tain” Watts på trommer, tar den framifrå gitaristen og nesten like bra vokalisten Wamble oss med på ei jazz-blues-americana-reise som virkelig setter spor.
Doug Wamble «Blues in the Present Tense» Halcyonic Records/dougwamble.com
Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø fortsetter å utforske hva som finnes bak neste dør. Slik har det vært og slik er det heldigvis fortsatt.
Henrik Munkeby Nørstebø åpner opp nye dører.
Henrik Munkeby Nørstebø (36) har gjennom hele si karriere og ikke minst sine to tidligere solo-utgivelser, “SOLO” fra 2011 og “Melting Into Foreground” fra 2015, fortalt oss at han har tenkt å stake ut sin helt egen kurs.
Og du verden som han fortsetter med det på denne høyst spesielle, personlige og eksperimentelle utflukten der Munkeby Nørstebø trakterer trombone, halv-klarinett, monotron (hva nå enn det er), feedback (!) og ting – hva nå enn det er!
De første 19 minuttene og 37 sekundene skaper han med hjelp av langt framskreden lungekapasitet og spesiell utnyttelse av mikrofonteknikk et lydlandskap langt bortenfor noe noen av oss har opplevd tidligere.
“Andre sats” er en original type remiks hvor nye lydkilder har blitt spilt inn på toppen av del en, slik at nye tolkningsmuligheter har oppstått.. Alt har blitt skapt i perioden 2019 til og med 2021.
Alt ligger milevis unna det vi forbinder med tradisjonell melodikk og rytmikk og utfordrer vårt mottaksapparat på et heftig vis. Det har vi usedvanlig godt av.
Utgivelsen kommer med en flott 20-sideres bok der Munkeby Nørstebøs bilder er med å forsterke opplevelsen. Musikken er å finne digitalt og med en kode i boka.
Henrik Munkeby Nørstebø, fra Trondheim, men bosatt i stor grad i Berlin, gjør det ikke enkelt verken for seg sjøl eller oss. Det er intet mindre enn herlig.
Henrik Munkeby Nørstebø «Dystopian Dancing» Made Now Music/henriknorstebo.bandcamp.com
Immanuel Wilkins tilhører den nye generasjonen amerikanske musikere som har som ambisjon å være ledestjerner i åra som kommer. Det kan han godt bli.
Immanuel Wilkins er i besittelse av et stort talent.
Gjetordene har gått lenge om altsaksofonisten og komponisten Immanuel Wilkins til tross for at han fortsatt er kun 24 år. Årsaken er åpenbar: Wilkins er usedvanlig talentfull.
Sin unge alder til tross, har Wilkins allerede rukket å spille med storheter som Jason Moran, Wynton Marsalis og Bob Dylan (!). Siden slutten av 10-tallet har han også i stadig større grad jobba med egne band og det er i en slik setting vi møter han her på denne Blue Note-utgivelsen som kom ut tidlig på året, men som absolutt fortjener å bli gitt oppmerksomhet fortsatt – og i mange år fremover.
Wilkins kommer fra Philadelphia. Der vokste også John Coltrane opp og at Wilkins har gått sin Coltrane-skole og kjent godt på ånda etter mesteren, er det ingen tvil om.
Med en kvartett bestående av bassisten Daryl Johns, trommeslageren Kweku Sumbry og pianisten Micah Thomas – unge, ukjente og spennende størrelser for meg – pluss fløytisten Elena Pinderhughes på et par spor og Farafina Kan Percussion Ensemble på ei låt, tar Wilkins oss gjennom sju egne låter som forteller oss om en langt framskreden modenhet.
Her får vi alt fra de vakreste ballader til mer løsslupne, frie ekskursjoner – alt med gospel og en djup religiøs overbevisning i bånn.
Immanuel Wilkins har utvikla en varm, sterk og personlig tone allerede i hornet sitt og er avgjort godt i gang med ei karriere som vil ta han langt – svært langt.
Immanuel Wilkins «The 7th Hand» Blue Note/Universal
Erlend Viken tar nok en gang folkemusikken til unike steder. Nå med en ny utgave av trioen sin.
Erlend Viken Trio i aksjon.
Jeg har hatt gleden av å følge felespilleren Erlend Viken (38) sin musikk i ei årrekke nå. Både gjennom “Frie tøyler” (2014), “Nykomlingen” (2017) og “Djupet” tidligere i år, fortalte Viken at han har noe høyst personlig og unikt i uttrykket og musikkanskuelsen sin.
Viken, med sine røtter på Oppdal, men bosatt på urbane Nesodden, har vist alle at han er en mesterspillemann med vyer og visjoner et godt stykke utover det å gjenskape en tradisjon.
Slåttetradisjonen er sjølsagt viktig å bevare, men det er minst like viktig å videreføre den med nye tanker, ideer og visjoner. Det er der mye av Vikens mesterskap ligger.
Her tar han for seg ti slåtter som han har funnet med å dykke djupt ned i den store skatten. Sammen med sin utmerkede trio, fortsatt bestående av Marius Graff på strømgitar, og Sondre Meisfjord på bass, pluss produsent Olav Torget på det afrikanske strengeinstrumentet konting på tre av spora, så skaper Viken, som også benytter stemmebånda fra tid til annen, flotte musikalske landskap som har både slåttetradisjonen og improvisasjonselementer som herlige bestanddeler.
Erlend Viken fortsetter både å videreføre og å imponere.
Det er ikke hver dag en pianotrio fra Australia, Belgia og Finland inntar heimen, men når pianisten heter Aki Rissanen så skjerpes sansene umiddelbart.
En flott og grenseløs trio – Designers.
Den finske pianisten Aki Rissanen (42) har jeg hatt gleden av å møte ved en rekke plateanledninger – fra solo, via duo til større ensembler. Ofte har det likevel vært trio som har vært Rissanens foretrukne format – et format han og musikken hans passer utmerket i.
Nok en gang er det trio det handler om og sammen med han denne gangen er den belgiske bassisten Joachim Florent og den australske trommeslageren Will Guthrie – to fullstendig nye navn for meg.
Begge de sistnevnte er bosatt i Nantes i Frankrike og det skal også være en by og et jazzmiljø Rissanen, som er bosatt i Helsingfors, har et nært forhold til.
Det som er uomtvistelig er at med Florents åtte komposisjoner som fundament, så har trioen funnet sammen på et inderlig og empatisk vis. Florent hevder han er inspirert av arkitektur og geometri i musikken, men det greier ikke jeg å finne frem i. Det gjør heller ikke så mye.
Florent har skrevet så lite som mulig, slik at de tre skal få masse rom og plass til å utbrodere ideene og fortelle hvem de er både solistisk og kollektivt.
Vi blir invitert inn i et moderne, melodisk landskap som det swinger og groover av fra start til mål. Jeg mer enn ante hvilken kapasitet Rissanen var i besittelse av og Florent og Guthrie har umiddelbart fortalt meg at de befinner seg på samme høye nivå. Til sammen har Designers blitt både strålende og overraskende.
Samarbeid på det jazzikalske området mellom Norge og Sverige er ikke noe nytt. Kvartetten Jupiter forteller oss uansett at det lever i aller beste velgående.
Det går unna med svorske Jupiter.
På begynnelsen av 2000-tallet dukka det opp en heftig orgeltrio bestående av Magnus Forsberg på trommer, Steinar Nickelsen på orgel og Håvard Stubø på gitar. Trioen har hele tida hygga seg og oss under navnet Jupiter og nå, fem album seinere, låter bandet heftigere enn noen gang, men nå som kvartett.
Allerede i forbindelse med bandets andre skive blei svenskenes heftigste saksofonist i den “yngre” generasjonen, Jonas Kullhammar, invitert med som gjest og han har etter hvert blitt fast medlem. Det skader på ingen måte! For å opprettholde maktbalansen har bandet fortsatt svenske trommeslager, men de seineste åra er det Johan Holmegard, blant annet kjent fra Dungen og Goran Kajfeš Subtropic Arkestra, som har overtatt.
De fire møtes i et repertoar unnfanga av enten Kullhammar, Nickelsen – som har bodd i Asia i flere år – og Stubø. Ikke bare én Stubø forresten; Håvards far, den legendariske gitaristen Thorgeir Stubø (1943-1986), er også representert med sin nydelige “Sol, litt regn”.
Jupiter befinner seg i et landskap der de både tar vare på orgeljazztradisjonen og samtidig tar heftige steg inn i vår musikalske samtid. De fire stortrives åpenbart sammen; her er det masse musikalsk empati og samtidig har vi med fire solister i toppklasse å gjøre. Du verden for et trøkk det er Kullhammars tenorspill fra tid til annen og verken Nickelsen og Stubø står med lua i handa for å si det slik.
Jupiter har fra dag én tilført oss noe tøft. Det gjør de på alle måter fortsatt. La det groove!!!
Jupiter «The Wild East» Moserobie Music Production/moserobie.com
Andreas Ihlebæk har imponert meg veldig med sine to første soloplater. På den vanskelig tredjerunden fortsetter han med det – å imponere.
Andreas Ihlebæk tar oss med til vakre steder.
Andreas Ihlebæk (45) kom ut av det store intet for min del med albumene “Northern Lullabies” og “I Will Build You a House”. Han fortalte meg både at han hadde et solid fundament å gå ut fra og at det var ei solid retning i det han hadde å melde både som komponist og pianist.
Slik var det og slik er det så definitivt fortsatt. Ihlebæk er noe av det fineste jeg vet om, nemlig en historieforteller – både som instrumentalist og vokalist. Han tar oss med inn i sfærer som det er godt å oppholde seg i – kall det gjerne et eventyrisk landskap.
Ihlebæk henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg neo-klassisme, folk og soul. Elementer av jazz og improvisasjon er også en del av miksen og til sammen har Ihlebæk skrudd det sammen til noe høyst personlig.
Etter to solopiano-plater så har Ihlebæk denne gangen gått tilbake til et større lerret. Han har invitert med seg den svenske fiolinisten og sangeren Annasara Lundgren, vokalistene Noziswe Baqwa og Sisi Sumbundu, cellisten og vokalisten Amelia Jakobsson, bassisten Aksel Jensen og nøkkelharpisten John Stenersen, som bidrar litt her og der og gir nye farger til fundamentene til Ihlebæk der det passer.
Andreas Ihlebæk har nok en gang skapt stemninger og musikk som det gjør uendelig godt å dykke ned og bli værende i.
Andreas Ihlebæk «Nowhere Everything» NXN Recordings/Naxos Norway
Den svenske gitaristen Thomas Eriksson har skapt nydelige fundament for seg sjøl, den norske hardingfelespilleren Helga Myhr og den svenske klarinettisten Anna Malmström.
Helga Myhr, Thomas Eriksson og Anna Malmström tar oss med til unike steder. Foto: Johan Blomqvist
Thomas Eriksson har i flere år spilt i en rekke konstellasjoner på både den norske og svenske folkemusikkscena. Nå stiller han til start med sitt eget band og sin egen musikk.
Målsettinga til Eriksson har vært å løfte fram den akustiske gitaren som melodiinstrument og samtidig gi rom til klanger og fri improvisasjon. Dette gir det hele en ny dimensjon og det totale lydbildet er intet mindre enn en unik opplevelse.
Sjølsagt skal Helga Myhr, fra Ål i Hallingdal, hennes hardingfele, og Anna Malmströms klarinett og bassklarinett, ha mye av æra for, gjennom sine fargelegginger, broderinger og improvisasjoner, å skape totalt unike lydlandskap.
Grenseløse Tuva Syvertsen har sittet i produsentstolen og garantert vært med å ta denne trioen, med den unike besetninga, til steder de færreste av oss har besøkt tidligere.
Her har tre frisinnede og søkende musikanter funnet sammen i et univers de er ganske så aleine om og som det er herlig å oppholde seg i.
Eriksson/Myhr/Malmström «För sola skin’ på tak» Heilo/Musikkoperatørene
Trommeslageren, komponisten og retningsgiveren Whit Dickey er et relativt ubeskrevet blad for meg. Med denne strålende kvartetten presenterer han seg på best mulig vis.
Whit Dickey vet hvor han vil og hvordan han skal komme dit.
Whit Dickey (68) har vært en sentral skikkelse i jazzhovedstaden New Yorks avantgardemiljø i flere tiår. Han har jobba mye med ledestjerner som William Parker og Matthew Shipp, men til tross for det så har Dickey vist seg sjelden frem i vår del av verden – både live og via fonogram.
For et par år siden etablerte han sitt eget selskap, TAO Forms, og har gitt ut plater både under eget navn og med blant andre stjerneskuddet James Brandon Lewis og hans “Jesup Wagon”.
Nå er det endelig tid for Dickey og en del av hans musikalske univers. Ideen til musikken og besetninga kom til Dickey for rundt 15 år siden da han blei fullstendig besatt av John Coltranes “Crescent” – spesielt tittelsporet. Dickey mener at “Crescent” fikk en matematisk betydning for han – spesielt lyden og energien til bandet – og ikke minst Coltrane. Der er jeg ikke helt sikker på om jeg henger med i tankerekka gitt, men det får stå sin prøve. Musikken henger jeg uansett med på.
Ikke overraskende består bandet av tenor, piano, bass og trommer – som Coltrane-kvartetten. Den unge bassisten Brandon Lopez, en av Coltranes aller mest spennende etterfølgere på tenorsaksofon, Tony Malaby, og sjølvaste Matthew Shipp på piano, er det håndplukka reisefølget til Dickey. Du verden som de har skjønt intensjonene til Dickey – og Coltrane.
De fire låtene, som hver blir fulgt av et “dikt” av Mia Hansford i cd-omslaget, har tatt med seg energien, friheten og den likevel tilstedeværende melodikken som prega Coltrane i perioden rundt “Crescent”.
Her snakker vi kompromissløs musikk utført av fire sjelsfrender som utfyller hverandre på et strålende vis. Alt er gjort med store doser empati og usedvanlig lyttende ører og ditto evner til å bringe musikken videre.
Whit Dickey Quartet «Root Perspectives». TAO Forms/taoforms.bandcamp.com
