Mattias Risberg har i løpet av de seineste åra skapt en flott trilogi sammen med noen av Sveriges aller beste jazzmusikere basert på sin oppvekst i gruvesamfunnet Bergslagen.
Mattias Risberg sammen med strålende Mining-trupp. Foto: Kjell Oscarsson/Sveriges Radio
Det tok sin tid før jeg blei oppmerksom på tangentisten Mattias Risberg (61) og hans musikk, men når det først skjedde så skjedde det til gangs. I løpet av noen få år har jeg møtt han i solo-utgave, på duo med saksofonisten Fredrik Ljungkvist og i tre utgaver med hans imponerende Mining-band og prosjekt.
Med «Krantzkommun» avslutter han dette store prosjektet basert på røttene både over og under overflata i gruvesamfunnet Bergslagen. Den første innspillinga var gjort live i akkurat Bergslagen, mens de to neste er studioinnspillinger. Den siste er gjort etter en lengre turné og det er lett å skjønne at det er et band som både har kommet tett på hverandre og veldig under huden på musikken og intensjonene til Risberg.
Med et stjernelag bestående av vokalisten Jennie Abrahamsson, harpisten Stina Hellberg Agback, bassisten Dan Berglund, trommeslageren Jon Fält, multitreblåseren Per «Texas» Johansson, fiolinisten Eva Lindal, saksofonist og klarinettist Fredrik Ljungkvist, fiolinist og mye mer Josefin Runsteen, for anledningen resitatør Sten Sandell og gitarist David Stackenäs, tar komponist, tekstforfatter, tangentør og bandleder Risberg oss nok en gang med på en utflukt som henter kunstnerisk inspirasjon fra en rekke kilder der jazz, impro og art-rock spiller viktige roller..
Når det er mulig å finne spor etter Charles Mingus, Frank Zappa og Kate Bush, så bør det være mulig å skjønne at dette har blitt en sjelden musikalsk gumbo. Risberg har så definitivt nok en gang satt sitt høyst personlige bumerke på det hele og med stjernerekka av improvisatører har det blitt nok en sterk hyllest av et samfunn og en sterk kultur. Måtte både Bergslagen, gruvekulturen og Mattias Risbergs Mining fortsatt få et godt liv.
Av og til er det viktig og gjør godt å forlate komfortsonen – også når det gjelder musikk. Det har jeg gjort denne gangen og møtet med fela til Olav Luksengård Mjelva har ført med seg herlig påfyll.
Olav Luksengård Mjelva – en spelemann det swinger av. Foto: Robert Novak
Det er knappe tre år siden jeg hørte Luksengård Mjelva for første gang. Det skjedde med det norsk-svenske folkemusikkbandet Sver som satte hverandre stevne i en rekke grenseland. Det og de fascinerte og begeistra meg og det har ført til at jeg gleda meg til Luksengård Mjelva (38) fra Røros nå på egen hånd også.
Sammen med både fela og hardingfela si – han har sikkert flere på lur også – tar han oss med på ei rundreise i sitt musikalske univers. Han har plukka frem låter, halling, jig, polska, vals – og sikkert en hel del andre herligheter også, som han har gjort sammen med andre tidligere – blant andre Sver – og som han lenge har ønska å gjøre aleine. Så og si alt har han skrevet sjøl og noe er også helt nytt. På noen av de nye låtene har han også fått med seg Adam Johansson (gitar), Ronny Kjøsen (trekkspill) og Jonas Østbyhaug (bass). Det skader heller ikke.
Det er en personlighet i uttrykket og en livsbejaenhet i spillet hans som skinner gjennom fra første strøk. Sjøl om jeg altså ikke er veldig på musikalsk hjemmebane her, så trives jeg alltid når det swinger og det gjør det så avgjort av Olav Luksengård Mjelva, felene hans og spillet hans.
Olav Luksengård Mjelva «Hugnad> Klangsmia Records/olavmjelva.no
John Scofield har vært og er en av mine store gitarhelter. Musikkhelter faktisk. Her stiller han opp helt aleine og gir oss nok et eksempel på sitt mesterskap.
John Scofield – one of a kind.
Da John Scofield (70) sto på scena i Idrettens Hus i Molde på den legendariske Miles Davis-konserten i 1984, var det første gang jeg opplevede han live. Gjennom hjemmets høyttalere hadde han allerede etablert seg som ei viktig stemme og siden har den oppfatninga bare forsterka seg. Med sin unike sound og sin evne til å omfavne “hele” den amerikanske musikkhistoria og vel så det, har John Scofield inntatt trona og aldri abdisert.
Opp gjennom åra har vi hatt gleden av å møte Sco – blant venner og vel så det – i en rekke konstellasjoner. I 1992 gjorde han også ei strålende plate og turné sammen med Jon Christensen, Palle Danielsson og Knut Riisnæs. Denne gangen stiller han altså i en, for meg i alle fall, ny setting – alone, by himself.
I mitt hode er det ikke veldig mange gitarister fyller den rolla – John Scofield forteller med all ønskelig tydelighet at han er en av dem som gjør det. Med sin helt særegne sound og sin tilnærma totale oversikt over alt av amerikansk musikk, er det både usedvanlig spennende og behagelig å tilbringe kvalitetstid sammen med Scofield, hans gitar og hans “looper”.
Med et repertoar der han henter alt fra Keith Jarretts “Coral”, via standardlåtene “It Could Happen to You”, “There Will Never Another You” og “My Old Flame” til hans og “alles” favorittlåt, “Danny Boy” og Buddy Hollys “Not Fade Away” samt en rekke egne låter for så å avslutte med Hank Williams-klassikeren “You Win Again”, tar Scofield oss med på en så herlig, personlig og tidløs musikalsk utflukt som bare han kan. Det at Sco knytter små kommentarer til hver enkelt låt i tekstheftet, noe som jeg nesten ikke kan huske i ECM-sammenheng, er også et ekstra pluss.
John Scofield er en av de største gitaristene i moderne musikk. Det bekrefter han nok en gang med “Solo”.
Tore Johansen har hatt gleden av å jobbe med den ikoniske svenske bassisten Georg Riedel en rekke ganger. Nå hyller han skatten Riedel har skapt til tekstene til minst like ikoniske Astrid Lindgren.
Tore Johansen er en mann med mange og gode ideer.
Trompeteren, plateselskapsdirektøren og idémakeren Tore Johansen er småbarnsfar. Derfor faller det han nok ekstra naturlig å gå inn i dette fantastiske materialet som Lindgren og Riedel har unnfanga.
For de uinnvidde snakker vi om forfatteren av “Emil i Lønneberget”, “Pippi Langstrømpe”, “Karlsson på taket” og “Alle barna i Bakkebygrenda” og komponisten til den udødelige musikken Riedel skapte. Dette er et univers Johansen har vokst opp med sjøl og det er musikk og sanger han tar tatt videre til sine egne barn. I tillegg er vi titusenvis, ja sikkert hundretusenvis av nordmenn fra en rekke generasjoner som har et godt og nært forhold til denne skatten.
Ganske så tilfeldig kom Johansen over ei bok som heter “Astrid Lindgrens store sangbok” tidlig på 90-tallet. I den hadde Trond Brænne (1953-2013) gjendikta, mer enn oversatt hennes tekster til norsk.
Det var inspirasjonen han trengte for å sette i gang med det som har blitt denne flotta samlinga av Lindgren/Riedel-barnesanger dandert i et nydelig jazzspråk.
Når han så har alliert seg med et stjernelag bestående av småbarnsmor Ine Hoem på vokal, Helge Lien på piano, Torstein Lofthus på trommer, Ellen Andrea Wang på bass og Anders Baasmo på vokal på ett spor, samt bysbarnet til Bodø-gutten Johansen Arvid Engegård som leder for strykekvartetten Engegårdkvartetten, så har dette blitt ei lita perle av en hyllest både av Lindgren og Riedel og ikke minst deler av det fantastiske universet de har skapt.
Tore Johansen «Nå, lille humle» Inner Ear/Musikkoperatørene
Det danske bandet Bagland er ute med sitt fjerde visittkort. Det gjør de på et vakkert og inderlig vis.
Bagland inviterer til et melodisk og vakkert univers.
Til tross for at kvintetten Bagland debuterte allerede i 2015, så er “States of Being” mitt første møte med bandet som har røtter både i Aarhus og i København. Bandet sier sjøl at de framstår i en relativt ny innpakning denne gangen, etter at de har profilert seg med et reint akustisk sound fra starten av. Nå har strømmen blitt skrudd på, men på et svært fintfølende vis.
Mitt sammenlikningsgrunnlag er altså av det særs begrensa slaget, men jeg lar meg i alle fall begeistre og fascinere av hvordan Bagland låter anno 2022.
Bandleder Jakob Sørensen og hans tydelig Palle Mikkelborg/Miles Davis-inspirerte trompet, både med og uten mute, har sammen med synthisten Mathis Jæger, gitaristen og pedal steelisten Alex Jønsson, trommeslageren Frej Lesner og bassisten, både akustisk og elektrisk, Frederik Sakham, invitert oss inn i et varmt og suggererende landskap som sørger for ro i sjel og sinn.
Alle fem har bidratt på låtskriversida og alle trekker i den samme musikalske retninga. Vi befinner oss i et melodisk univers der det er mye luft og rom både for de fem og for oss på lyttersida. Anna Jalvings fiolin og Josefine Opsahls cello er også med på å gi musikken ytterligere krydder på noen av spora.
Nordisk jazz er en referanse som ofte blir benytta og Bagland befinner seg trygt og godt innenfor dette begrepet. Dette er et kollektiv som kjenner hverandre godt og som spiller hverandre gode. Mitt smule ankepunkt er at musikken kan bli noe enstonig – at den mangler noen mothaker og at den blir i snilleste laget. Når det er sagt så er “States of Being” et svært så vakkert, inderlig og varmt bekjentskap.
Bagland «States of Being» Jaeger Community Music/jaegercommunity.com
Felespilleren Britt Pernille Frøholm er en musikant som både tar vare på tradisjonen og som samtidig strekker seg videre og utvider horisonten. Med “Årringar” gjør hun det i stadig større grad og det sammen med bassisten Sigurd Hole.
Britt Pernille Frøholm åpner stadig nye dører. Foto: Andreas Ulvo
Britt Pernille Frøholm (44) frå Volda gir oss sitt fjerde soloalbum med “Årringar”. Nå har hun i stadig større grad fjerna seg fra tradisjonelt slåttespill, men at det fortsatt ligger i hennes DNA hersker det ingen tvil om. Det som gjør musikken og uttrykket hennes ekstra spennende er hennes ønske om og evne til å utfordre seg sjøl og dermed oss som er så heldig å bli “utsatt” for musikken hennes.
På denne ekskursjonen, som er både inderlig og ofte meditativ, så tar hun oss gjennom året på Nordvestlandet. For oss som er født eller oppvokst der, så vet vi hvor mye og hvor omskiftelig det har å by på. Alt dette greier Frøholm, med svært god hjelp av den fremragende bassisten og improvisatøren Sigurd Hole, å formidle på et djupt personlig vis.
Sigurd Hole er et utmerka reisefølge. Foto: Ingvil Skeie Ljones
Frøholm og Hole har skrevet mye av musikken sammen. Ofte er det vanskelig å vite hva som er skrevet og hva som er improvisert – eller komponert der og da. Det gjør det hele bare enda mer interessant, spennende og givende. Noe er også basert på tradisjonelle slåtter og begge deler kler hverandre godt.
Sammen skaper Frøholm og hardingfela hennes og bassen til Hole et klangunivers det er herlig å oppholde seg i. Dette er musikk på tvers av så mye – der det skjer det mest interessante.
Tyske Jazzrausch Bigband låter definitivt annerledes enn alle andre storband. Derfor snakker de til et stort publikum langt utenfor jazzmenigheta også.
Jazzrausch Bigband har noe spesielt på hjertet.
“Emergenz” er mitt tredje møte med med det München-baserte storbandet Jazzrausch Bigband. Det tok meg kun kort tid å skjønne via “Dancing Wittgenstein” og “Beethoven´s Breakdown” at dette var et et storband med helt egne ideer og innfallsvinkler. Nok en bekreftelse på det kommer via “Emergenz”.
Dette er altså et storband som består av en rekke langt framskredne, unge tyske instrumentalister. Kollektivt låter det kanon og flere av solistene forteller oss om stort potensial uten at noen leverer noe veldig minneverdig.
Det som virkelig skiller dette storbandet ut fra alle andre, som har kryssa min vei i alle fall, er den unike miksen mellom et tradisjonelt storband med jazzuttrykk og en solid dose techno.
Bandets elektroniker Leonhard Kuhn har komponert og arrangert all musikken og trombonisten Roman Sladek har produsert og leder bandet. I tillegg til ei tradisjonell, og faktisk litt utvida storbandbesetning, så er det også mye elektronikk og synther involvert, samt to vokalister.
Rytmisk låter det hele litt for stakkato etter min smak. Beatet går og går og er veldig forutsigbart, noe man har blitt vant til fra elektronikaverdenen. Det snakker åpenbart til et ungt og hipt publikum og ganske sikkert fører det til langt fremskreden dansemoro også.
Jovisst er det et godt storband vi møter, men for mitt mottaksapparat blir technobiten for enstonig og etter hvert kjeder den meg. Så er jeg neppe i den ultimate målgruppa heller!
Øystein Wingaard Wolf (64) er ei stemme jeg har hatt et veldig av/på forhold til gjennom mange tiår. Poesien hans har fascinert meg og plateutgivelsene hans på Kirkelig Kulturverksted, helt tilbake til debuten i 1998, har fortalt meg at han er en musikalsk fyr også. Likevel tar det mange år mellom hver gang vi “snakker” sammen. Jeg skal ta på meg min del av skylda for det, men jeg tror heller ikke Wingaard Wolf løper ned dørstokkene verken til forlagshusene eller til platestudioene i tide eller utide.
Nå har han heldigvis gjort det og nok en gang fascinerer han meg – veldig. Med sin ru og upolerte stemme synger han på et vis så langt bortenfor skjønnsang som vel tenkelig. Det er en av årsakene til at han og budskapet hans tiltaler meg. Han får meg til å lytte, fordi han sier meg at han har noe å melde.
Han forteller oss om et levd liv og det er grunnen til at jeg tror på han. Tematisk handler tekstene hans om alt fra europeisk historie og samtid til erotikk og til at alt ikke har vært så enkelt. Måten han formidler det på gjør at du vet dette er ekte og ærlig.
Hvor befinner Wingaard Wolf seg musikalsk? Kall det gjerne et slags viseunivers, men her finnes spor av blues, chanson og andre herligheter også. Han får fint reisefølge av blant andre multiinstrumentalist Einar Stenseng og Torgeir Waldemar som begge har vært med og produsert også.
Dere der ute som digger Tom Waits og Cornelis Vreeswijk, vil føle dere hjemme i universet til Øystein Wingaard Wolf også. Jeg tipper Cornelis tar seg en stenkare der oppe når han lytter til “Napoleon Wolf”.
Øystein Wingaard Wolf «Napoleon Wolf» Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Bassisten og komponisten Joey Pearlman gikk bort bare 24 år gammel. Her blir han minna og hylla av sine venner og lærere.
Keith Oxman hyller sin elev på et inderlig vis.
Keith Oxman (63) er en svært velmerittert lærer og tenorsaksofonist fra Denver, Colorado. I tillegg til å være utøvende musikant, så har han også undervist på East High School i Denver i 25 år. Det er skolen både Bill Frisell, Dianne Reeves og nylig avdøde Ron Miles også studerte ved.
Oxman sier at det er en håndfull studenter han med hånda på hjertet kan si at han visste de hadde noe stort i vente. Joey Pearlman var en av disse, men etter at han var i gang med neste steg på karriera si i New York, så gikk han bort i februar i fjor.
Oxman bestemte seg umiddelbart for at han ville hylle sin elev. Oxman hadde undervist Joey Pearlman og hans tvillingbror, trommeslageren Stevie, siden de var tenåringer og hele denne 75 minutter lange hyllesten avsluttes med et opptak av John Coltranes “John Paul Jones” der tvillingene, 17 år gamle, spiller på trio med Oxman. Talentet til brødrene var det definitivt ingen tvil om.
Joey Pearlman gikk bort bare 24 år ung.
I tillegg til standardlåtene “Blame It On My Youth” og “In The Wee Small Hours of the Morning”, så er det låter av Oxman og pianisten som er med her, Jeff Jenkins, pluss Joey Pearlmans “Garden Song” som utgjør denne flotte påminnelsen om hvor skjørt livet er.
Oxman har jeg hørt en gang før, da i samspill med Dave Liebman. Nå er det med en kvartett av Denver-musikere der trommeslageren Todd Reid og bassisten Mark Simon er med å sørge for at dette har blitt varm, flott og inderlig tributt til et stort talent og visstnok en fin kar som fikk være med her nede så alt for kort. Det swinger godt av Joey Pearlmans ettermæle.
Keith Oxman «This One´s For Joey» Capri Records/caprirecords.com
Sverre Indris Joner har et livsprosjekt som dreier seg om å løfte fram ekte, inderlig, original og tidløs musikk med rot i tango og tilliggende herligheter. Her følger nok et eksempel på at han lykkes noe så voldsomt med sitt forehavende.
Electrocutango – en kohort som vet hvor de vil og hvordan de skal komme dit.
Uansett hvor jeg har møtt Sverre Indris Joner og hans musikk, det være seg med med Hovedøen Social Club, Tango for 3, La Descarga eller med Electrocutango, så er det latinsk musikk med masse tradisjon og innovasjon involvert. Jovisst er Joner tro mot, i dette tilfellet tangoens DNA, men han både vil og kan ta den et steg videre også.
Electrcutango har eksistert siden 2004 og “Contrastes” er bandets tredje utgivelse. Joner spiller i tillegg til piano også perkusjon og styrer elektronikken med sin laptop. Med seg har han Andreas Bye på trommer, Odd Hannisdal på fiolin, Steinar Haugerud på bass og Andreas Rokseth på bandoneon, fire herrer som åpenbart kan sin tangohistorie, men som samtidig gjerne vil være med å flytte grenser.
Joner har skrevet og arrangert all musikken og nok en gang vil han vekke oppsikt både i tangoverdenen og i andre musikalske univers også. Som ett av hans forbilder, ikonet Astor Piazzolla, så har Joner valgt å videreutvikle tangouttrykket. Enkelte tradisjonalister vil nok sikkert heve et øyebryn eller to, som når Piazzolla introduserte sin tango nuevo, men det brydde ikke Piazzolla seg om – og heller ikke Joner.
I dette fyrrige landskapet med tangoen som overbygning finner vi elementer fra og av såkalt verdensmusikk, jazz, elektronika, rhythm and blues – og sikkert mye annet også. Alt dette har Electrocutango satt sammen til et helt eget og heftig brygg. Det å få bli med Electrcutango på utflukt er intet mindre enn en sann glede og fryd.
