Tor Hammerø

Standardlåter er per definisjon spilt millioner av ganger. Gitaristen og arrangøren Rolf Kristensen har så avgjort funnet en personlig vei med et knippe av dem.

Årsaken til at skatten fra The Great American Songbook er spilt så mye og er satt så stor pris på, er sjølsagt at det er så uendelig mye flott og tidløst i den skattkista. Så er det dette med å gjøre den interessant; finne på noe nytt og spennende som kan skjerpe ørene og de andre sansene da slik at det er verdt å tilbringe tid sammen med nok ei ny tolkning av “Blue in Green”, “Love for Sale” eller hva de nå heter.

Det har altså gitaristen, arrangøren og pedagogen Rolf Kristensen, opprinnelig fra Brattvåg på Sunnmøre, men bufast og virkende i Kristiansand og i miljøet rundt Universitetet i Agder i ei årrekke, greid på et framifrå vis.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Kristensen har dukka opp med alt for ujevne mellomrom i min bevissthet og fortalt meg hver gang at han har mye godt og personlig å fare med. Spesielt viste han det frem på sin Losen Records-debut “Timelines” i 2018 der han møtte oss med kun egetskrevet materiale.

Denne gangen har han invitert med seg fire av sine favorittvokalister – alle med røtter til Sørlandet – og arrangeret materialet rundt dem. Hilde Hefte tolker “Blue in Green”, Torun Eriksen tar for seg “I´ll Be Seeing You”, Hilde Norbakken kler “Invitation” og Kari Iveland sørger for å gi “Love for Sale” nytt liv.

Med de fires unike uttrykk har Kristensen skrevet arr og fundert seg frem til hva slags instrumentering som kunne egne seg til hver enkelt. Her møter vi alt fra trio til stort band med ekstra blås og alt “stemmer” i mine ører.

I tillegg fikk Kristensen muligheten til å invitere en av sine favorittgitarister, Allen Hinds, til å tolke Chick Coreas “Crystal Silence” mens han var på Kristiansand-besøk, samt at Kristensen også gjør personlige versjoner av Ornette Colemans “Broadway Blues” og avslutter ballet med en inderlig duoversjon av “You Must Believe in Spring” med bassisten Jan Mathiasson.

Gitaristen Rolf Kristensen får også vist oss hvilken uttrykksfull og inderlig solist han er og med denne varme og inderlige invitasjonen i høyttalerne så er det bare å bukke og takke.

Et forsinka 10 års jubileum for det unike universet Buicken blei akkurat den høytidsstunda man kunne håpe på – og vel så det. For en fest!

Det har seg slik med meg – jeg kommer jo fra Nordvestlandet – at jeg har litt tungt for det. Det skulle altså ta tolv år, egentlig ti, men pandemien ville det annerledes, før Buickens og mine veier skulle krysse hverandre i det egentlige livet. Men alle tårene, utsettelsene og kollisjonene var så absolutt verdt ventetida – for et jubileum.

Jeg må innrømme at forventningene var av typen store. Når ordkunstnerne Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg har med seg Stian Carstensen på pedal steel-gitar, trekkspill og fløyte, Mathias Eick på trompet, piano og vokal, Amund Maarud på gitar og vokal, Knut Reiersrud på det samme og Odin Staveland på trommer, vokal og piano, så er det ensbetydende med å legge lista skyhøyt. Og her var det ikke snakk om riv i første, andre eller tredje forsøk – her blei alle høyder passert med god margin.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Saabye Christensen, som fraber seg fortiden og som skriver for å glemme, har vært mi litterære favorittstemme i mange tiår. På mange vis er han et litterært lydspor til mitt liv – og mange andres vil jeg tro. Buicken er et con amore-prosjekt for han og han stortrives åpenbart i slike musikalske landskap. Morsom og underfundig er han også og med en solid dose sjølironi: etter en av mange fantastiske musikalske ekskursjoner, kom det fra Saabye Christensen: nå har dere vel ventet veldig på flere dikt, vil jeg tro.

Tom Stalsberg er også ei stemme jeg har lest og humra til i flere tiår – i stadig større grad som poet. Han har en observasjonsevne som er Riksforsamlingen på Eidsvoll verdig og han er en (stunt)poet og humorist av Henrik Wergelands nåde. Han og Saabye Christensen kler hverandre perfekt – punktum.

Når store deler av kremen av musikk-Norge løper beksømmene av seg for å være med denne musikalske og litterære duoen for å lage et unikt univers både musikalsk og litterært, og når alle var så spellekåte og virtuose som vi veit de er, så blei dette akkurat den festkvelden det var lov å håpe på. Dur er døden og moll er moro, som vel er Buickens motto.

Saabye Christensens vei til å bli forfatter – hans beskrivelse om hvor upraktisk han er: sandpapir er ikke mitt fag og jeg strøyk i sløyd og Stalsbergs hyllest av sitt kjære Nebbenes, vi snakker biffsnadder poste restante, var bare to av høydepunktene.

Carstensen, Eick, Maarud, Reiersrud og Staveland kunne det vært skrevet spaltemil om – strålende alle som en – men det kommer garantert nye anledninger for alle fem. Buicken derimot måtte vente i tolv år!

Fiolinisten Harpreet Bansal har dukka opp i en rekke konstellasjoner de seineste åra. Det er alltid like spennende og fascinerende og møtet med  to av hennes beste musikalske venner og KORK er så avgjort ikke noe unntak.

Harpreet Bansal (41) er født og oppvokst i Norge, men hennes indiske opphav lar seg heldigvis ikke fornekte. Hennes første fiolinlærer var da også hennes far Harbhajan Singh Bansal og dattera i huset har på alle vis tatt med seg kulturen og musikken i sitt uttrykk.

Om det har vært med sitt eget band, sammen med Jens Christian Bugge Wesseltoft eller i andre settinger, så har den høyst personlige stemma til Bansal løfta musikken til helt spesielle steder hver eneste gang.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Som fundament for Bansals mange og flotte ekskursjoner er raga-tradisjonen i mange av dens avskygninger helt sentral. Denne gangen har to av hennes raga-komposisjoner blitt arrangert for KORK av Jan Martin Smørdal og Jon Øivind Ness. Med seg hele veien har hun den tsjekkiske harmoniumisten Vojtěch Procházka og den nepalske tablaisten Sanskriti Shrestha og de to sistnevnte spiller også en tredje Bansal-raga sammen med sjefen uten KORK.

Melodisk, rytmisk og stemningsmessig tar Bansal og vennene hennes, KORK under ledelse av Hannu Koivula og arrangørene oss med til underskjønne og nydelige steder de færreste av oss har besøkt tidligere.

Bansals herlige fiolintone flyter over, i og rundt disse stemningene på et vis som kun hun er i stand til. Samarbeidet med KORK er av typen akkurat slik vi forventer når KORK stemmer opp – altså ypperlig.

En tur inn i dette universet anbefales. Det kan gjøre godt for både kropp, sjel og sinn.

Den unge finske kvartetten OK:KO bekrefter at de holdet skyhøyt nivå sin unge alder til tross. Her er det musikalsk modenhet så det holder.

Den unge finske kvartetten OK:KO bekrefter at de holdet skyhøyt nivå sin unge alder til tross. Her er det musikalsk modenhet så det holder.

Det er nå vel fem år siden jeg hørte det finske bandet OK:KO for første gang. Det var med utgivelsen “Land E.” på det norske selskapet AMP. Det var intet mindre enn imponerende fra et band leda av den da 22 år unge trommeslageren, bandlederen og komponisten Okko Saastamoinen.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Nå har Saastamoinen blitt fem år eldre og både han og musikken har blitt enda bedre og enda mer moden. Nok en gang står sjefen for alle låtene og er melodisk, energisk, moderne og akustisk jazzmusikk med mye energi din greie, så har du kommet i havn.

Bandet har sikkert jobba mye sammen siden “Land E.” så dagens lys og fortsatt består kvartetten av pianisten Toomas Keski-Säntti, bassisten Mikael Saastamoinen – som ikke er i slekt med sjefen og saksofonisten Jarno Tikka.

Jeg har ikke hørt OK:KO siden den forrige skiva og det er interessant å observere hva og hvor mye som har skjedd på fem år. Modenheten, retninga, kjemien og samspillet er nå tatt opp til et nytt nivå og det swinger og groover av bandet på et vis som gjør at jeg mer enn gjerne plasserer OK:KO på et svært høyt internasjonalt nivå.

Sjøl om Finland bare ligger rett der borte i øst, så kjenner vi alt for lite hva som skjer på jazzfronten i et av nabolanda våre. OK:KO kan være et utmerket sted for å gjøre noe med det. “Liesu”, som betyr noe sånt som å utforske eller å oppleve noe, er nemlig veldig bra.

Bertolt Brecht er blant dem man skal lytte til med jevne mellomrom – gjerne ofte. Her sørger Jørn Simen Øverli, Vigdis Hjorth, Ruth Wilhelmine Meyer, Espen Leite og Rolf-Erik Nystrøm for at vi får en flott ny mulighet.

Da de fem inntok Kulturkirken Jakob for et lite år siden var det garantert ingen av dem som tenkte tanken at verden skulle se slik ut som den gjør akkurat nå. Bertolt Brecht (1898-1956) derimot mer enn ante at historia kunne gjenta seg sjøl.

I sangen “Tysk tragedie” skriver han i Øverlis oversettelse:

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

“En dag fikk vi ordre av makta at for deres

skyld så måtte byen Gdanzig okkuperes.

Vi rulla inn i Polen med bomber og granater

og okkuperte byen på fjorten dager..”

Her er det bare å bytte ut navn på by og land så er vi i Mariupol og Ukraina akkurat nå. Bedre prov på hvor aktuell Bertolt Brecht er den dag i dag er det vel ikke mulig å få.

De fem har løfta frem mye ukjent og noe kjent Brecht-stoff. De fleste har Hanss Eisler skrevet musikken til og tonefølget til Øverli på gitar, Leite på trekkspill og Nystrøm på saksofon er “korrekt” hele veien. Når så det vokale blir tatt hånd om av Øverli på sang , Hjorth på resitasjon og stemmekunstneren Meyer, så har dette blitt en flott bekreftelse på Brechts tidløse storhet. Ikke for svarene han kom med, men for spørsmåla han stilte som fikk stadig nye generasjoner til å tenke en gang til.

Som han skriver i “Tysk tragedie”:

Generalen: Jeg måtte utslette byen for å erobre den.

Den som blir Gud blir dum.

Regjeringene skriver fredsavtaler. Lille mann: skriv testament.”

Fremmedgjøring, utbytting, avmakt og kjærlighet – evige og tidløse temaer går ofte igjen i Brechts univers. Her blir de satt lys på igjen – dessverre viktigere enn noen gang.

Den spanske pianisten, komponisten og bandlederen Marta Sánchez har vært bosatt i New York siden 2011. Der har hun etablert seg som ei viktig og spennende stemme.

Det er vel fire år siden jeg hørte Sánchez og hennes musikk for første gang med utgivelsen “Danza Imposible”. Hun imponerte med noe høyst personlig og med en mer enn lovende kvintett fra “hele verden”.

Fra sitt musikalske utgangspunkt i Madrid hadde Sánchez med seg et solid klassisk fundament til jazzhovedstaden New York. Hun fortalte meg raskt at hun hadde makta å fisjonere disse to universene på et fint vis.

På årets visittkort har den uttrykksfulle pianisten “fortalt” oss hvordan hun opplevde pandemiperioden. Hun mista mora si på grunn av covid uten at det var mulig for henne å reise til Spania. Det får hun uttrykt gjennom tekst og musikk tolka av den chilenske vokalisten Camila Meza og den glitrende trompeteren Ambrose Akinmusire.

Musikken viser at Sánchez fortsatt har tatt vare på sine spanske røtter samtidig som hun har tilegna seg et moderne, melodisk new yorksk jazzvokabular. Det er både melankoli, temperament og livsbajaenhet i uttrykket og hennes fine band skal ha mye av æren for det fine sluttresultatet.

Med fra 2018-innspillinga er den cubanske tenorsaksofonisten Roman Filiu mens de tre andre er nye. Både bassisten Rashaan Carter, altsaksofonisten Alex LoRe og trommeslageren Allan Mednard, passer utmerka inn i Sánchez univers og sørger for at “SAAM (Spanish American Art Museum)” har blitt en flott stadfestelse av hvilken flott stemme Marta Sánchez er og har.

Ketil Bjørnstad fyller 70 og den ustoppelige og unike kunstnersjela gir oss alle en presang vi kan glede oss over nå og de neste 70 åra.

Ketil Bjørnstad har blitt beskrevet i flere spaltemil de seineste fem tiåra – og vel så det. Fedrelandet har vel ikke opplevd en mer allsidig og mer produktiv kunstner enn han og når det aller, aller meste har vært av bortimot fantastisk kvalitet, så forteller det at han hører hjemme blant samtidens aller viktigste stemmer – uansett hvordan han har valgt å uttrykke seg.

Etter at han hadde gjort ferdig sitt litterære storverk “Verden som var min” i seks bind, unte vel mange Bjørnstad et friår eller noe i den dur. For å si det sånn: det unte han ikke seg sjøl. Like før jul dumpa det ned både ei bok om alpinisten Kajsa Vickhoff Lie og diktsamlinga “Båt på fjorden” i postkassa Det er vel det Bjørnstad kaller å ta det med ro.

Nå kommer det altså en flott musikalsk bursdagspresang i tillegg. Nok en ustoppelig kutursjel, Christer Falck, satte nemlig i gang en streama jazzfestival da Norge og resten av verden stengte ned.. Kremen av jazz-Norge stilte opp på kort varsel og den eneste publikummeren i levende live var Falck sjøl.

Nå får alle vi andre som enten så eller ikke så konserten oppleve den og det er nok en gang er det bare å takke og bukke.. I den flotte boksen, med et nydelig Morten Krogvold-bilde på coveret, blir vi servert konserten både på cd og på dvd og både lyd- og bildekvalitet er strålende.. Dessuten har Bjørnstad skrevet et lite essay om hvordan nedstenginga sett fra hans “skrivepunkt” så ut og i tillegg gir diktet “April, 2020” også nok et perspektiv på den merkelige tida.

Og musikken er så bjørnstadsk som vel tenkelig. Tilfeldighetene ville at jeg intervjua en av Bjørnstads viktigste medspillere i mange år, Bjørn Kjellemyr, samme dag som disse ordene fant veien til tastaturet. Vi snakka om musikken til Bjørnstad og var skjønt enige om en ting: Ketil Bjørnstad har i bunn og grunn skrevet ei låt, men fy fan så bra den er!

De vel 76 minuttene her gir oss utallige variasjoner over den låta. Forskjellig temperatur, masse dynamikk og hele tida så umiskjennelig melodisk og bjørnstadsk som vel tenkelig.

Vi kan igjen bare takke og gratulere med musikken og de 70 første.

ACT-sjef Siggi Loch digger både jazz og bildekunst. Med serien Gallery Concerts løfter han frem begge deler og den mer enn lovende duoen Jakob Manz og Johanna Summer får æren av å åpne ballet.

Helt siden Loch etablerte ACT for 30 år siden, har hans fascinasjon for jazz og bildekunst vært tydelig. Loch har hele tida også vært en ivrig kunstsamler og mange av hans egne bilder har prega coverne på ACT-utgivelsene.

Hans store kunstsamling har også ført til at han har åpna sitt eget ACT Gallery i Berlin. Etter hvert har galleriet også vært stedet for private intimkonserter kjent for de innvidde som Gallery Concerts. Denne utgivelsen er den første som har blitt et større publikum til del og holder de følgende det samme nivået, så er det mye å glede seg til fremover.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Den 20 år unge altsaksofonisten Jakob Manz, som også spiller blokkfløyte på ei av låtene, og den 26 år unge pianisten Johanna Summer, er begge regna som noen av de største talentene på den tyske scena på svært lang tid. Det er det mulig å begripe og vel så det.

Med et repertoar bestående av Esbjörn Svenssons “The Return of Mohammed”, standardlåta “Someday My Prince Will Come”, Pat Methenys “Always and Forever”, Sidney Bechets “Si Tu Vois Ma Mère” samt tre Manz-komposisjoner, blir vi tatt med på ei intim, nedpå og samtidig virtuos duoreise der modenheten langt overgår de få åra de har tilbragt på Tellus.

Jakob Manz og Johanna Summer viser oss klart og tydelig og med masse empati at de er to stemmer, både hver for seg og sammen, som vi vil få svært mye glede av i åra som kommer.

For oss som har levd ei stund, så betyr Rune Walles gjennombrudd med Flying Norwegians gode minner.  Her forteller han oss at han fortsatt har mye å fortelle.

Noen som husker bandene Flying Norwegians og Hole in the Wall fra Bergen og amerikanske Ozark Mountain Daredevils? Sjøl om det begynner å bli noen tiår siden, så håper jeg virkelig det. Vi snakker nemlig om countryrock og americana av meget høy kvalitet. Og fellesnevneren for alle disse gruppene var bergenseren Rune Walle.

Siden den gang har ikke Walle prega veldig mye av min musikalske bevissthet, så overraskelsen var av typen stor da “Byrdie´s Dream” dukka opp via Posten. Overraskende og veldig hyggelig.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Sammen med sin partner på de fleste vis, vokalisten Gunn Alstadhaug, har Walle, som også synger vakkert tostemt med sin kjære, skrevet alle de ni låtene. Og sjøl om det har gått ei god stund siden vårt forrige møte så befinner Walle seg fortsatt i de samme vakre og stemningsfulle countryrock- og americanalandskapene.

Walle er en multiinstrumentalist som både med elektriske og akustiske gitarer, sitar, banjo, mandolin, dobro, orgel og munnspill til enhver tid vet hva som kler de forskjellige stemningene. Når han og Alstadhaug i tillegg har fått med seg Ole Ludvig Krüger på trommer og nok en vestlandsk stormester på allehånde strengeinstrumenter, Stein Urheim, så har “Byrdie´s Dream” blitt et herlig gjenhør.

Hvis noen mener de finner spor av og inspirasjon fra blant andre Fairport Convention, Byrds, Gram Parsons og Emmylou Harris, så tror jeg neppe verken Walle eller Alstadhaug vil protestere høylytt. Aller mest har de to likevel satt sine egne spor – og de er både flotte og personlige.

De som har fulgt det amerikanske bandet med det utrolige navnet Mostly Other People Do the Killing, vet at at det ikke er a4-jazz som er på vei. Slik har det aldri vært og slik kommer det aldri til å bli.

Den amerikanske bassisten, komponisten og ideologisk fører Moppa Elliott unnfanga Mostly Other People Do the Killing i 2003. Fra start av var det en kvartett med trompeteren Peter Evans, saksofonisten Jon Irabagon og trommeslageren Kevin Shea. Etter mange år på veien både på hjemmebane, med New York som episenter, og ofte i Europa og med en rekke plateinnspillinger bak seg og med en stor fanbase på grunn av sitt unike uttrykk prega av en solid dose musikalsk humor, har MOPDtK de seineste framstått som trio – fortsatt usedvanlig utadvendt og med humor i bøtter og spann.

Elliott og Shea er fortsatt veldig tilstede og de har gjort en høyst spesiell trio ut av seg med Ron Stabinsky på piano og elektronikk – noe også Shea hygger oss med ved siden av sine trommer.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Elliott har skrevet åtte låter, en kommer i to tagninger, som alle har fått navn etter småbyer i Pennsylvania som har vært ramma av ulykker eller naturkatastrofer som oversvømmelser, bybranner eller gruveulykker. Alt er mer eller mindre bluesbasert og de tilforlatelige og ganske så enkle melodiske utgangspunktene er strålende utskytingsramper for ekskursjoner som tar de underligste retninger.

Naturkatastrofer og andre triste hendelser er vel kanskje ikke det naturligste utgangspunkt for stor musikalsk humor, men jeg har Elliott og de to andre mistenkt for at det å spre gode vibber kan være med på å lyse opp i det ellers så traurige. Det lykkes de veldig med – nok en gang.

MOPDtK er som de alltid har vært et musikalsk fyrverkeri. Det låter sjølsagt helt annerledes enn med to blåsere og uten akkordinstrument, men elektronikken. livsbejaenheten, humoren og empatien sørger nok en gang for at Mostly Other People Do the Killing hører hjemme høyt oppe på mi liste.