I skøytesporten blir tredjerunden på 1500 meter sett på som svært vanskelig og avgjørende. Tredjeskiva til den italienske pianisten Lorenzo De Finti på norske Losen Records mer enn antyder at dette vil gå veldig bra både nå og sikkert også i rundene som kommer.
Lorenzo De Finti Qrt – en strålende kohort.
Lorenzo De Finti (47) har fortalt oss gjennom sine to første Losen-utgivelser, “We Live Here” og “Love Unknown”, at Odd Gjelsnes har funnet eller oppdaga gull. Nå er jeg vel ganske så usikker på om det er Losen-sjefen som har oppdaga De Finti, men uansett så er det Gjelsnes og Losen som har sørga for at vi her oppe ved Nordpolen har fått gleden av å bli nærmere kjent med den flotte musikken til De Finti & Co.
Helt fra det første møtet i 2016 så har bandet til De Finti bestått av trommeslageren Marco Castiglioni og bassisten Stefano Dall´Ora. Til denne utgava har trompeteren og flygelhornisten Alberto Mandarini erstatta cubanske Gendrikson Mena – begge to gjør strålende innsatser.
Musikken har De Finti og Della´Ora skrevet sammen og den er unnfanga i den usedvanlige perioden vi har vært gjennom. De Finti, som var i Sveits med familien sin da pandemien brøt ut, kunne ikke returnere til Italia på fire måneder – han har virkelig kjent på hva covid-19 kunne føre til.
Målsettinga har vært å skape lys og levende musikk i en periode der det ikke var så lett se lyset. De to komponistene tok med seg impulser fra mye og mangt: stillhet, rock, elektronikk, frihet og til sammen har det blitt et nydelig jazzikalsk tidsbilde – et svært livsbejaende sådant.
Hvis noen hevder at de kan høre spor av og etter Chick Corea i De Fintis uttrykk og innfallsvinkel til det å skape musikk, så skal jeg ikke protestere høylytt på det. Samtidig er det slik vår italienske venn så avgjort har noe helt eget og djupt personlig på hjertet også.
Bandet er av det fremragende slaget – samspilt og med meget bra solister rund baut. Dette er et musikalsk, vakkert og melodisk månemysterium som egner seg utmerket til å spre lys og glede når det enn måtte være og hvis noen er ute etter en ny favorittballade, så anbefales “Whispers From the End of the World” veldig.
Lorenzo De Finti Qrt «Mysteries Lunde» Losen Records/MusikkLosen
Låtskriveren og vokalisten Birgitte Damberg er ikke blant dem som renner ned høyttalerne mine i tide og utide. Når hun først gjør det så har hun noe ekte på hjertet.
Birgitte Damberg med sin trofaste trio. Foto: Linn Hoff Florin
I 2003 og i 2016 kom de to første visittkortene fra Birgitte Damberg og hennes trio. Jeg minnes at det slo meg at vi hadde med en flott historieforteller i et grenseland mellom et viseunivers og jazz å gjøre. Slik er det også denne gangen, men nå har hun et enda mer levd liv å formidle fra.
Birgitte Damberg (50) oppsummerer på sett og vis sitt liv med gode så vel som tunge erfaringer her og samtidig skuer hun fremover. Hun har ikke lagt skjul på at hun har gjennomlevd en tøff kreftperiode, som hun vant kampen mot. I den andre enden fulgte det seinskader som fatigue og Damberg har sjølsagt gjort seg sine refleksjoner i forlengelsen av alt dette.
Denne gangen har det falt Damberg, med sin mørke og høyst personlige stemme, naturlig å meddele seg og å skrive på norsk. Det gjør hennes historier, som ofte fremstår som små noveller, enda mer troverdige og personlige.
Nok en gang er reisefølget Åsmund Reistad på basser og Per Einar Watle på gitar – som det har vært i 20 år. Det høres og merkes, kan man trygt si. Perkusjon og tangenter er også involvert og dessuten korer herrene på fortreffelig vis. Flotte kryddergjester er Gunnar Halle på trompet og Lars Lien på saksofon.
Birgitte Damberg tar seg god tid mellom løypemeldingene. Det viser seg nok en gang å være veldig smart.
Den tyske gitaristen og bandlederen Robert Keßler er et nytt bekjentskap og et svært smakfullt sådan.
Robert Keßler gir oss triojazz av det særdeles smakfulle slaget.
Jeg er privilegert og jeg vet det. Blant annet fordi det dukker opp stadig nye og spennende forundringspakker i postkassa mi med musikk og litteratur. Det betyr igjen at jeg gis muligheten til å sjekke ut musikk, litteratur, forfattere og musikere jeg ellers aldri ville blitt kjent med. Den tyske gitaristen, komponisten, bandlederen og professoren Robert Keßler (38) hører hjemme i den kategorien.
Når følgeskrivet forteller at Keßler henter mye inspirasjon fra giganter som Jim Hall, Kenny Burrell, Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel, som han har studert med, men også Eric Clapton og Sting, så forteller det at Keßler har store deler av den moderne gitarhistoria innabords.
Med en nydelig og varm tone i sin Gibson ES-175 tar han oss med på en vakker, melodisk og tidløs ekskursjon i et landskap det er bare godt å dukke ned i – og bli værende i.
Fem av de sju låtene er hans egne og de blir supplert med standardlåtene “Nobody Else But Me” og “My Ideal”. Alt befinner seg i pluss minus medium tempo med klare balladetakter i miksen og med trommeslageren Tobias Backhaus og bassisten Andreas Henze, som begge har spilt mye og lenge med Keßler, så blir det bånn ærlig og inderlig triojazz av meget solid merke.
Overraskelsene står ikke akkurat i kø her, men mye god og inderlig jazzmusikk med godt americana-krydder holder mer enn lenge det.
Når man ser at lagoppstillinga består av Erlend Viken, Jo Berger Myhre og Thomas Pohlitz Strønen, så mer enn aner jeg at “Djupet” har noe helt spesielt å by på.
Thomas Pohlitz Strønen, Jo Berger Myhre og Erlend Viken – trioen sin det. Foto: Knut Bry
I 2020 fikk hardingfelespilleren Erlend Viken og bassisten og elektronikeren Jo Berger Myhre i oppdrag å skrive et bestillingsverk til Ultimafestivalen og Riksscenen. Sammen med tre dansere utforska de spenningsfeltet mellom folkemusikk, impro og elektronisk dansemusikk.
Thomas Pohlitz Strønen var produsent for det hele og da duoen gikk i studio skjønte de at en av denne verdensdelens mest innovative trommeslagere og perkusjonister burde være med på leiken som musiker også.
Noe av musikken er skrevet av Berger Myhre, noe av Viken mens det meste er unnfanga av de tre sammen.
Her har vi med tre usedvanlig lyttende musikanter å gjøre som er der for å spille hverandre gode for å bruke en annen terminologi som jeg benytter fra tid til annen. Ingen av de tre har behov for rampelys for egen del – her er det det kollektive uttrykket med hjelp av individuelle bidrag som betyr noe.
Alle bidragene er av det høyst personlige slaget og når vi som nevnt vet at musikken beveger seg over en rekke grenser, så betyr det igjen at vi befinner oss i stadig nye og fascinerende spenningsfelt.
“Djupet” er som navnet mer enn antyder både djup og inderlig musikk skapt av tre fremragende musikanter. Unikt og spennende.
Erlend Viken – Jo Berger Myhre – Thomas Pohlitz Strønen «Djupet» OK World/Musikkoperatørene
Den 22. april var det 100 år siden ikonet Charles Mingus så dagens lys på en militærbase i Nogales i Arizona. I forbindelse med jubileet har det dukka opp mye tidligere ukjent og i alle fall tidligere uutgitt materiale med mesteren. Vi snakker skyhøy standard og historiske utgivelser.
Charles Mingus – en av jazzens aller største.
Det finnes en hel del legendariske personligheter i jazzen. Det er både umulig og ikke minst uviktig å rangere dem, men at Charles Mingus, som gikk ut av tida den 5. januar 1979 kun 56 år gammel, var en av de aller største hersker det ingen tvil om i min verden.
Mye har vært sagt, fortalt og skrevet om den store mannen og at han var en unik personlighet på godt og ondt hersker det svært liten tvil om. Han var på ingen som helst måte en musiker, et menneske og en kunstner man stilte seg likegyldig til.
Det fremragende amerikanske plateselskapet Resonance Records, som har spesialisert seg på å bedrive arkeologiarbeid for å finne frem til tidligere uutgitt konsertmateriale, sette det i så bra lydmessig stand som mulig og i tillegg utstyre utgivelsene sine med framifrå “bøker” med unikt bildemateriell, har nok en gang gravd frem gull.
En to ukers periode på kanskje Europas mest berømte jazzklubb, Ronnie Scott´s, i august 1972, blei avslutta den 14. og 15. august og begge kveldene blei tatt opp – og om ikke glemt, så i alle fall aldri gitt ut.
Et samarbeid mellom Mingus´ enke, Sue Mingus og Resonance-folka, førte til at jobben med å klargjøre dette materialet for utgivelse blei satt i gang og på tre cder får vi her være med på det aller meste.
Med en sekstett som spiller sammen for mer eller mindre siste gang blant annet på grunn av indre stridigheter, som Mingus-professor Brian Priestley beskriver i “boka”, blir vi uansett tatt med på en fest av noen konserter. Bandet bestod av trommeslageren og sagisten Roy Brooks, den den gang 19 år gamle trompeteren Jon Faddis, pianisten og vokalisten John Foster som døde noen få år seinere, tenorsaksofonist og klarinettist Bobby Jones – den eneste hvite i bandet og litt av grunnen til stridighetene og altsaksofonisten Charles McPherson,
Det er ikke mulig å høre noe som kan føres tilbake til stridigheter i de lange og utleverende versjonene av låter som “Orange Was the Color of Her Dress, Then Silk Blues” – en noe omskrevet tittel, “Fables of Faubus”, “Pops” – “aka When the Saints Go Marching In”, “Mind-Readers Convention in Milano”, “The Man Who Never Sleeps” for så å avslutte med “Air Mail Special”!
Lyden er strålende, Mingus er veldig ofte mulig å forstå muntlig også og “boka” med en rekke nye intervjuer med sentrale personer er av vanlig Resonance-standard.
“The Lost Album from Ronnie Scott´s” er av typen må ha for alle Mingus-tilhengere verden rundt.
Mingus «The Lost Album from Ronnie Scott´s» Resonance Records/resonancerecords.org
Mingus-festen er på ingen måte over med det. Den 9. juli 1957, altså 15 år før Ronnie Scott-konsertene, gikk Mingus i studio i New York med pianisten Hampton Hawes og hans kanskje viktigste medsammensvorne gjennom hele karrieren, trommeslageren Dannie Richmond.
Mingus kjente Hawes fra Los Angeles, men da de møttes tilfeldig på gata på Manhattan, så visste Mingus godt om dopproblemene til Hawes også. Historien skal ha det til at Mingus ga beskjed til Hawes om at hvis han fikk orden på seg sjøl til plateinnspilling noen dager seinere, så var jobben hans.
Slik endte det, men ryktet skal ha det til at pianisten Sonny Clark var på plass som “reserve” og at han visstnok la ned noen akkorder på ei av låtene mens Hawes måtte trekke seg tilbake for et visst påfyll.
Repertoaret består av standardlåter som “Yesterdays”, “I Can´t Get Started”, “Summertime” og “Laura” pluss noen originaler – mye blues. Det swinger og groover noe vederstyggelig hele veien – dette var musikk som satt i ryggmargen på disse tre.
Musikken har vært utgitt før, men det vi får servert her som er nyoppdaga og aldri har vært ute før er en helt egen cd med åtte såkalte outtakes av de samme låtene pluss en blues i to versjoner som ikke var med på den originale utgivelsen.
Også denne utgivelsen blir kompa av et flott hefte der blant andre Mingus´ gamle venn og kollega Sy Johnson kommer med interessante betraktninger.
Alt her er vel ikke like bra, men at det er av stor historisk interesse er det absolutt ingen tvil om.
Charles Miingus var, er og kommer til å forbli unik. Dette er to flotte bekreftelser på det.
Charles Mingus with Hampton Hayes and Daniel Richmond «Mingus Three» Jubilee/Rhino/Warner Music
Kvartetten Master Oogway imponerte kraftig med sine to første skiver. Det gjør de i enda større grad med oppfølgeren sammen med gjesten Henriette Eilertsen på fløyte.
Master Oogway og Henriette Eilertsen imponerer veldig.
Med et mannskap bestående av gitaristen Håvard Nordberg Funderud, bassisten Karl Erik Horndalsveen, trommeslageren Martin Heggli Mellem og saksofonisten Lauritz Heitmann Skeidsvoll, har Master Oogway raskt etablert seg et av de aller meste spennende unge kollektivene her hos Harald og Sonja. Både individuelt og kollektivt har det fra starten blitt levert på et skyhøyt nivå og det fortsetter de sjølsagt med også.
I forlengelsen av de to første skivene fikk Master Oogway en unik mulighet av Kafé Hærverk i Oslo. Dørene blei åpna for at bandet kunne spille en månedlig konsert fra august til september 2020 under forutsetning av at de inviterte med seg en ny gjest hver gang. På grunn av pandemien måtte to av konsertene flyttes til 2021, men de tre første blei tatt opp med en samleutgivelse som mål for øyet. Herrene slo raskt fast at konserten med den oppsiktsvekkende fløytisten Henriette Eilertsen ikke kunne deles opp på noen som helst måte. Det er ikke vanskelig å være enig med dem om akkurat det.
På den forrige skiva var det Nordberg Funderud som hadde skrevet musikken. Nå har bassist Horndalsveen i all hovedsak tatt seg av den jobben og begge viser seg å være mer enn lovende komponister også.
Det vi blir servert på denne liveinnspillinga er utadvendt, frisk, og melodisk jazzmusikk med masse energi i bånn. Her er det impulser fra impro, kollektive ekskursjoner, lyriske samtaler og tøffe, groovete passasjer. Til sammen blir det noe helt eget som viser at de er på god vei til noe ganske unikt som kollektiv.
Og hvorfor de har invitert med seg akkurat Henriette Eilertsen, er ikke det minste vanskelig å skjønne. I Eilertsen har nemlig kongeriket for første gang siden Guttorm Guttormsen og Knut Riisnæs fått en jazzfløytist med et potensial til å nå nesten hvor som helst. Med en tone, et uttrykk og en personlighet i det hun melder som forteller oss om noe helt spesielt, så etablerer Henriette Eilertsen seg med dette som et høyst sjeldent talent.
Det skal være en sann fornøyelse å følge både Master Oogway og Henriette Eilertsen i åra som kommer.
Master Oogway with Henriette Eilertsen «Happy Village» Rune Grammofon/Musikkoperatørene
Det skulle ta lang tid før jeg tok steget inn i Slagrs unike klangverden. Det har så avgjort vært verdt ventetida.
Slagr låter annerledes enn alle andre.
Slagr, som er et gammelnorsk ord for låt eller stykke, blei unnfanga i 2004 og har gitt ut fem album for “Linde”. Sjøl om jeg har hatt gleden av å høre i alle fall to av gruppas tre medlemmer i en rekke andre konstellasjoner, så er dette første gang Slagr mutters aleine inntar mottaksapparatet og heimen. Jeg lover det ikke skal bli siste gang.
Anne Hytta på hardingfele, Katrine Schiøtt på cello og Amund Sjølie Sveen på vibrafon og stemte vinglass utgir befolkninga i trioen og instrumenteringa forteller alt om at dette lyduniverset låter annerledes enn det meste som har vederfaret både mitt og alle andres sinn.
Denne gangen er det Katrine Schiøtt som har skrevet all musikken. Det har hun gjort i sin barseltid og det har definitivt satt sitt preg på uttrykket. Musikken er empatisk, reflekterende, innadvendt samtidig som den er åpen og inkluderende, langsom og inviterende og hele tida spennende og fascinerende.
Her er det elementer av folkemusikk, klassisk- og samtidsmusikk og impro og det unike kollektivet Slagr, bestående av tre framifrå musikanter, har skapt et univers de er totalt aleine om.
Det er vel slik for mange av oss at alle dager egentlig er en Bill Evans-dag, men når det dukker opp to nye live Resonance-utgivelser fra henholdsvis 1973 og 1979, så blir det en ekstra stor Bill Evans-dag. For en musikant!
Bill Evans – et musikalsk geni.
Jeg var så heldig å få være flue på veggen da Bill Evans sjekka pianoet i Molde Kino før han spilte en av sine aller siste konserter. Det var i august 1980 – vel en måned seinere gikk han ut av tida, kun 51 år gammel.
Til tross for at det var en tydelig prega Bill Evans som satte seg på pianokrakken og behandla flygelet, som stage manager Reidar Aunan kan bekrefte at Evans mente “she looks beautiful” til tross for at det ikke var av hans foretrukne pianofabrikant, slik vi håpte mesteren ville behandle det. Han leverte en mesterlig konsert sammen med bassist Marc Johnson og trommeslager Joe LaBarbera. Jeg satt ved siden av 10 år gamle Anja Garbarek og hun sa ikke et ord i løpet av hele den to timer lange konserten. Etterpå skrøt jeg av henne og da kom det veslevoksent: “jeg vet at pappa synes det er fint at det er stille når han spiller, så da er jeg stille når andre spiller også”. Både pappa Jan og mamma Vigdis himla med øynene!
Nå har det fantastiske plateselskapet Resonance Records, som har spesialisert seg på å finne frem tidligere uutgitte konsertopptak, sette dem i topp lydmessig stand og lage utgivelser som blir fulgt av fantastiske “bøker” på 30 til 50 sider med ditto bildefølge, funnet frem til et par gullklumper med pianolyrikeren fremfor noen.
Med den samme trioen som i Molde blir vi tatt med på en konsert i Buenos Aires, Argentina, den 27. september 1979. Det er kjent Evans-repertoar som “Stella by Starlight”, “Theme from M*A*S*H”, “My Romance”, “Someday My Prince Will Come” og “Nardis” vi blir servert, og det begeistra publikummet i Teatro General San Martin får møte trioen, som mange regna som Evans´ beste sammen med det tidlige 60-tallets med Scott LaFaro og Paul Motian, i like bra slag som i Molde. Vi snakker piano- og triolyrikk på aller øverste nivå.
Bill Evans «Inner Spirit» Resonance Records/resonancerecords.org
Buenos Aires var åpenbart et favorittsted for Evans. Den 24. juni 1973 gjesta han Teatro Gran Rex i den argentinske hovedstaden. Sammen med seg hadde han en annen besetning som var veldig bra og viktig for han i mange år, nemlig Eddie Gomez på bass og Marty Morell på trommer. “Emily”, “What Are You Doing the Rest of Your Life”, “T.T.T. (Twelve Tone Tune)”, “Waltz for Debby”, “My Foolish Heart” og nok en gang “My Romance” var noe av det som stod på programmet og igjen er det en Evans-trio i toppslag vi får møte. Interaksjonen mellom de tre er som alltid på et helt spesielt sted når geniet Evans leder an.
Bill Evans «Morning Glory» Resonance Records/resonancerecords.org
Selskapet Elemental Music er en nær slektning av Resonance Records. Det er de samme folka som driver begge selskapene og kvalitet befinner seg på samme høye hylle. I et års tid har dobbelt cden “Behind the Dikes”, med innspillinger fra Nederland i mars og november 1969, blitt liggende på ei hylle i heimen av uforståelige årsaker. Ankomsten av de to foregående var ei fin anledning til å plukke frem den også.
Bill Evans «Behind the Dikes» Elementa Music/elemental-music.com
Trioen består også her av Gomez og Morell og på to av spora bidrar også Nederlands svar på KORK, Metropol Orkest, på sedvanlig og ypperlig vis. Også her følger det med ei strålende “bok” blant annet med intervjuer med Gomez, Morell og Vijay Iyer.
Dette er altså tre dobbelt cder med tidligere ukjent materiale fra mesteren Bill Evans. Større lyriker har ikke jazzen fostra verken før eller etter.
Helge Iberg er en framifrå pianist som overasker mange, kanskje også seg sjøl, med å tolke deler av Beatles-skatten.
Helge Iberg legger en ny dimensjon til klassiske Beatles-låter. Foto: Torgny Skogsrud
Helge Iberg er 68 år ung. Det betyr at han på mange vis hører hjemme i Beatles-generasjonen. Likevel er det sånn at de som kjenner Ibergs musikalske løpebane neppe vil forbinde med han med verken Beatles eller annen elevert popmusikk. Samtidsmusikk, klassisk musikk og jazz er det garantert mange flere som vil kjenne han igjen fra og de seineste åra har han blant annet levert herlige bidrag til Bendik Hofseths musikk og band.
Beatles kom derimot selende på ei fjøl i forlengelsen av at Iberg blei oppfordra til å spille ei Beatles-låt i et vennskapelig lag. Der og da gjenoppdaga han raskt at det lå flere lag i dette tidløse og ofte geniale materialet og snøballen begynte å rulle.
Fra det vennskapelige laget har turen gått til flygelet i Sofienberg kirke i Oslo en mai- og en julidag i fjor. Der tok Iberg for seg et dusin kjente Lennon og McCartney-låter og George Harrisons “Here Comes the Sun”. Det hele starter med en av mine favorittlåter uansett sjanger, “Blackbird”, og blant mange høydepunkter, både når det gjelder låtskriverkunsten og Ibergs tolkninger, finner vi “Michelle”, “Come Together” og “She´s Leaving Home”.
Uten unntak gir Iberg det hele noe høyst personlig, med en dybde, dynamikk, inderlighet og klangrikdom som vil få Beatles-tilhengere og ekte musikkelskere fra alle leire til å finne sjelefred.
Bendik Hofseth har bidratt med en forbilledlig coverhefte-tekst og perkusjonsprogrammering på “Lady Madonna” og “Come Together”.
Helge Iberg har bidratt med å overraske meg, mange andre og som sagt kanskje også seg sjøl med nydelige og sterke Beatles-tolkninger som skal hentes fram i heimen både støtt og både stadig.
Helge Iberg «The Black on White Album» NXN Recordings/Naxos Norway
Standardlåter er per definisjon spilt millioner av ganger. Gitaristen og arrangøren Rolf Kristensen har så avgjort funnet en personlig vei med et knippe av dem.
Rolf Kristensen har mye flott å melde både som gitarist og arrangør.
Årsaken til at skatten fra The Great American Songbook er spilt så mye og er satt så stor pris på, er sjølsagt at det er så uendelig mye flott og tidløst i den skattkista. Så er det dette med å gjøre den interessant; finne på noe nytt og spennende som kan skjerpe ørene og de andre sansene da slik at det er verdt å tilbringe tid sammen med nok ei ny tolkning av “Blue in Green”, “Love for Sale” eller hva de nå heter.
Det har altså gitaristen, arrangøren og pedagogen Rolf Kristensen, opprinnelig fra Brattvåg på Sunnmøre, men bufast og virkende i Kristiansand og i miljøet rundt Universitetet i Agder i ei årrekke, greid på et framifrå vis.
Kristensen har dukka opp med alt for ujevne mellomrom i min bevissthet og fortalt meg hver gang at han har mye godt og personlig å fare med. Spesielt viste han det frem på sin Losen Records-debut “Timelines” i 2018 der han møtte oss med kun egetskrevet materiale.
Denne gangen har han invitert med seg fire av sine favorittvokalister – alle med røtter til Sørlandet – og arrangeret materialet rundt dem. Hilde Hefte tolker “Blue in Green”, Torun Eriksen tar for seg “I´ll Be Seeing You”, Hilde Norbakken kler “Invitation” og Kari Iveland sørger for å gi “Love for Sale” nytt liv.
Med de fires unike uttrykk har Kristensen skrevet arr og fundert seg frem til hva slags instrumentering som kunne egne seg til hver enkelt. Her møter vi alt fra trio til stort band med ekstra blås og alt “stemmer” i mine ører.
I tillegg fikk Kristensen muligheten til å invitere en av sine favorittgitarister, Allen Hinds, til å tolke Chick Coreas “Crystal Silence” mens han var på Kristiansand-besøk, samt at Kristensen også gjør personlige versjoner av Ornette Colemans “Broadway Blues” og avslutter ballet med en inderlig duoversjon av “You Must Believe in Spring” med bassisten Jan Mathiasson.
Gitaristen Rolf Kristensen får også vist oss hvilken uttrykksfull og inderlig solist han er og med denne varme og inderlige invitasjonen i høyttalerne så er det bare å bukke og takke.
