Tor Hammerø

Det å finne sin egen, unike stemme er det de aller fleste musikere leter etter. Noen finner det til en viss grad, noen ytterst få greier det noe så veldig. Geir Sundstøl hører hjemme i den kategorien.

Keivhendte Geir Sundstøl har rukket å bli 55 år. Han har rukket svært mye mer enn det også. Han er enkelt og greit den mest ettertrakta musikeren i kongeriket og er den som har bidratt på flest
plateinnspillinger – uansett sjanger! Årsaken er ganske så åpenbar: han er så vanvittig bra, han er usedvanlig allsidig og han spiller et vanvittig antall instrumenter som kan være med å fargelegge “alle” settinger.

Den viktige sjetterunden

I skøytesporten handler det ofte om den magiske tredjerunden, men Sundstøl dobler sjølsagt det antallet og med sin sjette soloutflukt siden 2015 stadfester han hvilken eminent musikant og innovativ retningsgiver han er. Han åpner døra og tar oss med på en rekke utflukter til steder de færreste av oss noensinne har besøkt tidligere. Spennende, personlig og annerledes er bare forbokstaven.

Hva spiller han?

Det er nesten enklere å svare kontrært på det spørsmålet: hva spiller han ikke! Jeg gjør likevel et forsøk. Hold pusten folkens: National tri-tone, bulbul tarang, pedal steel, guitar-o-lin, marxophone (visste ikke at salige Karl dreiv med slikt forresten), Logan string melody, casio PT 30, Teisco gitar, munnspill, pauker, National duolian, casio SK-1, Minimoog, Juno-6, Suiko ST-100, omnicord, perkusjon, optigan, mandolin, el-bass, rørklokker, vibrafon (med bue), wurlitzer sideman, clavinet, Shankar guitar, bassmunnspill, seks strengs bass og vocoder.

Greide du å lese instrumentparken til Sundstøl på en pust? For sikkerhets skyld så er dette bare en liten del av det han trakterer.

I musikken Sundstøl har skrevet her finnes det ei vakker, ettertenksom og melodisk, fra tid til annen ganske melankolsk, åre. Å båssette den
er i mine ører heldigvis fullstendig umulig – det understreker bare hvor særegen Geir Sundstøl er i sin gjøren og laden og i sin tilnærming til det å skape musikk.

For første gang har Sundstøl også invitert med en strykekvartett og det gir sjølsagt musikken ytterligere ei farge. Når så gjestelista – alt er spilt inn etter klipp og lim-metoden med maks to eller tre i studio samtidig – består av Mats Eilertsen, Hildegunn Øiseth, Anders Engen, Audun Erlien, David Wallumrød – Spirit in the Dark-bandet med
andre ord -, Jo Berger Myhre og de sterke stemmene til Ivar Orvedal og Sanne Rambags på ett spor, så er det ikke veldig krevende matte å
begripe at reisefølget til mester Sundstøl også hører hjemme på aller øverste hylle og er med å lime dette sammen til en schwær og totalt
unik opplevelse.

Totalt original

Geir Sundstøl forteller oss nok en gang hvilken enorm musikalsk personlighet han er og hvilken totalt unike stemme han er i besittelse av. Han er en nasjonalskatt – intet mindre.

Mange føler frykt om dagen i forbindelse med å være innvandrer i USA. Den italienske fiolinisten Ludovica Burtone har laga sterk musikk om det.

Ludovica Burtone, fra Udine i Italia, har som så mange andre unge musikere tatt turen over til det som var det forjettede land for studier og for deretter å skape seg ei karriere i jazzens hovedstad, New York. Det betyr ofte at de har gitt seg sjøl den ultimate utfordringa – mulighetene er store, men du verden så tøff konkurransen er også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den nye tida

Har det vært tøft frem til nå, så er det lite som tyder på lysere tider i månedene og åra som kommer. Trump og hans våpendragere strammer strikken for alle typer innvandrere virker det som og det som skjer på og rundt Harvard-universitetrt er nok et eksempel på denne galskapen.

Ludovica Burtone, som ikke er i slekt med Gary Burton, har satt sammen et svært spennende band med i stor grad likesinnede. Det vil si Milena Casado fra Spania på flügelhorn, Julieta Eugenio fra Argentina på tenorsaksofon, Jongkuk Kim fra Sør-Korea på trommer, Marta Sánchez fra Spania på piano samt Tyrone Allen II fra USA på bass.

Alle er såvidt jeg skjønner bosatt i New York og, bortsett fra bassisten, så kjenner alle på en større eller mindre frykt for å bli kasta ut av landet de i stor grad har gjort til sitt. De vet ikke om de tør å reise ut en gang av frykt for ikke å komme inn igjen. Og ryktene om hvordan mennesker blir forskjellsbehandla ved ankomst er også egna til å skape frykt.

Programmusikk

Burtone, som er en svært uttrykksfull fiolinist og fin vokalist også, har skrevet musikk som er både fri og “skremmende” og som er melodisk og vakker – som en slags melankolsk hyllest til alle som tar opp kampen. Låta “The Name” har hun tilegna de som har vært nødt til å bytte navn for å tilpasse seg sitt nye “hjemland”. Det er også etter hvert mye sinne og frustrasjon i disse miljøene og det melder Burtone
& Co på et ekte og inderlig vis.

Før Burtone, amerikanerne og alle vi andre blir kvitt det livsfarlige regimet over there, så er det å håpe at det skapes mye like sterk musikk som Ludovica Burtone har gjort her. Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror det hjelper. Håpet kan ingen ta fra verkenLudovica Burtone, meg eller millioner av andre.

Det norske progrock-bandet Pymlico har eksistert lenge og endelig har jeg fått stifte bekjentskap med dem og musikken deres. Det har vært direkte hyggelig.

Pymlico er et progband der trommeslager Arild Brøter har vært ideologisk fører helt siden han starta det hele som soloprosjekt i 2009. Fem år seinere blei det fullt band av ideen og med “Core” har Pymlico gitt allmuen intet mindre enn åtte plater. De har turnert innaskjærs og utenfor Harald og Sonjas grenser og spilt på små og store festivaler. Likevel har jeg altså greid å unngå bandet og det sier garantert mest om meg. Fra nå av lover jeg å ha øra på gløtt når de melder seg igjen og mye tyder på at de gjør det jevnt og trutt.

Fusion

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bandet spiller utelukkende eget materiale. De fleste av bandets sju medlemmer bidrar på skrivesida, men Arild Brøter har mer enn én finger med i spillet på de fleste låtene.

Vi befinner oss i et herlig og livsbejaende instrumental-landskap der progrock og fusion tilsatt en aldri så liten dose jazz, skaper stemninger og lydunivers som fremkaller lydbilder det er godt å tilbringe tid i. Trommelegenden Jon Christensen sa ofte at eneren
kunne være både her og der, men i Pymlicos verden er det absolutt ingen tvil om hvor eneren oppholder seg.

Sju til bords

I tillegg til føringsoffiser Brøter består bandet av bror Øyvind Brøter på tangenter, Andreas Sjo Engen og Stephan Hvinden på gitarer, Robin Havem Løvøy på saksofoner, Are Nerland på bassgitar og synthbass
og Oda Rydning på perkusjon. I tillegg er gitarist Mattias Krohn Nielsen, fra Bjørn Klakeggs band Local Store, med som gjest denne gangen.

De fleste er ukjente navn for meg, men både som kollektiv og som solister holdes det meget bra nivå.

Pymlico er proffe på så mange vis, blant annet med ei meget bra hjemmeside. Med “Core” har de gitt meg ei flott innføring i sitt livsbejaende og riffete univers og jeg lover å være klar neste gang de stiller til start. Dette har nemlig vært av typen påfyll.

Veldig mange har “Belonging” med Keith Jarretts europeiske kvartett som si favorittplate. Nå har Branford Marsalis ønska å hylle den ikoniske musikken. Ikke sikker på om det var en veldig god idé.

Da “Belonging” blei unnfanga og så dagens lys i 1974 med Keith Jarrett som føringsoffiser, bandleder, komponist og pianist, så førte det til
at noe unikt skjedde i musikk-universet. Musikken og bandet, med Jon Christensen på trommer, Palle Danielsson på bass og Jan Garbarek på tenor- og sopransaksofon, blei nesten over natta av den ikoniske typen. Slik var det da og slik har det blitt værende i de vel 50 åra som har gått siden.

Hellig

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikken har vært av typen som “alle” musikanter har hatt den største respekt for siden den kom til overflata. Respekten har faktisk vært så stor at nesten ingen har tatt sjansen på å spille den. For noen år siden insisterte Joshua Redman på å spille ei låt fra plata, “Spiral Dance”, sammen med sitt norske “komp” i Molde og i fjor, i forbindelse med 50-års jubileet, spilte Hanna Paulsberg og et håndplukka lag en Belonging-hyllest under Oslo jazzfestival. Ellers har det vært ganske stille samtidig som stadig nye generasjoner har fått et sterkt forhold til originalen.

Amerikansk vri

Branford Marsalis, en av jazzverdenens ledende tenor- og sopransaksofonister, med Joey Calderazzo på piano, Justin Faulkner på trommer og Eric Revis på bass, er en kohort som har eksistert lenge.
De kan hverandre ut og inn og har gjort mye strålende på veien frem til der de er i dag.

Det de gjør med denne ikoniske musikken faller likevel ikke veldig i smak hos mitt sanseapparat. På dobbelt-lpen spiller de seg gjennom de
seks låtene som en amerikansk kvartett, men uten et snev av den estetikken som var en så viktig del av originalen.

Det hadde sjølsagt ikke vært noe poeng om Marsalis & Co hadde prøvd å etterlikne Jarrett-kvartetten – vi snakker jo om jazzmusikk her – men det er noe nesten uforklarlig med inderligheten, ektheten og karakteren som mangler i denne versjonen.

Det å komme under huden på Belonging -universet har sikkert vært ei så stor utfordring for de fleste at de har holdt seg unna. Det var liksom
ikke noe å legge til det som Jarrett, Christensen, Danielsson og Garbarek gjorde og for meg så greier ikke Marsalis-kvartetten å tilføre noe nytt. Sjølsagt så spiller de fire bra, men akkurat i dette
tilfellet er ikke det nok for meg.

“Belonging” anno 1974 med Keith Jarrett, Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek er og blir bautaen over alle bautaer. Denne
amerikanske hyllesten er velment, men tilfører ikke noe substansielt og når dessverre ikke originalen til anklene.

Den ferske Bergens-duoen Bare Folk har ei låt på debutalbumet som heter «Solen skinner ikke på meg». Så feil kan man ta: den skinner faktisk veldig på den fine duoen.

Bak det noe spesielle bandnavnet finner vi vokalisten Lovise Espeland og gitarist og veldig mye mer Jonathan Krabbe. Med Bergen som episenter har Bare Folk skapt et herlig univers rundt Espelands
tekster, flotte og luftige stemme, med skarrende r-er må vite, og fine låter unnfanga av Espeland og Krabbe sammen.

Vakker fusjon

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bare Folk har sikkert ikke noe mot å bli assosiert med den stolte visebølga som har vært en viktig del av musikk-Norge de seineste tiåra. Men de har så avgjort henta inspirasjon fra både folkemusikk og jazz også og skrudd det sammen til et uttrykk som allerede på debuten har blitt ganske så personlig. Mener du også å finne spor av for eksempel Jan Eggum og Lisa Ekdahl her, så protesterer ikke jeg i alle fall.

Espeland skriver gode, ettertenksomme, morsomme og ekte tekster med alt bra barndomsminner med Ronja Røverdatter på Flekkerøya, til samfunnskritisk satire, kjærlighetsviser og harpeslåtter.

Fra duo til mer

Bare Folk er så avgjort sentrert rundt Espeland og Krabbe – han synger også en av låtene – men de har også alliert seg med en trupp som trakterer alt fra trommer, via bass, hardingfele, steelgitar, tangenter, klarinett og banjo. Det blir det faktisk en herlig og unik
miks av.

Bare Folk inntar visescena med nogo attåt på et sjarmerende og personlig vis som mer enn antyder at her har vi med en duo å gjøre som vi skal få mye glede av i åra som kommer.

Sola skinner allerede kraftig på Bare Folk.

Ut fra det danske selskapet April Records kommer det stadig kvalitetspåfyll. Nå med et ferskt band danskene sjøl kaller ei supergruppe.

For to år siden slo munnspilleren og synthmannen Mathias Heise på tråden til trommeslager Anton Eger. Spørsmålet var som følger: skal vi ikke lage et band som spiller frisk, høy-energi musikk med et fundament med groove, improvisasjon og totalt uten sjangerbindinger?

Eger var absolutt ikke vanskelig å be og snart var den irsk-engelske elbassisten Conor Chaplin – de to er jo sentrale brikker i bandet til Marius Neset også – og den danske tangentisten Rasmus Sørensen også om bord og The Action 4s var en realitet.

Egne saker

Bortsett fra Chaplin så skriver alle, hvor for seg, musikken til bandet. Musikkredaktøren i danske Politiken kalte bandet for supergruppe etter deres aller første konsert sommeren 2023 og veien til platestudio var relativt kort etter debuten.

De fire stortrives åpenbart i skjæringspunktet mellom jazz, rock, funk, fusion og electronica. Om det blir for mye oppe i den samme gryta? Jeg synes ikke det og her i heimen smaker gumboen alldeles utmerket.

Tøft og annerledes

Det låter helt spesielt tøft med det sjeldne kromatiske munnspillet som frontinstrumentet. Sammen det heftige og virtuose «kompet»
groooooves det noe vederstyggelig og at The Action 4s kan bli en stor suksess rundt på klubb- og festivalscenene tviler jeg ikke på. I heimen er de en suksess allerede.

Endelig kommer hun opp til overflata igjen. Vi snakker om pianisten og komponisten Kristin Skaare som nok en gang har mye vakkert på hjertet.

Kristin Skaare (59) har liksom vært der hele tida, men samtidig så har hun vært borte fra det store rampelyset i lengre perioder. Det virker på et vis som hun har trukket seg tilbake for å finne ut hvor hun er
og hvor hun vil. Det hun har funnet fram til anno 2025 er i alle fall et usedvanlig vakkert, empatisk og personlig sted – et sted det er veldig trivelig å tilbringe tid med henne.

Ikke hver dag

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Platehylla mi er ikke nedlassa med med plater der Kristin Skaare er hovedansvarlig. Men da “Amoraroma” og “VAR” inntok heimen i henholdsvis
1999 og 2008, så førte det til stor og langvarig begeistring.

Kristin Skaare, som har jobba mye med artister som Kari Bremnes, Rick Danko, Jonas Fjeld, Anne Grete Preus, Mari Boine, Vamp, Rita Eriksen, Herborg
Kråkevik og Steinar Albrigtsen, hadde så avgjort mye vakkert å melde som sjef for seg sjøl også.

Det at det har vært relativt stille fra Skaare på platefronten betyr avgjort ikke at hun har ligget på latsida. Hun har jobba med mangt og mange hele tida samtidig som hun altså har fundert på hvor hun skulle
vise seg frem for oss ved neste korsvei. Hun har så avgjort tenkt gode og varme tanker – tanker som har ført til god og empatisk musikk; typen musikk vi trenger mer enn noen gang.

Til ettertanke

Kristin Skaare er en komponist og pianist som tar seg tid og som gir oss tid – tid til å dykke ned i det vakre, melodiske budskapet hennes.
Hun gir oss ni låter som alle har noe sakralt, ettertenksomt, empatisk og meditativt over seg. Hun lar hver eneste tone få leve akkurat så lenge den spør om det og når hun så har med seg Rune Arnesen på
trommer, Mats Eilertsen på bass og Nils Økland på fele til å fargelegge de fine utgangspunktene, så er det lett å legge sammen at med et slikt superlag så er alle forutsetninger på plass for at “Transparency” kan bli akkurat så gjennomsiktig, tiltrekkende, åpen, sensuell og forførende som musikk kan bli.

Kristin Skaare skal være veldig velkommen tilbake. Hun og musikken hennes gjør ekstra godt i den turbulente tida vi lever i.

Hvem er den største? Den evige diskusjonen finnes  det sjølsagt ikke noe svar på, men når det gjelder jazzpianister så vil Oscar Peterson alltid være med der oppe.

Oscar Peterson (1925-2007) var og er et ikon. Hans helt spesielle klo og uttrykk, hans virtuositet og livsbejaenheten i spillet hans var noe som var bare hans. I 1993 blei han ramma av hjerneslag. Det satte han sjølsagt tilbake, men han nekta heldigvis å gi seg. Her får vi møte han vel et år etter slaget, den 13. juli 1994, i Münchner Philharmonie i en konsert som ikke har vært utgitt tidligere. Gamle Peterson var det ikke, men du verden så bra han var likevel og for en påminnelse dette er om aldri å gi seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Venstrehånda

Slaget førte til at Peterson var delvis lamma i venstresida og den berømte venstrehånda var ikke særlig samarbeidsvillig. Etter ei tid med samtaler med både leger, fysioterapeuter og ikke minst familien
bestemte han seg uansett for å fortsette å møte sitt publikum og varmen han blei møtt med i München denne kvelden sier alt om hvor velkommen tilbake han var.

Peterson kunne uansett gjøre mer og uttrykke mer med høyrehånda si enn de aller fleste pianister her på Tellus kan eller kunne gjøre med begge hender og sammen med den engelske trommeslageren Martin Drew, den canadiske gitaristen Lorne Lofsky og the four great Danish bass players, som han ofte blei kalt, Niels-Henning Ørsted Pedersen, tar Peterson oss med på ei litt neddempa, i forhold til hva han kunne levere i sine velmaktsdager, reise med låter som “Love Ballade”, “Kelly´s Blues” og “Satin Doll”. Herlig hele veien og når så NHØP gjør en hinsides soloversjon, så den store fikk hvile litt, av “Samba Petite”, så trenger jeg ikke så mye mer.

Fru og datter

Det at datter Céline og fru Kelly Peterson skriver hver sine liner notes og forteller oss hvor OP var akkurat på den tida etter at han blei ramma av slaget og på det viset viser oss hvilken fighter han var, gjør bare denne opplevelsen enda større.

Dette er den beste musikalske 17. mai-opplevelsen jeg kan tenke meg akkurat nå. Anbefales resten av året også!

Sangeren Torhild Ostad tar tatt et stort og modig steg – mange faktisk. Når hun så gjør det sammen med Carsten Dahl og Arild Andersen så er hun likevel i de tryggeste hender.

De som har hatt ørene godt åpne har kjent til Torhild Ostad (55) ei god stund. Et større publikum møtte henne først som en mer enn lovende kveder der blant andre Sondre Bratland spilte ei viktig mentorrolle.
Så har det vært stille i lange perioder fra artisten Ostad før hun igjen dukka opp sammen med den danske mesterpianisten Carsten Dahl med det utmerkede duoalbumet “Jeg roper til deg” i 2017. Der hadde Ostad tatt flotte steg i retning et folk/jazz-landskap – ikke unaturlig med Dahl som musikalsk retningsgiver.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nytt og flott steg

Ostad har ikke forhasta seg med oppfølgeren, men når “Lyset fra mørket” først har sett dagens lys så har det blitt en viktig, flott og sterk tilstandsrapport fra en kunstner som virkelig har noe å melde og som er så modig at hun tørr det.

Torhild Ostad har i et intervju i Romsdals Budstikke i Molde, hun kommer opprinnelig fra Eidsvåg i Molde kommune, fortalt om sitt
mangeårige ekteskap med Lillebjørn Nilsen og hun er svært så åpenhjertig på at det kunne være ganske så utfordrende.

I tekstuniverset hun har skapt her så kler hun seg til tider så naken som jeg nesten ikke kan huske fra noen artist. Det gjør hun på et svært så troverdig vis – vi blir virkelig kjent med hva Ostad har opplevd og hvor hun er nå. Lite om noe er så vakkert som å få oppleve det å elske og bli elsket og det bli sett som den man er – totalt usminka og naken og dette makter Ostad å sette inderlige ord på.

Hun møter oss både på bokmål, nynorsk, resiterende og på den aller fineste dialekta – også kjent som Romsdals-dialekta – i hyllesten til
den vakreste byen, “Vakker (God natt Molde)”.

Sterke stemmer

Ostad har ei fin, luftig og uttrykksfull stemme som bærer tekstene på et flott vis. Når hun så nok en gang har alliert seg med pianogiganten
og den usedvanlige lyrikeren Carsten Dahl og ikke minst plussa på det vakre og intime lydbildet med bassmaestro Arild Andersen, så har det blitt et nedpå, nesten kammeraktig visittkort med impulser fra både folkemusikk, singer songwriter-universet og ikke minst jazz.

Torhild Ostad har nå tatt nye store steg i retning seg sjøl. Det har hun gjort på et modig og inderlig vis og hun fremstår nå som ei stemme
som skal lyttes til med skjerpede sanser. Hun har nemlig mye å fortelle oss og hun forteller det godt.

Og tar jeg ikke mye feil så er det maleren Torhild Ostad som står det fine coverbildet også. Musikken kommer forresten ut i fysisk format først utpå høstparten en gang.

Pianisten, komponisten og bandlederen Satoko Fujii blir av mange sett på som Japans store jazzdronning. Med denne flotte trioen kommer det nok en bekreftelse på hvorfor.

Satoko Fujii (66) har en svært innholdsrik karriere å se tilbake på og det er svært lite som tyder på at hun har tenkt å slakke av på tempoet i tida som kommer heller. Fujii har gitt ut over 100 plater under eget navn og året hun runda 60 ga hun ut ny plate hver måned!

Fujii har studert, bodd og jobba i lengre perioder både i USA og i Berlin, men har vært bosatt i hjemlandet de seineste åra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange utgaver

Fujii har vært mulig å møte i alt fra solo til storband-utgave og, basert på det jeg har hørt fra og av henne tidligere, så er det ei tydelig og høyst personlig stemme som viser seg uansett hvilk n setting hun møter oss i.

Denne gangen er det med trioen This Is It! hun stiller til start. De debuterte i 2018 med plata “1538  og har etter hvert fått mye samspill-erfaring sammen. Hun og trompeteren og ektemannen Natsuki Tamura hadde lenge vært på leit etter ei ekstra stemme uten å finne
den, men da trommeslageren Takashi Itani “meldte” seg, falt alt på plass og navnet på trioen ga seg sjøl: This Is It!

Kommet videre

Sjøl om dette er mitt første møte med trioen, så virker det som om det er en kohort som i løpet av åra de har “bodd” sammen har utvikla sitt eget tonespråk. Med utgangspunkt i Fujiis vakre og ganske så melodiske
komposisjoner, så tar de tre seg alle de friheter de ønsker seg og skaper musikalske landskap som det gjør godt å oppholde seg i.

Fujii har røtter både i frijazzen og i mer melodiske uttrykk og trioen fusjonerer disse impulsene på et originalt og spennende vis. Noe er nedpå og direkte vakkert i en slags balladedrakt, mens noe er mer
utagerende. Alt fungerer strålende og samtalene mellom de tre forteller oss at det er tre svært lyttende musikanter vi har med å gjøre.

Satoko Fujii er uttrykksfull og dynamisk pianist med mye fint på hjertet. This Is It! er så avgjort et passende og bra navn på bandet og musikken.