Tor Hammerø

Norske Torben Snekkestad og danske Søren Kjærgaard har laga duomusikk som kjenner få, om noen grenser.

Tenor- og sopransaksofonisten, klarinettisten og trompeteren Torben Snekkestad (49) fra Tønsberg, har bodd og virka store deler av sitt voksne liv i Danmark. I tillegg til ei solid utøverkarriere, så underviser han også ved Rytmisk Musikkonservatorium i København. Han beveger seg sømløst mellom en rekke sjangre og dukker opp i stadig nye musikalske landskap.

Dessverre hører vi alt for lite til Snekkestad og hans unike musikktilnærming her hjemme. Med denne duoinnspillinga på det østerrikske selskapet Trost Records, sammen med med den danske pianisten Søren Kjærgaard, er det mulig å få gjort noe med det – og med det få ørene opp for et veldig spennende kunstnerskap.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De tolv låtene, som jeg har en mistanke er relativt fritt improviserte, er spilt inn på etter hvert sagnomsuste Ocean Sound Recording på Giske på Sunnmøre. Der hadde de to langt framskredne musikantene, og ikke minst lytterne, både tid og ikke minst luft og ro til å skape noe helt unikt.

Vi blir invitert inn i et univers der inspirasjon fra impro og samtidsmusikk går opp i noe helt eget. Sounden av dette møtet er minst like viktig som musikken – eller for å si det på en annen måte: sounden og musikken er to sider av samme sak.

Torben Snekkestad og Søren Kjærgaard, en av danskenes store modernistiske stemmer, fører usedvanlig eleverte samtaler – samtaler det gjør svært godt å få muligheten til å lytte til.

De som husker aldri så lite tilbake, minnes den danske trompeteren og flügelhornisten Allan Botschinsky med stor glede. Her får vi oppleve han live sammen med et dansk stjernelag på klubben Slukefter i Tivoli i København. Om det swinger? Noe så vederstyggelig!

Danmark var, og er vel kanskje også, bebophovedstaden i Europa. Årsakene er sikkert mange, men at flere av gigantene for dette “språket” i kortere eller lengre perioder var bosatt i Køben har helt sikkert betydd svært mye.

Allan Botschinsky (1940-2020) var så definitivt en del av dette miljøet. Sjøl om han var bosatt og jobba i lengre perioder både i Tyskland og England, så vendte han alltid tilbake til Danmark og her møter vi han i et tidligere uutgitt og strålende opptak fra 1996 med et entusiastisk publikum under Copenhagen Jazz Festival for 26 år siden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden dette er tidløs musikk, så funker dette glitrende opptaket like godt i dag som det gjorde da herrene inntok den legendariske Slukefter-scena, som nå har vært nedlagt i mange år, på noe som må ha vært en hot julidag i 1996.

Sammen med den den gang 28 år unge gitaristen Jacob Fischer, tenorsaksofonlegenden Bent Jædig (1935-2004), bassisten Jesper Lundgaard som nå har rukket å bli 68 år ung og trommelegenden fremfor noen, Alex Riel, som det fortsatt swinger noe grasat av sjøl om han har passert 80 med god margin, skaper Botschinsky her jazzklubbstemning av aller beste merke.

Hvor fast band dette var, aner jeg ikke. Det finnes uansett ikke tvil om at de fem har en rekke felles referanser og med et repertoar bestående av blant annet “Four”, “I Thought About You”, “What´s New”, “Donna Lee”, “All of You” og “I´ll Remeber April” – alt mellom knappe 10 minutter og vel 15, sørger for at alle får anledning til å strekke skikkelig ut og fortelle hvem de er.

Botschinsky, som spiller utelukkende flügelhorn her, hadde ei bebopstemme i toppklassen med sin varme og runde tone og Jædig hørte hjemme i samme klasse. Resten av bandet – vi snakker her om fem musikanter som alle har blitt tildelt dansk jazz´ høyeste utmerkelse, Ben Webster-prisen, leverer nesten sjølsagt på samme nivå og min personlige favoritt, Alex Riel, har en av sine smilende toppkvelder – som det har vært mange av.

Denne dobbelt cd-en hører hjemme i ethvert møblert hjem der bebop blir servert til alle måltider. Denne kommer garantert aldri til å gå ut på dato.

Saksofonisten, komponisten og naturelskeren Kristin Sevaldsen tar oss med på tur til nasjonalskatten Snøhetta. Det har blitt en vakker og annerledes turopplevelse.

Det å sette sitt eget stempel på et musikalsk uttrykk er noe alle jazzmusikere bruker mer eller mindre hele livet sitt på. Noen greier det det delvis, noen greier det aldri. Med denne musikalske naturopplevelsen har Kristin Sevaldsen (56) absolutt tatt et steg nærmere seg sjøl og det er sann fornøyelse å bli med henne på veien.

Sevaldsen kommer fra Lillehammer. Da er ikke veien plagsomt lang til Snøhetta – ofte kalt dronninga blant våre fjell. På seinsommeren 2019 tok Sevaldsen turen dit og gjorde også en rekke såkalte felt-opptak.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lyden av Snøhetta er fascinerende i seg sjøl med sildrende bekker, regn mot isbre, gnissende vegetasjon og andre møter med fjellet – møter som gir det liv. Når så Sevaldsen har skapt fem komposisjoner eller lydskulpturer som hun gir liv gjennom sin tenorsaksofon og fra tid annen sin stemme, så har hun makta å skape et sonisk landskap hun er helt aleine om og som gir majestetiske Snøhetta enda mer liv.

Kristin Sevaldsen er åpenbart en modig og søkende musikant som med dette høyst personlige visittkortet har tatt store steg i retning seg sjøl. Denne soniske utflukten er både vakker, mørk og ikke minst livsbejaende.

Det svenske ikonet Lars Gullin har blitt hylla av mange, men at det skulle komme en ny hyllest fra en amerikansk duo lå vel ikke akkurat i korta. Svært hyggelig er det uansett.

Barytonsaksofonisten Lars Gullin (1928-1976) var en gigant i svensk og europeisk jazz. Med sin varme tone og sitt melankolske uttrykk skapte han noe helt eget i skjæringspunktene mellom bop, cool, blues og kammerjazz – og ikke minst med et solid islett av svensk folkemusikk. Det førte til at Gullin skilte seg kraftig ut fra sine amerikanske kolleger – han hadde noe helt eget å bringe til torgs.

Gullin fikk stor anerkjennelse rundt om – også i USA. Det til tross for at han aldri besøkte Sambandsstatene sjøl. Hvordan i alle verdens dage kom da altsaksofonisten Randal Despommier (40), opprinnelig fra New Orleans, men bosatt i New York, over skattene til Gullin? Jo, det hadde seg altså slik at Despommier tilbragte et år i Italia på begynnelsen av årtusenet og der blei han kjent med en svensk kollega, Olof Lövmo, som åpna opp dørene og ørene til Gullins univers.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ilden var tent og Despommier har aldri glemt Gullin og siden har han fortsatt å dykke ned i og utvide sin kunnskap om hva Gotlands store sønn skapte. Det førte til at han på et tidspunkt ville hylle sin inspirator med nydelige og originale tolkninger av ni av Gullins låter, blant annet “Danny´s Dream” – kanskje hans mest kjente.

Despommier, med en nydelig og varm tone i sin saksofon, som opplever “Danny´s Dream” som en miks mellom et nordisk folkemusikk-arrangement av Edvard Grieg og en Billy Strayhorn-ballade, spurte den strålende gitaristen Ben Monder om han ville bidra til disse tolkningene. Svaret var åpenbart ja og du verden som de to har greid å sette sitt eget bumerke på denne vakre musikken.

Dette er mitt andre møte med Randal Despommier. Han imponerer mer for hver gang og med disse Lars Gullin-tolkingene viser han oss sin originalitet i større grad også. Herlig!

Duoen Propan med vokalistene Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen har eksistert siden 2011. De er fortsatt like kompromissløse og utforskende.

Med ujevne mellomrom har jeg hatt gleden av å støte på det helt spesielle fenomenet som heter Propan. Det har vært ustanselig givende og utfordrende – jeg har alltid sett fram til neste møte med åpne ører og alle andre sanser skjerpa.

Her møter de oss med et bestillingsverk fra 2016. Femme Brutal, et feministisk booking og dj-kollektiv, var bestilleren og verket blei urframført på kollektivets festival på Parkteateret i Oslo samme år. Hva slags liv “Swagger” har fått seinere vet jeg ikke, men jeg vet definitivt at det har vært usedvanlig spennende å møte det i innspilt versjon også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Propan tar oss med inn i sitt elektro-akustiske univers der Abrahamsen Garner og Sagstuen i tillegg til sine stemmer benytter ymse effekter.. Det er åpent, løst, søkende, eksperimentelt, men samtidig også melodisk – nesten – og ofte usannsynlig vakkert. Det er vel nesten unødvendig å nevne det, men musikken likner ikke på noe man har hørt tidligere – dette er noe helt for seg sjøl.

Denne gangen har de også alliert seg med seks fremragende musikanter fra mer eller mindre samme generasjon og med mange av de samme musikalske idealene. Jan Martin Gismervik på trommer og perkusjon, Torstein Lavik Larsen på trompet, Anja Lauvdal på synth, Magnus S. Nergaard på basser, Fredrik Rasten på akustisk gitar og Anton Toorell på elektrisk gitar – til sammen Propanions – er med og sørger for at “Swagger” har blitt ei ganske så annerledes utgave av Propan enn tidligere.

Nå har det seg vel sånn at alle utgaver av Propan er forskjellige fra alle andre. Fellesnevneren er at de alltid framstår som totalt originale – de står aldri stille.. Jeg lar meg nok en gang fascinere – veldig!

Bandet LIV, med røtter både her og der, forteller oss med oppfølgeren til “Kemedu” som kom i 2015 at de har mye originalt å melde på tvers av mangt og mye.

Med en mer enn solid pågang av musikk fra de fleste verdenshjørner, så har det seg slik at mye aldri når opp til overflata dessverre. Noe blir også liggende lenge til marinering, men kommer endelig og fullt fortjent frem til dagslyset. Slik er det heldigvis med LIV-utgivelsen “Hage”.

Denne kvartetten, som har eksistert siden 2013 da den franske tangentøren og vokalisten Thierry Girault flytta til Tromsø et år sammen med familien sin for å la roa senke seg. Der traff han raskt sjelsfrendene Liv Hanne Haugen som synger og Øystein Blix som i tillegg til å spille trombone også aktiverer stemmebånda til en viss grad. Etter hvert blei også Giraults landsmann og gitarist Alain Kawczak med på reisa.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sammen har de laga spennende musikk som har både jazz, pop, verdensmusikk, punk, soul og joik i seg. Når så sjølvaste Mari Boine bidrar med sang og joik på tre av de sju spora, så er det sjølsagt med på å løfte “Hage” ytterligere.

Dette er annerledes og nok et godt eksempel på at musikk er et totalt grenseløst uttrykk.

Bjørn Klakegg er av typen du sjelden vet hvor lander neste gang han har vært ute på en musikalsk ekskursjon. Med bandet Local Store ante jeg det likevel og han lander nok en gang på et flott og høyst personlig sted.

Gitaristen, komponisten og en ekte Petter Smart når det gjelder å skape de underligste instrumenter, Bjørn Klakegg (64), var blant de første som kom inn og blei uteksaminert fra jazzlinja i Trondheim. Jazz har så avgjort vært med han gjennom hele livet, men det er altså så mange sider ved Klakegg og hans gjøren og laden som gjør at han og det han til en hver tid holder på med er ustanselig spennende og fascinerende.

For rundt tre år siden møtte han oss med sitt nye band Local Store. Det viste seg å være noe helt nytt fra Klakegg – for de aller fleste av oss i alle fall. Med debutskiva “Magpie and the Moon” ga han og hans tre nye venner, og til dels tidligere elever, herlig, luftig og høyst personlig popmusikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om jeg blei overraska? Egentlig ikke – det eneste jeg forventer av Bjørn Klakegg er nemlig at han overrasker og kommer ut av ei anna dør enn den han kom ut av forrige gang. Nå kommer han ut av nabodøra. Menyen består med andre ord av enda mer sofistikert indiepop som Klakegg har skrevet all tekst og musikk til. Det kan være forunderlige hverdagsbetraktninger om hva som skjedde når kjærligheten ikke blei akkurat slik han ville, om å lære av et levd liv eller bare om hva et sommerbad eller en sykkeltur er eller kan føre til. Alt dette formidler Klakegg på et herlig og inderlig vis med si, ikke store, men fine stemme.

Når han så har tatt med seg sine nye, unge venner fra både pop- og jazzverdenen til de dype svenske skoger nok en gang, så får vi herlige prov på at både musikken og bandet har vokst betydelig. Jazztrommeslager Tore Ljøkelsøy sørger for solid kok der det trengs og nedpå lyttende når det er på sin plass og indiegutta Mattias Krohn Nielsen på gitar og tangenter og Magnus Tveten på bassgitar – begge de to sistnevnte korer vakkert også – sørger for at “Pink Paper Hearts” har blitt en liten lykkepille og ta med seg gjennom sommeren – og ikke minst høsten og vinteren også. Herlig!

Perkusjonisten JoVia Armstrong har dukka opp i flere konstellasjoner de seineste åra. Nå tar hun steget frem i første rekke og der har hun noe å gjøre.

I og rundt det musikalske kollektivet AACM – Association for the Advancement of Creative Musicians – og i og rundt miljøet til fløytisten Nicole Mitchell har det skjedd mye grensesprengende de seineste tiåra. Det er også i disse landskapene vi finner JoVia Armstrong.

Armstrong (44), opprinnelig fra Detroit, men bosatt og virkende i Chicago, har med denne suiten, som kun varer i en drøy halvtime, absolutt tatt steget opp blant de viktige stemmene i det afroamerikanske miljøet sentrert rundt Chicago. Hun har skrevet en melodisk, søkende suite der hun både skuer bakover og ikke minst fremover. Hun har forlatt det tradisjonelle trommesettet og gir det hele nye og annerledes farger med sitt hybrid cajon-oppsett – som bildet viser sittende på den spansk-ættede perkusjonskassa pluss bruk av cymbaler.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hennes band Eunoia Society, bestående av Leslie Deshazor på fiolin, Jeff Parker (Tortoise) på gitar og Isaiah Sharkey på bass, og med smakfull gjestehjelp fra blant andre Nicole Mitchell og rapperen/vokalisten Yaw Agyeman, inviterer oss med på en flott utflukt der begrepet afrofuturisme ofte blir benytta og det med god grunn.

Armstrong har latt seg inspirere av så forskjellige uttrykk som Alice Coltrane, Herbie Hancock, Sun Ra, DJ Shadow og det ferske Floating Points/Pharoah Sanders-prosjektet. Alt dette har hun tatt opp i seg og gjennom denne suiten, som var et bestillingsverk til Black Index Art Exhibit, har hun på et flott og personlig vis skapt sin egen stemme i et landskap der tradisjon møter nåtid og fremtid og der jazz møter rap, electronica og en rekke andre herligheter.

JoVia Armstrong er ei “ny” stemme som fortjener godt med oppmerksomhet. Inntil en oppegående arrangør sørger for å henne til kongeriket, og garantert etterpå også, anbefales “The Antidote Suite”.

Vi er alle unike, men noen er mer unike enn andre. Hans Fredrik Jacobsen, hans seljefløyter og seljefløytelåter er blant de mest unike.

Pater familias i det musikalske Hulbækmo/Jacobsen-dynastiet, Hans Fredrik Jacobsen (67), har i en årrekke skapt folkemusikk med tilliggende herligheter som krydder, som har plassert han på et helt spesielt sted i den norske musikkfloraen. Med “Svadilja” gir han meg og oss noe jeg aldri har opplevd tidligere og det gjør så uendelig godt.

Jacobsen er en fløytist med ei helt spesiell stemme. Nå har han dratt til skogs og spikka seg nye seljefløyter og han har åpenbart utvikla det til en helt egen kunstart. Slik låter det i alle fall.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med et repertoar bestående av 20 låter som han enten har unnfanga sjøl eller lånt av Eivind Groven og Marius Nytrøen, tar Jacobsen og det fantastiske kompet bestående av 21 fuglearter i fri flukt oss med på en mer eller mindre improvisert ekskursjon jeg aldri har opplevd maken til. Det er vakkert, det er djupt personlig og det er uendelig inderlig.

Når så Jacobsen har laga et herlig teksthefte med full beskrivelse av seljefløyta og dens hemmeligheter, musikken og alle fugleartene, så har “Svadilja” blitt en herlig og unik tilstandsrapport fra en strålende, tidløs og sjangerfri musikant – Hans Fredrik Jacobsen.

Med “12 Stars” bekrefter Melissa Aldana at hun er blant de viktigste saksofonistene anno 2022 i den moderne, men likevel ganske så tradisjonsrike gata.

Melissa Aldana (33), fra Santiago i Chile, men bosatt i New York de seineste åra, har virkelig tatt sjumilssteg mot jazzens stjernehimmel. Oppvokst i en jazzfamilie med en saksofonsspillende far, var Sonny Rollins et stort forbilde fra svært ung alder. Med sin akkordfrie Crash Trio, med kun bass og trommer, fulgte hun sitt forbilde også på det området, men nå forteller hun oss at hun har frigjort seg i mye større grad.

Med Kush Abadey på trommer, Sullivan Fortner på piano og delvis elpiano, vår egen stolthet Lage Lund, som har flytta hjem, men som fortsatt har store deler av kloden som lekegrind, på gitar og effektboksen gizmos, og Aldanas landsmann Pablo Menares på bass, har Aldana bevegd seg inn i et nytt landskap – et landskap hun åpenbart passer godt i og som hun stortrives med.

Musikken har hun i stor grad skrevet sjøl, men produsent Lund har også hatt mer enn en finger med i spillet når det gjelder utforminga og ferdigstillinga av de fleste av de åtte låtene også.

Det er et bra spenn i temperaturen og dynamikken i uttrykket til Aldana og bandet. Hun har i stadig større grad utvikla si egen stemme og bandet, spesielt den framifrå pianisten Sullivan Fortner og ditto gitarist Lage Lund, kler henne perfekt.

Melissa Aldana har tatt steg hele veien og med “12 Stars”, der supervokalist Cécile McLorin Salvant som synger i Molde i dag har laga den flotte coverkunsten, har hun nådd et nytt høydepunkt.