Tor Hammerø

Gitaristen og effektmakeren Svein Rikard Mathisen og lydskulptøren John Derek Bishop tar oss med til spennende og unike steder i høyst personlige grenseland.

Jeg kjenner både Mathisen og Bishop fra flere utgivelser, men som duo er dette det første møtet. Det de har vist meg og oss ved tidligere oppmøter har fortalt at vi har med to søkende, og ikke minst finnende, musikanter å gjøre som er villige til å gå sine egne veier.

Med “Calm Brutalism”, som henspeiler på brutalismen i store deler av moderne arkitektur, fortsetter de definitivt på den ambisiøse veien.

All musikken har de unnfanga sammen, mens Bishop har tatt på seg produsentansvaret. De kaller musikken sjøl for monumental, men sårbar. og for meg blir dette rock/pop/jazz/elektronika-landskapet en type atmosfærisk ekskursjon som både er med på å trigge tanker og samtidig frembringe ro.

Jeg liker renheten og tonen i gitaren til Mathisen og jeg liker omgivelsene Bishop skaper. Til sammen har denne duoen skapt noe inderlig, noe vakkert, noe stygt – noe høyst personlig.

Saksofonistene Tiyo Attallah Salah-El og Felipe Salles har jeg en mistanke om at det er de færreste som kjenner til. Det er det flere grunner til å gjøre noe med, blant annet den genuine musikken og ikke minst dens bakgrunn.

Tiyo Attallah Salah-El blei døpt David Riley Jones i 1932. Etter å ha blitt dekorert etter innsatsen sin i Korea-krigen, konverterte han til islam og bytta navn. Livet hans skulle ta ei retning som han ikke hadde håpt på og etter å ha havna på skråplanet og fått flere narkotikadommer og blitt dømt for drap, så endte det med at han aldri kunne slippe ut igjen. Da han døde i 2018, hadde han tilbragt over halve livet i fengsel.

Salah-El ga, til tross for all motgang, aldri slipp på musikken og saksofonen – kanskje det var det som holdt motet oppe gjennom et langt fengselsliv. Gjennom en god og hjelpsom fengselsbetjent som støtta vår mann i rundt 20 år, fikk Salah-El tilgang på notepapir som gjorde at han kunne skrive ned sine ideer. Etter at Salah-El gikk bort fortsatte betjenten, Lois Ahrens, å jobbe for at musikken skulle få et videre liv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter noen år blei kontakten med tenorsaksofonisten og arrangøren Felipe Salles, opprinnelig fra Brasil, men bosatt i USA siden 1995, oppretta og han “så” umiddelbart kvalitetene i musikken til Salah-El.

I et melodisk blues/hardbop-landskap med nydelige ballader som krydder, tar Salles, med sin klare Coltrane-inspirasjon, oss med på en flott hyllest til Salah-El med strålende hjelp fra Jonathan Barber på trommer, Zaccai Curtis på piano og Avery Sharpe, som mange vil huske fra et langt samarbeid med McCoy Tyner, på bass.

“Tiyo´s Songs of Life” har blitt et fint og veldig spesielt musikalsk vitnesbyrd. fra både Tiyo Attallah Salah-El og Felipe Salles. De rakk aldri å møte hverandre, men de gjorde det altså likevel.

Kvaliteten på musikk for barn og unge har har bydd på kvantesprang de seineste åra. Debutplata til Momodor føyer seg elegant inn i den rekka.

Maj Britt Andersen, Geir Holmsen, Trond Brænne, Meg og kammeraten min og Du og jeg og vi 2-3-4, er blant dem som lagt lista skyhøyt etter hvert også når det gjelder musikk for de yngste. Det har heldigvis ført til at andre har skjønt hvordan det må og bør gjøres hvis man virkelig skal ta de yngre på alvor.

Komponist, gitarist og vokalist Finn Harrison og tekstforfatter og vokalist Cathrine Hellesøy Harrison – definitivt frontfigurene i Momodor – er begge nye navn for meg. Det gjør det ekstra hyggelig å kunne slå fast at “nykommerne” har levert et kvalitetsprodukt på alle slags vis både når det gjelder tekst, musikk, layout og vinylproduksjon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I tillegg til et fint band, så har de også hyra inn både Erik Johannessen på trombone og Elisabeth Mørland Nesset på perkusjon – begge fra to av de tidligere nevnte bandene pluss, samt Hayden Powell på trompet og Embrik Snerte på fagott – vi snakker om å hente fra øverste hylle.

Musikken henter impulser fra “alt”: rock, pop, vals, salsa, blues, prog og jazz er det mulig å finne spor av og Momodor har makta å lage en fin miks av det hele. Tekstene, på norsk sjølsagt, er også av typen som jeg tipper til en viss grad i alle fall har stort allsangpotensiale – en viktig suksessfaktor når det gjelder musikk for de yngste.

Momodor byr de yngste, fra 4 til 12 år sier de sjøl, på et flott nytt påfyll med kvalitetsmusikk. Onga fortjener det.

Momodor

»Fusblues!»

Blob Sculpin Productions

Det å overraske seg sjøl er en av de store gledene ved å la høyttalerne fylles av musikk skapt av musikere jeg aldri har møtt tidligere. Denne amerikanske trioen hører hjemme i den kategorien.

I begynnelsen av årtusenet møttes trommeslageren Tony Falco, barytonsaksofonisten, bassklarinettisten og fløytisten Josh Sinton og pianisten Jed Wilson på New England Conservatory i Boston. Der blei de det som på godt norsk kalles bestevenner og, sjøl om karrierene deres har gått i forskjellige retninger, så har de fortsatt å pleie vennskapet og den 6. august i fjor var det endelig klart for trioens første plateinnspilling.

Det dette bassløse samfunnet byr oss er seks fritt improviserte “låter” der den korteste er knappe 6 minutter og den lengste litt under 13 minutter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg opplever dette som særdeles empatisk musikk skapt av tre åpenbart gode venner som lytter intenst til og på hverandre og som overhodet ikke har det minste behov for å tilbringe tid i rampelyset på de andres bekostning.

På sett og vis er det noe kammerjazzaktig over musikken. Det er et godt stykke unna den europeiske frijazzen med utgangspunkt i Tyskland, Nederland og England med et solid trøkk som et gjennomgående kjennetegn. Dette er mye mer nedpå og reflekterende – musikk egna til å legge hodet på puta og bare flyte med.

De tre er i all hovedsak ukjente herrer for meg. Sinton er den eneste jeg har hørt om fra før faktisk. Det er bare nok en bekreftelse på at det finnes spennende kvalitetsmusikere hvor det enn skulle være. Tøft, spennende og annerledes.

Hadde melka blitt levert på døra av herrene Svein Erik Martinsen og Hermund Nygård, så hadde jeg drukket litervis daglig. Når det er sagt, så tar jeg heller til takke med musikken deres.

Melkegutta var jo kjent for å levere varene, eller melka som det het i hine hårde dage. Nå er de historie, i alle fall her til lands, men de musikalske leverandørene Martinsen og Nygård har heldigvis ikke gått i opplag. De står ustanselig i musikkens tjeneste og ingenting er hyggeligere enn det. Alle som har opplevd de to i ymse konstellasjoner, vet hvor livsbejaende deres tilstedeværelse alltid er. Her møter vi de som duo, men det oppleves som en hel bøtteballet.

Er det noe som kan kalles et con amore-prosjekt, så må det vel være akkurat denne duoen. Etter å ha spilt sammen både her og der, ikke minst i Hilde Louise Asbjørnsens band siden 2012, så fant de to ut at de ville sette noen av sine sære ideer ut i livet uten at noen andre skulle plage dem.

Det betyr at her trakteres det alt fra cigarboxgitar fra Cognac, via et avkappa stueorgel til trommer, bass, banjo, munnspill, vaskebrett, basspedaler, leikepiano og glockenspiel – og så synges det, må vite!!! Alt dette trakteres mer eller mindre samtidig, tro det eller ei, og de mener at de ikke gjør noe på skiva som de ikke kan gjøre live!!!

Hvis det noen gang har vært snakk om musikalsk multitasking, så må det være i dette tilfellet. Med et repertoar som stort sett befinner seg i et blues-jazz-landskap med både eget materiale, blant annet høyst sannsynlig verdens første blueslåt om strikking!!!, samt blueslåter av Willie Dixon, tittellåta og “My Babe”, Willie Nelsons “I Gotta Get Drunk” og standardlåter som “Undecided”, “You Are My Sunshine” og “Moonlight in Vermont”, tar The Milkmen oss med på en særs musikalsk, grooovete og humoristisk ekskursjon som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Dette er av typen herlig påfyll og bør kunne rekvireres på blå resept. Herlig!

Blant mine mange store hull i kunnskapsbanken, spiller tsjekkisk jazz om ikke ei hovedrolle, så i alle fall ei lita birolle. Kvartetten Point of Few forteller meg at jeg bør gjøre noe med det.

Aldri hørt om gitaristen Radim Přidal? Ikke trommeslageren Marek Antoňů, bassgitaristen Vlastimil Škoda eller tenorsaksofonisten Petr Smékal heller? I tilfelle svaret er ja på begge spørsmåla så sitter vi akkurat samme båt. Det jeg har skjønt av både å ha lest meg opp og hørt på musikken som det tsjekkiske og norske postvesenet har samarbeida om å få frem til heimen min, så er det at dette er relativt unge, ambisiøse musikanter med solide kvaliteter både hver for seg og ikke minst som band.

I tillegg til seg sjøl, så har de også inviterte med seg en av den hippe New York-jazzens fineste og mest spennende stemmer, tangentøren Jason Lindner, som vi kjenner fra samarbeid med blant andre Donny McCaslin, Mark Giuliana, David Bowie på hans siste skive og Jens Christian Bugge Wesseltoft, på synther og lyddesign på tre av de ni spora.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikken. som enten hele bandet eller Přidal har skrevet, henter mye inspirasjon fra NY-scena som Lindner er en del av med blant andre Robert Glasper og James Francies som andre ledestjerner, pluss andre helter som Bill Frisell og Pat Metheny, samt spor fra rockescena med Bowie, Radiohead, Red Hot Chili Peppers og Anderson .Paak, er også gode referanser til hvordan Point of Few låter.

Det er hipt, det er tøft, men kanskje ikke all verdens originalt det Point of Few serverer oss. Likevel forteller de oss at det skjer musikk også andre steder enn de vi oppsøker til daglig som absolutt fortjener mye oppmerksomhet.

Trompeteren, komponisten og bandlederen Eirik Dørsdal har mye vakkert på hjertet. Det forteller han oss klart og tydelig med debutalbumet under eget navn, “Hvitt”.

Eirik Dørsdal (38) kommer fra “jazzmetropolen” Risør. Det betyr at det ikke er så voldsomt lett å få den store nasjonale oppmerksomheten rundt det man driver med, men det lille jeg har hørt av og med Dørsdal tidligere, i bandet Picidae sammen med vokalisten Sigrun Tara Øverland, har vært av typen som har frista til mer.

Nå foreligger svaret, på om ikke på alle mine bønner, så i alle fall den om å få stifte et nærmere med bekjentskap med Dørsdal og hans musikk og det har blitt et veldig fint og fascinerende møte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha mottatt et stipend fra hjemkommunen, satte Dørsdal seg ned i fjor vinter og skrev musikk for en kvintett han garantert hadde i hodet. Slik låter det i alle fall. Det var vinter utenfor skrivestua til Dørsdal og omgivelsene hvite, men den melodiske musikken har på ingen måte blitt kald av den grunn.

Åtte låter med poetiske og undrende titler er henta fra forfatteren Mari Nymoen og de kler låtene på fint vis. Dette er ettertenksom og dvelende toneganger, men som også har kvaliteter i seg til å sprekke opp. Dørsdal har satt et veldig personlig bumerke på dette musikalske visittkortet og hans personlige og varme trompettone er akkurat den riktige til disse landskapene.

Når han så har invitert med seg og skreddersydd musikken til kremen av av jazzmusikere med tilknytning til Sørlandet, så har dette blitt en klar melding om at i Eirik Dørsdal finnes det en skjult liten skatt.

Og hvem har han så invitert med seg? Tubaisten Lars Andreas Haug, saksofonisten André Kassen, gitaristen Øyvind Nypan og trommeslageren Trygve Tambs-Lyche og både solistisk og som kohort har de skjønt Dørsdals intensjoner til punkt og prikke og de er alle med å tilsette akkurat riktig krydder hele veien.

Er du ute etter noe vakkert, uansett årstid, så er absolutt Eirik Dørsdal og hans landskap å anbefale.

Den unge danske kvintetten Fauna 5 har et bevisst og fint forhold til så mye, blant annet faunaen og musikken.

Av forståelige årsaker kjenner vi best til miljøet i og rundt København når det gjelder dansk jazz. Ikke overraskende skjer det mye andre steder i det smukke land også, ikke minst i Aarhus. De seineste åra dette blitt dokumentert på et fint vis gjennom det kvalitetsbevisste selskapet Jaeger Community Music. Bandet Fauna 5 er på ingen måte noe unntak.

Bandet har eksistert i flere år, men siden 2018 har kvintetten vært slik den er i dag og det merkes godt at det er en særdeles samspilt kohort trommeslager, leder og komponist Andreas Skamby har samla. Med seg har han saksofonisten og klarinettisten Jonas Andreasen, pianisten, synthesisten og plateselskapsdirektøren Mathias Jæger, bassisten Jens Mikkel Madsen og trompeteren Scott Westh. Det er musikere jeg har møtt i flere andre konstellasjoner og både kollektivt og individuelt leverer de på et svært høyt nivå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skamby & Co inviterer oss inn i et usedvanlig melodisk, moderne og vakkert univers der den uttalte inspirasjonen ligger i engasjementet for faunaen rundt oss og ønsket om å få større fokus på smerten mange musikere opplever mens de gjør det de elsker aller mest, nemlig det å spille.

Ingenting av dette kan direkte linkes til musikken, men titlene til Skamby overlater liten tvil om engasjementet. De fem fører herlige samtaler der inderligheten og kjemien ligger tjukt utenpå det livsbejaende uttrykket.

Det kommer absolutt ikke som noen bombe at det spirer og gror kraftig i det danske jazzmiljøet. Likevel er det veldig hyggelig med stadig nye bekreftelser – også fra Aarhus.

Den norsk trioen Smith Komma John har eksistert i flere år uten å komme på min radar. Når de nå platedebuterer så mer enn antyder de at jeg har gått glipp av noe tøft og originalt.

Hver for seg har gitarist Stian Larsen, bassist Adrian Myhr og trommeslager Tore T. Sandbakken markert seg i en rekke konstellasjoner og framstått som søkende, og finnende, musikanter. De har vært å påtreffe innen en et vidt spekter av sjangre og nekter seg absolutt ikke ansvar for å dukke opp der både frijazz, verdensmusikk og pop blir servert. Og mye annet i tillegg.

Da pandemien meldte sin ankomst bestemte trioen seg for å gå i studio for å lage ei løypemelding om hvor veien hadde ført dem frem til mai i fjor. De sju låtene er ei blanding av stoff de hadde hatt på repertoaret ei stund, samt at Stian Larsen hadde skrevet en del nytt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Trioen forteller oss med en gang at den musikalske og personlige kjemien er noe veldig på plass. De henter hemningsløst fra hvor det enn skulle være og serverer oss en gumbo med blant annet jazz, rock, blues, reggae, impro og latin i miksen.

Både kollektivt og individuelt har de mye å melde og en hel del forteller meg at Smith Komma John er en fest live. Bare navnet er verdt oppmøtet!

Den svenske vokalisten og låtskriveren Elisabeth Melander «møtte» jeg for første gang for knappe seks år siden. Da skrev jeg at det var på høy tid. Det er det også med oppfølgeren «Notes From Within».

Da pandemien gjorde sitt inntog, følte Elisabeth Melander (64) at tida var inne for å skape noe nytt. Tanker og ideer strømma på i denne spesielle tida og den erfarne pedagogen og vokalisten har skapt et fint visittkort der hun har skrevet mye sjøl.

Bosatt og virkende i Skåne, har dessverre Melander unngått den store oppmerksomheten her i Nårje. Det betyr at i mange år har gått glipp av ei fin og varm stemme med en svært sterk melodisk sans – ikke helt ulik danskenes vokaldronning Cæcilie Norby.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I tillegg til å foredra tekstene på engelsk, ordløst og scattende, så viser også Melander også at hun er en mer dugandes låtsnekrer. Når så pianist og komponist i ultraklassen, Lars Jansson, sendte henne flere fine låter, så kom nok nye tekster ganske så lett for Melander.

Alt dette er krydra originale versjoner av Stevie Wonders «I Wish», rockebandet Breads 70-talls hit «If» og den japanske saksofonisten/komponisten Sadao Watanabes latinske «Just a Touch».

Med seg til å gi dette fine musikalske smörgåsbordet liv har Melander sin faste trio under ledelse av pianisten Martin Berggren, som også har skrevet fine strykearr, bassisten David Andersson og trommeslageren og perkusjonisten Andreas Baw. Dessuten har Melander invitert med seg flere av sine favorittsolister på noen av spora: Anders Bergcrantz (trompet), Anders Hagberg og Inge Petersson Lindbäck (saksofoner og fløyte) og gitaristen Anders «Chico» Lindvall. Det skader heller ikke på noen måte.

Elisabeth Melander dukker opp med alt for sjeldne mellomrom. Hun har nemlig noe vakkert og inderlig på hjertet.