Stort og storslagent

Det store danske storbandet Blood Sweat Drum + Bass sammen med Randers Kammerorkester og med giganten Palle Mikkelborg som gjest, hyller Vesterhavet på et stort og flott vis.

Palle Mikkelborg i sentrum for Blood Sweat Drum + Bass. Schwært!

Havet gir og havet tar heter det i den delen av kongeriket jeg kommer fra. Sjøl om Nordvestlandet er et værhardt område, så er vi sjølsagt ikke aleine om å oppleve havets lunefulle framferd og Vesterhavet utenfor Danmarks kyst har så definitivt opplevd mye av det samme.

Forfattere, malere, musikere og andre kunstnere har benytta havet både til inspirasjon og som en metafor på hva det betyr for oss både med negativt og positivt fortegn gjennom alle tider. Nå har lederen for Blood Sweat Drum + Bass, Jens Christian “Chappe” Jensen skrevet et verk om “sitt” hav, Vesterhavet, og det har blitt et mektig vitnesbyrd om hva havet er og kan være på godt og ondt.

Jensen skriver nydelig og melodisk musikk med sterke stemninger i seg og tekstene til Pia Juul spiller veldig på lag og er sterkt og personlig formidla av Turid Guldin.

Når så det store storbandet, med blant andre norske Harald Langåsdalen på saksofon, har inngått et særdeles fruktbart samarbeid med Randers Kammerorkester og ikke minst Danmarks nasjonalskatt Palle Mikkelborg på trompet, så har denne liveinnspillinga fra både Aarhus og Aalborg i februar 2020, sekunder før verden stengte ned altså, blitt et unikt, vakkert og ikke minst sterkt budskap om hva vi har med å gjøre.

Jensens bruk av effekter er også med på å understreke dette og når så Mikkelborgs signaltone alltid fører noe inderlig og ekte med seg, så har “Suite til Vesterhavet” blitt akkurat den flotte hyllesten Jensen ønska at denne skulle bli.

Blood Sweat Drum + Bass/Randers Kammerorkester/Palle Mikkelborg
«Suite til Vesterhavet»
Jaeger Community Music/jaegercommunity.com

En fin og ekte trio

Mark Wade er et fullstendig nytt navn for meg. Han forteller meg umiddelbart at han skal følges i åra som kommer.

Mark Wade Trio byr på ekte saker.

Svorske Anders Thorén og hans norske selskap AMP har en flott evne til å finne talent nesten hvor det enn er på kloden. Denne gangen har turen gått til jazzens “hjemland” USA og en trio som gir oss Jazz med stor J. I spissen for trioen finner vi bassisten Mark Wade (47) og med seg har han pianisten Tim Harrison og trommeslageren Scott Neumann. De to sistnevnte også ny på min radar.

Det er jo ingen bombe at bredden er enorm over there når det gjelder både kvantitet og kvalitet på de fleste av jazzens områder. Dette er nok en bekreftelse på det og denne gangen i det moderne, melodiske og samtidig ganske så tradisjonelle musikalske landskapet.

Wade har skrevet mye av musikken, men har fått “hjelp” og inspirasjon fra herrer som Wayne Shorter, Joe Zawinul og Fred Hersch på noen av låtene. En Mingus-låt har også sluppet gjennom nåløyet.

Dette er åpenbart en trio som har jobba mye sammen. Den låter svært så samspilt og har ei tydelig retning. Vi snakker jazz det skal swinge av og det gjør det fra start til mål av disse kompetente herrene både kollektivt og individuelt.

Det skjer ingenting revolusjonerende underveis her, men hvorfor i alle verdens dage skal det det hver eneste gang musikk skapes og ei plate spilles inn? Det holder i lange baner at det formidles flott musikk av høy kvalitet og begge de kriteriene oppfylles noe voldsomt av og med Mark Wade Trio.

Mark Wade Trio
«True Stories»
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

En av de nye store gitaristene

Den israelske strengemesteren Gilad Hekselman har vært med ei god stund allerede, men nå er han virkelig klar for å ta det store steget.

Gilad Hekselman er klar for de store scenene nå.

Gilad Hekselman (39) har bodd i New York siden 2004 og har spilt med “alle”: Chris Potter, Eric Harland, Esperanza Spalding, Ben Wendel, Tigran Hamasyan og Aaron Parks er bare en håndfull av dem og grunnen er både enkel og grei: Hekselman er en strålende gitarist med noe helt eget på menyen.

I tillegg til alle disse samarbeidsprosjektene der han har vært såkalt sidemann, så har Hekselman også gitt ut ti plater under eget navn. “Far Star” er den tiende i rekka og, uten at jeg har hørt alle de ni andre, kanskje den aller mest spennende og mest fremoverskuende av dem alle.

“Far Star” har blitt til som et resultat av pandemien. Hekselman hadde skrevet mye musikk under en tre måneders ferieperiode i Sørøst-Asia med familien og hadde gleda seg til å dele musikken med bandet sitt. Av årsaker vi alle kjenner til blei det ikke slik at folk/musikere kunne møtes og Hekselman måtte begynne å tenke nytt.

Det har ført til at han har produsert innspillinga mye i sitt hjemmestudio og spiller mange av instrumentene sjøl. I tillegg til gitaristen møter vi han som plystrer, tangentør, bassist, tamburinist og (kropps)perkusjonist og han har skapt moderne, groovete musikk anno 2022 som han er totalt aleine om. Det skader heller på ingen måte at han har fått tilsendt bidrag fra trommeslageren Eric Harland og flere andre trommeslagere, tangentist og landsmann Shai Maestro og andre på noen av spora.

Dette er tøff, annerledes, detaljert, utfordrende, men samtidig tilgjengelig musikk med en av de hippeste gitaristene på scena akkurat nå, Gilad Hekselman.

Gilad Hekselman
«Far Star»
Edition Records/Border Music

Det kores!

Fra tid til annen beveger jeg meg et godt stykke utenfor min musikalske komfortsone. Jeg gjør det både med glede og ærefrykt og møtet med Kammerkoret Aurum frister til flere slike møter.

Kammerkoret Aurum hyller alle mødrene.

Det er to hovedårsaker til at jeg har blitt lokka ut på den musikalske glattisen denne gangen. Den ene er at jeg digger plateselskapet 2L og den musikalske og lydmessige fintfølelsen de står for. Den andre er at Tone Åse, som jeg kjenner fra en rekke spennende vokale utflukter, står for tittelverket. Disse to motivasjonene er mer enn grunn god nok for meg til å kaste meg ut på 70000 favners djup.

Kammerkoret Aurum fra Trondheim består av rundt 30 sangere. De har eksistert siden 2006 og har til denne anledninga invitert en rekke korkomponister til å skrive musikk som skildrer sterke kvinner. Koret er kjent for å leite etter nye uttrykk og bestiller jevnlig musikk som de mener vil utfordre både koret og dermed også et lyttende publikum.

Til denne innspillinga, som lydguru Morten Lindberg har gjort i Selbu kirke i november 2019 og et år seinere, blei det bestilt fire nye verk av Ellen Lindquist, av korets dirigent Eva Holm Foosnæs, av Birgit Djuepedal og av Tone Åse. I tillegg er også to verk av Trond Kverno og Marianne Reidarsdatter Eriksen med.

Lindberg sørger nok en gang for å få frem den klangen han er en mester til å frembringe. Tekstene er både flotte, sterke og til del morsomme – også på trøndersk. De er å finne i det utmerkede tekstheftet som alltid følger 2Ls utgivelser.

Kammerkoret Aurum makter både å skape flott musikk og å løfte frem sterke kvinner slik de fortjener det. Jeg har stortrivdes i dette luftige og flotte landskapet og kommer gjerne tilbake.

Kammerkoret Aurum
«Alt hva mødrene har kjempet»
2L/Musikkoperatørene

Annerledes og veldig spennende

Trombonisten, komponisten og bandlederen Jacob Garchik har vunnet Rising Star-avstemninga i DownBeat. Jeg skjønner hvorfor han får slik oppmerksomhet.

Jacob Garchik – en trombonist og komponist som går egne veier.

Til tross for at Jacob Garchik (45) har spilt med “alle” fra Lee Konitz, Mary Halvorson, Henry Threadgill og Kronos Quartet, så tror jeg dette er mitt første med han og musikken hans. Det skulle vise seg å være på høy tid.

Pandemien ramma sjølsagt New York-bosatte Garchik akkurat like hardt som de fleste andre musikere og kulturarbeidere verden rundt, men Garchik fant etter ei stund et lys i enden av tunnelen og tok med seg sin faste trio bestående av pianisten Jacob Sacks og trommeslageren Dan Weiss samt gjestene Thomas Morgan på bass og Sam Newsome på sopransaksofon i studio i februar i fjor. På kjøreplanen sto det blues og standardlåter – Garchik har vært en stor Charlie Parker og JJ Johnson-fan i store deler av sitt liv.

Etter denne jamliknende studiodagen brukte Garchik de neste tre månedene til å klippe og lime, transkribere og komponere nye låter basert på det som var spilt inn. Deretter møttes de fem på nytt for å spille inn Garchiks nye materiale.

Det har det blitt usedvanlig hip, annerledes og spennende akustisk musikk av. I etterkant har Garchik også gjort en del overdubbinger som ytterligere er med på å gjøre dette høyst originalt.

Alle fem har gått til verket med åpne øyne og ører og tilfører Garchiks ideer mye spennende. Sjøl om dette er ganske så eksperimentelt, så swinger og groover det noe heftig hele veien,

Jacob Garchik har enkelt og greit etablert seg på min radar – han har kommet for å bli både som instrumentalist og spennende komponist.

Jacob Garchik
«Assembly»
Yestereve Records/jacobgarchik.com

Ei sterk stemme

Den iranske vokalisten Marjan Vahdat, med utmerka norsk hjelp fra Jens Chrsitian Bugge Wesseltoft, Jo Berger Myhre og Kenneth Ekornes, har noe tidløst og ekte å formidle.

Marjan Vahdat er ei usedvanlig stemme.

Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted har vært fødselshjelper for mangt og mye som skulle vise seg å bli svært viktig. “Lullabies From the Axis of Evil” fra 2003 er et godt eksempel på det. Det førte blant annet til flere innspillinger med de iranske søstrene Masha og Marjan Vahdat – både hver for seg og sammen.

For lillesøster Marjan sin del har det ført til utgivelsene “Blue Fields” i 2013 og “Serene Hope” i 2017. Med “Our Garden Is Alone” er trippelen klar og det har blitt et sterkt vitnesbyrd om lengsel og kjærlighet.

På grunn av den islamske revolusjonen i hjemlandet i 1979 har Vahdat søkt asyl i USA. Situasjonen også for kunstnere med sterke og “farlige” stemmer er også vanskelig eller direkte ulevelig i Iran og tekstene, som hun synger på persisk, men som er oversatt til engelsk i tekstheftet, forteller valgfritt om lengsel etter mennesker eller kanskje hjemlandet som vi bare kan ane hvordan oppleves for et menneske som ikke kan møte verken venner, familie, kulturen eller landet sitt.

På grunn av pandemien er musikken, som har mye iransk tradisjonsmusikk i seg og som i stor grad er komponert av Vahdat, spilt inn på tre kontinenter. Vahdat sang først vokalen i USA, før Bugge Wesseltoft, som også har produsert og arrangert, trommeslager og perkusjonist Kenneth Ekornes og bassist Jo Berger Myhre har gjort sin jobb her i Norge. Til slutt har de iranske musikerne Pasha Hanjani (ney-fløyte) og Shervin Mohajer (kamancheh) gjort sine pålegg i Iran.

Bugge Wesseltoft og tekniker Martin Abrahamsen har skrudd det hele sammen på et fortreffelig vis og den sterke og inderlige stemma til Marjan Vahdat bærer det hele på et kraftfullt vis. Nok et viktig og flott vitnesbyrd fra Marjan Vahdat og Kirkelig Kulturverksted.

Marjan Vahdat
«Our Garden Is Alone»
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

En av de virkelig store

Den italienske pianisten Enrico Pieranunzi hører hjemme i den ypperste verdenseliten når det gjelder moderne, melodisk og akustisk jazzmusikk. Her kommer det nok et triobevis på det.

Enrico Pieranunzi – en pianistisk elegantier.

Enrico Pieranunzi (72) har spilt med “alle” av én god grunn. Han har nemlig gjennom flere tiår vært en av de beste pianolyrikerne på kloden. Chet Baker, Paul Motian, Lee Konitz og Charlie Haden gikk aldri for det nest beste hvis de kunne velge, for å si det sånn.

I 2015 møttes Pieranunzi og den nye danske mesterbassisten Thomas Fonnesbæk under Copenhagen Jazzfestival og det er en klar underdrivelse å hevde at søt musikk oppsto. Siden har de spilt mye sammen, både på duo og trio, og de har også gitt ut flere plater. Denne gangen er det trio som gjelder og det skader på ingen måte at det er den franske mestertrommeslageren André Ceccarelli som har inntatt krakken da det hele blei lydfesta i København i løpet av to dager i fjor høst.

For de som ikke kjenner Ceccarelli så kan det nevnes at han har jobba med “alle” han også: Enrico Rava, Chick Corea, Sting, Aretha Franklin og Tina Turner er bare noen av dem. Vi snakker på ypperste toppnivå uansett sjanger.

Her møtes de i et repertoar der Pieranunzi har skrevet åtte av de ti låtene, mens Fonnesbæk har bidratt med en og så avsluttes det hele med Kurt Weills “This Is New”.

Pieranunzi er jeg ganske sikker på vil være den første til å innrømme at han har tilbragt en time eller to i Bill Evans´ univers. Det er langt fra det verste stedet å hente inspirasjon fra og Pieranunzi har blitt en strålende forlenger av denne typen lyrisk og usedvanlig melodisk triojazz.

Når så reisefølget består av den naturlige arvtakeren etter Niels-Henning Ørsted Pedersen, Thomas Fonnesbæk og den særdeles smakfulle André Ceccarelli, om det er med stikker eller visper, så har Enrico Pieranunzi skapt ei trioinnspilling så tidløs og vakker at det bare er å dykke ned nå med en gang og når som helst i åra som kommer. “Something Tomorrow” kommer nemlig aldri til å gå ut på dato.

Enrico Pieranunzi
«Something Tomorrow»
Storyville Records/ storyvillerecords.com

Bassismen lever i beste velgående

Bassisten Mattis Kleppen er en musikant som dukker opp i platesammenheng med altfor sjeldne mellomrom. Når han først gjør det, spares det ikke på godsakene.

Mattis Kleppen inviterer til bassfest.

Mattis Kleppen (54), frå Bø i Telemark, er en av mange som har blitt værende igjen i Trondheim etter sine år på jazzlinja i den fallerte fotballbyen. Der tilbringer han si tid mellom å være utøvende musiker og å være professor på Nord universitet i Levanger. Studentene er sikkert svært godt fornøyd med å ha Kleppen blant seg, men vi er mage som mer enn gjerne skulle hatt han mye mer blant oss som musikant.

Soloalbumet “Svartufsen” er et utmerka prov på akkurat det. Dette er hans andre solo-utgivelse. Den første gikk meg dessverre hus forbi – dessverre kan jeg trygt si etter å ha tilbragt mye tid sammen med “Svartufsen”. Dette er nemlig et usedvanlig flott visittkort fra ei sjelden stemme.

Her møter vi Kleppen mutters aleine enten med en elektrisk eller akustisk bassgitar og det låter drittøft uansett hvordan han velger å presentere seg og musikken. Med si bakgrunn frå Telemark har Kleppen henta fram fem slåtter fra hjemfylket og Setesdal. Tittelsporet er en springar etter Eivind Groven fra 1924, noe har Kleppen skrevet sjøl, noe er fritt improvisert og som ekstra krydder får vi også ei unik tolkning av Miles Davis´ “What I Say”.

Dette er funky, groovete musikk med solide røtter i alt fra norsk tradisjonsmusikk til blues, funk og jazz. Om noen lurer på om dette er unikt, så er det bare å slutte med å lure på det med en gang. Dette er det kun Mattis Kleppen og ingen andre som kunne ha unnfanga. Tøft!

Mattis Kleppen
«Svartufsen»
Crispin Glover Records/Musikkoperatørene

Dejlig å være svensk i Danmark

Kornettisten Tobias Wiklund viser oss nok en gang hvor bra han er og på hvilken flott måte han har tatt med seg fortida inn i vår tid.

Tobias Wiklund er en viktig og fornyende tradisjonsbærer.

Det begynner å nærme seg tre år siden jeg stifta bekjentskap med svenske Tobias Wiklunds og hans debutskive “Where the Spirits Eat”. Den da 33 år unge Wiklund hadde da bodd og stort sett studert og jobba i Danmark siden han var 20 og imponerte med sitt personlige uttrykk med den sjeldne brukte kornetten i et musikalsk landskap der han viste oss at han var en spennende modernist samtidig som han hadde med seg hele tradisjonen fra Louis Armstrong i fundamentet.

Slik fortsetter det også med den fine oppfølgeren “Silver Needle”. Kvartetten hans, som fortsatt består av landsmannen Daniel Fredriksson på trommer og hans “nye landsmenn” fra Danmark Lasse Mørck på bass og Simon Toldam på piano, har åpenbart jobba mye sammen i tida som har gått og utvikla samforståelsen ytterligere.

De møtes i et repertoar der Wiklund har skrevet det meste, bortsett fra ei Toldam-låt og to forbundet med Armstrong, blant annet “Comes Love”. Nok en gang viser han sitt mesterskap med å forbinde tradisjonene på et ypperlig vis og der han tar med seg kornetten, som også Armstrong brukte, fra det relativt tradisjonelle til det melodisk moderne.

På noen av låtene har Wiklund også med seg et lite brassband som ytterligere knytter båndene til Armstrong-tradisjonen, men nok en gang med nye briller og med arrangement som hører hjemme i våre dager.

Tobias Wiklund er en svært viktig og usedvanlig uttrykksfull tradisjonsbærer. Han drikker mye te også!

Tobias Wiklund
«Silver Needle»
Stunt Records/MusikkLosen

Ung dansk smaker også utmerket

Nok en dansk saksofonist har tatt turen over Skagerrak. Amalie Dahl er et glitrende eksempel på både kvantiteten og ikke minst kvaliteten der sør – her i strålende samarbeid med noen av våre egne aller mest lovende.

Amalie Dahl i front for sin strålende trupp. Foto: Thor Egil Leirtrø

Det er mye som gjør meg munter und froh – og noe som ikke gjør det. Det siste skal jeg la ligge her, men tilsiget av unge og spennende danske saksofonister til Harald og Sonjas rike hører så avgjort hjemme i den første kategorien.

Maria Dybbroe, Signe Emmeluth og Mette Rasmussen har i større eller mindre grad markert seg kraftig i det moderne norske jazzlandskapet og nå er Amalie Dahl (26), bosatt i Trondheim, på full fart inn i det flotte selskapet også.

Dahl har allerede fortalt oss via blant annet Skurkar og Trondheim Jazzorkester at talentet er tilstede i fullt monn, men som sjef trer hun frem med “Dafnie” på et vis som forteller oss at hun er klar for å slå ut i full blomst allerede nå.

På denne platedebuten med bandet, som kun finnes på vinyl, har hun med seg likesinnede med røtter fra jazzlinja i Trondheim. Jørgen Bjelkerud på trombone, Oscar Andreas Haug på trompet, Nicolas Leirtrø, denne gangen på bass, og Veslemøy Narvesen på trommer, pluss sjefen på alt- og barytonsaksofon og klarinett, bekrefter umiddelbart at etterveksten til moderne, søkende og akustisk jazz med røtter tilbake til 60-tallet, er i de aller beste hender.

Det er en melodisk lekenhet over låtene til Dahl og over tolkningene de fem bringer til torgs. Jovisst er det masse frijazzimpulser innbakt i Dafnie-universet, men den sterke melodien er aldri langt unna. Det er masse energi og mot både i det kollektive uttrykket og i de individuelle prestasjonene – Amalie Dahl har skapt en fundament for seg og de andre som åpenbart inspirerer veldig.

Amalie Dahl har staka ut ei retning som peker veldig fremover, men som hele tida har den moderne tradisjonen i ryggmargen. Dahl og hennes karriere skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Amalie Dahl´s Dafnie
«Dafnie»
Sonic Transmission Records/Musikkoperatørene