Etter et tungt år så har endelig sola snudd. “Chasing Sunsets” kan være et fint mål for året som kommer og musikken kan være en nydelig følgesvenn på veien dit.
Jacob Young og Siril Malmedal Hauge kler hverandre på et inderlig vis.
Vi mer enn ante det før debuten “Last Things” inntok heimen: møtet mellom vokalisten Siril Malmedal Hauge og gitaristen Jacob Young hadde alt i seg til å bli noe veldig flott og vakkert. Svaret var et rungende og tydelig ja allerede på første forsøk.
Det er snart tre år siden det første visittkortet inntok heimen og siden har duoen jobba mye sammen i både inn – og utland. De har tatt stadig nye steg i dette nære, transparente og svært så avslørende formatet og med “Chasing Sunsets” er de på sitt aller beste.
Jeg hadde gleden å høre de to under november-utgava av MaiJazz i Stavanger. Det førte blant annet til at jeg har sett veldig fram til hvordan de to ville framstå på oppfølgeren.
Som konserten under MaiJazz mer enn antyda så har de to fortsatt å utvikle seg på et inderlig vis. Med et repertoar bestående av mye originalmateriale, standardlåtene “Nobody Else But Me”, “Someone to Watch Over Me” og “My Ideal” og pop-klassikerne “I Say a Little Prayer”, “You Are so Beautiful” og ikke minst den nydelige versjonen av “Kjærlihetsvisa” til Halvdan Sivertsen som på engelsk har blitt til “The Lovesong” i pappa Youngs oversettelse, har dette blitt enkelt og greit en lykkepille som egner seg utmerket for mørke og kalde vinterdager.
Malmedal Hauge med sin vakre stemme og inderlighet og ro i hver tone og Young med et utsøkt og lydhørt tonefølge, i tillegg til at hans synger fint ved flere anledninger – de to kler hverandre på et suverent vis – har lagt minst en ny alen til sin vekst med “Chasing Sunsets”. Når så Knut Riisnæs dukker opp med sin tenorsaksofon på ett av spora, så er det vanskelig å ønske seg noe mer.
PS Måtte de neste ukene føre til så lite skade som mulig fra Donald Trump.
Siril Malmedal Hauge – Jacob Young Chasing Sunsets Oslo Session Recordings/MusikkLosen
Dette er andre gang jeg har hatt gleden av å møte den italienske oud- og bouzoukispilleren Mauro Sigura. Nok en gang byr han på original musikk med sine sjeldne instrumenter.
Mauro Sigura, helt til høyre, lytter på innspillinga sammen med resten av bandet.
Det er tre år siden jeg fikk gleden av å dukke ned i det spesielle og fascinerende universet til Mauro Sigura. Med sin ikke hverdagsbrukte instrumenter og ei musikalsk arv med røtter i i dalstrøka rundt Middelhavet, fortsetter Sigura å fascinere meg sjøl om han sjølsagt ikke overrasker i like stor grad som med “debuten”.
Med det geografiske ståstedet Sigura har, er det ikke overraskende at immigrasjon og trafikken fra Afrika over Middelhavet til blant annet Italia opptar Sigura. I tillegg er han også engasjert i miljøspørsmål og begge deler reflekteres i både titler og i musikken.
Med den samme trioen som sist, det vil si trommeslageren Alessandro Cau, bassisten Tancredi Emmi og pianisten og elektronikeren Gianfranco Fedele, tar Sigura oss med på ei musikalsk rundreise der moderne, melodiske jazzrøtter fusjoneres elegant med tradisjonsmusikk fra strøka rundt Middelhavet.
Når så den glitrende trompeteren Luca Aquino, som blant annet etterfulgte Mathias Eick i bandet til Manu Katche, er gjest på flere av spora, så har musikken til Sigura fått nok en flott dimensjon.
Dere der ute som er ute etter annerledes påfyll, et påfyll som er både hipt, reflekterende, melodisk vakkert og viktig, kan mer enn gjerne låne både et og to ører til Maruro Sigura og “TerraVetro”.
PS Nedtellinga til at Trump må forlate Det hvite hus er godt i gang. Måtte disse ukene gå fort!
Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Chris Potter er en av verdens aller beste saksofonister. På denne helt spesielle innspillinga trakterer han alle instrumentene sjøl.
Chris Potter – for en saksofonist – for et band!
Chris Potter (49) dukka opp som “barnestjerne” allerede som tenåring sammen med Charlie Parker-trompeteren Red Rodney. Siden har han bare tatt nye, enorme steg i retning seg sjøl og per i dag er han enkelt og greit en av de aller beste og mest uttrykksfulle saksofonistene som finnes her på Tellus.
Potter har på grunn av sitt enorme talent også vært en av de mest ettertrakta musikerne og har vært å påtreffe i en rekke konstellasjoner. Han har vært konstant på reisefot og fikk derfor merke nedstenginga i større grad enn de aller fleste. Derfor har 2020 bydd på ei helt annen utfordring enn han kunne se for seg, men samtidig har også året bydd på en rekke nye muligheter. Du verden som Potter har tatt vare på dem.
Tenor- og sopransaksofon, klarinett og bassklarinett, fløyte og altfløyte, piano og ymse andre tangentinstrumenter, elektriske og akustiske gitarer, bassgitar, trommer og perkusjon og en del sampling på fritida, er arsenalet Chris Potter stiller til start med. Sjølsagt spiller han ikke alt like bra som hovedinstrumentene sine, men jeg innrømmer lett at jeg ville trodd at det var proffer på alle instrumenter – misforstå meg rett.
Jeg hadde nesten sagt sjølsagt så har Potter skrevet alle de ti låtene også. Alt blei spilt inn i løpet av seks uker fra mai og har jeg skjønt det rett så har Potter vært sin egen tekniker også. Det er umulig ikke å bli superimponert over både musikanten og komponisten Chris Potter.
Tøff, hip, melodisk og spennende jazzmusikk med spor av det meste i moderne amerikansk musikktradisjon er ingrediensene i det Chris Potters aleine har skapt. Du verden for en musikant, du verden for et band!
PS Da er det under en måned igjen før Trump skal geleides ut av Det hvite hus. Juleønsket mitt er at han får gjort så lite skade som mulig i løpet av den tida.
Chris Potter There Is a Tide Edition Records/Border Music
Den eksperimentelle kvartetten Moon Relay tar oss nok en gang med til ukjente steder. Det er ingen overraskelse.
Moon Relay i aksjon på Henie Onstad Kunstsenter.
Etter at jeg fikk stifte bekjenstskap med Moon Relay sin utgivelse “IMI” for et par år siden, så blei det raskt åpenbart at fra den kanten ville det aldri komme musikk som var i nærheten av noe som likna på a-4. Det gjør det så definitivt ikke denne gangen heller på denne dobbelt lp-en basert på en konsert spilt på Henie Onstad Kunstsenter den 9. februar i år. Hva de visuelle artistene Anthony Barratt og Espen Friberg bidro med på konserten, kan vi bare innbille oss mens vi lytter til musikken.
Moon Relay består fortsatt av Daniel Meyer Grønvold på gitar, synth og perkusjon, Ola Høyer på basser, perkusjon og synth, Christian Næss på trommer, perkusjon og synth og Håvard Volden på gitar, synth, tapemaskin, kassett og perkusjon. Vi snakker om en usedvanlig homogen enhet som har utvikla et unikt språk og tenkning over tid og den knappe timen dette verket varer er det aller beste beviset på det.
Jovisst er det åpent, fritt og løst det Moon Relay serverer oss, men det er en solid struktur i bånn og retning på hvor de vil og hva de vil med musikken. De fire, alle langt framskredne improvisatorer, henter hemningsløst fra kilder som støy, krautrock, jazz, impro samt krydder fra funk og hip hop – og sikkert mye annet også som post-punk og no wave – og setter det sammen til noe som ingen andre kunne ha gjort. Det er det som kalles unik kunst det. Kall det eksperimentell rock, kall det impro eller strukturert frijazz – kall det hva som helst. Jeg kaller det tøff og totalt kompromissløs musikk.
PS I dag er det en måned til Trump blir geleida ut av Det hvite hus på en eller annen måte. Måtte han gjøre så liten skade som mulig i denne perioden.
Trioen Tre Öar har sin base i Sverige, men har så avgjort forgreininger til Norge også. Det aller viktigste er uansett at musikken har noe unikt ved seg.
Tre Öar på vei til ei øy nær seg?
Ryktet går tydeligvis verden rundt, i alle fall helt til Malmö, om Tor de Jazz sin eksistens og postbudene rundt om samarbeider åpenbart strålende. Det har ført til at debuten til den relativt ferske trioen Tre Öar, med gitarist og komponist Sebastian Persson i spissen for norske Erik Grønnesby på bass og medsvenske Arild Wahl på trommer og perkusjon. Alle befinner seg i midten av 20-åra og er med andre i starten av sine karrierer.
“Tone Poem” er en svært passende tittel på musikken Persson har tatt med seg til sine venner og bedt de være med å dikte videre på. Musikken er nemlig åpen, lys, reflekterende og lyrisk og at de tre har brukt noen timer av sine liv til å dykke ned i estetikken til ECM og, for Perssons del, kanskje spesielt Bill Frisell, tror jeg ikke er veldig usannsynlig.
Nå synes ikke jeg det er det dummeste stedet å gå til for inspirasjon. De nevnte referansene har vært usedvanlig viktig for det som har skjedd av interessant musikk de seineste 50 åra, og band som Tre Öar er så absolutt i stand til å ta arva videre.
Jeg vet ikke hvor de tre unge herrene har funnet frem til hverandre, men har en klar mistanke om at det er via utdanningsinstitusjoner. Det sier i tilfelle hvor viktig disse lærestedene er for å skape nye stemmer og nye konstellasjoner over landegrensene.
Både individuelt og kollektivt forteller de tre oss om stor grad av modenhet og lytteevne sin unge alder til tross. Det forteller oss igjen at dette er både en trio og musikanter vi bør høre mye til og få stor glede av i tiåra som kommer.
“Tone Poem” og Tre Öar er lovende og fint på alle slags vis.
PS Da er det bare en god måned igjen før Trump blir eskortert ut av Det hvite hus. Måtte han gjøre så lite skade som mulig i den perioden.
Tre Öar Tone Poem Solters Records/treoarband@gmail.com
Sjøl om dette blir ei ganske så annerledes jul, så trenger vi julemusikken. Og det kanskje mer enn noen gang. Her kommer en gjennomgang av åtte nykommere og her er det veldig mye bra!
Rebekka Bakken har laga ei flott juleskive.
Postmannen, som også lyder navnet julenissen i dette tilfellet, har vært sjenerøs også i 2020. Det har ført til at åtte juleplater har funnet veien til heimen og jeg har funnet mye som vil lyse opp både i dagene og i åra som kommer. Her kommer det omtale av alle åtte – i alfabetisk rekkefølge.
Jeg gir meg ikke: Rebekka Bakken fortjener mye mer oppmerksomhet her hjemme enn det som har blitt henne til del så langt. Mye av årsaken til at det er slik er sjølsagt at hun har bodd utenlands lenge, blant annet ti år i New York. Nå har hun kommet hjem for lengst og vi bør ta skikkelig vare på denne skatten.
Med sin ytterst særegne stemme med en klang som er så vakker, så vakker, så gir hun oss et dusin julesanger. Sju av dem har hun skrevet sjøl og i tillegg byr hun blant annet på “Calling All Angels”, “Silent Night”, Wham-klassikeren “Last Christmas” og en av mine store favoritter, “Fairytale of New York”.
Med et reisefølge i superklassen med Rune Arnesen, Ola Gustavsson, Tommy Kristiansen, Sven Lindvall og Jesper Nordenström, gir Bakken oss et pop/singer-songwriter/jazz-visittkort som vil være med oss i mange år.
Rebekka Bakken
Winter Nights
OKeh Records/Sony Music
Tord Gustavsen sammen med Det Norske Jentekor – himmelsk.
Det Norske Jentekor under ledelse av Anne Karin Sundal-Ask, med intet mindre enn fantastisk assistanse av og fra pianistmaestro Tord Gustavsen, byr sjølsagt på noe ganske annet Sundal-Ask har løfta koret opp til et meget høyt nivå og klangrikdommen i spennet mellom de lyse aspirantstemmene og de “voksne” er veldig fascinerende.
Sjøl om repertoaret er til dels ganske tradisjonelt med greatest hits som “Det lyser i stille grender”, “Glade jul”, “Jeg er så glad hver julekveld” og “Deilig er jorden”, så er tolkningene av et slag som gjør at hele plata oppleves som både frisk og nyskapende.
Tord Gustavsen kommer fra et miljø der denne sangskatten har stått og står sentralt. Dette er ikke noe han kaster seg på for anledninga – han er hjemme i dette universet. En av klodens aller mest følsomme og reflekterende jazzpianister åpner opp mange nye dører også denne gangen og han og Det Norske Jentekor er en fantastisk match.
Innspillinga er gjort i Uranienborg kirke i Oslo og lydmessig låter det akkurat så “perfekt” som Morten Lindberg og 2L har skjemt oss bort med gjennom hele katalogen til selskapet.
Det Norske Jentekor & Tord Gustavsen
Stille grender
2L/Musikkoperatørene
Andreas Ulvo og Thom Hell følger opp suksessen.
I fjor ga den overraskende konstellasjonen Thom Hell og Andreas Ulvo oss “Julesanger”. Ikke bare overraskende – nydelig var det på alle slags vis. Nå følger de opp og gjør det like inderlig, men denne gangen på engelsk.
Det at “alt” er gjort på et take er nesten ikke til å tro, men slik er det altså. De to har blitt enda bedre kjent med hverandre – de vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme dit.
Det er en ekthet i uttrykket til Hell som skinner gjennom fra første tone. Han har ikke noe behov for å briljere med stemma si – så det gjør han likevel uten noen som helst fakter, men med masse varme.
Det å være omgitt av Andreas Ulvos tangentunivers må være alle vokalisters drøm. Jeg vet ikke om noen som er i stand til å skape slike omgivelser som Ulvo anno 2020 – så vakkert, så originalt, så uendelig smakfullt.
De to tar for seg et repertoar bestående av kjente låter som “White Christmas”, George Michaels “Last Christmas”, “Little Drummer Boy” – feilskrevet på coveret – og “The Christmas Song” og miksa det med blant annet Tom Waits´ “Ruby´s Arms”.
Alt er like vakkert, varmt og ikke minst originalt. En vinner – i mange år fremover.
Thom Hell & Andreas Ulvo
Christmas Songs
NXN Recordings/Naxos Norway
Tore Johansen fortsetter heldigvis med sine vakre juleplater.
Jazzplata med stor J denne gangen er det den strålende trompeteren, komponisten og MaxiYatzy-bok forfatteren Tore Johansen som står for. De som kjenner til hans tidligere juleplateinnspillinger, “Man, Woman and Child” med Karin Krog og “Natt, stille” for henholdsvis 20 og ti år siden, vet at en av Bodøs mange store sønner er en mester udi faget.
Med en tiårs syklus så er altså dette spesielle året Johansen vender tilbake til oss levende her på jorden med nok ei juleplate og igjen med den samme skyhøye kvaliteten han har skjemt oss bort med.
Her er det kun en tradisjonell julesang, “O Helga Natt”, men gitt ny nordnorsk tekst og sunget nydelig av Marit Sandvik – alt materialet er ellers originalt og mye helt nytt.
Johansen har invitert med seg et vokalt a-lag med nevnte Sandvik – for ei stemme, men ikke minst hvilket inderlig uttrykk, på flere av spora og Halvdan Sivertsen, Ketil Høegh, Ola Bremnes og Jørgen Nordeng på ett spor hver. Så bra, så variert og så hipt – Terje Nilsens “Julenissekurs” med rap/sang-duett med Sandvik og Nordeng er intet mindre enn hysterisk morsom.. Han Terje er fortsatt med oss på sitt vis.
Vokalt a-lag, men det musikalske Bodø/Glimt hører også hjemme der fotballaget har levert i år. Pianist Jan Gunnar Hoff, broder Roger Johansen på trommer og den importerte søringen Olaf “Knerten” Kamfjord på bass, sørger for julejazzstemning av aller ypperste merke. Jeg gleder meg allerede til Tore Johansen kommer med si neste julejazzplate i 2030.
Tore Johansen
Natt, lys
Inner Ear/Musikkoperatørene
De siste åra har Herborg Kråkevik vært redaktør for juleheftet “Juleroser”. Det har vært en viktig inspirator til at drømmen om at juleplata med samme navn skulle bli en realitet. Det skulle ta fem år, men nå har drømmen blitt virkelighet og her er det ikke spart på noe som helst.
Bortsett fra sikre vinnere som “Det hev ei rosa sprunge” og “Du grøne, glitrande tre, goddag”, så bys det på mye nytt og ukjent stoff. Det gjør ikke det aller minste, heller tvert i mot når gjestelista består av Aurora, Trygve Skaug, Marianne Pentha, Fargespill og Bjørn Eidsvåg. Når så Mathias Eicks nydelige trompettone og Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Torodd Wigum er mye mer enn backdrop, så har dette blitt en solid drømmesetting for Kråkevik.
“Juleroser” er flott, vakker og ikke minst storslagen. Min smule innvending er at det blir noe for pompøst fra tid til annen, men når det hele toner ut med “Gled deg” med Mathias Eicks inderlige tone så har Herborg Kråkevik meg uansett.
Herborg Kråkevik
Juleroser
Grappa/Musikkoperatørene
Nils Landgrens venneplate er et av de sikreste juletegnene.
Musikalsk sett blir det liksom ikke jul før Nils Landgren og vennene hans har ankommet postkassa med et nytt vitnesbyrd. Nå skjer det for sjuende gang og etter at jeg følte at ideboksen begynte å gå tom, så har Landgren og hans gode hjelpere virkelig kommet seg opp på eselet igjen.
Landgren har jobba med både disse plateprosjektene og diverse juleturneer i tolv år og spurte både seg sjøl og produsent Siggi Loch om det var lurt å gå videre nå. Loch mente det og syntes det ville være en god tanke å bevege seg bokstavelig talt utenfor boksen denne gangen.
Som sagt så gjort og Landgren spurte sin gitarist og mandolinist Johan Norberg om han kunne være behjelpelig med å finne passende julesanger fra andre steder på kloden enn våre egne. Norberg takka ja til utfordringa og det har ført til at vi blir servert nydelige og for oss relativt ukjente sanger fra Tyskland, Østerrike, Irland, Russland, Polen, Sør-Afrika, Storbritannia, Island, USA, Finland, Belgia og Puerto Rico. Den siste er vel ikke veeeldig ukjent, det er nemlig “Feliz Navidad”.
Landgren spiller sjølsagt vakkert på sin røde trombone, men han synger også høyst personlig. Det gjør definitivt også Sharon Dyall, Jeanette Köhn, Jessica Pilnäs og Ida Sand, som også spiller piano. Mange flotte og helt forskjellige stemmer som utfyller hverandre på fint vis. Saksofonisten Jonas Knutsson, bassisten Eva Kruse og Norberg er et utmerket og empatisk reisefølge mot julestjerna.
Nils Landgren og vennene hans er definitivt tilbake på julesporet.
Nils Landgren
Christmas with My Friends VII
ACT/Musikkoperatørene
Det blir ikke vakrere a cappella jul enn det Pust gir oss.
A cappella-gruppa Pust har eksistert siden 2003 og består av Elisabeth Anvik, Håvard Gravdal, Anne Hilde Grøv, Jostein Hasselgård, Camilla Susann Haug og Mads Iversen. Fem plater har ført til masse skryt og ikke minst for juleplata “Julero” som kom i 2011. Vi snakker enkelt og greit om et a cappella-ensemble av verdensklasse.
Nå har de endelig bestemt seg for å forlenge juletradisjonen sin og de gjør det på aller beste vis med masse nytt stoff kombinert med nydelige arrangement av enkelte kjente sanger også.
Det er altså en så vanvittig vakker klang i og av Pust både individuelt – alle seks får tre fram som solister – og ikke minst kollektivt, at hvis ikke julefreden senker seg under avlytting av “Lengt etter lys” så bør man nesten søke profesjonell hjelp.
Her er det spor av jazz, viser og folkemusikk – og en hel annet velsmakende krydder også – og jazzhjertet mitt slår et ekstra slag når Thad Jones-klassikeren “A Child Is Born” – “Hjertebarn” på norsk – får ei nydelig tolkning. Haugs herlige “Pauserommet”, på uforfalska Mo-dialekt, er en favoritt blant de mange nye låtene.
Pust trenger ikke å vente i ni år før de gir oss sin neste juleplate, spør de meg, men det gjør de vel kanskje ikke:-)
Pust
Lengt etter lys
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Spirit In The Dark – for et band, for ei stemning.
For en fantastisk måte å avslutte denne juleplategjennomgangen på: Spirit In The Dark! Vi snakker Anders Engen på trommer, Audun Erlien på elbass og David Wallumrød på allehånde tangenter – blir ikke mer a-lag enn det i denne typen grooooovete og funky verden.
Jeg har hatt trioens debutplate for mitt indre øre en rekke ganger siden den kom ut for fem år siden og hvis noen lurer på hvordan et høykompetent band låter som har funnet sammen fordi det bare måtte bli sånn, så er Spirit In The Dark sjølvaste fasiten på det. Musikken kom liksom bare til dem – sånn var e bare.
Derfor var også forventningene skyhøye til trioens julefeiring og jeg kan love alle dere ute at det låter like con amore nå som den gang. Kanskje enda mer faktisk med jula og julemusikken som bakteppe.
Aldri har jeg hørt så hippe og groovy versjoner av blant annet “Det hev ei rose sprunge”, “Rudolph”, “Jingle Bells” og “O Holy Night” tidligere. Samtidig er sjølsagt disse gutta av slikt kaliber at de virkelig tar´n helt ned der det er på sin plass. – hør på “Silent Night”, mer ettertenksomt og nedpå er det ikke mulig å gjøre klassikeren over alle klassikere. Spirit In The Dark kunne inntatt hvilken som helst baptistkirke over there og sørga for julefest som de aldri har opplevd tidligere.
Spirit In The Dark
Superbells
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
Den musikalske julefesten i år begynte med Rebekka Bakken og slutta med Spirit In The Dark. mellom der var det også mange høydepunkt – alle veldig forskjellige. Denne gangen har jeg faktisk hygga meg med alle juleplatene som postmannen har brakt til gards. God jul!
Jazzfolket kjenner igjen navnet Øyvind Brandtsegg fra samarbeid med Kristin Asbjørnsen og Krøyt og Live Marie Roggen. Her møter vi professoren fra NTNU i en totalt annerledes setting.
Øyvind Brandtsegg tar oss med til nye steder.
Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt så i alle fall lett hulken, og tilstår at jeg beveger meg ut på relativt tynn is i forbindelse med denne musikken og denne utgivelsen.
Det har seg nemlig slik, og her må jeg ta forbehold om at det er mulig at jeg tråkker gjennom den nevnte isen allerede her, at den musikalske forskeren Brandtsegg, som jeg husker som vibrafonist fra før, har tatt for seg musikken til den amerikansk/mexicanske komponisten Conlon Nancarrow (1912-1997) og tatt den med til helt nye steder
Nancarrow var spesielt kjent for stykkene han skapte for såkalt player piano – sjølspillende piano. Pat Metheny har også jobba i dette musikalske spenningsfeltet og hans “Orchestrion”-prosjekt har så avgjort et visst slektskap med det Brandtsegg har skapt og og “spiller” her.
I løpet av to konserter, en i Stavanger Konserthus og en i Nidarosdomen, trigger Brandtsegg orgelet til å spille – når ikke domkantoren i Nidarosdomen, Petra Bjørkhaug, spiller orgel sjøl. Det er med andre ord EDB-maskina til Brandtsegg som sørger for at orgelet spiller og at det er både spennende, fascinerende og unikt er ingen overdrivelse. Vi snakker MIDI input – skjønner? Tangentene rører seg ikke, men musikken som kommer ut er som om tangentene hadde blitt spilt på. Tøft og veldig annerledes.
Programmeringsjobben Brandtsegg har gjort må ha vært av det voldsomme slaget – resultatet har i alle fall blitt usedvanlig stort og veldig annerledes. De som har lyst til et annet musikalsk sted og la seg utfordre på veien er hjertelig velkommen: “Nancarrow Biotope” og Øyvind Brandtsegg er svaret på musikalske bønner du ikke visste du ha hadde bedt.
Musikken er utgitt på kassett (!) og digitalt.
PS Måtte alle over there passe på at Trump ikke får gjort mer skade enn han har gjort allerede.
Denne hyllesten av fire amerikanske ikoner har ført til at bassisten, komponisten og bandlederen Christian McBride har gitt oss noe vi aldri bør glemme. At den kommer ut i 2020 er også veldig riktig.
Christian McBride er en av de viktigste musikantene over there.
Veien fram til denne innspillinga har vært lang – veldig lang. En av dagens aller viktigste og mest sentrale musikantene i amerikanske jazz de seinest tiåra, Christian McBride (48), skrev dette bestillingsverket allerede i 1998 og, som så ofte skjer med slike verk, så blei det liggende i ei skuff etter uroppføringa. Noen huska det heldigvis og ti år seinere blei det spilt live igjen.
Utgangspunktet var at McBride hadde skrevet tekster basert på taler, skrifter og tanker fire av hans største forbilder og idealer hadde skapt og som hadde vært med på å forme McBride både som musiker, men ikke minst som menneske. De fire var Rosa Parks, Malcolm X, Muhammad Ali og Dr. Martin Luther King, Jr.
Like etter at konsertene i 2008 var historie, skjedde det noe som førte til at et nytt kapittel måtte føyes til historia: Barack Obama blei valgt til president. Så kom det ei ny pause for prosjektet før McBride tok med seg det glitrende storbandet sitt og skuespillerne/sangerne i studio i 2013.
Hvorfor innspillinga blei liggende på vent fram til i år vet jeg ikke, men et mer passende år enn 2020 med Black Lives Matter og det livsviktige valget som bakteppe så mener jeg det har blitt en av årets viktigste utgivelser.
Musikken er tøff, moderne og groovete storbandmusikk av beste merke og som løfter stemmene og budskapene til de fem dit de bør være – i sentrum. Det er sterkt, rørende og ikke minst viktig å bli minna på hva disse fem har vært og hva de har betydd for de som har kommet etter – både fargede og hvite.
Om man er i tvil om hvilken kraft musikk kan ha og hva den kan bety på så mange plan, så er det bare å tilbringe kvalitetstid med “The Movement Revisited”.
PS Jeg er egentlig ikke i noe særlig tvil om at Christian McBride vil være enig med meg i at Trump bør eskorteres ut av Det hvite hus så raskt som mulig.
Christian McBride The Movement Revisited Mack Avenue/MusikkLosen
Det er ikke akkurat hver dag vi får høre harpe som jazzinstrument. Engelske ToriHandsley forteller oss at det er mulig – og vel så det!
Tori Handsley gir harpa et nytt jazzliv.
Her om dagen fikk jeg for første gang høre ei solo cymbal-skive. Nesten solo i alle fall. Den så jeg definitivt ikke komme og det gjorde jeg heller ikke med musikk der harpe er det frontinstrumentet.
Likevel er det ikke første gang det har skjedd meg. Rundt 1990 ga amerikanske Deborah Henson-Conant oss tre skiver på fusionselskapet GRP. Det skjedde i løpet av noen får år og så blei det stille rundt henne igjen.
Nå har ToriHandsley plukka opp hansken igjen. Ryktene skal ha det til at hun spiller ei viktig rolle i det meget oppegående unge jazzmiljøet i London og basert på det vi får høre på debuten hennes under eget navn så er det til å begripe.
Det har seg slik at harpe neppe er det mest åpenbare jazzinstrumentet der ute, men jeg er av den oppfatning at det i liten grad er instrumentet det handler om, men musikanten som trakterer det. Og ToriHandsley er definitivt en jazzmusikant i sjel og sinn.
Sammen med trommeslager Moses Boyd og elbassist Ruth Goller, begge viktige spillere på den hippe London-scena, serverer Handsley oss godt og vel en time med originalt materiale. Til tre av låtene har hun også skrevet tekster som Sahra Gure synger på et tøft og inderlig vis og som forteller oss om en samfunnsengasjert musikant som tar standpunkt både når det gjelder politikk og i miljøspørsmål.
Vi snakker moderne, hip jazzmusikk med spor av både klassisk musikk og rock. ToriHandsley er bare i starten av ei spennende karriere som kan ta henne svært langt. Hun har noe helt eget å melde og hun spiller også fint piano ved enkelte anledninger, men det er avgjort harpisten ToriHandsley som vekker den store interessen. Tøft og spennende!v
PS Kan noen voksne sørge for at Trump får gjort så lite ugagn som mulig nå. Mannen er livsfarlig!
Tori Handsley As We Stand Cadillac Records/cadillacrecords77@gmail.com
Lars Martin Myhre har forlysta oss som artist i 45 år nå. Både aleine og sammen med blant andre Odd Børretzen og Arild Nyquist har han blitt bortimot folkeeie og her forteller han oss hvorfor med 45 sanger.
Lars Martin Myhre – 45 år til nytte.
Komponist, arrangør, gitarist, vokalist og bandleder Lars Martin Myhre (64) har vært med på mangt og mye. Veldig mye av det har ført til musikk og låter som er av det tidløse slaget og som det støtt og stadig er veldig hyggelig å avlegge nye besøk. I forbindelse med ymse jubileer samt at Norsk Noteservice har gitt ut notebok med mange av Myhres skatter mellom to permer, var det på sett og vis naturlig at det hele blei toppa med denne hyllesten av ei flott karriere.
45 låter – for å være ærlig så blei det faktisk også 46 slik at den “nye” låta “Hvis jeg var Gud Fader”, med Odd Børretzen som Gud og Stian Carstensen som trekkspillgud, fikk plass, forteller oss om ei karriere der Myhre har holdt på med musikk i 45 år, platedebuterte for 35 år siden under eget navn og sammen med Arild Nyquist, 25 år siden Børretzen-suksessen blei unnfanga og 20 år siden et nytt spennende møte fant sted – det med tekstforfatteren Ingvar Hovland.
I denne flotte boksen eller samlinga bestående av tre cder med godt og vel tre timer med musikk, får vi om ikke alt så definitivt essensen av hva og hvem Lars Martin Myhre er. Her kommer det eksempler på Myhres allsidighet med spor av jazz, storband, musikal, film, teater, store verk og viser – og sikkert en hel del annet krydder også.
“Noen ganger er det all right”, “Måkene” og “Snill” er eksempler på det fantastiske møtet mellom Odd Børretzen og Myhre og slik kan det ramses opp låter fra katalogen til Nyquist også, som ikke fikk den samme enorme suksessen, men som ofte var like bra. D et pågående samarbeidet med Hovland er også strålende. Alt dette forteller oss hvor usedvanlig dyktig Myhre har vært til hele tida å “finne” den rette melodien til den rette teksten. En ener – intet mindre.
Lars Martin Myhre som gitarist og sanger er alt for underkjent – her står eksemplene i kø også når det gjelder det. Tonefølget fra storheter som Palle Mikkelborg, Tore Brunborg, Alfred Janson, Helge Lien og Anita Skorgan er bare med på å understreke på hvilken hylle Lars Martin Myhre hører hjemme, nemlig den øverste.
I tillegg til mye kjent og tidligere utgitt stoff, bys det også på tre nye låter, blant andre den fine julesangen “Det er jul”.
Livet er schwært sier Odd Børretzen underveis her. Det er også karriera til Lars Martin Myhre.
PS 1 Hvor har det blitt av Inger Louise Valle? Jeg bare spør!
PS 2 Kan noen sørge for å stoppe Trump slik at han får gjort så lite ugagn som mulig i måneden som kommer, så vil veldig mange være takknemlig for det.
Lars Martin Myhre 45 sanger fra 45 år Fonogram/Musikkoperatørene