Tor Hammerø

Kvartetten Cortex har i en årrekke vært et av mine norske – og vel så det – favorittband. Her får vi møte dem i originalutgava for siste gang.

Cortex så dagens lys i 2007 og har helt fra starten bestått av Kristoffer Berre Alberts på saksofon, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på trompet og Gard Nilssen på trommer. Johansson har vært den sentrale komponisten hele tida og i løpet av fem album og over 200 konserter over store deler av kloden, har de markert seg som et melodisk, men samtidig særdeles frihetssøkende kollektiv.

“Legal Tender” markerer et viktig tidsskille i bandets historie. Det er nemlig siste gang Gard Nilssen blir å høre i gruppa. Farvelet skjer uten dramatikk – de fire er fortsatt gode venner, men småbarnsfar Nilssen fant ut at han hadde for mange baller i lufta eller for mange band han var involvert i og måtte derfor ta et tungt valg. Nå er han erstatta av Dag Erik Knedal Andersen – nok en særdeles spennende trommeslager og med Paal Nilssen-Loves farvel med Atomic friskt i minne, der han blei erstatta av Hans Hulbækmo på framifrå vis, så er det både å håpe og tro at dette trommebyttet også vil føre gode ting med seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bedre farvel med Nilssen enn “Legal Tender” er vanskelig å tenke seg. Med fundament i Johanssons låter bygger de fire videre på det de har skapt siden starten for 13 år siden. Det betyr ekspressiv, kompromissløs musikk i skjæringspunkt mellom det melodiøse og det åpne og frie.

Solistisk er det skyhøyt nivå jevn baut, men likevel er det interaksjonen og lyttinga mellom de fire jeg setter aller høyest. Heftig! Cortex i originalutgave går over i historia som den beste utgava av seg sjøl. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.

PS Måtte noen gi Trump et enda mindre skrivebord og få han ut av Det hvite hus så fort som overhodet mulig.

Jazzfest i Trondheim i mai har vokst seg til en institusjon og et av årets store musikkhøydepunkt. Slik blei det ikke i år. Staben og styret med Ernst Wiggo Sandbakk og Merete Søbstad i spissen ga seg heldigvis ikke – de VILLE gi publikum noe å glede seg til og over i disse høyst spesielle tider og nå er festen i gang likevel. Gratulerer med staheten og pågangsmotet i noe som likner på ekstremsport: det å arrangere jazzfestival.

Et sted rundt 50 arrangement har Jazzfest greid på stable på beina i løpet av denne langhelga og at det har vært mye frem og tilbake før startskuddet gikk, er det ikke mye tvil om. Fortsatt krysses det både fingre og tær for at alt skal gå bra, men etter at første dag er unnagjort, ser alt veldig lovende ut. Mi rundreise på tre forskjellige klubber med, utrolig nok, like mange forskjellige konserter var i alle fall ei skikkelig vitamininnsprøyting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi tar det hele i kronologisk rekkefølge. Festen starta like godt me at Divaen – ja, hun er virkelig det med stor D og det er ment i aller beste mening – Julie Dahle Aagård, en av Flatangers aller største døtre, kom knipsende inn i lokalet etter at hennes smågufne band såvidt hadde begynt aleine.

Dahle Aagård er en vokalist ved en varme og inderlighet i uttrykket som har evnen til «å ta» rommet bare ved sine blotte tilstedeværelse. Det gjorde hun så avgjort denne ettermiddagen også. Med et knippe standardlåter, litt svulstig soul, litt spiritual og litt John Lennon – «Jealous Guy», som alle hadde kjærlighet som tema; om det så var til en saus!, ga hun oss en time og vel så det med tidløs jazzmusikk.

Med et kremband som «forteller» oss at de stortrives sammen, blei dette ei åpning som kledde Jazzest som den berømte hånda i hansken. Bassist Jens Fossum, den andre trønderen i bandet i tillegg til sjefinnen, fra Børsa Vest, samt de tre østfoldingene – jeg kommer aldri til å kalle det Viken – Svein Erik Martinsen på gitar og vokal, Hermund Nygård på trommer og maestro gigante Anders Aarum på allehånde tangenter, kjenner hverandre, Dahle Aagård og repertoaret så godt at de med all naturlig sjøltillit kan ta seg så god tid som ønskelig og som derfor sørger for at den store ro senker seg og blander seg med velvære på et herlig vis.

Neste stopp på åpningsdagen var møtet med Stjørdalens store sønn, bassist, trekkspiller, gitarist, komponist, arrangør, svømmer og bandleder Bjørn Marius Hegge. Han hadde fått årets spesialoppdrag, nemlig å ta for seg musikken til ei kjent trønderstemme – uansett sjangerbakgrunn.

Hegge hadde valgt deler av katalogen til Hans Rotmo – med vekt på musikk fram til midten av 90-tallet. Etter at vi fikk høre Rotmo sjøl synge – på tape – som åpning, tok det ca 15 manns/kvinners bandet bestående av noen av de mest lovende av den nye generasjonen jazzlinje-studenter, for seg Hegges til dels svært utfordrende arrangement.

Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: Hegge har en slags Mingusks innfallsvinkel det å skape musikk. Hans idetilfang er bortimot grenseløst; her skal man henge kraftig med i svingene for å få med seg i alle detaljene.

Det er både styrken og svakheten til Hegges Rotmo-univers. Musikken og måten han behandler utgangspunktet på er både spennende og utfordrende, men samtidig kan det bli vel mye av det gode. Ideene får ikke alltid anledning til å finne den roa de trenger og blir ikke alltid fullført heller av den grunn. Og plutselig dukka det opp et Belonging-sitat gitt – og plutselig var det borte igjen. Skjønner?

Tankene gikk fra tid til annen i retning Charlie Haden og Carla Bleys Liberation Music Orchestra. Det betyr noe veldig schwært i mi bok og at Bjørn Marius Hegge er på vei mot noe stort er jeg ikke det minste i tvil om. Rotmo-prosjektet bekrefta det nok en gang og jeg skulle gjerne fått muligheten til å høre det en gang til når det hadde satt seg enda bedre og kanskje blitt stramma inn litt her og der. Bare det å vandre over «Elgesæter Bru» mot slutten var verdt turen aleine.

Åpningskvelden blei avslutta med tre bortimot helt nye navn for min del. Pianisten Philip Granly med bassisten Alf Høines og trommeslageren Martin Heggli Mellem har alle avslutta jazzlinja i Trondheim og flytta sammen i kollektiv i Oslo. De har med andre spilt mye sammen og fortsetter åpenbart det tette samarbeidet på alle vis.

I et repertoar bestående av kun Granly-komposisjoner, med Coltranes «Mr PC» som ekstranummer, fortalte de oss om enorme kvaliteter individuelt, som lyttere og som kollektiv. Her fikk vi impulser bra Bach og Chopin til Paul Bley, Keith Jarrett, Ornette Coleman og John Coltrane – alt satt sammen til et hele trioen har satt sitt tydelige bumerke på.

Trioen er så samspilt at det nesten virker som om en av de tre bare kan åpne ei dør for så å se hva som skjer – og det gjør det uten stans. Lytteegenskapene er så åpenbare, empatien likeså, og det førte til mange fine treveis-samtaler.

Det jeg kan ønske meg til neste møte er en større bredde i låtdynamikken. Veldig mye foregår nå i et medium/opp-tempo-leie. Ikke noe gæernt med det, men en større bredde og variasjon vil løfte totaliteten i dette rytmiske og melodisk intrikate landskapet ytterligere. Philip Granly Trio er på veldig god vei til seg sjøl.

Dag en av fire er i mål og du verden for et påfyll og for en inspirasjon Jazzfest nok en gang er. Kanskje mer enn noen gang.

Jeg må ærlig innrømme at stridepiano ikke er daglig kost her i heimen. Når jeg for sikkerhets skyld får servert sju pianister på et brett, så kunne det jo lett blitt vel mye. Det har likevel blitt en hyggetime.

Sjøl om Frankrike har vært og til dels er et ganske så nedstengt land, så er det tydeligvis opp til flere ting som funker der likevel. Postverket er et godt eksempel på det og her om dagen ankom denne cd-en heimen nesten på ekspressfart.

Vår egen mesterpianist i faget stride, Morten Gunnar Larsen, er den jeg har hatt et nærmest forhold til når det gjelder stride. Frøet blei sådd da jeg hørte Eubie Blake, mer eller mindre kilden til denne stilretninga, i Molde for noen tiår siden. Larsen har ført stafetten videre og sørga for at uttrykket ikke har dødd ut her hjemme heller.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Larsen hadde så definitivt forsvart en plass i startoppstillinga her også. Det betyr på ingen måte at herrene Bernd Lhotzky, Louis Mazetier, Luca Filastro, Chris Hopkins, Rossano Sportiello, Harry Kanters og Alain Barrabes – med unntak av Lhotzky og Hopkins ukjente størrelser for meg – ikke viser at de har strideuttrykket i fingrene og vel så det. Vi snakker utvilsomt om tangentister som både kan dette og som stortrives i dette landskapet.

Alle er tildelt to låter hver og det er stort sett kjent materiale som “Drop Me off in Harlem”, “Willow Weep for Me”, “Jitterbug Waltz”, “The Lady Is a Tramp” og “Over the Rainbow” som blir dandert på herlig vis.

Sjefen og trommeslageren Guillaume Nouaux er eneste og svært så empatiske følgesvenn på alle spora – og i tillegg har han bevilga seg sjøl et lite solospor også. Han skal ha all mulig slags ære for å ta vare både på denne tradisjonen og samtidig løfte fram disse pianistene. Her kan jeg love at det swinger fra start til mål.

PS Vi kan bare håpe og tro på at Trump får anledning til å gjøre så lite skade som mulig før han må flytte ut av Det hvite hus.

Det er mulig det er noe spesielt med lufta eller vannet i Kringstadbukta like vest for Molde. Høyst sannsynlig er det det. I alle fall kommer de to høyst unike stemmene til Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll derfra og denne gangen er det sistnevnte som er en viktig bidragsyter til det flotte prosjektet «Voice & Strings & Timpani».

Utgangspunktet for dette høyst spesielle prosjektet er duoen Strings & Timpani som består av perkusjonisten Øyvind Hegg-Lunde og gitaristen Stephan Meidell. Begge har besøkt Molde en rekke ganger, blant annet sammen med Kvien Brunvoll i bandet Building Instrument og under åpninga av årets Moldejazz med Erlend Apneseth Trio.

Nattjazz

I forbindelse med et bestillingsverk til Nattjazz-festivalen i hjembyen Bergen, ønska Hegg-Lunde og Meidell å inkludere en rekke av sine beste venner og musikalske sjelsfrender fra det høyst oppegående Bergensmiljøet. Det førte til at de to vokalistene Mari Kvien Brunvoll og Eva Pfitzenmaier, gitaristen Stein Urheim og trommeslageren Kim Åge Furuhaug blei involvert og til sammen har de seks skapt et musikalsk univers ulikt alt annet. Deler av resultatet er henta fra konserten under Nattjazz i 2016, mens resten er innspilt i studio tidligere i år.

Stemmer og møter

Hegg-Lunde og Meidell har åpenbart vært ute etter å finne unike stemmer som kunne være med å skape helt spesielle møter. De sier at de enkelt og greit har åpna opp hodene sine og sluppet alt løst. Slik virker det da også. Her finnes det impulser fra minimalisme, fra impro, fra folkemusikk, fra elektronica, fra pop, fra jazz – ja, fra nær sagt hva som helst. Stemmene til Kvien Brunvoll og Pfitzenmaier, som begge uttrykker seg både på engelsk, fransk og ordløst, er så avgjort med på å ta dette musikalske universet til steder få om noen av oss har besøkt tidligere. Det er jo akkurat det som gjør musikk så spennende og inspirerende.

Voice & Strings & Timpani byr oss noe annerledes, noe kompromissløst, noe tøft, noe eksperimentelt – noe de er helt aleine om.

PS Dessuten er det å håpe at Trump stoppes fra å gjøre mer ugagn før han han geleides ut av Det hvite hus.

Nesten seks timer med tidligere uutgitt materiale med sjølvaste Joni Mitchell samla i en flott boks med ei 40 siders bok med masse unike bilder og ikke minst et langt og ganske så ferskt intervju med dronninga. Synes det er vanskelig å be om så mye mer jeg da.

For musikkelskere i mange generasjoner og uavhengig av sjangerpreferanser har Joni Mitchell, født Roberta Joan Anderson og med kraftige røtter i Modalen i Vestland og på Sømna i Nordland, vært en av de aller største. Både som låtskriver, lyriker – ja, det er lyrikk på høyt nivå hun har gitt oss gjennom hele karriera, gitarist, bandleder og som sanger har hun vært en inspirator, grensesprenger og intet mindre enn en unik artist.

Mitchell har jobba med “alle” som har betydd noe og alle har stått i kø for å jobbe med henne. Jeg har snakka med en annen norskætta gigant, Pat Metheny, om det utrolige samarbeidet de hadde med blant andre Don Alias. Michael Brecker, Lyle Mays og Jaco Pastorius, og han kunne sjølsagt bekrefte hvilken ære det var å jobbe med henne og at deres norske røtter var et stadig tilbakevendende tema.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mye av Mitchells karriere er svært godt dokumentert. Den delen vi blir kjent med her, fra hun var 20 til hun runda 24, er det stort sett bare i ymse bootleg-utgivelser noen har fått høre hva hun drev med. Mitchell, som har vært ramma av sjukdom og vært ute av stand til å opptre de seineste åra, har visst at hun satt på et ganske så enormt arkivmateriale, men har vært i tvil om hun ville gi det ut.

For å ta rotta på bootleggene som dukka opp både her og der, bestemte hun seg heldigvis for at det var på høy tid å gi ut den “ekte” versjonen.

Og for en skatt det er vi blir servert! Alt er kun med Mitchell på enten gitar eller ukulele og vokal og vi får først møte henne som folkesanger: de første spora er fra et radiooppatk fra 1963 og er blant annet “House of the Rising Sun”, “Molly Malone” og “John Hardy”!

Det er veldig spennende å høre hvordan stemma til Mitchell har utvikla seg starten i 1963 – fra den lyse jentestemma til den vi har blitt vant til etter hvert. Veldig mange av opptakene er også fra konserter rundt om i USA og vi får høre Mitchells morsomme og ofte informative småprat mellom låtene – samtidig som hun stemmer gitaren.

Her får vi flere versjoner av de mest kjente “Both Sides Now” og “The Circle Game” og masse ukjent stoff – for meg i alle fall – som hennes første sang “Day After Day”. Vi merker godt hvor hun er på vei og hvorfor hun har blitt den giganten hun har blitt. Og forskjellen på en strømmetjeneste og den fysiske utgava med boka, intervjuet, bildene og det hele, er det vel sjelden man ser, hører og merker så godt som her.

Dette er med andre ord intet mindre enn ei skattekiste. Joni Mitchell har vært, er og kommer til å bli værende en av mine aller største favoritter – uansett sjanger og uttrykk. Jula og de neste åra kan bare komme – Joni Mitchell er nå komplett!

PS Nå gjenstår det bare å få fjerna Trump fra Det hvite hus. Jeg føler meg trygg på at Mitchell er enig med meg i det.

Odd Einar, som sikkert reagerer hvis etternavnet Nordheim blir nevnt også, er i besittelse ei stemme og ikke minst et uttrykk som gjør at jeg lytter på ekte. Eg trur på deg!

Han spør om det i åpningslåta “Tru på meg” og det tar altså kun kort tid å svare – ja, jeg tror på deg. Noen har dette ubeskrivelige som gjør at man intuitivt gjør det og Odd Einar, som et stort publikum har blitt kjent med gjennom Stjernekamp på NRK nå i høst, har altså “dette”.

Odd Einar (48) har befunnet seg i vannskorpa lenge, men det store gjennombruddet har altså latt vente på seg. Med sjefspusher Christer Falck i ryggen på de fleste vis er det å håpe at det skjer nå – kvaliteten, ektheten og inderligheten skal det i alle fall ikke stå på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Odd Einar forteller oss med disse ni låtene, som han synger på uforfalska sognamaul – det blir liksom ikke noe mer ekte enn det når du kommer fra Årdal – at han med fundament i et et levd liv, evner å fortelle oss historier som betyr noe både for han og for oss – om vi ønsker å åpne oss for å ta i mot.

Med si heftige stemme med djupe røtter i soul og rhythm and blues – og flere tilliggende herligheter – tør han både å ta´n ned og dra på for å understreke hva han vil si i begge ender av skalaen. Det dynamiske aspektet ved uttrykket hans er en av hans store styrker – det fører til at vi som lyttere skjerper oss ekstra for å få med oss alle detaljene.

Med et repertoar med masse kjente låter som John Hiatts “Have a Little Faith in Me” – “Tru på meg”, Michel Legrands “Les Parapluies de Cherbourg” – “Eg vil venta”, Lisa Nilssons “Säg det igen” – “Enno ei gong”, Bob Dylans “Make You Feel My Love” – “Fordi eg elsker” og min favoritt blant mange favoritter, Allen Toussaints “Working in the Coal Mine” som har blitt til “Jobba ne på verket” der Odd Einar forteller oss om røttene sine i Årdal, etablerer Odd Einar seg helt der oppe. Sterkt og flott. Det at noen av våre beste menn som Anders Engen, Audun Erlien og Knut Reiersrud er med å mure grunnmuren, skader faktisk heller ikke.

Når Finn Tokvam har gjort en framifrå jobb som oversetter – Bjarte Hjelmeland og Odd Einar har også bidratt til det strålende sluttresultatet – og den flotteste fargeleggeren jeg kan tenke meg til et slikt musikalsk univers, tenorsaksofontonen til Bendik Hofseth, har løfta denne debuten til et visittkort Odd Einar kan være svært så stolt av, så er det å håpe at allmuen skjønner hvilken ekte formidler vi har blant oss. “Sognbook” – herlig tittel forresten – har alt i seg til å leve lenge.

PS Så er det å håpe at noen voksne sørger for å få stoppa Trump så fort som mulig. Det haster nå.

Den danske gitaristen Mark Solborg har med “Tungemål” gitt oss et musikalsk visittkort som vil bli stående. Lenge – svært lenge.

De som har fulgt den dansk-argentinske Mark Solborg (48) mer eller mindre tett de seineste åra vil ikke bli overraska over at han gir oss noe ganske langt bortenfor a4-boksen. Det har han definitivt alltid gjort, men nå i større grad enn noensinne. Med dette storverket, bestående av 148 minutter med musikk fordelt på tre cder og to meget flotte og interessante bøker, forteller Solborg oss at han hører hjemme blant de aller mest spennende og søkende gitaristene på Tellus i alle fall.

Den første cden er Solborg mutters aleine. Knappe 65 minutter med 19 låter viser oss en søkende musikant som går i dybden og som gir oss både en melodisk og fri rundreise i et lydunivers som er kun hans. Solborg sier at hele prosjektet egner seg både for nerder, musikanter og legfolk – jeg kan bekrefte at for sistnevnte kategori stemmer det veldig.

“Tungemål II” består av to cder – begge på godt og vel 40 minutter. Filosofien er for så vidt mye av den samme, den vakkert illustrerte boka som følger innspillinga sier oss mye om det, men den store forskjellen her er at Solborg har alliert seg med tre likesinnede sjelsfrender som vi møter i duokonstellasjoner. De tre er saksofonistene og klarinettistene Francesco Bigoni og Lars Greve og pianisten Simon Toldam.

Samarbeidspartnerne og utfordrerne tar musikken i ganske så forskjellige retninger – de gir den sine helt personlige farger. Sammen med den unike tilstedeværelsen til Mark Solborg blir “Tungemål” noe svært sjeldent.

Bøkene inneholder masse interessante refleksjoner rundt tilblivelsen av musikken, grafiske illustrasjoner, noter og mange fine bilder. De er enkelt og greit med på å gjøre «Tungemål» til et høydepunkt i Solborgs karriere – ei karriere som etter hvert er med på å stake ut ei viktig retning i gitarismen.

PS Dessuten er det å håpe at noen voksne snart får stoppet galskapen i Det hvite hus og får fjernet Trump derfra så raskt som mulig.

Bassisten, komponisten, bandlederen og pedagogen Espen Grundetjern, med base i Kristiansand, forteller oss med sin debut at han har noe ekte å formidle.

Jeg må ærlig innrømme at både Espen Grundetjern (30) og musikken hans er nye bekjentskap for meg. Mye av årsaken er dessverre at siden han er bosatt i Kristiansand, så faller han litt utenfor den daglige tralten for oss eller meg i hovedstaden. Derfor er det hyggelig å få møte Grundetjern med hans tre (!) siders vinyl – et fint visittkort fra musikanter fra det fine miljøet rundt Universitet i Agder.

Med ni Grundetjern-låter som befinner seg i et landskap med klare ingredienser fra såkalt nordisk jazz, modaljazz og med sterke melodier i fokus, tar pianist Thomas Edvardsen, tenor- og sopransaksofonist Trygve Rypestøl og trommeslager Kristoffer Tokle oss med på ei “gammeldags” reise reint opptaksmessig.

Samla rundt to mikrofoner var Grundetjern & Co ute etter en solid livefeeling og det har de fått til. Det betyr også at her har det ikke blitt fiksa på noe som helst etterpå – what you hear is what you get.

Likevel hadde jeg jeg ønska at de fire hadde tatt enda større sjanser. Ved flere anledninger blir det for trygt og forsiktig. Som Thelonious Monk sa til sangeren Abbey Lincoln etter at de hadde vært i studio et par dager uten at noe skjedde: Make a mistake. Da begynte ting å skje.

Grundetjern skriver fine låter og herrene er med på hans ideer fra ende til annen. Neste gang vil jeg altså at det tas større sjanser. Det kan føre til enda mer musikalsk spenning.

Grundetjern skal også ha all mulig ære for et herlig LP-cover – herlig!

PS Dessuten må noen få stoppa Trump så fort som overhodet mulig. Nå er det nok!

I jazzverdenen er det slik at man er på fornavn med en del artister sjøl om man ikke kjenner dem.  Dexter, som også reagerte hvis han blei tiltalt med etternavnet Gordon, er så avgjort blant dem. Han var intet mindre enn en legende og her får vi høre hvorfor – nok en gang.

Allerede før Dexter Gordon (1923-90) inntok København for alvor på begynnelsen av 60-tallet, og blei der værende i 14 år, hadde han en bortimot ikonisk status. Hans tøffe, sløye og tilbakelente tenorsaksofonspill, der han var så langt bak beatet at bak-beatet-forsvareren Jakob Schøyen Andersen kan bli misunnelig, hadde allerede danna skole og blant andre John Coltrane og Sonny Rollins hadde Dexter som et av sine store forbilder.

Blant annet på grunn av store dopproblemer så Dexter for seg at det mer liberale Europa, og kanskje spesielt Danmark, kunne være stedet for han på 60-tallet. Det viste seg å være helt korrekt og i tillegg opplevede han at publikum både i Danmark og ellers i Europa satte voldsomt pris på jazz og at de hadde et genuint forhold til musikk og kunst generelt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dexter var et ektefødt barn av bebop-skolen og avleggere derfra prega hele hans musikalske livsbane. Sommeren 1964 var han definitivt blitt varm i København-trøya og hver eneste kveld gjennom juni, juli og august spilte han med bandet sitt på legendariske Montmartre for fulle hus.

Her får vi bli med på deler av to julikvelder, den 20. og 28, og det er en Dexter i storform både som saksofonist, vokalist – på sitt høyst særegne vis – og som kommunikator på sitt sjarmerende dansk, vi får hilse på. Opptakene, som aldri har vært utgitt før og som opprinnelig var henholdsvis radio- og tv-opptak, er av meget god teknisk kvalitet og alle instrumentene får den plass de fortjener.

Når det er den catalansk/spanske mesterpianisten Tete Montoliu (1933-97), den evigunge trommeslagervirtuosen Alex Riel, som runda 80 i år, og bassgeniet Niels-Henning Ørsted Pedersen (1946-2005) – den gang 18 år ung – som er Dexters usedvanlig empatiske tonefølge, så hadde det sjølsagt vært både synd og skam om de ikke blei hørt slik de skulle.

Det swinger og groover noe vederstyggelig hele veien om det er i heftige tempolåter eller nedpå ballader. Repertoaret er en blanding Dexters egne låter og standardstoff som “Manha de Carnaval” og “Misty”. I åpningssporet “King Neptune” kommer vi inn midt i låta som om vi kommer aldri så lite for seint til jazzklubben, men etter at vi får funnet oss en plass i salen så er det en time med stor hygge vi bys på.

Tekstheftet, slikt finnes ikke på Spotify og andre strømmetjenester gitt, inneholder en fin story om Dexter i Danmark fra en av hans venner samt et hyggelig lite lite tilbakeblikk fra Riel og bassisten Bo Stief, som spilte etter Dexter & Co på Montmartre hele denne sommeren.

Have no fear, Dexter is here, pleide Dexter å melde fra scenekanten. Sjøl om han ikke er her lenger for å melde det, så gjør musikken hans avgjort det fortsatt. Du verden for en musikant!

PS Vi kommer forhåpentligvis en dag nærmere avsettelsen av Trump for hver dag. Her krysses det fingre og tær for at det skjer så fort som mulig.

LAN Trio består av tre stasmusikanter fra tre forskjellige europeiske land. Med sitt andre album tar de ytterlige steg i retning seg sjøl.

I 2017 så “Setembro” dagens lys. For meg var det det første livstegnet fra trioen som bestod av den engelske tenor- og sopransaksofonisten Julian Argüelles, den portugisiske pianisten Mário Laginha og den norske trommeslageren og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken. Møtet var intet enn en åpenbaring og siden har jeg venta på oppfølgeren.

For ei stund siden laga jeg radioprogrammet Tor de Jazz sammen med Norbakken og der bød han på ei snikverdenslansering fra trioens nye skive. Jeg mer enn ante hva jeg hadde i vente med andre ord.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå har dagen kommet og “Atlântico” er klar for verdenslansering. Og sjelden blir vi servert livsbejaende musikk som hører hjemme i nesten alle hjørner av verden slik som disse tre herrene byr på.

Hver for seg hører de tre hjemme i det ypperste toppsjikt som instrumentalister. De er utstyrt med, eller rettere sagt har tilegna seg, ytterst personlige stemmer, og etter å ha kjent hverandre i en årrekke, har de utvikla et høyst personlig språk.

Alle har bidratt på låtskriversida og de har henta impulser fra afrikansk, amerikansk og europeisk rytmikk, harmonikk og melodikk og satt det sammen til noe helt eget. Ingen av de tre har behov for ekstra rampelys på bekostning av de andre: dette er et kollektiv som både vil og kan gå den samme veien og som hele tida utfordrer hverandre til å åpne nye og spennende dører.

Musikken er vakker, virtuos, spennende, sprudlende og direkte livgivende. Måtte de få anledning til å komme seg ut snart slik at de får spredd det gode budskap. Inntil det skjer er “Atlântico” en god trøst. Svært god.

PS Dessuten er det å håpe at Trump blir stoppa nå. Galskapen må ta slutt snart.