Tor Hammerø

Hvor var du da-spørsmålet dukker opp fra tid til annen. Spesielt når det gjelder unike opplevelser. Jeg var der da Egil Kapstad spilte sin solo-konsert i Molde. Og heldigvis får både jeg og alle som vil muligheten til å oppleve den nok en gang. Denne opplevelsen både var og er nemlig unik.

For oss som har levd ei stund, så har det vært et faktum i flere tiår at pianisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Egil Kapstad (1940-2017) har vært en jazzens store lyrikere – uansett hvilken målestokk man benytter. Hvorfor Kapstad aldri fikk det store internasjonale gjennombruddet er for meg komplett ubegripelig, men trøsten får være at vi fikk nyte mye mer av Kapstads mesterskap her hjemme av den grunn.

Det å dykke ned i Kapstads klangverden er intet mindre enn en gave i seg sjøl. Den består av en harmonisk og rytmisk oversikt, en ro, et enormt følelsesregister iboende en skjønnhetssøken som han var ganske så aleine om og som manifesterte seg i ustanselig vakker og personlig musikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Av en eller annen grunn ønska den på egne vegne beskjedne Kapstad å spille ei alt for tilbaketrukket rolle. Derfor fikk vi sjelden, eller nærmere bestemt nesten aldri, oppleve han som solopianist. Derfor skal Moldejazz ha all mulig ære for at de inviterte Kapstad til å gjøre en av sine “hemmelige” konserter mutters aleine den 18. juli 1997. Vi som var der kommer aldri til å glemme det – verken pianospillet eller Kapstads varme måte å ta oss verbalt gjennom konserten på.

Etter at NRKs utrettelige kulturforsvarer Torstein Vegheim dukka ned i arkivene og starta et solid arkeologisk arbeid, fant han igjen denne konserten fra Molde i 1997 – en konsert som aldri blei sendt i sin helhet. Som jeg huska det på min personlige hardisk: det var og er en konsert for evigheten med en av våre største jazzmusikere gjennom alle tider.

Med et repertoar bestående av “The Peacocks” som åpningsnummer – Kapstad var en fugleelsker- og kjenner av rang – Bill Evans´- hans sjelsfrende – sjeldent spilte “Remembering the Rain”, Ellington-klassikerene “In a Sentimental Mood” og “Things Ain´t What They Used to Be”, Miles Davis/Bill Evans´ “Blue in Green”, standardlåta “It Might as Well Be Spring”, Monks ikoniske “´Round Midnight”, “Basin Street Blues” samt komposisjoner av Bartok, Scriabin og Sparre Olsen – Kapstad var jo så mye mer enn en eminent jazzmusiker – han var enkelt og greit en stor musikant. Overgangen mellom hans egen “Epilog” og Bill Evans´”Epilogue” er også blant konsertens mange høydepunkt.

Egil Kapstad og musikken hans vil alltid være med oss. Han ga oss veldig mye så lenge han var her og med denne konserten, innspilt nesten på dagen 20 år før han la ned pianolokket for siste gang, blir lyrikeren over alle lyrikere i norsk jazz med oss videre på et nydelig vis. Takk Egil!

PS Dessuten er det å håpe at noen voksne vil sørge for at Trump nå får gjøre så lite skade som mulig før han frivillig eller ikke blir fulgt ut av Det hvite hus.

Som vokalisten, cellisten, komponisten og tekstforfatteren Paulin Voss sier i låta “35000 Choices” så består livet av valg. Hun har definitivt valgt rett når hun nå har gitt oss sitt fjerde album.

Jeg bryter sammen og tilstår at Paulin Voss, med tyske røtter i Kristiansand, men bosatt i Drøbak, er et nytt bekjentskap for meg. Siden dette er hennes fjerde musikalske visittkort så er det sjølsagt litt flaut, men jeg skal forsøke å ta det som en mann. For å prøve å bøte på dette usedvanlige kunnskapshullet, så iler jeg til og slår fast at det første møtet har vært av det svært hyggelige og positive slaget.

Voss (49) er ei godt voksen kvinne som har levd liv å melde fra. Når hun har en mer enn solid musikkutdannelse i bagasjen, hun er cellist med lang fartstid fra diverse symfoniorkestre, så mer enn antyder det at det er kvalitet over det popartisten – og litt til – serverer oss.

For med et unntak er det ei flott popskive Voss gir oss. Hun synger vakkert med en autoritet i uttrykket som gjør at man hører etter. Når så tekstene i stor grad, med ett unntak, går et solid stykke utenpå vanlige a4 poptekster, så betyr det at Voss har lagt et fint fundament for å gi oss noe med skikkelig særpreg.

Voss har skrevet alt sjøl av både tekst og musikk bortsett fra AC/DC-låta “It´s a Long Way to the Top” – i en tøff, veldig nedpå versjon. Når så det hele blir avslutta med cellisten Voss i nydelig tolkning av den estiske mesterkomponisten Arvo Pärts “Spiegel im Spiegel”, så har dette blitt et ganske så annerledes visittkort fra en musikant med noe helt spesielt på hjertet.

Arrangementene og produksjonen til Ruben Dalen, med solid med pålegg, mye stryk og mye programmering, men som på ingen måte drukner stemma til Voss, er av typen smakfull – veldig i stil med det Paulin Voss ellers har å komme med.

Det skulle altså ta sin tid før Paulin Voss´ og mine veier skulle krysse hverandres. Det har absolutt vært verdt ventetida.

PS Og så er det å håpe at Trump blir ledsaga ut av Det hvite hus så raskt som mulig.

Bob James er en svært innflytelsesrik pianist og musikant. Her får vi oppleve han anno 1965 og i 2020-tapning. Ting har skjedd for å si det forsiktig.

Legenden og ikonet Bob James har runda 80, men er fortsatt i full vigør. Her får vi hilse på han i to vidt forskjellige utgaver – den ene ganske så forventa og forutsigbar, den andre høyst overraskende.

Like etter at unge James hadde ankommet New York og fått den ettertrakta jobben som pianist og musikalsk leder for vokalstjerna Sarah Vaughan – en jobb han hadde i rundt fire år – fikk han også muligheten til å utforske andre sider ved sitt talent. James var nemlig tiltrukket av både bebop, standardlåter og tro, det eller ei, ganske så eksperimentell frijazz. Det fikk han anledning til å spille inn flere eksempler på. Noen blei aldri utgitt og faktisk glemt – helt til nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den gang 25 år unge Bob James blei ved to anledninger i 1965 invitert av den enda yngre entusiasten George Klabin til å spille inn akkurat den musikken han ville. Både i januar og oktober skjedde det i triosammenheng, både med musikanter fra Vaughan-bandet, trommeslageren Omar Clay og bassisten Larry Rockwell, og med relativt ukjente venner fra studietida i Ann Arbor.

Klabin har forblitt en entusiast og har de seinere åra gjennom sitt plateselskap Resonance Records drevet et usedvanlig grundig og flott musikkarkeologisk arbeid sammen med Zev Feldman. De har funnet frem ukjent materiale med blant andre Bill Evans, Sonny Rollins, Wes Montgomery og Nat King Cole, satt lyden i “perfekt” stand og gitt utgivelsene ei innpakning som vitner om ekte kjærlighet til musikken. Det har de definitivt gjort med denne Bob James-innspillinga også.

Her får vi servert alt fra kjente låter som Rollins´ “Airegin” og Miles´ “Solar”, via originalkomposisjoner til ganske så frie ekskursjoner. Alt ganske langt unna den James vi har blitt kjent med de seineste tiåra, men et herlig dokument som sier mye om hvor han kom fra og hvilken allsidighet han er i besittelse av.

Når så Resonance Records har gjort en fantastisk jobb med å grave opp musikken, lage et strålende hefte på rundt 40 sider med masse interessant stoff, der James innrømmer at han hadde glemt at innspillingene overhodet blei gjort, og flotte bilder fra denne epoken, så har dette blitt et sjeldent og svært godt minne.

For et stort publikum verden rundt har Bob James fra 70-tallet og frem til i dag blitt kjent som en av smoothjazzens mest sentrale utøvere. Musikken til TV-showet “Taxi”, bandet Fourplay samt en stor inspirasjon for en rekke hip hopere som har sampla musikken hans, har vært viktige ingredienser når det gjelder James´ enorme popularitet.

Det er også der vi møter han sammen med den tyske trompeteren og vokalisten Till Brönner på den ferske utgivelsen “On Vacation”. Elegansen og smakssansen til James, både som tangentist og komponist, er det absolutt ingen som helst tvil om, men om det er spesielt spennende det han og Brönner, blant annet med hjelp av tromme-eleganten Harvey Mason, gir oss, er vel høyst tvilsomt.

Musikken er pen – veldig pen faktisk – og til dels svært glatt. Tekstene av typen “Here´s to life, let´s hava a lemonade” er ikke akkurat av den minneverdige sorten heller, men jeg er likevel sikker på at de millionene kloden rundt som har latt seg fascinere av både mjukjazz og ikke minst Bob James også, vil la seg forføre nok en gang av disse mjuke tonegangene.

Uansett har dette vært et interessant møte med Bob James anno både 1965 og 2020.

PS Så er det å håpe at noen får begrensa skaden Trump kan få gjort så mye som mulig før han flytter/flyttes ut den 20. januar.

Helt siden Otrøyas store sønn Steinar Raknes stod på scena mutters aleine under Moldejazz i 2010, har karriera hans tatt veier knapt han sjøl en gang ante noe om. Nå møter vi han på egen hånd på plate også for første gang. For et one man band vi har med å gjøre!

Som for alle kulturarbeidere, blei 2020 totalt annerledes også for bassisten, vokalisten, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen Steinar Raknes. Sjøl om han ikke har bodd på Otrøya de siste tiåra, så er det liten tvil om at store deler av sjela hans fortsatt befinner seg der – hør bare «Bob Along»; vakrere fisketur har ikke mange av oss blitt invitert med på og man trenger ikke all verdens fantasi for å skjønne hvor den foregår.

Den usedvanlig dyktige og uttrykksfulle Raknes har vært en av Harald og Sonjas travleste musikanter de seineste åra. Det betyr at han har vært mye borte fra både kone og tre sønner, noe som har ført til mye savn på ensomme hotellrom og på uendelige reiser. Men det har også ført til mange flotte, ærlige og inderlige tekster som blant andre «The Deserter». Den forteller om savnet, men samtidig om kjærligheten og vissheten om at alle veier er en omvei hjem. Raknes har enkelt og greit blitt en historieforteller av rang og mye av dette er faktisk poesi som står helt fint på egne bein. Smak bare på følgende setning i «It Is Easier»: «When you realize – that you´re not smarter – and you´re not Charlie Parker».

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tekstene til dette americana-inspirerte musikalske landskapet har blitt til på veien, men musikken og innspillinga har blitt unnfanga i og rundt heimen midt i Oslo i lockdown-perioden. Raknes, hans røffe og tøffe stemme og hans hippe bass-spill er alt vi blir bydd på, men jeg kan love at det ikke er småtterier i dette tilfellet. 

Raknes skaper faktisk et helt lite univers ved hjelp av sin tekniske ekspertise og, bortsett fra en smule tamburin, så har alt vi hører bassen som utgangspunkt. Looping, vreng, oktavering og en helt spesiell klangrikdom makter han å frambringe via sitt gitarpedal-oppsett. Ingen låter som Steinar Raknes – slik er det med den saken.

Hadde Steinar Raknes vært født et annet sted enn på Otrøya, så hadde han godt mulig vært verdensstjerne. Heldigvis er melodikeren og den optimistiske melankolikeren født på Otrøya og faren og ektemannen står frem som mer reflektert og ekte enn noen gang på grunn av det og på grunn av tida han og vi gjennomlever nå. 

Du kan som kjent ta Raknes ut av Otrøya, men du kan ikke ta Otrøya ut av Raknes. «On the Road» er ekte vare fra en stor artist. 

PS Kan noen snart sørge for at Trump blir ufarliggjort før han gjør mer skade enn han han allerede har gjort.

De som hevder at musikk ikke hjelper mot mørketida tar feil. Den internasjonale svenske kvartetten Derupeto gir oss et bevis på det.

Støtt og stadig dukker det opp nye og ukjente band med musikk jeg aldri har hørt før i postkassa. På sett og vis er det noe av det mest spennende jeg setter på i spilleren og Derupeto hører hjemme i den kategorien.

Ukjent er for så vidt en sannhet med visse modifikasjoner. To av musikantene, elbassisten Rubem Farias, opprinnelig fra Brasil, og trommeslageren og fra tid til annen vokalisten Deodato Siquir, med røtter i Mosambik, kjente jeg raskt igjen fra gitaristen Steinar Aadnekvams Freedoms Trio., et band som er kjennetegna av fyrrig musikk i grenseland mellom verdensmusikk og jazzrock.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når de to svenskene Tobias Grim på gitar og Peter Knudsen på tangenter nå har satt Farias og Siquir stevne, så er det definitivt fusionmusikk det fortsatt handler om. Grim er hovedkomponisten og både han og de andre har tatt med seg impulser fra både afrikanske og brasilianske toneganger, svensk musikk og ikke minst amerikansk vestkyst fusion.

Det hevdes fra de hippe kretser at denne typen fusion både er forutsigbar og kjedelig. Dem om det – jeg er blant dem som både lar meg underholde og varme av budskapet til Derupeto – den skarpe har sjølsagt funnet ut for lenge siden hvor bandnavnet kommer fra – sjøl om det altså ikke er det mest utfordrende verden har blitt utsatt for.

Derupeto gir oss varme og kvalitetsunderholdning som egner seg ypperlig i mørke og sure høstkvelder – sikkert resten av året også.

PS Nedtellinga går sakte, men den går fremover før Trump blir kasta ut av Det hvite hus og samtidig på historiens skraphaug.

Gitaristen Haftor Medbøe stakk fra fødelandet for mange, mange år siden og har siden blitt værende i Skottland. Til tross for det skaper han støtt og stadig nydelig musikk.

Haftor Medbøe, opprinnelig fra Lærdal i Sogn, har etter hvert bodd flesteparten av sine 53 år i Edinburgh. Der er han sjef for Humanities & Culture ved Edinburgh Napier University, men det betyr heldigvis ikke at han har lagt bort gitaren på noe vis og med ujevne mellomrom avlegger han oss nye besøk med vakre budskap. Nå er det faktisk dobbelt opp med to forskjellige konstellasjoner og begge er like vakre – på hvert sitt vis.

Sammen med den usedvanlig langt framskredne trompeteren Gunnar Halle, som har tatt til vettet og flytta hjem til Norge etter mange år i Danmark, og den danske bassisten Eva Malling, som også har tatt til vettet og blitt værende i Danmark, møter vi Medbøe i selskap med ni låter som har utgangspunkt i melodier skrevet til dikt av den danske poeten Martin N. Hansen. Han var åpenbart en stor inspirasjon for mange framtredende danske komponister og trioen har utvilsomt kommet under huden på Hansens lyrikk – sjøl om det ikke blir sunget eller resitert tekst på noe vis her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Titler som “Glaj som skull´ en mød´ sin kjærest”, “Som sang i juninætter” og “Jeg går i grønne enge”, mer enn antyder hvor Hansen ville med sin poesi, og du verden så lyrisk Medbøe, Halle og Malling tolker låtene. Vi snakker sjelefred.

Medbøe og den svenske pianisten Jacob Karlzon, som vi kjenner her hjemme fra utsøkt tonefølge sammen med blant andre Silje Nergaard og Viktoria Tolstoy, møttes av alle steder på Hebridene for snart 20 år siden. De tenkte raskt på at de en dag skulle gjøre noe sammen, men åra gikk før det endelig skjedde noe.

Under Edinburgh Jazz & Blues Festival i 2018 var det endelig dags og det er forlengelsen av det møtet vi får være med på her. Det føres vakre og eleverte samtaler mellom to likeverdige samtalepartnere som lytter i like stor grad som de spiller, hvis du skjønner. Jan Johansson, Esbjörn Svensson og Tord Gustavsen er nærliggende referanser samtidig som impulser fra svorsk folkemusikk også spiller ei flott rolle.

Ep-en består av fire låter alle signert Medbøe, hvis jeg har skjønt det rett, mens digitalt finnes det et bonusspor der Jessie Bates synger like vakkert som herrene spiller.

Begge utgivelsene finnes i kun 250 fysiske eksemplarer i ep-format som spilles på 45 rpm. Bortimot et samleobjekt med andre ord. For dere som er ute etter noe spesielt og spesielt vakkert er det bare å benytte muligheten.

PS Dessuten er det å håpe at noen sørger for å få The Lame Donald Duck ut av Det hvite hus så fort som mulig.

Det internasjonale kollektivet Tingvall Trio har av en eller annen grunn aldri fått fotfeste her hos oss. Nå er det på høy tid.

Der 17 år siden den svenske pianisten Martin Tingvall (46), den cubanske bassisten Omar Rodriguez Calvo og den tyske trommeslageren og perkusjonisten Jürgen Spiegel fant sammen i det som siden har blitt kalt Tingvall Trio og som deretter har spilt i over 30 land.

Åtte album har trioen etter hvert på samvittigheten og årsaken til populariteten er egentlig ganske så åpenbar. Trioen og uttrykket den har skapt er nemlig både livsbejaende, virtuost, heftig og samtidig lyrisk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med base i Hamburg har de tre som sagt hele verden som sitt arbeidssted. Og det er også utgangspunktet for årets herlige visittkort. Musikk fra store deler av Tellus som forbindes med dans er fundamentet for de 13 låtene. «Arabic Slow Dance», «Ya Man», «Bolero», «Spanish Swing», «Riddaren», «Sommarvisan», «Cuban SMS» og «Tokyo Dance» er mer eller mindre sjølforklarende og den uhyre samspilte trioen stortrives hvor de enn lander.

Det er masse temperament, humør og virtuositet i uttrykket til Tingvall Trio. Samtidig er det også masse lyrikk, varme og inderlighet i budskapet – spesielt når de velger å ta´n ned.

Alle der ute som har hatt eller har et forhold til trioer som Esbjörn Svensson Trio og Rymden og som trenger påfyll av nok en pianotrio som slekter på sett og vis, anbefales å dra på ekskursjon med Tingvall Trio. Og den arrangøren som sørger for å få bandet på plakaten når slikt er mulig igjen, har sikra seg en sikker vinner.

PS Nå er det bare å telle ned til Trump eventuelt bæres ut av Det Hvite Hus. Kan noen voksne ta ansvar!

Barrage – septetten til den Trondheimsbaserte bassisten, komponisten og bandlederen Alexander Riris – er nok en bekreftelse på at nivået til neste generasjon i jazz-Norge også er skyhøyt.

Det har vært skrevet spaltekilometer om betydninga jazzlinja i Trondheim har hatt og har for utviklinga til det norske – og vel så det – jazzlivet. Slik det ser ut kommer det også i fremtida til å bli skrevet nye kilometer. Tilflyten av nye stemmer og nye uttrykk er nemlig av slaget ustoppelig og du verden så hyggelig det er.

Alexander Riris (25) fra Stavanger har gjort ferdig studietida si ved Nidelvens bredd, men er fortsatt bufast i den musikalsk spennende byen. For vel tre år siden startet han Barrage som sekstett med ønske om å utvikle sine musikalske ideer og visjoner. Med seg hadde han saksofonistene Christian Cuadra, Signe Emmeluth og Erlend Kongtorp, pianisten Hogne Kleiberg og trommeslageren Ingvald Vassbø. Ønsket om å komplettere lydbildet med messing vokste raskt frem og trompeteren Erling Skorpen viste seg raskt å være et lykkelig valg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er i stor grad Riris´ visjoner som komponist og bandleder som får anledning til å skinne her og det gjør de da også virkelig. Med et bakteppe som henter hemningsløst fra både impro, straight jazz og klassisk musikk med røtter i 1900-tallet, tar Riris – som på sett og vis minner meg om en ung og kompromissløs utgave av Charles Mingus i sin musikkfilosofiske tilnærming – og gir sine medmusikanter ganske så frie hender til å ta hans låter videre dit de vil.

Jovisst viser de sju oss at de er solister virkelig på vei til noe høyst personlig, men for meg er det likevel det spesielle kollektive uttrykket som snakker til meg først og fremst. Det er tøft, det er spennende og det er annerledes. Alexander Riris og Barrage er så definitivt på vei – de har kommet langt allerede.

PS Dessuten håper jeg Trump kommer seg ut på de evige golfmarker så raskt som mulig.

Susan Alcorn er en sjelden fugl i det musikalske universet. Akkurat derfor har den amerikanske pedal steel-gitaristen noe helt spesielt på hjertet.

Susan Alcorn (67) har i løpet av de seineste åra markert seg i stadig større grad i moderne jazzlandskap sammen med blant andre Pauline Oliveros, Ingrid Laubrock, Joe McPhee, Ken Vandermark og Fred Frith. Noen av de heftigste navna på den amerikanske modernisme- og improscena med andre ord.

Det har hun gjort på et instrument som i stor grad forbindes med hawaii- og countrymusikk og det er i stor grad fra country- og popmusikken Alcorn opprinnelig kommer også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mye gjennom inspirasjon fra den musikalske filosofien til Oliveros åpna det seg stadig nye dører for Alcorn. Frijazz og samtidsmusikk blei viktige elementer og det var også på det viset hun kom i kontakt med miljøet og musikantene som jeg tidligere nevnte.

Sakte, men sikkert har også ønsket om å skape egen musikk med eget band vokst fram. Et uventa stipend førte til at den døra åpna seg og Alcorn ville gjerne ha med seg noen av sin beste musikalske venner samt en nykommer – for henne.

Det betyr et moderne kremlag bestående “nykommeren” Mark Feldman på fiolin, Michael Formanek på bass, Mary Halvorson på gitar og Ryan Sawyer på trommer. Bortsett fra sistnevnte, som er et nytt bekjentskap for meg, snakker vi her om noen av de mest toneangivende musikantene på den moderne USA-scena.

De kler de fem låtene til Alcorn, som har alt fra country, via samtidsmusikk og musi kk det swinger av til impro – og mye annet også – i seg, på et flott og empatisk vis. De fem trives åpenbart utmerka i hverandres selskap og skaper noen usedvanlig melodiske og noen ikke fullt så melodiske landskap, som de er helt aleine om med sin unike stemmer og en instrumentering vi ikke støter på hver dag for å si det forsiktig.

Susan Alcorn Quintet gir oss påfyll av noe som viser oss hvor stort og allsidig det fantastiske landet som Joe Biden nå skal prøve å få på beina igjen er. Vi ønsker både Alcorn og Biden all verdens lykke til.

PS Måtte Trump se til å komme seg ut på golfbanen permanent så snart som mulig.

Noen av oss har kommet ganske seint inn i Jaga Jazzists univers – undertegnede for eksempel. I kategorien seint, men godt. Svært godt faktisk.

Da var vel ingen i Tønsberg eller familien Horntveth som i 1994 så for seg at det som hadde sin spede begynnelse i kjellerstua til den nevnte familien, skulle få et så langt og innholdsrikt liv som Jaga har fått til nå. Kjerna i bandet er fortsatt på plass, ni album er sjøsatt og turneer over hele verden er unnagjort med fulle hus og stormende jubel. Sist jeg så bandet i levende live var under Moldejazz i 2017. Da hadde de med seg en Pat Metheny som gjest og du verden for et møte og for en opplevelse vi blei vitne til.

Nå avlegger Jaga oss sitt første albumbesøk siden 2015 og nok en gang forteller de oss at de er like sultne, like utforskende og like hippe som under treffet i Molde. Bandet debuterer denne gangen på den amerikanske labelen Brainfeeder Records som Flying Lotus har stått bak og at Brainfeeder nå har fått noe helt nytt, annerledes og hipt på labelen sin bør det ikke herske mye tvil om.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For første gang har Jaga stått for produksjonen sjøl også. Når fem av de åtte jazzistene er produsenter til daglig, så burde det jo være mer enn nok kompetanse på huset og det er det da også åpenbart. Det har denne gangen ført til en ganske så spontan produksjon i motsetning til tidligere der det har vært flikka på detaljer til man til slutt sa seg fornøyd.

Som før er det Lars Horntveth som er føringsoffiser og komponist. Den gjennomsiktige og tøffe vinylen består av fire ganske lange låter som befinner seg i et transparent landskap som henter uhemma fra post-rock, electronica, jazz og psychedelia – og sikkert mye annet – og setter det sammen til noe som kun Jaga Jazzist kunne ha unnfanga.

Med multiinstrumentalist Lars Horntveth og søsknene Line og Martin på hovedsakelig tuba og trommer, Marcus Forsgren på gitar og vokal, Erik Johannessen på trombone og vokal, Øystein Moen på tangenter, Andreas Mjøs på vibrafon og som bandets kokk og Even Ormestad på elbass, er Jaga Jazzist anno 2020 så tøft, groooovete og framtidsretta som aldri før. Jeg gleder meg allerede til de 26 neste åra!

PS Kan han derre Lame Donald Duck Trump se til å komme seg ut av det Hvite Hus så kjapt som overhodet mulig. Det er nok nå!!!!