Bli med på jazzklubb da!

En av den moderne jazzens store trommeslagere anno 2019, Johnathan Blake, inviterer med seg Linda May Han Oh og Chris Potter – og oss – på jazzklubben Jazz Gallery i New York

Johnathan Blake hadde ikke noe valg – dett måtte bli jazz.

Mange vil kjenne igjen Johnathan Blake (43) fra samrør med fine folk som Tom Harrell og Kenny Barron. Lista kan egentlig gjøres så lang man bare ønsker når det gjelder folk Blake har spilt med og når det kan fortelles at han er sønn av den langt framskredne fiolinisten John Blake, Jr. (1947-2014), som blant annet tjenestegjorde hos McCoy Tyner, så sier det seg sjøl at Johnathan har hatt ei solid læringskurve bortimot fra fødselen av.

Linda May Han Oh, Johnathan Blake og Chris Potter fra innspillinga på Jazz Gallery.

Likevel er det slik at Blake stort sett har hatt jobb som såkalt sidemann, men da den meget anerkjente jazzfotografen Jimmy Katz, som sammen med kona hadde satt i gang det bortimot idealistiske selskapet Giant Step Arts, tilbød han kontrakt på svært gode vilkår, var Blake svært lett å be. Han tok kontakt med to av sine gode musikalske venner, bassisten Linda May Han Oh og saksofonisten Chris Potter, som her kun spiller tenor. De tre har spilt mye sammen, men ikke på trio og til tross for det var de lette å be.

I dette akkordfrie samfunnet, som ikke minst Sonny Rollins gjorde berømt, er det mye frihet disponibelt for alle tre. De må hele tida være på plass for å «fylle» de romma som blir stående åpne – eller ikke gjøre det.

I de to setta vi får være med på fra Jazz Gallery den 21. og 22. januar i fjor, serverer de tre oss mye originalmateriale, Stings «Synchronicity 1», ei låt av den avdøde bassisten Charles Fambrough, som Blake mer eller mindre så på som sin onkel, to Potter-låter pluss «Relaxin´ at Camarillo» av Charlie Parker.

Det kommer neppe som noen bombe at vi har med tre strålende instrumentalister å gjøre – vi snakker om noen av de eller beste og mest ettertrakta på Tellus på sine respektive instrumenter. Spesielt overraskende er det heller ikke at de snakker utmerket sammen – dette er triojazz i denne sjangeren fra aller øverste hylle.

Er du ute etter god jazzklubbstemning med noen av de beste så trenger du faktisk ikke lete så mye lenger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Johnathan Blake
Trion
Giant Step Arts/GiantStepArts.org

 

Himmelsk blanding

Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström – Rymden – er et kollektiv man kan bli med på tur når som helst og hvor som helst. Det er en berikelse – mer for hver gang.

Jens Christian Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström – bedre reiseledere får man ikke. Foto: Roar Vestad

Noen har vært så bortskjemt at vi har fått være med på reisa fra nesten dag én når det gjelder supertrioen Rymden. Det er nemlig et høyst unikt kollektiv vi har med å gjøre.

Skepsisen var til stede hos mange og den var fullt forståelig når man skjønte at, for enkelthets skyld, Bugge skulle bli en tredel av en ny trio der Berglund og Öström var så sterkt forbundet med Esbjörn Svensson og den legendariske trioen est.

Det tok de tre kun kort tid å stake ut sin egen kurs sjøl om tankene fra tid til annen kan gå tilbake est fortsatt. Det gjør absolutt ingen verdens ting – det er så gode minner og en så bra retningsgiver som man bare kan tenke seg.

 

Magnus Öström, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Dan Berglund – du verden. Foto: Francesco B. Saggio

Det de tre ga et entusiastisk og fullpakka Victoria denne kvelden var ei reise ut i det universet de har skapt og som blant annet har materialisert seg i den vidunderlige skiva «Reflections & Odysseys». Nytt materiale hadde også kommet til og mer homogent og empatisk musikalsk kollektiv er vanskelig å tenke seg.

Etter bøttevis av jobber rundt om i store deler av Europa for fullsatte hus de to siste åra, har Rymden nå i stadig større grad blitt et kollektiv der ingen av de tre har det minste behov for å skinne på bekostning av de to andre. Likevel skinner alle tre både individuelt og ikke minst kollektivt.

Musikken er personlig og med klare avtrykk av alle de tre som komponister også. Det er lyttere i ultraklassen vi snakker om her og dynamikk er uten stans et av de viktigste virkemidlene. Alle tre er også elektronikere av klasse – ikke minst imponerer Öström som rytmisk elektroniker med noe helt eget. Når så lyd og video på stort lerret bak bandet er med på å gjøre dette til en totalopplevelse, så blei denne regnfulle oktoberkvelden alt annet enn mørk og sur.

PS Stor takk til fotografene Francesco B. Saggio og Roar Vestad som formidler musikken og Rymden på et praktfullt vis.

Bugge Wesseltoft, Berglund og Öström slik Francesco B. Saggio så og hørte dem.

Rymden

Victoria Nasjonal Jazzscene

Ca 250 – fullt – 17.10.19

 

Et eget univers

De som har hatt gleden av å følge Susannas (Wallumrød) utvikling som vokalist, pianist, låtskriver, utøver – kunstner -, har også sett eller rettere sagt hørt et kunstnerskap i stadig utvikling mot det unike.

Susanna i sentrum for et unikt ensemble – Brotherhood of Our Lady.

Musikken vi møter på «Garden of Earthly Delights» blei unnfanga som et bestillingsverk til Vossajazz i 2017. Slike verk har det ved seg at komponistene får en mulighet til å gå i dybden på et vis de sjelden ellers har muligheten til. Det har Susanna gjort på alle mulige slags vis og laga et Verk med stor V som har alt i seg til å bli stående som en milepæl i hennes karriere.

Med utgangspunkt i den nederlandske 1500-talls maleren Hieronymus Bosch sin verden har Susanna gått inn i en rekke av hans malerier, gjort sin tolkning av dem og laga sitt musikalske univers derfra. Bosch blei sett på som en kunstner som uttrykte både det store og samtidig det intime, han fikk løfta fram både det lyse og det mørke i menneskesinnet og indre konflikter spilte også ei viktig rolle.

Slik er det også med Susanna og hennes tekster, komposisjoner og hennes måte å uttrykke seg på. Hun viser oss med sin 13. utgivelse at hun er en historieforteller av rang og hun tar oss med til steder vi sjelden eller aldri har vært før.

Hun gjør det i et landskap som henter både fra singer/songwriter-tradisjonen og fra den improviserende verdenen. Når hun så omgir seg med et flott og ikke minst originalt ensemble – The Brotherhood of Our Lady som var navnet på organsisasjonen som sponsa Bosch – bestående av Natali Abrahamsen Garner på stemme og elektronikk, Ida Løvli Hidle på trekkspill, Stina Moltu på gitar, tape recorder og stemme og Ina Sagstuen på stemme og elektronikk, så har «Garden of Earthly Delights» blitt akkurat det tittelen antyder.

Susanna bekrefter at hun har noe høyst personlig å melde og måten hun gjør det på er så inderlig og unik som vel tenkelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Susanna & The Brotherhood of Our Lady Garden of Earthly Delights
SusannaSonata/Musikkoperatørene

En svært god halvgammel dansk

Her hjemme kjenner de fleste danske Carsten Dahl fra samarbeidet med Arild Andersen. Han er så mye mer – veldig mye mer.
Carsten Dahl omkransa av Stefan Pasborg og Nils Bo Davidsen – en strålende trio.

Det er nesten vanskelig å vite hvor man skal begynne når det gjelder Carsten Dahl (52). Han var profesjonell trommeslager fra han var 14 og kom inn på konservatoriet som 19-åring og hadde Alex Riel og Ed Thigpen som lærere. To år seinere satte han bort trommene og begynte å spille piano – et instrument han aldri hadde fått undervisning i – for alvor. Han søkte på konservatoriet på nytt og kom inn nok en gang.

Siden har det i stor grad vært pianoet som har vært hans foretrukne uttrykksmiddel, men han er også en meget habil lyriker og ikke minst svært spennende maler.

Sammen med sin trio Trinity, med Nils Bo Davidsen på bass og Stefan Pasborg – som Riel er gudfar for – på trommer, forteller Dahl oss nok en gang hvilken fantastisk pianist han er der de maler frem musikken.

Med et repertoar bestående av et par felles unnfanga låter, den danske folkemelodien «Jeg gik mig ud en sommerdag» og standardlåter som «All the Things You Are», «Solar» og «Autumn Leaves» skaper de tre et triounivers som får tankene til å gå i retning Jarrett-trioen, men hele tida er Carsten Dahl Trinity noe helt for seg sjøl likevel.

Det er luft, det er farger og det er ei stemning i trioens uttrykk som raskt etablerer den blant de hippeste pianotrioer i aksjon om dagen.

Jonathan Slaatto og Carsten Dahl har funnet tonen.

Carsten Dahl er som sagt i aksjon på så mange områder. I 2007 etablerte han og det klassiske Ensemble Midtvest et samarbeid der improvisasjon skulle stå sentralt. Det har ført til en rekke spennende resultater, men det spørs om noen kan måle seg med «Ydun» – et møte mellom Dahl og den norske, men Danmark-bosatte cellisten Jonathan Slaatto.

De elleve improvisasjonene beveger seg i et vakkert, ofte melankolsk landskap  der improvisasjon skuer over mot et klassisk formspråk og vice versa. De to musikantene har åpenbart stor respekt for hverandre og er begge lyttere av klasse.

De forteller oss at det ikke finnes noen musikalske grenser – bortsett fra de vi skaper sjøl og Dahl og Slaatto gjør sitt aller beste for å støtte opp under Duke Ellingtons tese om at det kunnes finnes to typer musikk: god og dårlig. «Ydun» hører så avgjort hjemme i kategori en.

Når så denne hvite vinylutgivelsen har fått en design så stilfull og vakker som vel tenkelig, skapt av Slaatos bror Øivind Slaatto, så har «Ydun» blitt noe som av flere grunner bør bli et samleobjekt.

Her har vi altså fått to eksempler på at Carsten Dahl er en pianist – en kunstner – av det fantastiske slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carsten Dahl Trinity
Painting Music
ACT/Musikkoperatørene
Jonathan Slaatto – Carsten Dahl
Ydun
Gateway Music/gatewaymusic.dk

 

Musikeren mot strømmen

I stor grad er det slik at veldig mange musikanter søker seg mot Oslo. Saksofonisten, komponisten og bandlederen Ola Asdahl Rokkones har gått motsatt vei og slått seg ned i Tromsø. Det har han absolutt ikke tatt skade av.

Ola Asdahl Rokkones, lengst til høyre, sammen med det spennende norsk-russiske kollektivet Treskatresk.

36 år unge Asdahl Rokkones har studert ved konservatoriet i Nordens Paris og på grunn av sine kvaliteter har han både blitt tildelt Tromsø kommunes kulturpris og for kort tid siden det høythengende Barentsstipendet. Det sistnevnte har han fått for sitt arbeid på tvers av grenser – både geografiske og musikalske. Her kommer det to eksempler som forteller oss hvor fortjent den tildelinga er.

Først ut er den norsk/russiske kvartetten Treskatresk – satt sammen av to russiske ord som betyr noe i nærheten av knitrende torsk. De fire, trommeslageren Jakop Janssønn, pianisten Andrei Kondakov og bassisten Vladimir Volkov i tillegg til Asdahl Rokkones på tenorsaksofon, møttes første gang i 2015 i forbindelse med musikk til et stumfilmprosjekt til Tromsø International Film Festival.

Frøet var sådd, kjemien stemte og det har ført til turneer både i Norge og Russland. I 2017 bestemte de seg for å skape musikk basert på inntrykk fra stedet de sist spilte konsert. Alle fire har skrevet musikk og både Kabelvåg, Mo i Rana og behandlinga av døde russiske krigsfanger i Norge har fått sine hyllester.

De to meget dyktige norske musikantene har fått reisefølge av to tilsvarende musikanter av samme kaliber fra St. Petersburg. Her hjemme hører vi lite om det som skjer i russisk jazz, men Kondakov og Volkov forteller oss umiddelbart at nivået er skyhøyt.

Vi blir servert melodisk, ofte litt melankolsk musikk med røtter fra både den norske og russiske sida av grensa. Uttrykket er vakkert og egna til å skape flotte og sterke bilder. Mye er i balladeuniverset, men de fire kan absolutt trø til også – de har ting å melde uansett.

Treskatresk har blitt et utmerket bevis på at samarbeid over grensene, både musikalsk og geografisk, er både riktig og viktig.

Duoen Mean Steel er definitivt noe for seg sjøl.

Det stopper på ingen måte der for den åpenbart grenseløse Asdahl Rokkones. Jazz, folkemusikk og klassisk musikk er alle uttrykk der han føler seg hjemme og i den unike duoen Mean Steel finner vi spor av alt dette og sikkert litt til.

I samarbeid med landsdelsmusiker Hans-Urban Andersson fra Musikk i Nordland, med bakgrunn som saksofonist i dansebandet Curt Jürgens, har Asdahl Rokkones skapt et ganske så unikt univers. Nå er cello Anderssons hovedinstrument, men han spiller også saksofon, klarinett og trommer – gjerne samtidig. Asdahl Rokkones spiller både saksofon, dobbeltsaksofon og trommer – også det gjerne samtidig!

Mean Steel har fått en rekke komponister til å skrive for seg og at det har ført til et helt spesielt lydlandskap kommer vel neppe som noen bombe. Noe har de også skrevet sjøl og det fører til en enorm variasjon i uttrykket. Det hele ender for sikkerhets skyld ganske så rocka med to saksofoner, cymbaler og resitasjon – tøft!

Ola Asdahl Rokkones har åpenbart funnet hjem i Tromsø. Det har i alle fall ført til mye spennende og original musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Treskatresk
Man in the Sea
Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene
Mean Steal
Zwei-Mann-Orcherster
Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

 

På høy tid

Den amerikanske pianisten, komponisten og arrangøren David Berkman har vært en del av New Yorks jazzscene i bortimot 35 år. Til tross for det er dette mitt første møte med den langt framskredne musikanten.

David Berkman i sentrum for sin sekstett og et par gjester.

David Berkman (60) kommer fra Cleveland og vokste opp musikalsk med blant andre Joe Lovano. Som mange med ambisjoner gikk turen til The Big Apple og der  har han livnært seg siden 1985 både som utøvende musikant, komponist og arrangør for blant andre Sonny Stitt, Brian Blade, Dave Douglas, Billy Hart og Chris Potter. Noen av de hippeste gutta i klassen med andre ord.

Til tross for det har altså Berkman og alt han har bedrevet passert under min radar. Synd og skam for meg i alle fall og det er denne ferske innspillinga et godt bevis på.

Her møter han oss med sin sekstett bestående av tre saksofonister/klarinettister: Billy Drewes, Adam Kolker og Dayna Stephens pluss Chris Lightcap på bass og Kenneth Salters på trommer. Dette kollektivet har holdt sammen i fem år, men noen av herrene har Berkman kjent og jobba med i flere tiår. I tillegg bidrar også saksofonisten Tim Armacost og perkusjonisten Rogerio Boccato.

Sjøl om ingen er av USAs mest kjente jazzister så har vi med strålende ensemblemusikanter og solister å gjøre – New York er full av dem. Når så Berkman vet eksakt hvem han skriver for og hva som er deres styrker samtidig som han har en voldsom palett å hente fra som komponist og arrangør, så har dette blitt ei flott reise i en akustisk verden med røtter tilbake til 60-tallet, men som avgjort har et stempel fra vår tid over seg.

Dette er melodisk, tøff, hardtswingende musikk der vi beveger oss i alt fra ballade- til uptempo og med Berkmans evner til å benytte seg av de mange mulighetene spesielt blåserne byr på, så har dette blitt et flott møte. Det var på svært høy tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The David Berkman Sextet (Plus Guests)
Six of One
Palmetto Records/davidberkman.com

Det aller beste sporet

Den beste plata. Det beste reisemålet. Den beste restauranten. Den beste trompeteren. Sjølsagt en håpløs «konkurranse». Uansett er den siste delen av «Byens spor» – «Skyggeboken» – en av de beste bøkene jeg har lest.

Lars Saabye Christensen er en framifrå forfatter og bedre enn noen gang.

Trilogien «Byens spor», som har avlagt oss besøk fra 2017 til nå, er uten tvil nok et høydepunkt i Lars Saabye Christensens enorme forfatterskap. Jeg har ikke lest alt, men mye og for meg er avslutninga på trilogien det aller beste han har skrevet. Jeg skal ta forbehold om øyeblikkets rus etter akkurat å ha lest den ferdig, men sjelden eller aldri har jeg opplevd noe liknende i forbindelse med en roman.

Med utgangspunkt i referatene fra morens engasjement i den lokale Røde Kors-avdelinga på Fagerborg i Oslo, inviterer Saabye Christensen oss med på et fantastisk innblikk i et lite, men samtidig stort univers som nok en gang har sin base der han sjøl har vokst opp – like ved NRK på Marienlyst.

Forventningene etter de to første bindene, «Ewald og Maj» og «Maj», var store. Hvordan ville dette ende eller ville det ende? Saabye Christensen er en historieforteller fra den aller øverste hylla og han makter her, bedre enn noen gang, å ta oss med inn i livene til enkeltpersoner og samtidig skape dem av kjøtt og blod slik at vi føler at vi kjenner dem bedre enn mange av våre nærmeste.

«Hva lever videre i erindringens jukeboks eller går over i den store glemmeboken? Det er det øyeblikket jeg leter etter i alt jeg skriver» Her er det i alle fall svært mye som ikke går over i glemmeboka fordi Saabye Christensen makter å gjøre disse menneskene og historiene så sterke og så viktige.

I tillegg tar forfatteren et helt spesielt grep underveis. Sjøl om historia han forteller oss foregår på begynnelsen av 70-tallet, så skriver han seg sjøl inn i den – som seg sjøl – og det i bortimot nåtid. Årsaken er at han fikk en alvorlig diagnose mens han skrev dette bindet. Måten han gjør det på er så elegant, så flott og så sterk at jeg mener det er helt unikt – i alle fall i den delen av litteraturhistoria jeg har fått med meg.

Saabye Christensen forteller oss også at han stod og står nært jazzens og bluesens dramaturgi og det gjør at det swinger av språket og fortellinga hans. Hva det vil si å swinge er ikke noe gitt å beskrive, men man kan for eksempel begynne med å lese denne romanen og høre Philly Joe Jones´ trommespill på Miles Davis-plata «Milestones». Det er nok å høre sporet «Billy Boy». Og det er nok å lese «Skyggeboken».

»Jeg skulle ønske jeg sluttet å skrive da jeg kunne, ikke når jeg må» er nok et sitat fra boka. Jeg håper aldri Lars Saabye Christensen slutter å skrive sjøl om han antyder det underveis her. «Livet er den tiden det tar å dø» kan jeg heller leve med.

Jeg kan så avgjort også leve med avslutningen av «Byens spor» også. «Skyggeboken» er nemlig en av de aller beste bøkene jeg noensinne har lest.

Lars Saabye Christensen
Byens spor – Skyggeboken
Cappelen Damm

 

Ekte vare

Kirsti Bakken Kristiansen er født og oppvokst på Gjøvik. Der har hun dukka ned i en folkemusikkskatt som er ganske så ukjent også for sjøl de mest ihuga. Det skal hun ha all mulig slags takk for.

Kirsti Bakken Kristiansen tar vare på en viktig skatt. Foto: Runhild Heggem

Kirsti Bakken Kristiansen (34) kjenner noen fra duoen Fivil, men denne gangen er det hennes solodebut – og det kun ikledd sin stemme – vi får gleden av å møte. I flere år har hun gått i dybden når det gjelder lokal folkemusikk som blant annet hennes foreldre sang for henne da hun var barn. For både folkemusikkentusiaster og andre er folkemusikken fra flatbygdene rundt Gjøvik og Vardal ikke veldig kjent og det er nok ei grunn til at det er så viktig at Bakken Kristiansen tar vare på den.

Mange har nok ei forestilling om at folkemusikktradisjonen hører hjemme i Setesdalen eller andre ganske grisgrendte strøk. Noe rett er det nok i det, men den som leiter ville finne en rik skatt mange andre steder også.

Det er altså akkurat det Bakken Kristiansen har gjort og spesielt har hun funnet flott materiale hos samleren Agmund Hole. Dessuten har Bakken Kristiansen tatt seg den frihet å hente enkelte vers fra andre sanger for å skape helhet i sanger der det mangla noe.

De 17 sangene hun tolker for oss – på dialekt og vel så det – er alle historier som har blitt fortalt gjennom generasjoner og som forteller oss mye om hvordan våre forfedre på flatbygdene hadde det og hva de var opptatt av mange hundre år tilbake. Det er både spennende og interessant og viktig for oss og framtidige generasjoner.

Bakken Kristiansen synger med strålende diksjon og med ei varm stemme med masse utstråling. Hun tar vare på og viderebringer tradisjonen og greier seg utmerket mutters aleine og nok en gang skal hun ha all mulig slags ære for den viktige jobben hun har påtatt seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Kirsti Bakken Kristiansen
Linden
NORCD/Musikkoperatørene

Katta ut av sekken

Av de mange tinga jeg kan lite om har portugisisk jazz om ikke ei særstilling så i alle fall ei fin plassering. Kvartetten Cat in a Bag forteller meg at det bør jeg gjøre noe med.

Cat in a Bag har mye spennende å komme med. Foto: Nuno Martins

Det særdeles oppegående portugisiske plateselskapet Clean Feed Records leverer både kvalitet og unik musikk fra de fleste verdenshjørner – ikke minst er norsk jazz godt representert i selskapets katalog. Sjølsagt har selskapet ørene på vidt gap også for det som skjer på hjemmebane og Cat in a Bag er et meget godt eksempel på at det skjer mye spennende lengst sørvest i Europa også.

Tre av de fire herrene – gitarist João Clemente, altsaksofonist Bruno Figueira og trommeslager Duarte Fonseca – spiller også i bandet Slow Is Possible og er kanskje derfor kjent for de mest ihuga Clean Feed-tilhengerne fra før. Fjerdemann er elbassisten João Lucas. Han kommer også fra Portugal, men bosatt og stort sett virkende i Nederland.

Akkurat Lucas er et viktig fundament med sin djupe bass-sound som fra tid til annen kan minne om Bill Laswell. Når så John Zorns unike musikalske univers ofte kan benyttes som en slags referanse for det Cat in a Bag bedriver i løpet av de nesten 70 minuttene de byr oss på, så er det lett å begripe at et slikt bassfundament er viktig.

Hvor mye som er komponert og hvor mye som er fritt improvisert aner jeg ikke, men de tre «satsene» bestående av til sammen ni låter, tar oss i alle fall med på utflukter som henter hemningsløst fra progrock og art rock, jazz med bluesinnflytelse og med herlige doser hardrock. Impro er også en viktig ingrediens i miksen her  – elektro-akustisk og med masse dynamikk i uttrykket.

Skulle John Zorn be om oppvarmingsband til Moldejazz neste sommer så er tipset herved servert.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cat in a Bag
Cat in a Bag
Clean Feed Records/MusikkLosen

 

 

Ekskursjon langt ut

Den originale Oslo-baserte kvintetten Billy Meier tar oss bokstavelig talt med til steder langt der ute – både musikalsk og filosofisk – der de færreste har vært tidligere.

Billy Meier er kledd for spennende ekskursjoner.

Med debutalbumet «Introducing…Billy Meier» fra 2017 fortalte bandet med solide røtter fra Musikkhøgskolen i Oslo, at vi hadde fått besøk av et nytt kollektiv som hadde tydelige ambisjoner om å gå sine egne veier. Den ambisjonen har de på ingen måte gitt slipp på.

Med oppfølgeren forteller trommeslager og sampler padist Ivar Myrset Asheim, fløytist og synthesist Henriette Hvidsten Eilertsen, fiolinist Hans Kjorstad, bassist Martin Morland og gitarist Sander Eriksen Nordahl oss at ønsket og evnen til å skape noe helt eget basert på inspirasjon fra blant annet den psykedeliske kulturen, spacerock, new wave, sein Coltrane og folkemusikk er enda mer velutvikla etter to nye år med videreutvikling og samarbeid.

De fem, pluss vokalisten Emily C. Brannigan som er invitert med som resitatør, tar oss videre med ut i det sfæriske universet den sveitsiske UFO-teoretikeren «Billy» Meier «åpna» opp for seg sjøl og andre som gjerne ville utfordre seg sjøl på eksisterende sannheter.

Meier hevda han hadde besøkt planeten Erra som vel han var den eneste som visste fantes der ute. Nå tar altså bandet Billy Meier  oss med dit nok en gang og at det er et annerledes og spennende univers – ikke minst musikalsk – hersker det ingen tvil om.

Jeg mente det forrige gang jeg møtte Billy Meier og mener det altså i enda større grad nå at her har fem av den oppvoksende slekts mest spennende musikanter her hjemme tatt oss med på en ekskursjon langt bortenfor det meste vi har blitt tatt med på tidligere. Det er tøft, det er hipt og det er kompromissløst annerledes. Kanskje Erra bør være neste feriemål folkens?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Billy Meier
Sounds from Erra
Øra Fonogram/Musikkoperatørene