Tor Hammerø

Frankrike og franskmenn kan med rette skryte på seg mangt og mye. Rødvin og ost er liksom comme il faut hos de fleste. Trekkspill derimot sliter mange flere med. Jean-Louis Matinier og Vincent Peirani kan absoilutt gjøre noe med det.

Både rødvin, ost og trekkspill ligger trygt i ryggmargen til den franske kulturen. For alles del snakker vi generasjoner og århundrer tilbake i tid. Samtidig som franskmennene har vært flinke til å ta vare på tradisjonene, så har de samtidig utvikla seg. Her kommer det to flotte eksempler på det når det gjelder trekkspillet og dets muligheter i alle fall.

Jean-Louis Matinier (57) er kjent for de som har fulgt ECM-utgivelser svært godt. Han har nemlig bidratt på utgivelser med Anouar Brahem, Louis Sclavis, Francois Couturier og Marco Ambrosetti. Med «Rivages» debuterer han som delsjef sammen med sin mangeårige samarbeidspertner, den akustiske gitaristen Kevin Seddiki (38).

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De to møttes for rundt ti år siden og har satt hverandre stevne i en rekke settinger. I stadig større grad har de skjønt at de måtte utforske duoformatet før eller seinere.  Med Manfred Eicher som reiseleder gikk de i studio for vel to år siden og det er et unikt og vakkert møte vi får være med på.

Med et repertoar bestående av musikk inspirert av bulgarsk folkemusikk, et tema av Robert Schumann, Gabriel Faurés «Les berceaux», «Greensleaves», mye originalt materiale og tre frie improvisasjoner, blir vi tatt med på ei romantisk kammermusikalsk reise der rom og tid til ettertanke er viktige ingredienser dandert av to virtuose musikanter som fører svært eleverte samtaler. Jovisst er det dynamikk og temperament i samtalene mellom de to – vi snakker jo om franskmenn, men det meste er likevel nedpå og luftig.

Mer kjent for oss nord i verden i alle fall er den andre duoen her. Det er ti år siden trekkspilleren Vincent Peirani (40) og sopransaksofonisten, på denne innspillinga i alle fall, Émile Parisien (37), møttes i trommeslageren Daniel Humairs band. Det var full klaff fra første takt og for seks år siden ga de ut si første duoskive, «Belle Époque».

Nå, cirka 500 konserter seinere, kan man trygt si at empatien fortsatt er på topp og at samspillet sitter noe så vederstyggelig. De kan hverandre ut og inn, men er samtidig i stand til å overraske – det er faktisk et krav de setter til hverandre.

Med ei setliste som strekker seg fra Jelly Roll Morton til Kate Bush og med mye Astor Piazzolla-låter og inspirasjon mellom der, blir «Abrazo» en tango-krydra ekskursjon med masse humor, temperament og en type joie de vivre-uttrykk det hjelper godt å være fransk for å uttrykke.

»Abrazo» er et visittkort så tøft, heftig og så livsbejaende som vel tenkelig. Herrene Peirani og Matinier, hvert på sitt vis, har nok en gang fortalt oss at trekkspill er et instrument – i de rette hender – som skal spilles ofte og mye. Den franske definisjonen på en gentleman kan man si.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gitaristene Jostein Hodne og Alf Wilhelm Lundberg møter oss mutters aleine, men hver for seg. Det betyr to veldig hyggelige møter.

Jostein Hodne (19) fra Trondheim er et helt nytt navn for meg. Det tar tenåringen bare en runde med «Small Steps», som nesten sjølsagt er hans debut, å fascinere meg kraftig. Vi snakker her om en langt framskreden fingerstyle- gitarist, det vil si at han bruker den akustiske gitaren også som perkusjonsinstrument samtidig som han viser oss sine fingerferdigheter på nesten tradisjonelt vis også.

Hodne har skrevet sju av de ni låtene, de to siste er Kari Bremnes´ «E du nord» og ei skotsk folkevise. Med sin egen sound, det er ikke mange 19-åringer som kan skryte av det, frembragt blant annet gjennom at han har stemt gitaren på et unikt vis for hver låt, gir han oss nesten 40 vakre minutter som kan spilles utallig mange ganger. De blir faktisk bare vakrere og vakrere. Sjangermessig hvor hører uttrykket hans hjemme? Vanskelig å si, men Hodne har henta hemningsløst fra både folkemusikk, klassisk musikk, songwriter-tradisjonen og jazz og satt det sammen til noe som han kan kalle sitt eget. Jostein Hodne er og har ei stemme det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alf Wilhelm Lundberg (41) er jo som en veteran å regne i forhold til Hodne. Han har vist meg og mange andre ved flere anledninger, med sin unike Brahms-gitar, hvilken usedvanlig dyktig musikant han er.

Det bekrefter han nok en gang med denne live-innspillinga gjort i sjølvaste Nidarosdomen i Trondheim. På det originale instrumentet med åtte strenger som er stemt på et like originalt vis, skaper Lundberg et klangbilde ulikt alt annet som har kommet min vei i alle fall.

Med et repertoar bestående i stor grad av egne komposisjoner, men med en folk-improvisasjon ikke langt unna Knut Reiersruds univers inkludert, tar Lundberg oss med på ei reise der den flotte gitaren får møte et pedalbrett med samplere, vrengepedaler og trådløse kontrollere. Musikken er unnfanga som en del av masterprosjektet til Lundberg på jazzlinja i Trondheim.

Om det er jazz eller klassisk musikk Lundberg gir oss, er jeg heldigvis usikker på – viktig er det heller ikke. Det er jeg sikker på er at det er original, spennende og fascinerende musikk. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Atle Nielsen har vært en ganske så sentral skikkelse i det norske medieuniverset de seineste tiåra. Nå debuterer han på et nytt område, nemlig som krimforfatter. Det synes jeg absolutt han skal fortsette med.

Atle Nielsen (63) har vært både journalist og forfatter siden langt tilbake i det forrige årtusen. Han har holdt seg framoverlent og stadig like nysgjerrig hele tida og et av de få områdene han ikke har vært i nærheten av tidligere er altså krimkategorien. Basert på «Ett blod», med undertittelen første bok i serien om journalist Ole Bull, så var det faktisk på høy tid at vi fikk møte Nielsen også på denne banehalvdelen.

Det er ingen overraskelse at Nielsen skriver godt. Her lykkes han også med flott driv i fortellinga som består av 99 kapitler på 300 sider. Han benytter seg av sine store kunnskaper både når det gjelder sport og journalist/tv-miljøet – min smule innvending er at han kan bli for detaljert når det gjelder spesielt det sistnevnte miljøet. Vi snakker om detaljer som leseren verken har noen spesiell glede eller nytte av.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Plottet, persongalleriet og tempoet i det som skjer, først i Bergen og etter hvert i stor grad i London, er derimot både fascinerende og veldig medrivende. Nielsen makter både å holde oss fjetra gjennom det som skjer nå samtidig som han trekker  trådene flere tiår tilbake.

Journalist Ole Bull i TV 2 – og TV 2 skrives akkurat slik Nielsen – har absolutt kvaliteter i seg til å bli en ny krimhelt. Nielsen lar oss bli kjent med en spennende skikkelse som er en dyktig journalist og derfor har gode kilder. Hvor han dukker opp neste gang eller hva han dukker ned i, skal bli spennende å følge. I det engelske fotball- og hooliganmiljøet, med forgreininger både hit og dit, «trives» han åpenbart med Nielsens inngående kunnskap og gode research.

Atle Nielsen bringer oss inn i historia fra første side i Bergen – in medias res som min gamle norsklærer alltid ba oss være på jakt etter – og han slipper oss ikke før siste side på undergrunnen i London. De 300 sidene med Ole Bull og Atle Nielsen går unna så det griner – slik det skal være med god krim.

En ny meget bra krimforfatter har presentert seg i kongeriket – velkommen også her Atle Nielsen.

Noe forteller meg at det må være svært vakkert på Sicilia. Musikken til Francesco Cataldo mer enn antyder det i alle fall.

For et par år siden dukka det opp en overraskelse i postkassa: den italienske gitaristen Francesco Cataldos «Spaces». Med lagkamerater som David Binney og Scott Colley så mer enn ante jeg at dette måtte være noe for meg. Cataldo hadde jeg nemlig aldri hørt om før, men mistanken slo til: musikken var varm, tiltalende og strålende den.

Hvordan Cataldo hadde funnet fram til postkassa mi aner jeg ikke, men tidligere i år kom det uansett nytt påfyll fra Sicilia og nok en gang snakker vi vakker og personlig musikk skrevet av Cataldo.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg opplever musikken til vår mann som en slags beskrivelse av hvor han er i livet og hvordan han opplever det. Det er et sted der han opplever ro og harmoni og utelukkende utstyrt med akustisk gitar denne gangen, bortsett fra piano på to spor, tar han oss med til vakre og inderlige steder.

Musikken er spilt inn i Roma og med seg har han nok en gang folk fra den øverste amerikanske hylla i Marc Copland (piano) og Adam Nussbaum (trommer) samt sin egen landsmann Pietro Leveratto på bass. Alle har skjønt hvor Cataldo vil med med musikken og følger, utfyller og utfordrer han på et mildt vis på ferden.

Vi snakker melodisk, vakker og ekte musikk hele veien. Det er kanskje ikke så mye som overrasker eller setter oss på prøve, men hvorfor i alle dage må det være slik hver gang musikk skapes? Jeg har i alle fall ikke behov for det. Jeg stortrives med å hygge meg sammen med «Giulia» og drømme meg til Sicilia der jeg aldri har vært. Som sagt så er det mye som forteller meg at der er det flott å være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I disse høyst spesielle tider der det også har kommet mange triste nyheter fra Italia , gjør det veldig godt med et hyggelig musikalsk påfyll fra der sør.

Nok en gang skal Odd Gjelsnes og hans Losen Records ha all mulig slags ære for å gjøre musikk vi ellers høyst sannsynlig ikke ville ha stifta bekjentskap med, tilgjengelig for oss. Gjelsnes kaster ofte nettet sitt både vidt og bredt og hans soleklare krav er at musikken skal holde høy kvalitet. Om han har lykkes med det denne gangen også? Noe så voldsomt faktisk.

Såvidt jeg kan huske er dette mitt første møte den 37 år gamle bassisten, komponisten og bandlederen Ferdinando Romano. Han viser seg raskt å være langt framskreden på alle områdene, men har på ingen måte noe behov for å dominere sjøl som solist.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Romano har både jazzbakgrunn samt et fundament fra klassisk musikk. Det skinner tydelig gjennom spesielt i hans måte å komponere på. Sjøl om musikken både melodisk og rytmisk befinner seg i et jazzlandskap, så utfordrer komponisten Romano oss med intrikate og spennende innfallsvinkler som han garantert har tatt med seg fra sin klassiske bakgrunn.

Romano har satt sammen et band bestående av sine italienske favorittmusikanter. Det er nok ikke mange her hjemme som kjenner inngående til alt- og sopransaksofonisten Simone Alessandrini, vibrafonisten og marimbaspilleren Nazareno Caputo, flygelhornisten Tommaso Iacoviello, trommeslageren Giovanni Paolo Liguori og pianisten Manuel Magrini, men jeg kan love at både kollektivt og hver for seg så snakker vi svært solid standard. Når så den svært anerkjente amerikanske trompeteren Ralph Alessi, sikkert med italienske røtter han også, gjester på seks av de åtte spora, så er det bare med på å bekrefte at musikken befinner seg på et sjeldent høyt nivå.

«Totem» er Romanos debut under eget navn. Han har åpenbart venta til han var klar og sikker på at han hadde noe viktig og vektig å melde. Det har han så avgjort nå og han byr på jazzmusikk anno 2020 med røtter tilbake til det akustiske 60-tallet og samtidig med en klar forbindelse til ECM-estetikken også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det tyske storbandet Jazzrausch Bigband spiller i snitt 120 jobber per år – over hele verden. Det gjør det til kanskje verdens mest ettertrakta storband og årsaken er åpenbar: musikken går på tvers av de fleste vedtatte normer.

Jazzrausch Bigband, med base i München, blei etablert i 2014. Allerede året etter blei bandet artist in residence på en av de mest anerkjente technoklubbene i Europa, Harry Klein i hjembyen. Det var jo intet mindre enn en sensasjon i seg sjøl – et storband på en technoklubb! Men etter å ha tilbragt tid sammen med bandets to seineste utgivelser, så skjønner jeg tankegangen og jeg begriper også hvorfor bandet har blitt en suksess både på Harry Klein – navnet på den legendariske tyske krimhelten Derricks høye hånd – og på verdensbasis.

Under ideologisk og musikalsk ledelse av trombonisten Roman Sladek og ikke minst elektronikeren Leonhard Kuhn, har Jazzrausch Bigband utvikla et helt eget uttrykk. Jovisst er det er et band det swinger og groover av i ganske så tradisjonell jazzforstand, men måten de har inkorporert house, techno og EDM-elementer gjør at de definitivt snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På årets utgivelse, «Beethoven´s Breakdown», får vi fire Beethoven-«låter», inkludert «Måneskinnssonaten», og en firedelers sonate skrevet av Kuhn der den svenske trombonegiganten Nils Landgren også gjester. Jovisst er det mulig å kjenne igjen Beethovens melodier, men de er tildels godt skjult – det er mer Beethovens ånd som fortsatt finnes her i svært moderne drakt.

Det er tøff, hip og definitivt annerledes storbandmusikk. Den kommer også som en naturlig oppfølger til «Dancing Wittgenstein» som kom for to år siden og som har blitt liggende i marinade i heimen siden. Der har Kuhn skrevet mesteparten av materialet, men tanken og den musikalske filosofien er den samme som nå. Vokale innslag er det også mer plass til her og instrumentalsolister av høy byrd får absolutt slippe til også.

Ofte får jeg en slags funk remix-følelse – spesielt på «I Want to Be a Banana», men hele tida med storbandoverbygning og jeg tviler ikke på at filosofen Ludvig Wittgenstein ville ha digga uttrykket også. Dette er musikk som snakker både til dem som vil ha «ny» storbandmusikk å lytte til og hygge seg med og definitivt til dem som sverger til avansert dansemoro også. Her er det like mye pop og rock involvert som jazz – egentlig i en ganske så frisk fusjon.

Det tok meg litt tid til å bli vant til og komfortabel med Jazzrausch Bigband sitt uttrykk, men etter hvert er det lett både å bli fascinert av hva og hvem de er og samtidig slå fast at Jazzrausch Bigband godt kan være et svært viktig bidrag til å flytte grensene for storbandmusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Komponisten Bertil Palmar Johansen har gjort og gjør en viktig jobb: han skriver musikk som kan få den oppvoksende slekt til å velge den «rette» vei. Her kommer det 40 gode bevis på det.

Det har seg slik at jeg er svært privilegert – i alle fall når det gjelder tilgangen på musikk. Postmannnen dukker opp – nå cirka annen hver dag – med ny musikk også langt utenfor de sjangrene jeg befatter meg med i utgangspunktet. Det betyr at nysgjerrigheten blir pirra mang en gang i forbindelse med musikk jeg ellers ikke ville ha stifta bekjentskap med. Bertil Palmar Johansen (66) og hans «To gode venner/Two Good Friends» hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Johansen, som opprinnelig er fiolinist, har komponert vel 150 verk med et spenn fra musikk for barn og unge via kammermusikk og orkesterverk til opera og ballett. Han har også komponert årets åpningskonsert til Olavsfest i Trondheim – ei forestilling med solister, kor, dansere og orkester.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noe forteller meg at Johansen uansett synes det er ekstra stas å skape musikk for barn og unge. Han sier sjøl at unge musikere trenger et alternativ til Vivaldi og Beatles. Her gir han dem det og disse 40 melodiene, noen i to versjoner, gir unge håpefulle mye spennende å ta tak i.

Melodiene har han skrevet gjennom flere tiår og blir her framført enten som solostykker eller duetter i ymse konstellasjoner. Sjangermessig hører det meste hjemme i den klassiske gata, men Johansen unndrar seg ikke for å introdusere både blues og boogie-woogie.

Til å servere alle disse musikalske smårettene, de varer fra under et minutt til knappe fire minutter, har Johansen alliert seg med en kremgjeng med klassiske musikanter. Cellisten Øyvind Gimse, pianisten Mona Spigseth, gitarist Jarl Strømdal og fiolinist Marianne Thorsen sørger for å gi Johansens musikk liv som garantert vil inspirere barn og unge til å prøve seg – og oss noe mer tilårskomne til å hygge seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dette er tredje gang jeg hører samarbeidet mellom den danske bassisten Thomas Fonnesbæk og den amerikanske pianisten Justin Kauflin. Det låter like hipt denne gangen også.

Først ga de to oss duoinnspillinga «Synesthesia» i 2017, med i stor grad originalt materiale, og året etter kom «Sharing» på trio med trommeslageren Billy Williams. Sistnevnte var også initiativtakeren til at Kauflin, som mista synet som 11-åring, kom til Danmark slik at disse møtene blei en realitet.

Kauflin (34) har de mest ihuga hørt om i flere år allerede. Hovedårsaken er at ikonet Clark Terry blei mentor for han og de hadde et nært forhold helt til Terry gikk bort i 2015 og filmen «Keep on Keepin´ on» blei et hjertevarmt vitnesbyrd om det tette forholdet mellom de to.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikken til «Standards» blei spilt inn samtidig som «Synesthesia» også blei unnfanga sommeren 2017. I utgangspunktet var leiken med de ni låtene ment som en slags oppvarming for det som skulle bli «Synesthesia» og for at de to skulle bli bedre kjent med hverandre musikalsk. Det var faktisk snakk om at musikken skulle slettes også, men heldigvis skjedde ikke det.

Her møtes nemlig den rytmisk og melodisk virtuose Kauflin og den ditto langt framskredne Fonnesbæk (43) – hvilken arvtaker etter de fire store, Niels-Henning Ørsted Pedersen, danskene har fått frem i Fonnesbæk – til et musikalsk herremåltid av aller beste merke.

Bare bassintroen til Fonnesbæk på «Take the «A» Train», og Kauflins fortsettelse, er verdt inngangspengene aleine. Ellers byr de på så originale, virtuose, lyttende og livsbejaende versjoner av blant andre «Bouncing with Bud», «Whisper Not», «´Round Midnight» og «It´s All Right with Me» – i alle slags tempi – at jazz- og musikkelskere generelt har mye å glede seg over lenge – svært lenge.

Når verden begynner å nærme seg vater igjen vil jeg gjerne at noen sørger for at Thomas Fonnesbæk og Justin Kauflin legger turen innom Norge også. I mellomtida er det altså veldig mye å hygge seg med her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Han trenger det jo egentlig ikke – å bekrefte statusen sin som krimforfatter på øverste hylle, mener jeg. Likevel gjør han det hver gang Tom Egeland og nå med en roman fra Oslos finansmiljø som ikke slipper deg før du har kommet til side 432.

Helt siden Egeland lanserte Bjørn Beltø-serien i 2001, og til sammen gitt oss åtte bøker med arkeologen i hovedrolla, har Egeland plassert seg helt der oppe. Plot, persongalleri, originalitet, språk – dette og mer til sørger alltid for at Egeland er en kvalitetsgarantist.

De to seineste bøkene hans har vært frittstående thrillere som ikke har det minste med Beltø å gjøre. Fjorårets «Falken» foregikk i all hovedsak på trikken i Oslo og «Kongen» har også hovedstaden i stor grad som geografisk setting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Egeland tar oss med inn i et miljø der penger er det aller viktigste. Penger og makt. Noen i finansmiljøet, i alle fall det miljøet Egeland tegner opp for oss, er tydeligvis villig til å gjøre hva som helst for å «vinne». Både kona og dattera til den ustyrtelig rike, men samtidig vaklende Christian Collett Archer blir kidnappa og med sitt presise språk, sin enorme fantasi og sin alltid like solide research, sørger Egeland for at en rekke mer eller mindre mørke miljøer blir dratt inn i storyen.

I mine øyne er alt like troverdig  – dette kunne (u)gjerne skjedd i virkeligheten også i en verden der grådighet og mangelen på empati er rådende. Egeland skriver nok en gang på et vis som gjør at han bringer inn noe nytt og vektig i hvert eneste kapittel – når du får en type følelse av at du er på sporet, så sørger Egeland på et naturlig vis for å bringe inn nye elementer som tar det hele i ei ny retning.

Tom Egeland er av typen forfatter som jeg bare vet leverer kvalitet hver eneste gang. Hans produktivitet er også imponerende: hvert år gir han oss nytt påfyll på det samme høye nivået. «Kongen» er på ingen måte noe unntak – Krimkongen Tom har gjort det igjen.

PS For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg har jobba i samme mediebedrift som Egeland i mange år.

Det skulle virkelig ta sin tid før jeg fikk ørene opp for gitaristen Erland Helbø. Dette møtet har definitivt frista til mer i åra som kommer. Her bys det nemlig på jazzrock av meget solid kvalitet.

Jeg har lest meg opp og har skjønt at Erland Helbø (43) både er en velutdanna og ettertrakta gitarist i en rekke sammenhenger. Til tross for det så har han altså makta å snike seg under min radar og basert på det jeg har fått hygge meg med på hans debutskive, under eget navn og med egen musikk i alle fall, så har jeg gått glipp av en hel del.

Helbø er åpenbart en allsidig musikant som kan brukes til det meste. De ringer, vi bringer. Her derimot møter vi han definitivt noe voldsomt på hjemmebane og vi snakker i et jazzrocklandskap med røtter tilbake til det forrige århundret, men med blikket avgjort solid festa på vår tid. Helbø har henta inspirasjon fra fremmedlandske giganter udi faget som Mike Stern, Allan Holdsworth og Pat Metheny, men våre egne helter på området som Jon Eberson og Terje Rypdal har absolutt blitt lytta en hel del til de også. Med slike fundament har Helbø skapt sitt eget uttrykk og det er både groovy og drittøft.

Med lekekameratene Frode Berg på elbass og Erik Smith på trommer, samt Kristian Wentzel på tangenter på tre av de åtte spora, har Helbø sikra seg de hippeste stemmene i dette faget både her til lands og langt utenfor Harald og Sonjas grenser for den saks skyld. De tre/fire stortrives veldig i hverandres selskap og du verden som de driver hverandre fremover.

Helbø har skrevet sju av de åtte låtene, mens Berg har bidratt med «Next Sandwich, Please». Vi får alt fra hippe ballader til tempolåter som krever at setebeltene blir festa og alle Involverte føler seg hjemme uansett fartsgrense.

Vi blir servert hip, tøff og groovete jazzrock på høyt nivå. Veldig nyskapende er det ikke, men hvorfor i alle verdens dage må alt være det da? Det holder mer enn lenge at det er beintøff jazzrock skapt av veldig dyktige folk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.