Tor Hammerø

Det er faktisk seks år siden jeg lot meg begeistre over Babylon Brothers sin platedebut med det oppfinnsomme navnet «Babylon Brorthers». Bandet ga oss noe så unorsk som uforfalska jazzrock og heldigvis gjør de fortsatt det.

Det har liksom ikke vært stuereint i det norske jazzmiljøet å spille jazzrock med sterk inspirasjon fra den amerikanske vestkysten og deromliggende dalstrøk. Heldigvis har gitaristen Staffan William-Olsson, som kan «alt», trommeslageren Erik Smith og elbassisten Tom Erik Antonsen gitt blanke fan i det.

På kort varsel hadde bandet, som jeg fikk gleden av å høre live for første gang, steppa inn for Petter Wettre. Ikke nok med det: initiativtaker og trommesjef Erik Smith måtte også melde forfall på grunn av sjukdom i familien. Da er det mer enn greit å ha nummeret til Erik Jøkling på mobilen. Bedre vikar i dette krevende musikalske landskapet, som «forlanger» presisjon i alle ledd – her er det verken tvil om hvor eneren er eller at man slutter på likt, er det vel vanskelig å tenke seg. Strålende innsats fra start til mål!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette blei også mitt første møte med den «nye» keyboardisten Jens Andreas Kleiven. Han passer dette uttrykket perfekt og han og William-Olsson kler hverandre som hånd i hanske. Dessuten viste han seg som en mer enn dugandes vokalist på instrumentallåta til William-Olsson som han hadde skrevet tekst til – mange av låtene hans roper forresten etter tekster og en Michael McDonald ville ha strukket seg langt for å synge dem.

Når så grooooovemester Tom Erik Antonsen koste seg med og uten slaphand, så var oppkjøringa til Norge – Serbia så flott som vel tenkelig. Det skulle på alle vis vise seg å bli hovedretten også.

Mye nytt stoff, Wílliam-Olsson iført van Halen-slips som en hyllest til en av heltene, litt Return to Forever Spainish-aktige saker, litt prog rock, litt Wes Montgomery/George Benson-tributt og mye con amore enkelt og greit. Babylon Brothers var så avgjort en av ingrediensene som sørga for at MaiJazz – i oktober – blei en herlig realitet til tross for alt verden gjorde sitt beste for å nekte oss det.

Det rocka danske jazzbandet I Think You´re Awesome – hvilket bandnavn forresten! – har i samarbeid med Aarhus Jazz Orchestra gitt oss noe helt spesielt.

Til tross for at I Think You´re Awesome har eksistert siden 2009, så er dette mitt første møte med bandet. Det tok kun kort tid å slå fast at det var på høy tid. Det universet bandet og ikke minst komponist, tekstforfatter, vokalist og bassist Jens Mikkel, som også har etternavnet i Madsen i passet sitt, har skapt og de landskapene de maler her sammen med medkomponist, arrangør og dirigent Signe Bisgaard og Aarhus Jazz Orchestra, er nemlig både flotte, fascinerende og ikke minst sterke – veldig sterke.

Tekstene til Jens Mikkel, både skrevet og framført på engelsk og ikke så reint lite inspirert av David Bowie, handler nemlig i stor grad om hans egne opplevelser med angst og depresjon.. Dette pakker han ikke på noen måte inn i bomull – han er så åpen og ærlig som vel tenkelig og på sett og vis virker det som han benytter musikken som terapi. Det er så inderlig, så nakent og så flott gjort at jeg blir nesten sittende å tørke en tåre underveis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når så Bisgaard og Aarhus Jazz Orchestra på alle vis har skjønt hvor Jens Mikkel er og vil, så har dette ført til et samarbeid som er unikt på alle vis. De to gruppene kler hverandre på et utmerket vis og solistene i storbandet, som har ei fartstid på cirka 40 år, holder meget høy standard tvers gjennom. På vokalsida får Jens Mikkel nydelig assistanse fra Karmen Rõivassepp, opprinnelig fra Estland, men også hun bosatt i Aarhus, – ei stemme som kler både Jens Mikkel og det sterke budskapet på beste vis.

“The Kiss Your Darlings Suite” har blitt et vakkert og flott vitnesbyrd fra en sterk og modig mann – Jens Mikkel. Du verden så mye vi har å lære fra han og hans budskap til oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trioen We Are er befolka av tre av “våre” mest interessante unge jazzmusikanter. De møter hverandre på tvers av en rekke grenser.

Det er kanskje å ta litt hardt i å påstå at bassisten Aaron Mandelmann og saksofonisten og tangentisten Karl Hjalmar Nyberg er blant “våre”, men siden de to svenskene både har studert og i stor grad har bosatt seg og virker her til lands, så mener jeg det er innafor. Trommeslager Axel Skalstad er det ikke mye tvil om i denne sammenhengen.

Det som er åpenbart er at de tre, uansett statsborgerskap, har funnet sammen i We Are til noe de er veldig enige og felles om. Med bakgrunn i viktige og heftige band som Megalodon Collective, Krokofant, Trondheim Jazzorkester og Kalle, har de her satt hverandre stevne i et landskap som befinner seg i et grenseland der både rock, jazz, impro, akustiske og elektriske uttrykk kommer sammen på et organisk vis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Både melodisk og rytmisk er det spennende og avansert og det skinner tydelig gjennom at de tre digger både å bli utfordra og å utfordre. Det er tydelig at de tre også har det usedvanlig moro sammen – lekenheten er et viktig element i uttrykket til We Are.

Dette er et band med en musikk som helt sikkert vil kunne gjøre furore både på rocke- og jazzklubber. Sjangre er de herlig lite interessert i – de er interessert i å lage unik musikk som sprenger grenser og det har de makta. Drittøft er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den australske vokalisten og pianisten Sarah McKenzie har mye flott i seg, men opp til Diana Krall er det et godt stykke.

Jeg er så priviligert at postmannen sørger for en ganske voldsom tilgang på musikk fra de fleste hjørner av kloden. Det betyr dessverre at jeg ikke rekker over alt og noe blir også liggende uforholdsmessig lenge til marinering. “We Could Be Lovers” tilhører den siste kategorien, men siden vi snakker om tidløs jazzmusikk så gjør det ikke så veldig mye.

McKenzie (33) har gått veien mange med henne også har benytta. Det uomtvistelige talentet førte henne over det store havet fra Australia til Berklee i Boston og de proffe lærekreftene der sørga for at talentet hennes både blei videreutvikla og polert.

Etter hvert har livet ført henne videre til Paris og nå til Los Angeles. Uansett hvor hun velger å sette bo, så vil musikken hennes føle seg hjemme. Vi snakker nemlig om den store amerikanske sangskatten som hun ved flere anledninger, blant annet også på Jazzfest i Trondheim for noen år siden, har vist oss at hun har et solid grep om.

Her på denne skiva som kom ut for fem år siden, men som garantert kunne vært spilt inn i går også, gir hun oss i tillegg til tittellåta også blant annet “I Was Doing Alright”, “At Long Last Love”, “I Won´t Dance”, “Lover Man” og “Moon River”. Betty Carter- og Abbey Lincoln-låter spriter det hele opp, men høydepunktet blir likevel hennes egne “That´s it, I Quit!” – unnfanga da hun var i ferd med å gi opp hele musikerkarriera i et øverom på Berklee. Der er det nok mange som kan kjenne seg igjen, vil jeg tro.

McKenzie synger fint og spiller elegant piano. Dessuten blir hun assistert av en stilsikker og flott bass/gitar/trommer-trio og “gjestene” Ingrid Jensen (trompet), Troy Roberts (tenorsaksofon), Yosvany Terry (altsaksofon) og Warren Wolf (vibrafon) på noen av spora. Det er bare det at det er noen andre som gjør akkurat dette enda bedre og som har lagt lista skyhøyt – les Diana Krall. Uansett gleder jeg meg til nye møter med Sarah McKenzie – hun kommer til å være der i mange tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske bassisten og komponisten Daniel Bingert har laga ei sjelden soloskive. Enda mer spesielt blir det av at han ikke spiller sjøl. Om han likevel er tilstede? Noe så voldsomt.

Jeg har hatt gleden av å kjenne til Daniel Bingert (50) og musikken hans i ganske mange tiår. Årsaken er at jeg hadde gleden av å møte hans far, den legendariske uruguaynsk/svenske saksofonisten Hector Bingert – han med DEN soloen på Lill Lindfors´ “Musik ska skapas ut av glädje” du vet – og da var vel heller ikke Daniel langt unna som bassist.

Siden den gang har sønnen i heimen stått meget godt på egne bein og gjort mangt og mye som bassist, komponist, arrangør og bandleder i diverse settinger. Et område han har jobba relativt lite i er i et akustisk ganske så straight jazzuttrykk, men her skjer det og også her har Bingert mye å tilføre.

For ei stund siden blei Bingert konfrontert med valget de fleste av oss før eller seinere må ta stilling til: pusse opp kjøkkenet eller lage jazzskiva man alltid har drømt om. Her foreligger svaret Bingert ga seg sjøl og vi på den andre sida skal i alle fall være glad for at dette blei konklusjonen.

Dette er faktisk Bingerts debut som komponist, bandleder, arrangør, dirigent og produsent, men han ville altså ikke spille sjøl. Ganske så uvanlig, men du verden som det funker – sikkert fordi han har valgt sine favorittmusikanter som han “visste” ville ta hans ideer videre.

Alle møttes i legendariske Atlantis studio i Stockholm den 7. mai i fjor, ingen hadde sett eller hørt musikken på forhånd, ingen headset var “tillatt” og alt skulle skje der og da på én dag. Tøft, men du verden som det funka.

Mye av grunnen er sjølsagt at sekstetten består av trommeslageren Moussa Fadera, Per “Texas” Johansson på tenorsaksofon, Jonas Kullhammar på altsaksofon, Charlie Malmberg på piano, Karl Olandersson på trompet og Torbjörn Zetterberg på bass – for et lag!

De seks, som blei dirigert i studio av Bingert, har tatt de de ti låtene på strak arm og gitt de masse kjøtt på beinet. De har intuitivt skjønt hvor Bingert vil og jeg føler meg trygg på at han ikke har angra på at kjøkkenprosjektet blei utsatt. Mor Berit, som kanskje sitter der ute og skuer ned, er garantert stolt over hilsenen fra sønnen også.

Dette er tøff og tidløs jazzmusikk med røtter helt tilbake til 50-tallet og med blikket samtidig retta godt fremover også. Og bare den vidunderlige bingertske/kullhammarske swenglische omslagshefteteksten er verdt inngangspengene aleine – slikt får man ikke i strømmeverdenen. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De som har hørt fiolinisten Harpreet Bansal tidligere blir ikke overraska over at hun nok en gang har skapt musikk som beveger seg – og oss.

Norsk/indiske Harpreet Bansal (40) har gjennom sine to tidligere skiver på OK World/Jazzland, både med trioen sin og bandet som vi også møter her, og i flere andre musikalske konstellasjoner, fortalt oss at hun er en musikant som har alt i seg til å få kulturer og mennesker til å møtes. Det er viktigere enn noen gang og med “Movements” tar hun ytterligere steg.

Bandet til Bansal er eksakt det samme som vi møtte på “Samaya” som kom for to år siden. Det vil si Javid Afsari-Rad på det persiske instrumentet santur, Andreas Bratlie på tablas og perkusjon, Adrian Fiskum Myhr på bass og Vojtech Prochazka på harmonium. I tillegg gjester Svante Henryson på cello pluss at Audun Strype skal ha velfortjent skryt for å ha ratta den flotte lyden i Kampen kirke i Oslo.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bansal har skrevet all musikken mens arrangementene har kommet til gjennom en felles forståelse som det står på coveret. Det betyr at musikken, som har et raga-utgangspunkt, får impulser fra både Iran, Tsjekkia, Sverige og Norge – altså fra en rekke kulturer og til sammen blir det et brygg som både er fascinerende, spennende og ganske så unikt.

Presseskrivet hevder at musikken er meditativ, leken, improvisert, organisert, fri, presis, indisk, norsk og internasjonal. Jeg har ingen problemer med å være enig i alt dette og når kjemien mellom alle de involverte er av typen strålende, så blir det musikk og bevegelse ut av det som beveger oss som mottakere også på et helt spesielt vis. Vakkert, sterkt og høyst personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det skulle ta si tid før før bandet Bladed sine veier skulle krysse mine, men nå har hjertebarnet til vokalisten Anita Kaasbøll virkelig tatt bolig her i heimen.

Anita Kaasbøll (42), opprinnelig fra Hitra, men bosatt i Trondheim fra hun var 16, er et navn jeg har stifta bekjentskap med en rekke ganger spesielt i forbindelse med med det spennende kollektivet Trondheim Voices. Jeg vet også at hun har samarbeida mye den eksperimentelle bassisten Michael Francis Duch. Det at hun har leda et svært interessant pop/rockeband med navnet Bladed siden 2004 har jeg derimot ikke fått med meg. Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, men i lett hulking og tar det på mi egen kappe og skjønner umiddelbart at jeg har gått glipp av mye flott.

Nå har jeg fått muligheten til å ta igjen en del av det tapte i alle fall. Her om dagen dukka det nemlig opp ei flott pakke med to nydelige lper – vi snakker design på høyt nivå, begge inkludert cder for sikkerhets skyld, med Bladed sine to siste utgivelser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“The Ballad of the Hammer and the Nail” er bandets helt ferske, mens “Halloween in Bagamoyo” kom ut i 2015. Kaasbøll har skrevet all musikken, mens trommeslager Thomas Oxem har skrevet tekstene på den nye skiva.

Det første som slår meg er den fantastiske stemma til Kaasbøll. Den har et omfang som er voldsomt og gir henne et uttrykk som er usedvanlig personlig. Hun drar deg inn i tekstene sine og universet sitt som befinner seg i et indiepop/rock-univers som jeg sikkert kan hente fram referanser til, men som jeg føler meg mer enn komfortabel med å kalle kaasbøllsk.

Det er også flott å følge utviklinga mellom de to albumene. Stemma får enda større plass nå enn i 2015 med et mer dempa og lavmælt uttrykk, noe som kler Kaasbøll perfekt. Med seg har hun en trio som vet hvor hun vil og medprodusent og gitarist Kenneth Ishak har åpenbart vært ei viktig medstemme.

Anita Kaasbøll og Bladed har gitt ut to plater før disse også – jeg har med andre ord en god del “jobb” igjen å gjøre. Uansett: Anita Kaasbøll og Bladed bør få mye oppmerksomhet. Så bra er nemlig hun og de.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske mesterfløytisten Anders Hagberg, med god norsk hjelp, tar oss med på ei nydelig musikalsk rundreise.

Det er helt sikkert min feil, men jeg kjente altså ikke til multifløytisten og sopransaksofonisten Ander Hagberg (62) før jeg blei introdusert for hans musikk via hans forrige plate ” Trust” for et par år siden. Den og det fortalte meg at jeg hadde gått glipp av mye spennende på veien.

Nå er jeg heldigvis i ferd med å få en orden på dette misforholdet. På Hagbergs ferske innspiling “North”, gjort bare noen uker før pandemien stengte ned verden, tar han oss med på usedvanlig vakre, søkende, melodiske og personlige utflukter som forteller mye om hvor han kommer fra og hvilke verdier han setter pris på. De verdiene er uten unntak svært gode.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hagberg tar oss med til steder både på Færøyene, i Paris, i Sameland, der han hyller joikeren Inga Juuso som vi kjenner fra samarbeidet med Steinar Raknes, til Midtøsten og til Joe Zawinuls univers. Om noen vil ane en flott variasjon, men samtidig ei tydelig retning i Hagbergs musikkanskuelse, så har de helt rett.

Fløyte er et sjeldent benytta hovedinstrument i jazzen. Hagberg, med sitt usedvanlige fløytearsenal og dermed varierte lyd- og stemningsmuligheter, forteller oss at det i slike hender gjerne kan løftes mye oftere frem.

Når han så har med seg åpenbare sjelsfrender i bassisten Johannes Lundberg, vår egen perkusjonist i verdensklasse, Helge Andreas Norbakken og pianist Joona Toivanen, så har han og de skapt nydelige, sterke og varme landskap som det er intet mindre enn herlig å flytte inn i.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miki N´Doye og hans musikalske univers har vært med mange av oss gjennom flere tiår. Du verden så godt det gjorde å få oppleve det nok en gang.

Multiinstrumentalisten og sangeren Miki N´Doye fra Gambia spaserte inn i det musikalske livet til Jon Balke i 1976. Det førte til et liv som skulle bli prega av det for all ettertid. Balke blei med på flere turer til Gambia og band som E´olen og Tamma blei mer eller mindre dirkete resultat av N´Doyes tilstedeværelse og estetikk. Det at Balke fikk tilnavnet perkusJon har nok ei direkte linje til N´Doye også.

De seinere åra har det vært alt for stille rundt N´Doye som har nådd den respektable alder av 76. Hvem sin idé det var å sette sammen dette bandet rundt Miki denne gangen vet jeg ikke, men jeg har nok en gang Jon Balke sterkt mistenkt. I tilfelle det stemmer så bør han gi seg et klapp eller to på skuldra – denne timen med Miki & Co blei nemlig ei høytidsstund.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som så ofte før så satte Miki stemninga. Han begynte mutters aleine med et fingerpiano-liknende instrument og introduserte en groove som bare gikk og gikk – akkurat så suggererende som jeg husker det fra tidligere møter med Miki og hans univers.

De fire andre som omkransa Miki lytta andektig og falt intuitivt inn når de følte det var tid for det. Med tangentmaestro Balke, den usedvanlig lyttende og hele tida bidragende Bjerck på perkusjon, den nye, flotte verdensstemma Lilja på gitar og den alt for sjeldent hørte og totalt unike multiinstrumentalisten og stemma Per Jørgensen – for en musikant! -, blei det skapt nye univers basert på store deler av Mikis musikalske arv med de nevnte banda og fra skiver på både ACT og ECM.

På sett og vis var det slik denne kvelden at fortid møtte nåtid og samtid skua fremover. Slik bare stor og unik musikk kan gjøre det. Du verden så fint det var både å se og høre Miki N´Doye – og de fire andre – igjen. Da Miki begynte som oppsanger mot slutten var det intet mindre enn høytid. La det ikke bli med dette!

Jon Balke, Snorre Bjerck, Miki N´Doye, Lilja, Per Jørgensen

Victoria Nasjonal Jazzscene, 02.10.20

Vel 100 – coronafullt

Pianisten, komponisten og bandlederen Dag-Filip Roaldsnes fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del så langt. Med “Resonans” forteller han oss hvorfor.

Dag-Filip Roaldsnes (35), fra Valderøya ved Ålesund, har med ujevne mellomrom fortalt oss hvilket unikt talent han er i besittelse av. Hans viktigste meldeposter har vært “Først” som kom i 2012 og deretter “I eit landskap” som så dagens lys fire år seinere. Med fire års intervall dukker han altså opp igjen med nye visittkort og med “Resonans” setter Roaldsnes punktum for en spennende trilogi.

I forbindelse med unnfangelsen av dette verket – for det er det – som består av 11 melodier fordelt på fire “satser”, har Roaldsnes skrevet dagbok. Han sier han har forsøkt å uttrykke stemninger, observasjoner og refleksjoner gjennom musikk og legger til at aldri har musikken hans vært så sjølbiografisk som her.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikken bærer garantert preg av at han har flytta hjem til Valderøya fra Oslo. Mange års studier ved Norges Musikkhøgskole med salige Misha Alperin som mentor, har vært svært viktig for at Roaldsnes har funnet fram til si egen stemme og sitt eget uttrykk både som pianist og komponist.

Her møter vi en melodisk lyriker og søker som føler at han har kommet hjem til melodiene. Det er på alle vis mulig å begripe hva han mener og hvor han vil. Når han i tillegg nevner referanser som Paul Bley og Paul Motian, så er det mer enn mulig å ane hvor det bærer.

Med ei veldig spesiell besetning, Morten Barrikmo på klarinetter og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Ingvild N. Sandnes og Magnhild S. Torvanger på henholdsvis cello og fiolin og Tore T. Sandbakken på trommer – et bassløst univers med andre ord – skaper Roaldsnes & Co unike landskap der folketonen “Med Jesus vil eg fara” passer ypperlig inn sammen med sjefens låter.

Det er alt for sjelden Dag-Filip Roaldsnes gir lyd fra seg med eget stoff. Hans inderlighet og ekthet fortjener mye større plass. Han har nemlig noe viktig å fortelle oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.