Tor Hammerø

Når man kaller bandet Fra Det Onde så mer enn aner man at noe spesielt er på gang. Tre usedvanlig hippe herrer sørger definitivt for det.

Med elbassist Rune Nergaard, trommeslager Olaf Olsen og trompeter Erik Kimestad Pedersen i lagoppstillinga, så er det ganske lett å legge sammen at her finnes det solid bakgrunn for egne meninger og ditto utgangspunkt for å lage sjangersprengende musikk.

Med fartstid fra band som Bigbang, Bushman´s Revenge, Needlepoint, Steamdome, Rune Your Day og Exoterm, så sier det seg sjøl at her er det tre herrer som har veldig mye å bringe til bordet. Når så Emil Nikolaisen, med bakgrunn fra blant annet Serena Maneesh, bidrar som en slags moderne Teo Macero med usedvanlig kreativ miksing, så ligger veldig mye til rette for at denne musikken – basert på relativt løse ideer – kunne bli noe helt for seg sjøl.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De tre hadde aldri spilt sammen som trio før de møttes i studio på Notodden en kald januardag i fjor. Nikolaisen, med mixeren fra legendariske Stax Studios i Memphis mellom hendene, blei som en fjerdemann i bandet.

Macero er nevnt og derfra er ikke veien til Miles Davis og epoken rundt “Live Evil” og “Bitches Brew” lang heller. Noe forteller meg at de tre har brukt et kvarter eller to sammen med den musikken og tankegodset som ligger bak. Derfra har de med sin egen bakgrunn og med sine spesielle stemmer skapt musikk anno nå som er hip, tøff, rocka, løs og usedvanlig tidløs.

Dette er en EP på vel 26 minutter som avspilles på 45 rpm – tror ikke jeg har gjort det siden konfirmasjonsalderen – et par år siden med andre ord. Det fører med seg litt nostalgi, men aller mest sørger musikken for et herlig og superhipt påfyll. Tøft!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Blant de veldig mange tingene jeg kan kan veldig lite om er belgisk frijazz, om ikke i en særstilling, så langt oppe på lista. Her følger et par forsøk på å gjøre noe med dette avsindige misforholdet.

Trommeslageren Raf Vertessen (27) satte kursen for New York og i stor grad det spennende avantgarde-miljøet i Brooklyn i 2016. Der har han etablert seg blant noen av de ypperste med sitt ekspressive, lyttende og åpne trommespill.

Vertessen har spilt med storheter som Joe McPhee, Ingrid Laubrock og Ches Smith og i forbindelse med en turné på gamle tomter i Europa høsten for to år siden, satte Vertessen sammen et band med noen av Brooklyns mest lovende og mest spennende unge musikanter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bassisten Nick Dunston er et nytt navn for meg, mens trompeteren Adam O´Farrill og tenorsaksofonisten Anna Webber allerede er kjente navn i den frilynte sfæren over there. Etter to uker på veien i Europa, som alle fire var veldig fornøyde med, bestemte de seg for å gå i studio i Köln før de returnerte til USA.

Med store doser inspirasjon dra den amerikanske New Thing-scena på 60-tallet via den europeiske frijazzscena og fram til det som skjer i og rundt Brooklyn nuh til dags, gir de fire oss vel en time med ni “låter” fullstendig unnfanga der og da.

Dette er åpen, løs og empatisk musikk med masse dynamikk der fire mer enn lovende og lyttende musikanter møtes på likefot og med ønske om og evne til å skape noe eget. Dette er Raf Vertessen sin debut som bandleder og jeg føler meg trygg på at vi får høre mye mer fra den stemma i tiåra som kommer. Ekstra morsomt er det at “vår egen” Eivind Opsvik har mastra skiva.

Samarbeidet mellom det belgiske og norske postverket stoppa ikke der. I konvolutten var det også med ei trioinnspilling med den belgiske pianisten Seppe Gebruers, den portugisiske bassisten Hugo Antunes og den tyske trommeveteranen Paul Lovens. Innspillinga er gjort i Mechelen i Belgia – det er med andre ord ikke bare Kjetil Rekdal som har gjort seg bemerka i den byen.

Gebruers spiller på to pianoer som er stemt en kvarttone forskjellig. Antunes sin bass er også delvis forberedt på et spesielt vis og Lovens oppsett med gonger og cymbaler er heller ikke helt A4 for å si det slik.

Tid og rom er stikkord for trioens unike tilnærming til det å skape sin frie musikk. Det finnes rom som gjør at du føler deg velkommen og det finnes rom som skremmer deg – og så finnes det mye midt mellom. Alle, i alle fall mange, av disse rommene utforskes av denne trioen på et unikt, fritt og søkende vis og de tar oss med til steder de færreste av oss har på tidligere. Spennende og givende.

Med disse to innspillingene har min horisont når det gjelder belgisk frijazz blitt betydelig utvida – det skulle faktisk ikke så mye til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Simen Kiil Halvorsen er en av våre mest spennende, unge jazzmusikanter. Her forteller han oss hvordan han har opplevd et år – på godt og ondt – gjennom musikk.

Allerede i 2015 blei Stavangergutten Simen Kiil Halvorsen (29) tildelt Mølsterprisen under MaiJazz i hjembyen. Da fikk han mulighet til å sette sammen et drømmeband og skrive musikk for det som kom ut året etter som “Scripted Conversations”. Drømmebandet eksisterer fortsatt og her får vi høre hvordan Kiil Halvorsen opplevede året 2017/18.

Kiil Halvorsen har forsøkt å “beskrive” hvordan et år med blant annet opp- og nedturer, relasjoner som har kommet og åpenbart gått, en alvorlig øreoperasjon og en kortvarig influensa, låter musikalsk. Det har ført til sprudlende og utadvendte ekskursjoner, ikke fullt så optimistiske toner og ikke minst nedpå låter som inviterer til refleksjon. Til sammen forteller det oss om en relativt ung mann med flotte kvaliteter og masse modenhet både som komponist, trompeter og bandleder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når han nok en gang har med seg Øyvind Dale på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Raymond Storaunet Lavik på trommer og ikke minst Hanna Paulsberg på tenorsaksofon – hun vokser for hver gang hun møter opp, så har Kiil Halvorsen fått akkurat det empatiske følget så personlige bekjennelser krever.

Simen Kiil Halvorsen bekrefter med dette melodiske, vakre og til dels sterke budskapet at han er en musikant som bør følges nøye både nå og i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I mine ører er Kurt Elling en av jazzverdenens aller mest spennende vokalister. Her tar han ytterligere store steg.  I mine ører er Kurt Elling en av jazzverdenens aller mest spennende vokalister. Her tar han ytterligere store steg.

Kurt Elling (52) har vunnet en svært høythengende Grammy, vært nominert ti ganger og vunnet leser- og kritikeravstemninger i DownBeat en rekke ganger. Det er liksom opplest og vedtatt at han er en av de heftigste jazzvokalistene på Tellus. Etter en rekke innspillinger på Blue Note og Concord, har han nå tatt steget til engelske Edition og det virker som om om det er akkurat den nye inspirasjonen han trengte for å ta nye steg videre.

Elling har vist oss flere ganger at han har solid kontroll på standardmaterialet, men for meg er det hans originalstoff som tiltaler meg mest. Med sin særpregede baryton er han i besittelse av et uttrykk som bærer enhver tekst på et inderlig vis – her mer enn noen gang.

Sammen med Wayne Shorters trofaste pianist Danilo Pérez, den framifrå trommeslageren Johnathan Blake og sin faste bassist Clark Sommers, samt flere gjester, tolker Elling blant annet låter av Jaco Pastorius , Shorter, Pérez, den cubanske legenden Silvio Rodriguez – på spansk – og ikke minst tre låter av Django Bates med tekst av vår egen Sidsel Endresen. På Pastorius, -Shorter og Pérez-låtene har Elling skrevet egne tekster.

Elling er en historieforteller av sjeldent format og hans politiske og sosiale engasjement – “America you´ve lost your heart. America you´ve lost your mind” – synger han og det er ikke mye tvil om hvor tankene hans går.

“Secrets Are the Best Stories” er et solid musikalsk, sosialt og politisk visittkort som viser oss en engasjert borger og musikant. For meg er dette Kurt Ellings viktigste og beste melding så langt – det sier en hel del.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Bjørnar Asphol, eller bare KNUT som artist, tar oss med til Cuba og dalstrøka rundt og sammen med et kremlag byr han på noe vi alle trenger nå.

Knut Bjørnar Asphol (47) fra Kleive ved/i Molde har spilt ei viktig og sentral bakmannsrolle i norsk musikkliv i et par tiår nå. Asphol har blant annet vært en sentral brikke i musikken til Alexander Rybak og Knut Anders Sørum. Samtidig har han, til tross for sju album under eget navn, greid i alt for stor grad å passere under den store radaren.

Med “Hemingway Café” tar han oss med til musikalske stoppesteder så vakre og inderlige at mange, svært mange faktisk, uansett sjangermessig preferanse vil ha svært godt av å tilbringe tid sammen med KNUT og musikken hans.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om KNUT har vært på Cuba vet jeg faktisk ikke, men det skinner uansett gjennom at han har fått et herlig og solid grep om mange av de latinske uttrykkene som springer ut fra øya. KNUT er en melodiker av klasse og det understreker han gjennom alle de ni låtene her.

Med sin akustiske nylonstrengsgitar, masse luft og rom, men samtidig med store doser temperament og ni flotte melodier, tar KNUT og trommeslager og perkusjonist Erland Dahlen, pianist Torbjørn Dyrud og sjølvaste artist in residence under Moldejazz neste år, bassist Ellen Andrea Wang, oss med på ei varm og forførende reise som garantert vil sørge for at høsten og vinteren kan bli betydelig kortere enn før antatt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten og elektronikeren Kjetil Husebø har ved flere anledninger fortalt oss at han har noe eget å melde. Her bekrefter han det for første gang i livesammenheng også.

Kjetil Husebø (45), opprinnelig fra Bergen, men bosatt i Oslo, har i flere år og via en rekke soloutgivelser invitert oss inn i et univers som er bare hans. Han har jobba seg fram til si egen stemme, noe som jo er alle improviserende musikeres mål.

Husebø har vært å treffe i et landskap der det akustiske har møtt det elektroniske og der sjangergrensene har vært viska ut. Det virker som om det er i de sfærene han trives aller best og det er også der vi blir invitert med på ekskursjon denne gangen også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

All musikken, som er delt inn i fire deler og som varer i godt og vel 50 minutter, er spontant unnfanga på Victoria den den 22. april 2016. Hvorfor den her blitt liggende til marinering så lenge aner jeg ikke, men den har definitivt tålt ventetida godt.

Husebø henter inspirasjon fra jazz, samtidsmusikk, ambient og klassisk musikk og setter det sammen til et brygg han er helt aleine om. Hans bruk av live elektronikk og live sampling gir ekskursjonen flotte og spennende dimensjoner. Dette er musikk som krever mye av Husebø og av oss på den andre sida, men de som har åpne sanser og lyst til å utforske noe nytt, vil finne mye å dykke ned i og glede seg over.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Italienske Alberto Pinton har vært med å prege svensk jazz i flere
tiår. Med “Layers” følger nok en bekreftelse på hvorfor.

Hvis man har kasta et blikk, eller kanskje aller helst åpna et øre,
mot det som har skjedd i forbindelse med moderne svensk jazz de
seineste åra, så har man avgjort fått stifte bekjentskap med Alberto
Pinton. Den 58 år unge italieneren, med solid jazzutdannelse fra USA
bak seg, har markert seg både som en viktig sidemann i diverse små og
store band og som komponist og bandleder.

Her er det i sistnevnte roller vi treffer Pinton og, i tillegg til
hovedinstrumentet, spiller han her også klarinett, bassklarinett,
piccolo- og bassfløyte. Bortsett fra en kollektiv improvisasjon har
Pinton skrevet all musikken og når han så har satt sammen en strålende
og empatisk sekstett bestående av Konrad Agnas på trommer, Vilhelm
Bromander på bass, Selma Pinton på vokal, Mattias Ståhl på vibrafon og
Mats Ãleklint på trombone, så lå veldig mye til rette for at dette
skulle bli et flott visittkort fra Pinton.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Slik har det da også blitt. Pinton har henta inspirasjon fra en rekke
kilder, det være seg impro, samtidsmusikk og kammerjazz og skaper
vakre melodiske ekskursjoner på tvers av det meste. Dette er bare noe
av det som renner meg i hu underveis.

Hans medsammensvorne hører jo også hjemme blant det ypperste som
finnes i vår del av verden, spesielt kjenner vi jo Ståhl og Äleklint
godt her hjemme, og når datter Selma Pinton (23) viser seg å være et
svært lovende vokaltalent, både når det gjelder tolkninger av
egenskrevne tekster og når det gjelder ordløs formidling, så har dette
blitt en original og spennende utflukt i en egen musikalsk verden.
Ofte virker det som om Pinton har skrevet musikken spesifikt for de
sterke stemmen han har invitert med i sekstetten – derfor har
sluttresultatet også blitt usedvanlig personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den siste dagen for min del på MaiJazz i oktober stod så avgjort i vokalistenes tegn. Ingar Kristiansen og Hildegunn Gjerdrem hylla Sinatra mens Siril Malmedal Hauge gikk sin egen vei.

I 21 år har Ingar Kristiansen stått i front for Sinatra Songbook. Trommeslager Torstein Ellingsen, tenorsaksofonist Håvard Fossum, pianist Per Husby, bassist Stig Hvalryg og vikar for anledninga, Magnus Aanestad Oseth på trompet og flygelhorn, har i større eller mindre grad vært med fra starten. Slik bandet framstår nå så er det så stilsikkert og så på plass som et slik hyllestband skal være.

Når man skal hylle et ikon med 3000 låter, 60 filmer og noen hektoliter Jack Daniels på samvittigheten, så dreier det seg om å gjøre det med respekt og inderlighet. Det gjør disse seks på alle mulige slags vis.

Dresskoden er sjølsagt uten plett og lyte – dressene og skjortene er nystrøkne eller krøllfrie – og slipsene uten ketchuprester. Når det gjelder valg av repertoar og måten låtene blir tolka på, så gjøres det slik at det ikke tulles med stoffet, men gjennom nye og respektfulle arrangement gis musikken noe friskt uansett.

Fossum og Husby er såvidt jeg skjønte hovedarrangører og de vet hvordan slikt stoff skal behandles. Vokalisten skal få skinne og det gjorde så avgjort Kristiansen. Han har tatt bolig i dette stoffet og prøver heldigvis ikke å etterlikne Ol´ Blue Eyes. Han prøver å være Ingar Kristiansen og det scorer han stort på – sjølsagt med bøttevis av inspirasjon fra mesteren.

Den lokale heltinna Hildegunn Gjedrem, med mange år bak seg i USA, viste seg også å ha standardskatten i sitt musikalske DNA. Hennes versjon av «God Bless the Child» var inderlig så det holdt og duetten med Kristiansen på «Let´s Fall in Love» var også et høydepunkt.

Ensemblemessig er Sinatra Songbook noe så vederstyggelig på plass og solistisk holdes det også høyt nivå – ingen bombe akkurat med denne lagoppstillinga. Her skulle det ikke rives ned musikalske murer – her skulle Frankie Boy hylles og det passa det godt voksne publikummet perfekt. A good time was had by all!

Før natta senka seg for godt over Solastranda, sørga vokalist Siril Malmedal Hauge og gitarist og vokalist Jacob Young for å sende oss av gårde til drømmeland på et høyst personlig vis.

Duoen har jobba sammen noen år nå og er rett rundt hjørnet med si andre plate. Vi blei servert musikk fra duoens plater og da snakker vi alt fra standardlåter, via kjent popmateriale til sjølskrevne sanger.

Siril Malmedal Hauge er i mine ører en vokalist på god vei, svært god faktisk, opp til noe helt unikt. Hun har allerede funnet fram til sin egen stemme, bokstavelig talt, og det er en skjørhet, varhet og inderlighet i uttrykket hennes som vil føre henne akkurat dit hun vil.

Jacob Youngs smakfulle gitarspill kler henne veldig godt, men jeg må innrømme at jeg foretrekker Malmedal Hauge som vokalist fremfor Young. Uten forkleinelse altså! Min lille innvending er at dynamikken blir noe fraværende i løpet av en drøy time – det aller meste foregikk i et neddempa balladeformat.

Uansett gleder jeg meg kraftig til duoens nye skive som kommer om en måneds tid – den vil passe mørke høst- og vinterkvelder perfekt.

Da er MaiJazz i oktoberutgave over for min del. Det har vært stor stas – på et helt spesielt vis.

PS Ingar Hunskaar sørga for kremlyd på begge konsertene.

Saksofonisten Steve Cole er et nytt bekjentskap for meg. Årsaken kan lett være at han spiller musikk som ikke snakker til meg i særlig grad.

Steve Cole (50) har siden platedebuten i 1998 gitt ut ni skiver under eget navn. I tillegg har han bidratt på tre skiver med et band som kaller seg The Sax Pack. Det jeg har lest meg til når det gjelder Coles gjøren og laden forteller meg at at han hele tida har bekjent seg til sjangeren som kalles smooth jazz og som forgjengere som Grover Washington, Jr., Gerald Albright, Richard Elliot, Kirk Whalum og Najee har gjort til radiovinnere og vel så det.

Det er så avgjort i den kategorien vi finner Steve Cole også denne gangen. I mine ører, og for mitt sanseapparat ellers også, så har ikke musikken til Cole så veldig mye med jazz å gjøre – bortsett fra at han spiller tenorsaksofon. Jovisst er det dyktig gjort og sikkert sjangermessig flott produsert av David Mann, men for meg blir dette så glatt, forutsigbart og kjedelig som mulig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikken er gjennomprodusert og har Coles smooth jazz-tone der han beveger seg mot de høyere sfærer som den sentrale stemma hele veien. Låtene er like fort glemt som de er hørt – for meg låter det hele likt.

Når hammeren først har svingt seg, så skal jeg gjerne legge til at dette sikkert er midt i blinken for de som digger smooth jazz – jeg kaller det gjerne instrumental popmusikk. Cole er en dyktig instrumentalist og musikken egner seg sikkert perfekt der den er retta inn mot – et amerikansk radiomarked. Er du ute etter musikk med kjøtt på beinet, så vet jeg om noen andre steder du bør leite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tom S. Lund, Eva Bjerga Haugen og Tor Yttredal satte et nydelig punktum for en flott kveld som Trond Kallevåg Hansen innleda med inderlig, vakker og ny musikk. Og hvilken utsikt vi fikk på toppen!

Det har blitt sagt og skrevet mye om gitaristen Tom S. Lund og hans brasilianske musikkunivers. Jeg har vært heldig å få følge det helt fra Trio de Janeiro og Desafinado så dagens lys og det har vært en sann fryd. Denne fine kvelden på MaiJazz i oktober fikk jeg oppleve et nytt kapittel live for første gang: Amigo Tom. Det førte til intet mindre enn en åpenbaring. Hun heter Eva Bjerga Haugen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Egentlig blei jeg ikke så veldig overraska. Jeg hadde nemlig hørt Bjerga Haugen på plate ved flere anledninger, blant annet sammen med Ketil Bjørnstad og akkurat Amigo Tom. Bjerga Haugen (38) er utstyrt med en så klar, rein og uttrykksfull stemme at jeg tror på hvert eneste ord hun synger – sjøl om jeg ikke skjønner et ord portugisisk. Det er en inderlighet og ekthet over henne som jeg sjelden opplever og hun overbringer denne vakre toneskatten på vakrest mulig vis.

Når så reisefører og den framifrå gitaristen Lund, det skinner så voldsomt gjennom i hvor stor grad han elsker den brasilianske toneskatten, hadde funnet fram til nytt materiale av giganter som Lins, Gilberto, Buarque, Nascimento og Jobim og krydra det med hitlåta si «Er det d-dur vil ha?», så blei dette ei varm og nydelig reise som multisaksofonist og fløytist Tor Yttredal sørga for å gjøre til en festaften.

Kvelden blei innleda med en annen, eller rettere sagt, to andre gitarister: Trond Kallevåg Hansen og Geir Sundstøl. Med en utsikt fra Sola Strand Hotell som enhver konsertsal hvor som helst på kloden kan misunne dem, presenterte Kallevåg Hansen & Co musikk fra plata som kommer om ei stund, «Fengselsfugl».

Etter debuten hans, «Bedehus og Hawaii», er det av forståelige årsaker store forventninger til hvor Kallevåg Hansen ville gå videre og inspirasjonen han har fått gjennom å jobbe med innsatte ved fengsler i Oslo, har ført til et nytt, flott og høyst personlig kapittel i hans musikalske liv.

Med utmerka og ikke minst empatisk assistanse fra Alexander Hoholm på bass, universalgeniet Geir Sundstøl på gitar, pedal steel og munnspill, Edvard Synnes på tangenter, Adrian Løseth Waade på fiolin og Ola Øverby på trommer, vinglass og sag – de nekter seg ingenting nå lenger -, tok Kallevåg Hansen oss med på ei stemningsfull, melodisk og nesten minimalistisk reise der vi fikk godt med tid til å dykke ned i landskapene de seks skapte.

Skipene som sakte seig forbi i horisonten kledde både «Cowboy og indianer» og ikke minst «Amerikabåten» perfekt. Musikken er en nydelig forlengelse av «Bedehus og Hawaii» og bekrefter at Kallevåg Hansen er på en solid og unik vei til noe han er ganske så aleine om.

Begge konsertene blei vakkert videreformidla på best mulig vis av lydmann Dag Olaf Aastebøl. Noe annet ville vært overraskende siden han kommer fra Norges vakreste by.