Tor Hammerø

Den argentinske bassisten Rodrigo Villagra har bodd i Norge i langt
over 20 år. Det er på svært høy tid at han kommer opp til overflaten.

Til tross for at 44 år unge Villagra har bodd her lenge, blitt norsk
statsborger og jobba i en rekke sjangre og med mange dyktige norske
musikanter, så er dette første gang jeg virkelig hører Villagra vise
seg frem i full bredde.

Allerede fra første takt så tar Villagra sats på elbass, og forteller
oss med all ønskelig tydlighet at han er en musikant med heftig trøkk
og musikalitet i seg. På resten av materialet, der han har skrevet tre
av de åtte låtene, mens trommeslager Frederik Villmov har ansvaret for
halvparten, viser han oss i all hovedsak på den store akustiske fela
at han har mye å melde uansett tempo.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Villagra, som i all hovedsak har sin formelle bakgrunn fra Argentina,
men som også har studert med blant andre maestro Arild Andersen, sier
han trives i sjangre som pop, soul, funk, rock og latinjazz. Det er
det absolutt ingen grunn til å tvile på, men her på debuten under eget
navn er det så avgjort jazzmannen Villagra som viser oss hvilken
kapasitet han er og har.

Flott reisefølge

I tillegg til tyske Villmov, som også har gjort nordmann av seg, så
har Villagra med seg to andre musikere med bakgrunn fra jazzlinja i
Trondheim, nemlig tenor- og sopransaksofonisten Erlend Vangen Kongtorp
fra jazzmetropolen Odda og vibrafonisten Amund Stenøien fra
Trondheim.. De har alle både hver for seg både kollektivt og
individuelt vist seg å være svært langkomne til tross for sin unge
alder.

I dette musikalske universet, som i stor grad har sine røtter og
henter sin inspirasjon fra amerikansk 60-tallsjazz med ledestjerner
som Coltrane, Shorter, Zawinul og en av Villmovs store helter, Billy
Higgins, har de fire funnet fram til et uttrykk de har all grunn til å
være stolt av.

Rodrigo Villagra har all grunn til å være stolt av debuten – jeg
venter allerede på neste etappe.

Mathias Eick er en strålende trompeter, komponist og bandleder som
bare fortsetter å vokse.

Hans Hulbækmo, Mathias Eick, Ole Morten Vågan og Kristian Randalu – et strålende lag. Foto: Colin Eick

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mathias Eick (45) framstår i stadig større grad som en unik musiker og
personlighet. Etter at han debuterte på ECM, noe som var hans store
drøm helt fra barndommen, med “The Door” i 2008, så har han gitt oss
seks visittkort under eget navn og bidratt på plater med Iro Haarla,
Jacob Young, Manu Katché, Sinikka Langeland og Benjamin Lackner. Det
betyr at Eick av helt forståelige årsaker er en av de mest benytta
musikerne i ECM-sammenheng på 2000-tallet.

Nytt band

Med nyankomne Hans Hulbækmo på trommer og estiske Kristjan Randalu på
piano og Eicks gamle venn fra jazzlinja i Trondheim for 24 år siden og
blant annet i bandet Motif, bassist i superklasse Ole Morten Vågan,
har Eick, som vi også får møte som ordløs stemmefargelegger og som
tangentist, satt sammen en kvartett som kler hans musikk på et
framifrå vis.

Mathias Eick er besjela med en usedvanlig varm, mjuk og personlig tone
i hornet sitt. Når han så skriver flott, melodisk og gjerne litt
melankolsk musikk, så blir det ei strålende pakke.. Vakrere enn hans
kjærlighetserklæring til sin fremtidige kone, “My Love”, som blei
spilt da han fridde til henne, er det nesten ikke mulig å få det. Som
med resten av de åtte låtene så er det nydelig, uten at det noen gang
blir glatt eller platt. Det er uten unntak ekte og inderlig.

Stemma

Det å etterstrebe å finne sin egen stemme har vært og er ei viktig
rettesnor i jazzens univers. Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal
var blant dem som la lista høyt i så henseende her hjemme, og Mathias
Eick har vært en som virkelig har greid å skape sin egen sound og sitt
eget uttrykk – også med sine stemmebånd.

Med “Lullaby” gjør han det i større grad enn noensinne – dette er
kanskje det beste han gjort noensinne. Det sier ikke reint lite.

Knut Kristiansen er intet mindre enn en levende legende. Med “Volum”
forteller han oss at han fortsatt har mye å melde.

Pianisten, komponisten, bandlederen og pedagogen Knut Kristiansen (78)
har helt siden 60-tallet satt tydelige og flotte spor i norsk
musikkliv – stor sett med base i Bergen. Han vant norsk jazz´ høyeste
utmerkelse, Buddy-prisen, allerede i 1983, og han har vært en svært
viktig videreformidler av både afrikansk og latinamerikansk musikk med
kollektiv som The Gambian/Norwegian Friendship Orchestra og Son Mu.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det musikalske universet han likevel har markert seg tydeligst i over
lang tid, er i nærheten av ikonet Thelonious Sphere Monks musikalske
landskap.

Mer Monk

Det tar i underkant av ei takt å oppfatte at KK, som han gjerne blir
kalt, fortsatt har et sterkt og inderlig forhold til Monks univers og
tankegods. Sjøl om KK har benytta seg av honnørbillett i flere år
allerede, så er hans fingre og hode fortsatt i stand til å gi oss
friske og livsbejaende rapporter fra tidløse og spennende landskap.

Tre generasjoner

Kristiansen har alliert seg med representanter fra to yngre
generasjoner. Tenorsaksofonist Aksel Røed og trommeslager Sigurd
Steinkopf er begge fortsatt i 20-åra, mens bassist Magne Thormodsæter
holder til i 50-åra. Det er likevel absolutt ingen
generasjonsmotsetninger å spore i denne utmerkede kvartetten.

Med en rekke originalkomposisjoner samt to Ornette Coleman-, en Cecil
Taylor-låt og ei låt med samisk opprinnelse, så skaper den flotte
kvartetten musikk som tar umiddelbar bolig i lytteren og som står i
fare for å bli værende ei god stund.

Bortsett fra liten og bortimot uleselig skrift på cd-omslaget så har
“Volum” blitt en nydelig og livsfrisk manifestasjon av hvor Knut
Kristiansen befinner seg anno 2025. Det er på et herlig sted.

Manuel Valera passer utmerka inn i en tradisjon med cubanske
pianister som imponerer voldsomt med sitt musikalske temperament og
heftige teknikk.

Manuel Valera (44) har jeg såvidt støtt på i forbindelse med
saksofonisten Michael Thomas´ “The Illusion of Choice” for knapt et år
siden. Der gjorde han absolutt en fin innsats, men her på denne
live-skiva, spilt inn i Lurs i Frankrike høsten 2018, får vi møte han
i en triosetting der han styrer skuta sjøl.

Valera har som mange cubanske musikere forlatt hjemlandet. Han har
bodd i jazzhovedstaden New York i mange år og har spilt med storheter
som Arturo Sandoval, Paquito D´Rivera, Jeff “Tain” Watts, John
Patitucci og Chris Potter samt den klassiske fiolinvirtuosen Joshua
Bell. Det mer enn antyder hvilket nivå Valera befinner seg på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Flott trio

På Europa-turneen i 2018 hadde Valera med seg den japansk/amerikanske
bassisten Yasushi Nakamura og trommeslageren Mark Whitfield, Jr – sønn
av den framifrå gitaristen Mark Whitfield. Begge hører hjemme på New
York-scenen uten å være de største stjernene, men er så definitivt mer
enn dugandes både som ensemble musikanter og solister.

Som “alle” cubanske pianister som har kommet fra øya, Chucho Valdés,
Gonzalo Rubalcaba og Alfredo Rodriguez er glitrende eksempler, så er
også Valera ustyrt med en teknikk av det heftige slaget. Temperamentet
er så avgjort tilstede i uttrykket også og når det er kombinert med
dynamikk av det følsomme slaget, så har det blitt triomusikk av det
herlige slaget av det.

Valera sier han er inspirert av giganter som Herbie Hancock og Chick
Corea, den russiske komponisten Dmitri Shostakovich og billedkunstnere
som Pablo Picasso og Joan Miró. Mye av dette kan absolutt høres i
uttrykket til Valera i et repertoar som er ei fin blanding av
originalkomposisjoner og standardlåter som “Evidence”, “Darn That
Dream” og “All of You”.

Publikum i Lurs i Sør-Frankrike var hørbart overbegeistra.. Jeg er
også oppstemt sjøl om jeg ikke greier å avsløre det helt unike.

Øyvind Skarbø er en musiker, komponist og initiativtaker av sjeldent format. Det bekrefter han nok en gang med sin nye musikk og sitt nye band Telehiv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter tre strålende skiver med unike Skarbø Skulekorps, fant Øyvind Skarbø (42), opprinnelig fra Grandiosa-bygda Stranda, men bosatt i Bergen i ei årrekke, ut at korpset var ferdig med både ungdomsskulen og videregåande og at elevene måtte finne veien videre i livet på egen hånd.

Skarbø, som alltid har vært kjent for å åpne nye dører, visste nemlig hva han ville etter videregående: han ville studere videre med ny musikk og nye musikalske venner.

To år

De to seineste åra har Skarbø lett og funnet: han hadde nemlig som ambisjon å sette sammen et helt nytt band med relativt unge, sultne, ambisiøse og svært lovende musikere som han nesten uten unntak aldri hadde spilt med før Telehiv så dagens lys.

Det har ført til at synthesisten Håvard Aufles, bassisten Ola Høyer – den eneste Skarbø hadde spilt med tidligere, hardingfelespilleren Benedicte Maurseth, alt- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen og cellisten Joel Ring blei kalt til tjeneste og at det er et lovende utgangspunkt for å skape spennende musikk er så langt årets underdrivelse.

Her har nemlig trommeslager Skarbø funnet fram til en unik kohort med røtter i så mange slags musikalsk jord og de utfordrer og utfyller hverandre på et helt spesielt vis.

Nye landskap

Med Telehiv har Skarbø ønska at elevene i det nye korpset skulle få mye og rom og plass for å tilsette de spesielle ingrediensene de er i besittelse av. Foruten Aufles´ og litt Rings bidrag er det hele akustisk.

Musikken henter inspirasjon fra ytterpunkter som 80-talls såpeopera, frijazz, brasilianske toneganger, samtidsmusikk a la Morton Feldman og norsk folkemusikk. Og hele tida er den nydelige og sterke melodien sterkt til stede.

Hvis noen mener det har ført til et unikt musikalsk brygg, så har de faktisk helt rett.

Øyvind Skarbø har nok en gang skapt et særdeles spennende og personlig musikalsk univers det er en sann fryd å bli invitert inn i.

Den polske fiolinisten Adam Baldych har allerede etablert seg på aller øverste hylle innen jazzfelefaget. Med «Portraits» bekrefter han dette og tar nok et steg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her hjemme kjenner vi Adam Baldych (38) godt etter et fruktbart og godt samarbeid med Helge Lien og hans trio, noe som blant annet har ført til to plater på det tyske kvalitets selskapet ACT som Baldych fortsatt utgir sin musikk på.

Stolt tradisjon

Baldych følger opp en flott polsk tradisjon der Michal Urbaniak innførte fiolinen som jazz instrument på 60-tallet. Med sin klassiske bakgrunn blei Baldych ei såkalt barnestjerne på hjemmebane, men som mange andre i den kategorien så har på ingen måte denne stjerna slukna.

Her møter vi Baldych, som vår egen Tuva Halse har som sitt store forbilde, med 14 egne komposisjoner pluss en av hans pianist Sebastian Zawadzki. Han forsøker her, med stort hell, å skape musikk og uttrykke seg og det på et vis der ord ikke strekker til. Han stiller spørsmål som: Hva er den menneskelige natur, hva betyr lykke i vår tid, hva betyr det å eksistere, og hvordan er det mulig at menneskelig følsomhet og kreativitet kan eksistere samtidig og sammen med en brutalitet av uante dimensjoner?

Baldych stiller altså mange av de virkelig store spørsmåla og vil at denne innspillinga skal være en protest mot krig og en bønn om fred på moder jord. Naivt? Mulig det, men det kan likevel ikke gjentas for ofte eller oppfordres til mange nok ganger.

Fin fusjon

Baldych makter å fusjonere sin klassiske bakgrunn med et heftig og personlig jazzuttrykk. Han spiller både vanlig fele og noe som kalles renessanse fiolin, og med seg har han i tillegg til Zawadzki, trommeslageren Dawid Fortuna, tenorsaksofonisten Marek Konarski og bassisten Andrzej Święs. Et strålende lag av for meg ukjente herrer, som nok en gang bekrefter det skyhøye nivået på polske jazzmusikere.

Adam Baldych er en virtuos som ikke blafrer med sin teknikk i utrengsmål. Her er det musikken og uttrykket som spiller hovedrolla, og det gjør den på en fremragende måte.

Adam Baldych er en av de aller største jazzfiolinistene på Tellus anno 2025.

Nytt nivå

Gitaristen, sangeren og komponisten Christian Winther har alltid befunnet seg på kanten. Sin egen kant. Nå har han løfta seg sjøl opp på ei helt ny hylle.

Det har aldri vært noe i nærheten av a4 over Christian Winther (35). Gruppene Monkey Plot og Ich Bin Nintendo og de to første soloskivene hans er tydelige eksempler på det. Slik fortsetter det så avgjort her på den viktige tredjerunden og Winther fremstår som en altpop-utøver med tydelige impro- og jazz-spor i sjela som nå i større grad enn noensinne har funnet frem til sitt DNA.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vakkert

Han har skrevet sju låter som har endt opp i en enhet. Seks av dem synges på engelsk, mens avslutningssporet «Forsvinner» synges på, tro det eller ei, norsk.

Det Winther gir oss er spennende og utfordrende pop-rock-musikk med et solid personlig bumerke. Han er en meget dyktig gitarist og han er utstyrt med ei fascinerende om enn ikke stor stemme. Han får meg til å lytte til begge sider av seg.

Bandet

Når han så omgir seg med Lars Ove Fossheim på gitar, Hans Hulbækmo på trommer og vibrafon, Anja Lauvdal på synther og Magnus Skavhaug Nergaard på elbass, så skal det ikke plagsomt med fantasi til for å skjønne at de musikalske landskapene blir fargelagt på svært personlige vis.

Christian Winther bekrefter at han har funnet sin originale plass i et altpop/rock-landskap med krydder fra en rekke andre kilder. Sammen med Christian Winther, musikken hans og i universet hans er det godt å være.

Den danske saksofonisten og komponisten Lars Møller har sammen med sjølvaste Palle Mikkelborg og tyske NDR Bigband gitt oss spennende og annerledes storbandmusikk.

Lars Møller og Palle Mikkelborg sammen med litt av NDR Bigband.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

58 år unge Lars Møller har jeg hørt mer om enn jeg har hørt av. Denne innspillinga gjort live på Musikhuset i Aarhus i august 2019, men altså unntatt offentlighet helt til nå,er et fremragende bevis på at det bør jeg gjøre mye med så raskt som mulig.

På turné

Møller hadde altså skrevet musikk for og var på turné med det eminente storbandet til den tyske kringkasteren NDR i Hamburg. De fleste tyske kringkastere med respekt for seg sjøl har et storband på lønningslista og dette bandet, som de andre, hører hjemme helt der oppe.

For knappe fem år siden var de altså på turné med bandet og med ikonet Palle Mikkelborg som hovedsolist på trompet.

Fire store låter

Repertoaret besto av fire låter med inspirasjon fra henholdsvis indisk musikk – Møller har besøkt India flere ganger, Brasil etter at Egberto Gismonti hadde introdusert han for en vakker folkemelodi samt Møllers «Folk Song No.1» der han har tatt utgangspunkt i den tradisjonelle folkemelodien «Marken er mejet».

Palle

Palle Mikkelborg (83) er en levende legende i dansk og internasjonal jazz. Han spiller ikke offentlig i noen særlig grad lenger, men i 2019 var hans umiskjennelige tone fortsatt veldig til stede og for en glede det har vært å høre den nok en gang.

Lars Møller leder bandet, men slipper også seg sjøl til som solist på den siste låta, og du verden hvilken fin tenorist han er.

Musikken er bra og original, Møller er bra, Mikkelborg er bra og NDR Bigband er bra. Da er det bare å heise flagget, da.

Ine Hoem har vært på vei lenge. Det håper jeg hun fortsetter å være,
til tross for at hun nå har tatt steget opp blant våre aller største
historiefortellere.

Ine Hoem har nådd den anstendige alder av 39. I løpet av knapt
halvparten av de åra har hun i stadig større grad vist fram sitt
musikalske DNA og sitt lyriske gen, hvor hun nå enn har det fra. Jeg
har alltid venta spent på nye visittkort fra Hoem og aldri blitt
skuffa, men med “Minnelandet” tar hun uansett sitt største og
viktigste steg i retning seg sjøl noensinne.

Nesten alt sjøl

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med noen små unntak har Hoem skrevet alt av tekster og musikk sjøl.
Hun har tatt et dypdykk i sitt eget liv og henta frem minner som
åpenbart har vært med å prege henne. Her er det vemod, her er det
kjærlighet, her snakker vi om et levd og et ekte liv.

Hoem har påtatt seg hovedansvaret for produksjonen og har heldigvis
tørt å ta sjansen på å legge seg sjøl så langt frem i lydbildet at
hver eneste stavelse, hvert eneste pust når frem – og det fortjener
hun. Og nesten sjølsagt så skriver og synger hun på norsk.

Kremlag

Kjernetroppene Hoem omgir seg med er Pål Hausken på trommer, Markus
Lillehaug Johnsen på gitar, Jo Berger Myhre på bass og Andreas Ulvo på
tangenter De som får en liten mistanke om at det da låter fløyel, men
med motstand når det trengs har helt rett. På hvert sitt spor bidar
Trygve Skaug – på “Tenk at vi blei vi” som lett kan bli en klassiker –
og Marthe Wang nydelig på vokal, mens Abigail Miller Todd på harpe og
Håkon Aase på fele krydrer på akkurat rett sted.

Historieforteller

Ine Hoem anno 2025 framstår som en historieforteller på det absolutt
høyeste nivået. Hun er tryggere og mer Ine Hoem enn noen gang, og det
har hun all grunn til å være. Musikkken befinner seg i et
singer-songwriter landskap med klare jazzimpulser i seg. Alt har Ine
Hoem sitt bumerke, og du verden for et flott stempel hun har satt
denne gangen.

Det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records sørger for at
stadig nye dører blir åpna. Bassisten og elektronikeren Gonçalo
Almeida er døråpneren denne gangen.

Den 46 år gamle Gonçalo Almeida portugiseren er bosatt i Rotterdam og
har store deler av Europa som sitt arbeidssted. Han er å finne i en
rekke konstellasjoner og grenseland der elementer av impro, jazz og
samtidsmusikk stortrives sammen. Jeg har ved noen få anledninger hatt
gleden av å høre Almeida i aksjon på plate, blant annet på ei
liveinnspilling fra Bimhuis i Amsterdam sammen med fremragende
nederlandske musikere. Nå har han satt snuten hjemover og møter
portugisiske musikere i den flotte og spennende musikalske byen Porto.

Eksperimentelt

Almeida har komponert fem minimalistiske forløp som har fått titlene
“Restraint I – V”. Restraint kan oversettes med tilbakeholdenhet og
slik er det også mulig å oppleve musikken og lydlandskapene- og
konstruksjonene Almeida har unnfanga sammen med perkusjonsiten Gustavo
Costa og trompeteren Susana Santos Silva – sistnevnte er bosatt i
Stockholm og har jobba mye i Norge, blant annet sammen med Hedvig
Mollestad.

Dette er musikk som flyter sakte mot oss. Den er på et vis rytmisk, på
et vis melodisk, men aller mest søkende, reflekterende og drømmende.

Alle tre har unike stemmer som snakker godt sammen og som tar oss med
til hittil uoppdagede musikalske steder.

Det Gonçalo Almeida og vennene hans byr oss er så langt fra a4 som vel
tenkelig, men du verden så godt det gjør å bli utfordra på denne måten
fra tid til annen.