Tor Hammerø

Den danske bassisten og bandlederen Jasper Høiby kjenner mange fra den suksessrike trioen Phronesis. Nå har han tatt minst et steg videre og han utfordrer oss til å tenke litt ekstra.

For kort tid siden gikk Phronesis ut med melding til sine mange tusen tilhengere at snart er det slutt for trioen som har eksistert siden 2005 med den norsk-svenske trommeslageren Anton Eger og den engelske pianisten Ivo Neame. Det forteller en  hel del om statusen til trioen at de melder fra på det viset – det skjer ikke og er heller ikke nødvendig så veldig ofte i jazzens verden.

Årsakene var sikkert flere, men alle tre hadde åpenbart lyst til å prioritere egne prosjekter for ei stund. For Høibys del betyr det et svært ambisiøst sådan der han i løpet av de neste fem åra vil gi oss fire album der han tar for seg de virkelig store spørsmåla. Høiby er altså en musikant med flere tanker i hodet samtidig og her får vi et svært godt første eksempel på hans store prosjekt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Overskriftene på Høibys engasjement er humanisme, klimautviklinga, kunstig intelligens og økonomisk reform – intet mindre. Til å «hjelpe» seg har han med lydklipp og inspirasjon fra en rekke sentrale meningsbærere som Grace Lee Boggs og Greta Thunberg.

Musikken, som han i all hovedsak har skrevet sjøl, men med litt hjelp fra den engelske saksofonisten Josh Arcoleo og den franske trommeslageren Marc Michel som utgjør trioen vi møter her, kler og underbygger tekstene på et flott vis.

Det er moderne, sterk, melodiøs og kompromissløs musikk som får oss inn i de tankeprosessene både Høiby og hans inspirasjonskilder vil ha oss inn i – og som vi har godt av å bli utfordra på.

Jasper Høiby går sine egne veier – veier det er spennende og viktig å følge han på. «Planet B» er en flott start på et svært ambisiøst prosjekt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hva får man hvis man setter sammen de svært oppegående nordmennene Kristoffer Berre Alberts og Rune Nergaard og de to amerikanske heltene Jim Black og Nels Cline? Det enkle svaret er bandet Exoterm og det litt mer utfyllende er urheftig musikk.

Bassist Rune Nergaard, som mange vil kjenne igjen fra Bushman´s Revenge, er mannen bak alle låtene på kvartettens debut-album. Eller det er kanskje mer korrekt å si idémakeren bak utgangspunktene, fordi mye her er kun ideer eller skisser som alle fire tar av fra.

Med seg på saksofoner har han Kristoffer Berre Alberts, en av mange gode busser fra jazzlinja i Trondheim, som har vært med på å prege band som Cortex og Large Unit i mange år. Fra den aller mest spennende alternativscena i New York finner vi trommeslageren Jim Black og gitaristen Nels Cline, som den store hop kjenner fra rockegruppa Wilco der han har vært bosatt siden 2004.

Store deler av den norske og amerikanske alternativscena har vist stor begeistring for hverandre over lang tid og jeg tipper det er grunnen til at disse har funnet sammen også. De har i alle fall funnet hverandre i det jeg opplever som en felles begeistring for noe sjangersprende i grenseland mellom jazz, rock og impro – i et landskap de åpenbart trives i og de trives like tydelig med hverandre.

Her er det ingen som har behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av noen av de andre – her er alle fire veldig samstemte om å skape noe de er gjør sammen om det er fritt, heftig, melodisk, mer nedpå eller reflektrende.

Exoterm er enkelt og greit noe for seg sjøl. Beintøft og hipt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den skotske mestersaksofonisten Tommy Smith slutter aldri å imponere. Med det unike verket «Norse Myths» med Scottish National Jazz Orchestra og Arild Andersen Trio la han nok en alen til sin vekst.

Det spruter av spillet til Tommy Smith. Foto: Tomas Lauvland Pettersen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uttrykket alen til sin vekst vekker nok minner om en språkbruk som går noen tiår og vel så det tilbake i tid. Det gjør også utgangspunktet for Smiths og SNJOs meget ambisiøse verk. Som kunstnerlig leder for det meget fine storbandet SNJO, tok Smith initiativet til at fire langt framskredne arrangører i USA, Tyskland og Norge skulle skrive sine musikalske tanker rundt en rekke norske folkemelodier med røtter tilbake til Frigg, Loke, Odin og Tor.

Amerikanerene Bill Dobbins og Geoffrey Keezer, tyske Florian Ross og vår egen Øyvind Brække hadde fått det ærefulle oppdraget med å arrangere sanger/melodier Tommy Smith hadde funnet fram, hvis jeg har skjønt det rett. I løpet av cirka fire ganger 25 minutter blei vi servert intet mindre enn unik musikk der Smiths enorme autoritet både som leder og som saksofonist kobla sammen med Arild Andersens sound og varme uttrykk og Thomas Strønens modige og personlige måte å erstatte Paolo Vinaccia på, gjorde dette møtet mellom SNJO og Arild Andersen Trio til ei helt spesiell reise både tilbake og fram til vår tid.

De fire arrangørene hadde satt hvert sitt umiskjennelige bumerke på musikken. Aldri har jeg hørt deler av den norske tradisjonsskatten behandla slik og ikke minst derfor var det synd at så få hadde tatt turen til Bærum Kulturhus.

There is a special time on the planet sa Smith fra scenekanten. Det skal være sikkert og visst og hva det vil si blant annet for arrangører av kultur- og sportsarrangement i tida som kommer vet ingen, men det er åpenbart at store publikumsmasser tenker seg om både en og to ganger før de oppsøker steder med større menneskemengder. Derfor er det å håpe at «Norse Myths» kan være mulig å oppleve seinere også når verden har nærma seg normalen igjen. Veldig mange hadde nemlig fortjent å få høre storverket «Norse Myths».

Scottish National jazz Orchestra – Tommy Smith

Arild Andersen Trio

Bærum Kulturhus, 06.03.20 – ca 100

Strømmen av kvinnelige japanske tangentister ser ikke ut til å ha noen ende – og bra er det. Her får vi møte organisten Akiko Tsuruga sammen med gitaristen Graham Dechter og trommeslageren Jeff Hamilton.

Akiko sammen med Jeff Hamilton og Graham Dechter – du verden så det swinger!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Akiko Tsuruga, fra Osaka i Japan, har bodd i New York siden begynnelsen av 2000-tallet etter at trommelegenden Grady Tate «insisterte» på at hun hadde noe der å gjøre. Til tross for at hun har gjort mye med mange, blant andre sammen med Lou Donaldson, så er dette mitt første møte med henne. Det var på høy tid.

Akiko, hun bruker kun fornavn i artistsammenheng, stammer fra tradisjonen Jimmy Smith mer eller mindre egenhendig etablerte på midten av 50-tallet. Det er likevel en annen Smith, Dr. Lonnie Smith, som er hennes ledestjerne og han har uttalt at Akikos spill er som å se en blomst i blomstring.

Med et repertoar bestående flere originallåter av Akiko, Hank Mobleys «A Baptist Beat», John Coltranes «Moment´s Notice» og standardlåtene «I Remember You» og «This Could Be the Start of Something Big», sørger trioen med det unge stjerneskuddet Graham Dechter på gitar – han har vært en del av Clayton-Hamilton Jazz Orchestra siden han var 19 – og den strålende veteranen Jeff Hamilton på trommer, for at det swinger noe vederstyggelig hele veien både i ballader og i heftige tempi.

Akiko er en organist av meget solid klasse og trioen hun er sjef for ligger på verdensklassenivå når det gjelder orgeltrioer. Så bra er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Blant de mange tinga jeg kan veldig lite om, står ukrainsk jazz svært høyt oppe lista. Odd Gjelsnes og Losen Records har nok en gang tatt ansvar og Pokaz Trio forteller oss at de hører hjemme langt oppe på stigen.

Pokaz Trio fra Odessa i Ukraina hører hjemme høyt der oppe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Odd Gjelsnes skal ha all mulig slags honnør for å finne fram til og løfte fram musikk og musikere vi ellers neppe ville fått stifte bekjentskap med. Gjennom utgivelsene med de russiske trioene LRK Trio og Ilugdin Trio har døra blitt åpna til triojazzen i det største landet i øst og kvaliteten og originaliteten har vært påtakelig. Konserten med LRK Trio i Molde i fjor sommer var et solid høydepunkt og nå åpnes altså ei ny dør.

Hvordan Gjelsnes har funnet fram til Pokaz Trio, aner jeg ikke. Det som er helt sikkert er at pianisten og komponisten Andrew Pokaz, bassisten Vitaliy Fessenko og trommeslageren Yakov Taruntsov både kollektivt og individuelt holder en standard som gjør at de fortjener mye og umiddelbar oppmerksomhet. De ville heller ikke, i likhet med LRK Trio i Molde,  ha gjort skam på noen festivalscene her til lands.

Jeg har musikerne sterkt mistenkt for å ha en solid klassisk ballast før jazzen tok dem. De har også tatt med seg sine musikalske røtter fra folkemusikken i sine hjemtrakter og fusjonert det med impulser fra triogiganter som Bill Evans, Keith Jarrett og Brad Mehldau.

Til sammen har det blitt et eget triouttrykk. Det er virtuost, det er personlig og det er vakkert. Det holder ei god stund det.

PS dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

På Voldsløkka i Oslo var det oversvømmelse så det holdt i går. Litt  lenger borte i gata var det full fyr i teltet. Det sørga trioen Richard Bona, Alfredo Rodriguez og Pedrito Martinez for.

Et svært godt besatt Cosmopolite hadde behov for varme en småkald marskveld og du verden som de fikk ønsket sitt oppfylt. Med den kamerunske elbassisten Richard Bona og cubanerne Alfredo Rodriguez på piano og Pedrito Martinez på perkusjon – og alle mer eller mindre på vokal – så var det for så vidt ingen overraskelse.

Hver for seg hadde flere av oss møtt de tre tidligere, men denne turneen var debut for herrene som trio. Sjøl om de opprinnelig kommer fra forskjellige kontinent – eller kanskje ikke? – så var det usedvanlig få, ingen vil jeg egentlig påstå, problemer med den personlige og musikalske kjemien.

Vi har altså med tre musikanter i det ypperste tetsjiktet på hver sine instrumenter å gjøre. De kommer fra kulturer der det ikke er «forbudt» å fortelle sitt publikum hvor dyktige instrumentalister de er. Det gjør de med bravur, men samtidig viser de oss hvilken respekt de har for hverandre og det musikalske budskapet de gjerne vil overbringe.

Vi fikk de tre stort sett som trio, men alle fikk også vist seg grundig fram aleine. Bona med sine loopmaskiner og fantastisk vakre og unike stemme, Rodriguez med sitt temperament og sin svært langt framskredne teknikk og Martinez med sitt rytmiske univers som han er helt aleine om.

Vi fikk servert mye musikk fra Rodriguez´ og Martinez´ duoalbum «Duologue», Mye temperament og heftige tempi, men også mye dynamikk og ettertenksomhet mens Bona sjølsagt henta mye fra sitt solovirke.

Quincy Jones oppdaga Rodriguez for noen år siden og derfor er nok forbindelseslinja til sjølvaste «Thriller» ganske kort. Og for en versjon, inkludert Martinez-moves, vi blei servert.

Den lett hustrige marskvelden blei særdeles mye lettere og varmere etter møtet med disse godhjerta mestrene.

Richard Bona – Pedrito Martinez – Alfredo Rodriguez

Cosmopolite, Oslo – 04.03.20

Ca 350

De fleste av oss kjenner seg nok igjen når det gjelder å komme litt for seint til timen av og til. «American Epic» har gått meg hus forbi helt til nå.

Bakgrunnen for «American Epic» er at noen fikk ideen om å gjenskape noe av den første musikken som blei spilt inn på 1920-tallet. Det skulle gjøres av noen av de mest spennende av dagens artister, på tvers av sjangre, og det skulle gjøres på gamlemåten.

Tekniker Nicholas Bergh greide på nesten mirakuløst vis å skape ei opptaksmaskin  som likna bortimot 100% på det som blei brukt for rundt 100 år siden. Her snakker vi kun en mikrofon og av tekniske årsaker kunne ingen låter vare over tre minutter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle har gått inn i materialet, stort sett fra den tida, men med enkelte «nye» unntak, med et ønske om å forstå hva og hvordan det skjedde i pionertida.

Her møter vi Elton John, Jack White – som også har vært produsent sammen med T Bone Burnett -, Willie Nelson, Merle Haggard, Nas, Taj Mahal, Beck, Stephen Stills, Raphael Saadiq og mange på en dobbelt-cd som på alle slags vis er av det unike slaget.

Hvis man har ønske om å dukke ned i historia sammen med en rekke fremragende foredragsholdere så er «American Epic – The Sessions» absolutt stedet å begynne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den spanske tenorsaksofonisten Gianni Gagliardi har vært en hel del i Norge den siste tida. Det har blant annet ført til to flotte visittkort.

Barcelona-fødte Gianni Gagliardi (32) har ført en nomadisk tilværelse. Han har bodd og studert over store deler av verden og gjorde unna sine masterstudier ved Norges Musikkhøgskole i Oslo før han nå har bosatt seg i København. En liten kikk på ferske annonser over hva som som skjer på klubbscena i Oslo, forteller oss likevel at han fortsatt avlegger Oslo hyppige besøk. Det skal vi så definitivt være glade for.

Mens Gagliardi jobba med sin master i Oslo «oppdaga» trommeslager og AMP-produsent Anders Thorén han. Sistnevnte inviterte med seg gitaristen Odd Steinar Albrigtsen og den engelske bassisten Tim Thornton og kjemien var til stede fra første takt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Herrene hadde ikke bare musikken som fellesnevner – mat og vin hadde tydeligvis ingen av de fire noe som helst mot. Derfor var Roma et naturlig mål for hygge på alle slags vis.

Albrigtsen skreiv seks av de åtte låtene, mens Gagliardi stod for de to siste. Melodisk, moderne, vakkert og inderlig med fire jevnbyrdige musikanter som på alle slags vis vil hverandre vel har blitt resultatet av «The Trip» til Roma.

Tidligere samme år som Roma-innspillinga, hadde Gagliardi også tilbrakt tid i New York. Med sju egne låter og Benny Golsons «Along Came Betty» inntok han studio med et mer enn kompetent komp av ukjente herrer for meg, Marty Kenney på bass, Jesse Simpson på trommer og Tuomo Uusitalo på piano. Med seg i frontlinja hadde han velmeritterte Chris Cheek på baryton- og tenorsaksofon. Cheek, med fortid sammen med blant andre Paul Motian, Charlie Haden og Bill Frisell, både matcha og utfordra Gagliardi på et strålende vis.

På mange måter er «Bikram» en litt annen side av den mer enn lovende Gianni Gagliardi. Her er det mer han gjennom hans egne låter, men de melodiske idealene er ofte de samme.

Det skal swinge av det Gagliardi holder på med og med idealer fra den amerikanske 60-talls epoken med Dexter Gordon, Joe Henderson, Hank Mobley og Wayne Shorter langt der fremme som inspirasjonskilder, så gjør det det fra start til mål.

Gianni Gagliardi er en saksofonist vi kan få svært mye glede av i tiåra som kommer. Disse to skivene tyder så avgjort på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det kommer vel neppe som noen bombe, men Madrid er altså mye mer enn Real Madrid. Den spanske hovedstaden er også en kulturell smeltedigel og Miron Rafajlović er et strålende eksempel på det.

Miron Rafajlović er en strålende trompeter, komponist og bandleder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Miron Rafajlović er født og oppvokst i Sarajevo i det gamle Jugoslavia. På grunn av krigstilstandene i sitt opprinnelige hjemland flytta familien til Canada og siden 2014 har Rafajlović vært bosatt i Madrid. Den musikalske og kulturelle smeltedigelen den spanske hovedstaden bød på var svært viktig for det valget.

Rafajlović begynner å nærme seg slutten av 30-åra og har venta lenge med å debutere under eget navn. Mye av årsaken er kanskje at han reiste verden rundt i åtte år som medlem av det unike sirkuset Cirque du Soleil. Nå har han åpenbart funnet seg veldig godt til rette i Madrid og her får vi møte en svært så allsidig og dyktig trompeter og flygelhornist.

Skiva åpner med låta «Slugs´» – en hyllest til Lee Morgan. Bortsett fra ei Carmine Coppola/Nino Rota-låt og Chick Corea-klassikeren «La Fiesta», har Rafajlović skrevet all musikken og her er det spor av alt fra Balkan, via Cuba, Middelhavet, Afrika og jazzens opprinnelige kontinent, Amerika.

Musikerne i Rafajlović sin sekstett pluss gjester har også røtter en rekke steder som Cuba, Iran og Spania og sjøl om det er ukjente herrer for min del, så holder de alle skyhøy standard.

Dette er tøff, hardtswingende og personlig musikk fra ei ny stemme for min del. Miron Rafajlović skal være hjertelig velkommen.

PS Dessuten synes jeg Trump avsettes så snart som mulig.

Den trendsettende populærvitenskapelige formidleren Malcolm Gladwell har med «Å snakke med fremmede» gjort et godt forsøk på å få oss til å tenke nytt og annerledes når det gjelder både å snakke med og forstå våre medmennesker.

Malcom Gladwell (56) er en canadisk/amerikansk journalist og forfatter som helt siden «Vippepunktet» i 2000 – som solgte 2 millioner eksemplarer bare i USA – har vært ei viktig stemme i den populærvitenskapelige verdenen. Med sin seineste innsiktsfulle betraktning om hva vi burde vite om mennesker vi ikke kjenner, vil han garantert befeste sin posisjon.

Gladwell benytter en rekke mer eller mindre kjente eksempler på hva som har skjedd og hvilke dramatiske følger det kan få når mennesker ikke kommuniserer på et godt nok vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det begynner og slutter med den unge afro-amerikanske kvinna Sandra Bland som blei stoppa av en politimann for ikke å ha brukt blinklys da hun skulle skifte fil og som endte opp med å ta sitt liv noen dager seinere. I tillegg blir vi tatt med tilbake hvordan Hitler lurte alle verdens ledere før krigsutbruddet, vi blir minna om historia om den cubanske storpsionen Ana Montes som rundlurte CIA/FBI i et par tiår og om finansakrobaten Bernie Madoff som lurte en «hel verden» og om en svært betrodd amerikansk idrettspersonlighet som misbrukte en rekke titalls elever seksuelt og som kom unna med det i mange, mange år.

Standardantagelsen om sannhet er utgangspunktet for mye av det Caldwell gir oss en innføring i. Hvorfor blir vi lurt og hvorfor lar vi oss lure? Dommere i amerikanske rettssaler lar seg lettere lure enn dataprogram. Hvorfor er det slik?

Avhørsteknikker, tolking av mimikk, ikke la oss manipulere stereotypier og fordommer er noe av det Gladwell på et svært interessant, men noe rotete vis tar oss med inn i.

Her er det mange aha-opplevelser som fører til at man kan tenke over en del konklusjoner man har kommet fram til gjennom livet og som gjør at man kanskje tenker litt annerledes når man kommer opp i vanskelige situasjoner i framtida. Samtidig er tankerekkene og teknikkene vi blir introdusert for slik at vi også kan vurdere en rekke nyheter og vanskelige saker mer objektivt i tida som ligger foran oss.

Malcom Gladwell har skrevet en tankevekker. Den hopper og spretter litt hit og dit, men i essens er «Å snakke med fremmede» både interessant og spennende. Dessuten kan den «benyttes» i nære relasjoner også. Kanskje vi ikke kjenner de nærmeste så godt heller?

Malcolm Gladwell
Å snakke med fremmede
Forlaget Press