Tor Hammerø

Med og gjennom «Aurelia» tar Gabi Gleichmann oss med på ei sterk, litt vakker og ofte trist reise gjennom et menneskes liv. Ei reise som nesten ender i Norge.

Forfatteren og journalisten Gabi Gleichmann (65) er født i Ungarn, vokste opp i Sverige og har bodd i Norge siden 1998. Han fikk Aschehougs debutantstipend i 2012 for «Udødelighetens elixir» – en roman som blei oversatt til 16 språk. Til tross for dette, er «Aurelia» mitt første møte med Gleichmann.

Aurelias fortelling starter og slutter på sett og vis i Oslo. I et dødsbo dukker det nemlig opp et manuskript som har blitt liggende urørt i åresvis og gjennom det funnet blir vi tatt med på ei sterk historie.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Historia handler om oppveksten til jødiske Aurelia i Slovakia. Hun er født i fattige og spesielle kår, noe sjølsagt de første åra bærer sterkt preg av.  På grunn av spesielle omstendigheter blir hun, etter å ha født en gutt som hun måtte gi fra seg, fridd til og livsreisa fortsetter i det forjettede land, USA.

De som tror at det å ankomme Ellis Island i 1932 var ensbetydende med at alle dører åpna seg og lykken var garantert for, tar kraftig feil. Aurelia Mohr forteller om et liv med store utfordringer, noe Gleichmann greier å beskrive på et realistisk og troverdig vis.

Vi får bli med til reisas ende og Gleichmann makter å tegne et bilde av ei jødisk kvinne, som sikkert kunne ha hatt hvilken som helst bakgrunn, som bare i glimt fikk oppleve hva livet egentlig skulle by på.

Livet og historia til Aurelia ender altså opp i et dødsbo i Oslo. Der endte også Gabi Gleichmann opp og han viser oss at han er en meget dyktig historieforteller.

Den greske trommeslageren og bandlederen Billy Pod debuterer på et vis som gjør at ørene åpnes raskt og nysgjerrigheten pirres umiddelbart.

Blant de mange tingene jeg kan relativt lite om, er gresk jazz om ikke i en særklasse så i en framskutt posisjon. Jeg kjenner til pianisten Vassilis Tsabropoulos, som Arild Andersen har jobba mye sammen med på ECM-skiver, og pianisten/komponisten Eleni Karaindrou som Jan Garbarek har jobba med. Der tror jeg også min kunnskap om gresk jazz stopper, men nå kan altså nye dører åpne seg.

Billy Pod, som også reagerer hvis man tiltaler han som Vassilis Podaras, er en 31 år gammel trommeslager, komponist og arrangør som heldigvis har kommet over bloggen min, Tor de Jazz. Det førte til at han tok kontakt og lurte på om jeg ville høre på musikken hans. Jeg var sjølsagt lett å be og etter noe som jeg vil tro var et prikkfritt samarbeid mellom det greske og norske postvesenet, så dukka «Drums to Heal Society» opp i postkassa.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter en løs og åpen trommeåpning som antyda musikk i ei frijazzretning, blei det raskt noe ganske annet. Billy Pod viser seg raskt som både en heftig trommeslager i ganske så straighte, men utfordrende låter både rytmisk og melodisk. Sammen med et utmerka band bestående av ukjente størrelser for meg på gitar, tangenter, elektronikk og bass, blir vi invitert i landskap som ofte kan minne om Pat Metheny – gitarist Michalis Tsiftsis har jeg mistenkt for å ha brukt en time eller to sammen med Methenys musikk – og som den oppvakte da vil skjønne så befinner vi oss på steder det er lett å trives på.

I tillegg får vi også en nydelig ballade, «Limit to Your Love», med den canadisk/greske vokalisten Katerine Duska som i løpet av sekunder viser seg å være ei uhyre personlig stemme. Duska representerte Hellas i MGP for et par år siden, men at hun har kvaliteter langt forbi det fesjået er det ingen tvil om. Et par andre smakebiter på hva allsidige Billy Pod fascineres av, dukker også opp.

Til sammen har det ført til en flott innføring i en spennende musikalsk verden som jeg vil tro de aller færreste av oss ante noe om. Det anbefales på alle slags vis å sjekke ut Billy Pod.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De som har opplevd den cubanske pianisten Chucho Valdés glemmer ikke det så lett. Her møter vi han veldig på hjemmebane.

Da det legendariske cubanske bandet Irakere inntok Kulturhuset under Moldejazz i 1988, virka det som om det var stor fare for at taket skulle løfte seg og veggene skulle falle. Det heftige «storbandet» under ledelse av Chucho Valdés (78) hadde endelig fått anledning til å ta avstikkere fra Fidel Castros regime og du verden for en musikalsk livsbejaenhet de viste oss.

Siden har Valdés fortsatt å imponere i en rekke settinger og her møter vi han i en kvartett med hans egen cubanskbaserte jazz og med amerikanske Regina Carter som gjest på fiolin på et par spor.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ikke hver dag Chick Corea sier ja til å spille med eller mot andre pianister. Da muligheten dukka opp for å gjøre akkurat det sammen med Valdés, så var ikke Corea sein om å takke ja. Det er altså på det nivået vi finner dette cubanske fyrverkeriet av en elfenbensplukker.

Valdés er i besittelse av en enorm teknikk, et voldsomt musikalsk temperament, en rytmisk, melodisk, harmonisk og dynamisk oversikt i ultraklassen og sjølsagt med en kunnskap om alle typer cubansk musikk som får sitt utløp på denne skiva.

Sammen med «sambygdingene» Dreiser Durruthy Bombalé på batás og vokal, Yelsy Heredia på bass og Yaroldy Abreu Robles på perkusjon, og nevnte Carter på fiolin på to av originallåtene til Valdés – han har skrevet og arrangert alt sjøl – har dette blitt en herlig musikalsk utflukt til Cuba med en av både Cubas og resten av verdens mest ekspressive og uttrykksfulle pianister som reiseleder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ine Hoem gir oss for første gang popmusikk med norske tekster. Der forteller hun oss at hun er en historieforteller av rang.

Ine Hoem (34) har vært der i mange år allerede. Hun har fronta det spennende sjangerfrie bandet PELbO, hun har sunget standardjazz – mitt siste møte med henne var i en Chet Baker-hyllest i Oslo like før jul – og hun var svært så sentral i «Klangen av Hoem» under fjorårets Moldejazz. Den gangen dreide det seg om feiring av hennes far Edvard Hoem i forbindelse med at han hadde runda 70.

Historier

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når det har seg slik at du er født og oppvokst sammen med en av kongerikets aller beste historiefortellere, så er det kanskje ikke noen stor overraskelse at man har arva ett og annet. I dette tilfellet er det slik at datter Ine har arva mye – svært mye –  når det gjelder å fortelle historier. Hun legger lista skyhøyt over der den pleier å ligge når norske popartister skal formidle noe. Ine Hoem har noe hun skulle ha sagt og hun vet hvordan hun skal si det på et poetisk og musikalsk vis.

Mor

Tekstuniverset som preger «Hundre dager» er unnfanga etter at Hoem blei mor for første gang for et par år siden. Det førte til at hun både blei inspirert til å se bakover på si egen historie på godt og vondt av typen tenk om, reflektere vakkert rundt akkurat det å bli mor samtidig som hun ønsker å skue fremover også. Rundt alt dette har hun skapt lyrikk – jo da, det hører hjemme i den kategorien – og du verden så flink hun er til å formidle sin personlige og viktige tanker.

Stemma

Hoem har som flere av de lengst framskredne popartistene her til lands sin bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Der har hun fått en ballast som gjør at stemma hennes løfter fram tekstene på best mulig vis og når hun så skriver låter som uten unntak kler tekstene, så har dette blitt til et visittkort som bør åpne enda flere dører for Ine Hoem.

Det skader heller på ingen måte at hun omgir seg et knippe toppmusikere som stepper inn i alle slags sjangre på det mest naturlige vis og leverer på skyhøyt nivå: David Wallumrød er enkelt og greit en av mine favorittmusikanter uansett sjanger.

Nytt

Pop på norsk er der Ine Hoem er akkurat nå. Der også egner hun seg utmerket med sin kvalitetsmusikk både når det gjelder tekst, musikk og fremføring. Hvor vi møter henne neste gang aner jeg ikke. Spennende blir det garantert uansett.  

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ine Hoem

Hundre dager

Slaraffensongs Recordings

Den amerikanske bassisten og komponisten Mark Dresser har de seineste åra i stadig større grad vist seg fram som bandleder. Det gjør han med stor suksess.

Mark Dresser (67) har siden 80-tallet vist seg som en fremragende bassist i band blant annet leda av avantgarde-giganter som Anthony Braxton og John Zorn. Årsaken til at de har benytta seg av professoren fra San Diego i California sine tjenester, er sjølsagt hans høyst personlige uttrykk og evne til å ta musikken i retninger hans sjefer har ønska.

Nå kommer han med oppfølgeren til «Sedimental You» fra 2016 som var debuten for hans fine og høyst originale septett. Den blei rundt om i diverse jazztidskrift kloden rundt kåra til en av fjorårets aller beste skiver og det er faktisk fullt forståelig. Hos meg har den blitt liggende til marinering i platebunkekøa helt til nå og den smaker fortsatt svært godt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sammen med kjente moderniststørrelser som trommeslageren Jim Black, altsaksofonisten og multiklarinettisten Marty Erlich og fløytisten Nicole Mitchell samt relativt ukjente herrer som trombonisten Michael Dessen, fiolinisten Keir GoGwilt og pianisten Joshua White, tar Dresser oss med på ei flott, spennende og høyst personlig reise.

Her får vi både hyllester til to av hans gode, avdøde venner Arthur Blythe og Butch Lacy, et klart spark til Trump i tradisjonen etter Mingus og solo bassintroer til de fleste låtene i et kammermusikalsk/avantagardistisk landskap som ikke likner på noe annet.

Veldig mye er melodisk ganske straight, noe er sjølsagt fritt og søkende og instrumenteringa fører det hele til en opplevelse utenom det vanlige. Mark Dresser viser nok en gang at han er en musikant med helt spesielle kvaliteter både som bassist, komponist, arrangør og bandleder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten og komponisten Fred Hersch er en av de viktigste stemmene i moderne jazz – synes jeg. Her møter vi han og musikken hans sammen med et av de beste storbandene på Tellus, tyske WDR Big Band.

Fred Hersch (64) har levd, som for så vidt de fleste av oss, et unikt liv. Han i kanskje større grad enn de aller fleste. De som var så heldige å få oppleve han i Molde sist sommer vil aldri glemme det. Den skjøre mannen bar tydelig preg av mye sjukdom. Han er kanskje den eneste jazzmusikeren som har stått fram som homofil og HIV-positiv og som et resultat av sjukdommen lå han også i koma et par måneder for noen år siden.

Den kreative krafta er det uansett ikke noe feil med og her kommer det et nytt og flott eksempel på det. Innspillinga er gjort for et år siden i Köln, på hjemmebanen til WDR Big Band, og for et samarbeid dette har vært mellom Hersch, storbandet og ikke minst superarrangør- og dirigent Vince Mendoza.

Fred Hersch sammen med WDR Big Band. Foto: Jan Van Hecke

Her blir vi servert Hersch-komposisjoner som er henta fra store deler av hans karriere og vi får blant annet stifte bekjentskap med Hersch sin opplevelse av å være i koma. Nærere og tettere blir det ikke.

Slik er både låtene og pianospillet til Hersch og med det eminente storbandet, med blant andre den meget dyktige svenske Johan Hörlén på altsaksofon, og de fantastiske arrangementene til Vince Mendoza, så har «Begin Again» blitt et storband-visittkort som hører hjemme på aller øverste hylle. Strålende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chick Corea og Steve Gadd sammen. En drøm for svært mange musikkelskere og nå har det altså skjedd.

Tangentmaestro i ultraklassen, Chick Corea (78), og verdens mest groovete trommeslager, Steve Gadd (74), har i flere tiår vært trendsettere for hva som skulle komme til å skje på jazzfronten og tilliggende herligheter.

Det at de to skulle komme sammen igjen har jo vært av typen våt drøm for mange, spesielt de som husker tilbake til det magiske samspillet mellom de to på «My Spanish Heart» fra 1976.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Siden den gang har de to vært travelt opptatt på hver sine kanter kan man trygt si og statusen de har tilegna seg og bekrefta igjen og igjen, er av sorten voldsom og noe så vanvittig velfortjent. Vi snakker enkelt og greit om to av verdens ledende musikanter uansett sjanger.

For et par-tre år siden fant de to vennene ut at det hadde vært moro å komme sammen igjen for å jamme og for å sjekke ut om magien fortsatt var der. Og om den var!!

Corea fant like godt ut at han kunne skrive noen nye låter å jamme på også og så inviterte de med seg noen gamle og noen nye musikanter fra øverste til å leke seg sammen med.

Med Lionel Loueke fra det lille landet Benin i Afrika på gitar og stemme, Carlitos Del Puerto fra Cuba på basser, Luisito Quintero fra Venezuela på perkusjon og Steve Wilson på saksofon og fløyte samt Philip Bailey på vokal på «Return to Forever», er det ikke det minste overraskende at det blei en melodisk rytmefest av de sjeldne.

Det er altså godt over 40 år siden Corea og Gadd satte standarden. De fant kjapt ut alt fortsatt var på plass og de bestemte seg like godt for at de både måtte lage plate og dra på turné.

Nå er det ei stund siden «Chinese Butterfly» kom ut, men den kom altså ikke min vei før nå. Det gjør absolutt ingen verdens ting – dette er nemlig tidløs og urgroovy fusionmusikk fra de aller beste. Du verden så hipt dette låter og heldigvis så blei det også en dobbelt-cd.

PS Dessuten så synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjørn Klakegg er en kjent skikkelse i jazzmiljøet. En av musikkens Petter Smart her hjemme har også mange andre kvaliteter og her treffer vi han som sofistikert popmusiker.

Det er ikke akkurat dagligdags at man debuterer i popsjangeren som 61-åring. Så er ikke Bjørn Klakegg noen A4-musikant heller da. Han har bygget sine originale instrumenter gjennom en årrekke og musikken han har skapt som improvisator har alltid noe helt spesielt ved seg.

Om jeg blei overraska over at Klakegg dukka opp som rocke/pop-musiker med sitt eget band? Egentlig ikke. Han har hele tida pusha grenser og i forbindelse med at unggutten – i forhold til Klakegg i alle fall – Mattias Krohn Nielsen blei gitarelev hos Klakegg, så åpna det seg etter hvert nye dører.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Krohn Nielsen kom fra et helt annet musikalsk ståsted enn Klakegg og lærer/elev forbindelsen utvikla seg raskt til et vennskapsforhold. Og når to musikere blir venner er det ofte bare et spørsmål om tid før de begynner å skape musikk sammen.

Klakegg har skrevet alt av både tekster og musikk, men med klare innspill fra Krohn Nielsen hele veien. I tillegg til å være en framifrå gitarist – han var en del av det første kullet på jazzlinja i Trondheim – så viser Klakegg seg å være en fin vokalist også. Når han så er en historieforteller – på engelsk – et godt stykke forbi gjennomsnittet av poptekstskribenter, så har «Magpie and the Moon» bli et lite smykke av ei popskive.

Krohn Nielsen har også henta inn sine venner Tore Ljøkelsøy på trommer og perkusjon og Magnus Tveten på bass – det har ført til at Local Store har blitt et usedvanlig tett og fint popband.

Beatles, Dungen og Wilco har blitt brukt som referanser når det gjelder i hva slags landskap vi finner Local Store. Det er mulig det. I mine ører låter det som Local Store og Bjørn Klakegg har nok en gang utvida sin horisont på et flott vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsette så snart som mulig.

En god ting kan ikke gjentas for ofte: den spennende rockeartisten Kari Harneshaug fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått. Med sitt fjerde album på åtte år, tar hun nok en gang nye steg.

Kari Harneshaug – djupere og bedre enn noen gang.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til tross for at Harneshaug, opprinnelig fra Harøya på Romsdalskysten, men bosatt i Trondheim, fortsatt er godt forplanta i første halvdel av 30-åra, så har hun altså siden 2012 gitt oss hele fire visittkort. Jeg fikk ikke hekta meg på før den forrige, «We Were Closer to the End» i 2016, men basert på den og  «Deeper/Further», så har vi med en artist med både store ambisjoner og et særpreg å gjøre som bør åpne stadig nye dører og ører.

Tekstunivers

Harneshaug gjør det på ingen måte lett verken for seg sjøl eller for oss. Gjennom sitt personlige tekstunivers, som alltid blir jobba frem før melodien blir unnfanga, inviterer hun oss til steder der det er ekte, men på ingen måte lyst og lystig hele tida. Heller tvert i mot. Det betyr samtidig at hun utfordrer oss og inviterer oss til å bli kjent med henne. Det er ikke hver dag pop/rock-tekster legger lista så personlig og så høyt.

Tøffe låter

Når de åtte tekstene så blir fulgt av like mange – tro det eller ei – melodier som er tøffe og som kler både den fine og sterke stemma til Harneshaug, tekstene og stemningene hun søker, så har «Deeper/Further» blitt en tilstandsrapport anno 2020 som forteller oss om en artist i stadig utvikling.

Tidligere har en artist som engelske PJ Harvey blitt nevnt i samme åndedrag som Harneshaug – eller var det omvendt? Det er mulig det har noe for seg, men slik jeg hører Harneshaug anno 2020 så står hun fjellstøtt på egne bein. Hun gir oss sterk, personlig og stemningsfull rockemusikk som hun har gitt liv til sammen med produsent og musiker Karl Klaseie og noen av Trondheimsmiljøets beste rocke- og jazzmusikere. 

Rettferdighet?

Hvis det finnes noen form for rettferdighet i musikkverdenen, noe jeg tviler sterkt på, så bør Kari Harneshaug få sitt definitive gjennombrudd med «Deeper/Further». Så bra har hun nemlig vokst seg til å bli nå.   

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kari Harneshaug

Deeper/Further 

Øra Fonogram/Musikkoperatørene