Tor Hammerø

Det kommer neppe som noen bombe at New York er en smeltedigel på alle mulige slags vis. Rajna Swaminathan er født og og oppvokst i USA, men hennes indiske røtter er noe så voldsomt til stede i denne herlige fusjonen mellom indisk klassisk musikk og jazz – unnfanga i New York.

Rajna Swaminathan (28) er en del av den store, kanskje den aller største, smeltedigelen på kloden. Hun er oppvokst i en svært så musikalsk familie og lærte i utganspunktet å spille mrudangam – en tønneliknende tromme – av sin far. Der fikk hun også impulser som førte til at hun lærte seg den sør-indiske musikkforma som kalles karnatik.

I New York kom hun allerede i 2011 i kontakt med Vijay Iyer, en av verdens ledende jazzpianister anno 2019, og som på mange vis har den samme bakgrunnen som henne. Hun har blitt hans student på Harvard og Iyer er også medprodusent på Swaminathans debutskive.

I 2013 danna hun bandet RAJAS som hele tida har bestått av musikere med bakgrunn både i klassisk indisk musikk og jazz. Besetninga har forandra seg litt underveis og i forbindelse med denne plateinnspillinga består ensemblet av søster Anjna Swaminathan på fiolin, Stephan Crump – som også spiller i Iyers trio – på bass, Maria Grand på tenorsaksofon og Miles Okazaki på gitar. I tillegg er trompeteren Amir ElSaffar og vokalisten Ganavya med som gjester.

Swaminathan har skrevet all musikken og inviterer oss inn i et et melodisk, søkende landskap med røtter i deler av den indiske tradisjonsmusikken og med solide åpninger for at de sterke improvisatorene får ta den i spennende retninger.

»Of Agency and Abstraction» har blitt noe helt eget – en fusjon av et helt eget og nytt slag. Spennende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

En av de virkelig store skikkelsene i norsk kulturliv, Jon Eikemo, har akkurat runda 80. Her hyller han en annen gigant, Herman Wildenvey, og vi bør hylle begge to.

Jon Eikemo er og har ei stemme som det tar noen små millisekunder å dra kjensel på. Det er en styrke og en unik personlighet i alt han har tatt tak i og rørt ved og sjøl om det nå er ei stund siden jeg har hatt gleden av å møte/høre han, så er det uansett alltid ei høytidsstund å tilbringe tid i hans selskap.

Denne hyllesten av Herman Wildenvey (1885-1959) kom egentlig ut allerede i 2011. Av diverse årsaker blei den nesten en «hemmelig» utgivelse som ikke fikk den oppmerksomheten den hadde fortjent.

I forbindelse med Eikemos 80 års dag fant heldigvis noen ut at en vinylversjon ville være på sin plass og det er bare å bukke og takke for initiativet.

Cd-versjonen inneholder tolv sanger der komponister som Ketil Bjørnstad, Stein Bull-Hansen og Paolo Vinaccia har bidratt. Tonefølget Eikemo har fått med seg består av Andreas Bye på trommer, Bull-Hansen på gitar, Bendik Hofseth på saksofon, Alfred Janson på trekkspill, Mari Skeie Ljones på hardingfele, Magne Thormodsæter på bass, Vinaccia på trommer og Anders Aarum på tangenter samt en strykekvartett. Vi snakker et solid a-lag med andre ord og slik låter det da også.

Vinylen består av ti låter, men de som er interessert i ei eksklusiv pakke, som kun blir solgt i 100 eksemplarer, får med seg begge deler pluss et signert trykk av coveret.

Om det er som sanger – han har ikke verden største sangstemme, men den er full av personlighet – eller som resitatør, så løfter Eikemo fram denne skatten på et vis som gjør at stadig nye generasjoner bør på ørene og øynene opp for Wildenveys storhet.

Mange født etter at Wildenvey, som var født Herman Portaas, gikk bort har sikkert ikke noe forhold til hans lyrikk, men Eikemo forteller oss at den har evige kvaliteter. Det har så avgjort Jon Eikemo også og i disse vakre, lyriske, stemningsfulle og melodiske innpakningene får både Herman Wildenveys og Jon Eikemos storhet en fortjent ny sjanse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aldri hørt om Vagabon sier du? Da er vi minst to, men mitt råd er å sjekke henne ut så raskt som mulig. Vi snakker nemlig om ei stemme som plutselig kan sette sitt solide preg på moderne musikk i mange grenseland.

Vagabon, som egentlig heter Laetitia Tamko (25), kommer opprinnelig fra Kamerun, men flytta til New York som 13-åring. Da snakka hun kun fransk, men hun tilegna seg åpenbart engelsk raskt og de sterke tekstene på «Vagabon» forteller oss om ei ung og svært reflektert kvinne som bruker språket og stemma si til å si noe viktig.

Dette er Vagabons andre album, men hennes første på et stor selskap. Det at hun har blitt plukka opp av kvalitetsselskapet Nonesuch mer enn antyder at hun har noe spesielt å melde og slik er det da også.

Vagabons utgansgpunkt har vært et slags indierock-uttrykk. Det ligger fortsatt i bånn, men Vagabon som gjør det aller meste her inkludert å synge, spille en rekke instrumenter og produsere, har utvida paletten med å bringe inn både strykere og synther.

Vagabon skriver fine sanger, synger enda finere – noe minner meg fra tid til annen om Maria Mena – og tar oss med inn i et sterkt og personlig singer/songwriter-univers som det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer. Vagabon kan veldig lett bli ei ny og stor stjerne.

Hyggelig er det også at norske og New York-bosatte Tonje Thilesen har tatt det sterke coverbildet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det har ligget i korta, men det har ligget der alt for lenge. Nå er den i alle fall her: Tine Skolmens debut og det kommer ikke som noen bombe at hun har mye varmt å melde.

Om man har hørt henne synge eller bare snakke om musikk og spesielt jazz i statsradioen, så skinner det gjennom at dette er noe som ligger hennes hjerte svært nært. Mye av årsaken er sjølsagt at hun er vokst opp i et svært musikalsk hjem med en trommespillende far som het Jon, som også drev på med litt andre ting, og i et miljø der jazz mer eller mindre hørte hjemme på brødskiva.

Tine Skolmen har i tillegg til mange andre ting også rukket å bli 52 år ung. Med fasit i hånd er det jo leit at det skulle ta såpass lang tid før hun fikk kommet seg i et platestudio for her møter vi en ekte formidler som vet hvordan en tekst skal behandles slik at den når frem. Kanskje det er slik at det har med modenheten og et levd liv å gjøre? Kanskje mange burde gjøre som Skolmen og vente til livet har meldt seg og gitt noe som er verdt å videreformidle?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med elleve låter, og her snakker vi garantert Skolmens favorittlåter, som tittellåta «Here´s to Life», Elton Johns «Sorry Seems to Be the Hardest Word», Edith Piafs «If You Love Me», Stevie Wonders «All in Love Is Fair» for så å avslutte med Michel Legrands «What Are You Doing the Rest of Your Life», så tar Skolmen oss gjennom et nydelig knippe låter med røtter både i jazz-, pop- og musikalverdenen.

Sjøl om Skolmen også har en variert musikalsk bakgrunn, så er det jazztolkeren vi i stor greid møter her. Det betyr at vi møter ei stemme og et uttrykk som på et inderlig vis greier å fortelle sin egen historie i disse låtene som det jo er gjort en versjon eller to av tidligere også.

Det har hun på et herlig vis fått hjelp til av den svenske gitaristen Krister Jonsson og i stor grad Ellen Brekken på bass – Mats Ingvarsson stepper inn på tre av låtene.

Det forteller oss at Skolmen har gått for et svært så transparent lydbilde – et lydbilde der hun ikke har noe som helst å gjemme seg bak. Det er både modig og flott og dessuten trenger ikke Tine Skolmen å gjemme seg bak noe som helst.

Det er nemlig slik at når man har noe å melde så trengs det ikke mye innpakning og Tine Skolmen har så avgjort noe personlig og varmt på hjertet. Så flott at hun endelig tok turen i studio og ga oss denne fine presangen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aventurine er navnet på en grønn diamant som bassisten og komponisten Linda May Han Oh har henta inspirasjon fra til sitt hittil mest ambisiøse prosjekt.

Linda May Han Oh (35) har, etter en start på livet i Malaysia og Australia, etablert seg i USA som en av de mest interessante bassistene på Tellus. Hun har jobba med «alle», inkludert Dave Douglas, Joe Lovano og Pat Metheny – greit kvalitetsstempel det.

De seineste åra har hun også i stadig større grad jobba med egne prosjekter. I høst har hun blant annet besøkt Nasjonal Jazzscene Victoria med egen kvartett og her viser hun seg frem som en framifrå komponist og arrangør med et helt nytt lag.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

«Aventurine» er et meget ambisiøst verk der en jazzkvartett møter en strykekvartett samt at de får assistanse far ei vokalgruppe på en del av materialet.

Med seg har Han Oh pianisten Matt Mitchell, trommeslageren og vibrafonisten Ches Smith og alt- og sopransaksofonisten Greg Ward – tre av den relativt unge jazzens over there sine aller mest spennende musikanter.

Det Han Oh har hatt som ambisjon er å lage et verk, det fremstår i alle fall som et verk, der det å kombinere det jazzikalske med det kammermusikalske skal føre til noe helt nytt fra hennes hånd. Med sin «nye» trio med noen av de mest spennende improvisatorene der borte, skaper hun nye rom for strykerne også  – fire strykere som har mye erfaring med å jobbe med jazzmusikere. 

Og Han Oh har lykkes noe voldsomt. Det er interessant og høyst personlig musikk hun byr oss i et totalt kompromissløst landskap. Hun gir oss masse originalt av egne låter, en herlig og unik versjon av Charlie Parkers «Au Privave», musikk direkte inspirert av Bach samt musikk med klare referanser til den kinesiske tradisjonen med syngende historiefortelling. Med dette visittkortet styrker Linda May Han Oh sin posisjon som en av de lengst fremme på den amerikanske jazzscena – nå også som komponist og bandleder, ikke bare som attraktiv sidekvinne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. 

Den danske trommeslageren Alex Riel er intet mindre enn en legende. I disse dager feires han 60 år som profesjonell musiker og for en fest det var å få være med på en bit av feiringa.

Alex Riel (79) er på mange vis beviset på at det å vie livet sitt til et kreativt yrke er den beste gaven man kan gi livet, seg sjøl og alle oss som er så heldige å få inspirasjon fra et slikt overskuddslager.

Jeg er altså så privilegert at jeg har fått oppleve dette universelle unikumet helt siden 70-tallet. Alltid har han hatt smilet på plass, alltid har han vært ustoppelig kreativ, alltid har han gitt oss på mottakersida nytt påfyll. Slik har det vært, slik var det denne herlige lørdagen i København og jeg føler meg overbevist om at slik kommer det til å være så lenge det går kraft gjennom han.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I ei knapp uke hadde smått legendariske Jazzhus Montmartre i Riels hjemby København satt sammen en festmeny med Riel i et naturlig sentrum for diverse konstellasjoner. Nå er ikke Riel av typen som søker rampelyset for sin egen del – rampelyset søker seg til han og nok en gang var det akkurat slik foran utsolgte Montmartre.

Med vår egen maestro Arild Andersen på bass – de to har jobba mye sammen opp gjennom åra, ikke minst sammen med Radka Toneff, den amerikanske mestersaksofonisten Jerry Bergonzi og danskenes superpianist Carsten Dahl, blei vi servert to sett med standardjazz gjort på et vis bare disse herrene kunne ha levert.

Med de to smilende, Andersen og Riel, og de to svært blide – Bergonzi og Dahl – fikk vi servert et repertoar egna for en kvartett satt sammen for anledninga og som garantert ikke hadde øvd plagsomt sammen på forhånd. Materialet bestod av blant annet av «Body and Soul», «I Hear a Rhapsody», «All the Things You Are», «Autumn Leaves» – som den morsomme Dahl, som også førte mikrofonen denne kvelden, før i livet trodde at hadde med at høsten skulle forlate oss – og Dave Brubecks klassiker «In Your Own Sweet Way» og «Sonnymoon for Two».

Bergonzi (72), som aldri har fått det store navnet på jazzhimmelen, men som blant andre Michael Brecker mente var verdens beste saksofonist, spilte i mange år med Brubeck og du verden for et hyggelig møte dette var med en usedvanlig utadvendt og uttrykksfull saksofonist. Enig med Brecker – vi snakker mesterklasse.

Andersen fortalte oss – ikke overraskende – at også i denne typen relativt sjeldent besøkte musikalske landskap for hans del, så hadde han mye å melde med sin usedvanlige varme og personlighet i spillet. Dahl har jeg sjeldent møtt så livsbejaende og heftig i uttrykket sitt – en inspirasjon både for de andre på scena og oss i salen.

Og så er det Alex Riel da. Det skinner og lyser av mannen og spillet hans slik det alltid har gjort. Han er enkelt og greit en ustoppelig kraft – han har gitt påfyll i 60 år og det er å håpe at han fortsetter med det i mange, mange år videre. Tusen takk for deg Alex Riel.

Jeg beklager at herrefrisøryrket, som Riel utdannet seg til, sikkert har gått glipp av en flink mann. Jeg føler meg likevel trygg på at han har gleda mange flere enn han kunne ha gjort med saksa med spillet og utstrålinga si.

Alex Riel, Arild Andersen, Jerry Bergonzi, Carsten Dahl

Jazzhus Montmartre, København

Utsolgt

Ole Foss fra Hamar er kjent for det utvida Molde-publikummet gjennom sin morsomme penn, sine ordspill, sine barneforestillinger, teater- og musikkanmeldelser og mye, mye mer. Han er en ekte kulturarbeider og en solid bekreftelse kommer med hans debut-cd.

Historieforteller er en hedersbetegnelse i mi bok. Ole Foss er så avgjort det. Når han så behersker mange aspekter ved språket, er i stand til å leke seg med det og underholde folket – i alder fra sånn cirka fra 0 til 100 – og er i stand til å skrive låter som passer tekstene svært så godt, så er faktisk mye gjort. 

Foss er åpenbart utstyrt med et lekende sinn og en relativt ubegrensa og grenseløs musikalsk tilnærming. Det vil si at han skriver låter som har inspirasjonskilder i alt fra funk, rock, gammaldans, viser, pop, jazz og sikkert en hel del annet også. Det betyr igjen at han snakker til et svært bredt publikum – her er det mulig å finne noe å hygge seg med for barn uansett hvor gamle eller unge de er.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Foss synger mye sjøl og til tross for at stemma ikke er av de «største», så er han en veldig bra formidler av historiene sine. Når han så har fått assistanse som vokalist av Knut Marius Djupvik, Henning Stranden – som synger sin flotte hyllest til sin bestemor og Maria Holand Tøsse, jodle- og strupesanghjelp fra Bjørn Tomren og låtskriverhjelp av Guttorm Eldøen, Finn Evensen og Frode Alnæs, så ligger det i korta at vi befinner oss på et svært så høyt nivå. Musikerfølget er det heller ingenting å klage på.

Ole Foss har gleda store og små i mange tiår nå – stort sett i Molde og omegn. «Humor og Kanari i Venniverset» er en kjempefin bekreftelse på hvilken kapasitet Ole Foss og hans vennivers er. Publikum – store som små – langt utenfor 6400 burde få muligheten til å oppleve denne historiefortelleren og hans musikalske og humoristiske betraktninger.

Ole Foss

Humor og Kanari i Venniverset

Kvamerat1

Supergruppe er vel muligens en noe forslitt betegnelse, men når det gjelder Crosscurrents Trio, det vil si Dave Holland, Zakir Hussain og Chris Potter, så stemmer det fortsatt og kan så avgjort benyttes.

Utgangspunktet for denne trioen var en idé Hussain hadde der han satte sammen et større band som fikk navnet Crosscurrents – et band som bestod av flere indiske og vestlige musikanter. Med i det store prosjektet var både Holland og Potter og de tre fikk lyst til å videreføre en mindre utgave.

Bassist Holland (73), fra Englands tøffeste fotballby Wolverhampton, fikk sitt store gjennombrudd da en Miles Davis inviterte han over dammen på slutten av 60-tallet.     Der traff han raskt tablavirtuos Hussain (68) som fikk sitt store gjennombrudd med en av Hollands medmusikanter med Miles, gitaristen John McLaughlin. Bandet de skapte sammen, Shakti, åpna opp helt nye dører i samarbeidet mellom indisk musikk og jazz. Ungkalven i denne konstellasjonen, sopran- og tenorsaksofonisten Chris Potter (48), er enkelt og greit en av de mest ettertrakta og retningsgivende saksofonistene på kloden anno 2019.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Sist sommer stod de på scena under Moldejazz og fortalte alle med åpne ører og andre sanser at her hadde vi med et kollektiv å gjøre, med solister i aller ypperste verdensklasse, som var i stand til å fusjonere klassisk indisk musikk med jazz på et vis få om noen andre har gjort tidligere.

Her følger et evig eksempel på akkurat dette med mye av det samme repertoaret. Alle tre har bidratt som komponister og det gir sjølsagt musikken forskjellige farger.  Musikken er virtuos, livsbejaende, reflekterende og hele tida unik og spennende. Når den så blir spilt av tre mestermusikanter så er det bare å lene seg tilbake og nyte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gitaristen Fredrik Rasten fra Oslo har helt spesielle visjoner med musikken sin. Her får vi to eksempler på hvor unik han er.

Berlin-bosatte Fredrik Rasten (31) har jeg støtt på i bandet Oker tidligere. Det fortalte meg at vi hadde med en totalt kompromissløs og «fryktløs» musikant å gjøre.

Både hans solodebut «Six Moving Guitars» og kvartetten Volumes´ «View», sjøl om de låter helt forskjellig, er en solid bekreftelse på akkurat det.

På soloskiva har han med seg fem andre akustiske gitarister: Marie Bergby Handeland, Hans Pålsen Kjorstad, Erlend Olderskog Albertsen, Mathilde Øverland og Catharina Vehre Gresslien.

Ikke bare spiller de vakker og sakteflytende gitar, de beveger seg også til en koreografi de sjøl har skapt. Det hele foregikk i Grinilund kirke i Bærum for knapt et år siden.

Dansen eller bevegelsene ser vi ikke, men vi føler dem gjennom musikken og hvordan den snakker sammen og til oss.

De fem satsene er i mitt sanseapparat en helhet der vi får anledning til å flyte med i den sakte, vakre, søkende, tilsynelatende enkle strømmen. Fredrik Rasten har skapt utgangspunktene og sammen med sine medskyldige har han videreforedla et unikt univers av det hele.

Sammen med den svenske klarinettisten Isak Hedtjärn, trompeteren Torstein Lavik Larsen og den tyske pianisten Magda Mayas, tar Rasten, som også her spiller akustisk gitar, oss med på tre ekskursjoner som er akkurat like unike som utfluktene på soloskiva.

Slektskapet i den totalt frie musikken er åpenbart tilstede, men de tre andre «stemmene» her sørger sjølsagt for noe helt spesielt i grenseland de færreste av oss har vært i nærheten av tidligere.

Musikken er spilt inn live i både Trondheim og Oslo høsten 2017 og tradisjonell rytmisk og melodikk har tatt seg ei pause. Likevel er disse tre samtalene av det innholdsrike og personlige slaget der det blir sagt mye – hele tida.

Sjøl om det Volumes gir oss er kollektivt unnfanga og spilt, så går de fire aldri i veien for hverandre. De lytter, bidrar og responderer i et kollektiv der alle fire spiller like viktige roller. Og nok en gang forteller Fredrik Rasten oss at vi har fått ei ny, original improstemme med mye på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Et av verdens beste storband, danske DR Big Band, har hyra inn japanske Miho Hazama som sin nye sjefdirigent. Hun er bosatt i New York, men er langt i fra den eneste japanske storbandlederen som har etablert seg i jazzhovedstaden. Her får vi møte nok en kapasitet: Migiwa Miyajima som leder for sitt eget Miggy Augmented Orchestra.

Snøballeffekten snakkes det ofte om i idretten. Først kommer det én som setter standarden og som viser at det er mulig og så følger mange etter. Når det gjelder kvinnelige japanske storbandledere så åpna så avgjort Toshiko Akiyoshi døra med sitt strålende storband som hun leda sammen med ektemannen Lew Tabackin. Japanske jenter skjønte at det var mulig og du verden som noen har tatt og utnytta sjansen.

For meg er Migiwa «Miggy» Miyajima (45) et nytt bekjentskap. Som når det gjaldt Hazama, som vi møtte i Bærum som sjef for DR Big Band og John Scofield for kort tid siden, så tar det Miyajima kun kort tid å fortelle oss at det er en solid kapasitet vi har med å gjøre.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Miggy var en etablert storbandleder hjemme i Japan før hun tok det store steget og flytta til New York i 2012. Der blei hun raskt en sentral skikkelse rundt et av verdens ledende storband, Vanguard Jazz Orchestra, som produsent. Samtidig jobba hun også med sitt eget band og med «Colorful» får vi hennes debut under eget navn.

Miggy har skrevet og arrangert all musikken og at det er en storbandpersonlighet som har lært mye av folk som Akiyoshi, Maria Schneider, Bob Brookmeyer og Jim McNeely er det liten tvil om. Det i seg sjøl er jo et kvalitetsstempel – ikke minst når det hele låter så heftig som det gjør her.

Med et knippe musikere fra New Yorks øverste storbandhylle og med fartstid fra blant andre Schneider, Vanguard Jazz Orchestra og Christian McBride Big Band, blir vi servert personlig og både tradisjonell og framoverskuende storbandmusikk som swinger noe hemningsløst. Alle, absolutt alle, musikerne får slippe til som solister. I alle slags tempi og med alle mulige farger på paletten, viser Miggy Augmented Orchestra oss at et nytt storbandnavn har inntatt manesjen. Hun skal være hjertelig velkommen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.