Tor Hammerø

Mange trodde trioen The Bad Plus var historie da pianisten Etna Iverson takka for seg for to år siden. Neida, med Orrin Evans på pianokrakken har bandet faktisk fått ei vitamininnsprøytning.

Vennegjengen fra Minneapolis etablerte The Bad Plus i 2000, men etter hundrevis av jobber kloden rundt og tolv album sammen mente altså Iverson at det var nok. Om det vare et brudd i full forståelse med de to andre vet jeg ikke, men Iversons navn er i alle fall ikke nevnt i presseskrivet. Jeg tipper uansett at bassist Anderson og trommeslager King gikk en runde eller to med seg sjøl og hverandre før de bestemte seg for at reisa skulle fortsette med en ny pianist. I et intervju med den nye trioen jeg leste for ei stund gikk det tydelig frem at det måtte være Orrin Evans – hvis han takka nei så ville The Bad Plus være historie. Han takka heldigvis ja.

«Activate Infinity» er det andre albumet den «nye» trioen har spilt inn og det første på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records der også en rekke norske artister gir ut sin musikk. Om The Bad Plus anno 2019 er bedre enn den forrige utgava, skal jeg ikke ha noen skråsikker oppfatning om – den opprinnelige var til tider glitrende, men det er også denne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle tre bidrar som komponister og dette er på alle vis et Band med stor B. Det er åpenbart at de tre stortrives sammen og her går ingen i veien for de to andre. Her blir alle spilt gode som sikkert Molde-trener Erling Moe ville ha sagt det.

De åtte låtene er alle både melodisk, rytmisk og harmonisk spennende. Det er stort sett aldri vanskelig å vite hvor eneren er i dette groovy universet, men fra tid til annen løser musikken seg umerkelig opp for å si å finne hjem igjen til utgangspunktet på et organisk og inderlig vis – slik det skal være mellom gode venner som vil hverandre vel.

The Bad Plus har vært, er og kommer til å bli værende en av jazzverdenens hippeste trioer.

PS Dessuten håper jeg at Trump blir avsatt så snart som mulig.

Skotske Sarah-Jane Summers og finske Juhani Silvola har funnet hverandre på alle slags vis. Bosatt på Nesodden skaper de vakker og flott musikk på kryss og tvers av de fleste grenser.

Til tross for at felespiller Summers har slått seg ned i kjempers fødeland, så har hun på ingen måte glemt sine skotske eller gæliske røtter. Ut fra et bestillingsverk fra organisasjonen Celtic Connections vokste verket «Owerset» – skotsk for oversette må vite – frem og her får vi være med på plateversjonen.

Sammen med et sjangersprengende og virtuost band bestående av norske Morten Kvam på bass, engelsk/svenske Bridget Marsden på fele, svenske Leif Ottosson på trekkspill, norske Hayden Powell på trompet, Silvola på akustiske og elektriske gitarer og seg sjøl på fele, har Summers skapt musikk basert på skotske og gæliske ord som stammer fra norrønt. Til og med ordet kilt kommer fra norrønt!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Folkemusikk ligger sjølsagt i bånn her, men jazz og andre herligheter er også kasta opp i gryta og sørger for ei herlig stuing som det er veldig lett å få smak på. Det er enorm variasjon i uttrykket på «Owerset» – alt fra de inderligste ballader til tøft elgitarspill, glitrende trompetspill av Hayden og åpne, søkende flater som Manfred Eicher ville ha nikket anerkjennende til. Denne musikken trenger ingen oversettelse – den kan forstås og settes pris på hvor som helst på kloden.

Sarah-Jane Summers er så mye mer enn det vi får oppleve på «Owerset». På «Kalopsia», gresk for for vakker utsikt eller noe i den dur, får vi møte henne helt aleine enten på bratsj, hardingfele eller vanlig fele.

Her utforsker hun mange av de klangmulighetene som finnes med å bruke de tre instrumentene. Hun har komponert 14 melodier/stemninger og ved hjelp av Silvola, som har tatt opp, miksa og produsert, skapt landskap og univers som er spennende, annerledes og høyst personlige. Utrykket er like mye prega av samtidsmusikk og impro som folkemusikk, men hele tida er Summers´ unike bumerke til stede.

Folkemusikk og verdensmusikk ligger også Juhani Silvolas hjerte nær. Her er det derimot elektro-akustisk samtidsmusikk han presenterer oss for – også det på et høyst personlig vis.

Musikken har manifestert seg som et resultat av en mastergrad ved Norges Musikkhøgskole. Her har han henta hemningsløst fra kilder som fransk elektro-akustisk musikk, japansk harsh-noise, finsk minimal tekno og kammermusikk fra vårt eget århundre. Om noen skulle være i tvil om dette har blitt noe helt for seg sjøl, så er det ingen grunn til å lure lenger.

Silvola har fått hjelp av Summers på ett av de seks spora – resten har han stått for sjøl. Det ligger mye filosofi bak denne musikken: post-humanisme, natur og virtuell virkelighet og hvilken rolle menneskeheten skal ha i framtida. Det kan man gjerne tenke over underveis, men det går sjølsagt helt fint å dykke ned i Silvolas univers dert gitarer og ymse maskiner tar oss med til hittil helt ukjente steder. Høyst personlig og fullstendig kompromissløst.

Juhani Silvola og Sarah-Jane Summers har noe helt eget å by på både hver for seg og sammen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Med base i Stavanger og i Finland har Johan Fredrik Lavik starta et jazzarkeologisk plateselskap som nerder i alle land, spesielt Norge, bør sette pris på.

Lavik har slått fast for seg sjøl at at det finnes alt for lite norsk jazz på plate fra perioden 1962 til 1975. Hva er mulig å gjøre med det? Jo ta saken i egne hender, grave seg ned i det som finnes av arkivmateriale rundt omkring og gi det ut på eget selskap.

Som sagt så gjort og her kommer to flotte eksempler på hva som var å finne djupt nede i arkivene. Altsaksofonisten, som også var en glitrende klassisk klarinettist, Erik Andresen (1941-1991), var blant svært mange sett på som den store bebopstemma her til lands og han la vel aldri skjul på at han var sterkt inspirert av blant andre Charlie Parker og kanskje spesielt Phil Woods.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Blant nye generasjoner er dessverre Andresen, som døde bare 50 år gammel av kreft, bortimot et totalt ukjent navn. Derfor er det veldig hyggelig at Lavik har gravd frem «GIP» fra 1971 der Andresen spiller sammen med trommeslager Svein Christiansen, bassist Tore Nordlie og pianist Roy Hellvin erstatta av Egil Kapstad på ett spor.

Med et repertoar bestående av både Andresen-komposisjoner og låter av Ornette Coleman, Phil Woods, en nydelig versjon av Wayne Shorters «Footprints» og Charles Lloyd, forteller Andresen oss hvor bra og stilsikker han var.

Som om ikke dette var nok så har Lavik også funnet frem til et radioopptak med den samme kvartetten – her er det Kapstad som spiller – der de spiller ei Andresen-låt og Joe Hendersons «Inner Urge» og gitt det ut på en EP. Den er nok en bekreftelse på både Andresen og Kapstads mesterskap.

Det er enkelt og greit norsk jazzhistorie Johan Fredrik Lavik har funnet frem og gjort tilgjengelig.

Lavik gir seg på ingen måte med dette. Han har også dukka ned i engelsk jazz fra mer eller mindre den samme perioden og lanserer for første gang plata «Needs B» med Bird Curtis Quintet innspilt i 1969. Her møter vi bandlederne Ian Bird på alt- og tenorsaksofon og John Curtis på trompet sammen med Daryl Runswick på bass, Ray Shea på piano og Tim Wolley på trommer. Alle er totalt ukjente størrelser for meg, men de forteller oss at både bebop og souljazz a la Horace Silver levde i aller beste velgående på fotballøya også etter at rocken hadde overtatt hegemoniet. Runswick har skrevet nye liner notes og forteller oss hvordan det var å være jazzmusiker på skjæret i den første rockeperioden. Interessant indeed.

Det er langt i fra stopp der heller for Laviks del. Finland er altså hans andre hjemland og han gir oss to eksempler på hva som skjer av moderne finsk jazz også. Duoen Åkerblom & Zenger består av Teemu Åkerblom på bass og Max Zenger på altsaksofon og fløyte. Jeg har møtt begge tidligere i kvartetten Maxxxtet, men her det altså duoen som står frem i ei liveinnspilling fra Romu Jazz i Helsingfors sommeren 2015. De fem låtene er i all hovedsak fritt improviserte utflukter som forteller oss om et tospann med masse empati og innsikt i hverandres intensjoner. Nok et spennende og annerledes møte.

Denne visitten inn i Laviks univers for denne gang avsluttes med «ny» musikk fra trommeslageren Aleksi Heinola Quintet. Lavik og Heinola møttes for ca ti år siden på ei platemesse i Stavanger. Heinola var 15-16 år gammel og kom og spurte Lavik om skiver fra Blue Note eller med Weather Report. Lavik skjønte at dette ikke var noen A4-gutt og seinere møttes de i Finland. Der hadde Heinola tatt steget opp til å bli en strålende trommeslager i hardboptradisjonen og Lavik lurte på om han kunne tenke seg å spille inn musikk for selskapet hans.

Heinola var ikke vanskelig å be og med fem egne låter – åtte på cd-versjonen og digitalt – pluss Burt Bacharachs nydelige «Wives & Lovers» gikk de i studio i Helsingfors i fjor høst. Med en flott kvintett med Manuel Dunkel på tenorsaksofon, svenske Daniel Franck på bass, Mikael Jakobsson på piano og Mikko Gunu Karjalainen på trompet og flygelhorn, blir vi invitert inn i et hardtswingende og groovy landskap der hardbop og souljazz a la Horace Silver – sist nevnte blir også hylla med låta «Silver Maze» – sørger for varme i heimen. Tøft og tidløst og et debutalbum som forteller oss at 25 år unge Aleksi Heinola bør følges tett i åra som kommer.

Johan Fredrik Lavik er åpenbart en idealist som synes om å gå i dybden. Det skal han ha all mulig slags ære for og det er bare å håpe at han forsetter sin arkeologvirksomhet og kommer opp med nye skatter som musikken til Erik Andresen.

Alle utgivelsene er å finne på vinyl og de fleste med innlagt cd.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I Kristiansand finnes det en kar som heter Bernt Moen. Han er en alt for lite anerkjent tangentist med et enormt vidsyn og som heldigvis dukker opp i forskjellige settinger fra tid til annen. Her møter vi han i en beintøff trio og mutters aleine.

Bernt Moen har vært innom de fleste stilarter innen improvisert musikk og tilliggende herligheter. Han nekter seg heldigvis ingen verdens ting og det har det blitt mye spennende musikk av. Moen var også en del av heavymetaljazz-bandet Shining og med det som referanse så er det ikke så overraskende at trioen Dualistic har oppstått.

Sammen med bassisten Fredrik Sahlander og trommeslager og synthmann Tobias Øymo Solbakk – som alle har nære forbindelser som professor/pedagog ved musikkutdanninga på universitet i Kristiansand – har Moen, som har skrevet all musikken og som spiller piano og synther, gått i studio med det formål å lage musikk som skulle makte å videreføre energien fra en livesetting. Det har de makta på alle slags vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I løpet av 35 minutter tar de oss med på en heftig ekskursjon der impulser fra det meste av det Moen har befatta seg med får plass. Det er et trøkk, en energi og en vilje i Dualistic som gjør det til en sjelden plante i både den norske og internasjonale musikkfloraen. Den akustiske trioen ligger i bånn, men synthenes forlatelse har også en sentral plass – som den jo bør ha på Sørlandet. Tøft – beintøft og heftig er det faktisk.

Musikeren Bernt Moen er som sagt så mye. På den digitale utgivelsen «Sunhill» får vi hilse på den frittimproviserende pianisten – på et helt vanlig rett opp og ned piano.

I løpet av vel en halvtime får vi oppleve å sitte nesten ved siden av Moen på pianokrakken mens han uten stans improviserer basert på inspirasjonskilder fra klassisk musikk, jazz, impro og gudene vet hva.

Bernt Moen viser et mangfold i sin tilnærming til musikk som er sjelden. Han er mye og han kan mye og han gjør det med en integritet som mange bør ta lærdom av.

De seineste tiåra har jeg fått stadig påfyll fra Bent Moens univers og det er ustanselig spennende å åpne neste dør. Disse to dørene er på ingen måte noe unntak.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten David Kikoski har dukka opp i en rekke sammenhenger og gjør det like like bra hver gang. Her får vi møte han som sjef.

David Kikoski (57) har spilt med «alle» fra Roy Haynes via Randy Brecker og til Mingus Dynasty. Han kan bli også bli påtruffet i elektriske settinger. Han har det meste inne.

Her stiller han opp med en kvartettsetting der tenorsaksofonist Eric Alexander, trommeslager Joe Farnsworth og bassist Peter Washington har blitt innkalt. På sett og vis er det en rett beskrivelse også: dette er nemlig ikke noe fast band, men gode venner av canadiske, men USA-bosatte Kikoski som møtes sammen i et studio for første gang.

Kikoski visste nok på forhånd at de tre gjestene kom til å passe godt sammen – og det hadde han helt rett i. Vi har jo med tre av de fremste instrumentalistene i den moderne hardbop-gata å gjøre.

Kikoski har invitert de inn i et landskap der to originallåter av Kikoski/Alexander står på programmet sammen med Jimmy Webbs nydelige «Wichita Linesman», standardlåtene «If I Were a Bell», «Emily», «Love for Sale», «My One and Only Love» og «Willow Weep for Me» samt Coltrane-hyllesten «Lazy Bird». Alt er gjort med en liten tvist slik at tolkningene hele tida blir personlige.

De som husker bandet Eastern Rebellion med blant andre George Coleman, Billy Higgins og Cedar Walton og som syntes om det, vil finne veldig mye å glede seg over på «Phoenix Rising». Ingen store overraskelser dukker opp her – bare mye god Jazzmusikk med stor J. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carla Bley og Mette Henriette danner på sett og vis ytterpunktene i ECM-historia. Samtidig viste de oss at det er ei linje i det selskapet har gjort. Ei flott linje.

Komponisten, bandlederen og pianisten Carla Bley (83) markerte seg allerede på 60-tallet i det søkende New York-miljøet. Bley har var gift med pianisten Paul Bley, men var født Borg og er fortsatt svært stolt over sine svenske røtter.

Først og fremst har Bley gjort seg bemerka som en fantastisk komponist, arrangør og leder for større ensembler. «Ida Lupino», som Karin Krogs «Break of Day in Molde» er melodien til, «Sing Me Softly of the Blues» og Liberation Music Orchestra, som hun leda sammen med Charlie Haden, er bare noen av mange eksempler på det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå i godt voksen alder, av både praktiske og ikke minst økonomiske årsaker, har Bley i stadig større grad jobba med trio. Den engelske saksofonisten Andy Sheppard, som emigrerte til Portugal dagen etter Brexit-avstemninga, og Bleys ektemann, elbassisten fremfor noen i manges øyne og ører, Steve Swallow (78), har vært og er hennes følgesvenner og for en høyst personlig trio vi snakker om.

Repertoaret besto av Bley-låter; noen kjente, men de fleste ganske så nye og som vil komme ut på plate i februar hvis alt går etter planen. Bleys litt skakke, nesten naive, humoristiske og særdeles unike og fascinerende måte å tenke og skrive musikk på er fortsatt en viktig del av hennes univers og solistisk løfta Sheppard og Swallow, for en unik tone det er i bassgitaren hans som han trakterer med plekter, musikken til spennende og flotte steder.

Solistisk er ikke Carla Bley noen fantastisk musikant. Det har hun aldri vært og det er hun den første til å underskrive på, men hennes skakke tilnærming er likevel alltid like fascinerende. Det er en hel del Monk over hennes spill og den eneste låta hun ikke hadde skrevet sjøl, var akkurat Monks «Misterioso» som hun sjølsagt hadde laga et flott arrangement på.

Carla Bley har vært, er og kommer til å bli værende en legende.

Der Carla Bley har vært med gjennom hele ECM-historia, så kommer tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Mette Henriette (28) fra den helt andre enden av selskapets historie.

Overraskende for de aller fleste kom hun fra mer eller mindre det store intet med sin dobbelt-cd debut, «Mette Henriette», på ECM i 2015. Den bekrefta nok en gang Manfred Eichers evne til å lytte, oppdage og videreutvikle estetikk som ville ha gått de aller fleste andre hus forbi.

Sammen med den for meg nye cellisten Judith Hamann fra Australia og den stadig mer norske pianisten Johan Lindvall fra Sverige, tok Mette Henriette oss gjennom en rundt tre kvarters reise uten pause. Her blei det ikke sagt noe fra scena og det var musestille på fullsatte Victoria, eller som en legendarisk trommeslager med svært solide bånd til ECM skal ha sagt det: det var så stille at man kunne ha hørt en elefant falle.

Nå, som på skiva, så er musikken hennes nesten som små forløp som hun gir tid til å utvikle seg sakte, men sikkert. Musikken er skjør og transparent og har masse dynamikk i seg sjøl om den er stille og «forsiktig».

Både for de tre på scena og for oss i salen så er det lytting som er helt avgjørende for at budskapet til Mette Henriette skal nå frem. Denne kvelden gjorde det så avgjort det – Mette Henriette har på sitt nesten sjamanistiske vis og med sin helt spesielle besetning noe høyst personlig å melde.

Vi fikk møte to sterke kvinner denne ECM-kvelden. De fortalte oss om en estetikk som er enestående og som Manfred Eicher har vært fødseselshjelper for i 50 år nå. Måtte den fortsette å utvikle seg lenge, lenge.

Mette Henriette – Carla Bley Trio

Victoria Nasjonal Jazzscene, fredag 270919

Ca 250 – Utsolgt

I skøyteverdenen pleier som oftest andrerunden å gå relativt greit. Det gjorde det så avgjort på dag to av ECM-markeringa på Victoria også med Tord Gustavsen og Marcin Wasilewski i spissen for hver sin trio.

Tord Gustavsen har gitt ut åtte plater på ECM. Det har skjedd i ymse konstellasjoner, men som oftest på trio. Det var i triouniverset vi møtte han også denne gangen, men langt i fra det tradisjonelle. Sammen med den afghansk/tyske vokalisten Simin Tander og en av Jessheims desidert beste trommeslagere, Jarle Vespestad, tok Gustavsen oss med på ei reise de færreste av oss hadde vært med på tidligere.

Med en melodiskatt i stor grad henta fra den norske salmeboka eller originalmateriale skrevet av Gustavsen, fikk vi versjoner så vakre og så inderlige som vel tenkelige. Veldig mye av materialet er veldig nedpå, men det er også mye temperament og dynamikk i tolkningene til trioen. Tander synger i stor grad på sitt opprinnelige morsmål pashto, men også på engelsk og sjøl om de fleste av oss har problemer med å forstå ordene, så er budskapet likevel tydelig og åpenbart. For ei stemme og for et uttrykk.

Samarbeidet mellom Gustavsen og Vespestad går tilbake til bortimot jernalderen. Jeg tror ikke Gustavsen går ut for å kjøpe brød en gang uten at Vespestad er med. Så er da forståelsen og empatien mellom de to på et plan som ikke kan læres noe sted.

Til slutt sang Tander om å lukke både øyne og ører. Det håper jeg ingen tok til etterretning denne kvelden. Da gikk de i tilfelle glipp av påfyll så vakkert og inderlig som vel tenkelig.

Andre del av runde to i ECM-feiringa var via polske Marcin Wasilewski Trio. ECMs ideolog Manfred Eicher har vist en forkjærlighet for både norske og polske musikere og hvorfor er ikke vanskelig å skjønne.

Wasilewski er intet mindre enn en pianist i verdensklasse med sin fantastiske teknikk, sitt temperament, sin allsidighet og sitt høyst personlige uttrykk. Det er ingen tvil om at det er han som er sjefen i trioen som også består av Slawomir Kurkiewicz på bass og Michal Miskiewicz på trommer.

Dette er en trio som har eksistert i mange år og du verden som det høres. Likevel er det slik, i motsetning til for eksempel Bobo Stenson Trio som vi møtte dagen før, at her er det Wasilewski som er «stjerna».

Med et sett bestående av mange originallåter pluss Jan Garbareks «White Cloud» – en solid norsk-polsk kobling der altså, Carla Bleys «Vashkar» og med Marvin Gayes «What´s Going On» (!!!) som ekstranummer, så bekrefta Marcin Wasilewski sitt enorme mesterskap.

Og nå står Mette Henriette og Carla Bley for tur i kveld. Et hardt liv gitt!

Nok en gang har jeg kommet over musikanter og musikk som er helt ukjent for meg. Pianisten Yves Theiler fra Sveits imponerer fra første anslag.

Blant de mange sakene jeg kan alt for lite om står sveitsisk jazz om ikke i en særstilling, så i alle fall relativt høyt oppe på lista. Plateselskapet Intakt Records, med base i Zürich, gjør sitt beste for å bøte på det. Selskapet gir ut mye spennende musikk med artister fra store deler av kloden, men har heldigvis tatt ansvaret for å presentere artister fra sitt eget hjemland også.

Etter å ha fått tilgang på musikken fra Intakt i mange år nå, så veit jeg bortimot intuitivt at det som kommer derfra har et solid kvalitetsstempel på seg. «WE» med Yves Theiler Trio er definitivt ikke noe unntak.

Sjefen spiller altså piano og har komponert alle de sju spora som varer fra vel seks til vel tolv minutter. Han er 31 år ung og har blant spilt med Gerry Hemingway og Rudi Mahall – to modernister som hører hjemme helt der oppe. Med seg har han trommeslageren Lukas Mantel og bassisten Luca Sisera og «WE» er deres tredje skive sammen.

Theiler er teknisk sett en suveren pianist som jeg har mistenkt for å ha tilbragt mer enn en time eller to sammen med Keith Jarrett og Esbjörn Svensson. Han er en melodiker av rang, men han trives også veldig godt når friere landskap blir åpna opp.

Mantel og Sisera følger Theiler minste vink og vinker mer enn gjerne tilbake – dette er åpenbart en trio som har jobba mye sammen. I tillegg til det melodiske og frie, så viser Theiler oss også at han er en romantiker og lyriker – han er enkelt og greit en pianist med en svær palett å hente fra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi på denne sida av Kjølen har svært mye å takke svenskene for – spesielt i tida etter 1945. Det at Bobo Stenson kom til oss fra begynnelsen av 70-tallet og fortsatt gjør det, føyer seg inn i denne stolte rekka.

Bedre måte å markere starten på feiringa av plateselskapet ECMs 50 år, enn å presentere et fullsatt Victoria for Bobo Stenson Trio er vanskelig å tenke seg. I all rettferdighets navn så er det sjølsagt en del andre artister som også kunne ha inntatt landets kanskje beste jazzscene ved en slik anledning, men Bo Gustav Stenson – nå 75 år ung – var uansett et perfekt valg.

For oss som har levd ei stund, så har Stenson vært der helt siden begynnelse av 70-tallet – fra starten av ECMs historie mer eller mindre. Legendariske plater som «Underwear», med Arild Andersen og Jon Christensen, og «Witchi-Tai-To» med Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek er to av utallige eksempler på Stensons mesterskap.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De seineste tiåra har trio blitt Stensons foretrukne besetning. Christensen var med i en årrekke, men har blitt erstatta av Jon Fält etter hvert, mens bassansvaret hele tida har vært Anders Jormins.

Jon Fält – en verdig Christensen-arvtaker med mye humor i spillet sitt. Foto: Francesco B. Saggio

Et repertoar bestående av både Stenson- og Jormin-låter, litt Béla Bartók pluss blant annet et par sanger av den cubanske legenden Silvio Rodríguez  – ikke minst den usedvanlig vakre «Canción Contra la Indecisión» som står registrert med vel 5,3 millioner avspillinger på Spotify, avslutta møtet med trioen som fortalte oss om et empatisk kollektiv som befinner seg på aller øverste hylle.

Stenson er en melodiker og lyriker av rang. Professor Jormin har en tone, et buespill og en inderlighet som er sjelden. Fält, som leverer mer stående trommespill enn jeg noen gang har sett, tilfører masse energi med sitt oppfinnsomme, sprudlende og livsbejaende spill. Til sammen blir det Bobo Stenson Trio – en trio i verdensklasse.

I løpet av denne firedagers ECM-markeringa vil minst to band stå på scena hver kveld. Polsk/norske Maciej Obara Quartet var andre stopp på åpningskvelden, men her skulle det bli enda mer svenskehjelp.

Trommeslager Gard Nilssen har akkurat blitt far for første gang og hadde særdeles gyldig forfallsgrunn. Bassist Ole Morten Vågan måtte ta seg av sine plikter som leder for Trondheim Jazzorkester og kan vel også under tvil tilgis sitt fravær. Erstatterne Petter Eldh på bass og Jon Fält nok en gang på trommer skjente seg på ingen måte ut og sammen med bandleder og altsaksofonist Obara og pianist Dominik Wania, viste de hvordan langt framskredne jazzmusikere kan gå inn i nesten hvilken som helst setting på kort varsel.

Den opprinnelige kvartetten blei unnfanga etter at unge europeiske blei invitert til ei samling for noen år siden og siden har de spilt rundt 200 konserter kloden rundt.

Obara står får låtene i stor grad og høydepunktet for meg blei den vakre hyllesten av salige Tomasz Stanko. Her snakker vi om lyttere av ypperste klasse og med energien Fält og ikke minst Eldh tilførte kollektivet, så tok de oss inn mot natta på et fint vis. Åpningslåta, som varte knapt en halvtime, blei i meste laget for min konsentrasjons del, men det åpne, løse, men samtidig melodiske landskapet Obara & Co bretter ut – i klart slektskap med Stanko, Komeda og andre fra den stolte polske jazztradisjonen – fortalte oss på fint vis hvorfor denne musikken egner seg ypperlig både i ECM-katalogen og rundt om i verden.

Da er det bare å glede seg til de tre neste dagene – høydepunktene står i kø.

PS Et lite minus er at settene denne åpningskvelden blei litt i lengste laget. En time per band bør holde.