Tor Hammerø

Bassisten Georg Riedel er en av Sveriges største musikanter – uansett sjanger. Det er Adam Forkelid med og bekrefter.

Georg Riedel (85), og ikke minst hans musikk, er folkeeie hos broderfolket. Vi snakker om mannnen som blant annet har skrevet musikken til Pippi og Emil i Lønneberget – intet mindre enn ikonisk musikk for stadig nye generasjoner – også her hos oss.

I bunn og grunn er det uansett jazzmusiker Riedel er og i en årrekke har han hatt med seg den meget dyktige og ekspressive pianisten Adam Forkelid (39) i sine grupper. Nå syntes Forkelid det var på høy tid at Riedel blei løfta fram nok en gang gjennom nye komposisjoner som var spesielt tiltenkt Riedels tone, spillestil og uttrykk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med en utmerka trio, med Jon Fält – som blant annet overtok for Jon Christensen i Bobo Stensons trio, på trommer, serveres det en suiteliknende seanse bestående av seks låter der impulser fra både folkemusikk, klassisk musikk og jazz på et elegant og lekende vis smelter sammen.

Og lek er på mange måter det sentrale ordet både her og i hele Riedels enorme karriere. Sjøl om han kunne ha vært bestefaren til både Forkelid og Fält, så leker han på like fot med ungkalvene. Det har ført til et melodisk, vakkert og ustanselig søkende musikalsk landskap som blei innspilt da han var 83. Han er fortsatt i full aksjon den dag i dag og her kan man sikre seg et flott bevis på at man aldri er for ung/gammel hvis man er lekende og har noe å melde. Det har Adam Forkelid, Jon Fält og ikke minst Georg Riedel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bob Dylan – bare navnet er soundtracket til mange menneskers liv. Her kommer det to eksempler på hans storhet – et fra 1974 og et fra 2016.

Robert Allen Zimmerman, kanskje bedre kjent som Bob Dylan (77), er ikke den jeg har aller mest inngående kunnskap om. Likevel har han vært der for meg i flere tiår i større eller mindre grad og jeg kommer aldri til å glemme konserten han gjorde på Moldejazz i 1996. Da inviterte han for sikkerhets skyld Van Morrison til duetter – en uforglemmelig seanse på så mange måter.

Sjølsagt var Dylan ei megastjerne allerede den gangen og en av de mest minneverdige stoppestedene underveis var utvilsomt «Blood on the Tracks» fra 1975. Her var han på mange måter tilbake til der det hele starta med akustisk gitar, musikk med klare røtter til folk music og et svært nedstrippa band – ofte helt aleine eller bare sammen med bassisten Tony Brown.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For menigheta, og den består av mange millioner kloden rundt, så er «More Blood, More Tracks – The Bootleg Series, Vol. 14» julekvelden og vel så det. For alle oss andre også for den saks skyld. Her har det blitt funnet frem til alternative opptak gjort i løpet av fire septemberdager i 1974 som alle holder topp kvalitet sjøl om de ikke kom med på den opprinnelige utgivelsen av ymse grunner.

Som Miles Davis i jazzverdenen så var, og delvis er, Dylan en artist som har forandra og prega moderne musikk i stor grad helt siden 60-tallet. I mine ører er denne midt på 70-tallet versjonen av Dylan noe av det aller viktigste og beste av den store Sir Bob og disse versjonene av blant annet «Tangled Up in Blue», «Shelter from the Storm», «If You See Her, Say Hello» og «Idiot Wind» – som i stor grad aldri har vært hørt før – historiske bekreftelser på hans storhet som har vært skjult alt for lenge. Dette er enkelt og greit en utgivelse som er et møst for Dylan-tilhengere – store som små.

Hvis noen hadde så mye som antyda at Dylan skulle slå seg på standardskatten da denne musikken blei unnfanga på 70-tallet, så hadde det ført til intens hoderysting og vel så det, men det har han altså gjort.

Siden 2016 har jeg hatt «Fallen Angels» liggende og det er altså ei samling av et dusin av de mest kjente låtene i The Great American Songbook.

Med et band bestående av fire gitarister, blant andre Dean Parks, bass og trommer – samt blåsere –  tolker Dylan, som «kun» synger, låter som «Young at Heart», «Polka Dots and Moonbeams», «Skylark» og «Come Rain or Come Shine». Det er åpenbart at Dylan har et nært forhold til denne enorme skatten, noe det har kommet flere eksempler på etterpå, men «Fallen Angels» var altså på mange vis starten på denne delen av Bob Dylans univers.

Bob Dylan var, er og kommer til å forbli en av populærmusikkens aller største. Dette er to flotte bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Værnes har vært en av de store jazzrockgutta her til lands i rundt 35 år. Han er det så avgjort fortsatt.

Både som gitarist, komponist, bandleder og sjef for plateselskapet Curling Legs har Knut Værnes vært ei ledestjerne her hjemme for den til tider utskjelte «flinke» jazzrocken. Det er ikke den det blir store oppslag av i Jazznytt for å si det sånn – i alle fall ikke positive.

Det har Værnes heldigvis valgt å gi f i og med «Updates» kommer nok en bekreftelse på at han fortsatt er tro mot sine musikalske idealer – idealer i stor grad tufta på Weather Report, John McLaughlin, Jeff Beck og andre tilliggende herligheter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med et meget korrekt og dyktig lag bestående av Frode Berg på elbass – med bakgrunn i alt fra Filharmonien, Helge Lien Trio og Pettewr Wettre -, Knuts sønn Kasper S. Værnes på altsaksofon og allestedsnærværende Jørn Øien på allehånde tangenter og ikke minst legenden Omar Hakim på trommer, her snakker vi CV med Miles Davis, Weather Report, Sting, Madonna og Michael Jackson på lista, så har Værnes fått akkurat de omgivelsene han har vært ute etter.

Vi blir servert åtte «enkle» låter der det er svært liten tvil om hvor eneren er for å si det på den måten. Her er det plass for groover i mesterklassen og masse solorom der alle får anledning til å strekke ut.

Værnes benytter seg av den samme formelen som han har vært tro mot i store deler av sin karriere – og den funker fortsatt. Han er en utmerket gitarist i denne verdenen både på akustisk og elektrisk seksstrenger og ikke minst med en gigant som Hakim i ryggen, eller hvor som helst, så blir dette akkurat så hipt som det skal være. Overraskelsene stå ikke i kø, men hvorfor må de det hver gang? Her blir det servert god og uforfalska jazzrock som ikke gir seg ut for å være noe annet enn akkurat det. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Først en fest sammen med Arild Andersen og Daniele di Bonaventura, så setter Ole Gunnar Solskjær og Manchester United prikken over det meste. På en vanlig onsdagskveld i mars.

Evigunge, sultne og alltid like nysgjerrige Arild Andersen slutter aldri å overraske meg – heldigvis. For meg har han «alltid» hatt den evnen og møtet med den italienske ungkalven Daniele di Bonaventura (53) på bandoneon blei nok en bekreftelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med et repertoar der de to bidro i like stor grad, pluss særdeles hyggelige overraskelser som Keith Jarretts «My Song» og udødelige «Hasta Siempre» – to låter som «ingen» tør å spille, men det ga heldigvis de to blanke i, blei dette en så vakker og empatisk kveld som vel tenkelig.

Hvis man kan forestille seg musikalsk varme strømme ut fra ei scene og ut av et lydanlegg, så var det akkurat slik disse bortimot 90 minuttene fortonte seg. Her blei det ført musikalske samtaler på et sjeldent nivå og at kjemien stemte er de flotte bildene til Francesco Saggio et herlig bevis på.

En ny musikalsk konstellasjon er født – måtte den få et langt og godt liv. Det har både Andersen, di Bonaventura og menneskeheten fortjent.

PS Når man i tillegg rakk hjem til de siste 20 minuttene av Ole Gunnar Solskjærs – og noen andres I have to say –  bragd i Paris, så blei dette en onsdagskveld jeg seint vil glemme!

Arild Andersen – Daniele di Bonaventura

Nasjonal Jazzscene Victoria

6. mars 2019

Alt er som kjent stort over there. Heldigvis lages det fortsatt stor storbandjazz også. Det sørger blant andre Ayn Inserto for.

Komponisten, arrangøren og storbandlederen Ayn Inserto er født og oppvokst i Singapore, men kom til USA som tenåring. Nå er hun assistent professor i jazzkomposisjon ved Berklee i Boston og her foreligger hennes tredje visittkort med egen musikk og eget band.

Til tross for dette er «Down a Rabbit Hole» mitt aller første møte med Inserto og hennes musikk. Det var på høy tid. Inserto har leda bandet helt siden 2001 og mange av medlemmene har vært med hele veien.

Inserto har skrevet all musikken, bortsett fra «I´ll Be There» som blant andre The Jackson 5 og Mariah Carey har gjort kjent, og arrangert alt. Det at hun blei tatt under vingene til sjølvaste Bob Brookmeyer i si tid for å studere komposisjon med han, forteller en del om hvilken anseelse hun nøt allerede fra ung alder og med musikken hennes i ørene er det ikke vanskelig å fatte hvorfor han blei begeistra.

Nå vil jeg tro at med base i Boston så kan Inserto med sin status velge og vrake blant bokstavelig talt tusenvis av toppmusikanter og kvaliteten både på ensemblet og på solistene hører hjemme langt der fremme.

Inserto er tydelig inspirert av Brookmeyers lange, melodiske linjer-tenking og hun er både en komponist og ikke minst arrangør på skyhøyt nivå i den melodiske og ganske så tradisjonelle storbandtradisjonen.

Når hun så har invitert med seg tre av Bostons store solister som gjester, så er det med på å høyne kvaliteten ytterligere sjølsagt. Trombonisten John Fedchock, tenorsaksofonisten George Garzone og trompeteren Sean Jones er ikke blant de aller mest kjente, men du verden for et nivå det er på alle tre.

Møtet med storbandmusikken til Ayn Inserto har vært av det særs trivelige slaget. Det er så avgjort stort mye av det som skjer over there.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De kommer fra alle knatter og knøs – denne gangen er det et møte mellom Lillehammer og Molde som har ført til det nydelige lille universet DUO:i.

Vokalisten og låtskriveren Emilie Bjørnstad fra Molde (25) og pianisten, komponisten og arrangøren Audun Barsten Johnsen (26) fra Lillehammer, men med solide røtter i Molde han også, møttes allerede i 2014. Sakte, men sikkert og litt under den store radaren har de utvikla et nydelig duosamarbeid som nå har materialisert seg i debutalbumet «Tracks». All musikken har de ansvaret for sjøl – enten hver for seg eller sammen.

Begge har solid formell jazzutdanning bak seg fra læresteder rundt om i kongeriket og har den siste tida vært en del av Musikkhøgskolens utmerkede jazzgarde. De har tydeligvis fått med seg mangt og mye av impulser fra både jazz-, pop- og indieverdenen og satt det sammen til et vakkert lite univers som de absolutt er på vei til å gjøre til sitt eget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bjørnstad har et luftig og flott uttrykk i stemma si og produsent Leif Johansen har lagt henne akkurat så langt frem i lydbildet som hun bør være. Barsten Johnsen, som vet akkurat når han skal «snakke» og når han skal holde kjeft, følger og støtter Bjørnstad på et framifrå vis både på akustisk og elektrisk piano.

I all hovedsak er dette ei duoinnspilling, men på låta «You Got Me» bidrar også tre backingvokalister og flere andre instrumentalister dukker også opp: trommeslageren og perkusjonisten Marius Trøan Hansen, trompeteren Lyder Øvreås Røed, gitarlegenden Georg Wadenius og fiolinisten Håkon Aase, som alle er med å spre flott krydder der det passer.

Musikken befinner seg stort sett i et ballade- eller mediumtempo og det kler tekstene og foredraget til Bjørnstad veldig godt. Lufta i pianospillet til Barsten Johnsen er også akkurat slik Bjørnstads uttrykk «spør» om.

DUO:i har fått altfor lite oppmerksomhet. Det er det på ingen måte for seint å gjøre noe med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. DUO:i
Tracks
Cracker Factory Music/[email protected]/[email protected]

Den franske vokalisten Cyrille Aimée er på vei mot de store høyder med sitt relativt tradisjonelle uttrykk.

Cyrille Aimée (34), som heter Daudel til etternavn, har vært på vei det siste tiåret etter at hun platedebuterte allerede i 2009. Etter at hun stakk av hjemmefra i Frankrike om natta for å lytte til Django-musikk som lita jente, så var det egentlig aldri noen tvil om hvor veien skulle gå: det måtte bli musikk.

På hjemmebane fikk publikum raskt opp ørene for den svært utadvendte Cyrille Aimée. Hun viste seg fram som en usedvanlig musikalsk og tradisjonstro vokalist som samtidig hadde evnen til å flytte dette svært så melodiske og tidløse uttrykket, med røtter helt tilbake til 40-tallet, inn i vår tid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det Cyrille Aimée har greid i tillegg til å slå gjennom på hjemmebane, er at hun faktisk har makta kunststykket å gjøre det på andre sida av dammen også. Det er som kjent ikke spesielt lett – både publikum og ikke minst byråkratiet er skeptiske til artister som kommer «utenfra».

Cyrille Aimée har makta det med sin utstråling, sin bortimot perfekte engelskuttale og ikke minst at hun har vist at hun har et solid grep om den store amerikanske sangskatten også.

Den ferden fortsetter hun på her med et album utelukkende med musikk av Stephen Sondheim. Med den israelske pianisten og arrangøren Assaf Gleizner, også han bosatt i New York, som musikalsk leder for et utmerka ensemble bestående i stor grad av franske musikanter, tar Cyrille Aimée oss med på ei herlig reise i et musikalsk univers som ikke er så kjent for oss her hjemme. Likevel forteller hun oss at Sondheim hører hjemme blant de aller største og for noen dager siden var han tilstede på Birdland i New York da skiva blei lansert.

Det Cyrille Aimée bekrefter her er at hun fortsetter sin ferd mot den absolutte toppen av jazzvokallista – hvor som helst på kloden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sigvart Dagsland, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard og Solveig Slettahjell er bare noen av storhetene som hyller 50 års-jubilanten Ten Sing.

1968 var et viktig år på mange måter. Studentopprøret og revolusjonsåret forbindes ofte med dette årstallet. Ten Sings unnfangelse i kongeriket skulle også vise seg å bli svært viktig – i alle fall for norsk musikkliv. Her hyller noen av de som har mye å takke Ten Sing for bevegelsen som fortsatt er hjertelig tilstede.

Ten Sing hadde sitt utspring i det kristne miljøet i Bergen, men spredde seg veldig raskt til alle kanter av landet – på det meste var det cirka 300 kor rundt om på alle knatter og knøs i landet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Veldig mange store navn fikk altså sin første musikalske inspirasjon i dette miljøet og alle ti som hyller jubilanten her kommer med sine personlige bekjennelser i omslagsheftet.

Alle låtene er nyinnspilt i Kulturkirken Jakob, hjemmet til Kirkelig Kulturverksted, i løpet av ei god uke i fjor vår. Med et komp bestående av Bjarne Gustavsen på tangenter, Markus Lillehaug Johnsen på gitarer, Snorre Kiil Saga på bass, Kjetil Steensnæs på ymse gitarer, Bjørn Sæther på trommer og perkusjon og David Wallumrød på allehånde tangenter – herrer som alltid tifører noe ekstra – har det blitt akkurat den hyllesten som Ten Sing har fortjent.

Det skader på ingen måte at Sigvart Dagsland synger sin aller beste låt, «De umulige», – der et Ten Sing-kor også bidrar, Ellen Andrea Wang gjør Phil Collins-klassikeren «Another Day in Paradise» både vokalt og på bass, Bjørn Eidsvåg synger «Som et barn», Silje Nergaard bidrar med Stings «Fields of Gold», Rune Larsen synger «For Those Tears I Died», Bjarte Hjelmeland henter fram Bjørn Eidsvågs «Føtter på fjell», Solveig Slettahjell gjør en nydelig versjon av Coldplays «Fix You», Mari Tesdal Hinze synger «Vi kommer til deg», Beate S. Lech, også kjent som Beady Belle, løfter opp Bill Withers-klassikeren «Lean on Me» og at Marthe Wang avslutter hyllesten med sin egen «Midt i mørket».

Alle de ti har gode minner fra sin Ten Sing-periode – en periode som satte i gang opp til flere strålende karrierer kan man trygt si. Hvis Ten Sing gjør det samme de neste 50 åra, så har de gjort en god jobb – uansett hva og hvem man tror på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bluegrassbandet Strengeplukk består i stor grad av jazzstudenter fra oljebyen. De byr på mye hygge.

Høsten 2015 fant jazzstudentene Andreas Barsnes Onarheim (mandolin), Jakob Folke Ossum (gitar) og Nikolai Storevik (fele) ut at de hadde minst en felles interesse i tillegg til jazzen, nemlig bluegrassmusikk. Etterhvert kom også bassisten Lasse Gjestrud og banjoisten Thorbjørn Bilstad Olsen til og Strengeplukk var født. Etter ei stund blei Gjestrud erstatta av Vidar Starheimsæter og de fem har etter mye konsertering på klubber og festivaler nå spilt inn sin første cd.

I tillegg til å være mer enn dugende instrumentalister, så synger fire av de fem også. Dessuten har de med ett unntak skrevet all musikken sjøl og synger på norsk – stort sett dialekt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er mye humor i tekstene til Strengeplukk og låtene og arrangementene kler både tekstene og musikken på et herlig og livsbejaende vis.

Mye går unna i et ganske så heftig tempo, men det er også mye dynamikk i uttrykket til Strengeplukk. Det som er helt sikkert er at de har kommet godt under huden på denne svært så amerikanske musikksjangeren og de har også tatt med seg sine jazzkvaliterer for å gi musikken ekstra krydder.

Strengeplukk gir oss flott påfyll av musikk som er så livsbejaende, frisk og egna til god stemning som vel tenkelig.

PS Skulle Jonas Fjeld ha bruk for kortreist erstatning for Chatham County Line, så er Strengeplukk sikkert lett å be. De vil egne seg ypperlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tony Bennett og Diana Krall hører hver for seg hjemme blant populærmusikkens stjerner. Sammen blir det dobbelt opp og vel så det.

Tony Bennett (92!!!) og Diana Krall (54)  er to av jazzens, og andre tilliggende herligheter, største stjerner. Bennett har ei enorm karriere som går helt tilbake til 50-tallet, mens Krall slo gjennom på 90-tallet – etter blant annet tre uker som hyggepianist i Sandvika!

De to har vært venner i over 20 år og de har gjort duetter tidligere – Bennett er en mester i faget og «alle» har ønska å synge duett med han. Duettalbuym har han også laga flere av – kun han og pianoikonet Bill Evans møttes på 60-tallet og for fem år siden var det Lady Gaga som fikk den store ære.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bennett, som fortsatt turnerer som en 85-åring, synger like bra den dag i dag som han gjorde for flere tiår siden. Han er enkelt og greit når det gjelder The Great American Songbook – han kan alt og han har vært med på det hele. Når en av verdens beste og mest sensuelle formidlere av tekst – i mine ører – Diana Krall, kler Bennett bortimot perfekt, så kunne dette nesten ikke gå galt. Det har det da heller ikke gjort – dette er enkelt og greit storveis musisering hele veien.

Når så dette er en hyllest til brødreparet George og Ira Gershwin – to av de aller største i låtskriverfaget og to av favorittene til Anthony Dominick Benedetto og Diana Jean Krall (den ene med røtter i Italia og den andre fra Canada) – med et dusin klassikere som «S´Wonderful», «Nice Work If You Can Get It», «Somebody Loves Me» og «The Can´t Take That Away From Me», så har dette blitt en tidløs fest av de sjeldne. De to har også plukka ut ei låt hver som de synge aleine: Bennett gjør «Who Cares?» og Krall har valgt «But Not For Me».

Reisefølget med Bill Charlap Trio med sjefen på piano og Peter (bass) og Kenny Washington (trommer) – de to er ikke i slekt, kun musikalsk – er også av det aller upperste som kan spørres etter uansett prisklasse. Du verden så smakfullt det låter.

Tony Bennett og Diana Krall har gjort det og hvis man lurer på det å swinge betyr, så finnes fasiten her. Stort og tidløst er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.