En sunnnmøring i Køben

Du skal ha rimelig god oversikt over underskogen i norsk jazz for å kjenne til Snorre Kirk. Trommeslageren, bandlederen og komponisten fra Ålesund har nemlig tilbragt mesteparten av sitt voksne liv i Danmark.

Snorre Kirk trives bak trommene.

Det er mulig jeg kan beskyldes for å følge for dårlig med, men Snorre Kirk (36) har altså passert godt under radaren min – til nå. Trommeslageren med røtter i den vakre jugendbyen har åpenbart satt spor etter seg i sitt "nye" hjemland og med si debutskive under eget navn, "Blues Modernism" i 2012, fikk den utmerkelsen årets jazzskive i Danmark. Siden har "Europa" fulgt i 2015, også den gikk meg hus forbi, men endelig er jeg på sporet og "Drummer & Composer" forteller mye om en musikant med store kvaliteter og ditto ambisjoner.

En ikke navngitt norsk København-bosatt tubaist kan opplyse om at Kirk har vært bosatt i Kongens by i bortimot 20 år og at han ikke har full kontroll på det norske språket lenger. Det lette, svingende jazzspråket derimot behersker han til fulle og det beviser han gjennom denne suiten bestående av ni komposisjoner.

Sammen med et utmerket ensemble bestående av tenorsaksofonisten Jan Harbeck, pianisten Magnus Hjorth, altsaksofonisten og klarinettisten Klas Lindquist, bassisten Lasse Mørck, trombonisten Magnus Wiklund og kornettisten Tobias Wiklund, har Kirk, som styrer troppene med sikre hender fra kjøkkenavdelinga, skapt en en relativt tradisjonell oase med røtter i både ballroom, swing og bop.

Noe voldsomt nyskapende er det ikke i denne suiten fra Kirk. Det forteller oss derimot om en musikant med en visjon som samtidig har full kontroll på og oversikt over jazzhistoria. Dermed føyer han seg egentlig elegant inn i den danske/amerikanske jazzhistoria.

Det tok si tid før Snorre Kirks og mine veier kryssa hverandre. Når det nå har skjedd så lover å holde ørene godt åpne i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snorre Kirk

Drummer & Composer

Stunt Records/MusikkLosen

En dag for minnebøkene

Pat Metheny og Herbie Hancock som to hovedretter etter at Daniel Herskedal hadde servert en nydelig forrett. Da er det rett og slett verken behov eller plass til dessert.

En historisk trio: Pat Metheny, Gard Nilssen og Arild Andersen.

Foto: Tor Hammerø

En magisk kveld

Samtlige jazzfestivaler, på denne kloden i alle fall, ville ha sprengt banken for å få trioen med Pat Metheny, Arild Andersen og Gard Nilssen på plakaten. Moldejazz er den eneste som klarte det. Stort større fjær i hatten er det nesten umulig å få.

Pat Metheny (62) er enkelt og greit jazzens superstjerne. Han kan velge og vrake når det gjelder hvilke jobber han ønsker å gjøre og hvilke musikanter han vil spille sammen med. Denne sommeren, som egentlig er en friperiode for amerikaneren med solide norske røtter – bestefaren heter Bjorn Hansen, valgte han likevel å gjøre tre jobber – alle i Molde og alle med norske musikanter. Det er faktisk ikke til å tro!

Åpningsballet

Den første av de tre bød på et gjensyn med en av de fire store i norsk jazz fra 60-tallet, bassisten Arild Andersen. De to spilte sammen for første gang i 2001, da Metheny var Artist in Residence. På den lille scena Forum møttes de to sammen med trommeslageren Paal Nilssen-Love og de som var til stede vil aldri glemme magien som oppstod.

Nå var de to 16 år eldre, men like spillesugne, energiske, nysgjerrige og livsbejaende. Noe av grunnen var sikkert inspirasjonen de fikk fra den 34 år unge trommeslageren Gard Nilssen. Han hadde forberedt seg lenge og godt og smilet som kom frem etter to sekunder på scena fortalte alt om hvilken opplevelse han var i ferd med å få. En ny trioopplevelse for evigheten var i ferd med å bli skapt.

Sko og skjorte

Iført sine svarte «scenejoggesko» og sin umiskjennelige stripete skjorte, et varemerke for Metheny gjennom store deler av karriera hans, starta ballet med gitaristens «Soul Cowboy». Deretter fulgte noe som likna mistenkelig på en ønskekonsert med Ornette Colemans «Police People», den nydelige balladen «This Belongs to You», klassikeren «Question & Answer», en av klodens vakreste låter, «Travels», og «What Do You Want» og ekstranummeret «Song for Bilbao» fra Methenys enorme bank og ikke minst Andersens «Mira» og «Science».

Metheny benytta seg denne gangen av tre gitarer; den lyse hollowbody-gitaren som vel må sies å være hans favoritt, en bortimot akustisk gitar og gitarsynthen med en sound fra en annen verden.

Enorm variasjon

De knappe to timene bød på et enormt spenn fra de vakreste ballader til en uptempo-maktdemonstrasjon, først med Metheny og Nilssen i et ras som det kan utstedes fartsbot for, og etterpå Andersen der han bekrefter at sultnere og yngre 71-åring neppe er å oppdrive. Når han tar et skritt bakover og krummer ryggen da er det alvor på gang!

Teknisk sett er sjølsagt Metheny jeg vil påstå fullkommen – nesten i alle fall – men likevel dreide dette seg om å skape noe der og da og du verden som de gjorde det. Empatien og respekten lyste ut av de tre og vi som var de lykkelige som fikk plass visste at vi hadde vært med på nok en historisk konsert. Gard Nilssen fra Skien, som er «født og oppvokst» med «Travels» og «Question & Answer, er jeg sikker på kunne ha ofra tre Odd-poeng for denne opplevelsen og han fortalte oss på alle slags vis at han nå er en trommeslager i verdensklasse – intet mindre.

Når så David Solheim, lydmagikeren fra nord, var med på å formidle dette på et så ypperlig vis som vel tenkelig, så var det ikke så mye mer å ønske seg.

Jeg vet at de tre også hadde øvd inn nok en klassisk Metheny-låt, «Phase Dance», men den blei liggende på kjøl. Da er det bare å håpe på at dette ikke var en engangsforeteelse og at det skal bli mulig å oppleve den også med denne utrolige trioen.

Musikk kan være vakker, sterk og viktig. Det var den denne kvelden. Onsdag 19. juli 2017. En dato som allerede står spikra i musikk- og Moldejazz-historia.

En meget levende legende – Herbie Hancock.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Den smilende legenden

Så var han her igjen – for sjuende gang i Molde. En av jazzens aller største nålevende legender – Herbie Hancock.

Hancock (76) besøkte Molde for første gang i 1971. Da var han allerede ei stor stjerne på jazzhimmelen – eller musikkhimmelen – etter å ha debutert med Miles Davis tidlig på 60-tallet. Siden har hans stjerne skint like klart og tydelig og han har skapt sjangersprengende musikk gjennom 50 år.

Like energisk

Det er nesten et privilegium å kunne melde at Hancock er like energisk og livsbejaende i dag som han har vært hele tida. Mannen som er UNESCO-ambassadør og International Jazz Day´s store beskytter, har fortsatt den samme lysten til å skape og til å formidle musikk og ikke minst til å spre glede som han alltid har hatt.

Kom så og…

Hancock inntok Bjørnsonhusets store sal fullpakka av både folk og forventninger et kvarter over tida, men etter å ha smilt, vinka og «fortalt» oss at han var klar, var han mer enn tilgitt. Etter den løse og åpne introen, bar det rett inn i jazzfunkland – et land som Hancock meir eller mindre har vært med på å «finne opp». Det var så lekent, så smart, så livsbejaende og så funky det brygget Hancock serverte oss, at det hjertet som var uberørt av dette trenger kardiolog så snart som mulig. Her snakker vi hjemmeseier på bortebane.

Stjernelag

Hancock er blant dem her på Tellus som kan få med seg akkurat de han vil til å leke. Denne gangen betydde det trommeslager i ultraklassen når det gjelder musikk i jazzfunkland, Vinnie Colaiuta. Alle fra Frank Zappa via Sting til Chick Corea har benytta seg av Colaiutas tjenester og han passer som hånd i hanske til Hancocks univers.

Elbassist for anledninga, han spiller nesten sjølsagt også akustisk som en gud, James Genus, snakker til bassen mens han spiller og du verden som fem-strengeren hans svarer!

Gitaristen Lionel Loueke fra det lille afrikanske landet Benin, har vi opplevd i Molde tidligere med sin egen trio. Nå spiller han også sammen med Sissel Vera Pettersen som vi hørte med Espen Berg på mandag.

Loueke både synger og spiller gitar på et helt unikt vis – han synger som en slags clicksanger og han frembringer lyder og stemninger som er av en annen verden.

Sistemann, og yngstemann, Terrace Martin på altsaksofon, vocoder og vokal, er nok et bevis på at Hancock skuer stadig videre.

Martin er en av sjefene for den nye bølgen fra Los Angeles – vi snakker om mannen som har produsert og spiller på Kendrick Lamars suksessalbum «To Pimp a Butterfly». Intet mindre!

Respekt

De fem stortrivdes sammen på scena og respekten og empatien var så tydelig å se og føle. Hancock spilte i løpet av timen jeg fikk med meg både gammelt og nytt og en nydelig versjon av Coltranes klassiker «Naima» – tilegna flycrewet som hadde bragt de til Molde – kom også som en overraskelse.

Dette var altså sjuende gangen Herbie Hacock gjesta Molde – nok en gang til en enorm mottakelse og det fortjent som alltid. Det er bare å håpe at Hancock, som kom med sola og sommeren til Molde, er tilbake mange, mange ganger også i åra som kommer. Yngre 76-åring finnes ikke nemlig.

Herbie Hancock og hans stjernelag. Herlig!

All fotos: Tor Hammerø

En av Moldes store sønner, Daniel Herskedal, kom, så og vant.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Onsdagens forrett stod Daniel Herskedal for. Det hevdes jo at det er vanskelig, ja kanskje umulig å bli profet i egen by, men Herskedal kom til sine egne og han blei svært så godt tatt i mot – og det vel fortjent.

Med et repertoar i all hovedsak basert på musikken fra hans siste album, "The Roc", tok Herskedal (35) oss nesten bokstavelig talt med på ei reise over flere kontinenter. Bakgrunnen for at musikken har henta mange impulser fra både Midt-Østen og Balkan er at Herskedal har jobba en hel del i disse områdene og både melodisk og rytmisk har han makta å inkorporere elementer derfra inn komposisjonene sine på et vakkert og elegant vis.

Med et håndplukka lag, som har vært med tubaist og basstrompetist Herskedal ei stund nå, bestående av pianist Eyolf Dale, cellist John Ehde, perkusjonist Helge Andreas Norbakken og bratsjist Bergmund Skaslien, skapte de et helt eget lydlandskap med sin unike instrumentering.

Solistisk sett var det mye å glede seg over og spesielt sjefen sjøl, Dale og ikke minst Skaslien imponerte og som fargelegger er Norbakken – også kalt landsbyen med sitt spesielle perkoppsett med blant annet bilfelg i "instrumentparken", uovertruffen.

Herskedal takka publikum for at de hadde trossa det fine været og trukket innendørs. Sola skinte i enda større grad da vi kom ut!

Pat Metheny og Gard Nilssen fant hverandre noe så voldsomt.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

En varm time

Madeleine Peyroux er en en vokalist og gitarist som gir oss varme med musikken sin.

Madeleine Peyroux inviterer oss inn i en intim setting.

I oktober 2015 var Madeleine Peyroux (43) invitert til den lille engelske byen Great Milton i Oxfordshire for å by på sitt lille, intime uttrykk med sin trio bestående av Jon Herington på elektrisk gitar og vokal og Barak Mori på bass og vokal. "Åstedet" var ei mange hundre år gammel kirke, Saint Mary´s Church, med ei flott historie og ditto akustikk i veggene. Peyroux & Co var så fornøyd med alt og alle at de ville tilbake i januar i fjor for å spille inn musikken i samme kirke. Landsbybefolkninga blei invitert som gjester og både de, musikantene og vi bør så absolutt si seg/oss fornøyde.

Etter konserten fikk Peyroux et skikkelig kompliment fra en av de som hadde vært tilstede: vedkommende mente at Peyroux hadde fylt rommet med åndelig humanisme. Det førte til at albumet har blitt kalt akkurat "Secular Hymns".

Peyroux, som vi har hatt gleden av å møte i Norge ved flere anledninger, virker som om hun har funnet hjem med dette uttrykket og i dette landskapet. Tidligere har vi møtt henne som en type avlegger av Billie Holiday og også det har hun gjort med verdighet og ekthet.

Her handler det om en miks med blues, gospel, Americana og faktisk litt dub reggae satt sammen på et vis som vel bare Madeine Peyroux kunne gjort. Hun tolker alt fra Tom Waits´ "Tango Till They´re Sore", via Townes van Zandts "The Highway Kind", Allen Toussaints "Everything I Do Gonh Be Funky", Wille Dixons "If the Sea Was Whiskey" til Linton Kwesi Johnsons "More Time" og tradlåta "Trampin´" som avslutter "gudstjenesten".

Jovisst er det hymner vi blir servert, men det er verdslige sådanne i et neddempa og verdig uttrykk signert en av de beste vokalistene de har over there, Madeleine Peyroux.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Madeleine Peyroux

Secular Hymns

Impulse!/Universal

Høydepunktene i kø

Med Terje Rypdals nye band Conspiracy, en herlig konsert med stjernelaget Woman to Woman og en unik duokonsert med Vijay Iyer og Craig Taborn, blei tirsdagen som åpningsdagen under Moldejazz: strålende!

Terje Rypdal viste med all tydelighet at han stortrivdes med sitt nye band.

Foto: Bjørn Brunvoll – Romsdals Budstikke

Majesteten

I min verden er det noen få musikanter på verdensbasis som har noe majestetisk over seg i sin måte å formidle musikk på. Terje Rypdal har vært og er en av dem.

Av Tor Hammerø

Det er ti år siden Terje Rypdal, en av de fire store i norsk jazz ved siden av Arild Andersen, Jon Christensen og Jan Garbarek, var Artist in Residence på Moldejazz. I forbindelse med sjøsettinga av sitt nye band Conspiracy innleda han heldigvis markeringa av sin 70 års dag ved nok en gang å ta turen av over fjorden fra Tresfjorden til Molde. Det å møte Rypdal og hans musikk, tone og uttrykk har alltid vært forbundet med høytid for meg og slik var det heldigvis også denne gangen.

Landskapsmaleren

Norsk malerkunst hadde sine Tidemand og Gude. For meg er Terje Rypdal moderne musikks svar på disse herrene. Jeg vet ikke om noen som er i stand gjennom sin magiske, lengtende, søkende og unike tone til å skape stemninger, drømmer, tanker om fjell, fjorder, mørke bakgater, vidder som Rypdal – jeg skjønner godt at filmmakere tiltrekkes veldig av hans musikk.

Høyt

Som alltid så spilte Rypdal høyt – veldig høyt. Lydmagiker Sven Persson er med på det, men sammen skaper de et voldsomt og majestetisk lydbilde som når man blir vant til det faktisk er herlig og monumentalt. Lyden er så klar, så ren som mann alltid har blitt vant til fra de to og den er med på å ta lytteren inn i en annen sfære – den Rypdalske.

Nytt band

Med seg i sitt nye band hadde Rypdal musikanter fra tre generasjoner. Yngstemann Nikolai Hængsle Eilertsen fra jazzmetrpolen Skotselv i Buskerud kjenner mange fra rockeband som Bigbang og National Bank, men de seineste åra har han også markert seg kraftig i en tøff rocka jazzsammenheng i bandet Elephant9. Der stortrives han også sammen med Dombås store jazzsønn, organisten Ståle Storløkken – en magiker bak tangentene. Denne gangen hadde Rypdal også invitert med seg sin gamle våpendrager Pål Thowsen fra Lillestrøm på trommer. Thowsen, som debuterte i Molde som tenåring med Arild Andersen på 70-tallet, viste raskt at han fortsatt har Det – med stor D.

Smilet

Terje Rypdal, som ikke snakka fra scena, viste med blikket og smilet at han var tilbake der han trives aller best: i et musikalsk landskap der musikken var henta både fra den rocka Chasers-perioden, blanda med nydelige, drømmende ballader og nytt stoff.

I høst kommer en rekke gitarkolleger fra inn- og utland med en hyllest av Rypdal. Det sier ganske mye om hvilken anseelse Rypdal nyter over hele kloden. Heldige er vi som har han rett over fjorden – bare en fergetur unna. Ser vi over fjorden nære vi kommer ut av konsertlokalet i Bjørnsonhuset så ser vi de majestetiske fjella. Dit trekker majesteten seg tilbake så raskt siste tone er spilt for denne gang.

Anmeldelsen er basert på konsertens første 65 minutter

Craig Taborn og Vijay Iyer utfordra både seg sjøl og hverandre.

Foto: Tor Hammerø

Tirsdagen starta for min del med et sjeldent møte mellom to av samtidsjazzens mest ettertrakta og spennende pianister, Artist in Residence Vijay Iyer og Craig Taborn. Begge er for hver seg usedvanlig uttrykksfulle tangentbehandlere, men med hvert sitt store Steinway-flygel, blei dette sjølsagt noe helt annet.

Konserten de to bød på var av det helt åpne og frie slaget – som ei slags akustisk utgave av Supersilent. Jeg tror neppe noe som helst var avtalt på forhånd – her gikk de til verket i trygg forvissning om at deres kunnskaper, intuisjon og respekt for hverandre ville føre dem og oss til uante steder. Og du verden som det gjorde det.

De to førte eleverte samtaler i bortimot 90 minutter og den første "praten" varte i rundt tre kvarter. De to er utstyrt med voldsomme referansebanker og enorme ører – dette er musikanter som er langt framskredne i kunsten å lytte.

Det er spenninger og dynamikk i disse konversasjonene der vi blir tatt med fra det mest nedpå til crescendoer a la Cecil Taylor ganger to som jeg aldri har opplevd tidligere i en slik setting. Det har sjølsagt sammenheng med herrenes personlige stemmer, enorme teknikk og evne til å kommunisere.

Vijay Iyer og Craig Taborn spilte til det ikke var mer musikk igjen. Samtalene hadde kommet til en naturlig slutt slik det gjør mellom gode venner.

Iyer og Taborn bytta flygel underveis.

Foto: Tor Hammerø

Woman to Woman – et superlag som leverte.

Foto: Tor Hammerø

Kvelden blei avslutta sammen med et sjukvinners superband som hadde all grunn til å være slitne, men som ikke var det. Etter tre ukers Europa-turné og lang reise fra Nice til Molde der de landa én time før konsertstart, kunne man kanskje tro at det var en gjeng som var klar for å komme seg hjem vi møtte. Det var derimot en gjeng som var så spillesugne og så glade i hverandre, i musikken – og oss – at den fullsatte salen møtte dem på samme måte.

Septetten med Melissa Aldana fra Chile på tenorsaksofon, Anat Cohen fra Israel på klarinett, Ingrid Jensen fra Canada på trompet, Allison Miller fra USA på trommer, bandets musikalske leder Renee Rosnes fra Canada – med far fra Hareid på Sunnmøre!!! – på piano, Cécile McLorin Salvant fra Frankrike/USA på vokal og Noriko Ueda fra Japan på bass – alle bosatt i eller rundt New York – kunne man kanskje frykte var av typen sammensatt av eller annen agent som ville tjene lette penger, var så absolutt ikke det.

Med et knippe standardlåter som "Never Will I Marry", "The Peacocks", Yesterdays" og "So Easy to Love" i bagasjen, arrangert spesielt for septetten, blei dette enkelt og greit en fest. Empatien på scena – det er så mye kjærlighet blant oss sa en tydelig rørt Cohen for å takke de andre for turneen – smitta over på det begeistra publikummet.

Alle er solister i toppklasse og viste det gjennom hele konserten. Mine personlige favoritter var Rosnes, McLorin Salvant, Jensen, nei forresten alle sammen. Både individuelt og kollektivt var dette nemlig en hyllest av og til hverandre, musikken og oss som man bare måtte bli varm om hjertet av.

En herlig slutt på en stor dag i Molde. I dag venter Herbie Hancock, som var ovebegeistra publikummer på Woman to Woman, Pat Metheny som har øvd med Arild Andersen, Gard Nilssen og Jaga Jazzist i flere dager og er klar som blekk. Hvor skal dette ende????

Renee Rosnes & Co takka for seg. Det er vi som skal takke.

Foto: Tor Hammerø

Musikken flyter

En danske bosatt i Oslo har tatt med seg to landsmenn og laget spennende triomusikk.

Balvig/Bülow/Christensen – tre unge dansker med mye på hjertet.

Nå er jeg for så vidt usikker på hvem som har tatt med seg hvem her, men det er ikke så viktig heller. Det viktige er at pianisten Christian Balvig (25), trommeslager Frederik Bülow og bassist Adrian Christensen til sammen har skapt musikk som har verdi i seg – og det har de gjort.

Med et knippe på elleve låter, der komponistansvaret er demokratisk fordelt på alle tre, har de unge danskene som alle er helt ubeskrevne blad for meg, skapt lyrisk, melodisk og vakker triojazz med mye personlighet i seg.

Både som instrumentalister, komponister og som kollektiv har trioen allerede mye å fare med og helt åpenbart potensial til mye spennende musikk i åra som kommer. Assosiasjonen med vann er absolutt på sin plass – denne musikken flyter, av og til sakte, av og til raskere, videre med en dynamikk i seg nesten som ei elv.

Det nordiske soundet, gutta har absolutt hørt på ei ECM-innspilling eller to i sitt liv, er definitivt tilstede, men samtidig har de makta å skape noe som er deres eget. Balvig – Bülow – Christensen er en trio med lyttende unge karer med ei spennende tid foran seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christian Balvig – Frederik Bülow – Adrian Christensen

Associated with Water

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Bergtatt

Espen Berg takka for den store – den største jazzprisen i Norge hevdes det – på et strålende vis, Natalie Sandtorv viste oss hvorfor hun fortjente talentprisen og Vijay Iyer la lista skyhøyt for Artist in Residence-uka si. Moldejazz er veldig i gang!

Espen Berg og Trondheim Jazzorkester nådde svært langt med sitt bestillingsverk "Maetrix".

Foto: Tor Hammerø

Når man står på mottagersida av Norges største musikerpris uansett sjanger, JazZtipendiat til en verdi på rundt 1 million, så har jeg forståelse for at komponist, pianist og bandleder Espen Berg følte presset. Med fasit i hånd kan han ta verden med ro ei stund – "Maetrix" er et verk for evigheten.

Hamar-gutten Espen Berg (34) har i løpet av de seineste åra i stadig større grad fortalt oss at han er i besittelse av et helt spesielt talent. Både i hans egen trio og sammen med Marius Neset i forbindelse med hans store bestillingsverk i Molde, har Berg stått fram med sin unike stemme. I Nesets kompliserte verden og ved urfremførelsen av "Maetrix" gikk Berg til verket uten noter – nok en indikasjon på hvem han er og hva han er laga av.

Med ei 13 manns- og kvinnersutgave av Trondheim Jazzorkester – veldig hyggelig og flott at stadig flere jenter tar sin naturlige plass både der og i andre jazzsammenhenger – hadde Berg skrevet et verk som var av typen krevende ikke minst for musikantene på scena. Her var det en del taktarter som ikke var blant de enkleste for å si det slik.

"Maetrix" er musikk skapt av en klok og søkende mann for ditto utvalgte musikanter og ment for et publikum med åpne ører og andre sanser. Det er et verk bestående av vakker og melodisk musikk med masse forskjellige farger som vokalisten Kirsti Huke, fiolinisten Ola Kvernberg, cellisten Marianne B. Lie, saksofonistene Eirik Hegdal, Hanna Paulsberg og Sissel Vera Pettersen, trompeterne Hayden Powell og Hildegunn Øiseth, tubaisten Daniel Herskedal, vibrafonisten Mattias Ståhl, bassisten Ole Morten Vågan, trommeslagerne Hans Hulbækmo og Tomas Järmyr og lydmaestro Tor Breivik, danderte på best mulig vis.

Berg er en systematiker som nesten på matematisk vis tar seg fram dit han vil med musikken sin. Det er et enormt spenn og masse dynamikk i verket og han setter opp møter mellom for eksempel Eirik Hegdal og Mattias Ståhl og seg sjøl og Ståhl som blei minneverdige. Det blei så avgjort den voldsomme trommesoloen til svenske Järmyr også, som er neste års JazZtipendiat sammen med sine Trondheimsbosatte landsmenn Oscar Grönberg og Petter Kraft – du verden for en maktdemonstrasjon.

Avslutningslåta het "Climbing" og det var akkurat det Espen Berg og TJO gjorde: de klatra høyt – svært høyt – med "Maetrix" og de nådde sitt Mount Everest eller Trolltindene, som de kunne skue til fra Molde, på et formidabelt og imponerende vis.

Vijay Iyer la lista høyt for sin Artist in Residence-uke i Molde.

Foto: Tor Hammerø

Kruttsterk start

Har krigsveteraners situasjon noe på en åpningskonsert på Moldejazz å gjøre? Noe så voldsomt når det gjøres med en autoritet som det Artist in Residence Vijay Iyer er i besittelse av.

Pianist, komponist og ikke minst visjonær Vijay Iyer har de seineste åra fått en voldsom oppmerksomhet og anerkjennelse kloden rundt både blant publikum og kritikere. Grunnen eller grunnene er åpenbare: han har noe helt eget å melde og han gjør det på et unikt vis.

Langt og fruktbart samarbeid

Iyer har samarbeida på tre-fire store prosjekt med DJ Mike Ladd de seineste 15 åra. Noe forteller meg at ingen av dem er viktigere og sterkere enn dette. Moldejazz hadde kontakta lederen for de norske krigsveteranene, Thor Lysenstøen, som overtok introduksjonen for festivalsjef Hans-Olav Solli. Det gjorde han på et fint, informativt og faktisk humoristisk vis som satte oss i den rette stemninga for hva som skulle komme.

Iyer og Ladd i spissen for et timanns- og kvinnersband tok oss gjennom en verden som vi altfor ofte og for lett glemmer. En verden som dreier seg om krig, konflikt og mye annet – ikke minst kjærlighet.

Musikalsk hadde Iyer, som sjøl spilte ei ganske beskjeden, men viktig rolle som fargelegger og i liten grad som solist, henta mye fra både jazz, impro, rap/hip hop og rock og satt det samme til noe helt spesielt.

Post 9/11-generasjonen

Veteraner med bakgrunn fra både Afghanistan og Irak stod på scena med sine vitnesbyrd som de framførte sjøl – usedvanlig sterkt og tankevekkende. Som Ladd sa/sang: Before I went to Iraq I died. Vi skjønte hva han og de andre hadde tenkt og opplevd. Maurice Decaul hadde vært midt oppe i helvetet – det kunne vi føle og kjenne og forhåpentligvis ta med oss videre når vi ser TV-bildene flakse forbi.

Beskrivende musikk

Vijay Iyer hadde skrevet musikk som passe utmerket til budskapet. Han hadde med seg spennende modernister som gitaristen Liberty Ellmann og cellisten Okkyung Lee, den glitrende trommeslageren Kassa Overall, flotte vokalister og «elektrikere» og i sentrum for det hele, sterke og ikke minst klare DJ Mike Ladd som deklamerte I have not one son to fight in their wars. Blandinga av rap, jazz, opera, hip hop var av det helt unike slaget – musikk kun Vijay Iyer kunne ha laga.

Lista lagt høyt

Med denne åpningskonserten har Vijay Iyer lagt lista skyhøyt for hva vi kan forvente oss av de fire som skal komme. En liten svipptur til London midt inne i uka skal han også rekke over, men noe forteller meg at en av jazzens og samtidsmusikkens viktigste stemmer kommer til å fikse det helt greit.

DJ Mike Ladd og deler av Vijay Iyers Holding it Down: The Veterans´ Dreams-prosjekt.

Foto: Tor Hammerø

Natalie Sandtorv er en svært så uttrykksfull vokalist.

Foto: Tor Hammerø

Årets Jazztalent 2016 blei den København-bosatte Ålesundsjenta Natalie Sandtorv (28). Som Berg, så hadde Sandtorv også hatt et år på seg til å forberede musikken og konserten hun skulle presentere på denne takk-for-prisen-seansen. Den tida har hun benytta godt.

Sandtorv har søkt inspirasjon i å skrive for dem som er holdt nede – for dem som har en lang og tung vei å gå. Konserten bar overskriften "Freedom Nation" og etter å ha vært i denne nasjonen i en time så er jeg trygg på at dit vil jeg gjerne flytte hvis muligheten byr seg.

Med et håndplukka band bestående av to tangentister, elbass, trommer og saksofon/klarinetter med musikanter fra Norge, Danmark og USA, tok den utadvendte og livsbejaende vokalisten Sandtorv oss med på ei musikalsk reise som inneholdt alt fra impro til rock og indie i alle sjatteringer – i alle fall mange.

Natalie Sandtorv bekrefta at hun er en usedvanlig uttrykksfull vokalist med ei spennende nåtid og framtid foran seg. Musikken var tøff og spennende, men trenger nok noe innstramming her og der, og heldige var vi som fikk være med Natalie Sandtorv største dag i livet – inkludert hennes bryllupsdag – i følge henne sjøl.

Moldejazz 2017 er noe så voldsomt i gang med kanskje det sterkeste og mest lovende jazzprogrammet noen festival noen gang har hatt her til lands.

Heldige var vi som fikk være med på Natalie Sandtorvs største dag.

Foto: Tor Hammerø

Hvilken introduksjon!

Ikke hørt om romfartsteoretikeren Billy Meier? Ikke bandet Billy Meier heller? Da er vi to, men nå kan jeg i alle fall anbefale sistnevnte.

Billy Meier tar fart mot Tellus og outer space – med hjelm!

Trommeslageren Ivar Myrset Asheim traff vi på her om dagen i Trond Kallevåg Hansen Trio. Her dukker han opp igjen – det forteller at unge jazzmusikanter, eldre også for den sakens skyld, både må og vil ha flere bein å stå på. Dessuten bekrefter det hvilken enorm allsidighet mange jazzmusikanter er utstyrt med.

Myrset Asheim traff på fløytisten og synthisten Henriette Hvidsten Eilertsen, fiolinisten Hans Kjorstad, bassisten Martin Morland og gitaristen Sander Eriksen Nordahl på Musikkhøgskolen i 2013. Vi snakker altså nok en gang om den oppvoksende slekt og det tar ikke mange runder i CD-spilleren med "Introducing…Billy Meier" med gruppa med det originale navnet, og ditto musikalsk verdensanskuelse, å skjønne at vi har med store og spennende talenter å gjøre.

Med den sveitsiske ufo-teoretikeren og originalen Eduard Albert "Billy" Meier som "ideologisk ledestjerne", tar kvintetten oss med på ei romreise som henter inspirasjon og elementer fra de fleste av sine kilder som jazz, pop, impro og folkemusikk. Dette har de kollektivt satt sammen til et spennende og originalt brygg spilt inn i Athletic Sound i Halden i løpet av én aprildag i fjor. Samples av stemma til Billy Meier og "opptak" han har gjort av ufoer blir vi også bydd på.

Billy Meier serverer oss åpen og luftig, men også straight og lettfattelig musikk ulikt det meste fra både vår egen klode og andre sfærer. I tillegg bekrefter de også at tilflyten på original musikk og nye spennende musikanter er i den skjønneste orden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Billy Meier

Introducing…Billy Meier

Just for the Records/Musikkoperatørene

En engelskkvinne i New York

Vokalisten Barb Jungr er en uhyre allsidig artist. Nå har hun tatt turen til New York for å samarbeide med jazzmusikere.

Barb Jungr føler seg hjemme i de fleste sjangre.

Barb Jungr (63) har spilt ei viktig og relativt sentral rolle i engelsk musikkliv helt siden midten av 70-tallet. Med en oppvekst med tsjekkiske og tyske foreldre i England, følte hun seg hjemme i både populærmusikk, teater, cabaret og jazz. Aller størst suksess har hun kanskje hatt med materiale basert på franske chansons samt tolkninger av Bob Dylan-stoff. Hun har ofte gjort radikale tolkninger av andres materiale og det fortsetter hun tildels med her.

Jungr, som er bosatt i London, har gitt ut rundt 20 soloskiver og enda flere i samarbeid med en rekke andre artister. For et par år siden fikk hun en plutselig innskytelse: hun ønska å lage ei skive i New York med amerikanske jazzmusikere. For å gjøre ei lang historie noe kortere, så blei Kurt Ellings pianist gjennom en årrekke, Laurence Hobgood, foreslått. De møttes ved flere anledninger, kjemien stemte og de begynte å skrive materiale samme med sikte på denne utgivelsen.

Med utmerket assistanse fra en annen engelskmann bosatt i NY, bassisten Michael Olatuja, og perkusjonisten Wilson Torres, inviterer Jungr og Hobgood oss med på ei musikalsk rundreise som omfatter musikk av Rodgers og Hammerstein, Bob Dylan, Leonard Cohen, Stephen Sondheim og Leonard Bernstein, Joni Mitchell, Peter Gabriel og David Bowie samt tre egne låter, blant annet en hyllest til Nina Simone, "Hymn to Nina".

Jungr er en bra sanger med ei uttrykksfull stemme, men noen stor jazzvokalist er hun ikke. Likevel er dette nok et trivelig møte med Jungr og hennes utmerkede NY-band der Hobgood igjen viser hvilken eminent tangentist han er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Barb Jungr

Shelter from the Storm

Linn Records/Naxos Norway

Nye og spennende stemmer

Det ser heldigvis ikke ut til at det skal ta slutt med påfyll av nye og lovende jazzstemmer i kongeriket. Trond Kallevåg Hansen og to av hans gode venner er tre gode indikasjoner på det.

Trond Kallevåg Hansen Trio kommer vi til å få mye glede av i åra som kommer.

Jeg slutter aldri å la meg imponere av både kvantiteten og ikke minst kvaliteten når det gjelder etterveksten i norsk jazz. Den eneste grunnen til bekymring er om det er jobb til alle disse store talentene. Gitaristen Trond Kallevåg Hansen fra Haugesund, trommeslager Ivar Myrset Asheim fra Stavanger og bassist Alexander Hoholm fra Furnes ved Hamar melder seg umiddelbart på i "konkurransen" om beinet de nærmeste tiåra og baserte på hva de leverer på trioens debut, "Se Meg En Annen Dag", har de alt på plass for å kunne greie seg mer enn godt.

Vi snakker om tre herrer som befinner seg under 30 års-streken og som har lagt bak seg flere år med formell jazzutdanning flere steder i landet. Med et musikalsk utgangspunkt i Kallevåg Hansens låter, viser de en enorm modenhet til tross for sine relativt få år på Tellus.

Kallevåg Hansen har tydeligvis gode minner fra sin oppvekst i Haugesund. Det er nemlig derfra han har henta både referanser og inspirasjon. Det har ført til et sett med lyriske låter som de tre trives utmerket i og med.

Det er lett å la tankene gå i retning gitarister som danske Jakob Bro og Bill Frisell. Bro har også vært Kallevåg Hansens lærer under hans studieopphold i København. Tonespråket til denne trioen henter impulser fra både americana, viseverdenen og moderne melodisk jazz og sjøl om de har latt seg inspirere både herfra og derfra, så er de allerede på god vei til å skapte sitt eget uttrykk.

Framtida er i de beste hender – allerede nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trond Kallevåg Hansen Trio

Se Meg En Annen Dag

Just for the Records/Musikkoperatørene

Magikeren

Trompeteren Arve Henriksen er ikke i stand til å være noen andre enn seg sjøl. Det er så hinsides flott at det holder herfra til evigheten.

Arve Henriksen er i besittelse av ei helt egen stemme.

Arve Henriksen (49) fra Stryn, men nå bosatt i Göteborg, har i stadig større grad utvikla sin egen stemme, sitt eget språk. Det har derfor vært både spennende og interessant å følge hans karriere som blant annet omfatter ni soloinnspillinger – åtte på Rune Grammofon og en på ECM. Helt fra det første møtet på 90-tallet og fram til nå har det vært ei tydelig linje i Henriksens tonespråk og gjennom "Towards Language" forteller han oss at der han er nå, sammen med likesinnede sjelsfrender, er et fruktbart og kreativt sted å være.

Jeg vet ikke om noen som skaper slike utrolig vakre, originale og ettertenksomme stemninger som Arve Henriksen gjennom sin musikk og sin vidunderlige trompettone. Det er altså en slik søken, lengsel og varme i uttrykket som det er umulig ikke å bli berørt av. Når Henriksen har invitert med seg sine gamle våpendragere Jan Bang og Erik Honoré på sampling, programmering og synther og Eivind Aarset på gitarer og elektronikk samt Anna Maria Friman fra Trio Mediæval på vokal på avslutningssporet, så er alle ingredienser på plass for at stor musikk – faktisk kunst – kan bli skapt.

All musikken er mer eller mindre spontant unnfanga, men har henta inspirasjon fra både Aarset, Manuel de Falla og tradisjonell kvensk folkemusikk. I laboratoriet til disse herrene har det blitt stemninger og lydlandskap ut av det som er unike, søkende, dvelende og usedvanlig vakre og stemningsfulle.

Arve Henriksen er i mine ører, og i resten av mitt sanseapparat også, en mestermusikant. "Towards Language" er nok en bekreftelse på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Arve Henriksen

Towards Language

Rune Grammofon/Musikkoperatørene